Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rettferdig fordeling av klimaproblemets byrder


Postdoktor ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, Universitetet i Bergen


Førsteamanuensis ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, Universitetet i Bergen

Paris-avtalen som ble vedtatt på klimatoppmøtet i 2015, etablerte at Norge må kutte sine utslipp med 40 prosent innen 2030. I denne artikkelen argumenterer vi for at Norge i fremtiden bør forplikte seg til å ta langt større kutt. Vi baserer dette på to prinsipp: Prinsippet om at forurenser betaler, og prinsippet om at de med størst betalingsevne bør betale mest.

What is a just distribution of climate change burdens between countries? In this article, we present and discuss the most important suggestions. First, we introduce and defend Simon Caney's so-called Hybrid Model, which combines the Polluter Pays Principle with the Ability to Pay principle. Second, we present and criticize two alternatives, the Per Capita Principle and Grandfathering. Finally, we demonstrate that, according to the Hybrid Model, Norway should take on a significantly greater burden than established in the Paris agreement.

Keywords: Climate change, Polluter Pays Principle, Ability to pay principle, Paris agreement
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon