Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

På tide med en ny formidlingspolitikk




Rektor, Universitetet i Oslo




Viserektor for forskning og internasjonalisering, Universitetet i Oslo

Sammendrag

Universitetenes formidlingsevne har vært mye debattert det siste året. Vi ønsker å bidra til en bredere debatt om hvordan vi best kan utvikle formidlingspolitikken vår, og hvordan vi kan få et best mulig samspill med samfunnet.

For 200 år siden ble den første doktorgraden forsvart i Norge. Disputasen varte i hele ti timer, kanskje som en konsekvens av at det var tretten opponenter til stede (Pavel 1817). Disputasen i seg selv var nok ikke det beste eksempelet på god formidling. Ti timer med debatt på latin kan vel ta luven fra selv den mest engasjerte akademiker. Det ble også stotret en hel del, da det viste seg at ikke alle opponentene behersket latinen på ønsket nivå (Pavel 1817). Men til tross for en noe utilgjengelig disputas, bidro Norges første doktorand, Frederik Holst, til å reformere datidens psykiatri, fattigvesen og fengselsvesen, og til å etablere en tidlig utgave av et helsedirektorat. Det fikk stor betydning for de svakeste i samfunnet, og bedret deres livsvilkår betraktelig. Han reiste rundt i Europa i flere år for å lære, og han hentet hjem nye og radikale ideer – ikke bare til hvordan nasjonen skulle organisere et helsevesen, men også til hvordan man burde behandle både syke og kriminelle. Holsts arbeid la også fundamentet for sunnhetsloven – loven som er kalt norsk samfunnsmedisins grunnlov (Andersen 2005). Snakk om impact – kunnskapsoverføring som setter dype og vedvarende spor i samfunnet.

Historien om Frederik Holst og hans doktorgrad forteller oss hvor viktig universitetet var for den unge nasjonen Norge, hvor viktig nasjonen var for universitetet, og hvor viktig internasjonal kunnskapsdeling var. Og historien bør få oss til å reflektere over hvordan vi også i dag kan sikre at kunnskap fra universitetene blir tatt i bruk i samfunnet. Holst fant ikke opp et nytt legemiddel eller grunnla en stor bedrift. Men hans nye, radikale og modige tanker fikk stor betydning for samfunnsutviklingen.

Vi har mange eksempler à la Holst. Fra vår nære fortid kan Lucy Smith nevnes. Hun huskes for sitt banebrytende arbeid for å etablere kvinne- og barneretten. Det er også all mulig grunn til å minne om samfunnsøkonomenes bidrag til å utvikle handlingsregelen (Garvik 2014). En lang rekke offentlige utvalg og utredninger formes i et samarbeid der forskere og akademikere bidrar med å fremskaffe et kunnskapsgrunnlag for politisk debatt og beslutninger. Offentlig utvalg har over tid blitt ‘tatt over’ av medlemmer hentet fra akademisk sektor. Det viser forskningen til Silje Tellmann, Johan Christensen og Cathrine Holst (Holst 2015). Eksperten/forskeren har gjennom denne arenaen fått større betydning for politikkutforming og samfunnsutvikling. Likevel er det sjelden denne typen kunnskapsformidling synliggjøres når universitetenes formidlingsevne skal vurderes.

Slike former for samfunnsrelevans dukker heller ikke opp i kvantitative indikatorer som måler forskningens resultater og universitetenes bidrag til innovasjon. Et eksempel på dette er Norges forskningsråds nylig fremlagte indikatorrapport, som altså skal si noe om hvordan norsk forsknings- og innovasjonsinnsats ser ut til å utvikle seg (NIFU 2017). At denne rapporten, som har blitt utgitt årlig i 20 år, har et indikatorbatteri som ikke fanger opp universitetenes samspill med offentlig sektor er mildt sagt underlig. Profilen i indikatorbatteriet får det til å fremstå som om det er viktigere at vi har registrert et patent enn at vi har bidratt til å frembringe kunnskapsgrunnlaget for en viktig politisk beslutning. Universitetene skal naturligvis gjøre begge deler, men vi synes det er merkelig at vi bare blir målt på det førstnevnte.

At samarbeid med offentlig sektor er utelatt i indikatorbatteriet, illustrerer hvordan de kategoriene som brukes i forskningspolitikken når det snakkes om forskningens resultater, har implisitte konsekvenser for hva som synliggjøres og hva som vektlegges. Derfor blir diskusjonen om impact-begrepet viktig som relativt nytt tema på den norske forskningspolitiske agendaen, noe også Indikatorrapportens ‘fokusboks’ om resultater peker på. Forskningsrådets betoning av impact i fagevalueringene (nå sist av humaniora og samfunnsvitenskap) er jo nettopp en vurdering av fagenes samfunnsbidrag. Diskusjonen om resultat, impact og samfunnseffekter er for oss helt klart forbundet med spørsmålet om universitetets formidlingsrolle og -ansvar.

Fra universitetene skal det komme kvalifiserte kandidater, ideer til nye produkter og arbeidsplasser, bidrag til forbedring av lov og rett, forvaltning og opplysning av offentlig debatt. Det er sjelden et en-til-en-forhold mellom forskningsresultater og politikkens innhold eller enkle lineære forbindelser mellom kunnskapsutvikling og økonomi. Likevel handler alt dette om å ta kunnskap i bruk og sette den i sirkulasjon. Derfor mener vi formidlingsbegrepet må defineres bredt. I stedet ser det ut til at formidling i mange og stadig flere sammenhenger er erstattet med begrepet innovasjon. Men innovasjon er i våre øyne bare én av flere måter å ta kunnskap i bruk på, og vi reagerer på at det nesten utelukkende er innovasjon som måles når man skal si noe om universitetenes samfunnsbidrag. Vi skjønner at det må telles. Men dessverre er det jo slik at det som telles teller mer enn det som ikke telles. I iveren etter å veie og måle kan man ende opp med å telle det som er lettest å se, i stedet for det som faktisk både har stort omfang og høy verdi.

Kunnskap i bruk

I løpet av det siste årets debatt i Nytt Norsk Tidsskrift (NNT) om universitetenes evne – eller mangel på sådan til å formidle, er det fremsatt mange skråsikre påstander om at universitetene ikke oppfyller sin formidlingsoppgave. Ståle Wig og Henrik Svensen skriver for eksempel: «Siden 1997 har ansvaret for formidlingen ved universitetene i stadig større grad blitt delegert til profesjonelle aktører, som i motsetning til forskernes formidling driver kommunikasjon på vegne av institusjonen og ledelsen» (Wig og Svensen 2016). Andrea Othilie Rognan skriver: «Det blir pussig om UiO skal fremstille seg selv som et ambisiøst og ledende internasjonalt universitet, samtidig som det ikke klarer å innfri en sentral og lovpålagt oppgave» (Rognan 2017). Vi ønsker ikke å gå inn i denne debatten ved å skrive en forsvarstale eller ved å respondere på de skråsikre påstandene fremsatt.

I stedet ønsker vi å bidra til en bredere debatt. Universitetene trenger en levende debatt og innspill til hvordan vi best kan utvikle vår formidling og vårt samspill med samfunnet, og sammen må og skal vi utvikle en enda bedre formidlingspolitikk. UiO trenger en ny strategi for formidling, for hvordan vi skal ta vår del av ansvaret for å ta kunnskap i bruk. Denne strategien må følges opp med tiltaksplaner både på institusjonelt nivå og på fakultetsnivå.

I dag møtes universitetene med flere oppgaver og flere forventninger enn før – blant annet er formidling til en bredere offentlighet et stadig viktigere oppdrag. «Hvordan skal vi ivareta formidlingsoppdraget best mulig?», spurte Wig og Svensen i artikkelen som startet debatten i NNT 3/2016. Spørsmålet ble til en viss grad besvart av forrige UiO-rektor Ole Petter Ottersen i NNT 4/2016, og i NNT 1/2017 videreførte Anine Kierulf debatten, avgrenset til en drøftelse av de juridiske sidene, samtidig som hun utvidet debatten til å handle om ytringsfrihet og demokrati. I NNT 2/2017 koplet så Rognan debatten til rektorvalget som da pågikk. Hun oppfordret det nyvalgte rektoratet til å lytte til fagfolka og studentene ved UiO. Det ønsker vi å gjøre.

La oss gå tilbake til denne debattens utgangspunkt, der Wig og Svensen spør retorisk: Hva er egentlig formidling? Hvorfor er det viktig? Og hvorfor skal unge akademikere og forskere bruke tid på å formidle når formidling ikke gir publiseringspoeng, ikke teller i kampen om faste stillinger, og heller ikke er noe som kreves i forskerjobben?

Forskning, utdanning og formidling kan ikke ses på hver for seg. Disse samfunnsoppdragene er definert i § 1.1 i universitets- og høyskoleloven, som har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler:

  1. tilbyr høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå

  2. utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå

  3. formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig, og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.

Forskning, utdanning og formidling må med andre ord spille sammen.

Kandidatene vi utdanner er viktige. Deres kunnskap, deres samfunnsengasjement og deres formidlingsevne må stå helt sentralt ved gode læresteder. Denne erkjennelsen må brukes når vi utvikler premieringsordninger, rekrutteringsstrategier og ikke minst i den kontinuerlige personaloppfølgingen. Vi trenger en helhetlig personalpolitikk som dekker hele universitetets samfunnsoppdrag og som ivaretar alle de oppgavene enkeltansatte og fagmiljøer er satt til å forvalte. I den sammenhengen er tellekanter og rangeringer makroskopiske parametere og mål som ikke er relevante for enkeltindividet eller den enkelte medarbeider. Derfor må vår kollektive kraft utvikles ved å fremelske de sterke sidene ved enhver medarbeider ved å anerkjenne og utnytte at vi er ulike, og at vi til sammen skal dekke bredden i samfunnsoppdraget.

Vi må se formidling som en integrert del av forskningen, ikke bare som noe som finner sted når forskningsprosessen er ferdig. Vi vil påstå at et slikt integrerende tankesett er riktig, sett fra nysgjerrighetsperspektivet vi ofte (og med rette) fremhever i akademia. Nysgjerrigheten blomstrer når vi utsettes for andre perspektiver enn de som dominerer i vårt eget fagmiljø. Når vi tør å stille våre spørsmål på en måte som gjør at mennesker med annen fagbakgrunn, perspektiver og interesser kan utfordre oss, kan det påvirke vår vei videre. Dette betyr selvsagt ikke at vi skal renonsere på forskningens uavhengighet og vår akademiske frihet. Men vi må leve med de spenningsfelt og dilemma som vil oppstå. Eksterne interessenter og aktørers politiske syn og interesser vil hele tiden utfordre oss, og vi må sikre at vårt arbeid og våre konklusjoner er uavhengig av politiske og økonomiske føringer.

Men hvis vi skal få til det, må dette tankesettet også ligge til grunn når vi rekrutterer. Vi bruker fagfeller til å evaluere kandidater faglig. Deretter må vi vurdere de som er tilstrekkelig kvalifisert. I denne delen av en rekrutteringsprosess har vi stor frihet til å vektlegge evne til å undervise, evne til å hente inn eksterne midler, evne til ledelse, men også evne til å formidle. I den grad vi, ved ansettelser og opprykksvurderinger, er for opptatt av ‘metrikk’, må denne praksisen utfordres. Våre ansatte skal kunne mer enn forskning som syns som publikasjonspoeng eller i siteringsstatistikken. Og totalt sett skal vi som kollektiv/kollegium dekke alle de oppgavene som er pålagt sektoren, og som det er vårt ansvar å forvalte.

En ny formidlingspolitikk

UiOs nåværende formidlingspolitikk ble vedtatt av Kollegiet i 2000. I rapporten En ny formidlingspolitikk (UiO 1999), som kom forut for vedtaket, defineres det hva forskningsformidling er, og det trekkes en grense mellom forskningsformidling og andre typer utadrettet virksomhet. Informasjonsarbeid og markedsføring blir definert som noe annet enn forskningsformidling. Dette er fornuftig og nødvendig. Formidlingsbegrepet blir sterkt knyttet til samfunnsdebatt og offentlig meningsdannelse, mens overføring av ekspertkunnskap til konkrete brukergrupper og spesialiserte offentligheter defineres som noe annet enn formidling (UiO 1999). Denne siste grensedragningen mener vi er uheldig. Vi mener den snevrer inn forståelsen av hva formidling er, og at den dermed usynliggjør formidling på en rekke ulike arenaer. Forskere bruker et bredt spektrum av kanaler for kunnskapsutveksling, blant annet foredrag og møter med ‘spesielt interesserte’ i offentlig forvaltning, politikk og sivilsamfunn (NIFU 2014). Kunnskapsoverføring drives altså i stort omfang, og samspillet mellom akademia og samfunnet har mange former.

Videre poengteres det allerede i En ny formidlingspolitikk at forskningsformidling ikke må være enveiskommunikasjon, men må bedre kontaktflaten for at universitetet selv kan komme i dialog med samfunnet rundt. Dette er nok et argument for at formidling bør defineres bredt og inkluderende, og ikke minst også omfatte formidling til spesialiserte offentligheter.

Formidling må med andre ord skje i et omfattende og variert samspill med samfunnet. Det er en oppgave som går utover klassisk forsknings- og undervisningsvirksomhet, samtidig som den ikke lar seg skille fra forskning og undervisning. Forskerrettet formidling i tellekanttidsskrifter fanges allerede opp, men dersom vi frigjør oss fra tellekanter og annen ‘metrikk’, blir det enklere å oppdage og dyrke de sterke båndene mellom forskning og undervisning. Wig og Svendsen skisserer en grunnleggende modell der forskningen nok er selve formålet, men der formidlingen bidrar til å gjøre forskningen bedre.

Et slikt syn harmonerer godt med deler av den nye forskningspolitikken vi i dag står overfor. I forberedelsen til EUs niende rammeprogram for forskning og innovasjon, diskuteres det nå hvordan ‘folk flest’ kan engasjeres og være med å velge områder det skal forskes på. Nylig kom en uavhengig ekspertgruppe med elleve råd til EU-kommisjonen (Lamy-rapporten) om utformingen av det neste rammeprogrammet i EU, hvorav ett handler om bredere samfunnsinvolvering når forskningen utvikles.

The EU R&I programme should provide incentives for stakeholders and end-users to participate more widely in its multi-annual programming, for example through identifying, debating and possibly even deciding which EU-level missions to choose (Lamy 2017).

Hvordan dette skal gjøres i praksis, og hva som er premissene for og implikasjonene av en slik interaksjon, er fortsatt uklart for oss. Men det handler om kunnskapsutvekslingen, som Ottersen poengterer i sitt bidrag. Det handler om å være i dialog med samfunnet når forskningen defineres, og underveis i forskningsprosessen. «Ideer må deles med samfunnsaktører og samfunnet i stort for å kunne utvikles og raffineres» (Ottersen 2016: 369). Det handler om å sette forskningen i en større kontekst, om å åpne opp og om å demokratisere kunnskap. Denne debatten inkluderer sentrale verdispørsmål om eierskap av kunnskap, forskningens og teknologiers fordelingseffekter, hvem som er legitime deltagere og hvilke legitime former åpenheten kan anta.

Utviklingen mot åpen forskning (open science) er i høyeste grad også teknologidrevet. Ny teknologi transformerer all virksomhet, også forskningen. Nye plattformer for formidling og kommunikasjon bringer med seg store endringer, nye muligheter og selvsagt også noen problemer. Utviklingen har allerede endret forutsetninger for både forskning og formidling, og dette er en prosess som vil skyte fart i årene som kommer. Vi må undersøke hvordan vi kan ta i bruk de nye teknologiske mulighetene for å videreutvikle samspillet med samfunnet. Formidling og kunnskapsutveksling kan i enda større grad bli en del av selve forskningsprosessen, og ikke et tillegg som utføres etter at forskningen er gjennomført og tellekantbelønningen eventuelt er innkassert. Et eksempel her er kontinuerlig utvikling av forskningsarbeid hvor oppdaterte utgaver legges ut og kommenteres fortløpende.

Allmennheten og vårt «forbannede ansvar og plikt»

Forskeres deltakelse i samfunnsdebatten er tema for Anine Kierulfs bidrag i formidlingsdebatten. «Vi har et forbannet ansvar og en plikt til å sørge for en sivilisert debatt, og til å bidra til en åpen og opplyst samtale», poengterte hun under en debatt på Litteraturhuset i Oslo ved lansering av NNT i november 2016 (Larsen 2016), en debatt der også Stølen deltok.

Forskningsformidling for opplysning av den bredere offentligheten var tema, og Kierulf spurte om vi mangler forståelse for hvorfor og hvordan dette ansvaret skal ivaretas. Det tror vi ikke vi gjør. Mer sannsynlig er at dette «glemmes» eller nedprioriteres i en hverdag som for mange er preget av en hard og global konkurranse, hvor ikke minst kampen om ekstern finansiering preger arbeidet for mange forskere. Men det er opp til universitetene å sørge for at samfunnet forstår vår nytte. Vi må presentere resultatene av vår forskning, og vi må sørge for at allmenheten forstår hvorfor vi forsker, hvordan vi forsker og hva resultatene egentlig betyr. Så vi er ikke bare en kunnskapsformidler. Vi må også bidra til at perspektiver rundt kildekritikk, usikkerhet og metodevalg tydeliggjøres i den offentlige debatten. Og viktigst av alt, god forskning og forskningsformidling kan bidra med kritisk kunnskap i den samfunnsdebatten som er avgjørende for et levedyktig demokrati også i fremtiden.

Kierulf presenterer en treffende analyse av formidlingshindre som delvis er generelle, delvis koplet til denne viktige delen av formidlingsvirksomheten. Hindrene er presentert under to overskrifter manglende opplæring og trening og arbeidsmiljø og ytringskultur. Og for begge temaområder dreier det seg om yngre forskere, gjerne midlertidig tilsatte (Kierulf 2016). Dette er områder hvor vi ønsker at universitetene blir bedre. Ikke minst er det viktig å trene på å kunne uttrykke seg i skrift og tale til ulike grupper. Dette er viktig for den allmennrettede debatten, men også når tverrfaglighet og brukermedvirkning er tema.

Under et møte for femti rektorer fra ledende universiteter globalt under Science and Technology Forum 2017 i Kyoto i begynnelsen av oktober, ble dette poenget fremhevet som en generell og global utfordring. Det er flere land som sliter med effekten av rangeringer og tellekanter. Gode universiteter må heve seg over dette, var svaret. Spørsmålet i Kyoto var hvordan pasientenes stemmer og interesser kan ivaretas bedre når ny medisinsk teknologi blir utviklet. Dette er et interessant eksempel som kan brukes til å illustrere en mer generell problemstilling. Og svarene dreide seg i stor grad om hvor viktig det er med et felles språk som gjør dialog mellom medisinere, naturvitere, teknologer, humanister og ikke minst pasientene selv mulig. Samspill med samfunnet krever formidlingsevne og et annet språk enn det som benyttes i dialogen med kollegaer innen samme fagfelt. Våre studenter må trenes i å formidle sin kunnskap til ulike grupper, i ulike kanaler og formater, og i å diskutere uenighet i offentligheten.

En ytringskultur som fremmer formidling

Arbeidsmiljø og ytringskultur kan være en større utfordring for allmennrettet og samfunnsengasjert formidling enn for formidling til spesialiserte offentligheter. Det krever mot å stå i en offentlig debatt og si imot funn eller oppfatninger man oppfatter som feilaktige. Kierulfs argument om at vi må trenes i å være tydelig uenige, samtidig som vi gjerne må være vennlige og konstruktive, er sentralt og godt. Når loven pålegger oss som institusjon å legge til rette for formidling må ikke minst ytringsklimaet stå sentralt. Vi mener akademia har mye å vinne på å dyrke frem gode arbeidsfellesskap og trygge ytringskulturer.

I dag utfordres universitetenes og den vitenskapelige ekspertisens legitimitet i det offentlige ordskiftet. Mye oppmerksomhet rettes mot deloffentligheter som i liten grad lar seg overrisle av kunnskap fra forskningsrapporter. I en verden der både sannhets- og kunnskapssyn er under press og hvor diskusjonene om «fake news» raser, må universitetene gjøre en samlet og betydelig innsats for å få frem hvordan det forskes, hvorfor, og hva forskning bidrar med. Denne dialogen med samfunnet har vi, men den er langt fra intens nok. Så hvordan verdsetter vi de som faktisk tar på seg den betydelige og viktige oppgaven ved å stå frem i media? Det kan være både belastende og kreve et betydelig mot å stå frem. Derfor er støtten den enkelte forsker har fra sine ledere svært viktig for å utvikle en formidlingskultur som fremmer formidling og som ikke demotiverer. Anine Kierulf viser til eksempler som klart indikerer at vi som akademisk kollegium må legge inn en betydelig innsats for å sikre en sterk formidlingskultur som verdsetter de som viser «meningers mot». Rognan peker på det samme i sitt bidrag: «Uten tydelige signaler fra toppen om at samfunnsdebatt og formidling er viktig, vil et usikkert karriereløp gjøre at unge og ambisiøse forskere sensurerer seg selv» (Rognan 2017: 177).

Det er et ledelsesansvar å sørge for at denne diskusjonen fremmes, og det er et ansvar for hver enkelt av oss å bidra til at vi lykkes.

En bredere forståelse av formidling – mot en ny formidlingspolitikk

200 år etter Holsts disputas, gir hans innsats fortsatt et tankevekkende og interessant bilde på universitetenes rolle i samfunnet. Stadig nye generasjoner gjør hva Holst gjorde to hundre år tilbake: genererer ny kunnskap, henter inn erfaringer og funn fra den globale kunnskapsallmenningen, og bidrar til at kunnskapen blir tatt i bruk.

Formidling er universitetets tredje samfunnsoppdrag, og handler om samspillet med samfunnet i stort og om nettopp å ta kunnskap i bruk. Rognan spør i sitt innlegg hva det nye rektoratet konkret vil gjøre for å fremme ivaretakelsen av dette samfunnsoppdraget. Vi mener det er behov for flere virkemidler. Et rektorat kan ikke alene og uten forankring utforme konkrete, større formidlingstiltak. Men vi kan indikere områder der tiltak kan ha betydelig effekt. Tre eksempler er:

  1. Opplæring i formidling og i forskningens brede samfunnsoppdrag for studenter på alle nivåer. Det å formidle kunnskap er rett og slett en del av det å være i et akademisk fellesskap, det er ikke en oppgave reservert for forskere. Det handler om bevissthet og kultur, og det handler om trening i ‘meningers mot’ og evne til å stå i uenighet. Dette er et tema som må følges gjennom hele utdanningsløpet. Nye generasjoner av formidlere, både blant studenter og forskere, trenger trygge arbeidsbetingelser, godt ytringsklima og generøse veiledere og kolleger.

  2. Synliggjøring og verdsetting av formidlingsvirksomhet. Vi må ivareta at formidling er et sentralt samfunnsoppdrag ved tilsettinger og ved vurdering av opprykk.

  3. Bevisstgjøring om Open Science og opplæring i bruk av nye plattformer og nye former for formidling. Den teknologiske utviklingen innebærer endringer i akademias dialog og samspill med samfunnet.

Samtidig må vi tydelig betone at formidling er et kollektivt ansvar som ikke kan takles ved å «kaste» insentiver etter enkeltforskere. Siden denne debatten i stor grad har vært sentrert rundt Universitetet i Oslo, tillater vi oss å avslutte med et UiO-spesifikt tiltak. UiO gikk foran nasjonalt i 1999 med rapporten En ny formidlingspolitikk. Atten år senere mener vi det er på tide med en ny. UiO trenger en ny formidlingspolitikk, og vi vil utarbeide et mandat og foreslå for universitetsstyret at det nedsetter et utvalg som kan bidra til arbeidet. Vi trenger rett og slett en bredere forståelse av formidling og en ny, omforent formidlingspolitikk.

Referanser

Andersen, S.Q. (2005, 13. desember). «Norges første doktorgrad». Forskning.no.

Garvik, O. (2014). «Handlingsregelen». I Store norske leksikon, Snl.no. [Sist lastet ned 25.10.17].

Holst, C. (2015, 29. august). «Ekspertene kommer». Sosiologen.no. [Sist lastet ned 25.10.17].

Kierulf, A. (2017). «‘... en åpen og opplyst offentlig samtale’ – Forskningsformidling som demokratisk ansvar». Nytt Norsk Tidsskrift 34 (1), s. 36–50. DOI: https://dx.doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2017-01-04.

Lamy, P. (2017). LAB – FAB – APP. Investing in the European future we want. Rapport fra The independent High Level Group on maximising the impact of EU Research & Innovation Programmes. http://ec.europa.eu/research/evaluations/index_en.cfm?pg=hlg.

Larsen, H. (2016, 25. november). «Kierulf: ‘Vi har et forbannet ansvar og en plikt til å sørge for en sivilisert debatt’». Khrono.no.

NIFU (2014). Noder i kunnskapsnettverket: Forskning, kunnskapsoverføring og eksternt samarbeid blant vitenskapelig ansatte i UH-sektoren. NIFU-rapport 2014:23. https://www.nifu.no/publications/1152682/.

NIFU (2017). Indikatorrapporten. Det norske forsknings- og innovasjonssystemet 2017. https://www.forskningsradet.no/prognett-indikatorrapporten/Indikatorrapporten_2017/1254026172832.

Ottersen, O.P. (2016). «Maktkamp i kunnskapsformidlingen». Nytt Norsk Tidsskrift 32 (4), s. 368–375. DOI: https://dx.doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2016-04-11.

Pavel. C. (1817, 18. juni). «Claus Pavels Dagbøger for Aarene 1817–1822». http://www.dokpro.uio.no/litteratur/pavels/frames.htm. [Sist lastet ned 30.10.17].

Rognan, A.O. (2017). «Ytringskultur for fremtidens forskere». Nytt Norsk Tidsskrift 34 (2), s. 174–181. DOI: https://dx.doi.org/10.18261/issn.1504-3053-2017-02-06.

Universitetet i Oslo (1999). En ny formidlingspolitikk for Universitetet i Oslo. Innstilling fra en utredningsgruppe oppnevnt av Universitetsdirektøren.

Wig, S. og H. Svensen (2016). «Trøbbel i tårnet – Om hvorfor akademia må tenke nytt om forskningsformidling». Nytt Norsk Tidsskrift 32 (3), s. 195–208. DOI: https://dx.doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2016-03-03.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon