Høsten 2016 tok Greenpeace og Natur og Ungdom ut et søksmål mot den norske staten for å hindre at nye områder i Barentshavet blir åpnet for olje- og gassvirksomhet. Rettssaken, som startet 13. november i år, handler om hvorvidt tildelingen av nye konsesjoner i Arktis er i strid med Grunnlovens § 112, som definerer statens plikt til å bevare naturmiljø og mangfold. Liknende saker har vært ført for retten i andre land, slik det nylig er oppsummert i boka Client Earth (2017) av James Thornton og Martin Goodman. Slike klimasøksmål reiser spørsmål om domstolenes rolle og om hvor skillet går mellom jussen og politikken. Hvem har ansvaret for naturen? Hva skjer med politikken når kloden blir klient i retten?

Skal domstolene styre klimapolitikken? Spørsmålet er feil stilt, hevder Jørn Øyrehagen Sunde i sin artikkel «Klimasøksmål og demokrati». Denne fremstillingen, som først og fremst er skapt av media, er misvisende fordi den setter jussen opp mot politikken, forklarer han. Klimasøksmålet handler nemlig ikke om overføring av makt fra politikerne til Høyesterett, men om å vurdere hvorvidt forvaltningsvedtaket om tildeling av nye konsesjoner er i tråd med Stortingets intensjoner nedfelt i Grunnlovens miljøparagraf. Klimasøksmålet gir derfor ikke grunnlag for økt domstolsskepsis, men er et viktig initiativ som vil styrke både rettstaten og demokratiet, konkluderer Sunde.

Norge er forpliktet av Paris-avtalen fra 2015, noe som innebærer at vi må kutte våre utslipp med 40 prosent innen 2030. Men hva er en rettferdig fordeling av klimaproblemets byrder, spør filosofene Trygve Lavik og Jørgen Pedersen. Er det mest rettferdig at forurenser betaler? Eller skal de med størst betalingsevne og teknologisk kompetanse bidra mest? De to prinsippene kan kombineres på flere måter, viser Lavik og Pedersen, som drøfter spørsmålet om rettferdig fordeling i lys av filosofen Simon Caneys hybridteori. Konklusjonen deres er at Norges ansvar går langt ut over det vi allerede har forpliktet oss til gjennom Paris-avtalen.

Siden Aetat, Rikstrygdeverket og Sosialtjenesten ble slått sammen gjennom Nav-reformen i 2006, har kritikken mot Nav vært omfattende. Men ikke alt er like galt, viser Trond Holmen Erlien, som trekker frem de positive resultatene i sosialsektoren. Reformen gjorde tilbudet bedre for mange sosialklienter, og bidro samtidig til å løse problemer som hadde preget sosialhjelpssektoren siden 1960-åra. Kritikken av etaten er derfor overdrevet, hevder Erlien, samtidig som han viser at andre aspekter ved reformen burde være gjenstand for mer kritikk, for eksempel politikernes kollektive ansvarsfraskrivelse for resultatet og ekspertenes mangelfulle kunnskapsgrunnlag da reformen ble vedtatt.

Jakten på DNA er utgangspunkt for to bidrag i denne utgaven av Nytt Norsk Tidsskrift. Oppdagelsen av DNA-molekylets struktur i 1953 resulterte i at James Watson, Francis Crick og Maurice Wilkins fikk Nobelprisen i 1962. Fordeling av priser og prestisje er imidlertid ofte forbundet med spisse albuer, fordelaktige forglemmelser og manglende fotnoter. I forbindelse med oppdagelsen av DNA er historien om Rosalind Franklin mest kjent: Hun avdekket at DNA er formet som en dobbel heliks, men havnet fort i skyggen av sine tre mannlige kolleger, forklarer Camilla Mørk Røstvik i kommentaren «Rosalind Franklin – frem fra skyggene». Mindre kjent er bidraget til den norske kjemikeren Sven Furberg, som faktisk var referert i en fotnote hos Watson og Crick da de publiserte oppdagelsen i Nature i 1953. Men hvor omfattende var egentlig bidraget hans? Og i hvilken grad ble hans arbeid anerkjent av sentrale aktører i samtiden og i ettertid? I artikkelen «Kampen om anerkjennelse» viser Edgeir Benum hva Furberg faktisk bidro med og hvordan han senere ble visket ut fra historien.

Marginaliseringen av Furberg er et godt eksempel på Matteus-effekten – et begrep som ble lansert i 1968 av vitenskapssosiologen Robert K. Merton for å beskrive hvordan etablerte forskere ofte får (eller tar) æren for oppdagelsene til mindre kjente kolleger: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har» (Matt. 25:29). Historien om Franklin er et eksempel på det vitenskapshistorikeren Margaret W. Rossiter i 1993 kalte Mathilda-effekten – hvordan kvinners bidrag i vitenskapelig forskning ofte blir marginalisert og tilskrevet mannlige kolleger.

I NNT 3/2017 hadde Fredrik W. Thue en kommentar om universitetssøknadene til Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Sørøst-Norge. Forskningspolitiske føringer bidrar til en «dyp-politisering» av institusjonene, hevdet han. I denne utgaven svarer Oddgeir Osland, som snarere betrakter institusjonenes ambisjoner om universitetsstatus som en velbegrunnet «akademisering» av profesjonsutdannelsene. Der Thue mener at høyskolenes institusjonelle drift bidrar til en nedvurdering av selve universitetsidealet, mener Osland at utviklingen bidrar til å heve profesjonsfagenes status. Osland mener dessuten at det forskningspolitiske systemet i dag favoriserer universitetene på bekostning av høyskolene – et annet eksempel på Matteus-effekten.

I NNT 3/2017 publiserte statsviterne Anders Todal Jenssen og Øyvind Østerud hver sin artikkel om politisk populisme. I september deltok begge i NNTs lanseringsdebatt, der Anders Ravik Jupskås imøtegikk analysene til de to professorene. I denne utgaven trykker vi en utvidet versjon av Jupskås’ argumentasjon. Vi inviterer samtidig andre bidragsytere til å bidra i debatten om populisme.

NNT har det siste året også satt forskningsformidling på dagsordenen. I denne utgaven fortsetter debatten med et viktig bidrag fra rektoratet ved Universitetet i Oslo (UiO). Det er på tide med en ny formidlingspolitikk, skriver rektor Svein Stølen og Åse Gornitzka, viserektor for forskning og internasjonalisering. Slik UiO ledet an i 1998 med den grundige rapporten «En ny formidlingspolitikk», vil rektoratet nå fremme forslag for universitetsstyret om å nedsette et utvalg som skal utforme en ny og bedre forståelse av formidlingens formål og ulike former for samspill med samfunnet.

Formidlingsdebatten ble spesielt trukket frem da NNT ble kåret til Årets tidsskrift 2017 av Norsk tidsskriftforening. Samtidig fikk redaksjonen gult kort for den lave kvinneandelen blant bidragsyterne. I lederen «Kvinner og menn» i NNT 3/2012 spurte tidligere redaktør Cathrine Holst hvorfor det er så få kvinner som skriver i tidsskriftet. Den gangen var rundt 30 prosent av bidragene skrevet av kvinner. Nå er andelen enda lavere, i overkant av 20 prosent, så kritikken er helt berettiget. Antallet innsendte bidrag fra menn er også mye høyere enn fra kvinner: Siden jeg overtok som redaktør i 2016, har redaksjonen behandlet omkring hundre innsendte bidrag, og av disse er under 20 prosent fra kvinner. Én forskjell fra Holsts tid som redaktør er imidlertid påfallende: «Når kvinner først sender inn noe, finner redaksjonen det ofte antagbart», skriver hun. Det er ikke tilfellet i dag. De fleste bidragene fra kvinner blir faktisk avslått – under 20 prosent av dem kommer på trykk. Det gjelder for så vidt også for menn. Resultatet er uansett nedslående: I løpet av min tid som redaktør er bare 13 prosent av de publiserte vitenskapelige artiklene skrevet av kvinner, og i fire av sju utgaver i 2016 og 2017 er det ingen kvinner blant forfatterne av hovedartiklene.

Hvorfor er det sånn? Er NNT et gammeldags gubbetidsskrift? Blir kvinner marginalisert i tidsskriftet? Jeg tror ikke det. I dag er fem av sju redaksjonsmedlemmer kvinner, og den lave kvinneandelen har vært tema på alle våre redaksjonsmøter. Vi jobber hele tiden for å hente inn bidrag fra kvinner, og over halvparten av kvinnene vi har hatt på trykk, har redaksjonen aktivt oppsøkt og oppmuntret til å bidra. Mitt inntrykk er at det i stor grad handler om ulik vekting av vitenskapelige normer for ydmykhet og originalitet: Den mest påfallende forskjellen mellom kvinner og menn er at mange etablerte mannlige forskere med største selvfølgelighet sender inn bidrag om ulike tema de selv mener er relevante for NNT. Kvinner virker ofte mer tilbakeholdne og beskjedne på egne vegne – heldigvis med unntak. Vi ønsker oss uansett flere vitenskaplige artikler fra skarpe og skriveføre kvinner som forsker på politikk, kultur og vitenskap. Ansvaret for å formidle samfunnsrelevant forskning til det offentlige ordskiftet er for viktig til å overlates til menn.