Globaliseringens omkostninger i form av tapte arbeidsplasser, økende ulikhet og en usikker livssituasjon har i en rekke land skapt protestbevegelser som gjerne omtales som populistiske. I etablerte politiske kretser blir denne populismen sett på som en antidemokratisk ideologi og som et uttrykk for folkelig illiberalitet og uforstand – en holdning som også preger forskningen på populisme. I denne artikkelen gjennomgår jeg de ulike forklaringene på den organiserte mistilliten til de etablerte partiene, og konkluderer med at populisme først og fremst er en politisk stil, ikke en ideologi.