Jeg har høylytt ønsket stortingsmeldingen om humaniora velkommen. Den er en strålende mulighet til å synliggjøre hva humanistiske fag og forskningsfelt er. Et samlet storting skal faktisk drøfte det mangfoldet humanistiske fag leverer til den samlede kunnskapsbasen vi skal basere utviklingen av det norske samfunnet på. Et samfunn vi ikke vet hvordan blir, men hvor noen må kunne ta tak i nye spørsmål om menneskelige relasjoner.

Nedenfor gir jeg først et konkret eksempel som viser én av mange måter et humanistisk fag – her språkvitenskap – kan forstå og forvalte samfunnsoppdraget. Deretter foreslår jeg noen punkter til den kommende stortingsmeldingen.

Prosjektet LINGCLIM

Eksemplet er prosjektet LINGCLIM (www.uib.no/lingclim), som har som mål å bevisstgjøre om hvor viktig språket er i klimaspørsmålet. Det ligger en dobbel betydning i tittelen Fra usynlig til synlig samfunnsrelevans. Klimaet er nemlig et usynlig fenomen; man kan verken se det, høre det eller ta på det – til stor forskjell fra været. Slik sett er det gjennom språk at man får kunnskap om det komplekse og sammensatte klimafenomenet; det er en av grunnene til at det er viktig å studere språkbruken. I LINGCLIM har vi studert hvordan språk spiller en rolle i både fremstilling og forståelse, og i kollektiv og individuell tolkning av klimaspørsmålet, for slik å finne ut mer om folks holdninger, engasjement og eventuell villighet til handling. Vi har hatt et uttrykt mål om å formidle og synliggjøre dette for både beslutningstakere og det allmenne publikum.

Utgangspunktet har vært at klimaendringer har utviklet seg fra å være i hovedsak et fysisk eller geofysisk fenomen til å bli en samfunnsutfordring med politiske, økonomiske, etiske og kulturelle konsekvenser. Ikke minst er kommunikasjon og dermed språkbruk blitt en utfordring. Språk er et fantastisk middel som ikke bare representerer fakta og virkelighet, men som også influerer både holdninger og atferd. Språk kan skape nye virkeligheter. Slik blir språk en grunnleggende del av de kulturelle forutsetningene som ligger under vår samfunnsutvikling, og uunnværlig for interaksjon, for deltakelse i samfunnsdebatten og for samspill mellom politikk og individuell handling.

Forskningen i LINGCLIM har bidratt til en bevisstgjøring av språkets rolle i klimaspørsmålet, og dermed til en bedre forståelse av klimaendringer som en samfunnsutfordring som angår de fleste. Dette er blitt en ny komponent i den samlede kunnskapsbasen om klima, basert på analyser av en mengde dokumenter, tekst og tale, fra

klimarapporter og stortingsmeldinger via medietekster og blogger til folks fritt formulerte svar på spørsmål om hva de tenker om klimaendringer. Et kjapt sveip innom våre funn kan oppsummeres slik: mindre polariserte synspunkt i Norge enn for eksempel i Storbritannia og USA; folkets mening avspeiler norsk politikks todeling når det gjelder klimatiltak versus petroleumsindustri; helter, skurker og ofre pekes ut, og folk flest er opptatt av fremtid og livsstil; nordmenn mener at myndigheter må legge bedre til rette for «grønne valg»; de unge er bekymret, men i hovedsak optimistiske og har stor tro på teknologi. Det er også en ganske utbredt mening at det ikke betyr noe hva «lille Norge» gjør. (Se utvalgte referanser nedenfor.)

Hvordan har LINGCLIM greid å få til en bevisstgjøring av språkets rolle, og dermed pekt på den åpenbare plassen et humanistisk perspektiv har i et temaområde som i utgangspunktet er geofysisk? Jeg tror det har vært mulig fordi vi fra starten av var ute på ulike arenaer eller selv skapte slike arenaer. Vi ga oss selv eller krevde en naturlig plass, istedenfor å sitte og vente på at noen kanskje oppdaget oss. For det var nok mange som lurte på hva i all verden språk hadde å gjøre med klima!

Vi startet med å arrangere en konferanse for potensielle brukere av forskningen; vi inviterte representanter fra politikk, næringsliv, det offentlige, organisasjoner, eldre og unge, til en åpen debatt om problemstillingene våre, hvor vi også sørget for å «dytte på» med opplagte eksempler på språkets rolle i klimaspørsmålet. Vi var særlig opptatt av å inkludere ungdom i prosjektet, og i samarbeid med Skolelaboratoriet i realfag ved Universitetet i Bergen (UIB) fikk vi laget en møteplass med Hordaland fylkeskommune og lærere i videregående skole. Det ble oppstarten på et samarbeid med 223 elever fra ulike skoler som tok imot besøk av oss og deltok i en undersøkelse om holdninger til klimaspørsmålet. Vi oppsummerte og diskuterte funnene på en ny konferanse med elever og lærere, hvor elevene ga oss verdifull tilbakemelding om prosjektet og kritiske innspill til våre spørsmål. Kanskje er den viktigste påvirkningen (impact) vi har merket oss at vi har hatt, den vi har hatt på lærerne, som uttrykte at problemstillingene omkring språk og klima hadde gitt dem noe helt nytt til undervisningen, noe de ikke hadde reflektert over før, og noe som inspirerte elevene til arbeid utover det rent naturvitenskapelige.

Etter hvert som vi deltok på ulike arenaer fikk vi mange invitasjoner fra akademiske og ikke-akademiske miljøer, offentlig virksomhet, energisektor og ikke minst fra ulike deler av sivilsamfunnet. Vi har videre beveget oss ut av komfortsonen for tradisjonell formidling gjennom samarbeid med selskapet «1001 Films» og med støtte fra Forskningsrådet i produksjonen av dokumentarfilmen «Når vi snakker om klima» (vimeo.com/156709674). Filmen, som er vist på NRK og nå også distribuert internasjonalt, viser hvordan vi har utnyttet ulike forskningsmetoder med utgangspunkt i språkvitenskap. Den inneholder intervjuer med representanter for politikk, næringsliv, skole og organisasjoner som viser mangfoldet i norsk klimadebatt og nordmenns, og særlig de unges, syn på fremtiden i et klimaperspektiv.

De mange formidlingsarenaene hvor vi har vært til stede kan sikkert telles og måles. Men en slik kvantifisering er kanskje ikke så viktig; bedre er det å følge med på den langsiktige innflytelsen, å se over tid hvordan språkvitenskap og andre humanistiske fag etablerer seg med en opplagt plass når samfunnsutfordringene skal løses. Det er viktig å skille mellom nytte/relevans og målbarhet. Det er mulig å måle mye av nytten som ligger i humaniorakompetansen vi sitter på i Norge i dag, men det er også mye som ikke er målbart – både fordi forståelse og innsikt ikke alltid kan reduseres til målbare eller sammenlignbare størrelser og fordi relevansen er i stadig utvikling. Det som er veldig nyttig eller relevant i dag kan fremstå som passé i morgen, på samme måte som innsikt som i dag virker helt irrelevant senere kan vise seg å være svært nyttig. Slik blir det å investere i humaniora også en forsikring om at samfunnet blir i stand til å takle spørsmål og utfordringer vi ennå ikke vet om.

Hva har vært viktig for å få dette til?

Erfaringer fra LINGCLIM-prosjektet kan bidra til en mer generell diskusjon om hvordan humanistiske fag kan oppfylle samfunnsoppdraget. Jeg vil her legge vekt på det tverrvitenskapelige samarbeidet vår forskning bygger på. Men enda viktigere er det å understreke at for dette samarbeidet var det vi språkvitere som bestemte agenda og problemstillinger – vi var selv premissleverandører. Det var en viktig del av kvalitetssikringen; vi ønsket å bidra til ny kunnskap til nytte for samfunnet, men også, og ikke minst, å være nyskapende og å bevege forskningsfronten fremover og videreutvikle egen disiplin.

Blant forskere innen humaniora har det vært diskutert om humanistiske fag kan ende opp med å bli (nyttige) hjelpedisipliner i prosjekter som utformes av andre fag. Det kan de selvfølgelig også være, uten at det humanistiske kun blir pynt eller garnityr. Imidlertid er det viktig å synliggjøre bedre de mange opplagte forutsetningene for samfunnsutvikling hvor humanistiske fag inntar posisjoner. Humanistiske fag kan bidra til løsninger også på nye områder som man vanligvis ikke har tenkt på at tilhører humaniora.

LINGCLIM-prosjektet kunne ha vært begrenset til rent språkvitenskapelige forskningsspørsmål og bidratt til nyskaping og nye funn på feltet. Imidlertid oppdaget vi raskt at for å få solide svar på spørsmålene våre, ville vi ha god nytte av å samarbeide med andre fag. Resultatet ble et tverrfaglig samarbeid med forskere fra klimavitenskap, statsvitenskap og psykologi. Vi ønsket samarbeid med naturvitere for å forstå sammenhengen mellom den naturvitenskapelige klimakunnskapen og det som faktisk sies/skrives om klima i den offentlige og private sfære. Statsviterne hadde ansvar for å gjennomføre forskningsbaserte meningsmålinger; dette samarbeidet var nødvendig for å forklare forholdet mellom språkbruk og folkeopinion, og for å finne ut mer om mønstre for konsensus og kontroverser. Psykologene var viktige for gjennomføring av eksperimenter rundt gruppers og enkeltindividers tolkninger og respons på ulike fremstillinger om klima, og for å forstå sammenhengen mellom språklig fremstilling og individers tolkning.

Dette tverrfaglige samarbeidet bidro til gjennomslag, både innenfor akademia og ute i samfunnet for øvrig. Det er selvfølgelig andre faktorer som har spilt en rolle, som samarbeid med ulike aktører utenfor akademia, men det tverrfaglige har hatt en avgjørende betydning for å utvide vår egen rekkevidde.

Hva ønsker jeg av stortingsmeldingen?

Det grunnleggende jeg ønsker stortingsmeldingen skal ha som utgangspunkt, er at de humanistiske fagenes generelle samfunnsoppdrag er å forstå mennesket og menneskets plass i historien og i ulike kulturelle sammenhenger. Disse fagene bidrar til en kritisk vurdering av det vi tenker om mennesket i dag, holdt opp mot det vi tenkte om mennesket i går – og opp mot det det er mulig å tenke om mennesket i fremtiden.

Nedenfor gir jeg et utvalg mer spesifikke innspill til innholdet i stortingsmeldingen, som i stor grad er basert på egen forskningserfaring.

For det første må det kreves av humanistiske fag at vi tar vår plass i utviklingen av kunnskap om samfunnsutfordringene. Vi kan ikke vente på at andre oppdager oss og eventuelt gir oss en plass, og da en plass som vi selv ikke har definert. Vi skal utvikle oss videre innen det som tradisjonelt blir oppfattet som våre oppgaver, nemlig å bevare, vedlikeholde og videreutvikle den humanistiske kunnskapsbasen, noe som bidrar til både den såkalte «dannelseskunnskapen» og «beredskapskunnskapen». Men vi skal også aktivt se etter og posisjonere oss innenfor nye temaer og oppgaver, være premissleverandører for viktige spørsmål som best sikrer kvalitet gjennom humanistiske perspektiv. Vi vet ikke hvordan fremtiden blir, men den blir i alle fall preget av digitalisering og omstilling til ny teknologi. Humanistiske fag må blant annet bidra til løsninger på de spørsmål som vil oppstå om menneskelige relasjoner i og rundt teknologien.

For det andre bør institusjonene oppfordres til bedre å tilrettelegge strukturelt og organisatorisk for tverrfaglig samarbeid. Vi har fortsatt noen ganske rigide disiplingrenser, og det snakkes gjerne om fagsiloer. Tverrfaglig forskning kan imidlertid bidra til å overskride disse barrierene ved å skape nye arenaer for humanistiske fag. Slik kan disse fagenes relevans bli tydeliggjort innenfor komplekse og sammensatte spørsmål som bare kan løses gjennom flerfaglige perspektiver. Men tverrfaglighet er krevende, det er ingen «kvikk-fiks». Man møter og skal ta inn over seg nye og til dels svært ulike fagtradisjoner og metodeperspektiver, samtidig som man skal holde fast på og videreutvikle eget fag. Dette er risikofylt, og mye kan gå galt. Derfor er det særlig viktig at i alle fall de organisatoriske rammene legges til rette for slikt samarbeid og heller hjelper enn hindrer det som i utgangspunktet er faglig sett utfordrende nok. En konkret utfordring her er plassering av masterstudenter og doktorgradskandidater som arbeider tverrfaglig og som ofte har en (mer eller mindre streng) formell tilknytning til institutt eller fakultet. Dette har også konsekvenser for finansiering og resultatmidler.

For det tredje bør det satses mer på infrastruktur for humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Tradisjonelt tenker man gjerne på infrastruktur som noe som først og fremst angår de teknologiske, naturvitenskapelige og medisinske fagmiljøene. Det er for snevert. Nå utvikles infrastruktur som også betyr mye for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning. Jeg nevner et eksempel som har bidratt mye til det humanistiske perspektivet på klimaspørsmålet: Norsk Medborgerpanel ved UIB, som nå er utvidet til DIGSSCORE (Digital Social Science Core Facility) med en nyskapende lab hvor innovative eksperimenter kan gjennomføres. Dette er en ikke-kommersiell infrastruktur for forskning, med høye kvalitetskrav til representative opinionsundersøkelser og eksperimenter. For LINGCLIM har samarbeidet (blant annet gjennom til dels risikofylte kombinasjoner av kvantitative og kvalitative metoder) gitt resultater som det har vært stor interesse for også utenfor akademia.

Som avslutning vil jeg støtte andres innspill om en tydeligere innskriving av humanistiske perspektiver i tematiske utlysninger av forskningsmidler. Det sies ofte at humaniora utnytter mulighetene til ekstern finansiering for dårlig, særlig innen tematiske satsinger. Det er det mye riktig i. På den annen side er ikke de humanistiske perspektivene alltid godt nok innarbeidet i utlysningene; det holder ikke å si at «humanistiske fagmiljøer inviteres til å søke».

Dette var et utvalg punkter blant mange, som kan utformes som oppfordringer og tiltak. Jeg ser frem til en stortingsmelding som ansporer humanistiske fag til fortsatt å gjøre en forskjell i og for samfunnet, og til samtidig å styrke sin egenverdi.

 

Jeg vil takke Martin Paulsen for fruktbar diskusjon og nyttige innspill til denne artikkelen.

Utvalgte referanser

Fløttum, K. (2016). «Linguistic Analysis Approaches for Assessing Climate Change Communication». I Climate Science: Oxford Research Encyclopedias. Oxford: OUP. DOI: http://dx.doi.org/10.1093/acrefore/9780190228620.013.488.

Fløttum, K., T. Dahl og V. Rivenes (2016). «Young Norwegians and their views on climate change and the future: Findings from a climate concerned and oil-rich nation». Journal of Youth Studies 19 (8), s. 1128–1143. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/13676261.2016.1145633.

Fløttum, K. og T. J. Espeland (2014). «Norske klimanarrativer – hvor mange ‘fortellinger’? En lingvistisk og diskursiv analyse av to norske stortingsmeldinger». Sakprosa 6 (4), s. 1–18.

Fløttum, K., D. Gasper og A. L. St. Clair (2016). «Synthesizing a Policy-Relevant Perspective from the Three IPCC ‘Worlds’». Global Environmental Change (38), s. 118–129. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.gloenvcha.2016.03.007.

Fløttum, K. og Ø. Gjerstad (2016). «Narratives in climate change discourse». WIREs Climate Change 8 (1). DOI: http://dx.doi.org/10.1002/wcc.429.

Fløttum, K., A. M. Gjesdal, Ø. Gjerstad, N. Koteyko og A. Salway (2014). «Representations of the future in English language blogs on climate change». Global Environmental Change 29, s. 213–222. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.gloenvcha.2014.10.005.

Tvinnereim, E. og K. Fløttum (2015). «Explaining topic prevalence in answers to open-ended survey questions about climate change». Nature Climate Change 5, s. 744–747. DOI: http://dx.doi.org/10.1038/nclimate2663.