Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«… en åpen og opplyst offentlig samtale» - Forskningsformidling som demokratisk ansvar



anine.kierulf@nchr.uio.no

Postdoktor, Norsk senter for menneskerettigheter, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

SammendragEngelsk sammendrag

Forskningsformidling er viktig for opplysning av den bredere offentlighet. Ikke bare ved at kunnskap gjøres tilgjengelig, men også på grunn av forskeres forutsetninger for å bidra til sivilisering av den offentlige samtale. Hensynet til en fungerende breddeoffentlighet er så sentralt i vårt demokrati at det er særlig beskyttet i Grunnloven. Hvorfor er det likevel mange forskere som nedprioriterer formidlingsdelen av sin arbeidsforpliktelse – og hvorfor gjør universitetene så lite for å trene sine forskere i forståelsen av hvorfor og hvordan dette samfunnsansvaret skal ivaretas?

Scientific communication is vital for an enlightened populace. It makes science available to laymen, while the methodological approach of academics enables them to improve and clarify public debates. The democratic ideal of a functioning public sphere is protected by the Norwegian Constitution, and scientific communication is a principal objective of the University Act. Why, then, do universities do so little to make their academic staff understand why such communication is so important, and to train them to become good at it?

Keywords: Scientific communication, public debate, democracy, freedom of speech

Vitenskapelig ansatte har tre lovfestede forventninger: Vi skal tilby utdanning og forskning på et høyt nivå og formidle kunnskap.1 Etter loven er disse forpliktelsene likt rangert. Deres reelle rangering – både hva gjelder akademiske karrieremuligheter, prestisje og praksis – er imidlertid annerledes: Først forskning, så undervisning – og så, kanskje, formidling.

Uten god forskning – i alle fall forskning som publiseres i gode tidsskrifter – har vi ingen fremtid i akademia. Uansett hvor godt vi måtte undervise. Formidlingen driver vi med hvis vi har tid, noe vi sjelden har. Men vi har jo tid til å drive vitenskapelig publisering og undervisning, så tidsmangel er ingen tilstrekkelig forklaring. Mangler vi kanskje forståelse ikke bare for at formidling faktisk er en av våre oppgaver, men også for hvorfor og hvordan vi bør formidle? Jeg tror det.

Ståle Wig og Henrik H. Svensen argumenterer i Nytt Norsk Tidsskrift (3/2016) for at forskerne må ta forskningsformidlingen tilbake fra kommunikasjonsrådgiverne, at midlene som går til dem isteden burde gå til forskeres formidling fordi dette gavner forskningen selv (Wig og Svensen 2016: 195f). I Nytt Norsk Tidsskrift 4/2016 avviser UIO-rektor Ole Petter Ottersen denne «diagnosen» (Ottersen 2016: 369f). Han fremhever at mye god formidling faktisk skjer, og vil heller slå et slag for at grådige forlags lukkede fagtidsskrifter er formidlingens hovedutfordring – det er dette som stenger for «åpen tilgang til kunnskap for dem som trenger den» (Ottersen 2016: 371).

Jeg vil her ta for meg en tredje grunn til å formidle, nemlig «en åpen og opplyst offentlig samtale» som mål i seg selv – slik det er formulert i Grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse. Jeg understreker allerede innledningsvis at det finnes mange fine formidlere og formidlingstiltak ved universitetene. Men det er altså slik at en rekke av våre forskere ikke formidler. Ikke bare fordi deres stoff er mindre samfunnsrelevant, men fordi de ikke prioriterer formidling. Jeg mener at langt flere enn de som i dag formidler, burde gjøre det.

Samfunnssamtalen som selvstendig formidlingsbegrunnelse

«Formidling» forstås på ulike måter. Ettersom fenomenet etter universitets- og høyskoleloven defineres negativt av de to andre oppgavene vitenskapelig ansatte etter loven skal drive med, avgrenser jeg her mot både «forskning» og «utdanning».2 Forskerrettet formidling i tellekanttidsskrifter fanges allerede opp, ettersom «forskning» dels måles ut fra denne formidlingen. Av samme grunn avgrenser jeg mot undervisningsformidling; uten formidling, ingen undervisning.3 Restkategorien er formidlingen som berettiger utskillelsen til eget punkt i lovens formålsangivelse og videre bestemmelser. Denne kategorien rommer mye, og kan ha både strategiske, økonomiske og demokratiske mål – fra museumsvirksomhet og deltakelse i innovasjonsklynger, via offentlige utredninger og diskusjoner i radioprogrammet Abels tårn – og til den (enda) mer aktualitetsrelaterende deltakelse i samfunnsdebatten. Det er denne siste delen jeg skriver om her.

Formidling som deltakelse i samfunnsdebatten kan være både enveis og flerveis. Men den er ikke nødvendigvis symmetrisk. Under forskeres formidlingsplikt ligger heller en forventning om asymmetri: Vi skal drive med formidling også som offentlig debatt fordi vi, mer enn mange andre, besitter forskningsbasert kunnskap. Ikke nødvendigvis «den rette», og slett ikke den eneste. Men det som skiller vår arbeidsplikt til formidling fra det samfunnsansvar enhver har for å bidra til offentligheten, er formodningen om vår særlige kunnskap.

«Den offentlige samtale» foregår i en rekke deloffentligheter. Gjennom internett har vi fått enkel tilgang til mye mer kunnskap enn vi noen gang har hatt. Vi har også flere kanaler for offentlige ytringer enn noen gang. Tidvis bidrar dette til en mer kunnskapsbasert og bredere kvalitetsdebatt, men ikke alltid. Skrekkeksempelet er de beryktede kommentarfeltene hos en del nettaviser. Men også i forlengelsen av den tiltagende klikk- og meningsjournalistikk i de riksdekkende nyhetsmedier kan samtalen med fordel opplyses ytterligere av fagfolk som har innsikt i de felt som omtales, og i grunnleggende vitenskapelig metode. Medial meningsutveksling blir mye mer opplysende når den tilføres kunnskap og saklighet enn når den primært beror på antagelser, uutfordrede fordommer, vrangvillig lesning og uforklarte påstander.

En betydelig utfordring for den åpne og opplyste samtale er de uredigerte sosiale medier. For store samfunnsgrupper er disse kommersielt og teknisk styrte offentlighetene den primære kilde til nyheter og samfunnsdebatt. I USA fikk over en tredjedel av «millennials» (folk født på 1980- og -90-tallet) hoveddelen av sin valginformasjon ved presidentvalget i 2016 fra sosiale medier (Gottfried mfl. 2016), mens over 60 prosent av samme gruppe angir Facebook som sin primære nyhetskilde (Mitchell mfl. 2015). Sosialmediale offentligheter har et stort demokratisk potensial, men bidrar også til effektiv spredning av kvasivitenskap, direkte opplysningsforfalskning og fornektelse av dokumenterte sannheter (Wardle 2016). Måten den sosialmediale ytringsarena er «redigert» – med kommersielle hensyn som sentralt mål, og med algoritmer og lite transparente regler for innholdsvurdering som midler – medfører lett en ensretting av den informasjon deltakerne utsettes for, og lite reelt meningsmangfold (El-Bermawy 2016). Ettersom vi har en tendens til å være enig med de synspunktene flertallet forfekter (Furth-Matzkin og Sunstein 2016), og bevege oss lenger i den retningen vi allerede var på vei dersom vi primært snakker med likesinnede (Sunstein 1999), er dette en betydelig utfordring for en reelt åpen og opplyst samtale.

Dette understreker betydningen av forsknings- og kunnskapsbaserte offentlighetsbidrag. Slike kan komme via tilgjengeliggjøring av forskning. Men tilgang til forskningsresultater er ikke alene tilstrekkelig til å motvirke tendenser til gruppetenkning og adskilte «bobler» av virkelighetsoppfatninger (Garton Ash 2016). Fordommer og kunnskapsløshet kureres ikke ved kunnskapstilgang alene (Johnson og Seifert 1994). Slik tilgang kan faktisk virke mot sin hensikt, via en tendens kjent som «the backfire effect» – feilantagelser forsterkes faktisk i møte med forskning som undergraver feilantagelsene (Nyhan og Reifler 2010). Men korrigering av fordommer og feiloppfatninger kan skje – gjennom velkommunisert informasjon, forklaringer, samtaler og tydeliggjøring av hvorfor de alternative (kunnskapsbaserte) oppfatninger bør erstatte de feilaktige (Johnson og Seifert 1994; Cook og Lewandowsky 2011).

Til opplysning av offentligheten trengs derfor stemmer som formidler dokumenterbar kunnskap som kan deles og diskuteres, men som også kan bidra til at meningsutveksling kan skje på kildekritisk grunnlag, med de nødvendige nyanseringer og vurderinger av så vel argumenter som motargumenter på en saklig og utendensiøs måte.

Den åpne samtale for eksempel om hvor viktig det er å få i seg «naturlige» og sky «unaturlige» produkter blir mer opplyst når kjernefysiker Sunniva Rose forklarer hvordan menneskeskapte kjemikalier kan være svært bra for oss og naturlige kan være direkte dødelige (Rose 2016). Flere forskere driver kunnskapsformidling som en del av sin generelle deltagelse i den offentlige samtale – som når lege og forsker Wasim Zahid mellom diskusjoner av religion eller amerikansk politikk fra sin twitterkonto korrigerer medisinske feiloppfatninger eller forklarer hvordan man kan få innsyn i legejournalen til en avdød bestemor (Zahid 2016). Når politikere fra regjeringspartier på Twitter bestrider at domstolene har prøvingsrett etter Grunnloven og angir at de «[l]ærer det jeg trenger på nett. Google er min beste lærer :-)» (Ødegaard 2016), skjønner man betydningen av at privatrettsprofessor Hans F. Marthinussen ikke bare lenker til de kilder som faktisk finnes (Grunnloven), men også forklarer skolepensum i statsrett (Marthinussen 2016).

Det er ikke bare som kunnskapsformidler innen eget fagfelt forskeren har en rolle i offentligheten. Grunnleggende kildekritikk, saklighetsnormer, anskueliggjøring av usikkerhetsfaktorer og risiki og forståelse for metode, statistikk og vitenskapelige grunnlagsspørsmål er mangelvare i deler av den offentlige debatt, og gjør god diskusjon og falsifisering av feilaktige oppfatninger vanskelig. Disse forutsetningene for en reelt opplyst offentlig debatt er noe forskere har – eller i alle fall burde ha. Ut over grunnleggende saklighetsnormer bør man også kunne forvente at forskere i offentligheten argumenterer åpent med tilgjengelige premisser og redegjør for uenighet og alternative faglige synsmåter der disse er fremtredende. Også utenfor sine fagfelt kan forskere slik bidra til en bedre og mer opplyst offentlig samtale.

Noen rettslige føringer

Den offentlige samtales selvstendige betydning for forskeres formidlingsoppdrag fremgår av Grunnloven, og er tydeliggjort i universitets- og høyskoleloven. La oss se litt på disse lovene. Ikke fordi regler er noen tilstrekkelig drivkraft for å påvirke handling, det tror ikke engang jurister. Og ikke for å rettsliggjøre formidlingsdebatten.

Men universiteter fungerer i en ny tid, som er mer byråkratisert enn tidligere. Og kanskje er det slik at jo mer byråkratisert, jo mindre tillits- og skjønnsbaserte institusjonene blir, jo viktigere blir fornemmelsen av regler som nødvendige premisser for endring: Uten en «regel», ingen fornemmelse av plikt. Kanskje er en klargjøring av de formidlingshensyn som begrunner våre rettsregler nødvendig som påminnelse om at vi må forholde oss til formidling som en reell forpliktelse. Lovregler er tross alt uttrykk for hensyn våre folkevalgte mener er så viktige at de pålegger oss å ivareta dem.

Grunnloven

Formidling er kommunikasjon av meningsinnhold, og er rettslig sett å regne som ytringer. Ytringsfriheten – retten til å gi uttrykk for det man selv vil, eller å la være – er beskyttet av Grunnloven § 100,4 mens detaljreguleringer av friheten finnes i lovverket. Grunnloven er slik formidlingens rettslige fundament.

Det kan virke litt overflødig å minne om Grunnloven – ingen er jo i tvil om at forskere har ytringsfrihet. Kanskje fordi vi har hatt ytringsfrihet så lenge, tar vi den imidlertid litt for gitt. Vi tar faktisk Grunnlovens ytringsfrihetsvern så mye for gitt at vi nesten har sluttet å forholde oss til den som praktisk rettskilde (Kierulf 2012: 131f). Etter grunnlovsreformen i 2014 taler imidlertid sterke demokratiske hensyn for å ta Grunnloven på alvor både som politisk føring og som rettskilde. Hvis vi skal gjøre det, må vi ikke bare forholde oss til det selvsagte, at vi har ytringsfrihet, men også forstå hvorfor vi har denne friheten – og hvordan vi kan ivareta den.

Grunnloven § 100 har sikret trykkefrihet og ytringsfrihet – retten til å skrive og si hva man vil, eller til å la det være – siden vedtagelsen i 1814.5 Vernet har variert i ulike historiske epoker.6 Ytringsfrihetsvernet har flere begrunnelser. De grupperes ofte til tre overordnede hensyn: Hensynet til den enkeltes frihet og selvstendige meningsdannelse, hensynet til sannhetssøken, og hensynet til demokratiet.

Den første av disse, den individfokuserte, er den klassiske liberale frihet til selv å tenke og ytre det man vil – og til å ta til seg det man selv ønsker av andres ideer, for utviklingen av sin egen dannelse og dømmekraft. Denne begrunnelsen beskytter den enkeltes utøvelse av ytringsfriheten, herunder den akademiske frihet til å forske på og publisere og formidle det man selv mener er viktig. Den beskytter også retten til å motsi eller støtte andres funn, og til å kritisere de strukturelle forutsetningene for å drive vitenskap, så som tellekantincentiver, instituttorganisering, ressursprioriteringer – og manglende utbredelse av eller tilrettelegging for formidling.

De to neste begrunnelsene er kollektivt rettede. De har ikke den enkeltes frihet, men samfunnets beste for øye: Fordi ytringer er nødvendige for et fungerende demokrati, eller for at vi skal få luket ut de dårlige og kultivert frem de bedre ideer i vår søken etter sannhet, må vi beskytte ethvert menneskes ytringsfrihet.

Reelt demokrati forutsetter at også uspiselige, provoserende og dumme ytringer fritt må kunne fremsettes. Demokratiet blir imidlertid mer opplyst og inkluderende om slike ytringer kontres eller suppleres med mer opplyste og kunnskapsbaserte analyser og reelt reflekterende og saklige meningsytringer. Ekkokamrene blir flere og tettere, og konspirasjonsteoriene får stadig større oppslutning (Quattrociocchi mfl. 2016). Behovet for velinformerte motstemmer blir ikke mindre.

Som feilbarlige mennesker kan vi ikke på forhånd vite sikkert om antatt riv ruskende gale oppfatninger (som Kopernikus' teori om at jorden dreier rundt solen) faktisk er gale. I vår felles sannhetssøken er det derfor viktig at også slike kontroversielle ytringer beskyttes, de skal om mulig falsifiseres via offentlig tilgjengelige motytringer snarere enn å avverges før de fremsettes. Dette er selvsagt i de vitenskapelige offentligheter, men gjelder også i breddeoffentligheten. Allerede i 2013 utropte World Economic Forum digital feilinformasjon til en av de største globale utfordringene i moderne tid (World Economic Forum 2013). Sannhetssøken, både i vitenskapen og i samfunnsdebatten, forutsetter at dårlige ideer og gale påstander møtes med korrigerende, supplerende og gode opplysninger og begrunnede meninger.

Forskeres kunnskapsformidling kan på en utmerket måte bidra til å realisere det ytringssamfunn Grunnloven § 100 er der for å beskytte. Kunnskapsbasert formidling passer ikke bare godt inn i opplysningstanken, men også i det deliberative univers: Med vår (forhåpentligvis noe større) trening i saklighetslære og kildekritikk, kan vi bidra til å forbedre debatter også utenfor våre fagfelt.

Alle de tre grunnene våre folkevalgte har grunnlovsfestet ytringsfrihet til å verne om, kan brukes som argumenter for mer, og mer variert forskningsformidling. Tar man ytringsfrihetens begrunnelser på alvor, er det altså rettslig sett all grunn for den enkelte forsker til å drive forskningsformidling: De har den samme frihet til dette som alle andre – og deres privilegerte, skattebetalerfinansierte kunnskapsposisjon gir dem et særlig ansvar for den offentlige samtale.

Så kan man selvsagt innvende at forskerdeltakelse kan være dårlig og usaklig, eller at det er så utrolig lite man som enkeltforsker kan håpe å bevege med enkeltbidrag til offentlighetens evinnelige mosaikk av (dårligere informerte) ytringer. Men dette skiller ikke breddeoffentligheten så veldig fra de smalere fagoffentligheter. De færreste av oss beveger våre fagfelt enormt hele tiden gjennom vår forskningspublisering, men vi legger stadig små, noen ganger uvesentlige, brikker til den pågående fagdiskurs. Hvis dette gir mening for oss der – hvorfor da avskrive vår mulighet til å bidra i den større offentlighet? Vår er vel neppe dårligere enn andres?

Formidlingsansvaret påhviler imidlertid ikke bare den enkelte forsker. For at de skal kunne formidle, må forskningsinstitusjonene legge til rette for slik formidling. Rettslig sett er institusjonenes tilretteleggingsansvar enda tydeligere enn forskeres formidlingsansvar.

Ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 er i utgangspunktet en negativ rettighet: Den forplikter staten til å avstå fra å gripe inn i borgernes rettssfære uten nærmere (god og lovfestet) grunn.7 Etter en revisjon i 2004 fikk § 100 et tillegg av positiv art: «Det påligger statens myndigheter å legge til rette for en åpen og opplyst samtale.»

En grunnlovsfesting av dette såkalte infrastrukturkravet ville «[…] både synliggjøre og markere statens ansvar, og slik løfte frem vedlikehold og utvikling av det offentlige rom som et viktig politisk ansvar» (NOU 1999: 27: 249–250), tenkte man. Tanken ble tatt vel imot av så vel høringsinstanser som departementet: «Noen av forskningens sentrale verdier, som krav om åpenhet overfor nye ideer, ønske om en klar og fordomsfri debatt og krav om at påstander må kunne etterprøves, er (…) sentrale verdier i demokratiet» (St.meld. nr. 26 (2003–2004) 153). Departementet fremhevet også betydningen av at

lover som regulerer infrastrukturen for formidling av opplysninger, ideer og budskap får et grunnlovsmessig fundament. Grunnlovsfesting kan (…) fremme bevissthet om at det offentlige har et ansvar for den reelle ytringsfriheten i samfunnet (…) [og] innebære en forpliktelse til å vurdere positivt tilretteleggende tiltak dersom det offentlige rom ikke fungerer som forutsatt (St.meld. nr. 26 (2003–2004) 151).

Grunnlovsbestemmelsen forplikter altså alle statens myndigheter til å legge til rette for den offentlige samtale. Gitt Grunnlovens overordnede rang, må alle lover og praksiser om formidling tolkes i lys av den.

Universitets- og høyskoleloven

Én sentral måte staten legger til rette for en åpen og opplyst samtale, er gjennom utdannings- og forskningspolitikken. Ett rettslig utslag av denne politikken er universitets- og høyskoleloven (UH-loven). UH-loven sidestiller formidling med forskning og utdanning allerede i formålsparagrafen, § 1-1, 1. ledd, jf. 1. ledd bokstav c):

Denne lov har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler (…) formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.

Formålsangivelsen er vid, og omfatter etter sin ordlyd langt mer enn «bare» formidling i form av tilgjengeliggjøring av forskningsresultater. Det er ikke bare forskningens funn som skal formidles, men kunnskap om virksomheten, den vitenskapelige virksomhet som foregår ved institusjonen. Den omfatter, som det fremgår, «prinsippet om faglig frihet» – som altså er en særlig del av ytringsfriheten. Og vi skal ikke bare utbre forståelse for forskningsresultater, men også for anvendelse av vitenskapelige (…) metoder. En kan merke seg at lovens formålsbestemmelse ikke regulerer den enkelte forskers plikter, men institusjonenes. Deres nærmere ansvar for formidlingen fremgår av § 1-3 Institusjonenes virksomhet, bokstav d) og f):

Universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål ved å (…) bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid (…) [og] legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten.

Når man vet hvor mye vekt universitetene legger på forskningen alene, også til fortrengsel for undervisningens og formidlingens prestisje, kan man i grunnen også merke seg at det bare er ett av de ni underpunkter (a-i) i UH-loven § 1-3 som direkte retter seg mot forskning. Resten omhandler enten formidling i bred forstand, undervisning eller kunnskaps- og ressursinnhenting til alle virksomhetsområder.

UH-lovens § 1-5 om Faglig frihet og ansvar, sjette ledd, understreker betydningen av åpenhet og akademisk ytringsfrihet for slik kunnskapsformidling:

Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer.

I praksis må mye formidling – særlig den delen som gjelder deltagelse i samfunnsdebatten – foretas av den enkelte forsker. Ryssdalutvalget, som utredet universitets- og høyskoleloven, fremhevet at «den enkelte vitenskapelig ansatte (…) nødvendigvis [vil] ha et særlig ansvar for å ha et kritisk og nyansert blikk på de overordnede diskusjoner som finner sted i samfunnet» (NOU 2003: 25: 176f). Det er imidlertid institusjonene som etter loven har ansvaret for at slik formidling kan skje, og det er de som skal legge til rette for at forskere skal kunne formidle. Dette ansvaret påhviler ledere på alle nivåer i universitets- og høyskolesektoren.

Formidlingshindre

Ut over de ordinære rettslige begrensninger på ytringsfriheten som gjelder for alle borgere, og de forskningsetiske retningslinjer for formidling, er det ingen rettslige hensyn som taler mot at universiteter og høyskoler skal legge til rette for formidling og deltagelse i den offentlige debatt. Eller at forskere bør drive slik formidling.

Hva er da grunnen til at institusjonene i svært varierende grad faktisk tilrettelegger for formidling og offentlig debattdeltakelse – og for at forskerne driver slik formidling? Tross rektor Ottersens entusiasme over den formidling som faktisk skjer, som det er all grunn til å ta del i, er det jo mange miljøer og forskere som slett ikke driver med dette, også miljøer med stemmer som kunne tilført den offentlige debatt verdifulle bidrag. Wig og Svensen nevner flere mulige hindre, jeg ser her på to:

Manglende opplæring og trening

Det første av disse er manglende opplæring og trening: Opplæring i hvorfor vi skal formidle og trening i hvordan vi skal gjøre det.

Jeg sitter for tiden i et formidlingsutvalg ved juridisk fakultet som kartlegger hva som finnes av formidling, og hvordan vilkårene for formidling kan forbedres.8 Som et ledd i arbeidet har jeg bedt medarbeidere i ledende medier om å beskrive hva de synes er de største utfordringene ved å forholde seg til forskere som formidlere. Dette er noen av svarene fra blant andre Erik Tornes i Aftenposten, Aksel Braanen Sterri i Dagbladet, Egil Rimehaug i Vårt Land, samt Ingunn Solheim, Fredrik Solvang og Sigurd Øygarden Flæten i NRK.9

Det fremste hinder er «motviljen. Det er for vanskelig å få forskere til å stille opp og ta ansvar for folkeopplysningen» (Solheim). «Det mest utfordrende er egentlig manglende deltagelse» (Tornes). «Det er et problem at de ikke melder seg på, og som oftest takker nei når de blir spurt» (Tornes). Særlig «for få kvinner som stikker seg ut!» (Flæten). Om vi stiller til debatt, er vi lite forberedt på reell meningsbrytning. Vi vil «ofte ikke (…) gå i debatt om fag med andre forskere» (Flæten). Blir vi invitert til å kommentere andre forskeres syn vi selv (dokumenterbart) er uenig i, vegrer vi oss, det virker som om vi «blir så redde for hva kollegaer skal si neste dag i lunsjen at vi gjemmer oss vekk» (Solheim), og det er «ofte vanskelig å få forskere med på debatter om systemkritikk». Vi «vil ikke stille for eksempel i saker om tellekanter o.l.» (Flæten).

«Alle våre forskere er klar over at de i sitt virke skal ivareta fire samfunnsoppdrag» (det fjerde er formodentlig innovasjon, jf. UH-loven § 1-3, bokstav e), skriver rektor Ottersen (2016: 369). Mon det.

En del forskere sier heldigvis ja, og driver formidling. Men også de har et handicap – de formulerer seg knotete. Dette er jo ganske nedslående hos en gruppe med så høy utdannelse, men som Toril Moi fremhevet i Morgenbladet sommeren 2016 må forskere ganske enkelt lære å skrive bedre (Moi 2016). Det er vanskelig nok å skrive språklig gode fagartikler uten særlig opplæring i akademisk skriving. Det er langt verre å foreta de nedkortinger, stammespråkutlukinger og forenklinger som kreves for blogg- og avisformatet. For ikke å snakke om å diskutere dette igjen i det format og med den form de sosiale medier krever.

Vår manglende evne til å skrive forståelig er et gjennomgangstema i redaksjonsmedarbeiderenes svar. «Det er viktig å forenkle og forklare, og det er ikke det samme som å fordumme» (Solheim). «Mange er for opptatt av å ta forbehold, så debatten blir utydelig eller tung å følge» (Flæten). Ja, alle påstander har forbehold, men det blir ikke gode tekster av å kvalifisere alle utsagn. Forskere må kontekstualisere sitt stoff. «For at en leser skal henge med, er det viktig at det større bildet blir presentert. Mange forskere går rett inn i en mer detaljert materie uten å forklare hvorfor dette er relevant/interessant for leseren å bry seg med» (Sterri). Det vanskeligste er «å få dem til å forstå at de nå kommuniserer til vanlige avislesere og ikke sine forskningskolleger» (Rimehaug). En del har holdningen «dette er så vanskelig at det ikke kan gjøres forståelig. Jo, det kan det, selv om du ikke greier det» (Sterri).

Ut over manglende genreforståelse har vi lite respekt for medieformatet. Tidvis utviser vi holdningen «reglene gjelder ikke meg. Dette er så viktig tema at jeg ikke trenger å forholde meg til avisens tegnbegrensninger» (Sterri). En utfordring med etablerte forskere er deres «appell til egen autoritet. Siden jeg er professor, trenger jeg ikke belegge påstandene mine eller vise til referanser» (Sterri).

Vi mangler ikke bare skrivetrening, det er ikke så lett å forstå oss muntlig heller. «Man skulle jo tro at de som både forsker og underviser kunne snakke på flere nivåer» (Solheim). Noen påpeker at vår grunnleggende vitenskapelige metode og redelighet kan være mangelfull: «mange forskere er ikke gode til å klargjøre hva de kan si noe om, hva de absolutt ikke kan noe om og hva de bare synes er spennende i temaet de blir spurt om» (Solheim). «Jeg skulle ønsket meg litt løsere snipp, litt mer ‘skyte-fra-hofta-holdning’, litt mer forståelse for at vi ikke alltid inviterer til disputas, men snarere bare en bekreftelse eller avkreftelse på en tese, en problemstilling» (Solvang).

Av konkrete råd: «Konklusjonen først! Bruk humor! Det er ikke farlig å male med bred pensel. Det er viktigere at vi får vite noe og blir nysgjerrige på det enn at alle sider er belyst. Alternativet er at vi aldri får høre om det» (Flæten). «Det viktigste er å få dem til å tenke aktualitet, være frempå, tørre å ta kontakt» (Tornes). «Jeg tror at ved å minnes sitt tidligere, nysgjerrige jeg, kan forskere bevare forbindelsen til hva det er ved stoffet deres som kan gjøre andre nysgjerrige» (Solheim).

«Den beste treningen og motivasjonen ligger i at forskere seg imellom oppmuntrer hverandre til å delta i debatter på Facebook og Twitter, spesielt førstnevnte. Det gir ofte blod på tann og god trening i rask formidling. Det er også en fin kontaktflate inn mot pressen» (Sterri).

«Prøv å snakke vanlig språk og forklare ting for ikke-fagfolk.» «Det gjelder å bli litt tabloid uten å bli banal» (Rimehaug). Og i debatter: «Vi skiller mellom ‘samfunnsdebattanten’ og ‘forklareren’. Som forsker er det fint om du er i stand til begge deler.» «Du bør i det minste tørre å gå i en debatt der du kan imøtegå argumentasjon med faktakunnskap» (Solheim). «Mediene elsker allegorier/språklige bilder/sammenligninger som gjør det mulig å forstå komplekse problemstillinger og sammenhenger» (Solvang).

Og hvordan kommer vi til i debatter? «Det hadde vært herlig om jeg kunne få en telefon fra en forsker som jobbet med et interessant vitenskapelig paradoks av samfunnsbetydning og at vi sammen kunne drodlet oss fram til hvordan det kunne framlegges for et større publikum» (Solvang). «Og så må ekspertene oppmuntres til å uttale seg når vi spør. Det må bli kultur for at det er en helt naturlig del av jobben» (Rimehaug).

Rektor Ottersens «opplevelse er en annen» enn at forskere har dårlig formidlingsevne (Ottersen 2016: 370). «Vi må ikke henfalle til anekdoter og myter. Det er ingen tjent med» (Ottersen 2016: 371). Jeg tror både forskere og samfunnet er tjent med at universitetet tar disse anekdotene fra debattredaktørene på alvor.

Arbeidsmiljø og ytringskultur

Et annet hinder er dårlig formidlings- og ytringskultur. Én ting er at formidling ikke er meritterende eller karrierefremmende, men det er heller ikke alltid særlig populært – hverken hos den enkelte forsker eller i de ulike forskningsmiljøer.

Det ubehaget som kan følge med offentlige ytringer, rammer ikke forskere mer enn andre deltagere i den offentlige debatt: Det krever et visst mot å stå for noe i offentligheten og si imot funn eller oppfatninger man mener er gale. Dette understreker betydningen av opptrening i «modig» eller «uenig» debattkultur: Vi kan med fordel være vennlige og konstruktive, men vi må trenes i å være tydelig uenige. At ikke en slik opplæring er mer sentral både i studiet og i forskerutdanningen er ganske pussig – for meg er det i alle fall ikke åpenbart at jeg har noe på et universitet å gjøre overhodet, om jeg ikke har mot til åpent å forsvare mine egne (upopulære) funn.

Verre er det at en del forskningsmiljøer ikke har noe godt ytringsklima. Mitt inntrykk, både gjennom personlig erfaring og etter ganske mange henvendelser fra ulike deler av universitetet, er at man mange steder ikke blir videre populær av «å fly i mediene». Noen steder motarbeides eller straffes mediedeltakelse, og særlig yngre forskere kvier seg for å risikere uformelle sanksjoner, det er vanskelig nok å posisjonere seg for universitetsstillinger som det er. Om deltakelse i offentlig debatt ikke direkte motarbeides ved hersketeknikker som mild latterliggjøring, ubegrunnet «bekymring» over at formidlingen går ut over andre arbeidsoppgaver eller lett faglig overbærenhet, er den sjelden noe man berømmes for eller bes om å drive litt mer med.

Fraværet av forståelse for ytringsfrihetens betydning i arbeidslivet er ikke noe særegent for universitetene. Sivilombudsmannen påpeker jevnlig ytringsukultur i sine klagesaker, og avgav i fjor en kritisk undersøkelse av eget tiltak om problemet (Sivilombudsmannen 2015). Gitt ytringsfrihetens og den frie meningsbrytnings betydning for forskning og vitenskap, er det likevel nedslående at man ikke ved universitetet har en mye bedre forståelse av dette enn ellers i samfunnet.

Det er sikkert mange grunner til at det finnes dårlig ytringskultur. Faglig uenighet, bekymring over overforenkling av komplisert forskning, en utberedt nedlatende forskerholdning til medieoffentligheten, jantelov og misunnelse er antagelig blant dem. Å sørge for et godt og trygt arbeidsmiljø, der det er mulig å utøve sine arbeidsoppgaver, herunder bruke sin faglige, institusjonsrettede og samfunnsmessige ytringsfrihet, er institusjonenes og ledernes ansvar. Når ledelsen er tydelig om ytringsfrihetens og formidlingens betydning, er det vanskeligere for medarbeidere å forsure hverandres ytringskultur.

Og motsatt, når ledelsen bagatelliserer de bekymringsmeldinger som kommer om dårlig ytringskår, svekkes kulturen ytterligere. Uniforum konfronterte i 2013 rektor Ottersen og prorektor Ragnhild Hennum med at forskere har uttalt at de føler seg kneblet. Dette avviste rektoratet helt. «Det harmonerer ikke i det helt tatt med vår virkelighetsoppfatning. Når du kommer med en slik påstand, må du ha noe mer kvantitativt og objektivt å vise til enn et referat fra en postdoc» (Lindqvist 2013). Utslag av dårlig ytringskultur er ikke lett å dokumentere vitenskapelig, den avdekkes gjerne nettopp gjennom at enkeltforskere noen (få) ganger orker å si fra om den.

Det man egentlig sier når man som leder møter slike bekymringsmeldinger med «det kjenner jeg meg ikke igjen i» eller lignende, er: «Min subjektive oppfatning er viktigere enn din, derfor forholder jeg meg ikke til din.» Et slikt budskap er ikke egnet til å skape trygghet og god ytringskultur. Det er derimot godt egnet til å få ansatte til å føle seg dumme og unødig problemskapende. Dette er ganske grunnleggende kommunikasjonslære, men ble i 2013 ikke gjenspeilet hos den kommunikasjonsopptatte Ottersen, selv med hans tilgang på gode kommunikasjonsrådgivere. Da kan det jo være grunn til å lure på hvordan dette er i en del mindre synlige og kommunikasjonsstøttede lederposisjoner rundt om.

Nettopp fordi deltakelse i det offentlige ordskiftet krever mot og kan være belastende, er det særlig viktig at den enkelte forsker har sine ledere i ryggen når hun drister seg til å ymte frempå med samfunnskritikk – om kritikken nå rettes ut av, eller inn mot egen institusjon.

Inn i ytringskulturen spiller også universitetenes satsing på kommunikasjonsrådgivere, som Wig og Svensen problematiserer. De fleste kommunikasjonsrådgivere er til god hjelp både for forskere og ledelse, får man tro. De aktualiserer likevel et problem som også finnes i forvaltningen, kommunen eller andre organer med fagkompetanse: Uansett dyktighet og intensjon virker en kommunikasjonsrådgiver alltid som et filter mellom avsenderen og mottakerne av en faglig ytring. Et slikt filter kan gjøre det faglige budskapet lettere å forstå, men det trenger ikke gjøre det. Og det styrer budskapene på en annen måte enn det den frie forskningsformidling gjør.

Dreiningen mot flere kommunikasjonsrådgivere sender også det signal – både til forskere og andre – om at formidling er noe ikke-forskere kan ta seg av. Det kan de til dels, ofte på en god måte. Men som det ikke er klart at alt faglig kan ledes like godt av ikke-faglige, er det heller ikke klart at alt faglig kan formidles like godt av ikke-faglige.

Det er i tillegg stor forskjell på å kommunisere nye funn i medisinen eller astrofysikken, og på den betydningen den medisinske eller astrofysiske vitenskapskvinnes egen deltagelse i offentligheten kan ha – både for offentligheten og for forskeren. Kvasivitenskapens populære gjennomslagskraft motvirkes ikke alene av at vitenskapelig kunnskap gjøres tilgjengelig. Den nyansering, utdypning og medrefleksjon fagpersonen kan initiere i direkte kontakt med offentligheten, kan aldri ivaretas på samme måte av en kommunikasjonsrådgiver.

En del forskere er også skeptiske til den institusjonelle «merkevarebygging» og profilering som kan fremstå som målet med en del av kommunikasjonsrådgiverkommunikasjonen. Et slikt mål kommer lett i konflikt med formidling av upopulære eller kontroversielle funn, eller for eksempel formidling av viktige forskningsjuksavsløringer.

Jeg holder tidvis kurs om formidling, og konfronteres jevnlig av forskere som er skeptiske til at i den grad de oppfordres til å formidle, opplever de grunnen til dette som profileringsmotivert. Selv om forskerne er stolte av sin arbeidsplass, er det ikke institusjonell markedsføring som er deres formidlingsdrivkraft. «Ingen kommunikasjonsrådgivere står mellom forskeren og offentligheten som en slags puppetmaster i jakten på flest mulig klikk», skriver rektor Ottersen (Ottersen 2016: 369). En slik avvisning av Wig og Svensens problematisering fremstår som maktspråk. Det er også en ganske bastant påstand fra en som ellers avkrever sine meningsmotstandere empirisk belegg for deres utsagn.

Ottersen tar etter min oppfatning for lett på de negative «biprodukter» ellers gode og nyttige tiltak kan ha. På forskningssiden har «tellekantene» vært diskutert: de har de beste hensikter og en god del gode virkninger – men også en rekke dårlige (overproduksjon av artikler, uttværing av poenger som kunne vært fremstilt kort, sampubliseringskrangler og relativ nedvurdering og prioritering av undervisning og formidling). På formidlingssiden kunne den utfordring kommunikasjonsrådgivere også representerer foranledige en tilsvarende refleksjon, snarere enn den avvisning av problemstillingen Ottersen tilbyr.

Avslutning

Hverken i min studie- eller stipendiatperiode fikk jeg noen trening i formidling. Jeg lærte saklighetsreglene på ex.phil., men ikke noe om hvorfor eller hvordan studenter eller forskere burde delta i offentligheten. Annet enn i festtaler fikk jeg heller ikke inntrykk av at folkeopplysning og offentlighet var noe universitetet syntes var viktig at jeg skulle drive med – enn mindre at dette var et ansvar jeg hadde. Jeg ble aldri oppfordret av mine ledere til å drive forskningsformidling – og i den grad jeg gjorde det, eller deltok i den offentlige debatt, var det tidvis lite populært (for å si det mildt). Den formidlingsiver jeg har er utviklet og opptrent i andre jobber.

I den senere tid har jeg imidlertid fått tilbakemeldinger om at min formidling er viktig innenfra UIO – og da ofte fra kommunikasjonsrådgivere. Det er veldig hyggelig! Men kanskje understreker disse tilbakemeldingene at vi når det gjelder formidling befinner oss i en paradoksal situasjon: Stadig flere midler brukes på profilerende kommunikasjonsrådgivere, samtidig som vi har forskere som ikke trenes i å skjønne hvorfor eller hvordan de skal delta i offentligheten. Forskere tilbys medieplass kommunikasjonsfolk sikler etter, men takker ofte nei (om vi i det hele tatt takker). Og når vi takker ja, misbruker vi muligheten både til samfunnsopplysning og god profilering av oss selv og institusjonene ved dårlig kommunikasjon og fraværende medietrening. To egenskaper kommunikasjonsrådgivere vel er eksperter på. Dette paradokset bør det være mulig å gjøre noe konstruktivt ut av.

Opplæring i hvilken demokratisk betydning forskeres samfunnsrettede formidling har, krever nok mer. Om ikke formidlingsplikten og ansvaret for offentligheten er åpenbare for flere enn det synes å være, må det en ganske grunnleggende holdningsendring til. Hvordan den skal skje, vet ikke jeg – men det skader i alle fall ikke å ha dette vårt samfunnsoppdrag som en sentral del av undervisningen både i starten av og gjennom studiet – og som kjerneelement i forskerutdannelsen. Rektor Ottersen medgir i sin artikkel at «[m]ange kan bli bedre formidlere, og det skal vi som universitet utdanne og legge til rette for» (Ottersen 2016: 372). Ja, men så gjør det, da.

 

Referanser

Cook, J. og S. Lewandowsky (2011). The Debunking Handbook. http://www.skepticalscience.com/docs/Debunking_Handbook.pdf. [Sist lastet ned 08.12.16].

El-Bermawy (2016, 18. november). «Your filter bubble is destroying democracy». Wired. https://www.wired.com/2016/11/filter-bubble-destroying-democracy/?mbid=nl_111816_ p4&CNDID=23461260. [Sist lastet ned 20.11.16].

Furth-Matzkin, M og C. Sunstein (2016). «Social Influences on Policy Preferences». https://ssrn.com/abstract=2816595. [Sist lastet ned 19.12.16].

Garton Ash, T. (2016). «Do you live in a Trump bubble, or a Clinton bubble?» The Guardian. https://www.theguardian.com/commentisfree/2016/sep/29/trump-clinton-media-left-right-democracy. [Sist lastet ned 19.12.16].

Gottfried, J. mfl. (2016, 4. februar). «The 2016 Presidential Campaign – a News Event that’s Hard to Miss». Journalism.org. http://www.journalism.org/2016/02/04/the-2016-presidential-campaign- a-news-event-thats-hard-to-miss/. [Sist lastet ned 19.12.16].

Grunnloven. Kongeriket Norges Grunnlov av 17. Mai 1814.

Indregaard, S. (2016, 1. september). «Her er de fantastiske formidlerne». Morgenbladet.

Johnson, H. og C. Seifert (1994). «Sources of the continued influence effect: When misinformation in memory affects later inferences». Journal of Experimental Psychology: Learning, Memory, and Cognition 20 (6), s. 1420–1436. DOI: https://dx.doi.org/10.1037//0278-7393.20.6.1420.

Kierulf, A. (2012). «Hvilken rolle spiller Grunnloven § 100 i Høyesteretts ytringsfrihetspraksis?». Lov og Rett 51 (3), s. 131–150. DOI: https://dx.doi.org/10.2139/ssrn.1987584.

Lindqvist, H. (2013, 13. mars). «Fritt frem for å ytre seg på UIO». Uniforum.

Marthinussen, H. F. (2016, 27. oktober). Twitterstatus. https://twitter.com/HFMarthinussen/status/791525767213682689. [Sist lastet ned 31.10.16].

Menneskerettsloven. Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett av 21. mai 1999.

Mitchell, A., J. Gottfried og K. Matsa (2015, 1. juni). «Facebook Top Source for Political News Among Millennials». Journalism.org. http://www.journalism.org/2015/06/01/facebook-top-source-for-political-news-among-millennials/. [Sist lastet ned 20.11.16].

Moi, T. (2016, 3. juni) «Kunnskapens forbannelse». Morgenbladet.

NOU 1999:27. Ytringsfrihed bør finde Sted.

Nyhan, B. og J. Reifler (2010). «When Corrections Fail: The persistence of political misperceptions». Political Behavior 32 (2), s. 303–330. DOI: https://dx.doi.org/10.1007/s11109-010-9112-2.

Ottersen, O. P. (2016). «Maktkamp i kunnskapsformidlingen». Nytt Norsk Tidsskrift 33 (4), s. 369–376. DOI: https://dx.doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2016-04-11.

Quattrociocchi, W., A. Scala og C. Sunstein (2016). «Echo Chambers on Facebook». https://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=2795110. [Sist lastet ned 20.11.16].

Rose, S. (2016, 18. oktober). «Jeg hater ordet naturlig». Dagbladet.no.

Sivilombudsmannen (2015, 22. desember). Sak 2015/940.

Sunstein, C. (1999). «The Law of Group Polarization». University of Chicago Law School, John M. Olin Law & Economics Working Paper No. 91. https://ssrn.com/abstract=199668. [Sist lastet ned 19.12.16].

St.meld. nr. 26 (2003–2004). Om endring av Grunnloven § 100. Oslo: Justis- og politidepartementet.

Universitets- og høyskoleloven. Lov om universiteter og høyskoler av 1. august 2005.

Wardle, C. (2016, 18. november). «6 types of misinformation circulated this election season». Colombia Journalism Review. http://www.cjr.org/tow_center/6_types_election_fake_news.php. [Sist lastet ned 20.11.16].

Wig, S. og H. Svensen (2016). «Trøbbel i tårnet». Nytt Norsk Tidsskrift 33 (3), s. 195–208. DOI: https://dx.doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2016-03-03.

World Economic Forum (2013). Global Risks 2013, section 2. http://reports.weforum.org/global-risks-2013/risk-case-1/digital-wildfires-in-a-hyperconnected-world/. [Sist lastet ned 19.12.16].

Zahid, W. (2016, 17. oktober). Twitterstatus. https://twitter.com/WasimZahid/status/787938 863234842624. [Sist lastet ned 31.10.16].

Ødegaard, J. (2016, 27. oktober). Twitterstatus. https://twitter.com/JoranOdegaard/status/79173 2657147277314. [Sist lastet ned 31.10.16].

1Lov av 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler (Universitets- og høyskoleloven) § 1-1, bokstav a) til c).
2Universitets- og høyskoleloven.
3I undervisningen skjer det dels fantastisk formidling, se for eksempel Indregaard (2016).
4Undersøkelsen fant sted i perioden 12.–17. oktober 2016 og besto i at de besvarte følgende spørsmål på e-post: «Hva synes du er utfordrende med å forholde deg til oss forskere som skribenter/debattanter?» «Er det noe vi kan gjøre fra fakultetets side for å lette din og avisens tilgang til den ekspertise dere ønsker dere i ulike saker?» «Er det noe vi særskilt bør trene opp våre ansatte i når det gjelder formidling til breddemediene?» «Vil det være interessant for deg eller noen hos dere å bli invitert til/informert om fakultetets ikke altfor snevre fagseminarer av ulik art? Hvordan vil dere i tilfellet helst at vi holder dere orientert om slike?» Flere av de spurte svarte med tanke på forskere generelt, ikke bare jussforskere. Sitatene i det følgende er hentet fra epostbesvarelsene på disse spørsmålene.
5Kongeriket Norges Grunnlov av 17. Mai 1814 (Grunnloven) § 100.
6Fra 1980–90-tallet er Grunnlovens vern supplert av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 10. Etter menneskerettsloven (lov av 21. mai 1999 nr. 30) § 3 har bestemmelser i EMK forrang for norske regler dersom det er motstrid mellom dem. I praksis fungerer dermed både Grunnloven og EMK «konstitusjonelt» på den måten at de gjennom beskyttelsen av en frihet setter skranker for hvilke regler staten lovlig kan vedta og håndheve som berører denne friheten. I det videre holder jeg meg til Grunnloven – de begrunnelser som her fremheves, sammenfaller med vernet etter EMK.
7Det finnes en rekke lovfestede unntak fra ytringsfriheten som er relevante også for forskere – så som forbud mot trusler og ærekrenkelser, brudd på privatlivets fred, ulike former for taushetsplikt, vitneplikt, profesjonsetiske normer etc.
8Denne negative forpliktelsen medfører likevel noen positive handlingsplikter: Staten kan ikke gi lover som gjør at private kan gripe uhjemlet og uproporsjonalt inn i borgernes ytringsfrihet heller. Den plikter å sikre at ytringsfrihet faktisk kan skje, og ikke hindres f.eks. i arbeidslivet.
9Dekanvedtak, Det juridiske fakultet, UIO, 12. september 2016.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon