Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ytringsfrihetens grenser i det flerkulturelle Norge

kari.steen-johnsen@samfunnsforskning.no

Forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning

a.h.midtboen@samfunnsforskning.no

Forsker II ved Institutt for samfunnsforskning

Normative diskusjoner om ytringsfrihet bygger gjerne på bestemte empiriske forutsetninger, blant dem antakelser om at offentlig debatt enten har en «rensende» eller en «ekskluderende» karakter. Disse forutsetningene er imidlertid i liten grad undersøkt empirisk. I denne artikkelen bygger vi på surveyundersøkelser og kvalitative data og diskuterer den norske offentlighetens virkemåte, med særlig vekt på erfaringene til etniske og religiøse minoriteter. Funnene gir empirisk surstoff til normative diskusjoner om ytringsfrihetens grenser i det flerkulturelle Norge.

This article employs survey data and in-depth interviews to explore whether ethnic and religious minorities in Norway are granted access to the public sphere on equal terms with their majority peers. The survey data shows that minorities often receive negative comments attributed to their religious and ethnic backgrounds and that these experiences make them more cautious in terms of their future public engagement. However, the interviews demonstrate a variety of experiences and positions, and that interviewees born and raised in Norway experience the public sphere as more inclusive than the immigrant generation. These findings demonstrate the importance of assessing the dynamics of the public sphere empirically rather than assuming that core identity features such as gender or ethnic background a priori lead to a certain type of feedback.

Key words: Freedom of speech, public sphere, hate speech, ethnic minorities

Spørsmål om ytringsfrihetens vilkår i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn setter på spissen spenningsforholdet mellom retten til å ytre seg på måter som kan krenke andre mennesker, på den ene siden, og retten til vern mot rasisme og diskriminering på den andre (Bleich 2011; Maussen og Grillo 2013). Spenningsforholdet kommer særlig tydelig til uttrykk i diskusjoner om ytringsfrihetens grenser. I dette normative landskapet er det mulig – litt skjematisk – å skille mellom to motstridende posisjoner (Enjolras, Steen-Johnsen og Rasmussen 2014).

Den første posisjonen har en liberal tilnærming og argumenterer for at ytringsfriheten sjelden eller aldri bør begrenses for å unngå hatefulle ytringer mot medlemmer av minoritetsgrupper. Denne posisjonen har særlig vært koblet til John Stuart Mills tanke om offentligheten som et «marked av frie ideer», der det frie ord oppfattes som en forutsetning for at hatefulle ytringer kan konfronteres og tilbakevises gjennom offentlig debatt (Mill 2010). Den andre posisjonen, formulert av blant andre Jeremy Waldron (2012), argumenterer for at et forbud mot hatefulle ytringer er legitimt og nødvendig innenfor rammene av et liberalt demokrati fordi hatytringer mot medlemmer av sårbare minoriteter fratar dem deres menneskelige verdighet og ekskluderer dem fra reell deltakelse i samfunnet. Waldron og meningsfeller (f.eks. Bangstad og Vetlesen 2011) er ikke motstandere av ytringsfrihet, men argumenterer ut fra en «balance of harms»-tilnærming som innebærer at ytringsfriheten kan begrenses dersom kostnadene ved en ytring, for enkeltindivider eller for samfunnet, er større enn kostnadene som følger ved at ytringsfriheten begrenses.

Den norske Ytringsfrihetskommisjonen sluttet seg til den liberale posisjonen i sitt forslag om en revisjon av grunnlovens § 100, i utredningen «Ytringsfrihed bør finde Sted» (NOU 1999:27). Særlig illustrerende er kommisjonens betraktninger når det gjelder hatefulle og diskriminerende ytringer. Kommisjonen forutsatte at ytringsfrihet «fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk» (NOU 1999:27: 151). Videre argumenterte den for at offentligheten kun vil ha denne rensende funksjonen dersom de «diskriminerende holdninger kommer til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk» (ibid.). Troen på offentlighetens rensende karakter, og at ytringsfriheten hovedsakelig fungerer som et vern mot diskriminering og ikke som en beskyttelse av diskriminerende ytringer, er beslektet med Mills tanke om offentligheten som et marked av frie ideer. Sentralt her er nettopp at konfrontasjon med og tilbakevisning av illegitime synspunkter fra den offentlige debatten anses som en av ytringsfrihetens sentrale funksjoner.

Et interessant trekk ved normative diskusjoner om ytringsfrihet er at de gjerne hviler på empiriske forutsetninger som i liten grad har vært undersøkt. Den liberale ideen om offentlighetens rensende funksjon er ett slikt eksempel. Et motsatt eksempel er påstander om omfattende rasisme og diskriminering i det offentlige rom. Selv om det er nok av enkelteksempler, er omfanget av diskriminering eller trakassering på grunn av hudfarge, innvandrerbakgrunn eller religiøs overbevisning i liten grad gjort til gjenstand for systematisk empirisk undersøkelse. Kommer personer med etnisk minoritetsbakgrunn til orde i offentligheten, og har de anledning til å delta på samme premisser som majoriteten? Eller opplever de rasisme og diskriminering i den grad at de unngår bestemte temaer eller lar være å benytte seg av muligheten til å delta overhodet, fordi omkostningene ved deltakelse er for høye?

Artikkelen bygger på det bredt anlagte prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge, som i perioden 2013–14 gjennomførte en serie med studier av ytringsfrihetens rammer og vilkår.1 Vi tar utgangspunkt i tre av datakildene som ble generert innenfor rammene av dette prosjektet: to surveyundersøkelser og én kvalitativ studie blant personer med etnisk eller religiøs minoritetsbakgrunn som er aktive deltakere i det norske offentlige ordskiftet. Samlet kaster funnene lys over offentlighetens dynamikk og virkemåte, og gir innblikk i i hvilken grad den norske offentligheten virker rensende eller om dens dynamikker heller bidrar til opplevelser av rasisme og diskriminering med selvsensur og tilbaketrekning som konsekvens.

Om datamaterialet

Det største nybrottsarbeidet i prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge var iverksettelsen av en omfattende surveyundersøkelse blant et representativt utvalg av den norske befolkningen, som blant annet ble spurt om holdninger til ytringsfrihet og egne erfaringer med deltakelse i offentligheten. Utvalget ble trukket fra det såkalte GallupPanelet, som består av om lag 55 000 personer som har sagt seg villig til å besvare undersøkelser på internett. Undersøkelsen ble utført av TNS Gallup høsten 2013. Totalt ble det gjennomført 1500 intervju, og svarprosenten var 46,5 prosent (se Staksrud et al. 2014: 107–125).

Fordi innvandrere fra Asia, Afrika og Øst-Europa er svakt representert i GallupPanelet, ble det gjennomført en tilleggsundersøkelse blant innvandrere og etterkommere fra Estland, Latvia, Russland, Litauen, Polen, Iran, Pakistan, Vietnam, Somalia, Eritrea og India. Også denne undersøkelsen ble gjennomført av TNS Gallup, og spørsmålene respondentene fikk var i all hovedsak de samme som i «majoritetsutvalget». Et utvalg på 4995 personer ble trukket fra Folkeregisteret etter informasjon om mors, fars og eget fødeland, samt innvandringsdato til Norge. Et kriterium var at de skulle ha minst fem års botid i Norge. Blant de spurte gjennomførte 719 undersøkelsen, det vil si en svarprosent på 15. Den lave svarprosenten gjør at minoritetsundersøkelsen ikke er representativ for «ikke-vestlige» innvandrere og etterkommere i Norge. Snarere bidrar skjevheter når det gjelder landbakgrunn og utdanningsnivå til at dette må betraktes som et selektivt utvalg: en relativt høyt utdannet gruppe med gode språkferdigheter som er over gjennomsnittet rustet til deltakelse i offentligheten.

Foruten de to surveyundersøkelsene gjennomførte vi dybdeintervju med 17 profilerte, aktive meningsytrere med etnisk eller religiøs minoritetsbakgrunn. Informantene har bakgrunn fra en rekke ulike land og har både muslimsk, hinduistisk, sikhistisk, jødisk, kristen og sekulær/ateistisk bakgrunn. Om lag halvparten er selv innvandrere og halvparten personer født i Norge, og de er av begge kjønn (sju kvinner og ti menn). I tillegg representerer de ulike politiske og ideologiske posisjoner, og er uenige om kontroversielle verdispørsmål knyttet til for eksempel homofili, kjønnslikestilling og synet på religiøse hodeplagg. En del av informantene er aktive i politikken eller organisasjonslivet, mens andre er skribenter og debattanter uten formelle verv. I intervjuene forsøkte vi å skille mellom betingelsene for deltakelse i den norske offentligheten, de konkrete erfaringene den enkelte informant har gjort seg med deltakelse i offentligheten, samt hvilke konsekvenser summen av betingelser og erfaringer har for fremtidige ytringer – og for informantenes syn på ytringsfrihetens grenser (se Midtbøen og Steen-Johnsen 2014).

Deltakelsesmønstre i majoritets- og minoritetsbefolkningen

De to surveyundersøkelsene gir anledning til å sammenligne majoritets- eller befolkningsutvalget med minoritetsutvalget. Viktige spørsmål er om det er forskjeller i deltakelsesmønstre mellom etniske minoriteter og befolkningen for øvrig; om respondentene opplever ubehagelige og nedlatende kommentarer; hva som i så fall er innholdet i disse kommentarene; og til slutt om hvorvidt opplevelsen av å ha blitt utsatt for ubehagelige og nedlatende kommentarer fører til at man blir mer forsiktig med å ytre seg i fremtiden.2

For å ta spørsmålet om deltakelse først: Når vi sammenligner bruken av sosiale medier i de to utvalgene, finner vi ingen signifikante forskjeller mellom utvalgene. 52 prosent av befolkningen totalt rapporterer å ha ytret seg på sosiale medier sammenlignet med 55 prosent i minoritetsbefolkningen. Menn med minoritetsbakgrunn er noe mer aktive enn kvinner.

Når det gjelder andelen som har opplevd å få ubehagelige eller nedlatende kommentarer etter å ha deltatt i en diskusjon eller sagt sin mening offentlig, finner vi heller ingen gruppeforskjeller å snakke om. På spørsmål om respondentene har mottatt ubehagelige eller nedlatende kommentarer etter å ha ytret seg, svarer nesten en tredjedel i befolkningsutvalget at de har hatt slike negative erfaringer, mens en litt lavere andel i minoritetsutvalget, 28 prosent, rapporterer det samme. Nokså mange som har ytret seg offentlig har altså hatt negative erfaringer, men dette er ikke forbeholdt minoriteter. Blant dem som har opplevd å få ubehagelige eller nedlatende kommentarer, har om lag halvparten i begge utvalgene hatt slike negative opplevelser to til ti ganger, mens mellom 10 og 15 prosent svarer mellom 11 og 50 ganger.

Avgjørende er likevel på hvilket grunnlag ubehagelige eller nedlatende kommentarer finner sted, og hvilke konsekvenser negative erfaringer har for fremtidige ytringer. Og her finner vi store forskjeller mellom de to utvalgene. Blant aktive meningsytrere med majoritetsbakgrunn er de to desidert viktigste grunnlagene for ubehagelige kommentarer innholdet i argumentasjonen og politisk ståsted. Blant minoritetene er også innholdet i argumentet viktig, men i tillegg får denne gruppen langt oftere kommentarer rettet mot sin nasjonale opprinnelse, religion, etniske bakgrunn og hudfarge. Også på spørsmål om det å ha fått ubehagelige eller nedlatende kommentarer har gjort at de kommer til å være mer forsiktig med å si sin mening offentlig i fremtiden, er det en betydelig forskjell mellom de to utvalgene. Mens 19 prosent i majoritetsutvalget sier at erfaringen har gjort dem mer forsiktig med å ytre seg i fremtiden, sier hele 36 prosent i minoritetsutvalget det samme. Denne forskjellen må antakelig ses i sammenheng med at minoriteter oftere opplever at negative kommentarer er knyttet til identitetsmarkører som religion og etnisk bakgrunn. Gjentatte tilskrivelser av stereotype, negative egenskaper basert på ytre kjennetegn blir i praksis en trussel mot ytringsfriheten dersom det fører til at menneskene som rammes trekker seg tilbake fra – eller unngår å oppsøke – det offentlige rommet.

Representasjonens forbannelse

At innvandrere og andre minoritetsgrupper tilskrives stereotype egenskaper basert på gruppetilhørighet, er påpekt mange ganger tidligere – ikke minst når temaet har vært de tradisjonelle medienes omtale av innvandrere (se f.eks. Falkenberg og Nilsen 2009; Gullestad 2002; Strand, Milde og Nilsen 2011). Diskusjonen om medierepresentasjon er særlig viktig når den omhandler situasjonen for etterkommere av innvandrere. Mette Andersson og kolleger (2012: 12–13) oppsummerer tidligere studier av identitetsdannelse blant minoritetsungdom som «en kamp mot medieformidlede stereotypier om innvandrere og etniske minoriteter som fundamentalt forskjellige fra den etniske majoriteten». Stereotypier kan formidles ved at mediene ikke snakker med eller på vegne av minoriteter, men snarere om dem. Alternativt at de som slipper til ikke selv kan definere hvilken rolle de ønsker å ta, men «tvinges» til å representere bestemte synspunkter eller grupper, slik Elisabeth Eide (2010) har vist. I hvilken grad er dette treffende for minoriteter i den norske offentligheten i dag?

De kvalitative intervjuene med aktive deltakere i norsk offentlighet bidrar til å besvare dette spørsmålet, og samtidig utdype og nyansere funnene fra surveyundersøkelsene diskutert over. Et første tema gjelder selve tilgangen til offentligheten. Flere av de erfarne informantene forteller at mediene lenge var nokså uinteressert i deres perspektiver, og at det kunne være vanskelig å komme på trykk med for eksempel en kronikk i riksdekkende medier. I denne gruppen er det også flere som er skeptiske til norske mediers kunnskap om og kompetanse på spørsmål som har med etnisk mangfold å gjøre. De yngre informantene har imidlertid andre opplevelser. Dette har nok dels med generasjonsforskjeller å gjøre, at det å være født og oppvokst i Norge gir en annen referanseramme og ofte en annen følelse av tilhørighet til det norske samfunnet. Men det peker også på noen viktige endringer som har funnet sted siden 1990-tallet når det gjelder bevisstheten rundt rekrutteringen av personer med minoritetsbakgrunn til offentlig deltakelse. I et intervju med en ung norsk-pakistansk kvinne kommer begge disse endringene tydelig frem:

Det har skjedd et generasjonsskifte. På 90-tallet var det omtrent bare Abid Raja, i dag er det langt flere. Og her har NRK og Aftenposten spilt nøkkelroller i å få fram nye stemmer […] Før måtte vi alltid være i forsvarsposisjon. Agendaen til den nye generasjonen er at vi vil sette premissene selv, ikke sant. Det er et helt annet behov også, fordi man føler at man er norsk. Så det er en helt klar utvikling.

Flere av de yngre informantene forteller at de har blitt kontaktet direkte av journalister og redaktører og oppfordret til å skrive kronikker, bli faste spaltister eller delta i debatter. For mange av dem ble dette starten på et offentlig engasjement.

Rekrutteringen av nye stemmer hviler på en idé om at den offentlige samtalen bør reflektere mangfoldet i samfunnet, altså at ulike grupper og posisjoner bør representeres. Ideer om representasjon er forankret i demokratiske prinsipper om rettferdig deltakelse og en erkjennelse av at ståstedet man snakker fra har betydning for ens interesser og synspunkter. Samtidig kan rekruttering på grunnlag av prinsipper om representasjon i seg selv skape et dilemma. Dersom man blir tilskrevet en rolle som representant for bestemte grupper eller synspunkter i den grad at muligheten til å uttrykke sine individuelle meninger begrenses, legger dette sterke føringer for praktiseringen av egen ytringsfrihet.

De fleste informantene i denne studien har gjort seg tanker om representasjon og om samspillet mellom mediene og deres egen offentlige rolle. Én av dem, en høyt utdannet kvinne med bakgrunn fra Somalia som kom til Norge som ung, forteller at mediene har forventet at hun skal konsentrere seg om spørsmål som har med minoriteter å gjøre og at hun har opplevd mindre interesse for det hun kan som fagperson. En høyt utdannet mann med pakistansk bakgrunn, født og oppvokst i Norge, forteller at han har gått fra å representere det norsk-pakistanske eller norsk-muslimske miljøet i Norge til gradvis å innta en mer individuell posisjon. På direkte spørsmål om han har anledning til selv å velge sine temaer, svarer han:

Ja, det føler jeg, jeg skriver stort sett om saker som ikke har noe med minoriteter å gjøre. Og jeg synes det er helt uvurderlig med tanke på integrering, at vi får sett mennesker med et minoritetsutseende snakke om ting som ikke har noe å gjøre med minoriteter. At du for eksempel har en norsk-somalisk kvinne som snakker om finanskrisen på tv, eller en norsk-kinesisk lege som snakker om brystkreftscreening for kvinner. […] Da har vi kommet dit vi skal med tanke på integrering.

Informanten beskriver her behovet for og muligheten til å skape seg en rolle som individ – uavhengig av etnisk bakgrunn – i det offentlige rommet. Både evnen til å overskride rollen han er forventet å ta som ung muslim i offentligheten, men også vanskelighetene med å endre denne rollen, illustrerer at utviklingen av identitet skjer i samspillet mellom egne valg og ønsker på den ene siden og den eksterne kategoriseringen som en muslimsk minoritet på den andre (se Aarset 2006; Jacobsen 2002).

Spørsmålet om representativitet settes på spissen i politikken. At innvandrere som har verv i politiske organisasjoner lenge har måttet representere «eget miljø», samtidig som mediene har ønsket at de skal uttale seg om innvandringsspørsmål, er dokumentert tidligere (se f.eks. Rogstad 2007). Blant informantene i vårt utvalg inngår to yngre politikere med ikke-muslimsk minoritetsbakgrunn, begge født og oppvokst i Norge. En av dem forteller at partiet hun tilhører bruker henne og andre med minoritetsbakgrunn aktivt for å mobilisere «deres» miljøer: «Når du er brun og i politikken, så liker partiet å gi deg oppgaver som gjør at du kan appellere til innvandrerkvinner», som hun formulerer det. Også den andre av de to politikerne omtaler direkte utfordringer knyttet til representasjon og hvilke saker hun uttaler seg om:

Informant: Jeg er for eksempel veldig interessert i innvandrings-, integrerings- og asylpolitikk, men … Jeg prøver alltid å tenke at jeg ikke må uttale meg for mye om disse områdene fordi jeg ikke vil at det skal bli sånn at jeg bare kan uttale meg om dette. Det er lettere å bli plassert i den båsen da, fordi jeg ser sånn ut enn hvis jeg hadde vært helt hvit.

Intervjuer: Ser du at andre settes i den båsen?

Informant: Ja, jeg har jo sett det på andre politikere med minoritetsbakgrunn. Noen av dem … altså, jeg betviler ikke deres kvalifikasjoner eller evner, men når de blir spurt så er det alltid noe med innvandring da, selv om de kan være opptatt av helt andre ting, sitter i andre komiteer og sånn […].

Intervjuer: Har du opplevd at mediene, redaktører og journalister, har forsøkt å sette deg i bås? At du blir ringt opp for å snakke om integrasjons- og innvandringsspørsmål, selv om det ikke er det du er mest opptatt av?

Informant: Det var mye mer sånn i starten, men jeg var veldig opptatt av å si at jeg ikke hadde noen verv eller noe som gjør at jeg kan uttale meg om den saken.

Sitatene viser tydelig hvordan politikere med minoritetsbakgrunn aktivt må forholde seg til egen bakgrunn i møte med journalister og egne partifeller. I det siste eksemplet beskriver informanten hvordan politikere med innvandrerbakgrunn har blitt «fanget» i en situasjon der de bare får anledning til å uttale seg om innvandringsrelaterte spørsmål, og at hun selv har en klar strategi for hvordan hun skal unngå en lignende situasjon. Konsekvensen blir imidlertid at hun i stor grad unngår saker om innvandring og integrasjon selv om dette er politikkområder hun er interessert i. Dette illustrerer hvordan minoritetsposisjonen bidrar til en form for selvregulering av egen ytringsfrihet, der det foregår en strategisk unngåelse av bestemte temaer av hensyn til – paradoksalt nok – friheten til å ytre seg som et enkeltindivid.

Ytringsfrihetens omkostninger

Utstrakt selvregulering av ytringsfrihet tyder på at enkelte temaer er for sensitive til å tas opp i det offentlige rommet i Norge. De siste årene har det da også vært mye oppmerksomhet rundt omkostningene ved å delta i det offentlige ordskiftet, både for kvinner og for personer med etnisk og religiøs minoritetsbakgrunn (se f.eks. Bangstad 2013; Hagen 2015). Hva slags erfaringer har informantene i denne studien med deltakelse i den norske offentligheten? Er de tilsvarende funnene fra surveyundersøkelsen blant etniske minoriteter, at mange har negative erfaringer, og at disse gjerne er koblet til identitetsmessige kjennetegn som hudfarge, religion og etnisk bakgrunn?

Når det gjelder egne erfaringer, rapporterer flere av informantene om alvorlige angrep på ytringsfriheten. To av dem, begge kvinner, har opplevd konkrete trusler og vært utsatt for fysisk vold på gaten. Mange har opplevd å få ubehagelige og nedsettende kommentarer på telefon, sms eller sosiale medier. Én informant forteller at han har mottatt ekskrementer i posten i etterkant av en offentlig debatt. Flere av personene vi har snakket med, har valgt å anmelde forholdene for å synliggjøre at hatkriminalitet er noe som finner sted.

Dette er opplevelser som støtter opp under bildet av den norske offentligheten som en tøff arena for kvinner og personer med minoritetsbakgrunn. Samtidig er bildet sammensatt. Noen av informantene har ikke opplevd noe negativt overhodet, og undrer seg over fokuset på det tøffe debattklimaet i Norge som de selv ikke har sett noe til. En av informantene, en journalist med sørasiatisk bakgrunn, sier rett ut at han tror fokuset på dette fenomenet er overdrevet:

Informant: Jeg har jo fått meldinger om at jeg bare skulle dra tilbake dit jeg kom fra. Ubehagelige meldinger. Mye sånt. Men jeg har aldri opplevd det som … det var ubehagelig, men det er en tilfeldig person som reagerer på det, så so what? Jeg har aldri fått en konkret drapstrussel.

Intervjuer: Du har aldri blitt redd heller?

Informant: Nei, ikke i det hele tatt. Men noen av e-postene … noen kan nok bli redde av sånne e-poster. Men det jeg tenker litt på er… når for eksempel Abid Raja sier at han får drapstrusler, at han er så utsatt … jeg tror ikke på det. Jeg tror meldingene de får blir overvurdert. Altså, han er jo mye mer i mediene enn jeg er, og politiker, men jeg tror at noe er overdrevet.

Selv om denne informanten mener at omkostningene ved å delta i offentlig debatt er overdrevet, er det liten grunn til å trekke i tvil at prisen for deltakelse kan være høy for flere. Selv om de færreste har opplevd direkte trusler eller fysisk vold, rapporterer mange om svært negative tilbakemeldinger og at disse ofte handler om deres bakgrunn mer enn den konkrete saken de uttaler seg om, slik surveyundersøkelsen også viste.

En viktig observasjon er likevel at opplevelsene informantene har hatt med egen deltakelse i offentlig debatt er koblet til temaet som diskuteres og hvilken politisk og ideologisk posisjon man har i den offentlige debatten. Posisjon i debattlandskapet ser også ut til å definere hvem informantene mener truer deres ytringsfrihet. Blant våre informanter har vi for eksempel muslimer som aktivt forsvarer retten til å bære religiøse symboler og generelt er opptatt av at tradisjonelle religiøse praksiser bør aksepteres, mens andre er blant de sterkeste refserne av konservativ islam. En av våre informanter fra den sistnevnte gruppen, en profilert kritiker av konservativ islam som selv er muslim og har innvandrerbakgrunn, er opptatt av at innvandringsforskere og den politiske venstresiden i Norge ser på innvandrere som ofre. Han mener at de ser mellom fingrene på undertrykkende praksiser i minoritetsmiljøene for ikke å bidra til islamofobi og rasisme. Informanten forteller at han flere ganger har mottatt trusler fra det muslimske miljøet i Norge, men også at enkelte forskere og den politiske venstresiden har gjort det vanskelig å fremføre for eksempel islamkritikk i den norske offentligheten.

En lignende fortelling kommer fra en informant i organisasjonslivet som har vært engasjert i debatter om radikalisering og islamisme og har opplevd flere tilfeller av trusler fra muslimske ekstremister. I dette sitatet har han akkurat blitt spurt om ikke sterk kritikk av konservativ islam kan bidra til å forsterke fordommer som allerede eksisterer mot muslimer, og om han oppfatter dette som et dilemma:

Ja, det er et stort dilemma. Og det bidrar til selvsensur. Man risikerer å gi næring til høyreekstreme krefter eller i det minste Frp, ikke sant, og derfor holder man tilbake informasjon. Den bekymringen der stopper mye av debatten. […] Men samtidig: hvorfor er det lov med selvpisking når nordmenn gjør det og ikke når muslimer gjør det? Er det ikke bra med litt debatt blant muslimer også? […] Det gjør jobben vår vanskeligere når vi hele tiden blir presset fra venstresiden om at vi skal være korrekte. Og det mener jeg er et problem. Vi blir angrepet fra begge sider, både fra den korrekte venstresiden, som noen ganger bagatelliserer en del problemer, og fra den mer ekstreme høyresiden. Så la oss drive med denne typen kritikk og sette ting på spissen, og så kan de [venstresiden] heller være politisk korrekte. Problemet er at de gir legitimitet til de som truer oss.

Posisjonene informantene inntar i den offentlige debatten ser i stor grad ut til å definere hvor motstanden kommer fra. Flere av de «interne kritikerne» rapporterer om påfallende inklusjon i det norske majoritetssamfunnet, mens de derimot møter sterk motstand fra ekstreme muslimske miljøer og enkelte forskere og politikere på venstresiden. Flere av de som er opptatt av å refse diskriminerende og rasistiske holdninger i majoritetssamfunnet, rapporterer motsatt om mye støtte fra personer i minoritetsmiljøene, men har ofte hatt ubehagelige møter med høyreekstreme grupper. Atter andre har en mellomposisjon i samfunnsdebatten, og disse har ofte ikke opplevd veldig negative forhold overhodet. Denne variasjonen bidrar til å nyansere bildet av den norske debattoffentligheten og understreker at det konkrete samspillet mellom bakgrunn, tema og debattposisjon har avgjørende betydning for hvordan det oppleves å delta i offentlig debatt.

Ytringsfrihetens grenser

Surveyundersøkelsene viste at over en tredjedel av de «ikke-vestlige» innvandrerne og etterkommerne som har opplevd ubehagelige eller negative kommentarer ved deltakelse i offentligheten, vil være forsiktige med å ytre seg i fremtiden, mens mindre enn hver femte med majoritetsbakgrunn oppgir det samme. Dette reiser et viktig spørsmål om hva som er konsekvensen av negative erfaringer ved bruk av ytringsfriheten blant minoriteter i Norge, også blant informantene i den kvalitative studien, som vi vet er aktive deltakere. Bidrar det til en generell tilbaketrekning fra det offentlige rommet? Og hva gjør det med holdningene til reguleringen av ytringsfriheten: Ønsker de av våre informanter som har hatt negative eller truende opplevelser at vernet mot trakassering, hets og sjikane skal forsterkes og at ytringsfriheten skal begrenses gjennom juridiske virkemidler eller andre tiltak?

For å ta det siste først: Ingen av personene vi har snakket med, ønsker noen form for juridisk innstramming av ytringsfriheten i Norge. Mange understreker at deltakelse i offentlig debatt nødvendigvis har noen omkostninger, og at negative tilbakemeldinger er en del av spillereglene – eller i alle fall noe man må forvente. Andre er opptatt av at det må være mulig å problematisere for eksempel enkelte avisers valg om å trykke karikaturer av profeten Muhammed, eller Fritt Ords beslutning om å tildele bokstøtte til Peder Nøstvold Jensen (alias Fjordman) uten å beskyldes for å ønske sensur. En informant med muslimsk bakgrunn som har vært aktiv i debatter om islam og muslimer i Norge i en årrekke, poengterer dette direkte i en del av intervjuet som handler om Muhammed-karikaturene:

Enhver kritikk av trykking blir tolket som ensbetydende med sensur, men kritikken handler jo om å bruke ytringsfriheten til å vise sin uenighet – ikke for å tale sensurens sak. Ytringsfrihet er blitt noe man liksom er for eller imot.

Informanten er ikke alene om å påpeke at debatter om ytringsfrihet gjerne ender med et «for» eller «imot» regulering av bestemte ytringer – ikke sjelden forenklet til et «for» eller «imot» ytringsfriheten som sådan. I likhet med mange av de andre informantene oppfordrer han til en form for moderasjon i det offentlige rommet, en bedre ytringskultur, men han er opptatt av at dette er en oppfordring om å vise større hensyn og at det ikke skal forveksles med sensur eller et angrep på ytringsfriheten.

Den påfallende oppslutningen om ytringsfriheten som prinsipp blant informantene betyr imidlertid ikke at negative erfaringer ikke kan forhindre eller begrense fremtidig deltakelse. Enkelte av dem vi har snakket med, har trukket seg fra offentligheten i perioder. En del tenker seg nøye om før de ytrer seg, og noen unngår kontroversielle temaer helt og fullt. I organisasjonsmiljøet er det enkelte som mener at for krass kritikk av norske myndigheter kan svekke muligheten for offentlig støtte. En av informantene som har et politisk verv forteller at hun har opplevd konkrete trusler. Det er derfor liten tvil om at flere av dem vi har intervjuet har svært negative opplevelser med deltakelse i den offentlige debatten i Norge, selv om vi finner få spor etter en generell tilbaketrekking fra offentligheten. I tillegg er det mange som primært har positive opplevelser, eller som vektlegger negative erfaringer i mindre grad. På direkte spørsmål om hvorvidt informantene opplever at klimaet for ytringer i norsk offentlighet gjør at personer med minoritetsbakgrunn kvier seg for å delta av frykt for negative reaksjoner, er svarene derfor todelt: Noen mener at dette definitivt er tilfellet, mens andre mener at rommet for ytringer er stort. Dette peker igjen tilbake på nødvendigheten av å fremheve variasjon og nyanser når vi diskuterer ytringsfrihetens omkostninger i det flerkulturelle Norge.

Ytringsfrihet i det flerkulturelle Norge – hva nå?

Vi startet denne artikkelen med å løfte frem to motstridende, normative posisjoner på ytringsfrihetsfeltet: en liberal posisjon preget av troen på at «markedet av frie ideer» i seg selv vil verne enkeltindivider mot rasisme og diskriminerende ytringer, og en «balance of harms»-posisjon som åpner for en sterkere juridisk begrensing av ytringsfriheten for å bekjempe diskriminering. Ytringsfrihetskommisjonen, som har vært en svært viktig premissleverandør i diskusjoner om ytringsfrihet i en norsk kontekst, inntok i sin tid en liberal posisjon der ideen om offentlighetens «rensende funksjon» står sentralt. I senere tid har imidlertid denne ideen blitt kritisert, blant annet av Bangstad og Vetlesen (2011). Med konspirasjonsteorier fra Eurabia-litteraturen som bakteppe, påpeker disse forskerne at de nye nettoffentlighetenes steds- og grenseløshet gir anledning til å publisere sine meninger uten den rasjonelle imøtegåelse som kommisjonen foreskriver.

Bangstad og Vetlesen har et viktig poeng når de minner om de samfunnsendringene som har funnet sted siden Ytringsfrihetskommisjonen publiserte sin utredning i 1999. Den offentligheten kommisjonen forholdt seg til var en redigert offentlighet som ikke tillot at den enkelte er «sin egen redaktør», slik tilfellet er på nettsamfunn og sosiale medier, som utvider det offentlige rommet for diskriminerende og hatefulle ytringer fra enkeltpersoner og grupper. Denne medieutviklingen skaper et liberalt dilemma, påpeker Bangstad og Vetlesen (2011: 341). Sosialantropologen Tordis Borchgrevink (1999) har formulert dette dilemmaet i en annen sammenheng: Spørsmålet er om det er legitimt ut fra liberaldemokratiske prinsipper å sette begrensninger på illiberale ytringer, og motsatt – om det er legitimt å la det være. Det liberale dilemma øker i styrke etter hvert som det norske samfunnet i stadig stigende grad kjennetegnes av etnisk, kulturelt og religiøst mangfold. I seg selv påkaller disse forholdene en nytenkning rundt ytringsfrihetens grenser.

Selv om det er lett å være enig med kritikere av idealiserte forestillinger om offentlighetens rensende karakter, er det på den annen side lett å se seg blind på negative trekk ved offentlighetens virkemåte og de diskriminerende og hatefulle ytringer som de facto eksisterer. Surveyundersøkelsene som er omtalt i denne artikkelen viser flere positive trekk: Personer med bakgrunn fra «ikke-vestlige» land deltar i offentligheten og opplever ikke samlet sett en høyere andel negative eller ubehagelige kommentarer ved deltakelse enn personer med majoritetsbakgrunn, selv om grunnlaget for kommentarene er ulike. De kvalitative intervjuene viser samtidig at det har funnet sted en mangfoldiggjøring av posisjoner og synspunkter blant minoriteter i offentligheten som i seg selv gjør det vanskelig å opprettholde stereotype forestillinger om «innvandrere» eller «muslimer». Alvoret som flere mediehus de senere årene har lagt i å rekruttere nye stemmer, særlig blant unge med minoritetsbakgrunn, er også vitnesbyrd om endring i positiv retning.

Disse påpekningene betyr ikke at de negative opplevelsene personer med minoritetsbakgrunn rapporterer om, skal tas på mindre alvor. Men det er ikke gitt at strengere regulering av ytringsfriheten er svaret på disse utfordringene. Parallelt med det som kan fremstå som et polarisert offentlig ordskifte med rom for både diskriminerende og hatefulle ytringer, har offentligheten åpnet seg for flere stemmer og perspektiver, og medlemmer av både religiøse og etniske minoritetsgrupper har i dag en mer selvfølgelig tilgang til offentligheten og en bredere lytterskare enn hva som var tilfellet for bare få år siden. Normative posisjoner i ytringsfrihetsdebatten har en tendens til å vektlegge bare én side av dette bildet, men i realiteten speiler de to sidene hverandre. Selv om offentligheten ofte preges av konflikt og maktkamp snarere enn utvungen sparring mellom likeverdige deltakere, er personer med minoritetsbakgrunn i stigende grad medforfattere av den offentlige samtalen. Dét synes å være en mer treffende diagnose enn både liberale idealer om offentlighetens rensende karakter og troen på dens lammende rasisme.

Litteratur

Andersson, M., C. Jacobsen, J. Rogstad og V. Vestel (2012). Kritiske hendelser – nye stemmer: Politisk engasjement og transnasjonal orientering i det nye Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Bangstad, S. (2013). «Inclusion and Exclusion in the Mediated Public Sphere: the Case of Norway and its Muslims». Social Anthropology/Anthropologie Sociale, 21 (3), s. 356–370. DOI: http://dx. doi.org/10.1111/1469-8676.12034.

Bangstad, S. og A. J. Vetlesen (2011). «Ytringsfrihet og ytringsansvar». Nytt Norsk Tidsskrift, 28  (4), s. 334–346.

Bleich, E. (2011). The Freedom to Be Racist? How the United States and Europe Struggle to Preserve Freedom and Combat Racism. Oxford: Oxford University Press.

Borchgrevink, T. (1999). Multikulturalisme: tribalisme – bløff – kompromiss? Debatter om det flerkulturelle samfunnet. ISF-rapport 1999:3. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Eide, E. (2010). «Being Me, Being Us, Being Them: Experienced Media Actors Negotiating their Minority Backgrounds». I E. Eide og K. Nikunen (red.), Media in Motion: Cultural Complexity and Migration in the Nordic Countries (s. 71–89) London: Ashgate.

Enjolras, B., T. Rasmussen og K. Steen-Johnsen (red.) (2014). Status for ytringsfriheten i Norge. Hovedrapport fra prosjektet. Oslo: Fritt Ord, ISF, Fafo og IMK, Universitetet i Oslo.

Enjolras, B., K. Steen-Johnsen og T. Rasmussen (2014). «Status for ytringsfriheten i Norge: Våre konklusjoner». I B. Enjolras, T. Rasmussen og K. Steen-Johnsen (red.), Status for ytringsfriheten i Norge: Hovedrapporten fra prosjektet (s. 227–235). Oslo: Fritt Ord, ISF, Fafo og IMK, Universitetet i Oslo.

Falkenberg, V. og Nilsen, K. (2009). «Lite brukt som kilder». I Innvandrere i norske medier: Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv. IMDi Årsrapport 2009. Oslo: Integrasjons- og mangfoldsdirektoratet.

Gullestad, M. (2002). Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Oslo: Universitetsforlaget.

Hagen, A. L. (2015). Meningers mot. Netthat og ytringsfrihet i Norge. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Jacobsen, C. (2002). Tilhørighetens mange former. Unge muslimer i Norge. Oslo: Unipax.

Maussen, M. og R. Grillo (2013). «Regulation of Speech in Multicultural Societies: Introduction». Journal of Ethnic and Migration Studies, 40 (2), s. 174–193. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/1369183X.2013.851470.

Midtbøen, A. H. og Steen-Johnsen, K. (2014). «Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge». I B. Enjolras, T. Rasmussen og K. Steen-Johnsen (red.), Status for ytringsfriheten i Norge. Hovedrapport fra prosjektet (s. 53–78). Oslo: Fritt Ord, ISF, Fafo og IMK, Universitetet i Oslo.

Mill, J. S. (2010). On Liberty and Other Writings. New York: Classic Books International.

NOU 1999:27. «Ytringsfrihed bør finde Sted». Forslag til ny Grunnlov § 100. Oslo: Justis- og politidepartementet.

Rogstad, J. (2007). Demokratisk fellesskap: Politisk inkludering og etnisk mobilisering. Oslo: Universitetsforlaget.

Staksrud, E., K. Steen-Johnsen, B. Enjolras, M. H. Gustafsson, K. A. Ihlebæk, A. H. Midtbøen et al. (2014). Ytringsfrihet i Norge: Holdninger og erfaringer i befolkningen. Resultater fra befolkningsundersøkelsen 2014. Rapport fra prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge. Oslo: Fritt Ord, ISF, Fafo og IMK, UiO.

Strand, A. K., F. Milde og K. Nilsen (2011). Medieanalyse: Innvandring og integrering i norske medier. Rapport på oppdrag fra Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet. Oslo: Retriever.

Waldron, J. (2012). The Harm in Hate Speech. Cambridge: Harvard University Press.

Aarset, M. (2006). Å skape nye handlingsrom. Konstituering av kvinnelig, norsk, muslimsk identitet. Hovedfagsoppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

1Prosjektet ble finansiert av Fritt Ord og var et samarbeid mellom Institutt for samfunnsforskning (ISF), Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved Universitetet i Oslo, Fafo og juristen Jon Wessel-Aas. Prosjektet er nå inne i sin andre periode, denne gangen som et samarbeid mellom ISF og IMK.
2Denne delen av artikkelen bygger på et av kapitlene i den første rapporten fra prosjektet (Staksrud et al. 2014: kap. 4), skrevet av forfatterne av denne artikkelen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon