Et redaktørskifte, hvor også redaksjonen og redaksjonssekretæren er nye, skaper kanskje forventninger om forandring. Som påtroppende redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift (NNT) synes jeg det er vel så interessant å reflektere over hva tidsskriftet er, og hva det har vært, nå som den nye redaksjonen skal stake ut veien videre. Jeg mener det er viktig å videreutvikle tidsskriftet, men samtidig verdifullt å fastholde NNT som institusjon. Tidsskriftet skal speile samtiden, men også være historisk reflekterende og orientert mot normative spørsmål. Skiftet vil derfor ikke være noe radikalt brudd, men snarere en dialektisk bevegelse som også reflekterer tidsskriftets tradisjon. For eksempel må prioriteringen av vitenskapelig publisering være balansert med en sterk betoning av variert forskningsformidling og ulike former for kritikk og debatt, som jo er helt grunnleggende for all vitenskapelig virksomhet. Sånn sett er det paradoksalt at formidling og debatt ikke er anerkjent som vitenskapelig i det såkalte tellekantsystemet.

NNT er et tidsskrift for politikk, kultur og vitenskap. Formålet er å bidra til en åpen og opplyst offentlig samtale på tvers av ulike saksområder og faglig spesialisering. Samtidig er NNT opptatt av forbindelsen mellom makt, kunnskap og normer. Derfor er den norske offentligheten så sentral for tidsskriftet: «NNT skal bidra til offentlighet og være en offentlighet for slik diskusjon», poengterte Cathrine Holst da hun i 2010 overtok som ansvarlig redaktør etter Rune Slagstad.

Behovet for en demokratisk og diskuterende offentlighet var en viktig begrunnelse også da tidsskriftet ble etablert i 1984 av Slagstad, Francis Sejersted, Hans Skjervheim og Øyvind Østerud. Allerede den gang var den informerte samfunnsdebatten under press, blant annet på grunn av strukturendringer i media. NNT skulle bidra til et offentlig ordskifte som var analytisk og argumenterende. Derfor var det viktig å formidle vitenskapelig innsikt til aktuelle samfunnsdebatter og i politiske sammenhenger, som det sto i lederen til det første nummeret, samtidig som det ble understreket at vitenskapelig virksomhet og politisk kamp gjerne fulgte ulike spilleregler.

I 1984 knyttet NNT an til demokratiseringen og moderniseringen av Norge hundre år tidligere med innføringen av parlamentarismen i 1884 – frontet av Johan Sverdrup i Stortinget og formidlet av Ernst Sars i Nyt norsk Tidsskrift (1877–78), etterfulgt av Nyt Tidsskrift (1882–87, 1892–95). Tidsskriftet til Sars var del av en framvoksende demokratisk offentlighet mellom Regjeringen og det nye Stortinget, og NNT plasserte seg i denne tradisjonen med tematiseringen av rettsstaten, den liberale vendingen og spenningen mellom makt og rett. Men det var også en viktig forskjell: Sars var Venstres kampideolog, mens det nye NNT skulle være en «metapolitisk arena», hevet over politisk-ideologiske skillelinjer.

Her lå det en oppfordring til forskerne som bidro i samfunnsdebatten om ikke å politisere forskning, og samtidig en utfordring om å ivareta forskningens samfunnsoppdrag knyttet til forskningsformidling. Tidsskriftet ville, ifølge den første lederen, «plassere seg i spenningsfeltet mellom politisk tematikk og fagmiljø, mellom kulturdebatt og vitenskapelig kultur». De tre begrepene «politikk, kultur og vitenskap» angir altså ikke bare NNTs profil, de sier også noe om tidsskriftets ståsted. Den gang som nå. Tidsskriftet skal formidle mellom ulike posisjoner og institusjoner i samfunnet.

NNT er et vitenskapelig tidsskrift som formidler analyser og resultater mellom forskere og fagfeller, et flerfaglig tidsskrift som formidler mellom ulike fag, og samtidig et tidsskrift rettet mot en bredere offentlighet som formidler mellom politikk, kultur og vitenskap.

At NNT er et vitenskapelig tidsskrift betyr, i snever forstand, at forskere som publiserer originalartikler og oversiktsartikler får uttelling i tellekantsystemet i tråd med gjeldende krav til vitenskapelig publisering. Tidsskriftets tilnærming til vitenskap er imidlertid mer grunnleggende, knyttet til en forståelse av vitenskap som kultur. Det handler også om forholdet mellom vitenskap og politikk – på den ene siden forskningens betydning som grunnlag for politikken, og på den andre, politikkens finansiering, regulering og organisering av forskningen. I dette nummeret skriver for eksempel historiker Hilde Gunn Slottemo om hvordan strukturreformer i universitets- og høgskolesektoren de siste tjue åra har preget omorganiseringen av små og heterogene utdannings- og forskningsinstitusjoner i Nord-Trøndelag.

NNT er et flerfaglig tidsskrift og tar gjerne opp sentrale spørsmål som ikke kan belyses tilstrekkelig innenfor rammene av spesialiserte disipliner. Samtidig er det en utfordring at viktige nyanser fort blir borte i alt pratet om tverrfaglighet og strategisk samarbeid på tvers. Et eksempel på det første er spørsmål om klima og miljø, som i den aktuelle debatten om antropocen: Er den menneskelige påvirkningen på jorda så omfattende at vi faktisk befinner oss i en helt ny epoke? I dette nummeret oppsummerer geolog Henrik H. Svensen, antropolog Thomas Hylland Eriksen og biolog Dag O. Hessen i fellesskap denne vitenskapelige debatten i artikkelen «En røff guide til antropocen», og i det påfølgende bidraget om petroleumsforskning og forskningsetikk spør doktorgradsstipendiat i antropologi Ragnhild Freng Dale hvilket ansvar universitetene har i klimaendringens tid. Et eksempel på det andre, at tverrfaglighet også kan gå på bekostning av faglighet, er tema hos Eivind Kolflaath, professor i filosofi og rettsvitenskap, som har sett nærmere på Justismordprosjektet ved Universitetet i Bergen. Under vignetten Fremragende? argumenterer han for at det finnes gode grunner til at dette miljøet ikke nådde opp i konkurransen om å bli et Senter for fremragende forskning (SFF).

NNT er også en blandet publiseringskanal som henvender seg til en bredere offentlighet. I tillegg til vitenskapelige artikler, vil tidsskriftet også rendyrke andre sjangre for forskningsformidling. Debatt, Kommentar og Bokanmeldelse er kanskje de mest etablerte sjangrene, men vi vil også utfordre forskere og faglitterære forfattere til å skrive under andre kategorier, som Essay, Portrett, Samtale, Meldinger, Fremragende? og Ideologi. I dette nummeret trykker vi for eksempel et essay av sosiolog Willy Pedersen om transatlantisk kjærlighet, om Simone de Beauvoirs forhold til Nelson Algren og Jean-Paul Sartre, samt et essay av filosof og sakprosakritiker Espen Søbye, som undersøker hvorfor den norske psykiatriens far, Herman Major, ikke søkte stillingen som direktør ved Gaustad i 1854.

NNT skal også være en arena for debatt. For tiden arbeider Kunnskapsdepartementet med en egen stortingsmelding om humanistisk forskning som skal være ferdig i 2017, og i denne sammenheng trykker vi debattinnlegg av Kjell Lars Berge, professor i tekstvitenskap, og Kristin Bakken, avdelingsdirektør hos Riksantikvaren, om humanioras betydning for henholdsvis skolen og den norske kulturarven. Grunnleggende leseferdigheter er også viktig i forskningen, påpeker filosof Bjørn Yngve Tollefsen i sitt tilsvar «Om å lese Derrida», som dermed avslutter polemikken med Raino Malnes (NNT 1/2015, 2/2015).

En god NNT-artikkel må tilfredsstille generelle krav om vitenskapelig kvalitet og originalitet, men den bør også være aktuell og relevant. Artikkelen må gjerne være kritisk, men også tydelig på egne premisser, argumenter, begrunnelser og normativt grunnlag slik at den samtidig åpner for kritikk og inviterer til debatt. En artikkel kan være et bidrag i en viktig fagdebatt, den kan oppsummere og formidle spesialiserte fagdebatter til et bredere publikum, den kan ha som formål å skape debatt, eller den kan gi et faglig perspektiv på aktuelle samfunnsdebatter i andre medier og offentligheter. Hovedartiklene i dette nummeret har nettopp det til felles at de på forskjellig vis tematiserer, oppsummerer eller inviterer til debatt.

Debatten om ytringsfrihet er ofte preget av normative standpunkt, men hva viser den empiriske forskningen på feltet? I «Ytringsfrihetens grenser i det flerkulturelle Norge» viser sosiologene Arnfinn H. Midtbøen og Kari Steen-Johnsen at omkostningene ved å delta i offentlige debatter kan være store for enkelte representanter for etniske og religiøse minoriteter. Dette reiser, hevder de, et liberalt dilemma: «Spørsmålet er om det er legitimt ut fra liberaldemokratiske prinsipper å sette begrensninger på illiberale ytringer, og motsatt – om det er legitimt å la det være.» Kulturantropologen Ivar Bjørklund inviterer til debatt når han i artikkelen «Er ikke blodet mitt bra nok?» problematiserer spørsmål om representativitet og konstruksjonen av samisk identitet med utgangspunkt i dagens regler for Sametingets valgmanntall. Filosofen Bjørn Kåre Myskja oppsummerer debatten om assistert befruktning de siste tretti åra og forsøker å besvare det sentrale etiske spørsmålet mange kritikere stilte allerede i 1984: «Er vi på et moralsk skråplan?». Og teologen Egil Morland problematiserer «Landssvikoppgjeret og kyrkjetukt mot Nasjonal Samling» med utgangspunkt i kirkens oppgjør med en liten gruppe nasjonalsosialistiske prester som under krigen var tilknyttet bevegelsen «Kristen Samling»: Kunne prester også være nazister, eller var dette grunnlag for kirketukt?

To av artiklene i denne utgaven tar på hver sin måte opp forbindelsen mellom forskning og det som faktisk blir formidlet til elever i norsk skole. Harald Syse, veileder ved Holocaustsenteret, undersøker framstillingen av antisemittismen i åtte sentrale læreverk, og konklusjonen er nedslående: «Læreverkene i norsk skole formidler ikke nazistenes antisemittiske verdensanskuelse, samtidig som de i liten grad er fundert på nyere forskning. Derfor er norske skoleelever dårlig rustet til å forstå nazismen.» I artikkelen «Grunnlovsjubileet som oppsedingsprosjekt» kritiserer historiker Svein Ivar Angell den digitale satsingen «Min stemme», som ble utviklet av Senter for IKT i utdanningen i forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014. Den storslåtte ambisjonen om å anspore elevene til kritisk refleksjon ble ikke fulgt opp i praksis. Avstanden mellom ideal og realitet er påfallende.

I forbindelse med skiftet av redaktør er også redaksjonen skiftet ut, og Ellen Krystad har overtatt som redaksjonssekretær etter Andreas Carlsson. Jeg ser fram til å samarbeide med henne og med Fredrik Engelstad (sosiologi), Charlotte Haug (medisin), Christine Myrvang (økonomisk historie), Inger Johanne Sand (offentlig rett), Henrik H. Svensen (geologi) og Kjersti Thorbjørnsrud (medier og kommunikasjon). Det visuelle uttrykket er videreført med illustrasjoner av Siri Dokken, mens layouten har fått en liten ansiktsløftning som forhåpentlig bidrar til å framheve tekstene, sjangrene og illustrasjonene.

Det er ikke bare vi som skaper dette tidsskriftet. Dere må også bidra. Så send inn ditt bidrag eller ta kontakt dersom du vil skrive for NNT.