Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«Er ikke blodet mitt bra nok?» - Om etniske konstruksjoner og identitetsforvaltning i Sápmi

ivar.bjorklund@uit.no

Professor ved Tromsø Museum, UiT Norges arktiske universitet

Det etniske landskapet i Nord-Norge har endret seg mye siden 1960-tallets samfunnsforskning i landsdelen. Mens en samisk identitet den gang fremsto som imperativ og et sosialt stigma, er en samisk tilhørighet i dag i byene og langs kysten i ferd med å bli en del av et større privat identitetsknippe og som bare realiseres i bestemte sammenhenger. Utviklingen reiser spørsmålet om konstruktivisme og essensialisme i utformingen av etniske identiteter. Sametingets manntallsregler bygger på det første, mens juridiske og administrative tiltak forutsetter det siste. I dette skjæringspunktet har det bygd seg opp en debatt rundt den samiske tilstedeværelsen både i Norge og i Finland – er den en politisk konstruksjon eller en etnisk og historisk realitet?

The ethnic landscape in Northern Norway has changed profoundly since social anthropological research was conducted in the 1960s. While Sámi identity at the time appeared to be imperative and a social stigma, today such an identity in the cities and along the coast has become a part of a more varied identity bundle that is only realized in certain contexts. This development raises the issue of how the theories constructivism and essentialism shape ethnic identities. The census of the Sámi Parliament may be related to the former theory, while legal and administrative undertakings may presuppose the latter. Along this interface, a debate has materialised around the very nature of Sámi existence both in Norway and Finland – is it a political construction or an ethnic and historic reality?

Key words: Ethnicity, sámi identity, constructivism, essentialism

Foranledningen til denne artikkelen var at direktøren ved museet hvor jeg arbeider, en dag meldte seg inn i Sametingets valgmanntall. Etter hvert fikk hun seg kofte og laget en utstilling («Sámi Stories») som hun reiste med til New York for å promotere museet og samisk kultur. Tiltaket kom som en overraskelse på mange ansatte, ukjente som vi hittil hadde vært med hennes samiske tilhørighet. Dette prosjektet utviklet seg samtidig med en svært så omdiskutert tildeling av en forskerpris ved Sámi allaskuvla/Samisk høgskole i Kautokeino. Israel Ruong Stipendiet, som det heter, ble til store protester fra samiske organisasjoner i Finland, ansatte på Høgskolen samt Samerådet,1 tildelt en forsker fra Finland som hevdet å representere en forsvunnet samisk gruppe. Det følgende er noen refleksjoner rundt disse og andre hendelser i det nordlige etniske landskap, inspirert av den amerikanske antropologen Clifford Geertz’ formulering: «Small facts speak to large issues» (Geertz 1973: 23).

Etnisitet og etniske grenser ble et viktig internasjonalt forskningstema gjennom antropologen Fredrik Barths banebrytende arbeid Ethnic Groups and Boundaries (1969) hvor blant andre Harald Eidheim bidro med analyser av samisk-norske

relasjoner. En rekke arbeider på 1960- og 70-tallet – ikke minst gjennom det nyetablerte universitetet i Tromsø – viste hvordan en samisk identitet var forbundet med sosiale stigma og derfor ble underkommunisert i alle ikke-lokale sammenhenger (e.g. Eidheim 1971; Bjørklund 1985). Den var imperativ, det vil si en grunnleggende identitet som strukturerte all samhandling med omverdenen. Det gjaldt å skjule sin samiske bakgrunn og fremstå som mest mulig norsk. Denne etter hvert svært godt dokumenterte situasjonen ga næring til en pågående samisk politisk organisering som gjennom Alta-saken fikk et nasjonalpolitisk gjennomslag (Brantenberg et al. 1995). Med referanse til internasjonal folkerett og allmenne demokratiske prinsipper ble Grunnloven endret (1988), et eget sameting ble opprettet (1989), og Norge påtok seg folkerettslige forpliktelser gjennom ratifiseringen av ILO 169 (1990). Disse forpliktelsene har etter hvert nedfelt seg ytterligere i lovverket, jf. finnmarksloven (2005), reindriftsloven (2007) og plan- og bygningsloven (2008).2 På dette viset skjedde det nærmest et etnopolitisk jordskjelv i Norge i løpet av et par tiår, noe som selvfølgelig endret forutsetningene for samisk identitetsforvaltning og dermed også for samisk-norske relasjoner.

Men det var ikke bare den etnopolitiske konteksten som endret seg, det nordnorske samfunnet var også i ferd med å bli svært forskjellig fra hva det var da ovennevnte studier ble gjort en generasjon tidligere. Mange av de samiske bygdesamfunn var preget av fraflytting, og det var byene og regionale sentra som nå utgjorde de sosiale og økonomiske rammer for identitetsutforming og tilhørighet. Sammen med et økende utdanningsnivå, økt mobilitet og et nytt arbeidsmarked var dette bakgrunnen for modernitetens inntreden; individer kunne nå selv definere sin egen identitet i mye større grad enn tidligere (Giddens 1991). Som vist av Olsen (2010) i hans forskning fra Vest-Finnmark, fikk denne utviklingen etter hvert store konsekvenser for samisk identitetsutforming i byene og tettstedene. Regionsentrenes sosiale sammensetning og arenaer ga ikke vilkår for etnisk kategorisering i imperativ forstand, her var man «altaværing» eller «finnmarking». Det er de regionale fellestrekk som fremheves, noe som ikke minst kommer til syne gjennom idrett og friluftsliv, lokalhistorie og foreningsliv. Referanser til en eventuell samisk tilhørighet blir her et appendiks – en slags «kulturarv» – et tillegg til floraen av alle de ulike statuser og roller som preger det lokale fellesskap i slike tettsteder. Forsøk på å la en samisk identitet være styrende for all deltagelse i det lokale samfunnsliv blir lett sanksjonert ettersom det bryter med lokale forestillinger om «likhet» og stedstilhørighet.

I slike miljøer blir samisk tilhørighet noe man uttrykker i bestemte kulturelt konstruerte sfærer, som for eksempel i foreningsliv eller i politiske institusjoner. Den blir med andre ord en del av et større identitetsrepertoar som til sammen definerer mange av dagens nordlendinger. Dette er bakteppet for en gryende forestilling om at man kan være både norsk og samisk på samme tid. Eller slik en ung AP-politiker uttrykte seg i avisa Nordlys: «Det er en gjentagende misforståelse blant mange at du enten er same eller nordmann» (Nordlys 05.08.2013). På dette viset privatiseres en samisk identitet, det blir en personlig oppfatning verifisert gjennom slektskapsbaserte narrativer og private symboler – en status som ikke konkurrerer med, men derimot supplerer ens øvrige statusrepertoar. «Jeg føler meg samisk – ikke som en opposisjon til det norske, men som en utvidelse av identiteten min», forteller en kvinne fra Oslo med mor fra Kvænangen (A-Magasinet 15.10.2011). Samiskheten blir en del av et større identitetsknippe og er ikke lenger en grunnleggende identitet som styrer all samhandling. Politisk har denne tendensen blant annet nedfelt seg i dannelsen av «Nordkalottfolket», et parti med tre representanter på Sametinget og hvis forståelse av valgmanntallet er følgende: «Man kan oppfatte og anerkjenne at man har samiske forfedre uten dermed å blande masse føleri inn i dette! Slik vi tenker, [kan man] melde seg inn fordi man har samisk som en del av flere identiteter.»3 Ikke minst har denne utviklingen å gjøre med økende innsikt i fortidas etniske mangfold; økt tilgjengelighet via internett til historiske kilder dokumenterer en flora av interetniske ekteskap og demografisk mobilitet.

En konsekvens av dette sammensatte identitetsmangfoldet er at det blir få arenaer utenfor Indre Finnmark som er eksklusivt samiske, det vil si steder hvor en samisk kulturkompetanse setter rammene for all samhandling. Det er for eksempel stadig færre sammenhenger hvor samisk språk overføres som en kollektiv ferdighet, til tross for alle gode intensjoner bak samisk språklov og ulike opplæringstiltak. Samiskhet handler ikke lenger bare om samisk kulturkompetanse i det daglige liv. For stadig flere er det primært blitt en slektskapstilknytning, en referanse til fortiden og noe som leves ut i bestemte avgrensede sfærer, ikke ulikt norskamerikanere og deres «Sons of Norway» eller «Norsk høstfest» i Nord-Dakota.4 Eller som den ovennevnte ungdomspolitiker uttrykte det: «(Urfolksfestivalen) Riddu er uvurderlig for meg. Det er den nærmeste koblingen jeg har til min slekts samiske fortid.»

Essensialisme og konstruktivisme

Denne utviklingen har med andre ord både politiske og kulturelle konsekvenser, men overraskende nok har den i liten grad vært gjenstand for en offentlig diskusjon. I dypere forstand handler det om den analytiske dimensjonen som synes å avtegne seg i dette etnopolitiske landskapet, nemlig skillet mellom essensialisme og konstruktivisme.5 Den førstnevnte tilnærmingen baserer seg på en oppfatning om at etniske grupper har en kulturell substans; en identifiserbar essens som definerer gruppers egenart og som videreføres over generasjoner. Krav om tilhørighet i gruppen forutsetter at man behersker (noen av) de kulturelle ferdigheter som antas å utgjøre dens etniske profil. En slik essensialisert tilnærming har preget statlige administrative grep som skulle sikre gruppers språk og kultur for fremtiden. «Kultur» blir et objekt, et administrativt anliggende som søkes ivaretatt gjennom politisk styring. Et nærliggende eksempel er den norske stats hundreårige fornorskingspolitikk fra 1850-tallet og utover, hvor krav om norsk kulturkompetanse ble knesatt gjennom en rekke politiske og juridiske grep. Tilsvarende grep ble tatt av svenske myndigheter for å bevare reindriftssamisk kultur i første halvdel av 1900-tallet, den såkalte «Lapp-skall-vara-lapp»-politikken.

Det meste av tidligere tiders etnografisk forskning var basert på en slik forståelse av «Kulturgebiete» og etniske markører, mens dagens samfunnsforskning derimot preges av en konstruktivistisk tilnærming. Her er ikke kultur noe som er, men derimot noe som skjer. Følgelig åpnes det opp for en forståelse av etniske identiteter og grupper som sosialt konstruerte, vi står overfor «imagined communities» (Anderson 1991). Utallige er de forskningsbidrag som dissekerer nasjonsbygging, identitetsforvaltning og symbolbruk. Særlig har man vært opptatt av etnisk revitalisering, et nøkkelbegrep i alle analyser av urfolksorganisering og etnopolitikk. I takt med samfunnsfagenes nedslag i høyere utdanning og arbeidsliv, har en slik konstruktivistisk forståelse etter hvert festet seg som konvensjonell kunnskap – også i de politiske miljøer.

Etableringen av Sametinget i 1989 var uttrykk for konstruktivismens gjennomslag. Her var den «moralske motivasjon» fremtredende (Semb 2005). Det norske samfunn skulle gjøre godt igjen gamle feil overfor det samiske folk (som ikke lenger ble kalt befolkning). Den politiske bevegelsen i kjølvannet av Alta-saken involverte sentrale samiske aktører som hadde en konstruktivistisk tilnærming når det gjaldt Sametingets rekrutteringsbase. Med den hundreårige fornorskingspolitikken som bakteppe, så mange for seg et meget stort potensial av fornorskede samer som ville stå frem som stemmeberettigede. Gjennom politisk organisering hadde samene nå overtatt definisjonsmakten fra den norske majoriteten; man bestemte selv hvem som kunne være same.

Stortinget la seg derfor på en heller åpen definisjon av hvem som kunne stemme ved valg, og Sameloven av 1987 innførte både et subjektivt kriterium (selvidentifikasjon) og et objektivt kriterium (språk). Språkkriteriet gjelder imidlertid ikke bare den enkelte, det er tilstrekkelig at én av foreldrene, besteforeldrene eller (etter 1997) oldeforeldrene har eller hadde samisk som hjemmespråk. Man kan med andre ord konstruere sin egen slektstilhørighet innenfor rammen av åtte oldeforeldre, og dermed etableres et valgt slektskap etter hvert som en objektiv dimensjon i ens identitetsrepertoar. På dette viset hadde man i realiteten lagt opp til en rent konstruktivistisk forståelse av etnisk identitet: Hvis du oppfatter deg selv som same og eksempelvis har en oldemor som snakket samisk, kan du la deg registrere i det samiske valgmanntallet. Et viktig motiv bak regelverket var rimeligvis ønsket om en størst mulig oppslutning, noe som ville styrke Sametingets politiske tyngde. Samtidig lå der også til grunn en erkjennelse av at flere generasjoner hadde vokst opp etter krigen som norsktalende i de samiske bygdene langs kysten. Manntallet burde derfor være åpent nok for å kunne fange opp disse gruppene.

Den sterke fokuseringen på revitalisering førte til at man ikke fullt ut så konsekvensene av den omfattende fornorskingspolitikken som hadde pågått siden midten av 1800-tallet. Resultatet av denne politikken er at det etniske landskapet i Nord-Norge er blitt stadig sterkere preget av assimilasjonsprosesser og dermed også flytende etniske grenser. Ifølge folketellingen av 1875 ble nesten 40 prosent av befolkningen over 18 år i Finnmark kategorisert som samisk.6 En demografisk fremskriving av en slik andel skulle gi et meget stort stemmepotensial for Sametinget hvis vi følger dagens valgkriterier – kanskje rundt ¾ av de stemmeberettigede i Finnmark. Men per 2012 var det bare 12,9 prosent av fylkets befolkning over 18 år som hadde registrert seg i samemanntallet.7 Dette tallet refererer rimeligvis bare til Sametingets politiske relevans og ikke til antallet samer i Finnmark, men forteller like fullt om fornorskningens store omfang. Samtidig forteller de samme tallene noe om det etniske reservoar som eksisterer i Finnmark hvis vi følger valgmanntallets kriterier, en praksis som blir mer og mer vanlig for å begrunne en samisk tilhørighet rent allment.

Revitaliseringsarbeidet har fått noen interessante konsekvenser når det gjelder identitetskonstruksjoner. Mens man vil ha vanskelig for å bli akseptert som «norsk» med referanse til at én av dine åtte oldeforeldre var norsk (og de øvrige samiske), synes det motsatte langt mindre problematisk. Det er heller ingen enkel oppgave å fastslå hvilket hjemmespråk en av olde- eller besteforeldrene benyttet. For eksempel dokumenteres det i 1861 at 80 prosent av husholdene i Kvænangen var trespråklige i den forstand at en eller flere medlemmer behersket tre språk (Bjørklund 1985: 175). Den konstruktivistiske tilnærmingen som Sametingets manntallsregler åpner opp for, er nok ikke en problemstilling i det som ofte kalles «de samiske kjerneområder», det vil si Indre Finnmark og aksen Tana–Nesseby. Det er først og fremst i de etniske blandingsområdene langs kysten og i byene at slik identifikasjon blir en utfordring. Her har interetniske ekteskap og flerspråklige hushold samt en langvarig fornorskning, skapt skiftende etniske profiler gjennom tidene. Et annet eksempel er søskenflokker hvor noen i dag fremstår som samer, noen som kvener og noen som norske. Slike valg kan være dypt personlige, men forteller like fullt om det identitetsmessige spillerom som er tilgjengelig.

Valgmanntallets potensial

Slik Sametingets manntallsregler er utformet, kan altså én samisk slektsrelasjon overstyre de øvrige norske når identiteter skal utformes av den enkelte. Mye tyder på at det nettopp er det som skjer – manntallsreglene fungerer for mange som en etnisk bekreftelse og ikke primært som en demokratisk ressurs (Selle et al. 2015: 152). «For meg handler det å melde seg inn i Sametingets valgmanntall om en anerkjennelse av identitet.»8 Et uttrykk for dette kan være den paradoksale utviklingen med at valgdeltagelsen synker samtidig som antallet manntallsførte samer øker, først og fremst i byene og blant yngre. Manntallet har økt fra 5505 personer i 1989 til dagens 15 005. Mens valgdeltagelsen ved det første valget i 1989 var på hele 77,8 prosent, har den sunket jevnt til 66,9 prosent i 2013.9 Høyest valgdeltagelse ved de siste valgene var i indre og østlige deler av Finnmark og lavest i byene og Sør-Norge.

En konsekvens av valgmanntallets regler er med andre ord hvordan en forutsetning som opprinnelig var tenkt som et objektivt krav, nemlig «avstamming», fremstår som et subjektivt valg. Du har som nevnt åtte oldeforeldre å velge mellom, ifølge manntallsreglene. Valget settes imidlertid ikke inn i en konstruktivistisk forståelse, tvert imot ser det ut til at etnisitet nå har fått en nærmest genetisk definisjon – det er blitt et spørsmål om slekt. Man kan med henvisning til samisk avstamming inntil fire generasjoner tilbake i tid påberope seg en samisk identitet. Samiskhet kan derfor lett bli privatisert til et spørsmål om sinnelag. Innen en offentlig og mediestyrt arena hvor det synes å være få eller ingen korreksjoner, synes slike presentasjoner å skje relativt uproblematisk. På dette viset omformes konstruktivistiske dimensjoner etter hvert til essensialiserte attributter (Beach 2013). «I genene mine ligger den samiske arven, den kan jeg ikke løpe fra» (Ness 2012). En svensk litteraturforsker som arbeider med tekster av Nils Aslak Valkeapää, formulerer seg slik: «Jeg tok en gentest som viser at jeg er samisk» (Ságat 03.02.2016). Denne utviklingen har stort sett foregått uten noen debatt, verken fra samisk eller norsk hold. Eneste unntaket er den svenske (og samiskspråklige) aktivisten Max Mackhé, som spør retorisk: «Kan man konvertere til same?» (Mackhé 2013).

Alle disse referansene til slekt og «samiske gener» har også en parallell til den form for konstruktivisme som har funnet sted blant den kystsamiske befolkningen frem til vår tid. Som respons på den dyptgripende fornorskningspolitikken, «konverterte» hele samiske bygdesamfunn over til en norsk tilhørighet – og da gjerne med referanse til en (ofte mytisk) norsk stamfar. Jeg gjorde selv et lengre feltarbeid i en slik fjord på 1970-tallet, og ble slått av hvordan lokale etniske konstruksjoner var i ferd med å bli sementert som historiske fakta blant folk (Bjørklund 1985). I den grad man overhodet var villig til å detaljere etniske relasjoner bakover i tid, handlet det som oftest om norske handelsmenn, innflyttede søringer eller i siste instans om kvenske innvandrere. Ved å dokumentere deres samiske fortid slik den faktisk uttrykte seg gjennom språk, slektskap og andre kulturelle karakteristika, ble det også mulig å analysere denne konstruktivismen. Mitt bidrag var med andre ord en essensialisering av deres etniske bakgrunn og en dekonstruksjon av det norske selvbildet de var i ferd med å skape seg.

Ut fra erkjennelsen av at samiskhet ikke lenger er et sosialt stigma i den nasjonale offentlighet, åpner den konstruktivistiske forståelsen av etnisitet opp for nye identitetskonstruksjoner. I dag fremstår samisk identitet både som en politisk og en kulturell ressurs i en større offentlig sammenheng. Fremveksten av økonomiske og sosiale støttetiltak som skal bøte på fornorskingspolitikken og en allmenn (sør)norsk sympati, er ytterligere med på å bygge opp under en samisk tilhørighet på den offentlige arena. I kampen om økonomiske midler til institusjonsbygging, forskning eller næringsutvikling, er det blitt stadig viktigere å kunne vise til en samisk relevans. En slik dimensjon har vist seg å gi karrierebyggende muligheter, ikke minst innen kultur, media og politikk. Lars Monsen («Jeg er same!») viste til sin samiske bakgrunn da han «skjønte hvor den sterke dragningen til naturen kommer fra» (Nordlys 22.03.2011). SP-politikeren Sandra Borch tar sikte på Sametinget og viser til sine «samiske aner» (Nordlys 20.04.2013). Men som disse eksemplene viser, er det helst innen offentlige og karrierefremmende sammenhenger at slike kulturelle attributter lar seg omsette. For mennesker som ikke har slike politiske eller økonomiske strategier, og hvis liv stort sett utfolder seg i høyst lokale sammenhenger, kan imidlertid terskelen for å synliggjøre en samisk tilhørighet være en helt annen.

Ett av de mest i øynefallende uttrykk for samiskhetens politiske potensial – og konstruktivismens føringer – er fremveksten av norske politiske partier på Sametinget. Både AP, SP, Høyre og FRP har vært eller er representert på Sametinget, sistnevnte endog med det eksplisitte valgløftet om å legge ned hele Sametinget. Manntallsreglene har for eksempel gjort det mulig for stortingsrepresentanten Jan Henrik Fredriksen (FRP) fra Kragerø å fremstå som same (samisk oldemor) for derigjennom å kunne legitimere sin motstand mot Sametinget. «Er ikke blodet mitt bra nok?», var hans kommentar etter å ha blitt kritisert fra samisk hold for å ha meldt seg inn Sametingets valgmanntall.10 For øvrig var samtlige fem stortingsrepresentanter fra Finnmark i siste valgperiode innmeldt i valgmanntallet. En av de få som har forsket på Sametingets samiske legitimitet, er samfunnsforskeren Rauna Kuokkanen. I en artikkel i tidsskriftet Gába konstaterer hun en dyp skepsis blant samiske kvinner i Finnmark til partipolitikken på Sametinget, og de spør: «Hvem er det Sametinget arbeider for, det samiske folket eller de politiske partiene i sin alminnelighet? Hvem sin stemme hører vi i Sametinget?» (Kuokkanen 2014: 29).

Situasjonen i Finland

Mens en konstruktivistisk tilnærming til identitet og påfølgende stemmerett til Sametinget synes å være herskende og lite kontroversiell i Norge, er situasjonen i Finland nærmest omvendt. Her pågår det en intens debatt rundt spørsmålet om samisk identitet (Junka-Aikio 2016). Bakgrunnen var frykten blant finske innbyggere i Nord-Finland for å bli tilsidesatt da spørsmålet om samiske landrettigheter kom på dagsordenen på 1990-tallet. Mange organiserte seg i den såkalte Lappalais-bevegelsen og gjorde krav på stemmerett til det finske Sametinget. Dette ble avvist ut fra en essensialisert argumentasjon fra samisk side; bevegelsens medlemmer tilfredsstilte ikke kravene til å stå i manntallet. Kriteriene var ikke ulike de norske: egendefinisjon samt språkkrav innenfor rammen av tre generasjoner. Men i 1995 kom en ny lov om Sametinget, delvis som et resultat av kravene fra Lappalais-grupperingene. Loven sier at som et alternativ til språkkravet er det nok med en historisk dokumentasjon av at man er etterkommer av «fjell-, skogs- og fiskersamer». I praksis dreier det seg om bevisføring gjennom skattelister helt tilbake til 1700-tallet. En slik utvidelse av manntallsreglene har ført til en økende skepsis fra samiske organisasjoners side, og Sametinget har avvist en rekke søknader om registrering i valgmanntallet. Mange av disse sakene endte opp i Högsta forvaltningsdomstolen, som etter hvert har gitt flere søkere medhold – mot Sametingets sterke protester. De frykter at utvidelsen vil kunne få negative konsekvenser for arbeidet med å utvikle samisk språk og kultur ettersom det dreier seg om søkere hvis samiskhet består av egendefinisjon samt slektskapsdokumentasjon fra et århundre eller to tilbake. Samisk politikk vil bli forfinsket og språksituasjonen forverret, hevdes det, man frykter en intern kolonisering (Nyyssönen 2015: 380). I mars 2015 gikk sametingspresident Klemetti Näkkäläjärvi av i protest mot denne utviklingen, og i september ba han seg strøket fra det samiske valgmanntallet fordi «mennesker som ikke har tilknytning til det samiske språket eller samisk kultur, er blitt godtatt som samer».11

Denne utviklingen danner bakteppet for hendelsen ved Samisk høgskole som ble nevnt innledningsvis; prismottageren var en kvinne fra Finland som hevdet å representere en i dag forsvunnet gruppe av skogssamer. Mens hennes krav om representativitet var bygd på en klar konstruktivistisk tilnærming, gikk Samerådet og seks samiske organisasjoner i Finland imot tildelingen ut fra et essensialisert ståsted; kandidaten var ikke same.12 Dermed oppsto kategorien «statusløse samer» i det finske etnopolitiske landskapet, en kategori som nærmest blir irrelevant i Norge på grunn av de vide norske manntallsreglene.

Rettighetsdebatten

Det er ikke vanskelig å se at den konstruktivistiske vendingen både i Finland og Norge skjer i en bestemt politisk kontekst, nemlig en voksende rettighetsdebatt med referanser til internasjonal folkerett. Det samme gjelder selvfølgelig også for kritikken mot denne vendingen. Men til forskjell fra i Finland, kommer kritikken i Norge først og fremst fra norsk og ikke fra samisk hold. Selve rettighetsutviklingen skjer innenfor essensialiserte rammer, folkeretten stiller bestemte identifiserbare krav til rettssubjektet. Eksempelvis stiller ILO 169 (ratifisert av Norge, men ikke av Finland) krav om at status som urfolk forutsetter at man «har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner» (art. 1b). Det finske Sametingets motstand mot «asiakirjasaamelainen» (dokumentsamer) kan tolkes dit hen at de frykter en ytterligere assimilering og erosjon av samiske tradisjonelle institusjoner, noe som for eksempel kan gjøre det vanskelig å kvalifisere seg for ILOs definisjon av urfolk. Finland skal i løpet av nær fremtid avgjøre om landet skal ratifisere ILO-konvensjonen.

I Norge derimot, blir disse formuleringene brukt av mange for å hevde at samer slett ikke er urfolk, de har ikke lenger noen særegen kultur eller andre definerbare attributter. En organisasjon kalt Foreningen for etnisk og demokratisk likeverd (EDL) har i mange år argumentert for at verken ILO-konvensjonen eller finnmarksloven har noen relevans. For det første kan det ikke bevises at samene er et urfolk, og de skal uansett ikke ha noen spesifikke rettigheter siden det ikke lenger er noen objektive forskjeller mellom nordmenn og samer. «De som er av samisk avstamming skiller seg i all hovedsak ikke ut ifra den øvrige befolkningen i Norge når det gjelder språk og levesett» (Hellesvik 2006). EDL representerer med andre ord en essensialisert kritikk av den konstruktivistiske utviklingen i den samiske etnopolitikken i Norge. Organisasjonen hevder at samiske krav bygger på en politisk konstruksjon uten substans i den norske virkeligheten. Ideologisk er denne kritikken tuftet på en bakenforliggende sosialdemokratisk forståelse av «likhet», nemlig at like rettigheter er ensbetydende med de samme rettigheter for alle – uansett etnisk tilhørighet. Likeverd mellom folkegrupper kan ikke oppnås hvis ikke alle behandles likt, noe som jo også var det ideologiske grunnlaget for 1900-tallets fornorskingspolitikk (Bjørklund 2011).

Men kritikken av den samiske konstruktivismen i Norge er også til stede på samisk side. En av kvinnene i Kuokkanens nevnte undersøkelse sier det slik: «De forsøker selv å finne sin samiske identitet, men hvordan kan det fremme samiskhet hvis de ikke selv vet hva det er?» (Kuokkanen 2014: 29). Det store spørsmålet er selvfølgelig hvilke konsekvenser denne konstruktivismen kan ha for den samiske rettighetsutviklingen på sikt. Hvis tilskrivningen av en samisk identitet for mange bare betyr en utvidelse av et større privat identitetsrepertoar istedenfor å utgjøre en aktivisering og videreføring av essensielle kulturelle ferdigheter, vil det kunne ha assimilatoriske konsekvenser – slik som samer i Finland argumenterer. Videre vil det etter hvert kunne danne seg et bilde av det samiske samfunn som en «imagined community» (jf. EDL), noe som kan generere problemer når urfolksstatusen skal brynes mot folkerettens essensialiserte krav om en definerbar kulturell substans. Eller for å holde oss til ILO-konvensjonens krav om at kategorien «urfolk» forutsetter at man «har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner». Så langt har ikke denne diskusjonen tatt til i Norge. Argumentasjonen fra både EDL og Hellesvik om mangel på kulturell substans i forhold til ILOs kriterier er ikke imøtegått fra samepolitisk hold, og ingen av partiene som er representert i Sametinget har problematisert manntallsreglene.

Konverteringen fra identitet som et rent personlig anliggende over til å bli et større institusjonsbyggende tiltak, har hittil gått upåaktet hen i den etnopolitiske debatten. Slike prosjekter spiller seg ut både innen politiske institusjoner, universitetsmiljøer og organisasjons- og næringsliv. Men på samme tid er det meste av samepolitiske tiltak både fra samisk og norsk side basert på essensialiserte tilnærminger i form av støtte til såkalte kulturbærende aktiviteter – språk, næringsutøvelse, kunst og duodji. Gitt slike institusjonelle enterpriser som her er nevnt, kan resultatet bli institusjoner som fremtrer som samiske i navnet, men ikke i gavnet. Det vil si at de mangler kulturelle ferdigheter til å forvalte de essensialiserte oppgavene de har påtatt seg. Eksempler kan være når partipolitiske sametingsgrupper reflekterer de norske moderpartienes program og strategier istedenfor å «gjenspeile samiske verdier eller organisasjonsmåter» (Kuokkanen 2014: 31). Eller når Tromsø Museum blir anklaget for å være et «joikefengsel» fordi man ikke har gjort institusjonens omfattende joikearkiv tilgjengelig for samer flest (Somby 2014). Resultatet kan lett bli at slike eksempler fungerer som symbolpolitikk; dens gjøren og laden aktiviserer ikke samiske brukere, men kan snarere fremstå som koloniale overlevninger hvis primære hensyn springer ut fra norsk kultur og samfunnsliv.

Etnisk legitimitet

Av det foregående kan man trekke den noe paradoksale konklusjon at her kan lite gjøres om igjen. Som vi har sett, vokser mange av dagens etnopolitiske konflikter frem nettopp i skjæringspunktet mellom konstruktivisme og essensialisme. Førstnevnte springer ut fra reglene for innskriving i valgmanntallet, mens sistnevnte følger av lovgivning og internasjonal folkerett. De to begrepene representerer selvfølgelig ikke noe enten–eller; i ethvert etnopolitisk prosjekt vil det i varierende grad være innslag av begge deler. Et tilbakevendende tema blant urfolk i USA og Canada er krav om «land rights», og da dukker ofte spørsmålet opp om ikke også urfolk kan være «moderne». Vår hjemlige utgave er diskusjonen om samene egentlig er et urfolk, ettersom de benytter seg av de samme moderne hjelpemidler som nordmenn gjør (Hellesvik 2015). Hvor essensialisert må man fremstå for å kvalifisere for status som urfolk; handler det om språk, skikker, klesdrakt eller hva? (Gaski 2008: 234). På det amerikanske kontinentet, hvor spørsmålet er tett knyttet opp mot retten til ressursutnytting, synes den juridiske håndteringen av slike spørsmål å ha konkludert med at «tradisjonell næringsutøvelse» ikke nødvendigvis er ensbetydende med tradisjonell teknologi. Man kan med andre ord fortsatt kvalifisere som urfolk selv om man høster ved hjelp av moderne hjelpemidler. I Norge har ikke denne problemstillingen vært aktualisert rettslig, selv om kanskje bruk av ILO-konvensjonen vil kunne generere slike spørsmål.

Manntallsreglene kan sannsynligvis ikke endres, det kan bety å frata mennesker deres identitet, politiske rettighet og kanskje selvbilde. Slike endringer kan få både institusjonelle og politiske konsekvenser hvis man for eksempel fjernet relevansen av en av oldeforeldrenes hjemmespråk. Mange posisjoner og institusjoner er jo profilert ut fra innehaverens samiske tilhørighet. Eventuelle endringer ville også kunne ramme barn av dem som i dag er oppført i manntallet; de blir som kjent automatisk godkjent som stemmeberettigede.

En diskusjon om alternative løsninger kan lett ende opp i kontrafaktisk historieskrivning. Det mest nærliggende eksemplet er spørsmålet om hvordan situasjonen ville ha vært hvis man hadde laget valgkretser hvor alle hadde stemmerett ut ifra bosted og ikke ut ifra individuell tilskrivning. En parallell er Samisk næringsfond hvor det er bosted og ikke etnisitet som gir mulighet for å søke om støtte. Et slikt forslag ble fremmet fra enkelte samepolitiske grupper da man diskuterte kriteriene for stemmerett i forkant av Sametingets oppstart i 1989.13 Et annet forslag som ble fremmet, var ønsket fra Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) om egen valgkrets og egne mandater for reindriftssamer.

Dette spenningsfeltet mellom kulturell substans og sosiale konstruksjoner er kommet for å bli. Selv om diskusjonen om etnisk legitimitet har vært nesten fraværende frem til nå, er det høyst sannsynlig at den kommer til å vokse proporsjonalt med fremveksten av politikk, lovgivning og institusjoner som angår samiske forhold. Den langvarige fornorskingsprosessen samt en økende grad av interetniske giftermål frem til våre dager er et viktig bakteppe for denne utviklingen – en utvikling som bare blir forsterket gjennom dagens regler for det samiske valgmanntall.

 

Takk for gode kommentarer fra Einar Eythorsson, Ola Graff, Georg Midré, Hans Pedersen og Rossella Ragazzi.

Litteratur

Anderson, B. (1991). Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism. London: Verso. DOI: http://dx.doi.org/10.2307/4146939.

Barth, F. (red.) (1969). Ethnic Groups and Boundaries. Boston: Little, Brown & Company.

Beach, H. (2013). «Linking Essentialist and Constructivist Ethnicity». Acta Borealia, 30 (2), s. 129–153. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/08003831.2013.818265.

Bjørklund, I. (1985). Fjordfolket i Kvænangen. Fra samisk samfunn til norsk utkant. Oslo: Universitetsforlaget.

Bjørklund, I. (2011, 26. november). «Samene – finnes de egentlig?». Klassekampen.

Bjørklund, I. (2013). «Gruvedrift og reindrift – om nordområdesatsing, folkerett og trojanske hester i Sápmi». I S. Jentoft, J. I. Nergård og K. A. Røvik (red.), Hvor går Nord-Norge? Bind 3: Politiske tidslinjer. Stamsund: Orkana Akademisk.

Brantenberg, T., J. Hansen og H. Minde (red.) (1995). Becoming Visible. Indigenous Politics and Self-Government. Skriftserie 2, 247 s. Senter for samiske studier. Tromsø: Universitetet i Tromsø.

Eidheim, H. (1971). «When Ethnic Identity is a Social Stigma». I Aspects of the Lappish Minority Situation, s. 68–82. Oslo: Universitetsforlaget.

Gaski, L. (2008). «Sami Identity as a Discursive Formation». I H. Minde (red.), Indigenous Peoples. Self-Determination, Knowledge and Indigeneity. Delft: Eburon.

Geertz, C. (1973). The Intepretation of Cultures. New York: Basic Books.

Giddens, A. (1991). Modernity and Self-Identity: Self and Society in the Late Modern Age. Stanford: Stanford University Press.

Hellesvik, J. (2011). «Hvem er urfolk?» Hentet 01.03.2015 fra http://edl.no/index.php/aktuelt/nyheter/270-hvem-er-urfolk.

Hellesvik, J. (2015, 4. mars). «Finnes det en ‘sjøsamisk befolkning’?». Klassekampen.

Junka-Aikio, L. (2016). «Can the Sámi speak now? Deconstructive research ethos and the debate on who is a Sámi in Finland». Cultural Studies, 30(3). DOI: http://dx.doi.org/10.1080/09502386. 2014.978803.

Kukla, A. (2000). Social Constructivism and the Philosophy of Science. London: Routledge. DOI: http://dx.doi.org/10.4324/9780203130995.

Kuokkanen, R. (2014). «Hvem sin stemme hører vi i Sametinget?» Gába, 1, s. 22–34.

Mackhé, M. (2013). https://maxmackhe.wordpress.com/2013/04/02/sami-wanna-be-kan-man-konvertera-till-same/.

Ness, M. J. B. (2012). «En annerledes rapport». Gába, 1/2, s. 6–9.

Nyyssönen, J. (2015). «Det samiske politiske etablissementet og motmobiliseringen – konflikter om etniske kategorier i Finland». I I. Bjerkli og P. Selle (red.), Samepolitikkens utvikling. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Olsen, K. (2010). Identities, Ethnicities and Border Zones. Examples from Finnmark, Northern Norway. Stamsund: Orkana Akademisk.

Selle, P., A. J. Semb, K. Strømsnes og Å. D. Nordø (2015). Den samiske medborgeren. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Semb, A. J. (2005). «Sami Self-Determination in the Making?». Nations and Nationalism, 11 (4), s. 531–549. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/j.1469-8129.2005.00218.x.

Somby, A. (2014, 10. oktober). «Luo?i giddagas». Ávvir.

SSB (2012). Statistisk årbok 2012. Oslo–Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Åhrén, M. (2013). «Några folkrättsliga aspekter på Finnmarksloven läst i ljuset av Finnmarkskommissionens första rapport». Retfærd. Nordisk Juridisk Tidsskrift (4/143).

1Felles samisk råd for samiske organisasjoner i de tre nordiske land samt Russland.
2Et annet spørsmål er hvor forpliktende disse nedslagene faktisk er, jf. Åhren 2013 og Bjørklund 2013.
3http://www.nordkalottfolket.com/index.php/valgmanntallet
4http://hostfest.com.
5Begrepene reflekterer en omfattende diskusjon innen samfunnsfagene (jf. Kukla 2000). Identitetsforvaltning har rimeligvis varierende innslag av begge dimensjonene, men her kontrasteres begrepene for å få frem noen etnopolitiske dilemmaer.
6Kriteriene i FT 1875 var foreldrenes etniske tilhørighet.
7Totalt var 14 987 personer registrert i det samiske valgmanntallet per 2013. Finnmarks befolkning over 18 år var i 2012 på 57 167 personer (SSB 2012).
8http://www.nrk.no/sapmi/unge-om-samisk-identitet-og-valg-1.10978909.
9http://www.sametinget.no/Valg-og-manntall.
10http://www.nrk.no/troms/_-er-ikke-blodet-mitt-bra-nok_-1.7005965.
11http://www.nrk.no/sapmi/tidligere-sametingspresident-ber-om-a-bli-stroket-fra-samemanntallet-1.12579465.
12http://www.nrk.no/sapmi/_-stipendregelverket-ma-revideres-1.11341329.
13Forslaget ble spesielt fremmet av Samenes Landsforbund (SLF).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon