Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

En røff guide til antropocen

hensven@geo.uio.no

Forsker ved Senter for jordens utvikling og dynamikk, Universitetet i Oslo

t.h.eriksen@sai.uio.no

Professor ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo

d.o.hessen@ibv.uio.no

Professor ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo

Menneskets påvirkning på jorden er blitt så altomfattende at vi har beveget oss inn i en ny geologisk epoke, kalt antropocen. Epoken har vekket stor interesse, men også heftige debatter. Her presenterer vi noen av de sentrale aktørene, ideene og implikasjonene.

I løpet av de siste årene har antropocen-begrepet steget opp fra underskogen av vitenskapelige ideer og fått fotfeste som et faglig akseptert begrep. Antropocen er i utgangspunktet definert ut fra geologiske kriterier, og mennesket sammenlignes med en naturkraft på linje med en meteoritt eller store vulkanutbrudd som har skapt enorme kriser tidligere i jordens historie. Men antropocen strekker seg langt utover det geologiske, og har i seg så mange forskjellige aspekter at en flerfaglig tilnærming er nødvendig. Diskusjonene om hva antropocen egentlig innebærer, føres innen ulike vitenskapelige disipliner og langt ut i populærkulturens mange nisjer. Dessuten har antropocen-begrepet politiske føringer ved at det ikke bare impliserer at menneskets påvirkning på jorden er stor, men at den simpelthen er for stor – og derfor bør minskes. Diskusjonene omkring tidsinndelingen representerer en ny måte å belyse forholdet mellom mennesket, samfunnet og det naturgitte – og ikke minst hva fremtiden vil bringe.

Antropocen oversettes gjerne til «menneskets tidsalder» og er en kombinasjon av «antropos» (menneske) og «cen» (ny). Antropocen er foreslått som en ny geologisk epoke, det vil si en egen avgrensning av tid. For at antropocen formelt skal aksepteres som en geologisk epoke, må det vises at den skiller seg markant ut fra den foregående, holocen, definert som tiden etter den siste istiden, nærmere bestemt de siste 11 700 år. Hvis antropocen formelt aksepteres på møtet i Den internasjonale stratigrafiske kommisjon til høsten, vil epoken avløse holocen.

Paul J. Crutzen: Fra ozon til antropocen

På 1980-tallet var det én miljøtrussel som overskygget alle andre, inkludert global oppvarming, som da fortsatt ikke var noe stort tema utenfor det vitenskapelige miljøet. Dette var «ozonhullet», forårsaket av våre utslipp av klorfluorkarboner som «spiste» opp det beskyttende lag av ozon (O3) i stratosfæren om lag 30 kilometer over jordoverflaten. Mannen som fremfor noen beskrev denne prosessen, pekte på risikoen og dermed sørget for at ozon-nedbrytende stoffer ble faset ut, var Paul J. Crutzen (f. 1933). Han fikk i 1995 en velfortjent nobelpris for dette. For Crutzen var ozonhistorien bare ett av flere eksempler på at mennesket nå i kraft av sitt antall, sitt forbruk og en smarthet som rett nok var imponerende, men lite langsiktig, var i stand til å endre planeten på en fundamental måte. Vi var kort sagt på vei inn i en ny geologisk epoke som best kunne karakteriseres ved nærværet av én art: Homo sapiens.

Crutzen unnfanget begrepet «antropocen» under en konferanse hvor møtelederen stadig refererte til holocen, den geologiske epoken vi nå er inne i – det vil si var inne i, om vi nå aksepterer at vi har gått inn i en ny epoke. «Stopp», skal Crutzen ha utbrutt, «vi er ikke lenger i holocen, vi er i antropocen.» I 2000 skrev han og Eugene P. Stoermer en kort notis om begrepet i IGBP Newsletter, utgitt av Svenska Vetenskapsakademien, men standardreferansen er blitt artikkelen «Geology of Mankind» i tidsskriftet Nature fra 2002 – sitert 1550 ganger. Siden den tid har det tatt av. Begrepet har konsolidert seg og det finnes flere internasjonale fagtidsskrifter dedikert til temaet, for eksempel Antropocene, The Anthropocene Review og Elementa: Science of the Antropocene. Mange av fagartiklene som utgis om temaet bruker antropocen som et rammeverk, og forskere finner ny relevans for sine studier – ofte via en dreining mot storskala- og globale studier.

Antropocen: En kort idéhistorie

Crutzen og Stoermer lanserte altså antropocen-begrepet i 2000, men frykten for at mennesket er i stand til å ødelegge naturen og dermed sitt livsgrunnlag er ikke ny. Et tidlig eksempel er Plinius den eldre (23–79), som var opprørt over hvordan steinhuggere hentet ut marmor fra Alpene. I sitt store verk om naturhistorien beskrev Plinius fjellkjeder som jordens ryggrad. Og en ryggrad bør ikke plukkes fra hverandre og brukes til bygninger, fliser eller andre luksusprodukter, mente han (Plinius 1989: 3).

På midten av 1800-tallet beskrev flere geologer menneskets dominerende rolle på jorden. «Jorden vil aldri unnslippe menneskets hender», skrev den italienske teologen og geologen Antonio Stoppani (1824–1891) i 1873, med henvisning til menneskets innflytelse på landskapet og naturens prosesser. Han var trolig den første til å påpeke at mennesket etterlater seg spor i det geologiske arkivet, det vil si i avsetninger av sand, leire og is: «Du kan allerede finne en rekke avsetninger der du kan lese historien til menneskets generasjoner – på samme måte som du tidligere kunne avlese historien til fortidens fauna i gamle havbunnavsetninger.»

Stoppani brukte for øvrig uttrykket «Anthropozoic» som en betegnelse på sin samtid. Andre eksempler på bevissthet om menneskets rolle som aktør i jordens kretsløp, inkluderer G. P. Marsh, Robert Lionel Sherlock og den russiske geokjemikeren Vladimir Vernadsky. Sistnevnte foreslo at vi befant oss i en ny geologisk æra – den psychosoiske – en æra karakterisert av at mennesket inngår i kjemiske kretsløp på jorden, ikke bare innen jordbruket, men også med hensyn til teknologiske nyvinninger og infrastruktur. I verket La Géochimie (1924) poengterte Vernadsky at homo sapiens er blitt homo sapiens faber, det skapende og formende menneske. Erkjennelsen av at vi endrer verdens økosystemer førte til at nasjonalparker etter hvert ble etablert, med Yellowstone som den første i 1872. Felles for de tidlige forsøkene på å karakterisere menneskets innvirkning på omgivelsene, enten det dreide seg om påvirkningssfærer eller nye tidsepoker, er at ingen av dem ble allment kjent eller mye benyttet i relevante fagmiljøer (Steffen m.fl. 2011).

Så hvorfor har begrepet slått igjennom nå? Én forklaring er den økende bevisstheten omkring klimaendringer. Antropocen-begrepet setter klimaendringene i en ramme av andre menneskeskapte endringer der særlig landskapsendringer føles påtrengende og er lette å se (urbanisering, skogsdrift, gruver, infrastruktur og lignende). En annen forklaring er det som kan kalles det globale skiftet innen forskning. I løpet av de siste to tiårene er det etablert en helt ny forståelse av menneskets påvirkning på jordens systemer, mye takket være store datasett, internasjonalt samarbeid og overvåkning av endringer på jordens overflate. Vi påvirker jordens sfærer, inkludert hyppigheten og omfanget av naturkatastrofer (Ekström og Svensen 2014).

Det er verdt å merke seg at metaforbruken er utstrakt i diskusjonene omkring antropocen-begrepet. Både mennesket som en geologisk kraft og mennesket som gartner dukker stadig opp. Selv har vi brukt «naturkraft på linje med en meteoritt eller store vulkanutbrudd»-metaforen i denne artikkelen. Geografen Lauren A. Rickards påpeker at metaforene er problematiske, at verken «mennesket», «geologisk» eller «kraft» er entydige begreper. Dessuten er metaforer naturligvis ikke presise begreper og kan gi assosiasjoner til myter og en teleologisk verdensanskuelse. James Lovelocks Gaia-metafor er et typisk eksempel; den er dels blitt tatt for bokstavelig («kloden er en selvregulerende organisme»), dels avvist som upresis. Likevel har Gaia-metaforen gitt inspirasjon til mye empirisk forskning og har slik bidratt til å endre det rådende verdensbildet.

Når startet antropocen?

Antropocen har fått en slags halvoffisiell status – den har fått sine egne tidsskrifter med fagartikler som dekker ulike aspekter ved menneskelig påvirkning. Begrepet er egentlig etablert allerede, uavhengig av geologiske definisjoner. Likevel må starten på antropocen tidfestes. Forslagene er mange. Enkelte, for eksempel William Ruddiman, hevder at epoken startet med jordbruket som utviklet seg tidlig i holocen, for omtrent 8000 år siden – i så fall kan vi nesten erstatte hele holocen med antropocen. Ruddiman er en av talspersonene for det som kan kalles «tidlig-antropocen»-hypotesen. Utryddelsen av de store pattedyrene, som mammuter og mastodonter, foregikk også tidlig i holocen, og viser at mennesket allerede den gang satte sitt tydelige preg på planetens økosystemer. Selv om menneskets historiske rolle i utryddelsen av mange av klodens store arter er omstridt, er det i alle fall ingen tvil om at vi nå står overfor en massiv artsutryddelse forårsaket av overbeskatning, ødeleggelse av leveområder og etter hvert klimaendringer. Andre har forslått at antropocen startet med koloniseringen av Den nye verden (fra 1492 og utover), med oppfinnelsen av dampmaskinen i 1784, den industrielle revolusjonen omkring år 1800, eller med atombomben som ble sluppet over Hiroshima 6. august 1945.

De fleste forskere mener starten på antropocen må legges nærmere vår tid, for eksempel rett etter andre verdenskrig, samtidig med «den store akselerasjonen» i teknologisk og økonomisk utvikling. De siste fagartiklene på temaet mener at målinger av radioaktive grunnstoffer i iskjerner fra Grønland kan fungere som en konkret og geologisk tidfesting av «den store akselerasjonen». Andre advarer mot periodisering overhodet, og påpeker at allerede da vi var jegere og sankere, forandret vi på økologien der vi var, blant annet ved å utrydde store pattedyr og brenne skog (for mer om antropocen-periodisering, se Ekström og Svensen 2014). Kritikken av en slik «tidlig-antropocen»-hypotese går ut på at den vurderer mennesket som en naturlig del av økosystemet, og dermed uten ansvar for å reversere våre egne endringer av atmosfæren og økosystemene.

Til tross for disse perspektivene er det gode grunner til å tidfeste begynnelsen på denne tidsalderen til rundt år 1800. Selv om det først er de siste årene at menneskehetens økologiske fotavtrykk er synlig absolutt overalt, takket være forurensning og klimaendringer; og selv om vi har tuklet med lokale økosystemer helt siden vi lærte å håndtere ild, var det med den industrielle revolusjon at vårt økologiske verdensherredømme begynte for alvor.

Den antropocene arbeidsgruppen

Det formelle ansvaret for å inndele jordens 4,6 milliarder år lange historie i tidsbolker, hviler på Den internasjonale stratigrafiske kommisjon. Denne kommisjonen er organisert under The International Union of Geological Sciences (IUGS), etablert i 1961, som i dag har 121 medlemsland. Arbeidet i den stratigrafiske kommisjonen er organisert i undergrupper som består av spesialister på de enkelte tidsperiodene. Det finnes for eksempel en arbeidsgruppe som jobber med kvartær-perioden, som omfatter istidene de siste 2,6 millioner år.

En egen arbeidsgruppe for antropocen-spørsmålet ble etablert i juni 2009. Gruppen har i dag 38 medlemmer og ledes av geologen Jan Zalasiewicz, professor i paleontologi ved universitetet i Leicester i Storbritannia. Gruppen er tverrfaglig sammensatt og inkluderer både forskere innen geologi og miljøhistorie, journalister og forfattere. På medlemslisten finner vi blant andre Paul J. Crutzen, Andrew Revkin (skribent i The New York Times) og vitenskapshistorikeren Naomi Oreskes. Gruppen har jevnlige møter, skriver fagartikler og er med i ordskiftet omkring antropocen-begrepet. De har blant annet en fagartikkel i Science i januar i år, der de argumenterer for at starten på antropocen bør legges til omkring 1950 (Waters m.fl. 2016). Det må legges til at Zalasiewicz har uttalt at det er uenigheter innad i gruppen når det gjelder behovet for å formalisere en antropocen-epoke.

Den antropocene arbeidsgruppen skal etter planen gi sine anbefalinger videre til Den internasjonale stratigrafiske kommisjon. Dette vil skje under den neste IUGS-konferansen, som arrangeres i Cape Town i august og september i år.

Antropogene endringer

Argumentet for å innføre en ny geologisk epoke er altså at den menneskelige påvirkningen på jorden er såpass stor at vår tid skiller seg markant fra holocen. Den menneskelige påvirkningen omfatter det meste her på planeten – fra fjelltopper til dyphav og dype regnskoger, om vi tar med våre utslipp til luft og vann, men ikke all påvirkning er like stor, naturligvis. En gang hvert år markerer organisasjonen Global Footprint Network noe som kalles Earth Overshoot Day. I 2015 falt den på 13. august. Som navnet vitner om, er dette den dagen da vi har forbrukt klodens årlige produksjonskapasitet, resten av året tærer vi på fremtidens ressurser ved for eksempel å senke grunnvannsnivået, forårsake jorderosjon eller tære på restarealer av urørt natur. Også karbon-avtrykket er med, det utgjør 54 prosent av indeksen (og andelen øker stadig).

Av en nærmest endeløs liste med større påvirkninger kan vi nevne følgende: 1) Menneskelig aktivitet har omformet mellom en tredjedel og halvparten av jordens landoverflate. 2) Gjødselindustrien binder nå mer atmosfærisk nitrogen enn alle verdens landbaserte økosystemer til sammen og har fundamentalt endret fosforsyklusen. 3) Fiskerier forsyner seg med en stor del av marine organismer i alle kystfarvann. 4) I løpet av 40 år er verdens dyrebestander redusert med 50 prosent. 5) Vi bruker nå mer enn halvparten av verdens lett tilgjengelige ferskvannsressurser, og ikke minst: 6) Vi endrer atmosfærens sammensetning dramatisk, og dermed klodens klima. Vi skal utdype noen av disse punktene nedenfor.

De nevnte endringene omtales som «den store akselerasjonen» og skjøt fart etter andre verdenskrig Den antropocene arbeidsgruppen mener at dette er den mest hensiktsmessige starten på antropocen, altså omkring 1950. I den tidligere omtalte fagartikkelen i Science (Waters m.fl. 2016), kommer gruppen inn på en av utfordringene med å formalisere antropocen: «Formalisering er et komplisert spørsmål, for ulikt tidligere inndeling av geologisk tid, rekker de potensielle anvendelsene av en formell antropocen-epoke langt utover det geologiske miljøet.» Geologene trenger en definisjon som kan benyttes i sitt stratigrafiske arbeid, men ringvirkningene av en formalisering kan raskt nå ut til andre fagfelt og til politikere og beslutningstakere.

Kullet som drivkraft

Opplysningsfilosofene – fra David Hume og Adam Smith til Benjamin Franklin, Voltaire og de franske encyclopedistene – trodde på kunnskap, utvikling og fremskritt. Det var imidlertid først da dampmaskinen ble koblet til kullet som energikilde at den industrielle utviklingen skjøt fart. Kull hadde lenge vært brukt som varmekilde. De gamle arabere brukte et flytende, svart stoff som boblet opp av bakken som energi for oljelampene sine, men kombinasjonen av kull, dampmaskiner, transport og produksjon ville vise seg å forandre verden dramatisk og irreversibelt. Både de eldste jernbanelinjene og den eldste industrien i verden befinner seg i nærheten av rike kullforekomster nær overflaten – i Midlands, Ruhr-dalen, Flandern, Pennsylvania. Fremskrittstroen som filosofene hadde koblet til kunnskap og vitenskap frem mot den franske revolusjon, ble snart virkeliggjort gjennom industriell utvikling.

Kullet var en velsignelse. Det var en kompakt, mobil og kraftfull energikilde. Hadde det ikke vært for kullet, ville den industrielle revolusjon ha vært avblåst etter et par tiår. Da ville det ikke ha vært trær igjen på De britiske øyer. Kullet gjorde det mulig å masseprodusere varer og frakte dem trygt og raskt både innenlands og til fjerne strøk. Ved hjelp av kullet ble det lett og billig å produsere stålskinner til jernbanelinjene, kjeler til atlanterhavsdamperne, produksjonsutstyr og industrivarer.

Det var under den industrielle revolusjon på 1800-tallet at menneskets herredømme over sine omgivelser slo ut i full blomst. Darwin, som kom hjem med The Beagle i 1836, hadde reist med en upålitelig og treg seilskute. Hadde han satt ut i 1900, ville han ha kommet hjem et par år før. Friedrich Engels, som var opprørt over levekårene til den nye engelske industriarbeiderklassen, innså likevel (han var tross alt den første marxist) at industrialisering var et fremskritt. Den ville øke velstanden, levealderen og mulighetene for livsutfoldelse. 1800-tallet var evolusjonismens århundre på mer enn én måte. Det var da artenes opprinnelse ble forklart, men det myldret også av teorier og sosiale eksperimenter som skulle forklare og vise hvordan samfunn og kultur kunne komme seg videre. Og det var kullet som var drivkraften. Utviklingen fortsatte naturligvis i det 20. århundret, fortsatt med kull som viktigste energikilde, men i økende grad også med hydrokarboner som olje og gass.

Marx versus Malthus

I ettertid er det lett å se historien peke nese til oss i denne fortellingen. I to hundre år har kull og annet fossilt brennstoff vært menneskehetens velsignelse. Disse energikildene har gitt næring til utopier og nøkterne utviklingsscenarier, til teknologiutvikling og velstandsvekst, moderne bekvemmeligheter og en matproduksjon som har økt så raskt at vi nå er i stand til å fø syv milliarder mennesker. Presten Thomas Malthus levde like før den fossile revolusjonen tok av (i 1798), og var bekymret for at befolkningen ville vokse raskere enn matproduksjonen. Men han hadde ikke tatt kullet med i beregningen. På hans tid var det knapt én milliard mennesker på jorda. Marx skjønte hvilken frigjørende kraft som lå i rikelig tilgang på energi, og gjorde narr av «bavianen Malthus» som ikke forstod at teknologiutvikling ville øke produktiviteten dramatisk.

To hundre år senere kan det synes som om Malthus er i ferd med å få noe rett likevel. På Marx' tid var naturressurser gratis, og selv om forurensning var ekkelt, var det ikke et strukturelt problem. I dag er det derimot lett å se at det nettopp er utviklingen av produksjonsmidlene (som det heter i marxistisk terminologi) som har låst oss til en teknoøkonomisk praksis som ikke er økologisk bærekraftig: Vi sager over grenen vi selv sitter på; vi har malt oss inn i et hjørne.

Det er noe i dagens situasjon som er helt nytt og som ikke bør relativiseres ved å vise til at mennesker saktens har forandret sine omgivelser i tusenvis av år (tidlig-antropocen-hypotesen). Helt siden vi begynte å dyrke mat hadde naturen vært en uvenn og en trussel mot kultur og sivilisasjon. Deler av den kunne temmes – gressarter med store frø kunne bli til matkorn; fredelige, drøvtyggende pattedyr kunne formes til kuer og sauer – men den utemmede naturen var stor, mektig og farlig. Norske fjell var stygge. De kastet skygge over kornåkeren, og geiter forsvant der oppe. Afrikanske bavianer var en pest og en plage for alle som prøvde å akkumulere et lite overskudd. Havet var en kilde til mat og en livsnødvendig transportåre, men du risikerte alltid å drukne. Men siden den moderne miljøbevegelsen oppstod tidlig på 1960-tallet, har naturen i økende grad blitt oppfattet som en truet og svak partner som må beskyttes mot kulturens overgrep. Det er vi som bestemmer nå. Ikke regnskogen i Amazonas eller isbreene på Grønland.

Den sjette utryddelsen

Mange av de tidligere geologiske epokene har vært kjennetegnet ved sine massive artsutryddelser, selv om dette også har åpnet opp for nye arter, som da dinosaurenes endelikt åpnet for pattedyrenes æra. Det er likevel en fattig trøst i den situasjon vi nå befinner oss i, med et artstap som er anslagsvis hundre til tusen ganger høyere enn det naturlige, selv om det er umulig å komme med eksakte tall her. Årsakene er dels overbeskatning, dels ødeleggelse av leveområder, og etter hvert seiler klimaendringer opp som den største trusselen. Om fasiten for antropocen virkelig blir en sjette utryddelse av samme omfang som de fem foregående, vet vi ikke, men at et urovekkende artsantall vil gå med i det menneskelige dragsuget er hevet over tvil. Og det dreier seg ikke bare om det irreversible artstapet, men også om en massiv desimering av verdens bestander av planter og dyr.

Høsten 2014 presenterte World Wildlife Fund (WWF) en metaanalyse, en sammenstilling av kjent litteratur om utvikling av verdens dyrebestander: pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisker. I gjennomsnitt er disse bestandene halvert i løpet av 40 år. Nå betyr ikke halverte bestander at artene vil forsvinne, men vandreduen kan tjene som et skrekkens eksempel. Den var i sin tid verdens mest tallrike fugl, med flokker som kunne telle hundretusener av individer (totalbestanden i Nord-Amerika var trolig over fem milliarder). I løpet av 150 år ble den slaktet ned til siste individ, og artens siste representant var Martha, som døde i Cincinnati Zoo i 1914 og ble stående som et dokument over den dårskap og kortsiktighet som også har skapt antropocen.

Kretsløp i ulage

Det sterkeste argumentet for antropocen som egen epoke er likevel klimaendringene – eller vår påvirkning på klodens store kretsløp. Det ble lenge hevdet at været var det eneste mennesket ikke kunne gjøre noe med, men nå viser det seg at vi i alle fall er i stand til å endre klimaet. Vi påvirker mange av klodens kretsløp, men de viktigste er nok det hydrologiske kretsløpet samt omsetningen av fosfor, nitrogen og selvsagt karbon. Årsaken til at Malthus tok feil (selv om han prinsipielt har rett – det finnes en global bæreevne) er i stor grad massiv gjødsling med nitrogen og fosfor. Mens det er nok av nitrogen, som bindes fra atmosfærens endeløse reservoar (78 prosent av atmosfæren er N2), er det begrenset tilgang på fosfor, som utvinnes fra bergarter, og bekymringen for at vi vil oppleve fosforbegrensning i løpet av 100–200 år øker. Men selv om vi har firedoblet mobiliseringen av fosfor og nesten doblet omløpet av nitrogen, er det den langt mer beskjedne endringen i karbonkretsløpet som er vår tids store hodepine (for en gjennomgang av kretsløp generelt og karbon spesielt, se Hessen 2015).

Så langt tilbake som det finnes data fra iskjerner, det vil si drøyt 800 000 år, har mengden CO2 i atmosfæren ligget på mellom 200 og 280 ppm, med moderate svingninger som reflekterer istider og mellomistider. Da David Keeling begynte sin nå ikoniske måleserie av atmosfærisk CO2 på Muana Loa på Hawaii i 1958, lå det på 310 ppm. Allerede etter tre år kunne Keeling fastslå at det foregikk en bemerkelsesverdig økning i atmosfærens konsentrasjon av CO2. Siden CO2 er en drivhusgass (som absorberer langbølget varmestråling fra jorda og på den måten «stenger varmen inne» som i et drivhus), advarte Keeling allerede tidlig på 1960-tallet mot at våre omfattende CO2-utslipp kunne varme opp planeten. Nå har vi passert 400 ppm. Den estimerte maksimumsgrensen for resterende utslipp vi kan tillate oss for å holde oss under en estimert to-graders økning i global gjennomsnittstemperatur, er tusen milliarder tonn CO2. Med dagens utslippstrend er vi der om 20 år. Vi beveger oss da inn i ukjent terreng, og det er ingen gitt å si hvor det vil bringe oss, verken når det gjelder klima, Homo sapiens eller klodens øvrige arter. Vi selv er utviklet som art under en beskyttende klimatisk stabilitet i underkant av 300 ppm de siste 100 000 år, og nå beveger vi oss raskt mot et klima planeten ikke har opplevd på flere millioner år. Ironisk nok kan det bli en herostratisk berømmelse for menneskeheten å få en egen geologisk epoke oppkalt etter seg. Om det er noen her til å vurdere denne epoken om nye 100 000 år, er et åpent spørsmål.

Antropocen og globaliseringen av bevisstheten

Dersom moderniteten er fremskrittstro og utviklingsoptimisme, signaliserer antropocen-begrepet med sitt implisitt engstelige og pessimistiske budskap at moderniteten er over. Vår velsignelse er blitt vår forbannelse, og vi kan ikke fortsette som før. Citius, altius, fortius – raskere, høyere, sterkere – duger kanskje fremdeles som olympisk motto, men ikke som slagord for en global sivilisasjon som er i ferd med å grave sin egen grav.

Det er likevel noe løfterikt over begrepet antropocen. Det forteller oss at de minste ting kan ha globale årsaker, og at det ikke er mulig å løse nærliggende problemer uten å se dem i sammenheng med større krefter. I antropocen vil mennesket måtte karre seg opp på et høyere bevissthetsnivå og se seg selv som verdensborger på en klode som ikke bare er definert gjennom menneskelige plikter, rettigheter og verdier, men hvor et premiss er at alt liv henger sammen og er avhengig av hverandre (se også Eriksen 2016).

Det kan godt være at det er små problemer på lavt nivå som er motivasjonskraften. Når et ungt menneske i Nord-Europa ligger våken om natten og bekymrer seg over skogbrannene i Indonesia, kan det godt hende at hun innerst inne er redd for sin egen og sine barns fremtid. Det spiller ingen rolle. Poenget er at hun har forstått at hennes og hennes kommende barns fremtid er forbundet med orangutangens og skogene på Sumatra. På samme måte som en integreringsminister må vite noe om livet i Syria, må en miljøaktivist som kjemper for barskogen også interessere seg for fossilt brennstoff.

Tidligere tiders bud på global bevissthet var utpreget antroposentriske. Naturen var fremdeles en fremmed som skulle tuktes og beseires. Kants kosmopolitisme, som så dagens lys omtrent samtidig som de første dampvognene (togene) tøffet ut fra stasjonen, handlet om det vi i dag ville kalle interkulturalisme, altså evnen til å se fremmede folkeslag som like verdifulle som ens eget. Men perfekt var han ikke, for Kant likte ikke jøder og foraktet de svarte. Hegels idé om verdensånden var mer abstrakt, og utpreget evolusjonistisk. Hans scenario gikk ut på at tenkning, eller ånd, spredte seg som sporer eller virus og gradvis ville føre menneskeheten sammen i en felles, overindividuell bevissthet.

Dette århundrets tilløp til global bevissthet har forløpere i ideer om global solidaritet og menneskerettigheter, men innebærer likevel noe kvalitativt nytt, nemlig insisteringen på at vi er relasjonelle, ikke bare i vårt forhold til andre mennesker, men i forholdet til alt vi inngår i relasjoner med. Selv om disse relasjonene er lokale, har de globale implikasjoner. Klimaproblemene kan ikke løses av én stat. Laksen du spiser til middag er kanskje kortreist, men det er ikke soyapelletsene den ble alet opp på. Da du stemte inn en regjering som vil bore etter olje i Arktis, gjorde du det ikke bare på vegne av Norge, men også på vegne av bønder i Peru som klager over for lite regn. Denne typen global bevissthet, der det nære kobles direkte til det fjerne, det konkrete til det abstrakte og det menneskelige til hele økologien, er ny. Den er på vei inn i vår tenkemåte, fra Botswana til Japan, og den vil nedfelle seg i praksis. Det er først og fremst derfor begrepet antropocen er viktig og systemkritisk og kan innevarsle en ny epoke ikke bare i geologien, men også i menneskehetens bevissthet om seg selv.

Antropocen i populærkulturen

Erkjennelsen av at vi har sprengt akkorden, lykkes for godt i å temme naturen, er i ferd med å grave vår egen grav eller sager over grenen vi selv sitter på, har et bredt nedslagsfelt i populærkulturen. Den første Mad Max-filmen fra 1979 handler først og fremst om maktstrukturene som oppstår når staten mister grepet, mens den fjerde og nyeste, fra 2015, har som hovedmotiv at vi mennesker har ødelagt verden. Fra Knut Faldbakkens Uår (1974–1976) til den animerte Wall-E (2008) finnes en rik litteratur og filmhistorie med et tydelig moralsk budskap om at vi mennesker har gapt for høyt, vært for grådige og kortsiktige, og blir sittende igjen med svarteper – eller rettere sagt, lar våre barn og barnebarn betale regningen.

Cormac McCarthys The Road (bok 2006, film 2009) er særlig interessant siden filmen slutter annerledes enn boken: Der boken slutter med et tungt sukk, gir filmen et glimt av håp. USA er dødt og øde. Bortsett fra mennesker finnes praktisk talt intet liv. De overlevende spiser hverandre og det de måtte finne av hermetikk. Der boken slutter med at gutten slutter seg til et snilt fantefølge etter farens død, slutter filmen med at han ser en sommerfugl. Det er altså et håp om gjenfødelse etter menneskets herjinger. Mange av de populærkulturelle vinklingene på antropocen trekker veksler på religiøse endetidsvisjoner. Mennesket tror det er Gud, har glemt at det er underlagt naturlover og er del av et globalt økosystem, tenker for kortsiktig og må til slutt betale regningen så det svir. Mange religioner, fra den norrøne til hinduismen og de som har røtter i Midtøsten, opererer med begreper som minner om det greske hybris, overmot. Det er nødvendig å skille de mytiske endetidsfortellingene om verdensbranner og menneskelig overmot som dominerer i populærkulturen fra vitenskapelige undersøkelser av klodens tilstand. Grunnen er at vitenskapen forteller oss at det er mulig å endre kurs.

Verdigrunnlag og kursendringer

Verken Gud eller Gaia vil løse problemene vi står overfor; det må vi gjøre selv, enten innenfor eller utenfor det rådende teknoøkonomiske kunnskapsregimet. Forslag som befinner seg innenfor er av teknologisk art. Tilhengere av atomkraft, men også av solenergi, hører til her. Blant de mer omstridte og kuriøse forslagene kan nevnes Elon Musks «CO2-heis» som skal transportere karbondioksid ut i verdensrommet, samt ideen om å sprøyte partikler som skal dempe sollyset inn i stratosfæren.

Andre mener at det er nødvendig å endre verdigrunnlag og kurs. Vekst skal i så fall ikke lenger være et mål for verdenssamfunnet, verken økonomisk, teknologisk eller befolkningsmessig. Fremskritt vil i så fall måles som evnen til å oppnå langsiktig reproduksjonsevne eller bærekraft, som det også kalles. Denne tanken er i praksis fremmed for nesten alle politikere og økonomiske makthavere, men har støtte hos en del tenkere og økologiske praktikere.

Det har alltid vært en del av det menneskelige prosjekt å få herredømme over naturen. På mange måter har vi klart det nå, men med en del utilsiktede og ubehagelige konsekvenser. Det er blitt en phyrrosseier. Det er gode grunner til å være stolt over hva vi har skapt av oppfinnelser og fått av innsikt, men vi har kanskje tatt med oss for mye av mentaliteten fra da menneskene var få og små i en uendelig natur inn i en virkelighet der det motsatte er tilfellet. Det er naturen – og dermed oss – som må beskyttes mot oss selv.

Da Alan Weisman skrev sin prisbelønte bestselger The World Without Us (2007), var det ikke ut fra et ønske om at menneskeheten skulle forsvinne, selv om det meste av planetens øvrige liv da ville trekke et lettelsens sukk. Det var snarere å vise hvor dramatisk vår påvirkning av planeten var blitt (og hvor raskt naturen igjen ville overta dersom vi forsvant). Et sentralt mål for den videre utvikling må være fortsatt menneskelig eksistens på planeten, men ikke bare det. Det må også være gode livsvilkår og muligheter for et godt liv for de som skal komme etter oss. Planeten bør forvaltes etter odelsprinsippet. Det kan vi bare sikre ved å gi antropocen et positivt innhold, å gjøre den til kunnskapens epoke, ved at vi lever opp til vårt selvtildelte navn Homo sapiens. Som Antonio Stoppani påpekte i 1873, handler det om vår felles fremtid (oversatt fra Ellsworth og Kruse 2013):

Den antroposofiske æra har begynt, og geologene kan ikke forutsi dens ende. Og når vi sier antroposofisk, så ser vi ikke til den håndfull av århundre som har vært, men til de som skal komme.

Litteratur

Cook, B. R., L. A. Rickards og I. Rutherford (2015). «Geographies of the Anthropocene». Geographical Research 5(3), s. 231–243. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/1745-5871.12127.

Crutzen, P. J. (2002). «Geology of Mankind». Nature 415, s. 23. DOI: http://dx.doi.org/10.1038/415023a.

Crutzen, P. J. og E. F. Stoermer (2000). IGBP Newsletter 41. Stockholm: Royal Swedish Academy of Sciences.

Den internasjonale stratigrafiske kommisjon: www.stratigraphy.org.

Ekström, A. og H. Svensen (2014). «Naturkatastrofer i menneskets tidsalder: Mot en tverrfaglig forståelse av antropocen-begrepet». Tidsskrift for kulturforskning 13 (3), s. 6–21.

Ellsworth, E. og J. Kruse (red.) (2013). Making the Geologic now. Responses to Material Conditions of Contemporary Life. Brooklyn, NY: Punctum Books.

Eriksen, T. H. (2016). «En overopphetet klode». Vagant 28 (1), s. 114–120.

Hessen, D. O. (2015). C: Karbon – en uautorisert biografi. Oslo: Cappelen Damm.

Lewis, S. L. og M. A. Maslin (2015). «Defining the Anthropocene». Nature 519, s. 171–180. DOI: http://dx.doi.org/10.1038/nature14258.

Plinius (1989). Natural History X, books XXXVI-XXXVII. Cambridge, MA og London: Harvard University Press.

Rickards, L. A. (2015). «Metaphor and the Anthropocene: Presenting Humans as a Geological Force». Geographical Research 5(3), s. 280–287. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/1745-5871.12128.

Ruddiman, W. F. (2013). «The Anthropocene». Annual Review of Earth and Planetary Sciences 41, s. 45–68. DOI: http://dx.doi.org/10.1146/annurev-earth-050212-123944.

Steffen, W., J. Grinevald, P. J. Crutzen og J. McNeill (2011). «The Anthropocene: Conceptual and Historical Perspectives». Philosophical Transactions of the Royal Society A 2011 369, s. 842–867. DOI: http://dx.doi.org/1098/rsta.2010.0327.

Waters, C. N. m.fl. (2016). «The Anthropocene is Functionally and Stratigraphically Distinct from the Holocene». Science, 351 (6269). DOI: http://dx.doi.org/10.1126/science.aad2622.

Weisman, A. (2007). The World Without Us. New York: Thomas Dunne Books/St. Martin’s Press.

Wilkinson, B. H. (2005). «Humans as Geologic Agents: A Deep-Time Perspective». Geology 33, s. 161–164. DOI: http://dx.doi.org/10.1130/G21108.1.

WWFs analyse: https://www.worldwildlife.org/pages/living-planet-report-2014.

Zalasiewicz, J., M. Williams, A. Haywood og M. Ellis (2011). «The Anthropocene: A New Epoch of Geological Time?». Philosophical Transactions of the Royal Society A 2011 369, s. 835–841. DOI: http://dx.doi.org/1098/rsta.2010.0339.

Zalasiewicz, J., P. J. Crutzen og W. Steffen (2012). «The Antropocene». I Gradstein m.fl. (red.), The Geological Timescale 2012. Boston: Elsevier, s. 1033–1040. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/B978-0-444-59425-9.01001-5.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon