Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Assistert befruktning og familieverdier i forandring: Er vi på et moralsk skråplan?

bjorn.myskja@ntnu.no

Professor ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Da assistert befruktning ble innført i Norge, mente flere at dette ledet oss ut på et skråplan som truet familien og menneskeverdet. På tretti år har samfunnets syn på familie og reproduksjon endret seg i takt med raske sosiale endringer, delvis knyttet til praksiser muliggjort av reproduksjonsteknologi. Vi er på et skråplan, og teknologien har svekket noen etablerte verdier. Men det kan diskuteres om endringene er til det verre, og det er ikke grunnlag for å påstå at respekten for menneskeverdet er svekket.

When In Vitro Fertilisation (IVF) treatment was introduced to Norway in 1984, critics were concerned that this would lead us down a slippery slope, threatening traditional family values and even our respect for human dignity. The article examines some of these viewpoints in light of philosophical literature regarding slippery slope arguments and compares them with present day IVF practice and the current debate in Norway. Societal values regarding family and reproduction have changed in parallel with rapid societal changes including new family forms. These changes are related to practices enabled by reproductive technologies. In addition, the public debate concerning reproductive technologies has changed, but also uses many of the arguments of the original debate thirty years ago, although in a new societal and technological context. It seems  reasonable to claim that we are on a slippery slope, and the critics’ view that this posed a threat to the erosion of some traditional family values seems well founded. However, there seems to be no grounds for claiming that the most radical threat, the downgrading of respect for human values, has become evident.

Key words: IVF, slippery slope arguments, human dignity, family

Da assistert befruktning ble innført i Norge for drøyt tretti år siden, ledet det til en ganske intens og polarisert debatt. Noen skeptikere advarte mot å ta i bruk denne nye teknologien, ikke fordi den tiltenkte, avgrensede bruken av den var gal i seg selv, men fordi den ledet oss inn på et skråplan. Det var bred enighet om at denne nye teknologien skulle være forbeholdt stabile ektepar, for det sikret en god og trygg ramme for barnets oppvekst. Men noen advarte om at når vi godtar slik in vitro-fertilisering (IVF) for ektepar, vil vi etter hvert få press om å utvide dette tilbudet til andre grupper. For eksempel vil det kunne innbefatte lesbiske par og enslige kvinner. I siste instans vil tilbudet også lede til et press for å inkludere mannlige homofile par og enslige menn – og dermed svekke argumentene mot surrogati. Det nye tilbudet utgjorde altså en trussel mot den tradisjonelle familien, og det var en verdimessig utglidning i manges øyne, men det stoppet ikke med det. Vi ville ikke bare etter hvert godta moralsk uakseptable former for assistert befruktning, men resultatet ville til slutt bli redusert respekt for menneskeverdet.

Hensikten med denne artikkelen er å betrakte debatten om assistert befruktning og argumentet om det angivelige skråplanet i ettertid og vurdere i hvilken grad den utglidningen man advarte mot på åttitallet er virkeliggjort, og om hvordan vi i dag vurderer denne utviklingen. Analysen bygger på den moralfilosofiske diskusjonen om skråplansargumenters rolle og gyldighet i bioetisk debatt. Jeg vil argumentere for at en del av den utviklingen man advarte mot har funnet sted. Assistert befruktning er et tilbud som har blitt utvidet til nye grupper, og det har endret den allmenne oppfatningen av hva som er en god og trygg ramme for barnets oppvekst. Selve skråplanslogikken tilsier imidlertid at mange, trolig de fleste, i dag vil se denne utviklingen som et framskritt heller enn et forfall.

Et barn blir til

I juli 1984 kom det første «helnorske prøverørsbarn» til verden, og få dager senere kom nummer to. Begge ble født ved det som da het Regionsykehuset i Trondheim, og var resultatet av såkalt prøverørsbefruktning eller kunstig befruktning, betegnelser som nå er erstattet av det mer verdinøytrale begrepet «assistert befruktning». Metoden i sin enkleste form går ut på å hente ut en moden eggcelle fra kvinnens kropp og føre den sammen med mannens sædceller i en skål for at befruktning skal finne sted. Etter maksimum et par døgn føres det befruktede egget tilbake i kvinnens kropp, og forhåpentligvis oppstår graviditet. Kåre Molne, som ledet avdelingen, forsikret om dette var veletablert behandling selv om det var nytt i Norge, og at man på ingen måte søkte å sprenge grenser eller «leke Gud». Hans medarbeider, Jarl Kahn, understreket at det her kun dreide seg om å bruke sæd fra ektemann eller samboer, så dette berørte ikke den da opphetede debatten om sæddonasjon. Men Kristelig Folkepartis (KRF) etikkutvalg mente det var problematisk at dette området var uregulert, og Regjeringen svarte med å nedsette et utvalg som skulle utarbeide forslag til lovverk (Leander m. fl. 1984). Det var lite trolig at Kahns forsikring om at dette var forbeholdt etablerte par var beroligende. Ved at ugifte samboere ble inkludert, om enn foreløpig bare hypotetisk, var allerede en grense brutt for mange.

Debatten var heftig i tiden rundt fødselen til jenta, som etter hvert fikk navnet Mona. Særlig gikk en rekke krefter i KRF klart ut med sin skepsis, noe de nybakte foreldrene opplevde som en belastning. Kåre Molne imøtegikk den politiske kritikken av teknologien med at den bygde på sviktende kunnskap, samtidig som han etterlyste klarere regelverk. Han skisserte også noen framtidige vyer for metoden, blant annet forbedring av sædkvalitet og innføring av eggdonasjon. Det siste bidro neppe til å dysse ned skepsisen. Et typisk uttrykk for den gjengse stemningen var Aftenpostens kommentar, som på diplomatisk vis inviterte til debatt og dialog om «medisinetikk» i tro på at «den kan demme opp for den utglidning i behandlingen av liv som mange frykter» (NN 1984).

Hvilke utglidning var det de mange fryktet? Her er det vanskelig å avgrense helt eksakt, noe som er typisk for slike utglidnings- eller skråplansargumenter. Advarslene omfattet hvilke teknikker som ville benyttes, så som eggdonasjon og surrogati, hvem som ville inkluderes, nemlig lesbiske og enslige, familien som samfunnsinstitusjon,

og – på lang sikt – «vårt» syn på menneskets tilblivelse og menneskeverdet. For øvrig var ikke dette en «ren» debatt, og det var flere diskusjoner i spill som til dels overlappet med den om assistert befruktning. En diskusjon gjaldt inseminasjonsbehandling med donorsæd, der det både var spørsmål om hvorvidt dette etablerte tilbudet skulle være tillatt og om donor skulle forbli anonym. En annen diskusjon dreide seg om den generelle utviklingen innen medisinsk bioteknologi, der muligheten for seleksjon på genetisk grunnlag var ett moment og endringer av DNA et annet. Noen innså at genbasert diagnostikk og genmodifisering i framtiden ville kunne kombineres med assistert befruktning, og advarte mot sortering og design. Men først og fremst var mulighetene uklare, og mange visste ikke hva de fryktet.

Den sosiopolitiske bakgrunnen var trolig avgjørende for at mange oppfattet trusselen om skråplanet som reell. Loven om selvbestemt abort var seks år gammel, og det var bare ett år siden Børre Knutsen ble fradømt presteembetet i Høyesterett for sin motstandskamp, så denne striden var fortsatt høyst levende i den politiske offentligheten. Syttitallet sto i kvinnekampens tegn, og abortsaken gjorde reproduktiv frihet til en nøkkel til kvinners frigjøring. Reproduktiv frihet var opprinnelig forstått som friheten fra uønsket graviditet. Med de nye teknologiske mulighetene kunne positiv reproduktiv frihet forstås som en fortsettelse av denne kampen for negativ frihet. For motstanderne utgjorde frigjøringsprosjektet et ledd i en utvikling der enkeltmenneskets frihet gikk på bekostning av andre verdier, som de formulerte på ulikt vis og trolig også forsto delvis ulikt. Dermed framsto truslene som utydelige og sprikende. Dette framheves som typisk for skråplansargumenter av skeptikere: Den utvikling det argumenteres mot er gjerne vag og upresis (LaFollette 2005: 478), og det er derfor vanskelig å si under hvilke omstendigheter vi har kommet dit man advarte mot. Men i spørsmålet om assistert befruktning er det er mulig å undersøke om vi er der i dag, ved å se nærmere på de konkrete argumentene som ble benyttet den gang.

Jervell om menneskeverd, Monsen om barnets beste og Hauge om teknologisering

Dagen etter fødselen i Trondheim, midt i all jubelen, uttrykte KrFs Hans Olav Tungesvik at «det er alltid problematisk når teknikken løper fra både etikken og politikken. Her er medisinske teknikker tatt i bruk uten at det er politisk klarert» (Leander m. fl. 1984). I samme nummer av Aftenposten forsikret Molne om at de bare ville hjelpe par med å oppfylle sine høyeste ønsker om å få barn, ikke leke Gud. Men det var nettopp det kritikerne så ut til å mene var i ferd med å skje: Teknikken løp fra etikken, og denne teknikken representerte en utillatelig eksperimentering med menneskelig liv.

Noen dager etter fødselen av det helnorske prøverørsbarnet i Trondheim, skrev Aftenposten på kommentarplass om «videnskapens rasende fart» som ikke bare har ført til optimisme, men også uro der de henviser til Huxleys skrekkvisjoner om «virkelige prøverørsbarn og genetisk tukling» (NN 1984). Forfatteren går, som så mange på denne tiden, i rette med betegnelsen «prøverørsbarn». Barnet er bare unnfanget i laboratoriet, ellers er det et naturlig svangerskap. Men det viktigste anliggendet er å tale for en etisk debatt som navigerer mellom de som «av bekvemmelighetsgrunner eller manglende kapasitet til analytisk tenkning» synes dette er etisk betenkelig og de som «av samme grunner vil slippe løs alle muligheter». Det er grunn til uro, for «debatten om medisinens etiske sider sakker stadig mer akterut for dens tekniske forskning og resultater». En slik analytisk basert diskusjon «kan demme opp for den utglidning i behandlingen av liv som mange frykter» (NN 1984). Igjen godtas tanken om et skråplan, men bare man diskuterer ærlig, uten skjult agenda, og analytisk, vil man kunne etablere velfunderte grenser. Selv om det er en form for skråplan i spill, medfører ikke selve eksistensen av planet at vi nødvendigvis vil skli nedover. Vi kan begrense bruken av assistert befruktning til ektepar med fertilitetsproblemer, dersom vi baserer oss på entydige, «analytisk» funderte betingelser.

En av de tydelige etiske røstene i denne tiden var teologen Jacob Jervell, som vanligvis ikke spilte på samme banehalvdel som den konservative legfolksbevegelsen i kirken. Han så assistert befruktning i sammenheng med de nye mulighetene innen medisinsk bioteknologi, og var bekymret for om prøverørsbarnet ville bli et rent menneskelig produkt. «Det kan ikke være tvil om at dette innebærer en avhumanisering og mekanisering av den menneskelige formering som også har økonomiske konsekvenser» (Jervell, sitert i Hollekim 1985). Det siste så man i mulighetene for kommersiell surrogati, ifølge Jervell. Videre innebar teknologien mulighet til å forske på befruktede egg, noe som truet menneskeverdet. Men det var særlig i kombinasjon med «den såkalte genetiske ingeniørkunst», som gjorde det mulig å endre arvestoffet og dermed skape et nytt individ med egenskaper som går i arv, at vi sto overfor de mest alvorlige etiske følger av denne teknologien, hevdet Jervell ifølge Aftenposten. «Aldri før har mennesket kunnet gripe inn i selve livsprosessen og bestemme hva slags individ som skal fødes og hvilke egenskaper man ønsker, slik at de kan passe inn i det mønster mennesker med makt til en slik arvemessig konstruksjon har bestemt». Grunnleggende eksistensielle betingelser berøres, i og med at vår mulighet for håp «erstattes med kald kunnskap om fremtiden. … Mennesket befinner seg i ytterkanten av sitt kompetanseområde og er i ferd med å spille Gud. Kanskje vi bør snu før det er for sent?» (Hollekim 1985). Her blir det helt store lerretet trukket opp, i en avisartikkel der det ikke alltid er klart hva som er Jervells ord og hva som står for journalist Gisle Hollekims regning. Selv om artikkelen ikke nevner fødselen av lille Mona i Trondheim, kan vi betrakte den som en viktig del av bildet som Jervell tegner. Den blir da et første lite steg på en vei vi ikke vet enden på, der det i verste fall er selve menneskeverdet og friheten i en åpen framtid som står på spill.

Det var ikke bare kirkens representanter som advarte mot skråplanet i forbindelse med assistert befruktning. Nina Karin Monsen, som hadde etablert seg i offentligheten som en frittenkende og kontroversiell feminist, hevdet at teknologien var uttrykk for en ny forståelse av foreldreskapet som en rettighet der stadig nye grupper stilte krav:

Lesbiske krever sæd stilt til sin disposisjon, ved kunstig inseminasjon. Homofile menn vil foreløpig bare kreve rett til å adoptere. Et fremtidig krav om å få stilt til disposisjon egg og en kunstig livmor, vil kunne bli en politisk sak for dem. Kvinner som ikke trenger medisinens hjelp, velger i økende grad å være alene med sine barn, få barn sent, og også i en del tilfeller ikke å oppgi barnefaren (Monsen 1985).

Ifølge Monsen ble barn et gode og «en privat, individualisert rett» som kvinnen selv kunne bestemme når hun vil ha, og det innebar «en klar forringelse av menneskeverdet». Monsen var i likhet med Jervell opptatt av framtidige muligheter for å designe barn, og at det ville begrense det menneskelige mangfoldet. Videre så hun de nye teknologiske mulighetene i forlengelsen av innføringen av selvbestemt abort. Selv om Monsen, til forskjell fra sine kristne meningsfeller, var tilhenger av selvbestemt abort, mente hun den rettighetsbaserte tilnærmingen løsrevet fra moralsk ansvar var problematisk, og disse problemene ble enda tydeligere med de positive valgmulighetene muliggjort ved reproduksjonsteknologien. Dersom man ser på det å få barn som en rettighet, gjør man barna «til objekter, til prestasjoner og kompensasjoner» for de voksne. Det er barna som har rettigheter, hevdet Monsen, inkludert «retten til ikke å bli stigmatisert ved fødselen, retten til å leve sammen med både sin mor og far, og retten til å ha kjennskap til sitt biologiske opphav» (Monsen 1985).

Som vi ser, advarte Monsen mot tingliggjøring av barn og knyttet det til at stadig flere grupper ønsker å bruke teknologi for å få barn som en oppfyllelse av behov. Det er altså det vi kan kalle en teknologisk kolonisering av den naturlige og relativt ukontrollerte formering, der barnet gjøres til et resultat av foreldrenes ønsker, Monsen mente var galt. Hun idylliserte ikke tidligere tiders forhold for barn, tvert imot. Men den gang skulle de ikke oppfylle andres ønsker og behov gjennom sin blotte eksistens. Den rollen får barna først gjennom den moderne teknologien. De teknologiske mulighetene ville føre til at stadig nye grupper ville kreve rett til egne barn for å oppfylle sine følelsesmessige behov, uten å skjele til at det er barnas rettigheter som bør stå sentralt. Det hjalp ikke at loven om kunstig befruktning, som kom to år senere, eksplisitt sa at teknologien ble forbeholdt ektepar og ikke skulle være tilgjengelig for lesbiske og enslige. Monsen mente tydeligvis at slike skranker ikke ville holde.

Det var ikke bare Monsen som så disse tendensene til teknologisk tingliggjøring av barn. I en diskusjon et par år tidligere ble det også reist spørsmål om det var en menneskerett å få barn, og i så fall hvem som skulle ha denne retten. «Enslige, homofile, unge eller gamle, eller bare vellykkede ektepar i 30-årsalderen slik det praktiseres i dag? Kan disse forholdene overhodet reguleres lovmessig på en dekkende og meningsfylt måte?» (Wego 1983). Monsen var ikke i tvil: Rettighetstenkningen sørget for at disse gruppene med tid og stunder også ville kreve sine egne barn. Vi var på et skråplan, ifølge Monsen.

I en bok som kom ut få år senere, kombineres de kristne og de feministiske perspektivene på assistert befruktning til en tydelig advarsel mot skråplanet. Teologen Astri Hauge påpekte i Vidunderlige nye barn. Fra livmor til laboratorium (1988) at det fantes en feministisk kritikk av reproduksjonsteknologier som delvis sammenfalt med den kristne kritikken mot IVF som tingliggjøring av barn. I tillegg til momentene som ble trukket fram i avisartiklene over, vektla hun hvordan denne teknologien ikke var frigjørende, men truet med å snevre inn menneskelig frihet på minst to måter. For det første gjorde denne muligheten for «alle» til å få barn noe med det å være barnløs. Barnløshet gikk fra å være en del av den menneskelige normalvariasjonen til å kunne oppfattes som et mindreverdig liv, særlig ettersom det ble definert som en sykdom (Hauge 1988: 154 f.). Dessuten innebar teknologiseringen av tilblivelsen av barn en innsnevring av kvinnens frihet ved å gjøre et viktig aspekt ved hennes og barnets liv til gjenstand for teknologisk og økonomisk kontroll, en del av en klassisk patriarkalsk struktur. Foreldreskapet ble et marked (Hauge 1988: 157 f.).

Spørsmålet var, ifølge Hauge, om vi kan gjøre noe med utviklingen hvis vi ikke stopper nå. Hun påpekte at denne teknologien var innført utenom demokratiske prosesser og etisk debatt. Den teknologiske utviklingen framsto som en naturlov, der «små skritt ‘naturlig’ leder til nye små skritt» (Hauge 1988: 169). Hauge beskrev skråplanet detaljert og tok for seg alle bruksområdene og gruppene som etter hvert ville argumentere ved analogi for å bli inkludert, så som forskning på befruktede egg, surrogati og assistert befruktning for enslige og homofile og kommersiell reproduksjonsservice. Hun mente at argumentene hver for seg vil være logisk og akseptable isolert sett:

Hvis rettighetstanken legges til grunn når det gjelder forplantning, og behovstanken gjøres til en norm for hva helsevesenet skal drive med, er det umulig å sette prinsipielt begrunnede grenser for anvendelse av reproduksjonsteknologi, selv om det politisk og juridisk vil være mulig å sette grensen et sted (Hauge 1988: 170).

Vi må altså ikke bare sette en juridisk grense, men også ha en bredere etisk inngang som baserer seg på ansvar og respekt for menneskeverd.

Molne om skråplanet

Kåre Molne var selv klar over styrken i skråplansargumentene og forsøkte å møte dem gjennom å sette klare begrensninger på bruksområdet for teknologien. En slik avgrensning ville også sikre at selve teknologien ikke ble avvist. Samtidig var han en sterk pådriver for å definere ufrivillig barnløshet som sykdommen som skulle behandles. Riktignok omtalte han og hans meningsfeller barnløshet som synonymt med infertilitet, men de vektla de psykiske aspektene heller enn de fysiologiske (Leander 1985). Det var gode grunner til det, for uten en slik definisjon ville ikke den allerede etablerte behandlingen i form av inseminasjon med donorsæd være medisinsk begrunnet. Man blir ikke fertil av at en annen manns sæd gjør ens partner gravid. Samtidig er det nettopp denne definisjonen av barnløshet som behandlingsverdig sykdom som gjør assistert befruktning til en teknologi som vanskelig lar seg avgrense til heterofile (ekte)par, og som i kritikernes øyne gjør teknologien til et redskap for den enkeltes ønsker og behov heller enn til en behandling i forlengelsen av «naturlig» reproduksjon.

Molne argumenterte i boken Moderne medisin og etikk (1985) for at erfaring med assistert befruktning viser at metoden ikke innebar vesentlig risiko eller belastning. «Det må da være berettiget å benytte dette medisinske fremskrittet – hvis egg- og sædceller kommer fra mennesker i stabile parforhold» (Molne 1985: 63). Han fortsatte avgrensningsprosjektet med å argumentere mot nedfrysing av egg for langvarig oppbevaring, samt forsiktighet og grundig debatt når det gjaldt forskning på befruktede egg. Han argumenterte videre mot å kombinere IVF med donorsæd fordi det innebar sterkere grad av manipulering, og dermed kunne metoden komme i miskreditt. Men han tok forbehold om at dette dreide seg om de flestes følelser, og at metoden derfor «på det nåværende tidspunkt ikke er etisk antagelig» (Molne 1985: 64). Det ligger dermed under at dette er et spørsmål om flertallsmeninger, ikke etiske absolutter. Når det gjelder eggdonasjon og surrogati, diskuterte Molne grundig og nyansert før han konkluderte med at den følelsesmessige belastningen for eggdonorer var langt større enn for sæddonorer, og at surrogatmødre bryter med naturlige bånd som gjør at han stiller spørsmål ved deres «motiver og mentale habitus» (Molne 1985: 65). Molne viste med denne teksten at han hadde forståelse for uroen i opinionen, men at han mente det var mulig å tillate teknologien brukt uten at det innebar fare for at man sklir ned et skråplan. Men det er rimelig å lese en undertekst som sier at en del av skepsisen skyldes følelsesbaserte heller enn rasjonelle innvendinger, og at med tid og stunder vil holdningene endre seg. Her kan vi se en motsats til skråplansargumentet: Ja, vi får endringer, og de tar form av framskritt heller enn forfall (LaFollette 2005: 475 f.).

Selv om Molne tilsynelatende mente at det var grunner for å begrense den nye teknologien for å unngå de etisk kontroversielle utvidelsene av bruksområdet, var han en ivrig talsmann for at det ikke måtte forhindre at den ble tatt i bruk. Vi ser dermed at skråplansargumentet var virksomt, men at det besvares med at den aktuelle endringen – innføring av assistert befruktning for stabile heterofile par – er en grense som kan forsvares.

Vekten av empiriske skråplansargumenter

Empiriske skråplansargumenter forekommer relativt hyppig i den bioetiske debatten, og det var også den argumentasjonsformen som dominerte blant de skeptiske røstene til assistert befruktning på åttitallet. Slike skråplansargumenter sier at dersom vi tillater A, vil B nødvendigvis eller høyst sannsynlig følge. B er moralsk uakseptabelt, og derfor bør vi heller ikke tillate A – selv om A i seg selv er akseptabelt (van der Burg 1991: 42). En mer presis versjon sier at overgangen fra A til B skjer gjennom en serie «små, analoge steg» (LaFollette 2005: 478), noe som vi blant annet kjenner fra Hauges argumenter. Skråplansargumenter har ofte vært klassifisert som feilslutninger (Govier 1982), og selv om de kan være det, er nyere litteratur enig i at det ikke nødvendigvis er tilfellet. Men at de har en konservativ slagside, er det ingen som bestrider.

Slike argumenter ser ut til å ha en gyldighet i en rekke praksisorienterte spørsmål, både av privat og sosial karakter. Det inkluderer spørsmål som angår allmennmoralen, forstått som det som danner utgangspunktet for politiske beslutninger og lovregulering. Som oftest vil den omstridte handlingen, å tillate A, være del av en mer omfattende sosial prosess (van der Burg 1991: 57), noe vi også så i tilfellet med assistert befruktning i Norge. Fokuset på reproduktive rettigheter gjennom abortstriden, den tiltakende praksisen med kunstig inseminering og aksepten av nye samlivsformer som redefinerte forståelsen av familien, var et viktig bakteppe i debatten. Men det er allikevel ett moment som får avgjørende betydning for at vi setter fart nedover det angivelige skråplanet, nemlig de mulighetene som åpnes av en ny praksis, i dette tilfellet av en ny teknologisk mulighet.

I en sterk versjon innebærer skråplansargumentene at vi er tvunget til å skli nedover. Innen teknologidrevne utviklingsområder er argumentet gjerne teknologideterministisk. Teknologien gir ikke rom for vurderinger og demokratisk kontroll. Dermed er ikke teknologi frigjørende, vi blir dens slaver (Keulartz m. fl. 2004: 6 f.). Både hos Jervell, Monsen og Hauge finner vi spor av slik determinismetenkning, ikke minst i frykten for den medisinske teknologiens avhumaniserende tendens. Men det er gode grunner til å tro at forholdet mellom etikk og teknologi er mer komplisert enn deterministene antar (Launis 2002: 171 f.), og at det er en svakere sammenheng mellom å tillate teknologien brukt under bestemte betingelser og de antatt langsiktige følgene. Slike argumenter er følgelig lett å avvise, og var ikke de dominerende i debatten om assistert befruktning.

Svakere versjoner av skråplansargumentet baserer seg på at ved å godta det første steget, vil vi – eller i alle fall de med beslutningsmakt – ikke lenger oppfatte en avgjørende moralsk forskjell mellom A og B. Slike argumenter er problematiske fordi de tilsynelatende innebærer at den moralske vurderingen av B forandres bare fordi vi innfører en ny praksis, nemlig A. Dermed ser det ut som om man oppfatter A og B som moralsk forskjellige bare inntil vi har tatt steg A. Når vi har sagt A, er påstanden at vi vil føres fra A til B gjennom små steg fordi det ikke er moralske forskjeller mellom hvert enkelt av disse stegene som er tilstrekkelig tunge til å hindre at vi tar dette steget. Det betyr at det ikke lenger er moralske forskjeller som er sterke nok til å opprettholde avvisningen av B, selv om det var det før vi godtok A. Gjennom selve handlingen å godta A, innleder vi en moralpsykologisk forandring som gjør at vi ikke lenger ser den avgjørende moralske forskjellen vi antok forut for handlingen (Jefferson 2014: 674). Godtar vi denne versjonen av skråplansargumentet, er det imidlertid rimelig å hevde i tilslutning til Douglas (2010) at argumentet viser at det er den opprinnelige motstanden mot B som er feil, ikke innføringen av A. Argumentet baserer seg på at en mer omfattende erfaring gir vanligvis bedre grunnlag for moralsk bedømmelse enn en mer begrenset, og at vi får mer erfaring ved å foreta det første steget på et angivelig skråplan. Dersom fri tilgang til assistert befruktning for alle er moralsk akseptabelt etter at vi har godtatt teknologien for gifte par, er den det også før vi godtar denne teknologien. Hvis ikke, forutsetter vi at vi er moralsk overlegne den vi vil være etter gjennomføringen av den moralsk godtagbare handling A, og det er urimelig. Dersom noen skal være overlegne, burde det vel være oss selv på et senere tidspunkt, der vi både har erfaring med den nye praksisen og husker hvordan livet var under den gamle.

Nå er imidlertid ikke innvendinger av Douglas’ type helt uproblematiske. Som Charles Taylor har påpekt, i tilslutning til Harry Frankfurts (1971) skille mellom første- og andre-ordens begjær, er menneskers moralske vurderinger hierarkiske. Vi vurderer ikke bare hva det er godt å gjøre, men også hva det er godt å ønske å skulle gjøre, en type vurdering Taylor (1989) kaller «sterke vurderinger». Et skråplansargument mot assistert befruktning kan være av den typen. Diskusjonen om assistert befruktning dreier seg ikke bare om å tillate en bestemt teknologi innen bestemte rammer, men om hva slags forhold det er riktig å ha til frambringelse av barn. Skal vi la naturen og tilfeldighetene råde i tilblivelsen av mennesker, eller er dette noe vi skal ta kontroll over? Er det godt å betrakte reproduksjon som noe vi styrer? Slik forstått sier skråplanargumentet at også første steg er galt, ikke på grunn av at det leder til de påfølgende, men fordi det er starten på en moralsk forandring. Vi blir noe annet, moralsk sett, og det er ikke godt å bli slik. Både Jervells og Monsens argumenter kan leses inn i en slik argumentasjonsform. I den vanlige forståelsen av skråplansargumentene er endepunktene det vi skal beskyttes mot, men i denne «annenordens»-versjonen er allerede starten på skråplanet galt, for det er der den verdimessige endringen har inntrådt, men vanskelig for oss å se. Endepunktene tjener til illustrerende eksempler på hva slags mennesker vi vil bli.

Problemet med denne lesningen er ikke at den er feil, men at også den er sårbar for Douglas’ innvending. Min annenordens-vurdering før endringen er at det er galt å innføre praksiser som gjør at tilblivelsen av mennesker underlegges vår kontroll, fordi det ikke den type mennesker eller samfunn vi vil være. Min annenordens-vurdering etter endringen er at det er godt å være et samfunn som gir alle som ønsker det, mulighet til å bli foreldre, selv om det innebærer økt kontroll over reproduksjonen. Det vanskelig å se at den første vurderingen er mer gyldig enn den andre. Det finnes ikke noe verdinøytralt punkt som gjør oss i stand til å vurdere disse høyere-ordens vurderinger mot hverandre. Vi er alltid hengitt til å vurdere innenfor moralske rammer, og da er det prinsippet om den beste framstilling som gjelder: Det argumentet som er mest overbevisende, er det som er sant (Taylor 1989).

Taylors prinsipp gir oss like fullt en inngang til en forståelse av hvordan skråplansargumentene mot assistert befruktning kan være gyldige, selv om antakelsen om moralpsykologisk forandring ikke er den mest overbevisende nøkkelen. Vi kan tenke oss to mekanismer som gjør at slike empiriske argumenter er gyldige uten et premiss om at vi på forhånd er moralsk mer innsiktsfull enn oss selv etter at vi trådte ut på skråplanet. Begge er av politisk-juridisk karakter heller enn moralsk.

Den første baserer seg på at de fleste egentlig ikke har så sterke meninger om rett og galt i det omstridte spørsmålet, det er bare relativt små grupper på begge sider som har velfunderte moralske oppfatninger. Denne store majoriteten vil stort sett støtte de etablerte praksiser og reguleringer. Ved å endre praksis vil denne gruppen støtte den nye ordenen, ikke fordi de mener den er riktigere, men fordi det nå er den nye konvensjonen. Dermed vil en begrenset endring av praksis åpne for langt mer vidtrekkende endringer selv om veldig få endrer sine grunnleggende moralske holdninger. For det store flertallet er det lite på spill, og de vil støtte det som følger av den nye praksisen.

Den andre mekanismen er knyttet til den første. Dette dreier seg om en politisk situasjon hvor «one group’s support of a first step A eventually made it easier for others to implement a later step B that might not have happened without A» (Volokh 2003: 1029). Det er noen som presser på for en forandring andre er skeptiske til, og deres argumenter står sterkere dersom det, isolert sett, akseptable første steget tas. Diskusjonen om assistert befruktning har en slik karakter. Flere grupper, blant medisinere, feminister (av en annen overbevisning enn Monsen og Hauge), liberalister og deler av den politiske venstresiden har kjempet for kvinners og seksuelle minoriteters reproduktive frihet. Da konservative aksepterte begrenset bruk av assistert befruktning for heterofile ektepar, fikk de som kjempet for denne friheten et nytt og politisk mer slagkraftig argument, basert på prinsippet om likebehandling. Slik forstått er skråplansargumentet et argument basert på en antakelse om en forskyvning av tyngdepunktet i en moral-politisk debatt mellom to motstridende, grunnleggende verdioppfatninger. Ved å akseptere assistert befruktning, styrkes posisjonen til de som vektlegger mest den enkeltes frihet til å bestemme over sin reproduksjon i vid forstand. De har derfor bedre grunnlag til å vinne fram i sin kamp for politiske og juridiske endringer.

Sannheten i et empirisk skråplansargument ser man først etter at utviklingen er avsluttet, men når er det? Det er en innebygget vaghet i slike argumenter som gjør det vanskelig å tilbakevise dem ved å påpeke at vi slettes ikke er kommet dit skeptikerne sa vi ville ende når vi innførte den nye praksisen. Påpekingen inviterer til svaret: «Nei, ikke ennå.» På grunn av denne vagheten mener LaFollette (2005: 497 f.) at det er bedre å konkretisere hva som moralsk er på spill, for vårt liv er alltid i endring. Mange endringer er til det bedre, og andre kan vi forhindre. Den brede kritikken av innføring av assistert befruktning supplerte de vage skråplansargumentene med konkrete eksempler på hva som ville gå galt, og det gjør at vi nå kan se hvor langt vi eventuelt er kommet ned den glidebanen skeptikerne skisserte på åttitallet.

Tretti år etter

Tretti år er relativt lang tid når det gjelder samfunnsutvikling, og det skulle være mulig å se en utvikling og diskutere hvorvidt vi har utviklet oss slik skeptikerne advarte mot. Den overordnede faren var trusselen mot menneskeverdet gjennom tingliggjøring og avhumanisering, der den enkelte voksnes behov og rettigheter går på bekostning av barnets rett til selvbestemmelse. I loven om kunstig befruktning fra 1987 var metoden forbeholdt gifte kvinner etter skriftlig samtykke fra kvinnen og ektefellen, og in vitro-fertilisering (IVF) og donasjon kunne ikke kombineres, så loven var mer restriktiv enn signalene i debatten tre år tidligere tilsa. Men prinsippet om sædgivers anonymitet ved inseminasjonsbehandling ble beholdt, til tross for intens debatt. Forskning på befruktede egg var forbudt, og det var understreket at egg kun skulle føres tilbake til kvinnen eggene stammet fra (Hauge 1988: 179 ff.). Det siste står fortsatt i dagens bioteknologilov og innebærer forbud både mot eggdonasjon og surrogati. Forskning på overtallige befruktede egg derimot, er tillatt for metodeutvikling og sykdomsforskning inntil 14 dager etter befruktning.1

De viktigste endringene som har skjedd i liberaliserende retning innenfor det som ble regulert i loven av 1987, i tillegg til den begrensede muligheten til forskning, er at IVF og sæddonasjon kan kombineres; de som lever i «ekteskapslignende forhold» er inkludert; og man har tillatt at IVF kombineres med preimplantasjonsgenetisk diagnostikk (PGD) for å unngå alvorlige sykdommer, eller for å få et barn med en vevstype som egner seg for stamcelledonasjon til et sykt søsken. Hvis vi ser disse tre endringene i lys av advarslene, virker det som «utglidningen» har funnet sted. Men samtidig er prinsippet om anonym sæddonor forlatt, av hensyn til barnets beste. Dermed holder ikke en sterk versjon av skråplanet, slik Nina Karin Monsen skisserte det, der den voksnes behov går på bekostning av barnets rett til blant annet å kjenne sitt biologiske opphav. Inkluderingen av lesbiske er klart en utvidelse av indikasjonene for assistert befruktning, der det ikke lenger er en medisinsk tilstand som er grunn til den ufrivillige barnløsheten, men seksuell legning. Inkluderingen ble drevet av analogiargumentasjon der det sentrale momentet var likebehandling når det gjelder ønske om barn, i samsvar med skråplanslogikken. Men også rettighetene til barn av lesbiske mødre var et moment i debatten, og det trekker i en noe annen retning enn den åttitallets skråplansscenarier tilsa (Stiklestad 2009).

Når det gjelder siste punktet, må vi gi Jacob Jervell rett i at IVF kombinert med moderne genteknologi åpnet for seleksjon før unnfangelsen, og dermed at mennesket i en viss forstand overtar naturens eller Guds rolle på et avgjørende punkt i menneskelivet. Det er ikke trivielt, og selv om PGD er et strengt regulert område i Norge, går debatten både her og internasjonalt om utvidelse av bruksområdet for PGD ut over å velge bort alvorlige arvelige sykdommer. Internasjonalt er det flere som taler om en plikt til å benytte teknologien til å velge barn med de beste egenskaper (Savulescu 2001). Tar vi den veien, ender vi i noe som ligner den virkelighet Jervell og Monsen advarte mot. Men vi er ikke der ennå, og slik sett er vi bare et stykke på vei nedover det påståtte skråplanet. Hvis vi ser på virkeligheten rundt oss, på den pågående debatten og nye praksiser i bruk av reproduksjonsteknologier, er det klart at noe har endret seg radikalt fra åttitallet. Enslige kvinner drar i stadig økende antall til utlandet for å få sæddonasjon, og en del kombinerer sæd- og eggdonasjon, slik at de ikke har noen genetisk tilknytning til avkommet. Stadig eldre kvinner får barn ved hjelp av IVF. Etablerte samfunnstopper, som tidligere politidirektør Øystein Mæland, får barn ved surrogati i utlandet og bidrar dermed til alminneliggjøring av denne teknologien for homofile par. Selv om ingen av disse bruksområdene er tillatt i Norge, forandres rammene for diskusjonen ved denne etableringen av nye praksiser.

Et viktig moment ved disse endringene er at de ikke lar seg forklare utelukkende gjennom tilbudet om assistert befruktning. Teknologien er ikke en ekstern faktor som påvirker samfunnet, men en integrert del av det, slik at verdier og teknologi gjensidig former hverandre. Våre verdier endres med innføringen av teknologien, og den måten vi velger å benytte den på, påvirker også hvilken vei teknologiutviklingen tar. Vi betrakter verden annerledes fordi vi får andre valgmuligheter. Surrogati åpner nye handlingsrom for homofile par, men det er samfunnets formelle aksept av homofile par som likeverdige med heterofile som får oss til å diskutere denne teknologien som en mulig løsning for homofiles barneønsker. Men slike verdiendringer er del av det kritikerne advarte mot. Ved å godta nye praksiser, vil vi forandre våre grunnleggende verdier.

Midt på skråplanet

Dagens debatt tar opp noen av de samme temaene som dominerte debatten på åttitallet. Teknologien gir oss mer kontroll over reproduksjonen, og den blir dermed i større grad et menneskelig produkt. Men det er vanskeligere å få gjennomslag for at det er problematisk. Argumentene om den enkeltes rett til å bestemme over sitt eget liv, inkludert egen reproduksjon, har større gjennomslag i diskusjonen. Det er vanskelig å gjenvinne trusselen i skråplanet når vi betrakter det i ettertid, ettersom vi langt på vei har akseptert styrken i de verdiene det ble advart mot. Da er det vanskelig å se hva som er selvinnlysende galt med disse verdiene og praksisene der de kommer til uttrykk. Men vi har ikke sklidd så langt ned, for fortsatt er det mange som advarer mot tingliggjøring av reproduksjonen, sykeliggjøring av barnløshet og «overgrep» mot barna gjennom assistert befruktning (Slotnæs 2012). Allikevel: Vi bruker teknologien utenfor den tradisjonelle familiekonstellasjonen og diskuterer videre utvidelser. Nå er det ikke lenger framtidsmuligheter som diskuteres, men allerede etablerte realiteter som praktiseres av nordmenn gjennom ulike former for «reproduksjonsturisme». Og vi bruker teknologien til seleksjonsformål innenfor relativt strenge rammer, men mange argumenterer for å utvide denne bruken.

Vi er på et skråplan, men vi er ikke kommet til den påståtte bunnen, om vi tar utgangspunkt i advarslene for tretti år siden. De sosiale endringene og det stadig sterkere fokuset på menneskerettigheter og likebehandling er avgjørende faktorer i utvidelsen av bruksområdene for assistert befruktning. Men hadde vi ikke hatt denne teknologien, dette handlingsrommet, hadde selvsagt ikke denne konkrete utviklingen gitt seg disse utslagene. Vi hadde sluppet å ta stilling til en rekke vanskelige moralske og politiske spørsmål dersom vi ikke hadde tatt i bruk denne nye teknologien. Men det er rimelig veldokumentert at de barna som har blitt til ved assistert befruktning, eller de som vokser opp i samkjønnede familier, ikke har dårligere liv enn andre barn (Fjær og Backe-Hansen 2013). Det er umulig å si hvorvidt den tiltakende tekniske kontrollen over livsbetingelsene representerer en «kald kunnskap» som en gang i framtiden tar fra oss håp som grunnleggende livsbetingelse, slik Jervell hevdet. Som Aftenposten påpekte i 1984, er det nødvendig å holde debatten og dialogen levende for å unngå at vi sklir ned dét skråplanet.

 

Jeg vil takke Arne Sunde, redaksjonen i Nytt Norsk Tidsskrift og tidligere redaksjonssekretær Andreas Carlsson for innspill og forslag som førte til vesentlige forbedringer av artikkelen.

Litteratur

Douglas, T. (2010). «Intemporal Disagreement and Empirical Slippery Slope Arguments». Utilitas, 22 (2), s. 184–197. DOI: http://dx.doi.org/10.1017/S0953820810000087.

Fjær, E. G. og E. Backe-Hansen (2013). Å ha foreldre av samme kjønn – hvordan er det, og hvor mange gjelder det? NOVA Rapport 9/2013. Oslo: NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Frankfurt, H. G. (1971). «Freedom of the Will and the Concept of a Person». The Journal of Philosophy, 68 (1), s. 5–20.

Govier, T. (1982). «What’s Wrong with Slippery Slope Arguments?». Canadian Journal of Philosophy, 12, s. 303–316.

Hauge, A. (1988). Vidunderlige nye barn. Fra livmor til laboratorium. Oslo: Kirkelig kulturverksted.

Hollekim, G. (1985, 6. mai). «Genetisk forskning – trusel eller triumf?» Aftenposten.

Jefferson, A. (2014). «Slippery Slope Arguments». Philosophy Compass, 9 (10) s. 672–680. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/phc3.12161.

Keulartz, J., M. Schermer, M. Korthals og T. Swierstra (2004). «Ethics in Technological Culture: A Programmatic Proposal for a Pragmatist Approach». Science, Technology & Human Values, 29 (3), s. 3–29. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/0162243903259188.

LaFollette, H. (2005). «Living on a Slippery Slope». Journal of Ethics, 9, 475–499. DOI: http://dx.doi.org/10.1007/s10892-005-3517-x.

Launis, V. (2002). «Human Gene Therapy and the Slippery Slope Argument». Medicine, Health Care and Philosophy, 5, s. 169–179. DOI: http://dx.doi.org/10.1023/a:1016052122403.

Leander, S. (1985, 17. desember). «Helsedirektoratet vurderer: Barnløshet en sykdom». Aftenposten.

Leander, S., W. Knagenhjelm og E. Fossheim (1984, 18. juli). «Norsk prøverørsbarn: Trønderjente ble den første». Aftenposten.

Molne, K. (1985). «Kunstig befruktning». I Gunnar Neegaard (red.), Moderne medisin og etikk. Oslo: NKS-forlaget.

Monsen, N. K. (1985, 7. januar). «Barn ingen rett». Aftenposten.

NN (1984, 21. juli). «En betydningsfull fødsel». Aftenposten.

Savulescu, J. (2001). «Procreative Beneficence: Why we Should Select the Best Children». Bioethics, 15 (5–6), s. 413–426. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/1467-8519.00251.

Slotnæs, M. (2012, 4. oktober). «Omsorg for ordene». Morgenbladet.

Stiklestad, S. S. (2009). «På sviktende kunnskapsgrunnlag? Assistert befruktning for lesbiske par». Etikk i praksis. Nordic Journal of Applied Ethics, 3 (2), s. 65–84. DOI: http://dx.doi.org/10.5324/eip.v3i2.1720.

Taylor, C. (1989). Sources of the Self. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Van der Burg, W. (1991). «The Slippery Slope Argument». Ethics, 102 (1), s. 42–65. DOI: http://dx.doi.org/10.1086/293369.

Volokh, E. (2003). «Mechanisms of the Slippery Slope». Harvard Law Review, 116, s. 1028–1137. DOI: http://dx.doi.org/10.2307/1342743.

Wego, N. (1983, 26. august). «Kunstig befruktning II: Hvem blir barnets juridiske far?». Aftenposten.

1Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi: http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-12-05-100.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon