Kan noen som forfekter forkastelige moralske synspunkter og mangler politisk gangsyn, likevel bidra med noe av intellektuell verdi? Spørsmålet spisses i og med utgivelsen av Martin Heideggers Svarte hefter. De rundt to tusen sidene som er publisert fra denne «tenkedagboken» så langt, viser at Heideggers forakt for jøder knapt var noe «tilfeldig politisk ‘avvik’», skriver Nils Gilje i dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift. Antisemittismen og rasetenkningen gis snarere en gjennomført «filosofisk begrunnelse»: Tett knyttet til begrepsuniverset og analysene fra hovedverket Væren og tid (1927), skildres jødene som «verdensløse» og «historieløse» og «uten forankring i tysk jord». De plasseres, skriver Gilje, «på bunnen av værenshierarkiet», sammen med steinene og andre verdens- og historieløse folk som «negere eller kaffere».

Heftene gir også ny innsikt i Heideggers moderniserings- og globaliseringskritikk og samtidsdiagnose. Mens Heidegger først næret håp til at Det tredje rike kunne representere en «tredje vei» mellom «kommunisme» og «amerikanisme», er konklusjonen mot slutten av 1930-tallet at også nasjonalsosialismen under Hitler hadde forfalt til et regime underlagt «den instrumentelle og kalkulerende fornuft» og dermed var uten «revolusjonært» potensial. Denne fornuftens totale dominans fortsetter så inn i etterkrigstiden; hele Tyskland er blitt en «konsentrasjonsleir» langt verre enn nazistenes, ifølge Heidegger: Sammenlignet med den «planetariske verdenspressens terror», var den «massive brutaliteten til den historieløse ‘nasjonalsosialismen’ den rene harmløshet».

Det finnes nok fortsatt grunn til å betegne Heidegger som en stor filosof, men som Gilje påpeker, utfordrer Svarte hefter de enkle grensedragningene en del har søkt tilflukt i, mellom filosofen Heidegger og rasisten og nasjonalsosialisten.

Hva skjedde? Noen vil peke på Heideggers filosofiske radikalisme; ambisjonen om å sette alt det etablerte til side og grunnlegge filosofien på nytt. Ser vi ikke her nok en gang hvordan det går med prosjekter som bryter for kompromissløst med allment aksepterte synsmåter? Leder ikke slik eksperimentalisme altfor ofte ut i horrible eksesser, enten det er den erklært revolusjonære Heidegger og hans mildt sagt «graverende feilvurderinger av Holocaust», som Gilje uttrykker det, eller venstrerevolusjonære av ulike avskygninger som har forsvart eller ‘forstått’ autoritære og totalitære regimer?

Det er å kaste nettet for vidt. Radikale prosjekter har endt katastrofalt, men den allmenne lærdommen kan ikke være at kritikere derfor må ‘slutte å være så radikale’ og holde seg mer til det gjengse. Et eksempel: Nytt Norsk Tidsskrifts Andreas Carlsson har intervjuet John McMahan, professor i moralfilosofi ved universitetet i Oxford. McMahan drøfter spørsmål om ansvar og skyld i krig, forholdet mellom sivile og soldater, og når det er rettferdig grunn til å drepe. Konklusjonene hans avviker til dels drastisk fra anvisningene i folkeretten, og man kan være enig i dem, eller rivende uenig. Ganske enkelt å avvise denne inngående gjennomtenkningen av krigens etikk, fordi den er radikal, virker imidlertid prematurt. Hva hvis den common sense som har etablert seg faktisk har fundamentale brister?

Eller for å returnere til Heidegger: Problemet kan ikke være at han generelt var for lite ‘moderat’ og ‘konvensjonell’; dette kan knapt være den intellektuelles oppgave.

Muligens må vi gå psykologisk til verks: Var Heidegger gal? Eller var det snarere og paradoksalt nok hans konvensjonalitet som var problemet? Idéhistorisk sett har vi å gjøre med et eksplosivt møte mellom filosofisk radikalitet og en særegen historisk kontekst, epoke og ånd: et mellomkrigstidens Tyskland herjet av økonomisk og sosial krise, ideologisk polarisering – og et ikke ubetydelig folkelig jødehat. Heidegger var utvilsom ukonvensjonell, men han var også en enkel mann av sin tid.

Det er dessuten noe med Heideggers form. Nils Gilje karakteriserer den som «besvergende» og repetitiv. Sentrale formuleringer spinnes på og rundt, reformuleres og reformuleres igjen, til teksten får noe «nesten magisk», opphøyd og uinntagelig over seg, som om ‘vanlige’ argumenter ikke lenger gjelder. At intervensjonen er «ontologisk» har en tilsvarende effekt. Heidegger vil si noe om den egentlige «væren», forut for moralske vurderinger, vitenskapens granskninger og «instrumentell fornuft». Svarer man at det som utsies er empirisk galt eller har uhyrlige konsekvenser – gasskamrene fantes, og 50 millioner jøder døde der – viser det bare at man ikke har skjønt.

Ingen skal forbys å tenke, men når vi møter på anti-humanistisk dypsindighet av denne type, er det grunn til en særlig vaktsomhet.

Dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift er ellers preget av jubileet for Høyesterett. Dag Michalsen trekker historiske og prinsipielle linjer fra 1815 til 2015; Ragna Aarli skildrer brytninger mellom vår øverste rettsinstans og offentligheten, «forholdet mellom den tredje og den fjerde statsmakt»; Jørn Øyrehagen Sunde beskriver kritisk en Høyesterett med stadig mer og stadig mer «politisk» makt i kjølvannet av rettens transnasjonalisering; Arnfinn Bårdsen gjennomgår – og forsvarer – Høyesteretts nye roller.

Sverre Bjerkeset og Jonny Aspen har vært på feltarbeid på Tjuvholmen, Oslos nye prestisjebydel. De finner et livløst og stramt regulert byrom for middelklassen og turistene. Kristin Haugevik skriver om Storbritannia i norsk utenrikspolitikk, «ledestjernen som forsvant». Hva skjedde? Ståle Wig drøfter hva en offentlig granskning av Norges bombing av Libya bør omfatte.

Vidar Enebakk, ny redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift fra 2016, tar er et oppgjør med «marginaliseringen» av humaniora og kulturforskning i forskningspolitikken, men også med hvordan kulturforskerne selv skjøtter sitt virke.

Francis Sejersted (1936–2015) var medgrunnlegger og mangeårig redaksjonsmedlem i Nytt Norsk Tidsskrift. Fredrik Sejersted skriver «Minneord over far».