Går det egentlig an å skille mellom fakta og verdier, er og bør, midler og mål, vitenskap og politikk? I dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift publiserer vi samtalen som fant sted i Oslo i mai i år mellom jurist Anine Kierulf, filosof og direktør Inga Bostad, begge Norsk senter for menneskerettigheter, og Cass Sunstein, Harvard-professor og tidligere medlem av Obamas stab. Inga Bostad problematiserer slike grensedragninger når hun henvendt til Sunstein sier: «Du snakker om å hjelpe folk til å få bedre liv gjennom opplyste valg. Samtidig virker det som om du er veldig avhengig av atferdspsykologi. Er den på en måte førpolitisk, eller apolitisk? Men er ikke dette et fagfelt som stadig utvikler og endrer seg?». Eller sagt på en annen måte: Er ikke hva som er gangbar psykologisk vitenskap og teori om menneskers atferd i stadig endring, og er ikke slike endringer gjerne vevd sammen med skifter i verdier, ideologier og politikk?

Sunstein svarer høflig, men temmelig avvisende: Joda, «atferdspsykologi utvikler seg, som en hvilken som helst samfunnsvitenskap», innleder han, men «hvis den er ’politisk’ på noen måte, som du antyder, er det veldig uheldig». Underforstått: Sunstein mener ikke selv det er grunn til å tro at atferdspsykologien er «politisk», og mer grunnleggende, det faktum at et fag endrer og «utvikler seg» er ikke i seg selv et tegn på at faget er «politisk». For atferdspsykologiens del dreier det snarere seg om at nye innsikter oppstår og gamle revideres «gjennom pågående empiriske undersøkelser», ifølge Sunstein – og dette er mulig, fordi det vitenskapelige og det politiske kan skilles ad. «I USA har vi en forordning om vitenskapelig redelighet, og den krever blant annet et tydelig skille mellom politiske og vitenskapelige vurderinger», fastslår han – og etterlater liten tvil om at han anser dette som et svært fornuftig arrangement.

Hvem har ikke deltatt i diskusjoner som ligner – selv har jeg i hvert fall gjort det, et uendelig antall ganger, føles det som, og rett som det er kjent temperaturen stige. Det er ikke lett å si hvem som er mest irriterende: hun som ikke anerkjenner det logiske skillet mellom empiriske og normative utsagn, hun som ikke ser, eller vil se, en forskjell av betydning mellom «slik er det» og «slik bør det være», eller hun som naivt antar at grensene mellom er- og bør-spørsmål til enhver tid og i alle sammenhenger er tilforlatelige og enkle å dra.

Utvekslingen mellom Bostad og Sunstein bringer oss heldigvis videre. I møte med en superteknokrat som Sunstein, er det viktig at Bostad spør som hun gjør. Sunstein svarer imidlertid godt for seg. Det er «beundringsverdig» å prøve å skille fakta fra verdier, sier han. «På en måte er det naivt, men i så fall heier jeg på naivitet. Det fins noen filosofiske innvendinger som er interessante, men jeg tror at de filosofiske spørsmålene kan unngås for pragmatiske formål».

Sunstein er altså naiv, men han er det bevisst. Han er selvsagt kjent med filosofisk og annen diskusjon av hvor vanskelig det kan være å skille klart mellom fag og politikk, deskriptivt og normativt og så videre, men det er jo ikke dermed sagt, mener han, at det alltid er så vanskelig, eller at vi ikke generelt kan eller bør forsøke å skille så godt vi kan, hvis det kan tjene til noe bra. Vitenskapsfolk forsøker nettopp dette, gjennom systematisk utforskning av verdenen vi lever i, og resultatet på sitt beste er, minner Sunstein om, kunnskapsbasert politikk som bidrar til realiseringen av mål de fleste vil se verdien av, som bedre helse og mindre fattigdom.

Det er naturligvis ikke så enkelt, men det er også så enkelt, og av og til bør det sies.

Dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift inneholder mer. «Båtflyktningene i Middelhavet vil på tragisk vis gjøre det umulig å trekke et glemselens slør over våren og sommeren da politikere, presse, Kirken og de humanitære organisasjonene med entusiasme gikk inn for å sende F-16-fly til Afrika i kamp for demokrati og menneskerettigheter», skriver Terje Tvedt under tittelen «Tausheten om Libya». Hvordan kunne de – og hva gjør vi nå?

Anders Johansen skriver om folketalernes tid fra 1870 og fremover: «På åpne møter og stevner» trådte de frem, «en ny slags talere»: «Menn med personlig utstråling», Venstre-høvdinger og poetokrater, agitatorer «med bred folkelig appell», og med mål, ikke om «å resonnere» for å komme til enighet, men om «å vinne tilslutning for å smadre motstanderen». Konservative og professorpolitikere taklet dårlig den nye «Raahed» – og var fulle av forakt.

Da Stortinget diskuterte et internasjonalt forbud mot atomvåpen tidligere i sommer, støttet Arbeiderpartiet i likhet med stortingsflertallet arbeidet med et slikt forbud. Likevel stemte partiet imot, for «ikke å instruere Regjeringen», skriver Helene Sjursen. Det er mye av slik «skinnenighet» i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, mener hun. Blir det god politikk av dette? Og hvor demokratisk er det?

En «misvisende» idé har satt seg om at «departementenes ansvarsområder er statsrådens konstitusjonelle ansvar», når ansvaret i realiteten hviler på regjeringskollegiet i fellesskap. Eivind Smith tar et oppgjør med utbredte forestillinger om «ministerstyre» uten forankring i Grunnloven. Nils Roll-Hansen har lest Norges forskningsråds hovedstrategi, Forskning for innovasjon og bærekraft. Ordene «grunnforskning» og «vitenskap» er knapt å finne». Hva har skjedd?

«Sekstitallsikonene» Pax forlag og Club 7 skulle komme til å «prege sin samtid gjennom to tiår», skriver Tor Egil Førland. Hvordan var det mulig? Eller sagt med Førland: «Hvordan kunne så lite bakkekontakt, så mye organisatorisk rot og så svake økonomiske fundamenter bære så tunge kulturelle løft?». Merethe Roos reflekterer over hvordan det kan ha seg at to nylig utkomne bøker sier helt forskjellige og dels motsatte ting om 1700-tallets tidsskrifter og ytringskultur.

Lambda-tilhengerne vant; Munch-museet flyttes til Bjørvika. Erling S. Skaug mener prosessen var «avhengig av systematisk desinformasjon» og «mangler legitimitet». Både tilhengere og motstandere av reservasjonsrett for leger fremstiller standpunktet sitt som «liberalt». Hvem har rett? spør Amanda Schei. Leder av Senter for rus- og avhengighetsforskning, Universitetet i Oslo, Jørgen G. Bramness, oppsummerer og kommenterer under tittelen «En lett antennelig cannabisdebatt».