Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 202-204)
av Cathrine Holst
Vitenskapelig publikasjon
(side 205-216)
av Terje Tvedt
Båtflyktningene utenfor Libyas kyster, strømmen av meldinger om et land i kaos og en region som destabiliseres i kjølvannet av NATOs bombekampanje, gjør det stadig viktigere å finne ut hva ...
SammendragEngelsk sammendrag

Båtflyktningene utenfor Libyas kyster, strømmen av meldinger om et land i kaos og en region som destabiliseres i kjølvannet av NATOs bombekampanje, gjør det stadig viktigere å finne ut hva som skjedde da Norge sendte F-16-fly for å fremme demokrati og menneskerettigheter i Afrika. Libya-krigen fremtrer mer og mer som et nasjonalt traume, fordi det er en ulmende erkjennelse av at gapet mellom den offentlige entusiasmen for krigen og resultatene av den avdekker sentrale trekk ved norsk mentalitetshistorie og det politiske lederskaps verdensbilder og selvbilder. Blant alle observatører er det generell enighet om at situasjonen er verre enn under Gaddafi.1 Et relativt velfungerende vannings-, skole- og helsesystem er brutt sammen, og lovløsheten hersker. Islamistisk terrorisme har fått fotfeste, og våpen og krigere krysser grensene til nabolandene. Menneskesmuglere kan operere ganske fritt, og inntektene fra smuglingen til Europa går til våpen og utstyr i borgerkrigene.

This article deals with the war in Libya in 2011 and analyses the justifications that the Norwegian government and politicians gave for sending F-16 planes to bomb this African country as part of the UN/NATO operation. By reconstructing the public debate before and after the campaign started it is shown that the Norwegian political elite firmly believed that the bombing action was a humanitarian intervention that would further human rights in Libya. It was regarded as a continuation of what is here called the national do-gooders regime’s humanitarianism of the past. It was defined as a moral issue, only; it was a war supported by politicians who regarded themselves as the “idealists”, as the moral actors. It is argued that in spite of the fact that the war was an abject failure, judged even by its own standards, that Libya did not only fail to evolve into a democracy where human rights were strengthened but devolved into a failed state where IS and other groups of Islamists have emerged as a strong political force, there has so far been no national self-reflection on what happened. This article also discusses worldviews that can help to explain this silence.

 

Keywords: Libya, Norway, foreign policy, Norwegian history of ideas, do-gooder regime

Vitenskapelig publikasjon
(side 219-232)
av Helene Sjursen
Det sies at det er konsensus om de lange linjer i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men hva slags konsensus er det egentlig snakk om? I juni 2015 diskuterte Stortinget et internasjonalt ...
SammendragEngelsk sammendrag

Det sies at det er konsensus om de lange linjer i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. 1Men hva slags konsensus er det egentlig snakk om? I juni 2015 diskuterte Stortinget et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Arbeiderpartiet støtter i likhet med flertallet på Stortinget arbeidet med et slikt forbud. Likevel stemte partiet ikke for dette da temaet ble diskutert i Stortinget. De ønsket ikke å instruere Regjeringen.2 I denne saken fører Regjeringen altså i realiteten en politikk som går imot det flertallet på Stortinget mener er ønskelig. Dette er mulig fordi deler av flertallet bevisst valgte å forholde seg taus. Regjeringens politikk bygger på en skinnenighet. Er dette tilfellet et unntak, eller hviler norsk utenrikspolitikk ofte på en slik skinnenighet heller enn på en konsensus?

This article questions the commonly held assumption that Norwegian foreign policy is consensus-based. This is done through an analysis of Norway’s policy towards the EU in the domain of foreign and security policy. Here the minimum criterion for a qualified consensus, that the definition of policy has been preceded by a free and open exchange of arguments, has not been fulfilled. In fact, not all avenues for debate and critical scrutiny that are provided by the Constitution have been used. Thus, we do not have any basis for knowing whether or not the policy rests on consensus. It could equally well be the result of a bargain or of strategies of silencing. As relations with the EU are controversial, it would be reasonable to expect that the policy choices made by Norwegian executives on this matter were subjected to critical scrutiny and debate. When this has not happened  we might assume that, also with regard to less controversial issues, the claim of consensus may in fact be a mere pretence.


Key words: Foreign policy; European Union; Common Foreign and Security Policy; consensus; democracy; Norway; Constitution

Vitenskapelig publikasjon
(side 233-246)
av Anders Johansen
Med mobiliseringen til 1880-årenes oppgjør med embetsmannsstaten, ble grensene om den politiske offentlighetens lille, trange rom sprengt ut. Talen inntok nye arenaer, nådde ut til nye grupper, fikk nye utøvere ...
SammendragEngelsk sammendrag

Med mobiliseringen til 1880-årenes oppgjør med embetsmannsstaten, ble grensene om den politiske offentlighetens lille, trange rom sprengt ut. Talen inntok nye arenaer, nådde ut til nye grupper, fikk nye utøvere, utviklet nye former. Den henvendte seg til bredere lag av folket og lot dem også komme til orde selv, og den gjorde det ved å utvikle et språk som var enklere og mer konkret enn det som var gangbart før, mer levende og muntlig og personlig. Utvidelsen av offentligheten gikk sammen med en fornyelse av den politiske tale – perioden mellom 1870 og 1930 var folketalernes tid – men dette kunne bare skje gjennom et brudd med den eldre politiske moral: De store folketalernes kunst var ikke deliberativ, men agitatorisk.1

In the 1870s and 80s, mobilisation for the demand of parliamentary rule involved the development of popular meetings as a new kind of political arena. One model of communication was then more or less replaced by another, as the elitist ideal of deliberation between “the nation’s best men” was confronted with the task of agitating the supposedly ignorant crowd. In this period of transition to modern party politics, popular movements seemed to require a kind of charismatic leadership that the older political culture could not possibly tolerate. For instance, the conditions of communication of the open popular meeting favored certain forms of expressive behavior that were incompatible with both the political morality and the rhetorical habitus of the conservative elites. Referring to this historical example, the article describes political effectiveness as dependent upon the on the ability to develop a rhetorical culture adapted to contemporary conditions of public communication.

Keywords: Popular meetings, rhetorical culture, deliberation vs. agitation, charismatic leadership

Samtale
(side 248-257)
av Inga Bostad og Anine Kierulf
Sammendrag

Harvard-professor Cass Sunstein er en av USAs mest innflytelsesrike jurister. I sitt omfattende forfatterskap – han publiserte tre bøker bare i 2014 – har han vært særlig opptatt av hvordan politiske beslutninger og reguleringer kan påvirke valgene våre. I sin kanskje mest berømte bok, Nudge (skrevet sammen med økonomen Richard Thaler), argumenterer han for at myndighetene bør legge til rette for gode valg ved å dulte oss i riktig retning. I denne boken, som i resten av forfatterskapet, trekker Sunstein veksler på adferdsøkonomi og kognitiv psykologi for å peke på hvordan regulering kan motvirke vår tendens til å ta valg som ikke er i vår interesse. Mellom 2009 og 2012 ledet han det han selv kaller «the cockpit of the regulative state», Det hvite hus’ Office of Information and Regulatory Affairs.

Kommentar
(side 267-273)
av Jørgen G. Bramness
Essay
(side 275-286)
av Tor Egil Førland
Ut av det idealistiske sekstitallet sprang for drøyt femti år siden to kulturinstitusjoner som kom til å prege Norge helt til 1980-årene: Pax forlag og Club 7. Ikke mange av venstresidens ...
Sammendrag

Ut av det idealistiske sekstitallet sprang for drøyt femti år siden to kulturinstitusjoner som kom til å prege Norge helt til 1980-årene: Pax forlag og Club 7. Ikke mange av venstresidens institusjoner har vært like myteomspunne. Hvordan kunne de to institusjonelle tvillingsjelene og sekstitallsikonene etableres, blomstre og prege sin samtid gjennom to tiår? Hvilke menneskelige, organisatoriske og økonomiske betingelser gjorde Pax og Club 7 mulig? Eller sagt på en annen måte: Hvordan kunne så lite bakkekontakt, så mye organisatorisk rot og så svake økonomiske fundamenter bære så tunge kulturelle løft som Pax og Club 7?

Bøker
(side 287-296)
av Merethe Roos
Debatt
(side 297-303)
av Nils Roll-Hansen
(side 308-311)
av Erling S. Skaug
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon