Den svenske samfunnsforskeren Bo Rothstein anklager i dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift sin egen disiplin, statsvitenskapen, for «tapt relevans». Målet burde ha vært, skriver han, å bidra til «menneskelig velferd» og til «vår forståelse av hvorfor noen samfunn er mer vellykkede enn andre». Vellykkethet kan her vurderes ut fra objektive mål som folkehelse, fattigdomsnivå og respekt for menneskerettighetene, eller subjektive mål, som folks oppfatninger av egen lykke og nivå på sosial tillit. Får vi bedre eller dårligere samfunn? Hva forklarer mønstrene i og utviklingen av menneskers velferd? Her har mye statsvitenskap pinlig lite eller ingenting å bidra med, skal vi tro Rothstein.

Om vi nå for et øyeblikk ser bort fra Rothsteins mer spesifikke «big data»-baserte ideer om velferdsrelevant forskning, skjeler til samfunnsvitenskap og humaniora mer allment og ser NNT nr. 1 2015 som et «snapshot» av hva som foregår der – er hensynet til menneskelig velferd en del av horisonten? I høy grad, vil jeg nok si. Marjan Nadim ser for eksempel på utviklingen av familieformer- og idealer blant en gruppe etterkommere, barn av innvandrere fra Pakistan, og finner en «sterk orientering» mot arbeid og utdanning blant kvinnene. Det sier seg selv at dette – grad av arbeids- og utdanningsorientering – er relativt sentralt i et velferdsperspektiv. Berit Bringedal skriver under tittelen «Verdensmester i teoretisk prioritering» om Norheim-utvalgets ferske utredning om prioriteringer i helsetjenesten. Bringedal hadde ønsket seg en NOU med færre sider om «gode prinsipper og kriterier», og der mye mer ble sagt om «de viktigste driverne» i den faktiske ressursfordelingen i dagens norske helsevesen. Koblingen mellom det hun tar opp og menneskelig velferd burde igjen være ganske åpenbar.

Eller hva med «Krig med fjernkontroll» av Andreas Carlsson, Camilla Serck-Hanssen og Jacob Thomas Staib som diskuterer bruk av droner i militære konflikter ut fra et sett av kriterier for rettferdig – og urettferdig – krig? Eller artikkelen av Hans Petter Graver, som tar for seg «noen eksempler fra vår nyere historie på autoritære og undertrykkende regimer innenfor den vestlige rettstradisjonen. Felles for eksemplene er at de autoritære makthaverne opprettholdt autonome domstoler». Samtidig, skriver Graver, foregikk «en vesentlig del av undertrykkelsen av politisk opposisjon» nettopp gjennom domstolene. Det virker nok en gang fullstendig overflødig å tilføye at bidraget er relevant for å belyse menneskelig velferd.

Det kunne innvendes at andre bidrag ikke er fullt så opplagt relevante, om vi fortsatt holder oss til Rothsteins relevans-definisjon. Bjørn Yngve Tollefsen skriver om «Derrida og dårlige lesere». En del har forsøkt å belegge sine ideer om at verden ikke eksisterer uavhengig av oss med henvisning til Jacques Derridas: «Det er ingenting utenfor teksten». En del har også kritisert Derrida for å forfekte slike ideer, ut fra samme sitat. De tar alle feil, ifølge Tollefsen. Innlegget hans fremmer neppe folkehelsen eller menneskerettighetene sånn umiddelbart, men bidrar til en tross alt ganske vesentlig diskusjon av forholdet mellom språk og virkelighet som mennesker har ført i årtusener. Man kan gjøre dette til et argument for betydningen av «unyttig» tenkning og forskning, eller for å operere med en bredere definisjon av kulturell og intellektuell relevans. Uansett, all utforskning av menneskers liv og samfunn kan selvsagt ikke bedrives etter modell fra normativ velferdsforskning – konsekvensen ville vært en uholdbar innsnevring av menneskelig erkjennelsesvirksomhet.

Det kan derfor være verdt å minne om at Rothstein intervenerer – på en svært tankevekkende måte, etter mitt syn – i den disiplin-interne debatten om hva statsvitenskap skal være. Har statsvitere vært for ensidig opptatt av å forklare politisk atferd? Hvorfor har faget ikke mer å lære oss om hvordan politiske institusjoner påvirker menneskers liv, deres objektive velferd og opplevde lykke? Hvorfor hører vi så mye om demokrati, og så lite om staters styringsevne og gode styringsformer, hvis nå Rothstein har rett i at det er det siste, mer enn det første, som bestemmer levekår og livskvalitet?

Foruten bidragene som alt har vært nevnt, inneholder dette NNT-heftet en kommentar av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen om «spenningen mellom forskning og politikk». Bør politikerne følge forskernes råd om formuesskatt, elektrifisering av norsk sokkel, lærertetthet, og så videre – eller er vi da i «teknokratiet»? Nettopp formueskatt er stridens eple i Frederik Zimmers svar til Martin Sandbu (i NNT 4/2014). Zimmer støtter skattens «omfordelende mål», men mener andre skatter som arveavgift og eiendomsskatt er bedre egnet.

«Hvor vondt gjør en abort for en mann? Hva vil det si for en mann å være barnløs, eller ikke kunne planlegge sitt farskap?», spør Runar Døving. Han mener det er på høy tid at menn blir «part» i abortloven. «Banker er globale i livet, men lokale i døden», ifølge tidligere finansminister i Storbritannia, Alistair Darling. Trond Gram, historiker og taleskriver for LO, skriver om «den aktive staten» som «løsning på finanskriser» før og nå. Torbjørn Gundersen og Silje Maria Tellmann svarer Erik Martiniussen (NNT 4/2014). De to anerkjenner økonomenes innflytelse i klimapolitikken, men mener påvirkningsmakten er begrenset, sterkt varierende og ikke uten videre negativ for klima og miljø.