To svært forskjellige artikler i dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift – Gro Hagemann om historien bak innføringen av stemmerett for kvinner i 1913, og Jan Erling Klausen, Helge Renå og Marte Winsvold om linjer i debatten om kommunesammenslåinger – har det til felles at de henter frem argumenter og hensyn som er, om ikke glemt, så på siden av hovedstrømmen i dag.

Hagemann viser hvordan stemmerettsreglene på 1800-tallet ble til ut fra hensynet til «hva som til enhver tid tjente staten og forfatningen», den etablerte samfunnsorden og næringsinteresser. Å se på retten til å stemme som en «alminnelig» individuell rettighet uavhengig av betraktninger om nytte, sedelighet og gagnlighet, var omstridt og uvanlig. Klausen og kolleger minner oss om det tradisjonelle og en gang så populære argumentet mot store kommuner, knyttet til «nærhet og lokalt selvstyre». Argumentet er nå «påtakelig lite fremme», og mange synes å ha glemt hva det egentlig gikk i og hvorfor det var så populært.

Hvorfor er disse påminnelsene viktige? Det kan være interessant i seg selv naturligvis, med faktisk kunnskap om empiriske forhold og historiske forløp. Det er så uendelig lett å projisere dagsaktuelle diskurser bakover i tid, og tenke, for eksempel, at kvinners stemmerett alltid har blitt diskutert primært som et menneskerettsspørsmål.

Dette kan tas videre. Noen ser variasjonen som åpenbart finnes når det gjelder hva aktører de facto finner og har funnet rett og rimelig, som et argument mot ideer om allmenne normer og prinsipper eller for den ene eller den andre posisjonen i bestemte debatter. Men man kan ikke slutte fra er til bør: At alle ikke har eller har hatt stemmerett, og at mange mener eller har ment at dette er greit, er selvsagt ikke et argument mot stemmerett for alle. Tilsvarende er et «glemt» argument ikke nødvendigvis et godt argument. Det er et problem om nærhetsargumentet for små kommuner ikke vurderes ordentlig. Hvorvidt dette hensynet bør veie tyngre enn andre hensyn i debatten om kommunestruktur, er en helt annen sak.

Det hevdes likevel stadig at de som diskuterer normative og prinsipielle spørsmål må sette seg inn i «konteksten», i de konkrete begivenhetene og foranledningene, historien, institusjonene, kultur og samfunn. Hva kan det rimeligvis ligge i dette? Må de det?

Svaret mitt er ja – og litt nei. Ja, fordi det er vanskelig å avgjøre hva abstrakte normative hensyn nærmere bestemt innebærer uten adekvat kjennskap til brukskontekst. I sin artikkel i dette nummeret kritiserer Jørgen Pedersen den norske mor og barn-undersøkelsen for ikke å ta tilstrekkelig høyde for prinsippet om informert samtykke. En nærmere vurdering av Pedersens argumenter forutsetter opplagt at man setter seg inn i denne undersøkelsen og kan en del om offentlig politikk og norsk helsesektor, blant annet.

Ja, også fordi debatter om normer og prinsipper, og om politiske virkemidler for å realisere dem, stadig dreier seg om faktiske konsekvenser. Curt Rice forsvarer i et debattinnlegg kvotering i akademia med henvisning til hva nyere forskning sier om effektene av kvotering på akademisk kultur og holdninger. Også på denne måten kan og må empirisk kunnskap opplyse diskusjoner om hva vi bør og ikke bør gjøre.

Og ja, fordi bør forutsetter kan: Sier noen at det eller det bør gjøres, må dette være noe som faktisk lar seg gjøre. Europaminister Vidar Helgesen diskuterer i sitt bidrag de demokratiske og konstitusjonelle problemene med EØS. Helgesen mener situasjonen alt i alt er akseptabel. En god diskusjon om dette vil måtte dreie seg om hvilke demokratiske og konstitusjonelle prinsipper som forplikter oss, men krever selvfølgelig også kunnskap om hva som reelt sett er mulig å få til, gitt Norges forhold til EU, norske holdninger til EU og utviklingen i EU.

På den annen side: Nei. Det er slett ikke alltid slik at empiriske studier og detaljert innsikt i hvordan verden er eller har vært slik eller slik gjør en «klokere», i den forstand at man rustes med bedre prinsipielle argumenter.

Dette kan være tilfellet. Kjell Erik Lommerud skriver en kommentar om utfordringer for den såkalte «frontfagsmodellen» og det norske lønnsforhandlingssystemet. Det er vel kjent hvordan skandinavisk debatt om sosial likhet og arbeidsliv har brakt opp nye og viktige argumenter og hensyn med allmenn relevans for diskusjoner om demokrati og samfunnsorganisering.

Men for å si det litt flåsete: De beste og mest interessante argumentene for og imot kvotering, er formulert av et knippe amerikanske filosofer, ikke av norske samfunnsdebattanter og høringsinstanser.

Eller for å ta et annet eksempel: Leter man helt allment etter den beste prinsipielt orienterte argumentasjonen for kvinners rettigheter, er norsk 1800-tallshistorie virkelig ikke det mest opplagte stedet å lete. Her finnes et sett av elendige argumenter mot kjønnslikestilling og noen helt greie argumenter for, men for-argumentene har blitt videreutviklet i hundreårene som er gått, og formuleres mer overbevisende og sofistikert av feministiske politiske tenkere i dag enn av de første suffragettene. Historien er interessant og stadig vekk lærerik, men det er også begrenset hvor mye vi kan lære av den.

I tillegg til bidragene som alt har vært nevnt – Klausen, Renå og Winsvold om kommunesammenslåinger, Hagemann om norsk stemmerettshistorie, Pedersens kritiske blikk på mor og barn-undersøkelsen, Lommerud om «frontfagmodellen i krysspress», Rice om kvotering og Helgesen om EØS – inneholder dette nummeret av NNT en kommentar av Julia Orupabo om «maskulinisering av topp» og «etnifisering av bunn» i det norske arbeidsmarkedet. Torbjørn Gundersen og Silje M. Tellmann diskuterer nye norske bokutgivelser om klima, miljøpolitikk og ekspertenes rolle; Erik Lundestad tar for seg gamle temaer knyttet til liberalisme og paternalisme i lys av nyere atferdsøkonomi. Er Bruno Latour religiøs? Gunnar Skirbekk gjør en personlig lesning av Latours prosjekt.