Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 2-4)
av Cathrine Holst
(side 5-16)
av Pål Kolstø
Hvor begynner og slutter Europa? Norge og Storbritannia er to eksempler på land med et vaklende forhold til sin europeiske identitet. Briter kan godt finne på å si at de ...
SammendragEngelsk sammendrag

Hvor begynner og slutter Europa? Norge og Storbritannia er to eksempler på land med et vaklende forhold til sin europeiske identitet. Briter kan godt finne på å si at de skal feriere i «Europa» i år, og Stein Tønnesson har funnet grunn til å stille spørsmålet: «is Norway a European country?» (Tønnesson 1992). Meningsmålinger gav større grunn til å svare bekreftende enn han hadde trodd på forhånd: vel halvparten av de norske respondentene i Eurobarometer 1991 tenkte «av og til» eller «ofte» på seg selv også som europeere og ikke bare som nordmenn. Det var likevel signifikante forskjeller mellom tilhengere og motstandere av EF-medlemskap: motstanderne hadde en klart svakere europeisk identitet. Dette var holdninger som også gjenspeilet seg i det offentlige ordskiftet: «It remains common to speak of Norway and Europe, or the Norwegian connection to Europe instead of Norway’s position in Europe» (Tønnesson 1992: 52).

”The Balkans”, ”Europe” and the EU: the changing symbolic geography of South Eastern Europe

The South-Eastern corner of Europe is usually referred to as ‘the Balkan’. This label, however, has over time acquired negative connotations and is associated with petty states, irascibility and violence, and most people who live there do not want to be associated with it. Even so, it continues to be used, and has in the expanded version ‘Western Balkans’ become a part of the political lexicon of the EU. In the EU system, this term is used to cover non-member states in South Eastern Europe. Originally a geographical name, then, ’Balkan’ has become a political categorization from which EU member states are exempted. The term ‘Western Balkans’ is gradually becoming the new Balkans, proper. A large-scale survey conducted in seven ‘West Balkan’ states in fall 2011 showed that this terminology has been accepted and internalized by post-Yugoslav citizens. Asked to categorize their neighboring countries as ‘European’ or ‘Balkan’, our respondents placed EU-members in the first category and non-members in the second.

(side 17-29)
av Randi Gressgård
Mikroaggresjon viser til hverdagslige ydmykelser som markerer et underordningsforhold. Det handler om ytringer eller handlinger som utpeker og knytter personer til stereotype oppfatninger om etnisitet, rase, kjønn, seksualitet eller andre ...
SammendragEngelsk sammendrag

Mikroaggresjon viser til hverdagslige ydmykelser som markerer et underordningsforhold. Det handler om ytringer eller handlinger som utpeker og knytter personer til stereotype oppfatninger om etnisitet, rase, kjønn, seksualitet eller andre etablerte sosiale skillelinjer, vel å merke uten at det handler om overlagte hersketeknikker.

Banging your head against the wall: Microaggression in academic institutional life

Microaggressions are brief and commonplace daily indignities that mark a social hierarchy, either in terms of verbal communication or non-verbal behavior. Microaggressions reaffirm ethnic, racial, gendered, sexual or other well-established stereotypes, however without being openly hostile. As distinct from purposeful discriminatory actions motivated by racism, misogyny, homophobia or class hatred, microaggressions are typically automatic or unconscious, and are often seen as trivial by those who never or hardly ever experience everyday insults themselves. Accordingly, the perpetrators are likely to accuse those who complain about inappropriate behavior for being overly sensitive and politically correct. Notwithstanding that microaggressions occur on a daily basis in academic institutions, the problem receives relatively little attention. On the basis of studies on microaggression and institutional racism in Western academic institutions, including examples from Norwegian universities, this article focuses on informal power relations among students and faculty members, as well as encounters between students and faculty. The aim of the article is to debate academic norms that contribute to marginalization of women and minority groups in academic institutional life.

(side 30-43)
av Svein Sjøberg
OECDs PISA-prosjekt har forandret norsk skole. PISA former offentlighetens bilde av skolen og legger premissene for skolepolitikken. Knapt en dag går uten at PISA nevnes i media, og resultatene ...
SammendragEngelsk sammendrag

OECDs PISA-prosjekt har forandret norsk skole. PISA former offentlighetens bilde av skolen og legger premissene for skolepolitikken. Knapt en dag går uten at PISA nevnes i media, og resultatene brukes og misbrukes av journalister og politikere. PISA-prosjektet er ikke et pedagogisk prosjekt, det er et politisk prosjekt, og det må forstås som samfunnsfenomen. Det dreier seg om globalisering av utdanningssektoren, om troen på at konkurranse fremmer kvalitet, både mellom elever, skoler, lærere og ikke minst mellom nasjonene. Målet er at skolen skal effektiviseres og at skolens primære mål skal være å forberede de unge til å bli produktive i en konkurransepreget global økonomi. PISA trumfer skolens brede dannelsesmandat og omdefinerer skolens mål og mening.

The PISA syndrome. How Norwegian school policy is influenced by the OECD

Norway is one of the clearest examples of how public debates as well as national polices are built on what was labelled the PISA-shock, while, in fact, Norway has consistently scored in the mid-range of the OECD countries in all three subject areas for the five rounds of PISA testing that has been undertaken.

The PISA project cannot be understood as an educational project, but as a social, cultural and political phenomenon. The power of international rankings rests on the view that the prime purpose of schools should be to prepare the next generation for active participation in a global competitive economy. An underlying assumption is that these test results are predictors of the country's future economical prosperity and competitive edge. The paper will refer to research that question this "common sense" assumption.

Since studies like PISA cannot identify causal relationships behind success and failure, the educational consequences of the studies are not clear. In many countries, international studies are (mis)used to legitimize market-driven reforms, control of the teachers, publication of results, payment by test results for teachers and principals, erosion of the public school system, privatization and the introduction of more testing regimes. It is interesting to note that many countries use the perceived PISA-shock to introduce reforms that are in fact the opposite of what "PISA-winners" like Finland actually do.

Kanon
(side 45-53)
av Hilmar Bungum og Olav Eldholm
Symposium
(side 54-58)
av Ola Mestad
(side 58-62)
av Dag Michalsen
(side 67-70)
av Karen Gammelgaard
(side 75-80)
av Erik Oddvar Eriksen
Bøker
Debatt
(side 103-105)
av Herman Ruge Jervell og Tore Schweder
(side 106-108)
av Lars Johan Materstvedt og Morten Magelssen
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon