Hva nå for norsk likestillingspolitikk? Spørsmålet reises av Helga Hernes i dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift. I Sundvolden- plattformen varsler den nye Høyre/FrP-regjeringen kutt i fedrekvoten, utvidet kontantstøtte, økt engangsstønad, en universell anti-diskrimineringslov og mindre kvotering. Men hva med byråkratiet?

En rekke borgerlige politikere og debattanter har tatt til orde for å bygge ned «det statsfeministiske apparatet». Man skulle tro at ikke minst Likestillings- og diskrimineringsombudet er utsatt. Fremskrittspartiet har programfestet å få ombudet nedlagt. Høyre ønsker at ombudet får innskrenket mandat og omgjøres til et tilsyn. Vil den nye regjeringen foreslå noe i denne lei, og søke støtte i Stortinget hos ett eller flere av sentrumspartiene?

Det er slik vi stadig snakker om politikk i norsk offentlighet, likestillingspolitikk og annen politikk. Presumpsjonen er at regjeringer fritt kan gjøre det ene eller andre – for eksempel fjerne mer eller mindre upopulære ombudsordninger – dersom de ser seg tjent med det, og dersom det finnes støtte i Stortinget.

Men dette kan regjeringer ikke, i hvert fall ikke uten uakseptable omkostninger. Norge har bundet seg til internasjonale prinsipper og konvensjoner, for eksempel har FN fastsatt internasjonale standarder for nasjonale organer som arbeider med menneskerettigheter, de såkalte Paris-prinsippene. I tillegg gjelder EU-retten i Norge via EØS-avtalen. Når det gjelder ombudet, er flere EU-direktiver relevante, men ikke minst EUs rådsdirektiv 2006/54/EØF. Direktivet sier at medlemsstatene skal opprette ett eller flere organer med ansvar for å fremme, evaluere og overvåke likestilling, foreta uavhengige undersøkelser og yte ofre for diskriminering bistand i klagesaker.

Det kan tenkes at jussen gir rom for mindre innstramninger i det norske ombudets mandat – det gjenstår å se. Det er selvsagt også rom for, og all mulig grunn til, å kritisere ombudet når det går ut over sitt mandat. Det fremgår tydelig av diskrimineringsombudsloven og lovens forarbeider at ombudets virksomhet skal være faglig basert og respektere rimelig politisk uenighet; ombudet skal ikke «synse» ut fra mer eller mindre private begreper om hva som er bra og mindre bra for folk, eller opptre som partipolitisk aktør (se også artikkelen min i NNT 3-4 2009). Både nåværende og tidligere ombud har åpenbart problemer med å skjønne hva dette innbærer.

Men omfattende endringer i ombudets oppdrag kan det uansett ikke være snakk om, med mindre den borgerlige regjeringen tar mål av seg å bedrive aktiv obstruksjon av EØS og annet internasjonalt avtaleverk som forplikter Norge. Det er selvsagt uaktuelt med Høyre som største regjeringsparti.

Det må sies mye oftere, og mye klarere: I en rekke saker står det simpelthen ikke på storting og regjering. Europautredningen påpekte at det finnes et uutnyttet nasjonalt handlingsrom i europapolitikken. Det er sikkert riktig, men før man kan lete etter rom, på tross av bindinger, må man erkjenne at bindingene er der. Det er det veldig mange som ikke gjør i dag. Journalister og kommentatorer analyserer det nasjonale politiske spillet som om omverdenen ikke fantes. Norske forskere blir aldri lei av å studere det «norske», «skandinaviske» og «nordiske» ved samfunnet vårt, mens byråkrater og politikere reiser verden rundt og forteller om alt vi får til; norsk likestilling er blitt vår nye «eksportvare», som historiker Eirinn Larsen formulerer det i Norsk likestillingshistorie 1814–2013. Men hva med retten og politikken vi nærmest daglig importerer? Hvor eksklusivt norsk er det vi tenker på som norsk – i dag?

Det trengs kritiske blikk på Norges forhold til verden – og på hvordan vi forstår og diskuterer det. Halvard Leira og Ulf Sverdrup etterlyser en realitetsorientering i norsk utenrikspolitisk debatt. De har studert hva utenrikstjenesten bedriver, og finner få spor av den mye omtalte norske engasjementspolitikken.

I ordskiftet om organiseringen av helsesektoren tas det til orde for å gi mer makt til legene. Da kan det være interessant å vite hvordan leger vurderer og prioriterer. Benedicte Carlsen og Julie Riise gir noen svar. Einar Lie skriver om folketrygdfondet og oljefondet, strategene i Finansdepartementet og uklare grenser mellom fag og politikk.

Det heter at ideologiene er døde. Dette var også mantraet fra Lipset, Aron, Tingsten og andre ledende statsvitere de første tiårene etter krigen. Så kom 1968. Øyvind Østerud gir et riss av statsvitenskapens historie «mellom styring og kritikk».

Øystein Sørensen, Inger Østenstad og Tom Egil Hverven kommenterer Oddgeir Oslands artikkel om Dag Solstad som offentlig intellektuell (NNT 3 2013). Osland svarer, og redaksjonsmedlem i NNT, Tore Rem, forsøker å sette ord på hva debatten mellom de fire dreier seg om. I serien Fremragende? skriver Dag Haug om Universitet i Tromsøs SFF i teoretisk lingvistikk. I debattseksjonen er temaene denne gang abort, norsk familiepolitikk, genetikk og samfunnsvitenskap og Grunnlovens krav til suverenitetsavståelse.