Vi nærmer oss 2014 og grunnlovsjubileet, og den norske Grunnloven vil bli feiret i alle kanaler. Man kunne kanskje tro at all viraken reflekterte en levende interesse for Grunnlovens bokstav og konstitusjonelle forpliktelser. Det er ikke nødvendigvis tilfellet.

I en artikkel i dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift viser Eirik Holmøyvik, en av Norges fremste statsrettsjurister, hvordan norske myndigheter systematisk overfører suverenitet til internasjonale organer i strid med Grunnlovens anvisninger. Ifølge Grunnlovens § 93 krever suverenitetsoverføring vedtak i Stortinget med ¾ flertall. Likevel er det overført suverenitet over en lav sko de siste årene til ESA (EFTAs overvåkningsorgan), EFTA-domstolen, EU-byråer og andre internasjonale organisasjoner etter Grunnlovens § 26 andre avsnitt, som kun krever simpelt flertall.

Man trenger ikke være rettslærd for å stusse: Hvorfor ikke heller bruke vedtaksprosedyren for suverenitetsoverføring når man overfører suverenitet? Svaret fra Justisdepartementets lovavdeling og Regjeringen, sist i Meld. St. 5 (2012–2013) EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU, er at suverenitetsoverføringene etter § 26 er forankret i «sikker konstitusjonell praksis». Stortinget har så langt akseptert svaret uten videre.

Det kan Stortinget ikke lenger gjøre, for Holmøyviks granskninger viser at dagens praksis slett ikke er «sikker». Den står snarere «på juridisk sandgrunn»: Rettskildegrunnlaget er, skriver han, «altfor tynt» til å legitimere en fremgangsmåte «utan haldepunkt i grunnlovsteksten og som endåtil går beint mot føresetnaden og systemet i Grunnlova generelt og § 93 spesielt». Helt konkret snakker vi om én artikkel, publisert i et juridisk studenttidsskrift i 1963.

Hvordan kan «ei så dårleg fundert og lite gjennomtenkt rettsoppfatning» få feste? Én mulighet er at norske myndigheter holder seg med dårlige jurister. Det er usannsynlig. Realpolitiske hensyn spiller sikkert inn. Norske myndigheter mener det vil tjene norske interesser å knytte seg til EUs byråer og tilsynsordninger, og velger minste motstands vei.

Men hvorfor velges prosedyren i § 26 andre avsnitt også i saker som ikke er omstridte og der kravet i § 93 om ¾ flertall trolig lett kunne oppfylles? Holmøyvik mener «den historiske og politiske nærleiken til EU-spørsmålet har skapt ein høg politisk-psykologisk terskel for bruk av § 93». Det kan se ut til, skriver han videre, at regjering og storting «håpar å unngå å innrømme for seg sjølv og offentlegheita at suverenitetsoverføring skjer. Det er naturlegvis eit sjølvbedrag». Det er nettopp hva det er.

Dersom Holmøyvik har rett, og innarbeidet norsk praksis for suverenitetsoverføring er grunnlovsstridig, må praksis, eller Grunnloven, endres, snarest. Å ture frem som nå, som om hva som står i Grunnloven ikke betyr noe, svekker respekten for både lover allment, Grunnloven spesielt og konstitusjonelle prinsipper.

I en annen artikkel i dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift reiser Lene Bomann-Larsen kjetterske spørsmål om mangfold og likestilling i Forsvaret. Er mannsovervekt egentlig et problem? I så fall: hvorfor? Unni Wikan forteller fra Kairos bakgater og ser tilbake på den Den arabiske våren. Hva skjedde, og hvor går veien videre?

Smitter trygd? Kjetil Lundberg kaster et kritisk blikk på trygdesmitteteoriens vei gjennom norsk offentlighet. Det nye lederskapet i Kina varsler intensivert kamp mot korrupsjon. Peter von Tangen Buskov og Lars Johannsen viser hvordan korrupsjonen i Kina er systemisk, og normen heller enn unntaket. Derfor vil den også vare ved.

Bør surrogati forbys? Diskusjonene har vært intense denne våren, og mye har vært sagt og ment om surrogatmødres situasjon. Heidi Elisabeth Fjeld og Kristin Førde gir en oversikt over foreliggende forskning. Dag Øistein Endsjø har lest Stålsett-utvalgets utredning om statens tros- og livssynspolitikk. «Ikke gjør noen virkelige endringer», var mandatet, ifølge Endsjø. Hva gjør et utvalg da? Øyvind Horverak mener Arbeiderpartiet blander sammen alkoholpolitikk og avholdssak. Misforståelsen går tilbake til Lenin.

I debattseksjonen skriver Synnøve Jenssen om det demokratiske underskuddet i samhandlingsreformen, Anne Elizabeth Stie svarer Fredrik Sejersted og Ulf Sverdup (NNT 1 2013), Asle Toje svarer Halvard Leira (NNT 4 2012), Kari Wærness kritiserer artikkelen om familiepolitikk «ved veis ende» i NNT 1 2013, og Mari Rege skriver at Kjetil Lundberg (i dette nummeret) ikke forstår forskningen hennes.