Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 2-4)
av Cathrine Holst
(side 5-16)
av Anders Ravik Jupskås
Mot alle odds har Fremskrittspartiet i løpet av 40 år blitt en integrert del av det norske partilandskapet. Regjeringsmakt er innen rekkevidde, velgeroppslutningen er relativt stabil og grunnfjellet blir stadig større ...
SammendragEngelsk sammendrag

Mot alle odds har Fremskrittspartiet i løpet av 40 år blitt en integrert del av det norske partilandskapet. Regjeringsmakt er innen rekkevidde, velgeroppslutningen er relativt stabil og grunnfjellet blir stadig større. Fraværet av strukturelle forhold som forklarer høyrepopulismens suksess i andre europeiske land, gjør at denne utviklingen vanskelig kan forstås uten å ta høyde for to sentrale sider av partiets institusjonaliseringsprosess: utviklingen fra en ensaksprotest til et flersaksparti og fra et organisatorisk kaos til et velsmurt valgkampmaskineri.

On its way of becoming an institutionalized party: The Progress Party turns 40 years old

One of the oldest and electorally most successful right-wing populist parties in Europe is Fremskrittspartiet (The Progress Party, FrP) in Norway. When the party this year celebrates its forty years anniversary, it has truly become an integrated part of the Norwegian party system.

The other non-socialist parties have become less hostile, the electoral support has stabilized at high levels and the electorate is increasingly more loyal, albeit the party performed badly in the most recent local election in the aftermath of the terrorist attack on July 22, 2011. In the absence of high levels of unemployment, mass immigration, political corruption and distrust, and problems of criminality, the explanation of the party’s success lies – at least partly – in its efforts to become institutionalized. More specifically, I argue that the transformation from a “single issue protest movement” to a “several issue party” and from a “populist organization” to a “electoral-professional organization” with mass party characteristics are of crucial importance when trying to understand why Norway might be the next country with a right-wing populist party entering the government.

(side 18-26)
av Hedda Høgåsen-Hallesby
Opera kan betraktes som repetisjonenes kunst, der de kanoniserte mestrenes verker går på en evig repeat og på den måten stadig bekreftes som mesterverker. I opera møter kjente myter om ...
SammendragEngelsk sammendrag

Opera kan betraktes som repetisjonenes kunst, der de kanoniserte mestrenes verker går på en evig repeat og på den måten stadig bekreftes som mesterverker. I opera møter kjente myter om kjærlighet og død gamle sanger, om igjen. Innebærer dette en form som i sin egen konservatisme sakte kveler seg selv? Svaret avhenger av hvordan vi forstår fenomenene repetisjon og kanon – og hvordan vi forstår fenomenet operaproduksjon av i dag.

Recycling the Shock: Herheim’s Salome and the Conservative Radicalism in Regieoper

In 2013 Richard Strauss’s Salome will be staged in Oslo. Salome’s debut in Bjørvika is framed by the long line of provocations that have followed not just the opera, but also the cultural re-cycling of the Salome myth in general, containing a paradoxical co-existence of provocation and convention, the known and the unexpected. A similar tension lingers in the radical phenomenon of Regieoper, referring to the tradition of radically re-producing the extremely popular opera canon. Based on an extensive comparative study of Salome productions, this paper takes Herheim’s version as basis for a discussion of this tension in “new” productions of “old” operas. I focus particularly on the last scene, which can be read as a remake of previously heard lines and melodies that in this version promotes the question of whether there are any limits of operatic re-creation. By the medium’s demand for new mediations, embodiments and particularity, I find opera productions to demonstrate how repetitious structures and fixed limits are actually what nurture innovations and rebellious creativity.

(side 28-40)
av Morten Magelssen og Lars Johan Materstvedt
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har foreslått tilbud om en ekstra ultralydundersøkelse, «tidlig ultralyd», for alle gravide i uke 11-13. Vi stiller oss kritisk til dette dersom formålet er fosterdiagnostikk. For fosterdiagnostikk ...
SammendragEngelsk sammendrag

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har foreslått tilbud om en ekstra ultralydundersøkelse, «tidlig ultralyd», for alle gravide i uke 11–13. Vi stiller oss kritisk til dette dersom formålet er fosterdiagnostikk. For fosterdiagnostikk kan lede til selektiv abort, en praksis som ikke er forenlig med prinsippet om menneskers likeverd.

Trying hearts and kidneys: the ethics of ultrasound

Several Norwegian political parties have suggested a state-sponsored ultrasound scan for all pregnant women during weeks 11-13, so-called ”early ultrasound”. We argue that the legitimacy of its implementation crucially depends on whether it would be performed for the sake of prenatal diagnosis, or for the sake of health benefits for mother or foetus. We hold the view that prenatal diagnostics is incompatible with society’s commitment to the fundamental idea of the equal worth of every citizen, and develop a particular “equal worth argument” to demonstrate why and how this is the case. This argument purports to show that, just as sex-selective abortion is incompatible with the equal worth of males and females, so selective abortion due to disease is incompatible with the equal worth of all citizens regardless of diseases, conditions and abilities. However, if early ultrasound really brings considerable health benefits, then in a societal perspective the increased abortion rate that will follow may be justified by the Doctrine of Double Effect as an unintended side effect. However, as of today, reviews of the scientific literature show that such health benefits are negligible.

(side 41-52)
av Berit von Der Lippe og Kirsti Stuvøy
Flere tiår med feministisk aktivisme kan sies å ha satt sine spor i internasjonal politikk. Et eksempel er å finne i FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325. Afghanistan har blitt en testcase for denne ...
SammendragEngelsk sammendrag

Flere tiår med feministisk aktivisme kan sies å ha satt sine spor i internasjonal politikk. Et eksempel er å finne i FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325. Afghanistan har blitt en testcase for denne resolusjonens kvinnepolitiske siktemål. Søkelyset her rettes inn mot denne resolusjonen og hvordan den vil kunne virke inn på kvinners liv og rettigheter. Vi kritiserer måten hensynet til kvinner og kvinners rettigheter blir brukt i begrunnelser for krig eller militære intervensjoner, og problematiserer forestillinger om likestilling som synes mer innrettet mot å legitimere vår egen maktbruk enn mot å forstå de lokale maktforhold som påvirker kvinners liv og resolusjonens effekter.

Women's Liberation and War –an Oxymoron? UN Security Council Resolution 1325 and women's rights in Afghanistan

In this article we discuss UN Security Council resolution 1325 on women, peace and security. The adoption of the resolution and the spread of feminist ideas throughout the UN system demonstrate a multilateral political consciousness of women and security in international politics. In the war on terror in Afghanistan, this agenda is put to the test. There are signs that it is necessary to question whether this focus will sustain, but we ask more importantly to what effect this feminized security agenda should be sustained. We argue that a Western notion of gender equality and concern for women serve the military-strategic purpose of legitimizing the use of force in Afghanistan. This rhetoric is means of co-opting feminist agendas and also a subtle way of silencing the voices, experiences and the agency of Afghan women. We conclude that the feminist focus ought to be directed at the question of how to make women – locally and in multilateral institutions - agents given specific power structures. The change in global power relations opens up for a discussion of who may become new actors of a feminist agenda reflexive of its connection to global power structures.

Evidens
(side 61-69)
av Vegard Bruun Wyller og Torgeir Bruun Wyller
Oversikt
(side 79-89)
av Julian V. Johnsen og Katrine V. Løken
Meldinger
(side 90-95)
av Karin Widerberg, 
Debatt
(side 106-112)
av Fredrik Sejersted og Ulf Sverdrup
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon