I dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift introduserer vi en ny spalte – «Meldinger» – der relevante fagpersoner kommenterer offentlige utredninger og andre sentrale styringsdokumenter. Denne gang har vi bedt Jan Fridthjof Bernt skrive om Grunnlovsutvalget, mens Anne Elizabeth Stie tar for seg Europautredningen.

Hvorfor en slik satsning? Vies ikke offentlige utvalg og kommisjoner alt mer enn nok oppmerksomhet? Bør ikke tidsskrifter som NNT heller tilstrebe å utgjøre et frirom for utvikling av alternativer hinsides «styringsdiskursen»? Motstillingen er ikke videre fruktbar. Ethvert samfunn må styres, og utviklingen av alternativer krever innsikt i ordningene og tilnærmingene som gjelder. Dette kan man for eksempel lese om i NOUene. En gjennomsnittlig norsk offentlig utredning inneholder gjerne en kunnskapsoversikt – hva mener utrederne «vi vet» om saken det gjelder? – en vurdering av problemer, samt anbefalinger om endringer i lov og politikk. I 2011 utkom 21 NOUer, så langt i 2012 er det kommet 16. Bare Justisdepartementet har hatt ansvar for 63 utredninger siden 2000, Finansdepartementet 56, Arbeidsdepartementet 35. Disse utredningene kan få effekt nokså umiddelbart, eller de kan, vel så ofte, påvirke politikken gjennom små og store drypp i årene og tiårene som følger. Problemet er neppe at vi snakker for mye om disse dokumentene, men at de påaktes, granskes og drøftes altfor lite utenfor styringsapparatet.

En del utredninger er så tekniske og tematisk sett så smale at fraværet av offentlig debatt er selvforklarende. En annen årsak er prioriteringer i media. De fleste journalister har verken tid eller kunnskap nok til å kikke utvalgene i kortene. Det samme gjelder politikerne. Forskere og eksperter med kritiske synspunkter artikulerer dem typisk via styringskanaler eller i esoteriske tidsskrifter heller enn i bredere offentligheter.

Et avgjørende spørsmål er om utrederne selv kunne gjort mer for å skape blest og debatt rundt det de leverer. Kutymen i utvalgsvesenet er å tilstrebe enighet og ikke ta dissens, med mindre man anser det som strengt påkrevd. Er ikke dette i bunn og grunn misforstått? Er det ikke plausibelt å tenke seg at mer eksponert uenighet og konflikt mellom utrederne ville forplantet seg til det offentlige rom og aktivert viktige konfliktlinjer der? Noen burde forske på sammenhengen mellom antall dissenser i offentlige utvalg og omfanget av debatt. Ganske enkel er den neppe. Den kanskje mest debatterte NOUen i fjor var Brochmann-utvalgets Velferd og migrasjon. I utredningens anbefalingskapittel finner jeg én enslig dissens. Mye diskusjon er dessuten ikke det samme som god diskusjon. Bidro spliden i Makt- og demokratiutredningen til å høyne kvaliteten på debatten om utredningens funn og konklusjoner?

For meg ble spørsmålet om dissens eller ei spisset, da jeg i 2010 ble satt til å utrede likestilling og norsk likestillingspolitikk som medlem av Skjeie-utvalget. Sluttproduktet er to NOUer, og jeg endte opp med ikke å ta en eneste dissens, til tross for at det flere steder i utredningen, trolig i hvert eneste kapittel, er ting jeg som forsker eller debattant ville sagt annerledes. Slik er det antagelig også for de elleve andre utvalgsmedlemmene. Valget den enkelte har i en slik situasjon, er å ta dissens hver gang man ikke får det nøyaktig som man vil – og risikere at andre gjør det samme – eller å sette terskelen for dissentering høyt; ta dissens om man er diametralt uenig – det må og bør man selvsagt – og ellers konsentrere seg om å jobbe frem et dokument man i hovedsak kan stå inne for.

Jeg valgte det siste. En offentlig utredning der konklusjonen er at «ekspertene strides» om, tja, det meste, vil departement og statsråd legge rett i skuffen. Dissensene jeg vurderte å ta, kunne kanskje – eller kanskje ikke – fått oppmerksomhet og skapt debatt. Dette kunne kanskje vært bra, men det kunne også bidratt til å skygge for alt det adskillig viktigere vi i utvalget faktisk var enige om, på tvers av meningsforskjeller.

Jeg tenkte dessuten at jeg som forsker og debattant skulle si noe om likestilling i årene som kommer også. Da vil jeg naturligvis fortsatt hevde mine primærstandpunkt, formulert som jeg selv finner det best. Det bør også andre avgåtte utvalgsmedlemmer gjøre – og gjerne her i NNT.

Foruten bidragene av Bernt og Stie, inneholder dette nummeret artikler av Randi Rosenqvist – om utilregnelighetsregelen i norsk rettsvesen – av Anne Lise Ellingsæter – om hvordan norske myndigheter formulerer ønsket om at norske kvinner bør føde flere barn – av Tore Lindbekk – om alt som er gått galt i norsk utdannings- og forskningspolitikk – og av Halvard Leira – om de, knapt synbare, endringene i norsk utenrikspolitikk om de borgerlige inntar regjeringskontorene i 2013.

Kim Angell intervjuer filosofen Jeremy Waldron om ytringsfrihet, Utøya-terroristen, dvergkasting – og mye annet. Jan Grue er først ute i enda en ny spalte – «Oversikt» – som tar for seg state of the art innen ulike forskningsfelt. Grue skriver om funksjonshemningsforskning.

Debattseksjonen inneholder en kommentar av Karin Widerberg til likestillingsymposiet i NNT 2 2012, svar fra Kari Aga Myklebost og Fredrik Fagertun til Tor Inge Førland (NNT 3 2012), svar fra Svein Tuastad til Nils Rune Langeland (NNT 3 2012), svarreplikk fra Arnved Nedkvitne til Sverre Bagge (NNT 3 2012), og et innlegg av Øyvind Paasche om klimaet i klimadebatten.