Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 346-348)
av Cathrine Holst
(side 349-360)
av Randi Rosenqvist
Debatten siste år om rettspsykiatriskes sakkyndighet har medført at mange har blitt skeptiske til dagens utilregnelighetsregel og kvaliteten av rettspsykiatrisk arbeide. I denne artikkelen diskuteres utilregnelighetsbegrepet slik dagens praksis har ...
SammendragEngelsk sammendrag

Debatten siste år om rettspsykiatriskes sakkyndighet har medført at mange har blitt skeptiske til dagens utilregnelighetsregel og kvaliteten av rettspsykiatrisk arbeide. I denne artikkelen diskuteres utilregnelighetsbegrepet slik dagens praksis har blitt. Det argumenteres for at utilregnelighetsregelen på ny bør utredes og justeres av en kommisjon for å harmonisere straffeloven i forhold til utviklingen innen psykiatri. Videre argumenteres det for at den misnøyen som er registrert om utilregnelighetsregelen også kan skyldes utviklingen i omsorgen for psykotiske personer.

Is there something wrong about the insanity defense?

The question of Mr. Breivik’s state of mind during his terrorist acts was settled by the court in August this year, but the discussion about the legal criteria for the insanity defense will go on. This paper discusses why some criminals are found not sane according to the Norwegian Criminal Act, and how the discussion about how to identify the legally insane has been going on for nearly two hundred years. But insanity is one issue; another issue is what should happen to insane criminals? A hundred years ago, those criminals who were found insane were placed in a mental health institution, where they often would spend the rest of their lives. The last decades psychotic patients receive much better treatment, and do not spend much time in mental institutions. Psychotic patients who have committed violent crimes and are acquitted, can also expect to become much better within a relatively short time. This paper advocates better mental health care for psychotic patients before they commit serious crime, and also better follow-up of acquitted patients. Only then will it be possible to maintain the principle of the insanity defense.

(side 361-371)
av Anne Lise Ellingsæter
En ny samfunnskontrakt mellom stat og familie må til for å snu synkende fruktbarhet i Europa, hevder flere demografer. Pronatalisme - statlig intervensjon for å øke barnefødsler - har av historiske årsaker ...
SammendragEngelsk sammendrag

En ny samfunnskontrakt mellom stat og familie må til for å snu synkende fruktbarhet i Europa, hevder flere demografer. Pronatalisme – statlig intervensjon for å øke barnefødsler – har av historiske årsaker svak legitimitet. Hvilke legitime begrunnelser for støtte til barnefødsler finnes i dag, og hvilke har vært fremmet i moderne norsk familiepolitikk?

Children at the center – pronatalism in Norwegian family policy

Over the past forty years, family policy reform has changed the relationship between state and family in Norway. To what extent, and eventually in which form, have family policy been legitimated by pronatalist rationales, i.e. the birth of more children? Central policy documents demonstrate that families with children have been a group of high priority, and that a consensus about children as public good has been consolidated. Increased support to families with children has not been legitimated by direct pronatalist aims, but with the welfare of families. Reforms have been part of a political struggle between the Left and the Right, however, over the limits of state responsibility. Furthermore, the legitimation in policy documents and in the public debate diverges. In the public debate, effects of family policy are referred to in direct pronatalist terms. Together with the strong emphasis of families and children in the public sphere, this has created a public culture where women are encouraged to have children.

(side 372-381)
av Tore Lindbekk
Store ambisjoner preget de norske regjeringenes utdannings- og forskningspolitikk i perioden omkring århundreskiftet. Man fikk ekspansjon. Men de mange målkonfliktene som var innebygget i tiltakene, blokkerte virkningene. Allmennskolens langvarige konflikt ...
SammendragEngelsk sammendrag

Store ambisjoner preget de norske regjeringenes utdannings- og forskningspolitikk i perioden omkring århundreskiftet. Man fikk ekspansjon. Men de mange målkonfliktene som var innebygget i tiltakene, blokkerte virkningene. Allmennskolens langvarige konflikt mellom kunnskapsstrev og «progressiv pedagogikk» var tilsynelatende løst da «grunnleggende kompetanse» ble overordnet mål. Men konflikten var ikke bilagt. Yrkesutdanningen ble arena for skiftende kompromisser mellom yrkesferdighet og allmennorientering. Planen om økt undervisningstrykk i høgre utdanning ble veltet til side av visjonen om vitenskapsnasjonen Norge.

The failure of the Norwegian Knowledge Programme

The governments decided during the 1990s to make Norway into a leading nation in knowledge and scientific research. For that purpose extensive reforms were executed in secondary and higher education. They related to organisational matters as well as curricula. Most notable was a consolidation of 98 colleges into 26 larger institutions and a restructuring of more than two hundred upper secondary vocational courses into 12 (three-year) programs. However, according to recent data from the Norwegian Office of Statistics, there was stagnation in the numbers attaining vocational certificates or academic grades. These trends were due to the conflicting goals that were embedded in the policies, between occasional and academic knowledge, and between research and the transmission of professional skills. But the number of doctorates and research reports increased, particularly in medicine and social science.

(side 382-393)
av Halvard Leira
Hva vil høyresiden med utenrikspolitikken? Gitt muligheten for «blå-blått» flertall i 2013, er det rimelig å spørre hvilken utenrikspolitikk som vil føres av en H-Frp-regjering. Frp har aldri ...
SammendragEngelsk sammendrag

Hva vil høyresiden med utenrikspolitikken? Gitt muligheten for «blå-blått» flertall i 2013, er det rimelig å spørre hvilken utenrikspolitikk som vil føres av en H–Frp-regjering. Frp har aldri vært i regjeringsposisjon, og Høyre har ikke vært utenrikspolitisk førende i noen regjering etter den kalde krigen, så kursvalget er ikke gitt. Unge intellektuelle på høyresiden ønsker seg bort fra konsensusen i norsk utenrikspolitikk, og argumenterer for en ny utenrikspolitikk basert på et liberalkonservativt grunnlag.

«Dreaming about a new foreign policy»

This article deals with the foreign policy views of the Norwegian political right (the so-called liberal-conservatives), asking whether these views indicate a possible radical reorientation of Norwegian foreign policy or whether we are simply seeing some re-arrangements in the margins. The discussion goes through three steps. First it is established that conservativism/realism and liberalism as foreign policy traditions are incompatible at a philosophical level, but that they might share strategies and tactics. This is followed by a discussion of the Norwegian foreign policy tradition, where it is argued that the general philosophy has been national-liberal, although with elements of realist strategy. In the final section, the views of the current generation of liberal-conservatives is contrasted with the theoretical and historical discussion. Three different positions can be found, one realist, one neoconservative and one which emphasizes realist strategies, but which is based on a liberal philosophy. In the conclusion it is argued that this latter position, which is the most prevalent, differs little from Norwegian foreign policy tradition and current policies. Despite the somewhat bombastic language applied, the main desired change is in personnel – the liberal conservatives want to run the national-liberal foreign policy themselves.

Samtale
(side 394-402)
av Kim Angell
Professor Jeremy Waldron (f. 1953, Invercargill, New Zealand) er en fremstående rettsfilosof og politisk filosof; for tiden University Professor ved New York University, School of Law (siden 2006) og Chichele Professor of ...
Sammendrag

Professor Jeremy Waldron (f. 1953, Invercargill, New Zealand) er en fremstående rettsfilosof og politisk filosof; for tiden University Professor ved New York University, School of Law (siden 2006) og Chichele Professor of Social and Political Theory ved All Souls College, Oxford (siden 2010). Hans vitenskapelige produksjon er variert og omfattende, og dekker blant annet spørsmål knyttet til eiendomsrett, torturlovgivning, rettslig overprøving, John Lockes politiske tenkning, rettigheters natur og konstitusjonalisme.

Tidligere i år var Waldron i Oslo i forbindelse med et arrangement i regi av New York Review of Books og Fritt Ord, hvor han deltok i en diskusjon om regulering av hatspråk. På oppdrag fra Nytt Norsk Tidsskrift benyttet jeg anledningen til å ha et møte med Waldron, hvor vi snakket om hatspråk, men også om andre temaer fra hans brede forfatterskap.

Meldinger
(side 403-412)
av Jan Fridthjof Bernt
(side 413-419)
av Anne Elizabeth Stie
Debatt
(side 427-433)
av Øyvind Paasche
(side 434-438)
av Svein Erik Tuastad
(side 442-444)
av Karin Widerberg
(side 445-448)
av Arnved Nedkvitne
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon