Det hevdes stadig, i stadig nye bøker, at arbeidere i Europa opptrer fullt ut rasjonelt når de stemmer på høyrepopulistiske partier. Det er i så fall godt gjort av arbeiderne. Mennesker opptrer stadig vekk ganske irrasjonelt, og det er oppsiktsvekkende om man nå kategorisk kan utelukke at andre mekanismer enn rasjonelle valg styrer arbeidernes politiske atferd.

Det er vel dessuten godt nytt? Politikere og strateger i andre partier kan selvsagt finne det irriterende at velgergrupper går til konkurrenter til høyre, men i det store og hele skulle man tro det var bra at folk flest stemmer på partier det er rasjonelt for dem å stemme på. Alternativet måtte jo være å oppfordre dem til å stemme mer irrasjonelt, og det klinger ikke helt godt.

Nå er det likevel slik, at mange av dem som mener at høyrepopulisme reflekterer rasjonell velgeratferd, kan bekymre seg over høyrepopulismen og mene den utgjør et «problem» i ulike henseender. Når de snakker om rasjonell atferd, vil de anføre, sikter de ikke til annet enn atferd i tråd med mer eller mindre kortsiktige materielle interesser. Om høyrepopulisme som sådan er «bra» eller «dårlig», er en annen sak.

Til dette er det minst to ting å si. For det første: Hvis det ikke er annet man har i tankene når man identifiserer høyrepopulistisk stemmegivning som rasjonell, er analysen rimelig selvsagt. For eksempel: At den innenlandske arbeiderklassen vil kunne tjene lønnsmessig på gjennomslag for høyre-populistenes (og eventuelt andres) krav om stengte grenser, er opplagt, i hvert fall for alle oss som er kjent med Ottar Brox’ analyser. Og for det andre: Dette er helt riktig en definisjon av rasjonalitet, men det finnes også en del andre. Man har på den ene siden mer generøse definisjoner. Man kan for eksempel si at aktører opptrer rasjonelt om de selv finner mening i og grunner for å gjøre det de gjør. Kanskje stemmer vanlige folk på høyre-populistiske partier fordi disse partienes politikere snakker fint om vanlige folk? I så fall er stemmegivningen deres upåklagelig rasjonell – ut fra denne definisjonen.

På den annen side kan det tenkes strengere definisjoner. Man kunne for eksempel sagt at det er rasjonelt av arbeidere og andre å stemme på høyre-populistiske partier så fremt det er i deres opplyste, langsiktige egen-interesse å gjøre det. Hvor rasjonell blir høyrepopulismen da? Svaret avhenger naturligvis av hvilke konsekvenser, negative og eventuelt positive, man mener høyrepopulistisk agitasjon og politikk har på samfunn og kultur, og for ulike gruppers levekår over tid. Ukvalifiserte påstander om at høyre-populistisk stemmegivning er rasjonell, kan nok uansett bli vriene å godtgjøre.

Det finnes med andre ord ulike «bruksmåtedefinisjoner» av ordet rasjonell, for å låne Gunnar Skirbekks uttrykk i forrige nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Debattanter kan gjerne tro de er uenige i sak, mens kimen til konflikten i grunnen er ulik bruk av ord. Vi ser dette i et utall diskusjoner. For eksempel: Er Norge et likestilt og demokratisk samfunn? Svaret avhenger selvfølgelig også av hva man legger i ord som likestilling og demokrati.

Det kunne kanskje være en idé om man litt oftere brukte litt mer tid på å klargjøre hvordan man bruker ord, det være seg i forskning eller i presumptivt opplyst offentlig debatt, om høyrepopulisme og annet. I denne sammenheng vil også spørsmålet om adekvate «normative definisjoner» reise seg, for igjen å sitere Skirbekk. Hva mener vi bør gjelde som et demokrati? Når fortjener noe merkelappen likestilt? Hvor lite skal til før vi -vurderer noe som rasjonelt? Det dreier seg om hvordan vi bruker ord – men også om hvordan vi vil og bør bruke dem.

En del forbinder nok europeisk høyrepopulisme med Silvio Berlusconi. Steinar Stjernø innleder dette nummer av Nytt Norsk Tidsskrift med en artikkel om rettssakene mot Berlusconi og rettsvesenet i Italia. To bidrag tar for seg liberal politisk filosofi; Robert Huseby diskuterer Gerald Cohens sosialistiske kritikk av John Rawls; Torbjørn Røe Isaksen drøfter Ronald Dworkins og Amartya Sens siste bøker. Håvard Teigen skriver om strategene for – og avviklingen av – norsk distriktspolitikk. Hva er humanioras samfunnsoppdrag? Fredrik W. Thue tar for seg endringer i humanioras fagkultur fra 1960-tallet og fremover.

En ny utredning foreslår nye grep i offentlig likestillingspolitikk, herunder et statlig likestillingsdirektorat. Ja eller nei? Debatten pågår mellom de rød-grønne og opposisjonen, men også internt blant de rød-grønne. Vi bringer en innledende kommentar av utredningsleder Hege Skjeie, og innspill til debatt fra Helga Pedersen og Gunn Karin Gjul, begge Arbeider-partiet, og Høyres Julie Brodtkorb.

Ola Tjørhom kritiserer det han mener er et tiltagende «tradisjonalistisk hegemoni» innenfor Den katolske kirke. I serien Fremragende? skriver Arnved Nedkvitne om Senter for middelalderstudier ved Universitetet i Bergen.

Hvor mange studenter gjennomfører på normert tid? Bedriver -departementet bevisst manipulasjon med tall? Det kan unektelig se slik ut. Kai A. Olsen innleder til debatt. I debattseksjonen skriver også Marie Haavik om Downs-barn og hvordan vi snakker om dem, og Bredo -Berntsen om forfallet i den lokale miljøforvaltningen. Heming Gujord svarer Toril Moi (NNT 3/2011); Sindre Bangstad og Arne Johan Vetlesen svarer sine kritikere (NNT 1/2012).