Jeg er neppe den eneste som har lagt merke til sammenfallet mellom ulike aktørers fortolkning av 22. juli og hva som går best og mest friksjonsfritt i hop med verdensbilde og posisjoner før terroren. Har man alltid ment at offentlig debatt er preget av rasisme og islamofobi, ja, da er det selvsagt dette terroren må sees i lys av. Har man derimot vært en krass kritiker av islam og islamisme, er man straks mindre tilbøyelig til å mene at rasisme og debattklima hadde noe som helst med saken å gjøre. Er ikke Anders Behring Breivik fremfor alt et psykiatrisk tilfelle?

Responsen fra henholdsvis venstre og høyre har fulgt tilnærmet samme mønster. Venstresiden leser de ideologiske utlegningene i terroristens manifest – mot feminisme, «multikulturalisme», «kulturmarxisme» og mye av det andre venstresiden er for – som en slags fasit over hans motiver. Ikke at alt ilegges avgjørende betydning. Behring Breiviks EU-motstand og hyllest til nasjonal selvråderett forbigås i relativ stillhet. Glemt er også den knallharde retorikken fra venstre mot elite-Ap, Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland. Nå vil alle med ett stå sammen der på valen, side om side med det sosialdemokratiske establishment.

Og høyresiden? Der ser man typisk på manifestet som et sammensurium uten ideo-logisk retning. Terroristen slår i alle retninger, heter det fra tenketanken Civita, en -behagelig konklusjon, selvfølgelig, ettersom Behring Breivik de facto var aktiv i Norges nest største borgerlige parti før han henrettet og lemlestet barn og unge ut fra et erklært «konservativt» ståsted. Men terroristens radikale konservatisme har ingenting med den norske høyresidens, vel, mer moderate konservatisme å gjøre. Det forteller de som ellers aldri tenker seg om to ganger før de assosierer en hvilken som helst erklært sosialist, uansett hvor reformert, med hva det måtte være av barbari utført i sosialismens navn.

Jeg er borger av Norges land. Jeg er mor. Jeg har som andre grått over ofrene til Behring Breivik. Men i møte med debatten om 22. juli er det vanskelig ikke å bli kynisk. Mange sier det de har ren og skjær egeninteresse av å si, rett og slett. Det betyr naturligvis ikke at alle tar feil. Er det islamofobi som har drevet Behring Breivik, så er det det, helt uavhengig av om noen kan dra en debattmessig fordel av at det er slik. Er manifestet et sammensurium, så er det det, uavhengig av om dette gjør livet lettere for folk til høyre. Jeg mener heller ikke å si at alle argumenterer like bra eller like dårlig i 22. juli-debatten; ei heller at koblingen til egeninteressen hos alle aktører er bevisst og kalkulert. Det kan dessuten være mye annet som driver debattanter enn opportunisme og egeninteresse – jeg vet det er det – ikke minst saklige overbevisninger.

Men her er jammen også en hel del strategisk posisjonering og retthaverskhet. Og jeg tror ærlig talt ikke debatten etter 22. juli vil gå over i historien som en debatt med spesielt høy læringsgrad. Å lære noe krever at man er villig til å sette eget ståsted og tatt-for-gitt-heter på spill og åpne for at motstanderen har rett, også på punkter som gjør vondt. Genuin læring er med andre ord en risikosport, og de færreste tar sjansen. I 22. juli-debatten har risikoaversjonen så langt vært høy, og selvransakelsesgraden tilsvarende lav. Kort sagt synes de færreste av oss å ha blitt mer demokratiske, åpne og læringsvillige. Det er en innsikt som burde være tung å bære. Barbariet slo ned in our neighbourhood, og vi fortsetter som før.

Dette rammer på ingen måte de to bidragene om 22. juli i dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift spesielt. Ola Tunander gir oss et innblikk i terroristens mulige inspiratorer og nettverk. Sindre Bangstad og Arne Johan Vetlesen gir i sin artikkel en mer utførlig bakgrunn for kritikken de tidligere har fremført mot Ytringsfrihetskommisjonen og liberale ytringsfrihetsidealer. Begge artikler bringer inn sentrale, til dels nye, og sannsynligvis kontroversielle perspektiver i 22. juli-debatten.

Nummeret for øvrig inneholder en artikkel av Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy om Hoas skjebne i Thorbjørn Egners forfatterskap, og en artikkel om hvordan media påvirker innvandringspolitikken av Frøy Gudbrandsen. Gunn Elisabeth Birkelund gransker forskningsprosjektet Culcom, Fredrik Sejersted og Jonas Gahr Støre samtaler om norsk europapolitikk, og tidligere Høyre-statsråd Leif Arne Heløe kommenterer rettsliggjøringen av helsepolitikken. På debattsidene tar tidligere finansminister fra Arbeiderpartiet, Per Kleppe, til motmæle mot det nylig utkomne historieverket om Finansdepartementet; Bjarne Øvrelid skriver om NAV-reformens individualiseringsideologi; Ragnhild Elise Ørstavik om betydningen av – og samfunnsforskeres manglende innsikt i – tvillingstudier; Odd Gunnar Skagestad om ubehagelige forbindelser mellom OL og fascismen; Hans Erik Næss om en fornyelse av sosiologien.

Ingen av disse bidragene berører terroren direkte, og knapt indirekte, men de inngår alle i diskusjoner som neppe har blitt mindre aktuelle etter 22. juli – om det flerkulturelle samfunnet, globalisering, biologi og sosialdemokrati.