I kjølvannet av finanskrisen mente mange at økonomifaget var avslørt og avkledd en gang for alle. Finanskrisen var, ble det sagt, resultat av en av økonomene anbefalt politikk, og når krisen så var et faktum, kunne de samme økonomene verken gjøre rede for hva som hadde skjedd eller si noe om hva som burde gjøres. Det ble etterlyst faglig selvransakelse og politikere og opinionsledere som ikke lot seg blende av økonomifaglig ekspertise.

Men dette var i 2010. 2011 har så langt vært et kriseår for europeisk integrasjon. Særlig prekær er situasjonen for eurosamarbeidet. Og igjen vender man seg til økonomifaget. Flere av dem som i fjor og forfjor krevde hoderulling blant økonomene og paradigmeskifte på handelshøgskolene, mener nå vi bør lytte ærbødig til økonomiekspertisens anbefalinger – særlig om disse går i retning av at Hellas og andre svake økonomier bør kvitte seg med euroen, gjeninnføre nasjonal valuta og devaluere.

Det er flere ting som skurrer her. En ting er at de lærde strides når det gjelder de økonomiske effektene av devaluering. Skal man plutselig, igjen, bli opptatt av hva fagøkonomene mener, bør man i etterrettelighetens navn også lytte til devalueringsskeptikerne. I tillegg kommer de i beste fall uklare politiske og kulturelle konsekvensene av et sammenbrudd i eurosamarbeidet og et renasjonalisert Europa. Med all mulig respekt; disse vet neppe Victor D. Normann og andre økonomer generelt så mye mer om enn for eksempel historikere, statsvitere og sosiologer, eller andre informerte observatører.

«Måten man for tiden omtaler Tyskland på i Paris, uroer meg,» uttaler den tidligere tyske utenriksministeren Joschka Fischer i siste nummer av Blätter für deutsche und internationale Politik, viet den nasjonale vending i tysk så vel som fransk politikk. Enda mer uroet er han over den svinnende evnen og viljen i Berlin til å tenke europeisk fremfor tysk. Etter andre verdenskrig har europeisk integrasjon vært løsning på «det tyske problem», og en hovedstrategi når det gjelder å sikre Europas globale rolle og den europeiske samfunnsmodell. Hva nå? Fischers betraktninger er ikke primært av økonomisk art, men går like fullt til kjernen av vårt kontinents og vår tids utfordringer.

Det som likevel provoserer meg mest med bukkingen og nikkingen når en del profilerte norske økonomer forteller oss at Hellas bør vende euroen ryggen, er prinsippløsheten. De samme økonomene som ble lynsjet ut over alle rimelige proporsjoner etter finanskrisen, utpekes nå til sannsigere, fordi deres tilnærming tilfeldigvis er i tråd med hva mange norske politikere og kommentatorer av dulgte grunner synes å ønske seg: et svekket EU.

EUs problemer – og problemene med EU – er gedigne. Men er det noe et Europa i krise ikke trenger, så er det utilslørt opportunistisk bruk av fag og ekspertise, alt etter hva man finner politisk tjenlig. I en tornado av en artikkel illustrerer Roger Strand og Kjetil Rommetveit hva som trengs, i EU, men også i Norge: Overordnet gjennomtenkning av forholdet mellom fag og politikk, og konkrete forslag til hvordan moderne, ekspertisebaserte demokratier best kan utformes.

Strand og Rommetveit reiser kjetterske spørsmål, og man får lyst til å rette noen i retur. Det høres i og for seg bra ut med bredere deltagelse i forsknings- og teknologi-politikken, men når skal folk egentlig få tid til all denne deltagelsen? Hvor mange timer daglig ønsker vi å bruke på politikk? Og hva skal kreves av kunnskap? Selv kan jeg med skam å melde lite om nanoteknologi, som er Strand og Rommetveits eksempel. Hvor mye bør jeg da lyttes til? Dessuten; er det nå så sikkert, som de to antar, at folk flest er mer teknologikritiske enn vitenskapsfolk? Hva om flertallet synes det er ok å sette føre var-prinsippet til side av og til?

Bidraget av Strand og Rommetveit inngår i bolken «Natur og kultur». I samme bolk skriver Toril Moi om humanioras betydning med utgangspunkt i slående forskjeller mellom USA og Norge. Harriet Bjerrum Nielsen tar for seg hva biologisk forskning betyr – og ikke betyr – for samfunnsvitenskap og politikk.

Forholdet mellom natur og kultur, fag og politikk, er også akser i Per Haaves historie om Den norske legeforening. Jarle Møen skriver om journalistikkens demokratiske rolle, og gir en samfunnsøkonomisk begrunnelse for mediestøtte, om enn med en annen innretning enn dagens. Hallvard J. Fossheim tar for seg den aristoteliske dydsetikkens skjebne i en tid der alle vil være frie, ikke dydige, og empirisk forskning tilsynelatende har undergravet ideen om stabile karaktertrekk.

De øvrige bidragene i dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift kan knyttes til en annen tverrgående tematikk som alt er introdusert: Europas fortid og fremtid, og i videre forstand Vestens rolle. Heming Gujord leser moderne krigerkultur i lys av Ernst Jünger; Simen Andersen Øyen og Kjetil G. Lundberg diskuterer vestliggjøringen og «siviliseringen» av Kina under OL og EXPO; Tore Nedrebø korrigerer Stein Rokkans fremstilling av Europas historie; og Christine Smith-Simonsen drøfter Norges rolle i kolonitiden.

I tillegg har Idar Helle og Eline Lønnå intervjuet årets holbergprisvinner, historikeren Jürgen Kocka; om historikerstrid, EU, den tyske Sonderweg, og en hel del annet.

Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3 2011 gikk i produksjon før 22. juli 2011. Bidragene har ikke blitt mind-re relevante, men klangbunnen er naturligvis en annen, og enkelte tekster har blitt høyaktuelle. Dette gjelder ikke minst Heming Gujords utbretting av «krigens sjel» i nykonservatismens tidsalder.