Hva er et godt og rettferdig samfunn? Ut fra gjengse demokratiske forestillinger, er dette opp til borgerne å bestemme. Det er for eksempel borgerne som i siste instans avgjør om vi skal ha en likestillingspolitikk i Norge; det er opp til dem å innholds-bestemme hva likestilling skal bety, hvordan en likestillingspolitikk best kan utformes, og hvordan målet om likestilling bør avveies mot andre mål.

Det er samtidig allment akseptert å rådføre seg med ekspertise. I et folkestyre er det «folk» som skal styre, men borgerne spør stadig vekk særlig kunnige til råds. Dette har med tid og ressurser å gjøre. Jeg har verken kapasitet eller innsikt til å sette meg inn i alt man bør sette seg inn i før en beslutning fattes om for eksempel sykehusstruktur, sykefravær eller kraftforsyning i Norge. Da er det helt greit, til og med gans-ke betryggende, at det nedsettes offentlige ekspertutvalg som gjør opp forskningsstatus og utreder handlingsalternativer før vi går til vedtak.

Jeg sitter selv i et slikt utvalg for tiden, det såkalte Likestillingsutvalget. Utvalget skal levere sin innstilling i form av en NOU i 2012. Det ble sikkert tatt visse politiske og representative hensyn da utvalget ble satt sammen, men vi som sitter der, sitter der fremfor alt qua fagpersoner; vi er forskere og andre eksperter i besittelse av presumptivt relevant fagkunnskap.

Det skilles gjerne mellom fakta og verdier, midler og mål. Man tenker seg gjerne at politikerne, som borgernes representanter, definerer og avveier verdier og mål, mens ekspertutvalg bidrar med fakta og drøfter hvilke midler som best og mest effektivt gjør det mulig å realisere de mål og verdier politikerne har satt.

Virkeligheten er annerledes. Likestillingsutvalget går ikke ut over sitt mandat om det engasjerer seg i verdi- og målspørsmål; det ligger uttrykkelig i vårt mandat å gjøre det. Departementet ber utvalget definere likestilling og begrunne hvorfor det er viktig med likestilling og likestillingspolitikk.

Vi entrer da formålenes rike – i likhet med de fleste andre norske offentlige utredninger. Ikke alle mandater er like uttrykkelige som Likestillingsutvalgets og for eksempel Ytringsfrihetskommisjonens; sistnevnte fikk eksplisitt i oppdrag å avgrense og begrunne ytringsfriheten. Men heller ikke utvalg med tilsynelatende rent fakta-orienterte oppdrag leverer verdinøytrale dokumenter. I skrivende stund venter vi på

innstillingen fra Grete Brochmanns Velferds- og migrasjonsutvalg. Til høsten stemp-ler Fredrik Sejersted ut med sin Europautredning. Selv de som er født i går, skjønner at Brochmann og Sejersted vil avlevere mer enn en bunke faktaark.

Er dette ille? Nei, i og for seg ikke. Ekspertutvalg må foreta verdimessige vurderinger, også. Verdi- og målspørsmål dukker opp om man vil det eller ei i anbefalende utredninger. Det som er et problem er manglende uttrykkelighet og drøfting. Et første bud for ekspertutvalg må være klare mål- og verdioverveielser, så borgerne kan kikke fagfolkene i kortene og eventuelt ta til motmæle. Dette er ikke minst viktig fordi medlemmene av offentlige ekspertutvalg ikke er utpekt fordi de har «bedre» verdier enn andre. Tiden vil vise hvorvidt Brochmann, -Sejersted og vi i Likestillingsutvalget leverer også på dette punktet.

Flere av bidragene i dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift drøfter nokså direkte eksperters rolle i beslutningsprosesser, og ekspertisens makt og legitimitet i en demokratisk styringsform. Jan F. Qvigstad drøfter kriterier for en god rentebeslutning; Aanund Hylland diskuterer kriterier for gode beslutninger generelt; Trine -Eilertsen tar opp forholdet mellom fag og politikk sett i lys av striden om monstermastene i Hardanger; Ingelin Killengreen, nylig avgått politidirektør, advarer mot uhensiktsmessig politisk innblanding i forvaltningens virke; Sead Zimeri kritiserer -islamekspertisen, selv den tilsynelatende reformvennlige, fra Tariq Ramadan til Anne Sofie Roald, for å sette konservativ tradisjon over borgernes fornuft og moderne rettsprinsipper; Anine Kierulf ser nærmere på juristmaktens berettigelse, med utgangspunkt i internasjonale domstolers prøvingsrett – og motstanden mot denne hos Regjeringsadvokaten; Ester Fremstad og Per Tore Dalen drøfter, på hver sin måte, forholdet mellom danning, høyere utdanning og demokrati.

Andre bidrag i det foreliggende nummeret kan selv betraktes som ekspertise-baserte innspill til politisk reform. Aksel Braanen Sterri og Magnus Bergli Rasmussen tar til orde for å halvere sommerferien – skal skolen virke sosialt utjevnende, må elevene bruke større deler av året der, skriver de, med utgangspunkt i aktuell forskning; Christine Årdal og hennes medforfattere retter søkelys mot forsknings-Norges lite forskningsfunderte tilnærming til patentering; -Ottar Brox tar til orde for en miljø-politikk mer i tråd med hva vi vet om hvordan mennesker handler; og Sindre Bangstad og Jacob Høigilt etterlyser en mer kunnskaps-basert politikk i møte med islam, og med Muslimbrødrene i særdeleshet.

I tillegg kommer bidrag jeg ikke akter å kategorisere. Jens Erik Fenstad skriver om Leonardo da Vinci, humaniora og matematikk; Tor Eystein Øverås om det å reise og om det å skrive om det å reise.

Dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift bringer også et intellektuelt portrett av filosofen Harald Grimen (1955–2011), min lærer og mange andres.