Hva gjør et politisk tiltak vellykket? At intensjonene bak var de beste – eller at til-taket faktisk virker?

Eeeh... at tiltaket faktisk virker? Når spørsmålet stilles slik, gir svaret seg selv. Hva skulle være poenget med en politikk som er godt ment, men som ikke virker eller er skadelig? En politikk uten effekt eller som bare gjør ting verre, bør avblåses jo før jo heller.

Hvorfor gjøres ikke dette? Hvorfor videreføres ordninger som fungerer dårlig eller ikke i det hele tatt? Av og til vet man ikke noe særlig om effekter. I sitt bidrag i dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift tar Rasmus Slaattelid utgangspunkt i de mange fusjonsprosessene i universitets- og høyskolesektoren. Fusjonene er igangsatt med henvisning til Stjernø-utvalgets lønnsomhetsanalyse. Slaattelid har lett med lys og lykte i utvalgsrapporten. Der finnes ingen lønnsomhetsanalyse.

Andre ganger kan det kanskje være dokumentert visse positive effekter av et tiltak, men de negative effektene er vel så store, og de positive står ikke i noe rimelig -forhold til prisen. Dette er et gjennomgående problem i helsevesenet, ifølge Berit Bringedal og Oddgeir Osland. De beskriver «det helsepolitiske grøftetildragelsesmysteriet»: Vi bruker stadig mer på helse, 30 prosent mer enn i Sverige, for eksempel – men vi blir ikke friskere. Bringedal og Osland mener en særlig «godhetsverifikasjonstenkning» paralyserer helse-Norge.

Atter andre ganger aksepterer man skadene en politikk forvolder, fordi man mener politikken bidrar nødvendig til å realisere høyere formål, det kommunistiske samfunn, for eksempel, eller økonomisk vekst. Arne Jon Isachsen gir en rapport fra dagens Kina.

Det kan dessuten være slik at vi nekter å innse realitetene, fordi vi ønsker så sterkt at ting hadde vært annerledes. Det har vært mange fromme ønsker om å heve kunstnernes levestandard. Likevel, nærmest uansett hva man gjør, ender noen i et samfunn opp med å være «fattige kunstnere». Per Mangset, Mari Torvik Heian og Knut Løyland forsøker å forklare hva som skjer.

Når vi nå vet alt dette – eller burde vite det – hva da? Bør vi slutte å snakke om intensjoner? Er formålene som måtte ligge bak en politikk uinteressante? Er det bare konsekvensene som teller?

Motstillingen intensjoner–konsekvenser er i utgangspunktet skjør. På den ene siden: Hvis vi har en intensjon om å gjøre verden bedre, men ikke bryr oss om konsekvensene av det vi gjør, kan det vel såes tvil om vi egentlig har en intensjon om å gjøre verden bedre.

På den annen side: Konsekvenser er alltid gode eller dårlige, relativt til et formål -eller en hensikt. Det er derfor ganske avgjørende når Kristian Berg Harpviken og -Inger Skjelsbæk i dette nummeret av NNT ber utenriksminister Jonas Gahr Støre avklare formålet med norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Hvorvidt et tiltak eller en operasjon kan oppsummeres som «vellykket», avhenger av hva vi ønsker å «lykkes» med. Ingen som får tenkt seg litt om er «mot» konsekvensanalyse. Spørsmålet er hvilke målestokker analysen skal bygge på.

Her har mange hatt meninger. Synnøve Skarsbø Lindtner går historisk til verks og analyserer norsk 70-tallsfeminismes ideer og idealer. Skulle vi slutte å gjøre slike analyser og begrense oss til å se på feminismens gode og dårlige konsekvenser? Men hva er «godt» og hva er «dårlig»? Dette er nettopp stridens eple.

Roar Høstaker kritiserer atferdsgenetikk og evolusjonspsykologi under tittelen «Hjernevaskens teori». Debatten om vitenskapelighetskriterier og forskningsetikk i kjølvannet av Harald Eias Hjernevask fortsetter. Skulle vi be noen foreta en konsekvensanalyse av Eias virksomhet så vi endelig kunne sette punktum?

I sin kommentar til ESOP (Equality, Social Organization, and Performance) – et Senter for fremragende forskning (SFF) ved Universitetet i Oslo – i NNT-serien Fremragende?, er Einar Øverbye opptatt av ideenes kausale kraft. Defineres en situasjon som virkelig, kan den bli virkelig i sine konsekvenser, lyder det såkalte Thomas--teoremet. Hvis mange nok tror at ESOP–leder Kalle Moenes modell av den norske modell er korrekt, handler de annerledes enn om de ikke hadde trodd det. Dette gir Moene og kompani makt. Gjør ESOPs rammeverk det mulig å spore slik makt? Og er Moenes modell av den norske modell faktisk korrekt? Øverbye er ikke overbevist.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, forteller realistene idealistene. Men veien til helvete er også brolagt med en del ikke fullt så gode intensjoner. Er det saken likegyldig? Å gjøre noe som leder til helvete, kan aldri være bra, men det må vel være verre å ville helvete enn å ikke ville det.

Eller for å bruke et mindre dramatisk eksempel: Willy Pedersen skriver om getto-sosiologen Sudhir Venkatesh som er blitt rik og berømt av å forske på fattige. Venkatesh kan ha valgt å forske på fattige fordi han ville bli rik og berømt, eller han kan være en mann som er genuint opptatt av å forstå dem og det han studerer; rikdommen og berømmelsen er en ikke-intendert konsekvens av en uvanlig vitenskapelig prestasjon. Er jeg «moralist» om jeg synes det står mer respekt av ham i sistnevnte tilfelle?

Det ligger en del gode intensjoner bak norsk likestillingspolitikk. En del konsekvenser av likestillingspolitikken er vel også ganske gode, ut fra flere målestokker. -Likevel kan det være mer å si. NNT bringer Thorgeir Storesund Kolshus’ beretning om hva som skjedde da han som nybakt pappa kjørte bil uten å sette ungen i barnesete.