I 2010 er det 60 år siden etableringen av faget sosiologi ved Universitetet i Oslo. Hvor står sosiologien i dag? Gunnar C. Aakvaag tar i dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift til orde for en sosiologi basert på «naturalistiske perspektiver».

Naturalisme? Var det ikke positivisme vi snakket om? Positivismestriden dreide seg om hvordan human- og samfunnsvitenskap skiller seg fra naturvitenskap. Menneskers atferd er meningsfull, ifølge positivismekritikerne. Studiet av mennesket og menneskers samkvem krever derfor meningsfortolkning.

En positivist trenger ikke benekte dette. Positivismestriden var en filosofisk strid om de kunnskapsteoretiske konsekvensene av at mennesker har en mening med det de gjør. Positivismekritikerne mener dette faktum gjør erkjennelsesprosessen i human- og samfunnsvitenskapen og naturvitenskapen fundamentalt ulik, mens positivistene mener det er snakk om en gradsforskjell.

Er debatten om naturalismen bare enda en positivismestrid? Jeg tror ikke det. Aakvaag gjør rede for nye funn særlig de siste par–tre tiårene innen disipliner som nevrobiologi, sosiobiologi, atferdsgenetikk, evolusjonspsykologi og kognisjons-vitenskap. Naturalismestriden, om vi kan kalle den det, er ikke minst en strid om implikasjonene av disse funnene for human- og samfunnsvitenskapelig teori-dannelse.

Men denne striden går ikke uten videre mellom positivister og positivismekritikere. I en annen artikkel i dette nummeret avviser Jon Hellesnes det han mener er «-ekstreme» utslag av «den naturalistiske åndsmoten»; teorier om at vi er «nevrobiologisk determinerte». Utover dette synes ikke positivismekritikeren Hellesnes å ha så mange anfektelser. Relevansen av for eksempel nevrovitenskap for studiet av mennesket, tas nærmest som en selvfølge.

Dette er et generelt poeng: Alt er ikke positivismestrid. En rekke debatter om hvordan vitenskap best bedrives har lite eller ingenting med positivisme eller ei å gjøre. Bør human- og samfunnsvitenskap tilstrebe objektivitet? Verdifrihet? Er målet med studiet av mennesket å fortolke mening eller også å årsaksforklare? Oppnås best innsikt gjennom kvantitativ eller kvalitativ metode? Finnes det universelle standarder for rasjonalitet og vitenskap?

Hva man mener om disse spørsmålene bestemmes ikke ganske enkelt av hvor man står i positivismestriden. Positivister underskriver gjerne ideen om vitenskapelig objektivitet, men det gjør også positivismekritikere. Positivismekritikere har kritisert verdifrihetsidealet og forsvart en fortolkende samfunnsvitenskap, men grunnleggeren av ideen om en forstående sosiologi, Max Weber, gav også det klassiske forsvaret av verdifrihet og så fortolkning som ledd i en samfunnsvitenskap som sikter mot årsaksforklaring.

I et symposium i dette nummeret av NNT om Harald Grimens bok Hva er tillit, kritiserer Gaute Torsvik Grimen for å legge for lite vekt på økonomisk-eksperimentell forskning om tillit, mens Lise Kjølsrød etterlyser mer inngående drøfting av sosio-logiske data. Å redusere slike diskusjoner til positivismestrid, blir tvungent. Tilsvarende gjelder diskusjonen mellom Grimen og Arne Johan Vetlesen om innretningen på en holdbar fenomenologisk teori om tillit.

Og vi kan fortsette: Positivister er ikke uten videre «for» kvantitativ metode – tenk på Jon Elsters kritikk av statistisk basert samfunnsvitenskap – og positivismekritikere ikke uten videre «mot». Via positivismestridens parametre får vi verken grep om den nye naturalismestriden eller rundene av strid om det postmoderne.

Ei heller er postivismestriden det beste utgangspunktet for å kartlegge vitenskapsoppfatninger utenfor akademia. Siv Ellen Kraft gir i artikkelen «Kjenner du varmen?» en fascinerende fremstilling av fenomenet Snåsamannen, herunder forsøkene som har vært gjort på å belegge Snåsamannens særlige evner ad «vitenskapelig» vei. Snåsamannen og hans hjelpere bringer oss definitivt hinsides positivismestriden.

Mener jeg å si at positivismestriden ikke lenger «gjelder»? Nei, men jeg mener det finnes andre vel så viktige vitenskapsstrider, og at vi ville forstått mer av disse stridenes substans om vi snakket noe mindre om positivisme og positivismekritikk.

Det er også andre jubileer i år. Det er for eksempel 120 år siden Agnes Mathilde -Wergeland doktorerte som første norske kvinne – en milepæl i kvinnekampens historie. I en utfordrende artikkel, «Om å oversette religion», diskuterer Jorunn Økland vilkårene for å utøve feministisk kritikk innenfor og på tvers av de monoteistiske religionene.

Og når vi snakker om milepæler: I fjor feiret EU-motstanderne femtenårsjubileet for nei-seieren i 1994. Frank Rossavik synes ikke det er så rart at de vant.

Ibsen-jubileet var i 2006. I serien Fremragende? bringer vi Ståle Dingstads grundige vurdering av det trolig mest påkostede forskningsprosjektet innen humaniora i Norge noensinne, Henrik Ibsens skrifter. Dingstads dom er hard.

Norge skal feires i 2014. Øivind Kopperud og Irene Levin har skrevet artikkelen «Da norske jøder ikke fantes». Den bør leses før noen feirer noe som helst.

Dette nummeret av NNT bringer dessuten en skarp analyse av Tore Slaatta av forfatterjubileenes funksjon og økonomi, med utgangspunkt i Ibsen-jubileet og Hamsun-jubileet.

Vi feirer historiske skikkelser og hendelser fordi den eller det vi feirer fortjener å feires. Men jubileene er også hendelser vi benytter oss av for å si noe om hva som er verdt å snakke om og tenke på i dag.