Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Europa og de andre

  ibn@nupi.no

Forskningssjef ved NUPI

  • Side: 86-96
  • Publisert på Idunn: 2010-05-31
  • Publisert: 2010-05-31

Det å skape og opprettholde en bestemt identitet innebærer å avgrense et «oss» fra et «dem». For Europas del har den viktigste konstituerende -utsiden, eller det som anses som ikke-Europa, alltid vært Østen. Et tankekors er det da at Europas egne urinnvånere kom fra de eurasiske steppene. Våre østlige naboer kan virke fremmede, men de er nære fremmede.

Analyser av europeisk identitet tar ofte utgangspukt i nasjonalstater. Nasjonalstaten er en interessant og også dominerende form for politisk styringsenhet; men den er ikke, og har aldri vært, den eneste. I et lengre historisk perspektiv er den en nykommer. Et av kjennetegnene ved det politiske liv i dagens Europa angår forholdet mellom Den europeiske unions framvoksende politiske styringsorganer på den ene siden, og dens medlemsstater på den andre. Det pågår en intens dialog mellom de to. Et nøkkelanliggende i denne dialogen gjelder «Østen», hva enten det dreier seg om de østligste medlemmene av nåværende EU, som Bulgaria; eller Russland; eller for den del Iran eller Kina. -Poenget jeg vil utdype her er svært enkelt. Europa har sitt opphav i de eurasiske steppene – området som strekker seg fra Beringstredet i øst til skogområdet omkring Volga i vest. Med et mulig unntak for baskerne, hvis opprinnelse vi vet lite om, kom de såkalte urinnvånerne i Europa fra Østen. Historisk sett er dette opplagt. Politisk sett er det -definitivt gått i glemmeboken. Nettopp derfor kan det være grunn til å påpeke at dette ikke bare er et fenomen som tilhører forhistorien. Faktisk har steppene, eller mer spesifikt, folk som kommer fra steppene, hele tiden vært det poststrukturalister kaller -Europas konstituerende andre. Jeg vil kort vurdere hvordan dette manifesterte seg fra om-kring 800 til omkring 1500, og trekke en linje til dagens form for nomadisme. Termen «konstituerende andre» vektlegger simpelthen at identiteter er et spørsmål om å skille et «oss» fra et «dem». Siden det å skape og opprettholde en bestemt identitet alltid innebærer å avgrense et «oss» fra det som er utenfor, vil utsiden nødvendigvis spille en rolle i å forme eller konstituere dette «oss». Som med alle identiteter, skapes Europa gjennom sin pågående avgrensning fra det som anses som ikke-Europa (Neumann 1999).

Oss og dem

I en norsk sammenheng, hvor motstanden mot poststrukturalistisk teori fortsatt er intens, kan det være behov for å godtgjøre konseptet om identitetens «konstituerende utside». La oss ta en omvei om Platons dialog Staten. Platon er interessert i hva som utmerker en statsmanns arbeid, og dermed også politikk. Hans svar er at politikk er den overgripende, eller kanskje bedre: underbyggende kunsten å regulere forholdet mellom den ene og de mange. Polis, foreslår Platon, er en vev. Statsmannens oppgave er å ferdigstille denne veven. Det ferdige tekstilet bør være en inkluderende og perfekt avstemt blanding av de dristige og de forsiktige. En slik vev, et slikt politisk samfunn, konkluderer Platon (2003: 261b–263a), vil være det vakreste av dem alle.

For Platon handler altså politikk om å knytte sammen individuelle skjebnetråder til en vev der alle gjensidig utfyller hverandre, sammenbundet i et fellesskap av praksiser og skjebne. Dette er kollektiv identitetsdannelse sett ovenfra. Sett nedenfra, dreier det seg om å tilhøre og å handle i samsvar med allerede foreliggende manus. Dette temaet er en gjenganger i den politiske teoriens kanon. For kontrakt-teoretikerne er det eksempelvis slik at folk trer ut av sin naturtilstand for å danne et fellesskap. Til grunn for alle spørsmålene om dagligdags politikk, om hva slags grunnlov et samfunn bør ha, hvordan ressurser bør fordeles osv., ligger det basale spørsmålet om hvem vi er. Gruppetilhørighet er nøkkelen til menneskelig liv. Jo større gruppene er, jo mer avgjørende er det at det finnes et slags lim som holder dem sammen, noen markører for fellesskap, integrerende krefter.

Hvorfor er det slik? Fordi det er vanskelig, ja, kanskje umulig, å handle kollektivt uten å ha et allerede foreliggende skjema for hvem som skal handle? Metodologiske individualister hevder det motsatte – at hver enkelt bare kan handle i vei og så vil det adderes opp til kollektiv handling – men da ser de jo bort fra at forestillingen om individualisme – at det er individene som skal handle – i seg selv er et kollektivdannende fenomen; om individer dannes ut fra kollektive forestillinger om at de skal være individer som skal handle slik og slik, og så gjør det, ja, så blir jo den kollektive ideen om individet realisert som en serie av «individuelle» handlinger som avspeiler en kollektiv form; de er like.

Problemet med kollektiv handling vokser med gruppens størrelse. En hvilken som helst arbeidsplass er full av anledninger der fellesskapets idé og prakiser gjentas, igjen og igjen. Hvorfor? For at de ansatte skal føle seg vel? Det også, for det er allment akseptert at fellesskapsfølelse er noe av det som får flest mennesker til å føle seg vel. Men hovedsaken er at fellesskapsfølelsen hviler på et kunnskapsrepertoar om hvordan og når man skal handle sammen. Ideen om hvem som skal handle sammen får kjøtt på benet gjennom praksis. Slik kunnskap er avgjørende for all kollektiv handlekraft. Et kollektiv som kjenner seg selv som et «vi» er simpelthen mer produktivt; det har mer handlingskapasitet enn det ville hatt om vi-følelsen var svakere. Således er vi-følelsen, slik det har blitt hevdet siden Platons tid, en nøkkelressurs.

Mennesker er imidlertid verken bier eller maur. En gruppe som utgjøres av arten menneske vil nødvendigvis være mer eller mindre heterogen. Dette betyr at en viktig del av fellesskapsfølelsen vil være forestilt, ikke faktisk levd ut – når vi danner et «vi», forestiller vi oss at vi er likere, har mer til felles, enn det vi i realiteten har. Kollektive identiteter er også sammensatte. De har ikke klart definerte grenser, men er bygget på det Ludwig Wittgenstein kaller familielikheter. Det er ikke noe fysisk eller kulturelt trekk som garanterer absolutt likhet. Å være medlem av en gruppe er et tilfelle av «vet det når du ser det», som sosialantropologer sier når de presses inn i et hjørne. Kollektive identiteter er også relasjonelle. For enkelte gruppers vedkommende er det slik at å være medlem av denne gruppen uten videre lar seg forene med å være medlem av en annen gruppe. Som nordmann lever jeg hver dag med en mulig kombinasjon av nasjonal identitet og europeisk identitet (som diskutert i Neumann 2001).

Forholdet mellom nettopp norsk og europeisk identitet er imidlertid svært omdiskutert. For en rekke nordmenn innebærer det å være norsk å holde avstand til EU. EU er det vi kan kalle en konstituerende utside for norsk identitet. Alle identiteter har sine konstituerende andre. I grenseområdene for enhver kollektiv identitet, hva enten det gjelder kjønnsfellesskap eller territorielle politiske fellesskap, finnes et kontinuerlig behov for å støtte opp om og vedlikeholde denne identiteten. Kollektive identiteter kan være forestilte og sammensatte, men siden de er relasjonelle, finnes det alltid andre identiteter som bekrefter dem ved å være annerledes. Hvem disse andre er, varierer innen gruppen og også historisk. I dag vil en tysk nasjonalist som bor i Hessen og en fransk-algerisk liberaler som bor i Paris formodentlig ikke ha sammenfallende syn på hvem som utgjør de konstituerende andre for deres europeiske identitet (Bangstad og Bunzl, kommer). Men de konstituerende andre vil med nødvendighet være der i en eller annen form. Ingen innside uten en utside, ingen inn-gruppe uten ut-grupper.

Det er ikke noen ny innsikt at kollektiv identitet er relasjonelt betinget, at det er gruppens forhold til andre grupper som opprettholder gruppen selv. Men i tiårene etter andre verdenskrig har denne innsikten blitt utdypet på måter som gjorde den til selve springbrettet for den sosiale analysen av kollektiv identitet. Filosofer som Emmanuel Lévinas gjorde det teoretiske grunnarbeidet (jf. Neumann 1999: 1–38). Hva metode angår, kom gjennombruddet imidlertid innenfor den samfunnsvitenskap som har spesialisert seg på identitet helt fra fagets egen fødsel, nemlig sosialantropologien. I Bergen i 1969 publiserte Fredrik Barth m.fl. boken Ethnic Groups and Boundaries, hvor hovedpoenget var at opprettholdelsen av etniske grupper kunne og burde studeres fra gruppens grenser og innover, og ikke, som tidligere, innenfra og ut. Kollektive identiteter blir ikke opprettholdt simpelthen ved at man går kledd i samme type klær, spiser samme type mat etc., men ved at man gjør dette i konkurranse med andre måter å kle seg og spise på. Slik konkurranse blir klarest synlig i (sosiale og politiske) grenseområder, der den er mest intens; ja, sosiale grenser kan faktisk defineres ut fra at slik konkurranse forekommer. Sosialantropologene så seg aldri tilbake, og gjennom de siste tretti årene har andre samfunnsvitere fulgt i deres fotspor.

Identitet bør studeres langs sine grenser. Dette har vesentlig innvirkning på måten vi tenker om europeisk identitet på. For det første innebærer det at forsøk på å lage en liste med historiske og sosiale kjennetegn som skal definere en gitt politisk enhet (for eksempel Norge = kjøttkaker, 17. mai, bunader og bosetning på den ytterste nøgne ø; eller Europa = kristendom, ode til gleden og demokrati) har begrenset verdi. Det er umulig å finne noe kulturelt trekk som deles av alle europeere, og som samtidig ingen ikke-europeere har del i. For eksempel er det sant at de fleste europeere har noen tradisjonelle skikker felles – men du finner også lignende skikker andre steder. Det er sant at det finnes en europeisk mattradisjon, men den er er ikke enhetlig, du finner den også andre steder, og i Europa selv lever den side om side med for eksempel tyrkiske og kinesiske mattradisjoner. Lignende poeng kan man gjøre for samtlige kulturelle kjennetegn.

En andre implikasjon av det faktum at identitet er relasjonelt betinget, gjelder kompatibiliteten mellom europeisk og nasjonale identiteter. Jo mer like de to typene identitet er, jo mindre forenlige blir de. Jo mer forskjellige de er, jo mindre er sjansen for at de vil bli aktivert samtidig, og jo mindre er sjansen for at de skal komme i konflikt med hverandre. Her har vi grunnen til at Europakommisjonens forsøk i 1970-årene på å bygge en europeisk identitet på basis av et europeisk flagg, en europeisk hymne osv. var så åpenbart mislykket, og antakelig virket mot sin hensikt. Denne måten å bygge identitet på var allerede tatt i bruk av nasjonalstatene, og dermed var det å bygge en europeisk identitet ved hjelp av samme type symboler et risikabelt foretakende som fort gikk dukken.

En tredje konsekvens av det relasjonelle ved identiteter, er at størrelsen på kulturelle forskjeller ikke avhenger av iboende egenskaper, men av hvor forskjellige de oppfattes å være. Finsk og svensk tilhører to ulike språkfamilier, mens svensk og norsk lingvistisk sett er svært like. Som identitetsmarkører er de imidlertid like gode. For en utenforstående er forskjellen på serbisk og kroatisk folkemusikk minimal. For serbere og kroatere selv, imidlertid, tilhører de bokstavelig talt ulike verdener – samme hvor beslektet de kan være musikalsk, er de konstituerende for en identitetsmessig forskjell. Dette poenget – at det er forskjellen slik den oppfattes av gruppen selv som er nøkkelen til kulturell forskjell – har viktige følger for europeisk identitet. Det betyr eksempelvis at alle de tingene som Europa har felles med sine naboer, kan regnes for intet dersom alle involverte insisterer på forskjellene, ikke på likhetene. Religion er ett eksempel. Hva hjelper det å påpeke at islam og kristendom kommer i mange varianter, at de har felles opphav («vi er alle sønner av Abraham»), at de har en rekke strukturelle likheter (monoteisme og patriarkat, for å nevne bare to), hvis de fleste involverte ser på religion som en knivskarp forskjellsmarkør (Rumelili 2007)? Dette er grunnen til at folk som Samuel Huntington, Osama bin Laden og Jean--Marie le Pen er så farlige – ikke fordi de påpeker «virkelige» forskjeller, men fordi de insisterer på at disse forskjellene skulle være konstituerende for hvem vi er, og således avgjørende for sosialt og politisk liv. Enhver identitet har sin konstituerende andre. Mye står og faller på hvordan vi tenker om den utsiden, og på hvilke måter og i hvilken grad vi omgjør forskjell til annenhet.

Tid

Historie er det kronologiske aspektet ved identitet. Kapittel én i Europas begrepshistorie er mytisk, kommer fra Hellas, og handler om hvordan en fønikisk prinsesse kalt Europa ble forført fra fastlandet til Kreta av Zevs, som hadde antatt skikkelse av en hvit okse. Europa kom i bruk som en geografisk term for den øvre, vestlige halvdelen av de greske T-kartene, der Asia og Afrika utgjorde de to delene av kartet nedenfor tverrliggeren. Grensen mellom Europa og Asia skal ha vært elven Tanais, dvs. -Donau. Europas konstituerende andre var Asia. Mer spesifikt var det Persia. Merk at inn i det femte og det sjette århundret var bølgene av steppefolk som invaderte de fastboende folkeslagene vest for dem – bl.a. skyterne og sarmaterne – iransk-talende.

Kapittel to i Europas begrepshistorie synes å være dårligere kjent. Begrepet dukker opp omkring Karl den stores tid (742–814) for i snever forstand å betegne det karolingiske riket, i videre forstand kristenheten. Vi snakker om spredt bruk av termen, ikke nok til å feste den til en spesiell territoriell referanse. Karl den store var frankernes konge, og ble som vi husker kronet til keiser av romerne allerede i år 800. Merk at dette bare var ett av de ulike imperieskiftene (lat. translatii imperii) i omløp. En hovedgrunn til at kroningen fant sted da den gjorde det, var for å feire seieren over avarene. La oss si litt mer om disse avarene.

Avarene var ett av de mange hovedsakelig tyrkisk-talende folkeslagene som invaderte og bosatte seg på de befolkede områdene vest for steppene (Curta 2006). De ankom på midten av 500-tallet, etter sarmaterne. Avarene stormet vestover fra Sent-ralasia for å unnfly presset fra en annen tyrkisk gruppe, de altaiske tyrkerne. De beseiret bulgarerne, et annet tyrkisk-talende folk som holdt til ute på den pontiske steppen på den tiden, og samlet seg omkring det som nå er de ungarske Alföld (sletter). Avarene var organsiert i et khaganat, den politiske valgordningen for nomadene fra stepperikene i indre Asia (en khagan er khanenes khan). Dette khaganatet lagde Karl den store hakkemat av, og kroningen av ham var bl.a. en feiring av denne seieren. Med andre ord stilte Karl den store seg selv opp som det kronede overhodet for en enhet som noen ganger ble kalt Europa, og en konstituerende enhet utenfor denne var avarenes khaganat, et utspring fra steppene.

Det er en direkte sammenheng ikke bare mellom avarene og den europeiske identitetens struktur, men også mellom avarene og bestemte nasjonalstaters identitet i dagens Europa. Én er Frankrikes. En annen er den bulgarske. Den bulgarske staten vokste fram som et resultat av blanding mellom erobrere fra steppene som kom for å samle inn tributt – bulgarerne – og lokale stammer, de fleste slaviske. Bulgarernes grep om dette territoriet ble sterkere da den største av de bulgarske khanene, Krum (803–814), gjorde slutt på avarene.1 Det er ikke vanskelig å finne eksempler på hvordan det er umulig å tenke Europa og dets nåværende politiske enheter uten å regne med steppene. Dagens Bulgaria er virkelig et resultat av et møte, i likhet med Ungarn og Russland. La oss heller ikke glemme at vikingene for tusen år siden spilte en avgjørende rolle for tidlig russisk statsdannelse (Noonan 2001). Merk at de gjorde dette i konkurranse og til slutt i samarbeid med steppefolk som bulgarerne, khazarene og madjarene (en gren av dagens ungarere). Det andre kapittelet i Europas begrepshistorie er fortsatt svært levende.

Tredje gang termen Europa dukker opp, er selvsagt på 1400-tallet, denne gangen som en erstatning for termen kristenhet (Neumann 1999). Min tolkning av dette er at religiøse gnisninger først mellom ortodokse og katolikker, deretter mellom katolikker og protestanter, påkalte et konsept som kunne forene uten å referere direkte til konfliktens tema. «Europa» var en slik term. Man kan videre merke seg at termen Europa også var knyttet til kristne forsvarsstyrker som på 1400-tallet samlet seg mot det ottomanske angrepet som til slutt brakte Konstantinopel til fall i 1453. Enea Piccolomini, som senere ble pave Pius II, var den første som tok i bruk termen i en boktittel. Begrepsmessig så vel som politisk er Europa kristenhetens arvtaker, og dens konstituerende utside denne gangen var det ottomanske imperiet som hadde erobret Konstantinopel og det bysantiske riket. Det ottomanske riket vokste fram fra de tyrkisk-talende folkene som trakk inn fra steppene for å bosette seg. Igjen ser vi at steppene og folkene derfra utgjør Europas konstituerende utside.

Rom

Jeg har trukket fram disse tre forekomstene av begrepet Europa og vektlagt hvordan de alle har sine konstituerende utsider fordi dette har direkte innvirkning på dagens situasjon. Konstituerende utsider må opprettholdes. De gamle habsburgerne pleide å insistere på at Asia begynte øst for Ringstrasse – ringveien som omslutter byen. Baltere og rumenere vil si at øst begynner over elven, i Ukraina. Det samme vil de fleste polakker si, om de ikke er av den ekspansive historiske typen som anser seg selv som jagellonske polakker, i slekt med ukrainerne. Hvis så er tilfellet, vil de fortelle deg at Asia begynner i Russland, slik også de fleste ukrainere vil si (Mälksoo 2009). De fleste russere vil imidlertid insistere på at Asia begynner et sted sørøst for dem. I det sørøstre hjørnet av Europa kan man identifisere nok en kjede. Østerrikere vil si at Asia begynner i Slovenia, slovenere vil peke mot Kroatia, kroatere vil peke mot Serbia, serbere vil peke mot Bosnia og bosniere vil peke mot Tyrkia. De fleste grekere vil være ivrige tilhengere av ideen om at Europa stopper ved deres terskel.

I sør kan vi identifisere en utvannet versjon av den samme tendensen. Marokkanere ønsker EU-medlemskap, og siden det å være europeer er en eksplisitt forutsetning for medlemskap, må de spille opp sin europeiske side. Marokkanere synes imidlertid ikke å være i tvil om den ikke-europeiske statusen til sine naboer lenger sør (Pace 2006).

Vi kan gjøre to poenger ut av denne tendensen til alltid å la Europas grenser smelte sammen med grensene for «ens egen» stat, og de peker i ulike retninger. Det første poenget er at disse argumentene er svært vanskelige å underbygge. Jeg har ennå ikke sett, si, noe rumensk argument for rumensk europeiskhet og ukrainsk ikke-europeiskhet, eller noe slovensk argument for Slovenias europeiskhet og Kroatias ikke--europeiskhet som vil kunne godtgjøres utenfor de nasjonalstatlige rammer der argumentet ble lansert. Enhver utenforstående som har vært i en rumensk ortodoks og en ukrainsk katolsk kirke, eller som har spist et slovensk og et kroatisk måltid, vil stille seg undrende til hvorfor den ene av de to skulle være mer europeisk enn den andre. Men det andre poenget er det eksakt motsatte: hvis nok mennesker adopterer disse forskjellene som konstituerende for Europa, da blir dette et sosialt faktum, og dermed selvoppfyllende. Dannelsen av et «vi» ligger i kjernen av all identitetspolitikk. Det er absolutt avgjørende hvem som vinner den semantiske kampen om identitet, for det definerer også hvem som vil bli ekskludert og hvordan det «normale» vi-et ser ut.

Dersom Europas forhold til sine geografiske naboer er konstituerende for Europas identitet, da burde et raskt overblikk over dem alle fortelle oss noe om den nåværende europeiske identitetens beskaffenhet. Så enkelt er det imidlertid ikke. Siden identiteter er sosiale, ikke geografiske, er ikke Europas identitet bare knyttet til Europas forhold til sine naboer, til territoriell nærhet, men også til fjernere stormakter. Videre er det andre typer forhold enn de geografiske som også spiller en vesentlig rolle. Europas forhold til sin egen fortid kunne utgjøre et vesentlig eksempel (Wæver 1996). For noen handler europeisk identitet utelukkende om kristendom, og middelalderen står fram som en særdeles blomstrende periode. For andre har den europeiske arven å gjøre med sekulariseringens triumf over troen, og for dem er opplysningstenkning hjørnesteinen og det intellektuelle liv under opplysningstiden noe av et ideal.

Mot øst befinner Russland seg. Russland og Europa har en sammenhengende historie på omtrent tre hundre og femti år der begge parter har diskutert i hvilken grad de er beslektet med hverandre (Neumann 2008a, 2008b). Denne samtalen fortsetter, og jeg vil argumentere for at dens nøkkeltema nå er statens rolle. I Europa ser vi en konsentrasjon av politisk makt i EU, og universelle standarder av ulike slag griper stadig sterkere inn i politikken. Et nærliggende eksempel er menneskerettigheter. Men jeg tenker først og fremst på relasjonene mellom stat og samfunn. I Europa trer staten tilbake, ikke i den forstand at den nødvendigvis blir mindre viktig, men i den forstand at den delegerer mer og mer til andre enheter og til borgerne. Vi ser en vending mot indirekte styring orkestrert av staten. Staten trekker på ikke-statlige organisasjoner, transnasjonale organisasjoner, internasjonale organisasjoner og allehånde sosiale aktører for å sette programmer ut i livet (Neumann og Sending 2010). Slik er det ikke i Russland, hvor staten vokser, og tendensen er at den styrer flere forhold mer direkte. Hvis et sosialt prosjekt er for vellykket, vil det bli lagt ned. Man minnes Yukos-saken, der eieren av et multimilliard-konsern ble buret inne på syltynt grunnlag, etter at staten ut av den tynne luft hadde fremmet enorme skattekrav; man har NGO-lovgivningen som forhindrer utlendinger i å etablere seg og bidra med penger til russiske NGO-partnere; man har statens angrep på ikke-ortodokse religiøse grupper. Det vi her ser, er en situasjon der pluralisme og en form for generalisert liberalisme blir mer og mer sentralt i europeisk identitetspolitikk, mens Russland velger det som for europeere synes som antikvert statsbygging. Resultatet er at Russland er ute av synk med utviklingen av europeisk identitet.

Om vi vender oss sørover, ser vi at land fra Estland i nord til Slovenia i sør gjennom 1990-årene gjorde seg store anstrengelser for å oppnå medlemskap i EU. Det er særlig to ting andre land i denne regionen kan lære av dette. For det første, disse statene ble innlemmet i unionen fordi de sluttet seg til København-kriteriene.2 Det er mulig å lykkes, og det raskt. For det andre, en stat kan kanskje få utsatt implementeringen av et bestemt regelverk og få Europakommisjonen til å lukke øynene for et enkeltavvik fra unionens politiske linje, men det finnes ikke noe alternativ til faktisk å gjennomføre det sosiale og politiske arbeidet som formelt sett kreves for å kunne ta del i unionen. Erfaringene med europeiske utstikkere som Norge og Sveits peker i samme retning – deres utenrikspolitikk er orientert mot å rette seg etter EUs handlinger. Europeisk identitet kan være sosialt desentralisert, men hva politikken angår, har den definitivt et sentrum. Videre er det slik at den Brussel-sentrerte europeiske integreringspolitikken gir føringer for stadig større deler av europeisk politikk generelt. I hvert enkelt europeisk land, hva enten det er medlem av EU eller ikke, synes skillelinjen i stadig større grad å dreie seg om i hvilken grad landet er villig til å forplikte seg til og være aktiv i hele viften av arenaer og nettverk som er i spill når europeiske beslutninger fattes. Så vidt jeg kan se er denne viljen til å forplikte seg atskillig viktigere enn stemmeoppslutningen omkring spørsmål som hvorvidt landet skal gå over til euro eller godta Lisboa-traktaten eller ei. Enhver politisk agenda har blitt en europeisk agenda. Det, vil jeg påstå, er viktigere enn spørsmålet om integrasjonens hastighet. Det ene forholdet som kan reversere denne tendensen er ikke motstand mot videre integrasjon. Det kan så visst bremse farten i integrasjonen og stoppe dens eks-pansjon til nye områder av sosialt liv. Men det ville ikke alene kunne undergrave den Brussel-baserte politikkens sentrale rolle. Det ene forholdet som kan ha en slik virkning, er om det politiske liv i europeiske land skulle utvikle sine egne agendaer, som ikke bare står i opposisjon til, men ganske enkelt er av et annet slag enn den hegemoniske, Brussel-baserte politikken. Det eneste stedet i Europa hvor jeg kan se mulighetene for en slik utvikling, er i Serbia. Serbias ferske politiske historie er også en nøktern påminnelse om hva en slik ikke-Brussel-orientert politikk kan lede til. Men selv i Serbia snakker vi kun om en beskjeden protest og minoritetsposisjon. Generelt styrker det politiske liv i det østlige Eruopa og på Balkan den europeiske identitet; ved at de så sterkt ønsker å delta, skriver de under på gyldigheten av det europeiske politiske prosjektet.

Etter mitt syn kan de formative kreftene hva angår europeisk identitet i dag ikke relateres til Russland, som for tiden har bestemt seg for å holde avstand, eller til de østeuropeiske statene og Balkan, som tvert imot i større eller mindre grad ønsker å minske avstanden. Snarere har de å gjøre med de sammenfiltrede spørsmålene om USA og Tyrkia.

USAs betydning for global politikk i dag kan ikke overvurderes. Det er knapt noe politisk problemområde eller noen politisk konflikt som kan gis en adekvat forståelse uten at USA tas med i ligningen. Forholdet til USA spiller en viktig rolle i dannelsen av ethvert politisk fellesskap i en hvilken som helst størrelsesorden, hvor som helst på kloden. Slik det står sort på hvitt i offisielle amerikanske dokumenter som eksempelvis Quadrennial Defence Review, en offisiell militærstrategi som oppdateres hvert fjerde år, er USAs langsiktige mål (25–30 år) å blokkere framveksten av mulige potensielle rivaler. Jeg vil argumentere for at det er to grunner til at forholdet til USA kommer til å bli avgjørende for europeisk identitet i de kommende årene. Den første grunnen er den udiskutable og overveldende betydningen av amerikansk militær og politisk makt i årene som kommer for resten av kloden, Europa inkludert. Den andre er at USA utgjør en modell for livsførsel som på en rekke viktige områder står som et alternativ til europeisk levemåte. Det behøves ikke noen interplanetarisk forklaring på dette, slik enkelte har prøvd (europeere er fra Venus, amerikanere fra Mars, jf. Kagan 2003). Det er nok å påpeke at USA, på bakgrunn av sin erfaring som en innvandrer-nasjon, har utviklet en måte å se på resten av verden i tråd med hvor moden den er for å adoptere en bestemt politisk og økonomisk orden (demokrati og kapitalisme) så vel som en bestemt sosial orden («the American way of life») (Forsberg 2009). Debatten omkring hvordan «Vesten» skal drive statsbygging overfor «resten» er blant annet en debatt om identitetspolitikkens rolle i denne konfrontasjonen mellom et liberalt imperialt amerikansk program og ulike andre politiske prosjekter, blant dem europeiske (Leira 2008; Nexon og Wright 2007). Europeisk identitet vil bli satt på prøve de kommende årene, ikke minst som følge av press fra det amerikanske liberale imperiale prosjektet.

I etterkant av 9/11 har islam og muslimer blitt en stadig viktigere faktor for vestlige, amerikanske og europeiske identiteter. Det finnes ett spesielt viktig og historisk ladet forhold mellom islam og Europa som kan tjene som et barometer på europeisk velvilje overfor den muslimske verden og Europas villighet til å legge bak seg en historisk arv av hat samt evne til å vise tilslutning til pluralisme. Dette er spørsmålet om tyrkisk EU-medlemskap. Tyrkia har ventet på tur i nesten 40 år. Allerede er det slik at millioner av tyrkere lever og arbeider i Europa. Viktigst av alt har Tyrkia gjennomført fundamentale politiske og sosiale tilpasninger for å kunne bli medlem. Viktige tiltak gjenstår. Det var imidlertid også tilfellet med de østlige utvidelsene. Tyrkia ville eksempelvis komme mye nærmere medlemskap dersom landet innrømmet overgrepene på armenere omkring 1915. Forskjeller i seg selv, det være seg religiøse eller av annen art, burde imidlertid ikke være noe argument mot medlemskap som sådan. Tyrkisk medlemskap ville sende et sårt tiltrengt signal til resten av Europas naboer – og blant dem finner vi land med unge, store og voksende befolkninger som Egypt – om at det å få orden i egen husholdning lønner seg med tanke på relasjonen til Europa.

Innfiltret i den europeiske identiteten finner vi en rekke andre identiteter, hver med sine andre, hver med sin dynamikk, hver med sitt potensial til å påvirke europeisk identitet. Hvem vi er avhenger av hva som befinner seg utenfor oss, og det er ikke lett å dra grensen mellom innside og utside. Identitet er et åpent prosjekt. Når vi, og særlig politikerne blant oss, vever Europas vev, er det avgjørende at vi lar trådstumpene henge fritt. Kollektive identiteter står ikke stille foran kameraet. De er for alltid uferdige, når det gjelder innhold så vel som sosial og geografisk rekkevidde. Derfor bør europeere være åpne overfor dem som oppsøker vårt selskap, og kompensere for de bredere utfordringene som en større og mer mangefasettert union skaper, ved å fortsette å styrke Europas felles institusjoner etter som foretakendet vokser, akkurat som vi har gjort ved hver utvidelse av unionen så langt. Siden selve konseptets fødsel har Europas viktigste konstituerende utside vært steppene. Steppene er imidlertid også vårt eget opphavssted. Bokstavelig talt i tusener av år samhandlet folk som bodde i det vi nå kaller Europa med folk som kom fra steppene. Våre østlige naboer kan virke fremmede, men de er nære fremmede.

Teksten bygger på et foredrag ved Kristeva-dagene, 25. september 2009, Høgskolen i Oslo. Takk til Cathrine Holst, Julia Kristeva og Cecilie Basberg Neumann for kommentarer. Oversatt til norsk av Kari Løvaas.

Litteratur

Bangstad, Sindre og Matti Bunzl (kommer). «Interview: Anthropologists Are Talking About Islamophobia and Antisemitism in the New Europe».

Barth, Fredrik (red.) (1969). Ethnic Groups and Boundaries. Oslo: Universitetsforlaget.

Curta, Florin (2006). Southeastern Europe in the Middle Ages, 500–1250. Cambridge: Cambridge University Press.

Forsberg, Tuomas (2009). The Rise and Fall of Criticism Towards the United States in Transatlantic Relations: From Anti-Americanism to Obamania. Paper read at NUPI’s theory seminar, 20. november 2009.

Kagan, Robert (2003). Of Paradise and Power: America and Europe in the New World Order. New York, NY: Alfred A. Knopf.

Katzenstein, Peter og Robert Keohane (2007). «Varieties of Anti-Americanism: A Framework for Analysis», ss. 9–38 i Peter Katzenstein og Robert Keohane (red.): Anti-Americanism in World Politics. Ithaca, ny: Cornell University Press.

Leira, Halvard (2008). «Amerikansk imperium» i Internasjonal Politikk 66(1): 187–199.

Mälksoo, Maria (2009). The Politics of Becoming European. A Study of Polish and Baltic Post-Cold War Security Imaginaries. London: Routledge.

Neumann, Iver B. (1999). Uses of the Other. The «East» in European Identity Formation. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Neumann, Iver B. (2001). Norge – en kritikk. Begrepsmakt i Europa-debatten. Oslo: Pax.

Neumann, Iver B. (2008a). «Russia as a Great Power, 1815–2007» i Journal of International Relations and Development 11(2): 128–151.

Neumann, Iver B. (2008b). «Russia’s Standing as a Great Power, 1492–1815», ss. 11–34 i Ted Hopf (red.): Russia’s European Choices. New York, NY: Palgrave.

Neumann, Iver B. og Ole Jacob Sending (2010). Governing the Global Polity: Practice, Mentality, Rationality. Ann Arbor, MI: University of Michigan Press.

Nexon, Daniel og Thomas Wright (2007). «What’s at Stake in the American Empire Debate?» I American Political Science Review 101(2): 253–271.

Noonan, Thomas (2001). «The Khazar Qaghanate and Its Impact on the Early Rus’ State: The translation imperii from Itil to Kiev», ss. 76–102 i Anatoly Mikhailovich Khazanov og Andre Wink (red.): Nomads in the Sedentary World. Richmond: Curzon.

Pace, Michelle (2006). The Politics of Regional Identity: Meddling with the Mediterranean. London: Routledge.

Platon (2003). «Statsmannen» i Øivind Andersen (red.): Samlede verker. Oslo: Vidarforlaget.

Rumelili, Bahar (2007). Constructing Regional Community and Order in Europe and Southeast Asia. London: Palgrave.

Wæver, Ole (1996). «European Security Identities» i Journal of Common Market Studies 34(1): 103–132.

1Men rompeldunk-spilleren Krum og hans nøkkelrolle som en truende figur fra øst i Harry Potter-universet, er et interessant eksempel på hvordan Europas steppe-forbindelse fortsatt er til stede som en understrøm i europeisk kultur.
2eus København-kriterier fra 1993 er krav til medlemskap: institusjonalisering av demokrati og menneskerettigheter, markedsøkonomi som fungerer, respekt for EUs regelverk, institusjonell kapasitet til å håndtere medlemskapet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon