Noen blir gamle med en god, men uforrettet sak. Da narkotikapolitikkens grunnverdier ble debattert i Gamle festsal februar i år, var det seniorenes eget universitet som trådte fram. Noen debattanter er nye, men det er de gamle som er best: Nils Christie, Ketil Lund og Ragnar Hauge. Her er det en mellomgenerasjon som mangler, og det er min generasjon. Statens eget institutt for rusforskning vil heller observere enn debattere.

De liberale gamle menn og narkotikaforbudet

Det finnes en gruppe av sosiologer, jurister og medisinere som var tidlig ute med kritikk av narkotikaforbudets uheldige virkninger. Noen er tunge autoriteter på sine fagfelt. Deres innsikter om narkotikapolitikk har gjennom snart 40 år blitt ignorert av den politiske offentligheten. Hva har gjort narkotikaforbudet til den umulige saken, mens disse personene har hatt betydelig innflytelse på mange andre samfunnsom-råder? Når brytes dødvannet? Hvem bryter dødvannet?

De dramatiske problemene til de mest forkomne narkomane har blitt knyttet til politikken i litt diffus forstand. Kritikken har dels hatt form som «for lite – for sent», eller den har vært rettet mot den mislykkede «krigen mot narkotika» som ingen leng-er vil anerkjenne. Forskning om alternativer til forbudspolitikken har likevel forblitt en umulighet. I perioder har det i realiteten vært illegitimt til og med å foreslå noe slikt.

Samtidig er det noen som holder debatten levende. Denne gruppen går langt ut over dem som av mange anses som narko-liberalere og cannabisromantikere. Hvorfor har ikke narkotikapolitikken blitt et forskbart spørsmål for samfunnsforskningen på rusfeltet? Det har alt en kan ønske seg av forskningsutfordringer. Narkotikaproblemet blir til i et samspill mellom sterke sektorinteresser, nye og gamle profesjoner, ideelle organisasjoner, media og politikk. Det er gjennomtrengt av verdimessige vurderinger og ideelle målsetninger, kulturelle normer og verdier, kombinert med sterke faglige ambisjoner om å bidra til løsningen av et utfordrende problem. Det er bare å ta for seg – av forskningsgodis!

Forskningsroller i polariserte felt

Polariseringen i narkotikadebatten har vært et problem for forskningen. Jeg har tidligere betegnet to alternative forskerroller på feltet, som håndlanger og satiriker (Fjær 2005). Håndlangeren bidrar med pålitelig og nøytral kunnskap ut fra hva som etterspørres. Sosialepidemiologiske studier av forbruksmønster og trender, og evalueringer av tiltak er gode forskningstema for å utøve denne forskerrollen. Fra politikk og forvaltning er det nærliggende å be om denne typen kunnskapsgrunnlag, og Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har naturlig nok hatt som sin hovedoppgave å ivareta denne typen forskningsoppgaver. Satirikeren beskriver situasjonen ut fra ironisk distanse eller gjennom å vise fram alternative bilder av situasjonen. Nils Christie kan gjerne forbindes med denne rollen når han viser til alternative problemforståelser på narkotikaområdet. Satirikeren ekskluderes lett under dekke av mang-lende relevans. Håndlangeren kan kritiseres for manglende faglig uavhengighet. Jeg mener at det spennende og utfordrende rommet for kritisk forskning ligger mellom disse to rollene. Det er her vi kan stille spørsmål om politikkens berettigelse og prøve ut alternative forklaringsmåter og utvikle forskningsgrunnlaget for nye reguleringsmåter. I dette rommet anerkjennes målsetningene om både faglig uavhengighet og faglig innflytelse på politikken. For å ta rommet i besittelse er det ikke bare nødvendig å heve seg over den polariserte debatten, det er også nødvendig å anerkjenne at det finnes mange kilder til kunnskap. Kunnskapsgrunnlaget går ut over det empirisk observerbare, og omfatter erfaringsbasert kunnskap, brukererfaringer og utforskning av normative spørsmål om samfunnsmessige verdier og borgernes rettigheter og plikter.

I denne artikkelen vil jeg vise hvordan dette rommet for forskning ble etablert gjennom den nordiske russosiologien på 1960-tallet. Glanstiden ble imidlertid kortvarig, tradisjonen har hatt trange vilkår de siste 30 årene. Årsakene til begrensningene har likevel forandret seg. Restriksjonene på forskning hadde form som forskningsekstern moralsk styring fram til årtusenskiftet. De siste årene har restriksjonene i større grad fått form som intern teknokratisk styring. Påstanden min er at forskerne selv var oppmerksomme på den moralske styringen som problem. Den teknokratiske styringen har i høy grad blitt akseptert og internalisert i forskningspraksisen uten debatt.

Moralske krav og teknokratiseringen av forskningen er blant årsakene til at debatten om narkotikapolitikken er blitt fastlåst og forutsigbar, mens virkeligheten har end-ret seg dramatisk. Narkotikaproblemet er i dag noe helt annet enn det var på 1970- og 1980-tallet. Likevel finnes det ikke nye politiske visjoner for narkotikapolitikken. Jeg mener forskningen kan spille en viktig rolle for å tvinge narkotikaspørsmålet ut av den faglige og politiske stillstanden, og noen av verktøyene finner vi i den sosiologiske tradisjonen slik den ble etablert på 1960- og 1970-tallet.

Forskingsinstituttet SIRUS er det eneste større miljøet for samfunnsvitenskapelig rusforskning i Norge. Statens institutt for alkoholforskning (SIFA) ble etablert i 1960. I forbindelse med omorganiseringen av rusforvaltningen rundt århundreskiftet end-ret instituttet i 2002 navn til SIRUS. Jeg vil avslutte artikkelen med en drøfting av hvordan konsentrasjonen av forskningsressurser i et forvaltningsnært institutt har bidratt til disiplineringen i narkotikaforskningen. Som del av helseforvaltningen har SIRUS som hovedoppgave å bidra med forskningskunnskap til politikk og forvaltning. Sosial-epidemiologiske studier og effektevalueringer av lovgivning og tiltak blir sett på som spesielt relevante i politisk sammenheng. Ideer fra New Public Management har de siste årene styrket statusen til denne typen kunnskapskilder. I forskning om narkotikaproblemet står en slik forskningsinnretning i fare for å bidra til det Hans Skjervheim (2002) betegnet som det instrumentelle mistaket. I stedet for å rette oppmerksom-heten mot relasjoner og forståelse av befolkningen som handlende subjekter, studeres samfunnsmessige og kulturelle fenomener innenfor et kvantitativt, nøytralt og objektiverende paradigme. Forskningen skal bidra til å bedre myndighetenes mulighet til å påvirke innbyggerne, til å sikre forebyggingstiltakenes effektivitet. Forsk--ningen blir et styringsredskap.

Kritikken mot SIRUS er alvorlig. Jeg vil hevde at forskerne ved instituttet har hatt nytte av å innta en komplementær rolle i forhold til politikken i stedet for å utfordre den. Det har bidratt til at myndighetene og andre maktaktører har sett det som naturlig å opprettholde SIRUS’ privilegerte finansielle posisjon i forhold til instituttsektoren for øvrig. Å beholde roen rundt instituttet har hatt sin pris.

Et program for forskningens bidrag til politikken

På 1960-tallet var det stor oppmerksomhet rundt normdanning i sosiale fellesskap. Det var et aktuelt forskningstema innenfor flere disipliner: i jussen (Johs. Andenæs), pedagogikken (Eva Nordland) og rettssosiologien (Vilhelm Aubert). Innenfor psykia-trien var en opptatt av det som skjedde innenfor de samfunnsvitenskapelige fagområdene (Svein Haugsgjerd). Narkotikaspørsmålet lå til rette for en tverrfaglig innsats. Fagmiljøene kommuniserte med hverandre og med den politiske og administrative eliten innenfor sine felt. Det var naturlig å arbeide for forskningsmessige bidrag til politikken.

Russosiologien står i denne tiden sammen med den i internasjonal sammenheng unge sosiologien i Norden. Den norske sosiologien kombinerte kontinental teori med empiriske studier, men uten å ende opp i positivisme av amerikansk type (Mäkelä 1988, Lindbekk og Sohlberg 2000). I rusfeltet kom det kritiske potensialet tydelig fram. Alkoholforskningen skulle etablere en grenselinje mot edruskapsarbeidet gjennom å forholde seg til aggregerte data, lovgivning og regulering heller enn individuell moral. På samme måte skulle narkotikaforskningen etableres på nøytral faglig grunn, med vekt på kunnskap og målsetningen om sosial likhet (Fjær 2008).

Den finske sosiologen Kettil Bruun og Vilhelm Aubert spilte nøkkelroller i tenkningen rundt hva som skulle være samfunnsforskningens bidrag til ruspolitikken. For Bruun var det viktig å beskytte svake grupper mot undertrykkelse og konformitetskrav (Tammi 2007). Politikken skulle rettes mot systemnivået heller enn å regulere atferd hos grupper som allerede var marginaliserte. Synspunktet var at politikken i begrenset grad kunne påvirke de kulturelle forutsetningene for alkoholbruken, men skulle rette seg mot forbruk på aggregert nivå gjennom regulering. Dermed ble det også problematisk å ta avstand fra narkotikabruk som kulturelt uttrykk da det ble aktuelt på midten av 1960-tallet. Forskerne så vel som de nye profesjonene i feltet var opptatt av å støtte ungdom i møte med konformitetspresset fra det etablerte samfunnet. Sosiologien rettet sin oppmerksomhet mot de nye trendene i ungdomskulturen ut fra en viss mistro til tradisjonelle normer, hevdvunne konvensjoner og borgerlige institusjoner. Samtidig var det lille forskningsmiljøet orientert mot å bidra inn i politikken, slik Aubert la opp til gjennom å betegne sin forskningsstrategi som «problem-orientert empirisme» (Kalleberg 2000).

Narkotikapolitikken ble fra begynnelsen av 1970-tallet organisert rundt tre dimensjoner: en kollektiv, en individuell og en normativ dimensjon (Fjær 2004). Den kollektive dimensjonen skulle forhindre sosial aksept av de nye rusmidlene. Den individuelle dimensjonen dreide seg om å beskytte sårbar ungdom, mens den normative dimensjonen definerte den gode borger som en som handlet ut fra felles solidaritet og ikke ut fra egen nytte. Forebyggingsstrategien dreide seg om å bygge opp kollektiv motstandskraft gjennom holdninger og å beskytte utsatte grupper gjennom ulike former for hjelp.

Forskerne rettet et kritisk blikk på forholdet mellom den kollektive og individuelle dimensjonen i narkotikapolitikken. Den kollektive innretningen bidro til marginalisering og utstøting av gruppene den var ment å beskytte. Det ble en påtvunget normdanning fra statens side, uten tilstrekkelig respekt for ungdommens egne kulturelle uttrykksformer. Det var imidlertid den normative dimensjonen som traff forskningen selv mest direkte. Den stilte de samme solidaritetskravene til forskningen som til enhver ansvarlig borger. Gradvis mot slutten av 1970-tallet vokste det fram en forventning om at forskningsmiljøene burde vurdere forskningsspørsmål og konklusjoner med tanke på den narkotikapolitiske effekten i offentligheten. Det ble vurdert som lite relevant å forske på rekreasjonsbruk av narkotiske stoffer eller alternative reguleringsmåter for narkotika, eller bidra med informasjon om tryggere bruk av narkotiske stoffer.

Forskning om narkotikapolitikken

Historien om Brit Bergersen Linds (Denstad)1 doktorgradsavhandling, Narkotikakonflikten – Stoffbruk og myndighetskontroll (Lind 1974), forteller mye om en annen tid for samarbeid mellom forskningsmiljøer, forvaltning og politikk. Avhandlingen kom ut i to opplag på Gyldendal, og fikk betydelig offentlig oppmerksomhet. Studien er todelt, med en historisk gjennomgang av lovgivning og politikk og en del med empiriske studier av forbruksmønster og kriminalitet.2 Hovedtesen var at det hadde skjedd en kontrollorientering i politikken, og at kriminaliseringen av narkotikabruk var feilslått og rammet sosialt skjevt.

Helsedirektør Karl Evang var hovedarkitekten bak den norske narkotikapolitikken. Han bidro til både forvaltning, folkeopplysning og forskning. Publikasjoner og utstrakt foredragsvirksomhet gjorde narkotikaspørsmålet til et helt spesielt tema i hans arbeid fra midt på 1960-tallet til han gikk av i 1972 (Fjær 1998). Evangs ex auditorio opposisjon på Denstads disputas er legendarisk. Det ble et møte mellom den ubestridte autoritet og en kritisk forsker. Evang var kritisk til Denstads karakteristikk av narkotikapolitikken som strafferettsdominert etter 1965. Han mente at den medisinske og juridiske ekspertisen hadde en balansert ansvarsfordeling. Evang hadde kontakt med Denstad og andre i fagmiljøet både før og etter disputasen. I ettertid framstiller Britt Denstad dette som positivt fordi han ønsket å orientere seg om hva: «… vi som den gang var unge og opposisjonelle mente og visste [...] vi opplevde han som mer lyttende enn vi kanskje trodde på forhånd». Evang var nok trygg og sikker på sin egen kompetanse og vurderingsevne. Likevel ønsket han spesielt å drøfte forholdet til media fordi han mente at de skapte et overdrevet skremmebilde av situasjonen.

I forskningsmiljøene delte mange oppfatningen om at kriminaliseringen var et feilgrep:

Forskningen viste relativt tidlig at det særlig var de som brukte mye alkohol som var åpne for å eks-perimentere med de nye stoffene – og som gikk inn i mer omfattende stoffbruk. Pluss at en god del av de skadelige effektene av hele dette området må knyttes til at vi valgte å kriminalisere det. Vi valgte dermed å gjøre de som søkte denne formen for rus eller problemløsning, ikke bare til engangskriminelle, men til vanelovbrytere. Det var etter mitt skjønn meget dramatisk og meget uheldig, et valg som vi var de første til å stille spørsmålstegn ved.

Som departementsansatt gjennom en årrekke kjenner Denstad godt til hvordan forsk-ningsarbeider trekkes inn i forbindelse med skriving av ulike policy-dokumenter. Selv jobbet hun ikke spesifikt med rusområdet, og hun kjenner heller ikke til at hennes eget arbeid er blitt brukt:

Jeg har inntrykk av at avhandlingen min blir lite brukt. Jeg vil nesten ikke tro at det har vært noen særlige henvisninger til dette arbeidet i stortingsdebatter eller i forberedelser til stortingsmeldinger.

I løpet av 1970-tallet lukket debatten seg. Samtidig skjedde det en gradvis oppløsning av de nære forbindelsene mellom politikk, forskning og forvaltning slik det var etab-lert for eksempel i kretsen rundt Johs. Andenæs på 1960-tallet. Radikaliseringen preget mange forskningsmiljøer, og gjorde det mindre aktuelt med uformelt samarbeid mellom myndighetsrepresentanter og forskning. Den nye helsedirektøren, Torbjørn Mork, overtok Evangs engasjement for narkotikapolitikken og Evangs skepsis til mediahysteri. Forskningsmessig bidro Mork spesielt til å styrke den epidemiologiske forskningen blant annet gjennom Pompidou-gruppen. Det sosialpedagogiske perspektivet med vektlegging av stoff-frie alternativer ble dominerende for hele tjenestefeltet i Morks periode som helsedirektør.

En livskraftig problemortodoksi

Ekspertisen og myndighetene var skeptiske til å oppfatte spredning av narkotikamisbruk som en form for smitte. Likevel var den politiske debatten dominert av denne typen forståelse. Narkotikafeltet ble et felt der samfunnsmessige verdier sto på spill og med strenge lojalitetskrav også for forskerne (Room 2004). Mary Douglas (1992) hevder at kravet om objektivitet som oppstår i slike sammenhenger, gjør det enklest å studere individer og individuell atferd. Oppmerksomheten rettes på den måten bort fra politiske, kulturelle og sosiale betingelser for verdier så vel som individuelle handlinger. Forskningens oppmerksomhet har også i stor grad blitt dreid mot individuell atferd, noe det har vært en del kritikk imot både i nordisk og internasjonal sammenheng (Hauge 2001, Tigerstedt 2001, Berridge 2007). Forskningen får i stor grad rolle som verktøy for planlegging av politikk som har bedring av folkehelsen som overordnet målsetning.

En ortodoksi i forhold til en bestemt problemforståelse stod sterkt i offentligheten både i Norge og Sverige fra 1980-tallet. Begge land profilerte sin restriktive narkotikapolitikk på den internasjonale arenaen. I begge land opplevde forskere som reiste spørsmål om effekten av kontrollpolitikken, ubehag og kritikk. Det ble stilt spørsmål både ved deres dømmekraft og forskningsmessige kvalitet (Fjær 1998, 2005). Svens-kene Börje Olsson og Leif Lenke opplevde det i sitt forsøk på å studere mulig sammenheng mellom restriktivitet i politikken og omfanget av narkotikaproblemer i forskjellige land. I Norge pekte Ragnar Hauge på hvordan risikoen knyttet til narkotikaspørsmålet var overvurdert, og at vi manglet forskning om effekten av alternative reguleringsstrategier. Kontroversene oppstod i forhold til politi, forvaltning og politikere. Forskningsmiljøene var avventende. Kritiske forskere ble stående nokså alene uten våpendragere fra egne rekker.

I 1992 ble det reaksjoner da Ragnar Hauge holdt et foredrag om behovet for forsk-ning på ulike reguleringsstrategier. Forskningen ved det som den gang het Statens institutt for alkoholforskning, SIFA, ble betegnet som «marginal og uinteressant» av noen stortingspolitikere som er referert i ukeavisa Folket etter dette foredraget (Fjær 2005: 13). Kort tid etter kom det opp forslag om å nesten halvere SIFAs budsjett. Trusselen om kutt i bevilgningene ble satt i sammenheng med Hauges foredrag, selv om det bestemt ble avvist fra politisk hold. Saken ble deretter feid under teppet som et slags arbeidsuhell.

Den mest direkte henvisning til lojalitet i forskningen finner vi i forbindelse med at daværende forskningssjef ved SIFA, Sturla Nordlund, skrev under på et opprop til FNs generalforsamlings spesialsesjon for narkotika i 1998. Oppropet var kritisk til narkotikakrigen og anbefalte en større satsing på forskning, opplysning og økonomisk utvikling. Saken fikk en viss medieoppmerksomhet, blant annet i VG, der det ble reist spørsmål om dette var illojalt i forhold til myndighetene. Saken endte til slutt på øverste politisk hold, og avsluttes med sosialministerens skriftlige forsikring til Nordlund om at hun ikke betraktet handlingen som illojal (Fjær 2005: 15).

Et «nypositivistisk» kunnskapssyn?

De fleste forskere på feltet mener at alkoholpolitikken er mer rasjonell og mer kunnskapsbasert enn narkotikapolitikken. På bakgrunn av dette har det vært det jeg har betegnet som en retorisk offensiv i den faglige offentligheten for en mer kunnskapsbasert politikk de siste ti årene (Fjær 2009). Ønsket har vært klart uttrykt på bred front i politikk, forvaltning og forskning. Forskerkommisjonen for rusmiddelfeltet ble et konkret tiltak for å bidra til kunnskapsgrunnlaget om effekter av tiltak på rusfeltet (NOU 2003:4). Forskerkommisjonens egen vurdering av mulighetene for en kunnskapsbasert politikk er likevel nøktern. Den peker på at uansett kunnskapsgrunnlag er virkningen på samfunnsnivå vanskelig å overskue, og i praksis møter myndighetene verdispørsmål som krever en politisk håndtering (NOU 2003:4, side 97).

Den sosialepidemiologiske forskningen har vært et hovedelement i den ubrutte tradisjonen for rusforskning i Norge og andre nordiske land de siste 40 årene (Fjær 2008). Den var i utgangspunktet et nøkkelelement i en form for rasjonalisering av politikken, men har i perioden vi nå er inne i fått en endret rolle. Det er ikke motstanden mot konformitetspresset og skepsis mot de samfunnsmessige autoritetene som er utgangspunktet for denne forskningstradisjonen lenger. For å sikre nøytralitetsidealet rettes oppmerksomheten nå ganske ensidig mot metodisk kvalitet. Tidligere hadde det vært naturlig å også vurdere forskningen ut fra sosiale og politiske verdier som mangfold og individuell frihet. Forskningen får redusert sin rolle i prosesser for å reise kritiske spørsmål til maktforhold eller målsetninger for narkotikapolitikken.

Brytes dødvannet?

Det har kommet kritiske innspill om narkotikapolitikken helt siden slutten av 1960-tallet. Mange har foreslått avkriminalisering, noen har foreslått ulike former for legalisering. Det er likevel et paradoks at det er de stadig eldre menn som skal fronte denne saken i den norske offentligheten. Når Brit Denstad beskriver dette i 2003, er det som tiden har stått stille:

Nå kommer det innspill fra de tunge samfunnsaktørene, også de som er blitt ganske gamle. Det er ikke lenger bare Nils Christie og i sin tid Kettil Bruun, det er Andenæs og Bratholm. Det kommer med tyngde og klokskap fra folk som det står betydelig respekt av. Det var noen av oss som var opptatt av det på et tidlig tidspunkt, da vi hadde en valgmulighet, iallfall til å ikke gå inn og kriminalisere bruk og besittelse til eget bruk.

I denne situasjonen blir det spennende å følge responsen på at Willy Pedersen endret sin vurdering av forbudet i narkotikapolitikken. Willy Pedersen har vært en nøkkelperson i dette feltet siden han var med å skrive en stortingsmelding om narkotika-politikken midt på 1980-tallet (St.meld. nr. 13 (1985–86)). Det var for øvrig denne meldingen som slo fast målsetningen om Norge som et narkotikafritt samfunn. Etter dette har han vært delaktig enten som koordinator eller programstyremedlem i samtlige forskningsprogram om rus i Forskningsrådet. Han har vært den mest framtredende samfunnsvitenskapelige forskeren på feltet, brukt som ekspert både av myndigheter og samfunnsliv for øvrig. Han har vært inkarnasjonen av den gode forbindelsen mellom forskning og politikk, engasjert i å gjøre forskning relevant for både myndigheter og folk flest.

Responsen han møter fra forskningsmiljøer, politikere og myndigheter forteller om hva som har skapt den fastlåste situasjonen rundt narkotikapolitikken, der «alle» er kritiske, men ingen gjør noe med det. «Omvendelsen» har fått mye offentlig omtale, men den mest tankevekkende reaksjonen kom fra hans forskerkolleger ved SIRUS og Seraf. I et innlegg i Morgenbladet betegnes Pedersens framstilling som «unyansert» og «forførende» (Bramness m.fl. 2009). Forskerne legger seg dermed på samme linje som tidligere kritikere av forskning om lettelser i narkotikapolitikken. De kommenterer den faglige standarden og den politiske ansvarligheten.

Tidligere har det vært tryggest å avgrense forskningsspørsmålene til det som «myndighetene vil ha». Det var klare moralske restriksjoner. Dette er nå mindre framtredende enn forskningsmiljøenes egen indre disiplinering. I en kronikk i Aftenposten diskuterer de samme SIRUS-forskerne muligheten for avkriminalisering av bruk av narkotika. Kronikken gir gode illustrasjoner på hva som står som nøytralitetsideal i dette forskningsmiljøet nå. Diskusjonen rettes mot kunnskapen som finnes om konsekvenser av politikken på befolkningsnivå, og verdiavveiningen i politikken framstilles som balansering av fordeler (færre kontrollskader) og ulemper (høyere forbruk) i statistiske termer. Det henvises ikke til de juridiske begrunnelsene for avkriminalisering slik de er utviklet av blant andre Ragnar Hauge og framstilt i strafferettskommisjonens innstilling fra 2002 (NOU 2002:4). Der legges det vekt på proporsjonalitetsprinsippet i strafferetten, og at det å påføre seg selv skade prinsipielt ikke er straffbart i Norge. Marginaliseringsproblematikken berøres også i liten grad som mulig begrunnelse for en endring i politikken. Det understrekes at det er politikken som må gjøre verdivalgene, mens forskningen bør ha i oppgave å sikre kunnskapen om politikkens effekt, slik det uttrykkes gjennom denne formuleringen: «Dersom norske myndig-heter foretar denne type endringer for å redusere ulempene ved dagens cannabispolitikk, bør dette forskningsmessig evalueres» (Bretteville-Jensen m.fl. 2009). Gjennom å knytte en lettelse i narkotikalovgivningen utelukkende til balansen mellom kontrollskader og økt forbruk, framstår forskningen nærmest som politikkens bokholderi. Avstanden til den sosiologiske tradisjonen fra 1960- og 1970-tallet blir lang.

Forskere drives fram av belønningssystemer både internt i vitenskapen og eks-ternt. I Norge mangler vi insentiver for å fornye forskningen om narkotikaproblemet. Noe av årsaken kan knyttes til at, relativt sett, for store forskningsressurser er samlet i statens eget forskningsinstitutt, SIRUS. På tross av sin enestående frie økonomiske stilling har det skjedd en disiplinering av forskningen ved instituttet. En annen årsak ligger i prioriteringen av de øvrige offentlige forskningsmidlene gjennom Norges forskningsråd. Her har kliniske miljøer blitt prioritert de siste årene.

For samfunnsvitenskapelig forskning finnes det mye godt å bygge på i det ambisiøse forskningsprogrammet som ble formulert på 1960-tallet. Men vi må gjøre det til noe som er relevant i dag. Vi bør undersøke kulturelle og normative dimensjoner på narkotikafeltet. Vi bør studere styringsutfordringer og internasjonal narkotikahandel. Vi må kunne gi forskningsmessige bidrag til etableringen av et kunnskapsgrunnlag for en ny reguleringspolitikk og bidra til utviklingen av velferdstjenester for rus-avhengige. Hvilke alternativer har vi til dagens forbudspolitikk?

På møtet i Gamle festsal føltes det som om tiden har stått stille. Den kritiske sosio-logiske tradisjonen sitter gråhåret i fremste rekke, sammen med noen opposisjonelle fra jus og medisin. Yngre forskere og maktens representanter var fraværende. Men Thorvald Stoltenberg var til stede. Han leder en narkotikakommisjon som vil legge fram innstillingen sommeren 2010.

Det er umulig å vite om dette er dødvannet eller om det er dødvannet som nå endelig brytes.

Litteratur

Berridge, V. (2007). «Multidisciplinary public health: What sort of victory?». Public Health 121(6): 404–408.

Bramness, J., Bretteville-Jensen, A.-L., Pape, H., Rossow, I. (2009). «Forførende forskningsformidling». Morgenbladet, 13. nov.

Bretteville-Jensen, A.-L., Pape, H., Rossow, I. (2009). «Et valg mellom onder». Aftenposten 3. des.

Douglas, M. (1992). Risk and Blame. Essays in Cultural Theory. London: Routledge.

Fjær, S. (1998). «Forskning med forbudet som premiss». Tidsskrift for velferdsforskning 1(3): 152–167.

Fjær, S. (2004). «From Social Radicalism to Repression: The Construction of the Norwegian Drug Policy in the 1970ties». I Astri Andresen, Kari Tove Elvbakken og William Hubbard (red.): Public Health and Preventive Medicine1800-2000. Knowledge, Co-operation and Conflict. Bergen: Stein Rokkan Centre for Social Studies, rapport nr. 1.

Fjær, S. (2005). «Ubehaget i enigheten». Arr – idéhistorisk tidsskrift 16(1–2): 3–17.

Fjær, S. (2008). Nordisk samfunnsvitenskaplig forskning om alkohol og narkotika – utviklingstrekk og endringer i alliansen mellom kunnskapsproduksjon og politikk. Notat 8 2008. Bergen: Rokkansenteret. http://www.rokkansenteret.uib.no/rPub/files/214_Notat_8-2008_Fjaer.pdf

Fjær, S (2009). «Narkotikapolitikk: Fra studieobjekt til forskningens mål». Rus og samfunn 3(1): 36–38.

Hauge, R. (2001). «Alkoholpolitikken – død eller levende?». Nordisk alkohol- och narkotikatidskrift 18(5–6): 490–492.

Kalleberg, R. (2000). «The Most Important Task of Sociology is to Strengthen and Defend Ratio-nality in Public Discourse». On the Sociology of Vilhelm Aubert. Acta Sociologica 43(4): 399–411.

Lind, B. Bergersen (1974). Narkotikakonflikten. Stoffbruk og myndighetskontroll. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Lindbekk, T. og Sohlberg, P. (2000). «Introduction: The Nordic Heritage». Acta Sociologica 43(4): 293–298.

Mäkelä, K. (1988). «The Finnish Foundation for Alcohol Studies and the Social Research Institute of Alcohol Studies». British Journal of Addicition 83(2): 141–148.

NOU 2002:4. Ny straffelov.

NOU 2003:4. Forskning på rusmiddelfeltet.

Room, R. (2004). «Symbolism and the rationality in the politics of psychoactive substances». Foredrag til 24th Arne Ryde Symposium, Lund, Sverige 13.–14. august. Manuskript.

Skjervheim, H. (2002). «Det instrumentelle mistaket». I Skjervheim, H.: Mennesket. Oslo: Universitetsforlaget, s. 130–137.

St.meld. nr. 13 (1985–86). Om narkotikaproblemene og narkotikapolitikken.

Tammi, T. (2007). «How I would describe 21st century drug policy to Kettil Bruun.» Nordisk alkohol- och narkotikatidskrift 24(3): 288–290.

Tigerstedt, C. (2001). «Alcohol policy, public health and Kettil Bruun». I Tigerstedt, C.: The Dissolution of the Alcohol Policy Field. Studies on the Nordic Countries. Academic dissertation. Research reports 1/2001. Helsinki: Department of Social Policy.