Centre for the Study of Mind in Nature (CSMN), et Senter for fremragende forsk-ning ved Universitetet i Oslo, har et ambisiøst forskningsprogram som går ut på å redegjøre for normers plass i et naturalistisk rammeverk og å utvikle en ny måte å studere normativitet på. Er CSMN på vei til å lykkes i å nå dette målet?

Filosofi i naturalismens tidsalder

Filosofisk forskning i de siste tiår er ofte beskrevet som preget av den naturalistiske vending,1 og i dagens filosofi er naturalismen et stadig mer utbredt utgangspunkt. Nøyaktig hva som menes med «naturalisme» varierer imidlertid. Det kan bety at filosofi ikke bør ses på som et eget felt med sin egen metode, men som den mer abstrakte delen av de ulike vitenskapene, og særlig av naturvitenskapene. Det kan bety at filosofer må unngå eksplisitte eller implisitte empiriske påstander som ikke har belegg i de beste empiriske vitenskaper, og igjen særlig i naturvitenskapene. Eller det kan innebære en påminnelse om at vi mennesker, og ikke minst vi filosofer, også er naturlige vesener, som i likhet med alle andre dyr er skapt av evolusjon og naturlig utvalg. Felles for de ulike forståelser av naturalisme er imidlertid at gitt den suksess moderne naturvitenskap har hatt i å forklare verden, må et minstekrav til en filosofisk teori være at den ikke forkaster naturvitenskapenes funn. Samtidig har noen av de mest sentrale menneskelige fenomener – så som bevissthet, fri vilje og eksistensen av normer – vist seg å være svært vanskelige å redegjøre for innen et naturalistisk rammeverk.

Og det er akkurat her – i møtet mellom naturalismen og menneskelige fenomener som naturvitenskapene vanskelig kan redegjøre for – at Centre for the Study of Mind in Nature (CSMN), ett av Forskningsrådets sentre for fremragende forskning, har sin plass.2 CSMN, som hører hjemme ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske fag (IFIKK) ved Universitetet i Oslo, beskriver slik kjernen i sitt forskningsprosjekt: «Our overarching goal, then, is to understand the normative dimensions of life and thought, and to do so in terms that allow us to see them as integrated parts of the natural world.»3 Til tross for denne og andre naturalistiske formuleringer i CSMNs egenpresentasjon, fremstår ikke prosjektet slik det beskrives av CSMN selv som

et rent naturalistisk forskningsprosjekt, men snarere som et prosjekt i spenningsfeltet mellom på den ene side forsøket på å forklare komplekse menneskelige fenomener innen et rent naturalistisk rammeverk, og på den annen side behovet for å forkaste eller revidere det naturalistiske rammeverket for å kunne forklare disse fenomenene.4

Bakgrunn

Hvis man vil vite hvilke spørsmål CSMN forsker på, er senterets norske navn, Senter for studier av rasjonell, språklig og moralsk handling, mer informativt enn det engelske. Uttrykket «mind in nature» kan lett gi inntrykk av at problemet som skal studeres er bevissthetens plass i en fysisk verden. Mens bevissthet er ett sentralt kjennetegn ved våre sinn, er CSMNs forskning orientert rundt et av de andre menneskelige fenomener det er svært utfordrende å forklare med utgangspunkt i et naturvitenskapelig verdensbilde, nemlig at vi handler, og at våre handlinger er normstyrte.5 Med det siste viser jeg til at når vi handler, ligger det alltid ulike handlingsnormer til grunn for våre handlinger: Når vi snakker eller skriver, anvender vi (til dels ubevisst) så vel syntaktiske normer som andre språklige normer; når vi gjør én ting for å oppnå noe annet (trykker på en knapp for å få kaffe), er det med grunnlag i rasjonalitetsnormer, som at vi bør velge det beste middel for å oppnå det vi ønsker; og når våre handlingsalternativer får ulike moralsk relevante konsekvenser, blir våre valg (i hvert fall ideelt) styrt av moralske normer som sier hva som er akseptabelt.

Uttrykket «normstyrt handling» er ikke brukt av CSMN selv for å beskrive sitt prosjekt, men er nyttig for å fange opp dobbeltheten i CSMNs forskningsobjekt. På den ene siden beskrives prosjektet som studiet av normativitet; på den annen side er det sentrale begrepsskillet som brukes for å beskrive og organisere senterets forskning et skille mellom tre ulike former for handling eller handlingsevner.6 Denne dobbelt-heten kan forklares ved at de ulike handlingsformene det dreier seg om forstås som essensielt normative,7 slik at man kun kan forstå og redegjøre for slike handlinger når man har redegjort for de respektive typer normers eksistens og natur. Dette er imidlertid ingen lett oppgave, som vi kan se ved å ta utgangspunkt i følgende tre påstander som alle, tatt hver for seg, virker korrekte: 1) Verden består (slik moderne naturvitenskap forteller oss) dypest sett utelukkende av materielle ting, ting som bare er. 2) Det finnes gyldige normer: noen handlinger er moralsk gale, andre er irrasjonelle. 3) Man kan ikke gå fra et er alene til et bør.

Men hvis vi ser på de tre påstandene under ett, får vi (i hvert fall tilsynelatende) en selvmotsigelse. Hvis alt som finnes i verden er ting som bare er, kan det ikke finnes gyldige normer – forstått som påstander om hvordan ting bør være – med mindre det er mulig å gå fra et er til et bør. Et slikt sett med påstander som alle hver for seg virker gyldige, men som sammen gir en selvmotsigelse, er et klassisk utgangspunkt for filosofisk forskning. CSMN presenterer den ikke selv slik, men en nyttig måte å beskrive CSMNs forskning på kan være nettopp som undersøkelser av 1, 2 og 3 som bidrar til å løse dette problemet, enten ved å vise at en av påstandene er ugyldig og bør forkastes eller ved å vise at 1, 2 og 3 likevel er kompatible.

Verden består kun av ting som bare er

En hjørnesten i naturalismen er at man godtar naturvitenskapenes bilde av hva som eksisterer her i verden: alt som dypest sett finnes, er det som moderne vitenskapelige metoder – og da først og fremst slik de er utviklet i naturvitenskapene – forteller oss at finnes. Og en ting disse moderne vitenskapelige metoder har til felles, er at de er deskriptive, ikke normative: de forteller kun hva som er i verden, ikke hvordan verden bør være. Selve denne motsetningen mellom deskriptive og normative undersøkelser innebærer at gyldige normer ikke kan være blant de ting vi undersøker når vi undersøker hva som finnes i verden. Hvis gyldige normer – forstått bredt som påstander om hvordan ting bør være og hva man bør gjøre – faktisk fantes i verden, på linje med fisk, atomer, fjell eller tyngdekraft, ville en fullstendig beskrivelse av verden inneholde påstander om hvordan verden bør være. At det ikke er slik, at verden som moderne vitenskap beskriver er normativt taus, er en grunnleggende antagelse bak det moderne naturvitenskapelige verdensbildet. Til støtte for denne antagelsen, kan vi føre det faktum at vi ikke har noen akseptert metode for å undersøke eksistensen av eventuelle normer, og heller ikke engang begynnelsen av en forklaring på hvordan slike normer skulle henge sammen med de andre ting som finnes i verden, eller hva de skulle bestå av. Gyldige normer, hvis de fantes, måtte være svært merkelige ting,8 helt ulikt alt annet i universet.

Det finnes gyldige normer

Hvis vår eneste metode for å finne ut hva som finnes i verden på, var å se på hva moderne naturvitenskap kan påvise at finnes, ville vi nok konkludere med at normer ikke finnes. Imidlertid har vi andre metoder, og da særlig introspeksjon, som i tillegg til å være vår fremste kilde til kunnskap om bevissthet – en annen av de ting det er vanskelig å forklare i et naturvitenskapelig verdensbilde – sannsynligvis også er vår viktigste kilde til normativ kunnskap, både til kunnskap om spesifikke normer, og til kunnskap om at det finnes gyldige normer overhodet. Vi erfarer en ekstrem motvilje til å godta som sanne utsagn som «Hitler gjorde ingen ting galt», eller «det er ikke galt å torturere spedbarn for moro skyld». Blant de ting vi er like sikre på som at vi er bevisste, og mer sikre på enn at dyrearter har utviklet seg ved naturlig utvalg, er at disse påstandene er usanne, og følgelig at det finnes gyldige moralske normer, som «det er galt å torturere spedbarn for moro skyld». Uavhengig av hvordan vi nå har fått vår kunnskap om disse normene, vil mange si, med Ronald Dworkin,9 at hvis den beste moderne naturvitenskap eller de beste filosofiske argumenter forteller oss at vi tar feil når vi sier at det er galt å torturere spedbarn for moro skyld, er det vitenskapen eller argumentene vi vil forkaste, for vi har større tillit til våre inderligste moralske oppfatninger enn til vitenskap eller abstrakt filosofisk argument.

Man kan ikke gå fra er til bør

Imidlertid ville det beste være å kunne beholde både vår tillit til naturvitenskapen og til våre moralske normer. En måte å gjøre det på, kunne være å si at selv om verden

dypest sett utelukkende består av fysiske ting, ting som bare er, er det mulig å trekke gyldige slutninger fra deskriptive påstander om ting og hendelser til normative konklusjoner. Fra generelle biologiske fakta som «mennesket lider og dør hvis det ikke får mat og drikke», kan vi trekke generelle normative konklusjoner som «mennesker bør få nok mat og drikke». Det er imidlertid et utbredt syn i moderne moralfilosofi at slike slutninger ikke er gyldige: de innebærer at man begår den naturalistiske feilslutning, det vil si at man slutter fra et sett rent deskriptive påstander til en normativ konklusjon.

Men hvorfor er det en feilslutning å gå fra et er (alene) til et bør? For mange (inkludert undertegnede) er dette en selvinnlysende sannhet; men ett argument, inspirert av G. A. Cohen,10 er at den normative konklusjonen er underdeterminert av den deskriptive påstanden: Ved å kun se på den deskriptive påstanden «dette barnet er i intens smerte», kan vi ikke si om den normative konklusjonen vi bør trekke, er A) «Noen bør, om mulig, lindre dette barnets smerte» eller B) «Vi bør forlenge barnets smerte». Hvis noen hevdet å komme til konklusjon B), kan vi ikke peke på noen feilslutning (bortsett fra nettopp selve den naturalistiske feilslutning). Snarere vil vi si til vedkommende: «Nei, selvfølgelig bør vi ikke det, for [normativt premiss] når det er mulig, bør man unngå at barn er i intens smerte».

Denne typen forsvar for at man ikke kan gå fra er til bør er ikke et knock-down argument. Det er snarere en påstand om at den som ønsker å gå fra er til bør har et forklaringsproblem: hun må vise hvorfor akkurat denne normative påstanden følger av den deskriptive påstanden, og hun må vise det på en måte som ikke innebærer noen normative premisser. Det er ikke gitt at denne utfordringen ikke kan møtes. Mens den direkte slutningen fra en enkelt deskriptiv påstand til en normativ konklusjon nesten alltid vil være problematisk, kan det kanskje finnes mer komplekse argumenter fra et sett med deskriptive påstander til en normativ konklusjon. Det er i stor grad her støtet settes inn i det filosofiske forsøket på å forene det naturalistiske verdensbildet med påstanden om at gyldige normer finnes. Og kjernen i CSMNs forskning er nettopp forholdet mellom er og bør, beskrevet i senterets sjargong som «the Normative-Empirical Interface».11

Mens deler av CSMNs forskning kan forstås som forsøk på å trekke normative konklusjoner fra empiriske premisser,12 kan andre deler av denne forskningen forstås snarere som et forsøk på å enten bestride påstanden om at verden kun består av ting som bare er, eller å vise at denne påstanden er kompatibel med eksistensen av normer. En grunnide her er at mange naturlige fenomener – da særlig menneskelige fenomener – ikke er mulige å beskrive uten å vise til normer: enhver fullgod beskrivelse av verden vil dermed ha et normativt element.13 Dette er en annen måte å utbrodere ideen om at all menneskelig handling er normstyrt på: på den ene side må vi redegjøre for normer for å kunne forstå menneskelig handling; men på den annen side kan vi lære om normer ved å studere – deskriptivt – menneskelig handling. Blant annet derfor står tverrfaglig samarbeid med empiriske fag som studerer menneskelig handling sentralt i CSMNs forskningsstrategi.14 Senteret selv er i all hovedsak et filosofisk forsknings

-senter (med et kraftig islett av lingvister), men det består av filosofer som har som en sentral del av sin metode å bygge på empirisk forskning om mennesket.15

Hvordan lykkes så CSMN i å redegjøre for normativitet og normstyrte handlinger?

Hvorfor og hvordan vurdere CSMN

Man kan spørre seg hva formålet skulle være ved å vurdere, på dette tidspunkt, hvor vellykket CSMN er som forskningssenter. CSMN er nå inne i sitt fjerde år, og er som sådan fortsatt et ungt forskningssenter; samtidig er tiden det tar i humaniora både fra forskningen gjøres til en publikasjon foreligger, og før man vet om et forsknings-bidrag viser seg å være viktig, ofte lang. Dette gjelder desto mer ettersom en stor del av CSMNs hjernemasse består av forskerrekrutter – phd- og postdokstipendiater – og frukten av deres arbeid i forskerrekruttfasen gjerne modnes først flere år senere. Enhver dom som felles over CSMN i dag vil derfor måtte basere seg på en stor grad av gjetning. For Forskningsrådet, som snart skal avgjøre om senteret skal fornyes for en femårsperiode, i henhold til ordningen med SFF’ene, er en slik dom nødvendig å felle. Men for en som ikke har noe praktisk behov for å felle noen dom, er dommen i seg selv, usikker som den nødvendigvis er, mindre interessant enn de mer konkrete vurderingene (og gjetningene) en eventuell dom ville bygge på, og det er derfor disse jeg her vil legge frem.

Hva skal vurderes?

Flere metodologiske problemer oppstår hvis man vil vurdere CSMN basert på publiserte arbeider. For å illustrere: CSMNs åtte kjernemedlemmer publiserte, ifølge senterets egen publikasjonsliste, i 2007 og 2008 til sammen 83 publikasjoner.16 Men som nevnt ovenfor, representerer ikke disse nødvendigvis forskningen som faktisk er gjort i disse årene. Et beslektet problem er at en god del av de arbeidene som figurerer i pub-likasjonsoversikten i CSMNs årsrapporter sannsynligvis ville ha blitt publisert selv om det ikke fantes noe CSMN. Dette gjelder særlig arbeidene til de svært produktive utenlandske forskere som er tilknyttet CSMN med professor II-ordninger eller lignende. Av de 83 publikasjonene fra 2007–08, står for eksempel Thomas Pogge for 47 (!). Hvor mange av disse er det naturlig å gi CSMN æren for? Man kunne tenke seg en kontrafaktisk test, der man spurte: «Ville denne publikasjonen eksistert, og vært like god, uten CSMN?», og hvis svaret var ja, så man bort fra publikasjonen i vurderingen av CSMN.17 Jeg tror imidlertid at en slik test ville være å strekke et gyldig poeng for langt, dels fordi testen er vanskelig å gjennomføre i praksis, men også fordi det ikke er slik at et forskningssenter kun bør få kredit for forskning som ellers ikke hadde funnet sted. Like fullt gjør disse metodologiske problemene at den beste måten å vurdere CSMN på i dag neppe er å se hvorvidt CSMNs publiserte bidrag så langt har fremmet forskningen på feltet.

På hvilket grunnlag kan man så, i dag, vurdere CSMNs forskningsprosjekt? Mitt forslag er å ta utgangspunkt i CSMNs forskningsprogram, slik det kommer til syne dels i senterets søknad til Forskningsrådet og dels i valg av tema for konferanser, gjestefore

-lesere, phd- og postdokprosjekter som får støtte osv. Hvilke deler av dette forsk-ningsprogrammet virker lovende? Er de forskningsarrangementer som arrangeres velegnet som en måte å følge opp dette programmet på? Osv. Imidlertid kan man spørre om det gir mening å vurdere forskningsprogrammet til CSMN som sådan, i stedet for kun å vurdere forskningen til individene som utgjør CSMN. I sitt svar til en kritisk artikkel av Alastair Hannay om CSMN, skriver Olav Gjelsvik, ett av senterets «kjernemedlemmer» følgende: «CSMN som institusjon har ikke et helt spesielt program eller bestemte synspunkter som en er ute etter å fremme. Et senter av denne type er ikke en filosofisk sekt eller en bevegelse. Det er en gruppe fagfolk som samarbeider og interagerer.»18 Stemmer dette? Det virker klart at CSMN som sådan ikke har bestemte synspunkter å fremme, eller er en sekt, men hvis man skal ta på alvor at CSMN ikke har noe program, kan man lure på hva senterets eksistensberettigelse skulle være. Senteret har ikke fått støtte fordi det var en tilfeldig samling forskere, som hver for seg var veldig gode. Det har (antar jeg) fått støtte fordi senteret i tillegg til å forene gode forskere kunne presentere en delt forståelse av visse problemstillinger og av hvorfor de er viktige, så vel som et delt syn på hvordan disse problemstillinger bør under-søkes, kort sagt et felles forskningsprogram. Og det er legitimt å vurdere om dette forskningsprogrammet, og de målsetninger det innebærer, virker fruktbart.

CSMN har, ifølge sin søknad til Forskningsrådet, tre ulike typer mål:19 for det førs-te skal det publisere viktig forskning om normativitet. For det andre skal det ut-vikle en ny måte å studere normativitet på – dette målet er like viktig som de -konkrete forsk-ningsresultatene. For det tredje skal senteret bygge opp et sterkt forsk-nings-miljø. Som nevnt, er det i dag prematurt å vurdere CSMN i henhold til det første målet. Derimot vil jeg ta for meg de to siste målene: er senterets ambisjon om å utvikle en ny tilnærmingsmåte til normativitet en fruktbar forskningsstrategi? Vil CSMN lykkes i å utvikle et faglig sterkt forskningsmiljø? Og hvordan henger disse målene sammen?

CSMNs forskningsstrategi

Hva er så CSMNs forskningsstrategi? Den har en institusjonell og en faglig side, nær knyttet sammen, da organiseringen av CSMNs forskning antageligvis er ment å gjenspeile faglige og metodologiske antagelser om fruktbarheten av tverrfaglige og tverrfilosofiske tilnærminger til normativitet. Institusjonelt er CSMN delt inn i tre undergrupper, som studerer tre hovedformer for normstyrt handling: rasjonell handling, språklig handling og moralsk handling. Fordelt over disse tre undergruppene er en rekke forskere, tilknyttet CSMN på heltid eller deltid. Viktigst er på den ene side de åtte forskerne som utgjør den såkalte kjernegruppen, hvorav fire er fast ansatte på IFIKK, og på den andre side gruppen av phd- og postdokstipendiater, til sammen elleve.20 Disse og andre forskere møtes regelmessig i ulike fora: CSMN organiserer fire regelmessige kollokvie- og seminarrekker, i tillegg til å invitere et betydelig antall gjesteforelesere og organisere internasjonale konferanser og phd-seminarer.

Disse institusjonelle detaljene er ikke trivielle. Resultatet av alle disse møtestedene er at CSMN er et forskningsmiljø som i betydelig grad preges av diskusjon av de uli

ke forskeres arbeider, og der lokale forskere får anledning til å diskutere med et stort antall utenlandske forskere. Dette kan synes som en selvfølge, men er det ikke. Filosofi er ofte et ensomt fag, der isolerte individer skriver sine artikler bak hver sin lukkede kontordør, og den type regelmessig diskusjon av hverandres arbeider som CSMN aktivt legger opp til har vært sjelden kost ved mange forskningsinstitusjoner. Det er all grunn til å ønske et slikt diskusjonsbasert forskningsklima velkommen. Samtidig vil et blikk på CSMNs aktivitetskalender vise at den som ønsker å delta på alle senterets forskningsaktiviteter, vil få liten tid til egen forskning. Dette er en vanskelig balansegang, og etter tre års aktivitet har kanskje CSMN ennå ikke helt funnet den rette middelvei. Å finne denne er viktig også for senterets metodologiske profil: jo flere ulike aktiviteter, jo større er sannsynligheten for at CSMNs forskere føler behov for å begrense seg til å delta på aktiviteter som er direkte relevante for egen forskning. Men ett av senterets ambisjoner er nettopp å oppnå nye resultater ved å stimulere til samtale på tvers av senterets ulike forskningsområder.

Dette bringer meg til den faglige siden av CSMNs forskningsstrategi, nemlig senterets ambisjon om å utvikle en ny måte å studere normativitet på. Jeg vil her trekke frem to elementer ved denne, slik den fremstår i senterets søknad. For det første: senterets tilnærming er «bottom-up»:21 Måten å utvikle en ny naturalistisk tilnærmingsmåte til studiet av normativitet på, er ikke å på generelt grunnlag utvikle en tilnærmingsmåte som så skal anvendes i konkret forskning på ulike normative områder, men å ta utgangspunkt i konkret forskning på disse områdene for å utvikle en generell forståelse av normativitet. Dette kan virke som en fornuftig strategi, men den innebærer en fare, nemlig at et mylder av forskningsspørsmål regnes som en del av senterets forskningsfelt, og at disse dekker så mange av filosofiens ulike områder at det blir uklart hvor ulikt CSMN er et hvilket som helst filosofisk institutt. Spørsmålet er hvordan man forstår ideen om at en generell teori om normativitet skal springe ut av forskning på ulike områder; mener man med «forskning på ulike områder» enhver forskning innenfor CSMNs tre hovedfelt: moral, rasjonalitet og språk? Eller mener man mer spesifikt at en generell teori om normativitet skal springe ut av forskning som eksplisitt omhandler normativitetens natur og forholdet mellom det normative og det empiriske på hvert av disse tre feltene?

Ifølge den første tolkningen vil alt fra staters plikter og rettigheter til teorier om tilgivelse høre hjemme under senterets forskning, basert på den antagelse at ut fra forsk-ning om slike konkrete normative spørsmål kan det komme nyttig kunnskap om -normativitet som sådan. Men med en slik «la tusen blomster blomstre»-strategi, må man dyrke svært mange blomster som ikke vil ha noe med normativitetens natur å gjøre, for det er langt fra alle forskningsspørsmål innen for eksempel etikk som bidrar med noe ny kunnskap om moralske normers status og deres forhold til empirisk kunnskap. Resultatet ville da bli at kun en liten del av CSMNs forskning ville si noe om det som er senterets hovedproblemstilling – mye av forskningen ville være om svært mye annet. Det betyr ikke at denne forskningen ikke kan være interessant i seg selv, men CSMNs målsetning er noe mer enn å fremme interessant forskning om normative

spørsmål. Ligger så en slik forståelse av «bottom-up»-strategien til grunn for CSMNs forskning? Oversikten over faglige arrangementer organisert av CSMN kan gi inntrykk av at det i en viss grad er tilfellet: kanskje særlig innenfor feltet etikk og politisk filosofi er det organisert mange arrangementer der det er vanskelig å se den direkte relevansen for spørsmålet om normativitetens natur og empiriske forankring. Det virker til gjengjeld som om den andre og mer forskningsmessig fruktbare lesningen i større grad ligger til grunn for valg av forskningsprosjekter som har fått støtte i form av phd- og postdokstipender, samt valg av kjernemedlemmenes egne forskningsprosjekter.

Senterets andre metodologiske antagelse er at problemene, metodene og løsningene når det gjelder forholdet mellom det normative og det empiriske er felles på tvers av de tre områdene CSMN tar for seg – språklig, rasjonell og moralsk normativitet – slik at løsninger funnet på ett område kan brukes på også de andre områdene.22 Denne antagelsen skal rettferdiggjøre at CSMN kan kalles et integrert forskningsprosjekt,23 til tross for at så vidt ulike områder studeres. Hittil kan jeg ikke se at CSMN har lykkes i å vise, i sine publikasjoner eller via de faglige arrangementer senteret organiserer, at antagelsen om at problemene og løsningene er analoge på tvers av normative domener – kall den «analogi-antagelsen» – er en fruktbar hypotese. Det var kanskje heller ikke å forvente at man skulle ha vist dette allerede nå: analogi-antagelsen kan først vise seg å være fruktbar når man har fått tid til å først utvikle, nedenfra og opp, en teori om normativitet på ett felt, for deretter å kunne bruke den på et annet felt. Slikt tar tid. Faktisk er det verdt å peke på hvor ambisiøst et prosjekt det faktisk er å vise, for en bestemt teori om normativitet på et gitt felt, ikke bare at denne teorien er gyldig på dette feltet, men at den også er gyldig og fruktbar på andre området. En måte å iverksette et slikt ambisiøst prosjekt på, ville være å la mange forskere studere denne teorien, både på det feltet der den er utviklet, og på andre områder. Slik kunne man forvente at CSMN hadde fokus på et lite antall problemstillinger om normativitetens natur og opphav, og at flere forskere samarbeidet om disse, på tvers av felt. Slik er det imidlertid i liten grad, i hvert fall hvis man ser på senterets søknad.24 (Og mitt inntrykk av forskningen som faktisk gjøres er at den ikke i større grad enn i søknaden er preget av samarbeid om felles teorier på tvers av normative domener.)25 For hvert av senterets tre områder er tre ulike problemstillinger skissert som felt som senterets seniorforskere skal studere, og i liten grad er problemstillingene under ett område analoge med problemstillingene under de andre områdene. For øvrig bringer i stor grad juniorforskerne med seg sine egne problemstillinger – og slik bør det være – slik at antallet ulike problemstillinger det forskes på i CSMN blir ganske så høyt. Man kan spørre om det med så mange ulike problemstillinger på bordet, er ressurser innen senteret til å få utviklet en eller flere av disse i tilstrekkelig grad til å bekrefte analogi-antagelsen.

La meg illustrere dette poenget ved å drøfte en av de viktigste hypotesene fra CSMNs søknad, og også den hypotesen som kanskje best egner seg for å teste analogi-antagelsen. Dette er hypotesen om at det finnes objektivt gyldige grunner for handling, og at disse grunnene er virksomme i den forstand at de faktisk forklarer men

neskelige handlinger.26 Hypotesen om objektive grunner er bare én av flere sentrale hypoteser og problemstillinger i CSMNs forskning, men den trekkes frem flere ganger i søknaden som en hypotese som kan anvendes på tvers av normative domener, og dermed gi støtte for senterets integrerte tilnærmingsmåte. Hypotesen tar utgangspunkt i handlingsgrunner som et sentralt begrep for å forklare handlinger: det som kjennetegner handlinger – til forskjell fra rene kroppslige hendelser – er at når man handler, handler man på en grunn, og man kan forklare handlingen ved å vise til denne grunnen. En tradisjonell oppfatning av handlingsgrunner ser på dem som et sett med oppfatninger kombinert med et sett med ønsker («Jeg vil ha kaffe og tror at jeg får kaffe ved å trykke på knappen» gir meg en grunn til å trykke på knappen), uten at man tar stilling til om oppfatningene er sanne eller ønskene er legitime. Hypotesen om objektive grunner derimot, sier at det gjør en forskjell om grunnen som forklarer handlingen er objektivt gyldig: i én forstand handler man først fullt ut hvis man ikke bare handler på en grunn, men på en god grunn. (Dette innebærer for eksempel at oppfatningen om at å trykke på knappen gir en kaffe ikke er irrasjonell.) Hypotesen om objektive grunner blir dermed én måte å forstå ideen om at handlinger er essensielt normative på: om man har en god grunn for å handle eller ikke, avhenger av eksistensen av normer som kan redegjøre for hva som er gode grunner.

Et mer substansielt eksempel enn kaffedrikking kan være å drepe noen i selvforsvar – en handling som kan forklares som et resultat av et sett med faktiske antagelser (jeg blir drept hvis jeg ikke dreper ham) og en normativ antagelse (selvforsvar er legitimt): disse antagelsene til sammen gir en grunn for å handle. Men la oss si at den normative antagelsen er feilaktig – det er tross alt et åpent spørsmål i etikken om selvforsvar alltid er legitimt. Gjør det noen forskjell for vår beskrivelse og vår forklaring av handlingen? Hypotesen om objektive grunner sier at det gjør det. Vi kan riktignok forklare handlinger som resultat av et sett med ønsker og oppfatninger, inkludert normative oppfatninger, uten å ta stilling til om disse er akseptable. Men vi får mer ut av en forklaring der vi kan vise til at oppfatningene er korrekte. «Per drepte Ola fordi Per trodde at Ola ellers ville drepe ham, og Per trodde at selvforsvar er legitimt» gir en mindre god forklaring enn «Per drepte Ola fordi Ola ellers ville drepe ham, og selvforsvar er legitimt.»

Dette er en interessant, men svært ambisiøs hypotese. Det ambisiøse ligger ikke først og fremst i påstanden om at det finnes objektivt gyldige grunner, men i at disse grunnene – og ikke bare oppfatninger om disse grunnene – påstås å kunne bidra til å forklare menneskelige handlinger. Én måte å utbrodere denne ideen på, er å si at man lar normative størrelser – ting som det er vanskelig å plassere i tid og rom – påvirke den naturlige verden, via menneskelige handlinger: man går fra bør til er. Ideen her er at en handlingsforklaring (som enhver forklaring av hendelser) kun innebærer å vise hva som var kausalt virksomt i handlingen, og hvis man mener at objektive grunner spiller en rolle i handlingsforklaringen, må man derfor mene at de er kausalt virksomme. En annen retning å gå, som unngår denne kontroversielle konklusjonen, kan være å utvik-le en annen teori om hva det vil si å forklare menneskelige handlinger, slik at hand

lingsforklaringer viser til mer enn hva som var kausalt virksomt i handlingen. Uansett hvilken retning man vil gå, krever det å vise at hypotesen om objektive grunner er en løsning som kan anvendes på ulike normative domener mer enn at man viser på helt generelt grunnlag at hypotesen er gyldig, for eksempel fordi å forklare handlinger ved å vise til folks oppfatninger om grunner ville være meningsløst hvis ikke gyldige grunner kunne forklare våre handlinger.27 Det krever at man viser at hypotesen er fruktbar for å forklare ulike og relativt konkrete former for rasjonell, språklig og moralsk handling. Og å utvikle og teste hypotesen om objektive grunner på denne måten krever sannsynligvis svært mye arbeid og hjernekraft, noe som gjør at man kan spørre om dette kan gjøres innenfor rammene av CSMN når den hypotesen må dele oppmerksomheten til senterets forskere med en rekke andre problemstillinger. Noe lignende kunne man si om flere av de andre problemstillingene som skisseres i søknaden.

CSMNs institusjonelle målsetning: å bygge opp et forskningsmiljø

I tillegg til å bidra til å fremme forskningen om normativitet, har CSMN et institusjonelt mål: Det skal bygge opp et svært kompetent forskningsmiljø – «a research environment of the highest academic standing».28 Et spørsmål er om målet kun er å bygge opp et sterkt forskningsmiljø som varer så lenge CSMN varer, fem eller ti år, eller om man vil bygge opp et langvarig forskningsmiljø, som kan utgjøre CSMNs arv selv etter at senterets periode er over. Det jeg her vil drøfte er utsiktene for at dette siste og mer ambisiøse målet kan nås, og hvordan dette målet kan forstås. Jeg vil også anta at for at noe skal kunne kalles et forskningsmiljø, må det være en felles faglig forståelse blant forskerne i miljøet og et samarbeid som bygger på dette. En måte å tolke det siste kriteriet på er å si at det forskningsmiljøet som CSMN skal bygge opp skal være preget av den nye tilnærmingsmåte til studiet av normativitet senteret skal utvikle, en tilnærmingsmåte basert på nærhet til empirisk forskning og troen på analoge løsninger på tvers av ulike normative domener. Vi kan dermed se for oss fire muligheter, som alle har som premiss at CSMN lykkes i å dyrke frem høyt kompetente forskerrekrutter: 1) Forskerrekruttene spres geografisk over kloden, og deler ingen felles forståelse av eller tilnærmingsmåte til studiet av normativitet. 2) Forskerrekruttene spres geografisk over kloden, men har en slik felles forståelse, og utgjør dermed et virtuelt forskernettverk, med mye internasjonalt samarbeid. 3) En ikke ubetydelig andel av forskerrekruttene får jobb lokalt, ved CSMNs vertsinstitusjon, IFIKK, ved UiO, eller andre steder i Norge, men uten å dele noen forståelse av studiet av normativitet. En slik felles forståelse er heller ikke skapt hos de andre lokalt ansatte. 4) En ikke ubetydelig andel av forskerrekruttene får jobb lokalt og har en felles forståelse av studiet av normativitet. Denne felles forståelsen er også i en viss grad delt av andre lokale forskere, som en følge av CSMNs forskningsaktiviteter.

Mens både 2) og 4) kan sies å tilfredsstille målet om å skape et forskningsmiljø, er det 4) jeg her vil drøfte mulighetene for, da det er det mest interessante målet sett fra norsk forsknings ståsted. La oss si at CSMN lykkes i å skape aksept blant egne forskere for sin nyutviklede tilnærmingsmåte til studiet av normativitet. 4) krever i tillegg at

denne felles tilnærmingsmåten får innpass i lokale forskningsmiljøer, dels ved at CSMNs forskere får jobb lokalt, dels ved at andre lokale forskere deler denne forståelsen. Dette er noe CSMN alene ikke kan besørge, men som må skje i samarbeid med andre institusjoner – en utfordring som nok deles av de fleste andre SFF’ene. Og selv om et forskningsmiljø i Norge naturligvis kan omfatte mye mer enn filosofimiljøet ved UiO, er det rimelig å ta utgangspunkt i den mest naturlige arvtager for CSMNs forskningsmiljø, nemlig senterets vertsinstitusjon IFIKK. Hva er utsiktene for at IFIKK om la oss si 15 år huser et forskningsmiljø preget av senterets forståelse av studiet av normativitet? Et slikt scenario avhenger av flere ting. Én faktor for at CSMN skal lykkes i å skape et langsiktig forskningsmiljø, er at forskerrekruttene utdannet ved CSMN faktisk får jobb ved IFIKK. Dette peker på et generelt problem i dagens universitets-situasjon: mange forskningsinstitusjoner, ikke bare CSMN, har satset sterkt på forsker-utdanning og forskerrekruttering, i form av phd- og postdokstipender de siste årene. Samtidig er den økonomiske situasjonen ved mange institutter slik at ikke mange stillinger kan bli utlyst; resultatet er at de aller fleste av nyutdannete forskere ikke får fast ansettelse ved den institusjonen som har utdannet dem. For CSMN skaper dette en utfordring, i den grad målet er å bygge opp et langsiktig lokalt forskningsmiljø, et mål som fordrer at flere av CSMNs forskerrekrutter blir ansatt lokalt. (Hvorvidt det samme problemet oppstår for andre SFF’er med lignende ambisjoner, avhenger naturlig nok av rekrutteringsmulighetene innen det aktuelle fag. For de fleste humaniora-sentre og mange innen samfunnsvitenskapelige fag, vil man nok imidlertid være i samme situasjon som CSMN.)

Gitt at den økonomiske situasjonen er slik at oppbygningen av et forskningsmiljø ikke først og fremst kan skje ved at CSMNs forskerrekrutter får jobb lokalt (og slik ser det ut til å forbli i overskuelig fremtid), må denne oppbyggingen snarere skje ved at CSMN lykkes i å skape en delt forståelse for studiet av normativitet29 blant de som allerede er ansatt ved IFIKK, samt hos de fremtidige ansatte som ikke nødvendigvis kommer fra CSMN. Hva skal til for at man lykkes med dette målet? Av de 17 professorer i filosofi på IFIKK30 er 4 blant CSMNs kjernemedlemmer, og et reelt og bærekraftig forskningsmiljø krever at det er en delt forståelse, ikke blant alle vitenskapelig ansatte, men blant flere enn de få som har utgjort CSMNs kjernegruppe. Kort sagt er det viktig at CSMNs forskning ikke forblir innenfor CSMNs fire vegger. I hvilken grad er dette tilfellet?

Ethvert svar vil måtte bygge i en viss grad på anekdoter og synsing, og svarene vil nok også derfor avhenge av hvem man spør. Mitt inntrykk31 er at det er begrenset faglig kontakt mellom CSMN og resten av instituttet, og også at eksistensen av CSMN i en viss grad har svekket det filosofiske forskningsmiljøet ved instituttet som et enhetlig forskningsmiljø, med det resultat at det er vanskeligere enn ellers å påvirke dette i en bestemt faglig eller metodologisk retning. Én årsak til dette er at overfloden av fag-lige arrangementer under CSMNs paraply – så mange at ingen kan delta i dem alle – gjør at det er få arrangementer som er felles for alle filosofer ved IFIKK. Når faglige arrangementer sjelden arrangeres ved et institutt, vil de få arrangementene som finner

sted fungere som et møtested for alle forskere, mens det luksusproblemet som nå har oppstått er at slike møtesteder i mindre grad finnes. Knapphet kan også være et gode. Overfloden av arrangementer kan også føre til at CSMNs forskere, som er forpliktet til å delta på mange av disse, har liten tid til faglig debatt med sine kollegaer fra IFIKK. Samtidig bør man ikke rosemale det faglige samarbeidet på IFIKK før CSMN fantes – de få felles møtestedene som da eksisterte, var aldri i praksis møtesteder for alle IFIKKs filosofer.

Ansvaret for den manglende faglige kontakten mellom CSMN og andre filosofer ved IFIKK er antageligvis delt. Imidlertid ligger utfordringen og behovet for faglig kontakt spesielt hos CSMN, i den grad det er CSMN som ønsker å bygge opp et langsiktig forskningsmiljø på IFIKK, med utgangspunkt i en delt forståelse av CSMNs nyutviklede måte å tilnærme seg filosofiske spørsmål på. På et så stort institutt som IFIKK, vil det nødvendigvis finnes et bredt spekter av forståelser av hva filosofi er og av metodologiske tilnærminger til filosofi – endog tilnærminger som innebærer å forkaste metodebegrepet i filosofi – og for noen av disse forståelsene av filosofi vil den tilnærmingsmåten CSMN ønsker å utvikle kunne fremstå som fremmed, ikke minst med tanke på hva den ikke inkluderer. Noen vil for eksempel mene at filosofisk forskning bør skje med utgangspunkt i og i stadig dialog med filosofihistorien, et element som (med et par unntak) er fraværende i CSMNs forskning. Andre kan mene at mens empiri, slik CSMN understreker, er viktig for å forstå normativitet, er mye annen empiri relevant enn den (ofte eksperimentelle) forskningen på menneskelig adferd som CSMN først og fremst forholder seg til.32 Historisk kunnskap om Holocaust er også empirisk kunnskap som er relevant for normative spørsmål, men av en ganske annen art enn den type empiri CSMN viser til i sin søknad. Utfordringen består dermed i å skape tilstrekkelig grad av samarbeid med resten av fagmiljøet for å gjøre senterets egen tilnærmingsmåte attraktiv for filosofer som i utgangspunktet kan ha svært ulikt metodologisk ståsted.

Konklusjon

For de forskerne som har funnet sin faglige plass som en del av CSMNs prosjekt (og dette er flere enn CSMNs egne medlemmer), utgjør senteret et fruktbart og spennende forskningsmiljø, med høyt aktivitetsnivå, og en grad av intern diskusjon og internasjonal aktivitet som man neppe finner ved noen andre filosofiske forskningsinstitusjoner i Norge, og ikke i så mange internasjonalt. For mange enkeltforskere vil derfor CSMN være svært positivt – og dette er i seg selv et resultat av stor verdi. Men CSMN har ambisjoner ut over å dyrke frem gode enkeltforskere. For det første ønsker senteret å yte et viktig faglig bidrag ved å utvikle en integrert tilnærmingsmåte til studiet av normativitet, et mål som krever langsiktig samarbeid blant flere forskere. For det andre ønsker senteret å bygge opp et sterkt forskningsmiljø. Disse målene henger intimt sammen: det forskningsmiljøet CSMN bygger opp vil defineres faglig ved en felles filosofisk tilnærmingsmåte, samtidig som et slikt forskningsmiljø nok er nødvendig for å realisere senterets mål om å utvikle en slik tilnærmingsmåte.

Av de grunner jeg har lagt frem, er dette svært ambisiøse mål, og i dag er det vans-kelig å si hvor godt senteret vil lykkes i disse ambisjonene. Videre er det mulig at de grep som kreves for å nå noen av CSMNs mål vil være i konflikt med de grep som kreves for å nå andre mål. For eksempel kan det være mer realistisk at man skal lykkes i å utvikle en ny tilnærming til normativitet hvis man begrenser antall teorier og temaer som CSMNs forskere ser på; samtidig vil både utdanningen av forskerrekrutter som skal ha en selvstendig karriere (og derfor må få velge egne forskningstemaer relativt fritt) og behovet for samarbeid med det øvrige filosofimiljøet lokalt gi grunn til å ha en større grad av bredde og fleksibilitet i valg av forskningstemaer. I lys av dette kan man spørre om noe senter, uansett hvor «fremragende», kan lykkes i å nå så ambisiøse mål som CSMN har satt seg. Det viktigste spørsmålet for CSMN selv er derfor kanskje ikke om CSMN lykkes i henhold til disse ambisjonene, men om disse ambisjonene er nyttige for CSMNs forskning. På den ene side ville reviderte og mer realistiske ambisjoner i større grad kunne styre forskningen som gjøres; på den annen side kan urealistisk ambisiøse mål ha som funksjon å få senterets forskere til å strekke seg så langt som mulig. John Stuart Mill skrev om utdanning at en elev som man aldri ber gjøre noe han ikke kan, ald-ri vil gjøre alt han kan. Kanskje er dette også oppskriften på fremragende forskning.33

Litteratur

Cohen, G. A. (2008). Rescuing Justice and Equality. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Dworkin, R. (1996). «Objectivity and Truth: You’d Better Believe It». Philosophy and Public Affairs 25(2): 87–139.

Gjelsvik, O. (2009). «Integrering, En skotsk idealist og csmn». Svar til Alastair Hannay. Norsk filosofisk tidsskrift 44(2): 158–161.

Hornsby, J. (2007). «A disjunctive conception of acting for reasons» i Haddock, A. og F. MacPherson (red.): Disjunctivism: perception, action, knowledge. Oxford: Oxford University Press; sitert fra online-versjonen: Hornsby, J. (2007). «A disjunctive conception of acting for reasons». London: Birkbeck ePrints. Lastet ned fra: http://eprints.bbk.ac.uk/433

Leiter, B. (2004). «Introduction. The Future for Philosophy» i Leiter, B. (red.): The Future for Philosophy. Oxford: Clarendon Press.

Mackie, J. L. (1977). Ethics: Inventing Right and Wrong. Harmondsworth: Penguin Books.

Pogge, T. (2008). «Cohen to the Rescue!» Ratio (21)4: 454–475.