Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«Hvordan det egentlig var»

 e.s.sandmo@iakh.uio.no

Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo

  • Side: 9-21
  • Publisert på Idunn: 2010-05-31
  • Publisert: 2010-05-31

Leopold von Ranke, det moderne historiefagets far, ville rett og slett skrive om «hvordan det egentlig var». Men det kan bety så mangt. Hvis vi skal yte denne bedragersk enkle målsetningen rettferdighet, må historiefaget bli friere og åpnere enn det er i dag. For selv om det er metodologisk avansert og mangfoldig, er det nesten lukket mot teoretiske forskjeller. Og slik har det vært lenge.

Iblant tenker jeg at det kanskje aldri har vært mer interessant å være historiker. Ikke bare fordi vi har mer fortid å arbeide med enn noen har hatt før oss, men også fordi vi arbeider med så mange forskjellige metoder, vi har så mange ulike måter å utfors-ke denne fortiden på. Samtidig er disse måtene bare litt forskjellige, fordi historie-faget har maktet å føye dem inn i et grunnleggende enhetlig perspektiv på fortiden: Det vi gjør som historikere, er å gjengi fortiden så realistisk som mulig. Dette innebærer en felles overbevisning om at det finnes en enhetlig og helhetlig fortid som vår historieskrivning samsvarer med. Målet på om tekstene våre er gode eller dårlige, blir dermed om de korresponderer godt eller dårlig med den fortidige virkeligheten.

Min tese er at både mangfoldet av metoder og den felles oppfatningen av at historieskrivning skal være realistisk, er resultater av en stadig konfrontasjon med og utdefinering av helt andre oppfatninger av hva det kan være å skrive historie. Utdefineringene har imidlertid også vært produktive: De har beriket fagets metodologi. Men denne prosessen kan ha fratatt faget et større eller kanskje snarere et mer grunnleggende mangfold enn det har nå.

Mitt anliggende her er først og fremst å tegne et riss av hvordan noen slike ut-defineringer har skjedd og til dels skjer fremdeles: Historiefagets grensearbeid er ikke en serie avsluttede trefninger, men også i stor grad en vedvarende befestelse av forskjellene mellom fagets egne tradisjoner og andre. Jeg vil også fremme en slags betinget pessimisme når det gjelder fagets utvikling. Det har altså greid å innlemme stadig nye metoder, men kanskje har vi innlemmet for mye, vært for inkluderende og syntetiserende: Kanskje ville faget vært rikere hvis vi hadde vært mindre opptatt av å hente det nyttige ut av ulike vitenskapelige tradisjoner og mer opptatt av å respektere forskjellene mellom dem. Store forskjeller kan ha større verdier enn de små.

1

Den britiske historikeren Ludmilla Jordanovas History in Practice er en mye lest og mye brukt oversiktsbok om faget som det fortoner seg nå. Det er også en bok som er klok og åpen. Og endelig er det en bok som fester et grep om historiefaget som mange historikere vil kjenne seg igjen i, kanskje til og med med en slags lettelse: Den handler om fagets praksis, om det historikere gjør, ikke om abstrakte ideer. Den handler, for å si det svært enkelt, om metode og ikke om teori.

Imidlertid er History in Practice slett ikke noen anti-teoretisk bok. Den er teoretisk og metodologisk åpen, den er ivrig etter å hente inn et mangfold av tilnærmingsmåter. Men den er også ganske fast i sin markering av at det som binder faget sammen, er praksisen – og en grunnleggende kritisk tilnærmingsmåte til teori:

[T]he creation of separate sub-fields can generate rigid and artificial divisions – it is much better for historians to be open to a range of theoretical perspectives, so long as they develop a critical purchase upon them. (Jordanova 2006: 57)

Dobbeltheten i dette sitatet fanger inn mye av historiefagets utvikling og dets identitet i dag: på den ene siden en åpen og pragmatisk grunnholdning, på den andre en insistering på at historikernes mangfoldige praksis tross alt etablerer ganske faste grenser for pragmatismen.

Min tese her er at faget omdefinerer teoretiske forskjeller til metodologisk mangfold. Dette mangfoldet er selvsagt en god ting, og det har vært en tydelig og konstruktiv side ved fagets utvikling de siste tiårene, også i Norge. For ti år siden verserte det en intens og til dels sterkt polarisert debatt i de vitenskapelige tidsskriftene om «postmodernismen» og «den språklige vendingen» og om kulturrelativismen som fare eller gevinst for faget. Deler av denne diskusjonen handlet ganske spesifikt om studiet av diskurser, altså av språket som produsent av kunnskap, makt og virkelighet.

På denne tiden var det mange som hevdet at historiefaget hadde gått inn i en ny fase. I 1997 skrev for eksempel filosofen Martin Bunzl at «[c]urrent historiographic writing […] is firmly anti-realist under the influence of post-structuralism» (Bunzl 1997: 2). Kanskje så det sånn ut for noen et øyeblikk, men det viste seg nok – her som i de andre tilfellene jeg skal diskutere i det følgende – at meldingen om den tradisjonelle realismens død var sterkt overdrevet.

Jeg var selv riktig aktiv i denne diskusjonen i Norge og inntok en posisjon som var klart pro-postmoderne i denne sammenhengen. Jeg skrev også en avhandling som gjorde bruk av diskursanalyse og andre grep fra «den nye kulturhistorien», en sekkebetegnelse på det som da var en ny historisk opptatthet av språk, representasjon og «kultur» i sosialantropologisk forstand – altså som perspektiv på samfunn, ikke som et gitt fenomen. Innad i faget var dette omdiskuterte grep, og de teoretiske diskusjonene på denne tiden handlet om de store spørsmålene: om vitenskapelighet, om sannferdighet, og om selve fagets nytte og verdi.

I dag er diskursanalysen en nokså selvsagt del av fagets repertoar, og masterstudenter som bruker den i avhandlingene sine, bør ikke lenger løpe noen risiko for at deres sensorer ikke forstår og respekterer metodene deres. Andre orienterer seg mot antropologi, mot kunnskapsstudier og andre tradisjoner, og får uttelling for sine resultater. Samtidig arbeider de fleste, både forskere og studenter, innenfor en tradisjonell realisme, der målet ikke er å etablere eller konstruere mønstre i språk og tankesystemer, men å bruke de språklige kildene til å finne ut hvordan det egentlig var, for å si det med Leopold von Rankes klassiske formulering. Kravet om metodologisk bevissthet stilles til alle, kanskje klarere enn før.

Dette er selvsagt en god utvikling. Faget er blitt romsligere også her til lands i løpet av de siste ti årene. Men var det «postmodernismen» som vant diskusjonene om fagets sjel? På dette punktet er jeg tvilende. Når vi ser nærmere på det metodologiske mangfoldet, ser vi nemlig raskt at det ikke gjenspeiler motsetningene i det som en gang var en stor debatt om teori. «Diskursanalyse» slik den bedrives nå, er i all hovedsak en betegnelse på en skjerpet lesning av et tekstmateriale som helst bør være forholdsvis stort. Analysen vil også typisk være orientert mot maktforhold, men ikke nødvendigvis – og når den er det, vil den ha klare fellestrekk med ideologikritikken slik den ble bedrevet på utmerket vis på 1970-tallet. Tidens sentrale autoritet på feltet er da også lingvisten Norman Fairclough, som presenterer «diskurs» som et studieområde på linje med mange andre og til dels som en gjenspeiling av ytre, materielle samfunnsforhold, forhold som ikke er konstituert språklig.1 Forholdet mellom den tradisjonelle realistiske historieskrivningen og diskursanalysen handler ikke lenger om teoretiske motsetninger, men om forskjellige metoder i utforskningen av den samme virkeligheten.

Dette er – polemisk utlagt – «a critical purchase» av teori, i praksis: en kritisk anskaffelse. Den kritiske diskusjonen av «postmodernismen» munnet ut i anskaffelsen av en litt – men ikke veldig – ny metode. Prisen var den teoretiske forskjellen, selve den kunnskapsteoretiske forankringen av diskursbegrepet. Er det en rimelig pris å betale?

Jeg tror at denne måten å forholde seg til teori på er noe som har preget faget gjennom hele dets moderne historie, og det er denne historien jeg vil prøve å skissere helt antydningsvis her. Jeg vil løfte frem en liten serie vitenskapsteoretiske debatter som preget faget i korte perioder og som har bidratt til å forme dets selvforståelse. Denne historien er imidlertid ikke en vitenskapshistorie som samsvarer med den modellen Thomas Kuhn antyder i The Structure of Scientific Revolutions, der brytningene typisk resulterer i nye paradigmer for vitenskapelig tenkning og praksis. For historiefagets del dreier det seg snarere om en kritisk anskaffelse, som altså innebærer at nye eller andre teorier enten kan omdannes til metode innenfor et realistisk paradigme, eller at de kan støtes bort som fremmede og uønskede. Fagets historie de siste par hundreårene er ikke en historie om store omveltninger, men om den langsomme forvandlingen av teoretiske spørsmål til metodologisk mangfold.

Det er en serie ganske ulike eksempler jeg skal presentere her, men rammeverket er det samme, og «teori» og «metode» er begreper jeg forsøker å holde konstante. «Teori» betyr her et vitenskapelig verdensbilde, altså helt overgripende antakelser om hvordan selve ens undersøkelsesobjekt – i dette tilfellet «fortiden» eller mer avgrensede fortidige fenomener – er konstituert og om selve premissene for å nå frem til kunnskap om det. «Metode» er da de prosedyrene man betjener seg av for å nå frem til denne kunnskapen.

II

Historiefagets moderne historie begynner med en ganske spektakulær kritisk anskaffelse, nemlig med fortolkningen av Leopold von Rankes berømte diktum om at historieskrivningens mål skulle være å beskrive «wie es eigentlich gewesen». Det er imidlertid tankevekkende å se på denne forterpede frasen i noe mer av en sammenheng:

Man hat der Historie das Amt, die Vergangenheit zu richten, die Mitwelt zum Nützen zukünftiger Jahre zu belehren, beigemessen; so hoher Ämter unterwindet sich gegenwärtiger Versuch nicht: er will bloss vorlegen, wie es eigentlich gewesen. (Ranke u.å. [1824]: 4)

Dette kan oversettes slik til norsk:

Man har gitt historien den oppgave å dømme fortiden for å gi samtiden lærdom til nytte i fremtidige år. Det herværende arbeidet har ikke så høye mål: Det vil bare legge frem hvordan det egentlig var.

Dette er det straks mer utfordrende å forholde seg til. Den første setningen – som settes opp som en høyere målsetning i den andre – knytter an til den klassiske, eksemp-lariske historieskrivningen, der hensikten er å bibringe ettertiden eksempler, til oppbyggelse eller skrekk og advarsel. Det at Ranke nå bringer inn noe annet, tones elegant ned, nesten med en liten unnskyldning for det prosaiske i det som skulle følge videre i denne boken, Fürsten und Völker (1824). Men hva var dét, eller snarere: hva var «det», den opprinnelige tekstens «es», det som egentlig var? Hva betydde egentlig? Og hvor dramatisk var egentlig bruddet med den foregående historieskrivningen?

Peter Novick, forfatteren av That Noble Dream, en berømt studie av objektivitetsbegrepet først og fremst i amerikansk historieskrivning, har vist hvordan britiske og amerikanske historiestudenter kom til Ranke, løftet frem formuleringen som slagord – og endret dens mening i helt grunnleggende forstand:

Ranke’s epistemology was «naturalized» into an English empiricist idiom. His «wie es eigentlich gewesen» was read as meaning that truth was accurate representation – the merest common sense in the English-speaking world, but a view not held in Germany since Kant … German Wissenschaft became Anglo-American «science». (Novick 1988/1992: 31)2

Ranke var ingen moderne empirist, ingen besverger av tanken om at virkeligheten besto av det som var positivt til stede og som kunne belegges ved hjelp av strengt kildekritisk håndverk – selv om dette håndverket var en avgjørende viktig del av hans tenkning om hva faget burde være. Han var snarere en idealist, dypt forankret i den tyske åndsvitenskapelige tradisjonen fra Herder, Fichte, Schlegel og Hegel. Formuleringen «wie es eigentlich gewesen» handler ikke om å lage språklige representasjoner av det ytre ved fortiden, men om det motsatte: Historieskrivningens fundamentale oppgave skulle være å kartlegge det egentlige ved fortiden, dens essens, hver epokes historisk spesifikke ånd.

I ettertid har det knapt vært skrevet en bok om historisk tenkning som ikke har brukt Rankes devise som emblem for det moderne historiefagets fødsel, men det bruddet det her er snakk om, er altså snarere en distansering fra en allerede gammel eksemplarisk tradisjon, ikke oppkomsten av en ny empirisme. Det ble den, da den ble annektert av historikere med en annen bakgrunn og skolering enn den tyske romantiske idealismen. De hentet inn Rankes kildekritiske apparat, hans redskap for å nå frem til det historisk spesifikke ved kildene, og etablerte det som en metode innenfor en forskning med helt andre objektivitetsidealer. Idealismen, som var den teoretiske rammen for Rankes metodologi, er nå helt fremmed for et fag som bygger sin enhet på praksis, på metodologisk mangfold og på teoretisk enhet.

III

Forholdet mellom historie og samfunnsvitenskapene har vært et motiv i historiefaglig debatt og i historieundervisningen på universitetene i lang tid, og særlig i etterkrigstiden. Mye av debatten har handlet om hva historikerne kan bruke, først og fremst av sosiologisk teori og metode – og dermed om den delen av samfunnsvitenskapene som deler den realistiske historieskrivningens teoretiske grunnlag eller virkelighetsforståelse.

Deler av samfunnsvitenskapene faller utenfor debatten. Man kan si det enda -tydeligere: Noen samfunnsvitenskapelige retninger defineres nærmest rituelt ut – f.eks. det som blir kalt «New Economic History», eller kliometri. Kliometri er en vital retning innenfor økonomisk historie – men den drives utelukkende av økonomer: Økonomisk historie, slik historikerne driver den, er grovt sagt studiet av økonomi som samfunnsfenomen; kliometri er en disiplin der modeller hentet fra økonomisk teori prøves og utvikles på grunnlag av store mengder historiske data og avansert statistisk metode.

Kliometrien er altså ikke hentet inn i historikernes økonomiske historie, men forsverget – som i to helt sentrale oversiktsbøker om fagets utvikling. Den første omtalen her er fra Ernst Breisachs klassiske oversiktsbok om historieskrivning:

[T]he wider question remains unanswered of whether the New Economic History, with its narrow theoretical base, would ever be able to create a synthetic interpretation of even economic reality. The theoretical world in which market forces and totally rational human beings operate without friction is located at a long distance from the actual world in which societal rules and customs as well as complex human motivations interfere heavily in economic phenomena. (Breisach 1983: 359)

Enda krassere er Georg Iggers, faghistoriens grand old man, i en innflytelsesrik inn-føringsbok om historieskrivning, Historiography. Her skriver han om noen av kliometriens helt sentrale figurer og ett av dens viktigste arbeider, Time on the Cross fra 1974. I denne boken viste forfatterne, Robert Fogel og Stanley Engerman, at slaveriet i Nord-Amerika – stikk i strid med det som til da hadde vært den gjengse oppfatning – lenge hadde vært en lønnsom institusjon. De hevdet også at slavenes levekår hadde vært bedre enn tidligere antatt, og at dette måtte forstås som rasjonell forvaltning av den menneskelige arbeidskraften.

Time on the Cross … which was at first widely welcomed in the American press as a convincing scientific work, was very soon subjected to a devastating critique by both conventional social historians and economic historians, who understood how difficult it is to transform qualitative evidence into quantitative statements. This did not prevent Fogel from being called to an endowed chair at Harvard University and in 1994 [sic. – skal være 1993], together with Douglass North, to receive the Nobel Prize for Economics. (Iggers 2005: 46–47)3

Dette er et avsnitt som bryter den ellers sobre tonen hos Iggers: Time on the Cross utløser en ellers sjelden trang til å ta stilling til verdien av de formene for historieforsk-ning han skriver om. I dette avsnittet sier han i klartekst at Robert Fogel ikke skulle fått nobelprisen, fordi han ikke – i motsetning til historikerne – forsto hvor vanskelig det er å kvantifisere kvalitative data. Men kvantifiseringen av det kvalitative var jo nettopp et av Fogels sentrale faglige bidrag og et av de avgjørende argumentene for at han fikk Nobelprisen. I økonomi, ikke historie.

Denne passasjen er ikke bare en grov og hardhendt avfeiing av Fogel og kliometrien, men også en bastant påstand om at historikernes kunnskap og vitensformer har privilegert status. Der Time on the Cross først ble møtt med velvilje fordi den var overbevisende – den hadde med andre ord retorikkens bedragerske egenskaper – ble den etter hvert avslørt av historikere med dypere virkelighetsforståelse. Til tross for at historikerne visste bedre, fikk Fogel beklageligvis både en fin stilling på Harvard og Nobelprisen.

Dette er jo ganske drøyt og kan se marginalt ut, men Iggers’ historiografibøker er pensum for masterstudenter både i Oslo, Bergen og Tromsø, og sitatet ovenfor er i utgangspunktet så å si alt de vil ha lest om kliometri når de har avsluttet høyere grads utdanning i faget. Det er baksiden av diskusjonene om utvekslingene mellom historie og samfunnsvitenskapene: Det som ikke kan integreres som metode innenfor et ensartet teoretisk paradigme, defineres hardt ut. Men det interessante med kliometrien burde jo være nettopp at den er teoretisk annerledes, at den etablerer rammene for virkeligheten ved hjelp av modeller som gir helt andre perspektiver på fortiden enn det historieskrivningen byr på for øvrig. Man siktet mot å overskride det grunnleggende skillet mellom kvalitative og kvantitative data ved å insistere på å kvantifisere alt – også, i tilfellet Time on the Cross, aspekter ved fortiden som det tradisjonelt hadde vært et etisk anliggende å beholde som kvalitative: slaveriet og dets omkostninger i vid forstand. I tillegg ble slaveriets historie utviklet ved hjelp av klassisk økonomisk teori og dermed for mange rasjonalisert inn i den generelle økonomiske historien på en måte som det var vanskelig å forholde seg til for humanistiske historikere. Selve intensjonen bak forsøket på å etablere en ny form for økonomisk historie var da også å være teoretisk distinkt, men nettopp derfor ble forsøket avvist, og historien om kliometrien blir et særlig tydelig eksempel på at historiefagets utveksling med samfunnsvitenskapene er en – fruktbar – forhandling om metode, ikke en dialog om teori. Baksiden av det stadig større metodologiske mangfoldet er en autoritær og i dette tilfellet en nærmest rituell besvergelse av teoretisk enhet: Det som avvises så aggressivt, er jo gammelt både for Breisach og Iggers. Omkostningene er tverrfaglighet, avanserte analysemåter, og en hærskare av kolleger: Det er slående i hvilken grad økonomisk historie nå ikke er en arena der økonomer og historikere driver utstrakt samarbeid.

IV

Et annet eksempel: den feministiske teoriens skjebne i historiefaget. Kvinnehistoriens oppkomst i etterkrigstiden var en uhyre viktig impuls, men i utgangspunktet trygt innenfor den etablerte metodologiens rammer. Den var et synliggjøringsprosjekt som plasserte kvinnene inn i etablerte sosial- og til dels kulturhistoriske kategorier og viste hvordan kvinnene alltid hadde vært til stede, som mødre, arbeidere, kunstnere og som medlemmer av ulike eliter. Denne forankringen i det trygge var jo nettopp en forutsetning for at orienteringen mot kvinnene ville bli anerkjent som en del av historievitenskapen.

På 1970- og 1980-tallet ble feministisk teori en sterk impuls for kvinnehistorien. En grunnleggende forestilling for svært mye av denne teorien var – og er – det at subjektiviteter er konstruerte: Spørsmålet om hvem vi er, er et spørsmål om hvordan vi skapes gjennom politiske, kulturelle, sosiale og språklige prosesser. Dette premisset har en rekke mulige konsekvenser som alle ble viktige for diskusjonene om hvordan kvinnehistorien kunne skrives, men også for diskusjonene om kvinnehistoriens betydning for historiefaget mer allment. Den umiddelbare konsekvensen var en ny opptatthet av kvinnen ikke som en gitt, men som en historisk skapt størrelse. Den kvinnehistorien som synliggjorde kvinner som om selve kvinneligheten var ahistorisk, ble nå utsatt for skarp kritikk. Men tesen om at kvinnelighet var en historisk konstruksjon, hadde en rekkevidde som favnet langt større deler av historieskrivningen: Var ikke også mannlighet en konstruksjon? Og enda mer radikalt: Var ikke all identitet, ja, til og med selve forestillingen om identitet og subjektivitet, konstruksjon?

Hvis ethvert jeg og enhver subjektposisjon er historisk konstruert, ville også enhver sannhet og enhver virkelighetsforståelse være det, siden det ikke vil eksistere noe nøytralt, objektivt ståsted som er hevet over det politiske, sosiale eller kulturelle. I noen grad var dette et standpunkt som lå i forlengelsen av marxistisk teori, der man i lang tid hadde diskutert både realisme og partiskhet, men konsekvensene som ble trukket var langt mer drastiske. De iherdige forsøkene på å «situere» utsagn innenfor den feministiske teoridebatten, altså å redegjøre etter beste evne for de viktigste faktorene som lå under egen identitet og virkelighetsforståelse, ble imidlertid latterliggjort og marginalisert av teoriens motstandere. De mer utførlige forsøkene på å utvikle en måte å snakke om situering på og å formulere mer beskjedne krav på å tale sant, fikk betydning innenfor vitenskapsteori, men i mindre grad innenfor debattene om historieskrivning.

Ambisjonene var altså store, og når de ble formulert som sterkest, ble de den kanskje tydeligste postmoderne impulsen i humaniora overhodet. Innenfor historiefaget mer spesifikt var målsetningen ytterst sjelden så radikal, og kvinnehistoriens praktikere avgrenset seg mot «radikal feminisme» (Hagemann 2003: 59). Men på 1980-tallet syntes det som om vendingen fra en sosialhistorisk og teoretisk tradisjonell kvinnehistorie mot en allmenn kjønnshistorie fundert på feministisk teori, var underveis. Optimismen var der: I 1986 skrev Gro Hagemann at «[m]in hypotese er […] at kvinnehistorie – eller kjønnshistorie – inneholder langt mer faglig sprengkraft enn det de fleste av oss til nå har drømt om».

Vendingen kom likevel aldri. Selv om noen teoretisk sterke historikere – først og fremst Joan W. Scott – var innflytelsesrike som metodologer, er det kvinnehistorien som har vist seg å være forholdsvis livskraftig, ikke den feministisk orienterte kjønnshistorien. I 1995 kunne Knut Kjeldstadli i en gjennomgang av historie som vitenskap i Norge slå fast at «recent culturalist and feminist tendencies … [have not] seriously doubted the relevance of empirical research and source criticism» (Kjeldstadli 1995: 76). Dette var utvilsomt riktig, men påpekningen av også de feministiske tendensenes troskap mot tradisjonell historisk metode tjente også til å marginalisere de eventuelle forskjellene i deres teoretiske grunnlag.

Feministisk teori er nå i mild grad til stede i litteraturforskningen, men er i det vesentlige sjaltet ut som noe eget, i Norge typisk som noe som bedrives på egne institutter eller sentre. I Norge er det for øvrig bemerkelsesverdig hvor hardt kjønnsforsk-ningen har vært angrepet i offentligheten de siste få årene. Et underliggende premiss for mye av denne kritikken har vært kravet om vitenskapsteoretisk enhet: Flere kritikere har villet ha kjønnsforskere til å gjøre en slags avbikt for at deres perspektiver på kjønn er konstruktivistiske og kulturelle, ikke biologiske – som om teoretisk forskjellighet i seg selv var et onde. Om ikke annet er det en lettelse å se at en slik skepsis til teoretisk mangfold ikke er et særtrekk ved historikerne, som i svært liten grad har tatt del i denne seneste debatten. Mange hadde imidlertid for lengst sagt sitt innad i sitt eget fag.4

V

Mitt siste eksempel her er Hayden White og narrasjonsdebatten i historiefaget. White er kjent for sine studier av historieskrivning som litteratur gjennom en lang rekke -bøker, hvorav ingen har hatt like stor betydning som den første, Metahistory, fra 1973. Metahistory er en studie av et lite knippe store historiske og historiefilosofiske arbeider fra 1800-tallet. Whites hovedtese er, meget enkelt gjengitt, at historiske fremstillinger kunne studeres innenfor et system av noen få litterære sjangere og retoriske virkemidler, og at spørsmålet om hva som var disse fremstillingenes mening, ikke først og fremst handlet om deres tilknytning til den fortidige virkeligheten, men om deres litterære form.

Whites arbeider har gjerne vært koplet til en språklig vending som først fant sted et drøyt tiår etter utgivelsen av Metahistory, og til postmoderne strømninger som heller ikke hadde nådd den historiefaglige debatten på dette tidspunktet. Begrunnelsen er selvsagt at White teoretisk sett ikke er opptatt av historisk fremstilling som en direkte representasjon av fortiden, men som litterært og konvensjonelt basert. Han er ikke en realist i sine analyser av historikeres tekster. En mindre konfliktsøkende måte å lese ham på, vil være å avfinne seg med at han studerer historiske tekster som teks-ter, på samme måte som den samtidige litteraturvitenskapen var opptatt av å studere litteratur som tekst og ikke som virkelighetsbeskrivelse. Det ligger ikke i et slikt perspektiv at litteratur ikke kan handle om virkeligheten.

Like fullt er det opplagt at White står for et annet teoretisk perspektiv på historieskrivning enn det som ellers har vært fremherskende i faget, og holdningene til arbeidet hans har vært delte, for å si det forsiktig. Han ble da også konfrontert med sin tese om at enhver historisk begivenhet i prinsippet kunne utlegges i en hvilken som helst narratologisk grunnstruktur: Kunne da Holocaust representeres som komedie? Spørsmålet var nok i og for seg teoretisk interessant, men spissformuleringen handlet selvsagt også om moral: Innebar tesen om at historieskrivning kunne studeres som form og som litteratur også en nihilistisk kulturrelativisme? White kom sine kritikere i møte, og gikk med på at historien om Holocaust ikke kunne skrives som komedie eller romanse (White 1992).5 Dermed hadde han også gitt mer enn lillefingeren til dem som ville hevde at det nettopp ikke var litterær form som ga mening til den historiske teksten, men den historiske begivenheten som dikterte den litterære formen – og dermed hadde kritikerne også, gjennom konfrontasjonen, gjenetablert den historiske realismen: Teksten gjenga virkeligheten.

Det er selvfølgelig en rekke grunner til at Hayden Whites tekstanalyser har hatt begrenset gjennomslagskraft. Det skal også legges til at de har vært produktive, også her i Norge.6 Men samtidig er det nok utvilsomt sant, det Wulf Kansteiner skriver i et av de siste numrene av det sentrale historiefilosofiske tidsskriftet History and Theory: Whites tilnærmingsmåter vil aldri bli viktige for historiefaget som helhet, fordi de har et annet teoretisk grunnlag enn den rådende realismen.

To date [Hayden] White has offered the most comprehensive narratological critique of historical writing. He has been widely recognized for his efforts but the impact of his work nevertheless remains limited. Thirty-five years after the publication of Metahistory we can safely conclude that -there will never be a White School of historical criticism. The main reason for this development is easily identified. Historians, including intellectual historians, have simply not welcomed the idea that they should analyze and appreciate their work from the vantage point of the linguistic turn and relinquish their claims to historical realism. (Kantsteiner 2009: 28)

Dette er i mine øyne en ganske konsis oppsummering av hele historien om historiefagets kritiske anskaffelse av teori som ikke deler dens realistiske grunnlag: Den avvises eller marginaliseres som teori, men noe kan beholdes – som metode. Diskusjonen om hvorvidt Holocaust kunne representeres på alle mulige eller bare noen mulige måter, handlet i og for seg om vesentlige etiske problemstillinger, men den var først og fremst en grensedragning: Den handlet ikke om hva en White-inspirert narratologi kunne brukes til, men om hva den ikke kunne brukes til. Etikk-problemet ble en vitenskapsteoretisk utdefinering. Så kan man eventuelt senere karre noen metodologiske kastanjer ut av de teoretiske glørne.

VI

Men er det nå egentlig noen grunn til å ønske seg det annerledes? Jeg har nok presentert et ganske svartsynt blikk på fagets utvikling, og denne utviklingen har også en annen side: I løpet av den perioden jeg har gjort noen innstikk i her, har historieskrivningen utvilsomt blitt rikere og mer interessant. Som den franske antikkhistorikeren Paul Veyne har påpekt, har historikernes blikk for hva en begivenhet kan sies å være, blitt stadig åpnere. Der de før konsentrerte seg om kriger, møter, reiser og andre klart avgrensede hendelser, kan man nå gripe mentaliteter, forestillinger og grunnleggende samfunnsstrukturer som noe som skjer, som er historisk (Veyne 1984 [1971]: særlig s. 213 ff.). Dette skyldes ikke minst at faget har tatt opp i seg en mengde nye metoder. «Purchase» har virkelig betydd anskaffelse og fruktbar bruk.

Av metode. Men ikke av teori. Det vi har vunnet, er en økt kapasitet for å kartlegge fortiden realistisk. Vår detaljkunnskap blir stadig større, forklaringene ofte mer presise, nyansene flere. Men det er den samme fortiden vi utforsker og den samme typen av kunnskap vi utvinner. Historikernes fortid er stadig vekk den helhetlige fortiden som virkelig finnes, forut for våre språklige representasjoner av den. Det er i ytterst begrenset grad en språklig konstruert fortid, en virkelighet der totaliteten bare finnes som forestilling i språket selv, eller en fortid skapt som idealisert case for å teste ut ettertidens teoretiske modeller. Hvor blir det da av historiefagets bidrag til økonomisk teoridannelse? Hvor er den ambisiøse historieskrivningen om hvordan subjekter skapes – og om hvordan det å skrive historie, også er en måte å skape subjekter på? Hvor er åpenheten mot en utforskning av hvordan historie betjener seg av alle litteraturens grep for å skape virkningen av virkelighet?

Det siste poenget er kanskje spesielt interessant, fordi en iherdig forskning av dette slaget også, paradoksalt nok, ville kunne bidra til utviklingen av nye litterære måter å konstruere fortiden på og få den til å fremstå som virkelig på nye måter. Historieskrivningens realisme, de forbindelsene den etablerer mellom teksten og en fortidig, ytre virkelighet, er fremdeles basert på den realistiske romanens konvensjoner. Og selv om mange altså har diskutert postmodernismens nærvær i faget, har det vært svært taust om en eventuell modernisme i historieskrivningen, en søken etter nye og mer samtidige former, slik litteraturen, kunsten og musikken har eksperimentert.

To andre argumenter for et historiefag med sterkere sans for teoretiske forskjeller er nok likevel enda viktigere. For det første har vektleggingen av metode fremfor teo-ri innebåret en gjentatt avvisning av mer tverrfaglige perspektiver, av samarbeid med filosofi, økonomi, språkforskning og litteraturvitenskap – blant annet. Metodene faget har tilegnet seg, har fått sin nytteverdi først når de har latt seg løsrive fra de teoretiske tradisjonene de opprinnelig kom fra. Arbeidet med metode har dermed ikke bare blitt mindre forpliktet overfor de store teoretiske perspektivene: Det har blitt et mer ensomt arbeid enn det hadde trengt å være.

For det andre er evnen og viljen til å formulere og respektere grunnleggende forskjellige teorier, også en evne til å formulere overordnede begrunnelser og mål for vårt arbeid. Når det er så vanskelig som det stadig viser seg å være å få sagt noe skarpt om hva som er historieforskningens nytte, er det utvilsomt et resultat av at vi er så mye flinkere til å utvinne kunnskap om fortiden enn til å forklare hva slags kunnskap det er vi sitter igjen med og hva vi egentlig vil bruke den til.

Ikke all diskusjon om historiefaget skal handle om nytte, men dette handler også om verdi, om potensial og om appell. Og kanskje kan de veikryssene der faget valgte én vei videre, være steder å søke tilbake mot, for å se hvilke andre retninger det kunne være mulig å gå. Vi kommer nok aldri til å kunne svare meningsfylt på Rankes opprinnelige, egentlige spørsmål om hvordan det egentlig var, men vi bør kanskje ha det med oss likevel, som en påminnelse om at det kan skjule seg store og fremmede problemstillinger også i historiens egen historie.

Litteratur

Benedictow, Ole Jørgen (1985). «Oppression of Women: Contribution to a Conceptual Clarification» i Scandinavian Journal of History nr. 4.

Breisach, Ernst (1983). Historiography: Ancient, Medieval, & Modern. Chicago: Chicago University Press: 359.

Bunzl, Martin (1997). Real History: Reflections in Historical Practice. London: Routledge.

Dahl, Ottar (1985). «‘Kvinnehistorie’. Kategorihistorie eller samfunnshistorie? Noen synspunkter» i Historisk tidsskrift nr. 3.

Fairclough, Norman (1995). Critical Discourse Analysis. Boston: Addison Wesley.

Fairclough, Norman (2003). Analysing Discourse: Textual Analysis for Social Research. London: Routledge.

Hagemann, Gro (2003). «Om å gjøre det enkle komplisert og det usynlige synlig» i Feminisme og historieskrivning: inntrykk fra en reise. Oslo: Universitetsforlaget.

Iggers, Georg G. (2005). Historiography in the Twentieth Century: From Scientific Objectivity to the Postmodern Challenge. Middletown, Conn.: Wesleyan University Press.

Iggers, Georg G. og Q. Edward Wang (2008). A Global History of Modern Historiography. London: Pearson Education.

Jordanova, Ludmilla (2006). History in Practice, 2. utg. London: Hodder Education.

Kansteiner, Wulf (2009). «Success, Truth, and Modernism in Holocaust Historiography» i History and Theory nr. 2.

Kjeldstadli, Knut (1995). «History as Science» i William H. Hubbard, Jan Eivind Myhre, Trond Nordby og Sølvi Sogner (red.): Making a Historical Culture: Historiography in Norway. Oslo: Scandinavian University Press.

LaCapra, Dominick (2000). Writing History, Writing Trauma. Baltimore: Johns Hopkins University Press.

Lunden, Kåre (1980). Kjettarar, prestar og sagakvinner. Oslo: Det norske samlaget.

Novick, Peter (1988, 1992). That Noble Dream: The «Objectivity Question» and the American Historical Profession. Cambridge: Cambridge University Press.

Ranke, Leopold von (1981). The Secret of World History: Selected Writings on the Art and Science of History. Edited, with translations, by Roger Wines. New York: Fordham University Press.

Ranke, Leopold von (u.å. [1824]). Forord til 1. utgave. Fürsten und Völker: Geschichte der romanischen und germanischen Völker 1494–1514. Die Osmanen und die spanische Monarchie im 16. und 17. Jahrhundert. Essen: Phaidon Verlag.

Sejersted, Francis (1994). «Den truede idyll: Om de vekslende perspektiver i studiet av moderne norsk historie» i Sivert Langholm mfl. (red.): Den kritiske analyse: Festskrift til Ottar Dahl på 70-årsdagen den 5. januar 1994. Oslo: Universitetsforlaget.

Veyne, Paul (1971). Writing History (engelsk overs.). Middletown, Conn.: Wesleyan University Press.

White, Hayden (1992). «Historical Employment and the Story of the Truth» i Saul Friedländer (red.): Probing the Limits of Representation: Nazism and the «Final Solution». Cambridge: Harvard University Press.

1Se for eksempel Fairclough 1995 og 2003. Begge disse bøkene, og fremfor alt den siste, utlegger diskursanalysen som ren metodologi uten forpliktende tilhørighet til noen teoretisk overbygning.
2En slående illustrasjon av dette poenget er Roger Wines’ oversettelse av Ranke, der betydningsendringen stilles helt klart ut i teksten ved at den opprinnelige formuleringen er tatt med i klammer: «To such high offices the present work does not presume: it seeks merely to show what actually happened [wie es eigentlich gewesen]» (Ranke 1981: 58). Her er Rankes målsetning om å gripe selve det historiske ved fortiden erstattet med et studium av begivenheter: Det er så å si å snu tanken på hodet.
3I den reviderte utgaven av denne boken er formuleringene noe rundere, men resonnementet og argumentene de samme (Iggers og Wang 2008: 271).
4Jf. Lunden 1980, Benedictow 1985 og Dahl 1985.
5Jf. diskusjonen i LaCapra 2000.
6Et mye lest og tydelig eksempel er Sejersted 1994.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon