Åpenhet er et fantastisk åpningsord. Assosiasjonene – godt hjulpet av diverse synonymordbøker – strømmer på: frihet, tilgjengelighet, lydhørhet, mottakelighet, offentlighet, oppriktighet, redelighet, ærlighet. Visesentralbanksjef Qvigstad har trukket opp viktige perspektiver på åpenhet ut fra et pengepolitisk synspunkt. Men samtidig har han vist til forhold som er gyldige også for andre samfunnsområder. Mitt utgangspunkt er verken økonomens, juristens eller filosofens, men statsviterens – nærmere bestemt en statsviter som er særlig opptatt av politisk atferd, offentlig opinion/meningsdannelse og politiske systemer.

I opinionsforskningen skiller vi mellom posisjonsspørsmål og valensspørsmål. I posisjonsspørsmål finner vi klare fronter mellom tilhengere og motstandere, enten det gjelder eiendomsskatt eller bomringer. Når det derimot gjelder valensspørsmål, er man enige om målet, men gjerne uenige om virkemidlene. Det er f.eks. ingen som er uenig i at vi skal ta vare på eldre og syke, men hvordan dette best kan gjøres er det uenighet om. Åpenhet har karakter av å være et valensspørsmål. Hvem kan være mot åpenhet? Er man ikke da for uærlighet og uredelighet? Hvis «noen har snakket sammen» i fortrolighet (f.eks. i et bøttekott), ropes det opp om hemmelighetskremmeri og trussel mot demokratiet. Er man så uheldig at avsløringen skjer i en tv--dokumentar, bidrar lyssetting og musikk til en uhellsvanger stemning: den store konspirasjonen er nær. Holdes noe unna offentligheten, er det ensbetydende med at man har noe å skjule. Blåser det opp til mediestorm, er PR-bransjens (kostbare) råd å «legge seg flat». Det synes å bety at man skal tilstå all sin brøde og helst litt til, og helst før noen andre vet om det. Skriftestolen har med andre ord fått sin renessanse, men nå i full offentlighet.

En viktig grunn til at åpenhet som politisk begrep har en positiv ladning, er at det knyttes til fremveksten av demokratiet. Fra tyrannens lukkede og hemmelige verden bidrar demokratiske reformer til utluftning og gjennomsiktighet. Åpenhet innebærer ikke bare at man får vite om det som skjer, men også at man kan påvirke det som skjer. Det sistnevnte er i stor grad betinget av det førstnevnte. Søker man i A-tekst, får man over 30 000 treff på kombinasjonen åpen(het) og demokrati(sk). Men selv blant systemer som kaller seg demokratiske, finnes det store variasjoner i graden av åpenhet. Som historiens minusvariant finner vi de kommunistiske folkedemokratiene som verken var særlig folkelige, demokratiske eller åpne. Men tradisjonene når det gjelder åpenhet i styre og stell varierer også i etablerte demokratier. I Norge liker vi å se på oss selv som særdeles åpne (og redelige), men det kan jo være et betydelig innslag av ønsketenkning i et slikt selvbilde.

Det å fremstille åpenhet–lukkethet som en dikotomi, er et retorisk grep som bidrar til å avgrense meningsinnholdet. Mer enn en dikotomi er det en glideskala. Men i tillegg er det viktig å skille mellom ulike sfærer eller arenaer. Åpenhet i privatsfæren er noe helt annet enn åpenhet i den offentlige sfære. La oss derfor tenke oss to kryssende dimensjoner: en dimensjon der ytterpunktene er åpen vs. lukket, og en annen der ytterpunktene er offentlig vs. privat sfære. Kombinasjonen av privat og lukket definerer vår mest private og personlige sone, beskyttet av det som tradisjonelt har vært en respekt for privatlivets fred.

Men grensen mellom den private og den offentlige sfære brytes stadig ned. Dette gjelder også politikkens aktører og tillitsvalgte. Noen går selv ut i offentligheten med sine personlige problemer og kriser, samtidig som mediene dels fungerer som kanal og dels som aktiv pådriver når det gjelder å offentliggjøre private forhold. Intimitetens tyranni bidrar til at stadig mer av den private sfæren defineres som relevant for en persons offentlige virke. Men bekymringen er ikke ny. Rune Slagstad minner i sitt tilbakeblikk i jubileumsnummeret av Nytt Norsk Tidsskrift om tidsskriftets programerklæring for 25 år siden, der man advarte mot «den narsissistiske intimiseringen av offentligheten og dens pervertering av den liberale idé om det åpne samfunn. Ved den systematiske sammenblandingen av sak og person inviteres en til å behandle offentlig-politiske saker som om de skulle være av privat art.»

I den senere tid kan det likevel virke som om man er villig til å gå lenger enn tidligere. Biografer hevder f.eks. at inngående dyneløfting kaster lys over personens rolle som offentlig aktør, uten at dette alltid er like selvinnlysende for leseren. Men enkeltpersoner bruker også selv sitt privatliv til å forklare sin offentlige rolle. En anmelder hevdet nylig at «mediepresset bidrar til at tillitsvalgte personer tenderer til å blande sammen interessene de representerer, sakene de arbeider for og sin egen person». Med andre ord at skillet mellom åpenhet og lukkethet, privat og offentlig blandes sammen. Fortolkningene av det offentlige virke blir i (for) stor grad preget av egen person.

Denne utviklingen kan ha store konsekvenser for den måten vårt demokrati virker på. En utleverende åpenhet om private forhold er en sikker garanti for store medieoppslag og økt salg, men samtidig kan det føre til at viktige sider ved personens offentlige virke fortrenges. Det er en utbredt oppfatning at velgere – både i Norge og andre land – først og fremst stemmer på person og ikke på parti. I et slikt perspektiv blir personfokuset i en viss grad forklarlig. Men samtidig er denne oppfatningen feil. Personer spiller en mye mindre rolle for stemmegivningen enn mange tror. Mang-lende fokus på politikkens innhold og konsekvenser kan derfor bidra til svekkelse av demokratiet, selv om man i åpenhetens navn legger alle kort på bordet. Men det er altså på feil bord!

Demokratiske idealer har skiftet over tid. Mens man i en periode la mest vekt på demokratiet som en metode for å skifte ut ledere ved regelmessige valg, fokuseres det nå mer på deltakelse også mellom valgene i tillegg til aktiv debatt. Ved å bryte meninger mot hverandre, vil man komme frem til omforente standpunkter som er til beste for oss alle. Et slikt ideal forutsetter i stor grad offentlighet. Men hva hvis målene ikke lar seg forene, men tvert imot er gjensidig utelukkende? Hvordan skal man da gå frem? I praktisk politikk inngår man kompromisser, det vil si at man setter noen saker til side for å få gjennomslag for andre, viktigere saker. Offentlige utspill kan i en slik situasjon binde beslutninger som vanskeliggjør kompromisser. Noen ganger gjøres dette bevisst for å påvirke beslutningsprosessen til egen fordel. Men et kompromiss kan uansett være vanskelig å forklare og selge til publikum. Det blir gjerne kalt hestehandel, og det er ikke ment som en kompliment! Da kemner og stortingsmann Celius i Nils Kjærs komedie Det lykkelige valg ble beskyldt for å svikte sin overbevisning, svarte han kontant: «Jeg svikter ikke min overbevisning. Hvem har sagt noe slikt sludder? Jeg bare, om du vil, oppsetter min overbevisning. Jeg lar min overbevisning tre litt i bakgrunnen, inntil det atter blir bruk for den.»

Visesentralbanksjef Qvigstad gir i sitt innlegg flere gode eksempler på konsekvensene av åpenhet i vanskelige beslutningsprosesser. I verste fall risikerer man at den reelle debatt flyttes til andre og mer lukkede fora. I slike situasjoner står vi overfor et paradoks, nemlig at offentlighet kan være en hindring for en åpen meningsdannelse. Men selv om manglende åpenhet gir grobunn for konspirasjonsteorier, er det viktig å beholde den kritiske distanse også til ytringer i det offentlige rom. «Åpenhet» og «ærlighet» er ingen garanti for at ikke aktørene opptrer instrumentelt og ivaretar egeninteresser.

Åpenhet inngår nærmest i selve definisjonen av demokrati. Men det er en viktig side ved åpenhet vi ikke har berørt. Politiske valg er ikke bare et spørsmål om individuelle og kollektive beslutninger og preferanser. Heller ikke er det bare graden av åpenhet i de politiske prosessene som er avgjørende. I tillegg har vi å gjøre med rammebetingelser som spiller en viktig rolle for om vi som samfunnsborgere slutter opp om demokratiet. En viktig del av disse rammebetingelse er utformingen av valgsystemet. Som vi vet eksisterer det mange ulike valgordninger, og det diskuteres heftig både i Norge og andre land på hvilken måte ordningene kan gjøres bedre og mer demokratiske. Et gjennomgående krav er imidlertid åpenhet og transparens. Dette betyr at valgene skal gjennomføres i henhold til lover og regler og gjennom en åpen og inkluderende prosess. Opptellingen av stemmer skal være synlig og verifiserbar fra valglokalet, via mellomnivåer opp til de nasjonale valgmyndighetene. En transparent prosess reduserer mulighetene for valgfusk. Hensikten med en åpen prosess er ikke bare at valget skal bli kjent gyldig av utenlandske observatører, men enda viktigere er det at valget anerkjennes som rettmessig av landets egne innbyggere. Åpenhet er med andre ord en viktig forutsetning for tillit og legitimitet. Enkelhet og innsyn er sentrale deler av transparenskravet. Den enkelte borger skal kunne forvisse seg om at valget gjennomføres på riktig måte. I et stadig mer komplekst og teknologisert samfunn blir dette vanskeligere for menigmann. Legmannkontroll må erstattes av ekspertkontroll, noe som igjen forutsetter at borgerne har tillit til ekspertene. Denne problemstillingen er aktuell i forbindelse med innføring av elektroniske valg. Mens man tidligere fysisk kunne følge stemmeseddelen fra valgavlukket via stemmeurnen til opptellingslokalet, er det vanskeligere å skulle følge elektroniske signaler gjennom datamaskinene, kablene og dette mystiske internettet. Åpenhet og enkelhet står i motsetning til sikkerhet. Det er med andre ord ikke lenger nok med blyant og papir og én i mente når man regner om stemmer til mandater. Samtidig er det viktig å være klar over at problemstillingen er like aktuell på andre samfunnsområder. Hvem er f.eks. i stand til å kontrollere at de får – eller kommer til å få – det de rettmessig har krav på i pensjon?

Er det så ikke plass for legitim lukkethet i det offentlige rom? I et innlegg på en konferanse om Ytringsfrihetens begrensninger i Oslo i 1982, argumenterte Jens Christian Hauge overbevisende for behovet for diskresjon, definert som «not speaking out at inopportune times». Han spør retorisk om Karlstad-forhandlingene i 1905 – som bidro til en fredelig oppløsning av unionen mellom Norge og Sverige – kunne vært gjennomført i dag? Eller hva med sensitive forhandlinger om forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål som – hvis de blir offentlig kjent – kan føre til militære mottiltak fra andre stater? Hauge var også bekymret for at manglende diskresjon vanskeliggjør redningsoperasjoner for kriserammede bedrifter. Bekymringen var nok særlig knyttet til egne erfaringer med Tandberg-konkursen og Volvo-forhandlingene, som han nevner spesielt. Hans etterlysning av større etisk bevissthet og samfunnsansvar fra medienes side – in defence of the discreet – er likevel en betimelig påminnelse om at størst mulig åpenhet ikke er et mål i seg selv.

En samfunnssektor som nesten per definisjon er unntatt fra kravet om åpenhet, er de organer som skal ivareta Rikets sikkerhet. Det er ikke for ingenting de kalles de hemmelige tjenester. Disse institusjonene vil ikke kunne gjøre jobben sin på en tilfredsstillende måte hvis metoder, rutiner og aktiviteter var kjent av potensielle fiender. I en rettsstat er det samtidig viktig at demokratiske og rettsstatlige prinsipper blir etterlevd. Faren er at tjenestene begynner å leve sitt eget liv, frikoblet fra samfunnet omkring. Forskerne Ann-Marie Ekengren og Henrik Oscarsson ved Göteborgs Universitet har i en interessant studie av de svenske sikkerhetstjenestenes overvåkning av egne borgere i perioden 1945–1960, vist at disse tjenestene ikke bare ble bemannet av personer med svært lik erfaringsbakgrunn, men at det i liten grad forekom utskiftning av personell over tid. Denne fastfrysingen av organisasjonen førte blant annet til at de trusselbilder som preget dens arbeid til å begynne med, fikk lov til å leve videre selv etter at de ytre forutsetninger var endret. Lund-kommisjonen kommer med lignende observasjoner når det gjelder overvåkningen av norske borgere etter krigen. Omfang og metodebruk kan være forståelig for en kortere periode i begynnelsen av 1950-årene, men trusselbildet kan ikke begrunne at virksomheten fikk vesentlig større omfang og pågikk helt til slutten av 1960-årene, heter det i kommisjonens avsluttende bemerkninger. Behovet for større åpenhet førte som kjent til at Stortinget i 1996 opprettet et eget kontrollorgan for de hemmelige tjenestene, EOS-utvalget, som nå ledes av Helga Hernes.

Dette eksemplet viser at selv innenfor rammen av en legitimt begrunnet lukkethet, kan fravær av åpenhet bidra til å skade de interesser man er satt til å ivareta. Dette leder frem til mitt sluttpoeng. I et demokratisk perspektiv står ikke valget mellom åpenhet eller lukkethet. På den offentlige arena vil likevel åpenhet gjennomgående være å foretrekke fremfor lukkethet. Ikke fordi det skal tilfredsstille vår kikkertrang eller medienes trang til pikanterier og sensasjoner, men fordi åpenhet er en forutsetning for tillit til sentrale politiske aktører og institusjoner. Rokkes systemlegitimiteten, rokkes også demokratiets grunnvoll.

Litteratur

Hauge, Jens Chr. (1982). In Defence of the Discreet. Lecture at the Conference on the Limitations of Freedom of Expression. Oslo: Jens Chr. Hauges privatarkiv, Riksarkivet.

Kjær, Nils (1971). Det lykkelige valg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Oscarsson, Henrik og Ann-Marie Ekengren (2002). Det röda hotet. De militära och polisiära säkerhetstjänsternas hotbilder i samband med övervakning av svenska medborgare 1945–1960. Lund: Nordic Academic Press.

Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble oppnevnt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere («Lund-rapporten»). Dokument nr. 15 (1995–1996).