Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Tenke langt og handle rett

  olav.gjelsvik@ifikk.uio.no

CSMN, IFIKK, Universitetet i Oslo

  • Side: 22-31
  • Publisert på Idunn: 2010-05-31
  • Publisert: 2010-05-31

Hvordan bør vi handle, ut fra det vi nå vet om konsekvensene av klimagassutslipp? Hvor store tiltak bør settes i verk? Økonomene gir gjerne råd. Verdens regjeringer har hittil tatt imot. Det kan vise seg fatalt. Økonomers typiske råd bygger på ufullstendig normativ refleksjon og manglende gjennomtenkning av forholdet mellom slik rådgivning og forklarende vitenskap. Rådene deres får oss til å gjøre mindre i møte med klimautslippene enn vi burde – og mindre enn vi trolig er villige til.

Det følgende skal enkelt sagt dreie seg om hvordan vi bør se på forholdet mellom nåtid og framtid i vår respons på klimautslippene. Økonomenes utgangspunkt er en nytte–kostnadsanalyse der ethvert valg – for eksempel et bestemt valg av klimatiltak – gis en nåtidig verdi ut fra de fordelene og ulempene valget sannsynligvis vil ha. Konsekvenser av valg vi gjør nå som ligger langt fram i tid, nedskrives eller diskonteres. Dersom vi nedskriver lite, dvs. med en lav rate, blir høye kostnader i framtiden også relativt høye kostnader i dag. Nedskriver vi derimot mye, blir store framtidige ulemper små negative verdier i dag. Lav eller høy diskonteringsrate kan derfor gjøre stor forskjell. Høy diskonteringsrate kan få oss til å nøye oss med mindre omfattende klimatiltak. Bestemmer vi oss derimot for at høye kostnader i framtiden også skal gjelde som høye kostnader i dag (lav diskonteringsrate), blir det kostnadseffektivt med mer omfattende tiltak – og langt mer omfattende tiltak enn i dag.

Spørsmålet er hvilken diskonteringsrate som skal benyttes. Meningene er delte, også blant økonomer, men de fleste av dem som ytrer seg og har innflytelse, går inn for en relativt høy diskonteringsrate. Det er noen få unntak. Det viktigste er Nicholas Stern, som ledet den store utredningen om klimabeslutninger som ble gjort for den britiske regjeringen (The Stern Review eller Stern-rapporten).

Jeg skal her argumentere med Stern – og dermed mot det dominerende synet blant økonomene. Økonomer flest nedskriver for mye, med den konsekvens at de anbefaler oss å gjøre langt mindre i møte med klimautslippene enn vi burde. Hovedgrunnen er at klimavalgene betraktes som vanlige investeringsbeslutninger. Man ser ikke på disse valgenes særtrekk: avstanden i tid mellom oss og dem valgene våre berører, og det faktum at de er knyttet til selve grunnlaget for den menneskelige eksistens og all menneskelig virksomhet.

Det er ikke dermed sagt at all uenighet i klimadebatten ville fordufte om man kunne enes om diskonteringsrate. Jeg skal her se bort fra den gjenstående uenigheten om konsekvensene av fortsatt høye utslipp, om hvor mye temperaturen vil stige i fall vi gjør lite for å hindre utslipp, og om hvor alvorlig denne temperaturstigningen vil være. Jeg ser også bort fra uenighet om hva slags type respons som har best virkning for det vi ønsker å oppnå; om det er kvotesystemer, skatt på all karbon eller ymse bruk av lovverk. Jeg ser dessuten bort fra katastrofescenariet: Klimautslippene vil kunne lede til katastrofale endringer av en type som vil undergrave nytte–kostnads-tilnærminger til klimabeslutninger. Da finnes andre tankeganger, f.eks. knyttet til hva som er en rimelig forsikring (Weitzman 2008), eller til hvordan man kan minimere sjansen for det verst tenkelige scenariet. Slike alternative beslutningsprinsipper vil normalt føre til at man bør iverksette enda større klimatiltak enn Sterns anbefalinger.

Men som vi skal se – også om vi setter parentes om det ikke nødvendigvis urimelige katastrofescenariet og nøyer oss med å legge Stern til grunn – blir implikasjonene radikale. Rådet i Stern-rapporten var at man fra 2006 og hvert år framover burde bruke et sted rundt 1 % av verdens samlede BNP for å hindre klimautslipp. Stern har senere justert dette tallet opp til 2 % av BNP i lys av nye funn om omfanget av utslipp og konsekvensene av dem.

Sterns råd er blitt møtt med hoderysting, og avskrevet fordi man mener han bruker en altfor lav diskonteringsrate (dette gjelder også økonomer som mener man gjør for lite med klimaproblemet, som Arrow 2007). Storbritannia følger heller ikke rådet hans. Arbeidet hans har likevel fått stor oppmerksomhet og blitt møtt med velvilje hos miljøopptatte næringslivsfolk, også i Norge, bl.a. Jens Ulltveit-Moe. De fleste standard råd til regjeringer fra framtredende økonomer innenfor og utenfor stats-apparatet anbefaler imidlertid langt mer beskjedne responser. Norsk offisiell politikk for offentlige investeringer i infrastruktur er å bruke en langt høyere diskonterings-rate enn Stern anbefaler for klimatiltak. 2 % av norsk BNP (i 2009) utgjør rundt 50 milliarder kroner.1 Norge brukte ikke mer enn rundt 10–11 milliarder i siste års statsbudsjett. Uten en temmelig kreativ bokføring hadde beløpet vært enda lavere. Den miljøinnsatsen den rødgrønne regjeringen skryter av, er med andre ord rundt en femtedel av det Stern tilrår. Hvis Stern har rett – noe jeg mener han har – burde innsatsen vært femdoblet.

Diskontering i filosofi og økonomi

Diskontering, eller nedskriving av framtidig verdi når den veies opp mot nåtidig verdi, har vært diskutert i filosofien siden Platon. I dialogen Protagoras framholdes det at all diskontering av framtidig verdi er irrasjonell og at handling på bakgrunn av diskontering vitner om viljesvakhet. Slik sett er den økonomiske diskusjonen ikke ny. Filosofene har imidlertid diskutert hvorvidt framtidig verdi som sådan skal diskonteres, mens økonomene typisk diskuterer mer spesifikt om den framtidige verdien av produkter, dvs. varer og tjenester produsert for et marked, skal diskonteres. Enkelt sagt har filosofene sagt at diskontering av framtidig verdi er galt og irrasjonelt, mens økonomene har sagt at en viss diskontering av verdien av framtidige produkter er rasjonelt nok.

En verdi kan være at mennesker og andre skapninger lever gode liv, et vakkert landskap, eller at kloden er som den er og muliggjør artenes fortsatte liv og menneskers økonomiske og annen aktivitet også i framtiden. Verdier kan bli forsøkt målt i kroner og øre, eller man kan la slik måling være, fordi man ikke kan – eller ikke bør – konvertere det som verdsettes til produkter med målbar markedsverdi. Økonomene ser derfor bort fra en hel del som kan ha verdi når de konsentrerer seg om slike produkter. Det som har verdi for dem er ikke alt som kan ha verdi, men det som har målbar økonomisk verdi for aktører i et marked. De går typisk heller ikke inn på spørsmålet om menneskene etterstreber mål det er verdt å etterstrebe; dette spørsmålet – som kanskje er det viktigste spørsmålet for filosofene – blir fra fagøkonomisk ståsted irrelevant.

Økonomisk metode kan imidlertid godt brukes til å studere hvordan folk faktisk diskonterer, det vil si hvordan aktører velger mellom nåværende og framtidige goder eller verdsetter kostnader i framtiden i forhold til kostnader nå. Dersom man i tillegg antar at folk stort sett er «rasjonelle» og at de preferanser som framvises av faktisk adferd er «rasjonelle» preferanser, kan man finne en «rasjonell» diskonteringsfaktor som så kan være rettesnor for eksempel når man veier nåtid mot framtid i klimaspørsmålet.

Men økonomisk metode slik forstått er underlagt en stor begrensning; den må -basere normative konklusjoner på observert adferd – den identifiserer hva som er rasjonelt og riktig med hva folk faktisk gjør. Dersom viljesvakhet i Platons forstand er utbredt, noe det er gode empiriske grunner for å tro, vil en økonom som baserer seg på hva folk gjør måtte se denne irrasjonaliteten som rasjonell. Generelt vil det nemlig alltid være en viss diskrepans mellom det normativt riktige og det faktisk observerte; det «rasjonelle» i henhold til et empirisk informert økonomifags antagelser er ikke nødvendigvis det rasjonelle (eller kloke) normativt sett.

Diskrepansen i dette tilfellet blir ikke mindre av at en hel del av det økonomene gjerne klassifiserer som faktisk diskontering, ikke nødvendigvis er det. Når filosofene sier at det er galt å diskontere framtidig verdi, sikter de til at det er galt å la en verdi nedskrives ene og alene fordi den er lenger unna i tid enn en annen verdi. Det økonomer kaller diskontering i sine empiriske studier er imidlertid ikke bare den verdinedskrivning som er en respons på tidsplassering. Verdinedskrivning som observeres kan også skyldes andre forhold, som vekstraten i økonomien over tid og dermed framtidig pris på produktet, og vurdering av usikkerhet eller risiko (risikoaversjon: man hefter en ekstra «irrasjonell» verdireduksjon til verdien av et utfall med en gitt sannsynlighet, slik at verdireduksjonen dermed blir større enn det denne sannsynligheten i seg selv tilsier). Det økonomene kaller diskontering er det filosofene kaller diskontering, pluss en hel del annet.

Hvilken diskonteringsrate?

Jeg skal innføre en enkel formel for utregning av diskonteringsrate ved et bestemt valg. Den første faktoren er det filosofene er opptatt av, altså hva vi kan kalle den rene tidspreferanse, preferansen for en spesiell – typisk en nær – tidsplassering. En preferanse for det nære kan kanskje rett og slett kalles utålmodighet. En annen faktor, veks-ten i økonomien, har jeg også alt vært innom. Vi kan i tillegg antas å få litt mindre ut av hver ny enhet av noe når vi blir rikere: Den subjektive nytte av hver ny sjokoladeplate er relativ til hvor mange sjokoladeplater vi alt har råd til å kjøpe. Dette er en tredje komponent.

Vi kan så sette opp følgende ligning, en såkalt Ramsey-ligning etter filosofen, økonomen og matematikeren Frank Ramsey: DR = RTP + xy. Faktisk diskonteringsrate (DR) – som også er «rasjonell» diskonteringsrate hvis vi, som økonomene gjerne gjør, slutter fra faktisk rasjonalitet til normativ rasjonalitet – er den rene tidspreferanse (RTP) pluss veksten i økonomien (y) ganget med den faktor som angir hvor mye mind-re vi får ut av hver enhet jo rikere vi blir (x).

La oss nå vende tilbake til debatten om Stern-rapporten og fastslå at Stern opererer med en DR på 1,4, mens to av hans kritikere, professor ved Yale William Nordhaus (2007) og Harvard-professor Martin Weitzman (2007) opererer med en DR på 6. I Norge opererer vi til sammenligning med en diskonteringsfaktor på 4,5 for statlige investeringer.

Forskjellen i DR er blant annet knyttet til at RTP settes forskjellig. Stern setter RTP til 0,1 prosent. Nordhaus og Weitzman mener derimot at RTP bør være minst 2 eller 3 prosent. Deres viktigste argument er at dette synes å være i tråd med faktisk adferd ved investeringsbeslutninger. Dette reiser en rekke spørsmål, blant annet om hvorvidt faktisk adferd er kjent eller bare antatt, og om det som er kjent kan benyttes her.

Ren tidspreferanse, er og bør

Kan data om faktisk økonomisk adferd i f.eks. finanssektoren (der man har brukbar empiri) brukes til å sette RTP i en sammenheng der DR anvendes normativt for å bestemme hvordan vi bør respondere på klimautslippene? Dette er i så fall en slutning fra er til bør, dvs. en slutning vi rent allment regner som ugyldig. I tillegg kommer problemet med å slutte fra den RTP som er vanlig i normale investeringsbeslutninger til den RTP vi legger til grunn når vi beskriver eller foreskriver klimavalg. La meg ta dette punktvis.

a) En vanlig investeringsbeslutning involverer ikke mange generasjoner fram i tid slik klimabeslutninger gjør. Sistnevnte berører et stort antall mennesker gjennom århund-rer. I førstnevnte tilfelle har samme individ gjerne både kostnaden og nytten. Et in-divid kan velge nære små goder framfor fjerne store, og vi kan mene at en del slike valg er ukloke. Dersom det er et samfunnsmessig problem at folk stadig foretar ukloke valg, kan det lages insentiver som korrigerer for deres tilbøyeligheter. Skatteregler rundt pensjonssparing i Norge forsøker for eksempel å forhindre ukloke valg knyttet til sparing for egen alderdom. Når folk kan utsette betaling av skatt dersom de binder pengene fram til pensjonsalder, sparer de mer til pensjonsalderen enn de ellers ville ha gjort. Virkningen er at de foretar normativt sett klokere valg enn de ville gjort uten skatteinsentivet.

Situasjonen er en helt annen når de som får gevinsten av et valg er helt andre mennesker enn de som tar kostnaden. Dette er nettopp hva vi ser i klimasaken: Vi må ta kostnaden nå for å sikre framtidige livsvilkår, og det er ikke vi selv men framtidige generasjoner som får dra nytte av investeringene våre.

La meg illustrere ved å se på hva en bestemt RTP betyr i forhold til godet frisk luft. En RTP på 3 % (Nordhaus) innebærer i realiteten at man halverer nytten av frisk luft til et individ født i 1985 i forhold til den nytte et individ født i 1960 har av frisk luft, og man vil måtte legge inn en ytterligere halvering for dem som fødes i dag. Dersom man ikke har noen grunner for å skille mellom nytten for individer født i 1960 og 1985 ut over at sistnevnte er født senere i tid, virker dette temmelig ubegrunnet. Å skille mellom nytten for oss i dag av ren luft og fremtidige individers nytte av det samme, er ikke mindre urimelig. At et individ rent faktisk ofte vil tillegge framtidig nytte av frisk luft mindre vekt enn nåværende nytte, gjør ikke atferden klok eller riktig.

b) En annen grunn til ikke å gå fra er til bør er vår viten om hvor dårlige folk flest er til å ta langsiktige hensyn. De fleste økonomene ser både bort fra den faktiske kunnskap vi har om hvordan beslutninger tas (f.eks. Ainslie 1992), og den omfattende litteraturen om hvordan vi normativt sett bør forholde oss til dette (f.eks. Broome 1999). Og de gjør det i møte med en beslutning som knapt kunne vært større og viktigere. Valg av respons i møte med klimautslippene er vel det viktigst tenkelige valget vi står overfor i dag ved siden av ja eller nei til bruk av store atomvåpen.

c) Nordhaus, Weitzman, Arrow og andre med tilsvarende synspunkter synes dess-uten å bygge på feil data om økonomisk atferd. De investeringsbeslutningene vi bør se på for å beregne faktisk RTP, er nemlig beslutningene uten eller med neglisjerbar risiko. Samme adferd kan nemlig gis ulike forklaringer. Handlinger som kan se ut til å være uttrykk for en høy RTP, kan i realiteten være uttrykk for noe annet, for eksempel høy risikoaversjon. Dette er nettopp hva økonomen Richard Howarth (2009) har vist i en studie av finansielle investeringsbeslutninger. Det man har sett på som uttrykk for diskontering i tilsvarende tidligere studier, er i stedet en nokså ekstrem risikoaversjon, ifølge Howarth. Når man så overfører det man antar er en høy RTP fra disse studiene (men som i virkeligheten er høy risikoaversjon) til beregninger av «normal» RTP når aktører foretar klimavalg, blir det galt.

a), b) og c) bygger oppunder hverandre gjensidig, og oppunder det allmenne punktet at forholdet er–bør ved beregninger av RTP er dårlig taklet av mange økonomer. Selv vil jeg stå ved filosofenes gjengse posisjon: å nedskrive et godes verdi fordi det først kan nytes senere og ikke nå er ubegrunnet og ubegrunnbart. Det gir en RTP på 0. Stern blir i denne sammenheng en alliert med en bare minimalt høyere RTP (0,1 %). Og settes RTP til 0, vil diskonteringsraten DR halveres fra 6 til 3 om vi baserer oss på Nordhaus’ regnemåte (Nordhaus antar i utgangspunktet en RTP på 3), og gå ned til 4 om vi baserer oss på Weitzmans regnemåte (som i sitt regnestykke har satt RTP til 2). Vi har da kommet nesten halvveis ned til Sterns DR på 1,4, og under den norske DR for statlige investeringer på 4,5.

I tillegg kommer de andre faktorene. For eksempel Weitzman setter x (og y) til 2, mens Stern setter x til 1. Ulike forhold som jeg ikke kan gå inn på, men som kan oppfattes som parallelle til de over, gjør at Sterns anslag også her er bedre. Dette trekker diskonteringsraten ytterligere nedover og under offisiell norsk DR.

Det er dessuten et usikkerhetsmomentet (Weitzman 2007). Vi kan ikke vite sikkert hva verken RTP, x eller y kommer til å bli framover i tid. Dette reiser spørsmålet om hvordan usikkerhet om diskonteringsrate skal behandles. Weitzman har selv gjort matematikken i dette, og den kan oppsummeres slik: Dersom vi antar at Sterns DR er like sannsynlig som Weitzmans egen, og at det er usikkert/helt åpent hvilken av dem som er riktig, bør vi legge oss på en DR på ca. 2. Vi er igjen langt nærmere Sterns forslag til diskonteringsrate enn Weitzmans (se også Stern 2008).

Glemmer vi noe?

Kan det ikke dessuten være helt andre forhold enn dem vi nå har nevnt som har betydning for diskonteringsraten?

Det kan det være. Jeg skal gjennomføre noen resonnementer til fordel for dette. Først, la oss minne oss selv om at det Stern og kritikerne hans diskuterer, er å gjøre store investeringer nå for å hindre massive reduksjoner i BNP senere, for senere generasjoner.

Det er imidlertid en rekke økonomiske og andre forhold som ikke fanges inn av et vanlig BNP-mål. Vi kan ta et helt enkelt eksempel. Det er snakk om å bygge om et vakkert landområde til en flyplass. Verdien av det vakre landskapet går tapt ved en utbygging, men utbyggingen er kanskje meget positiv for BNP. Slike tap som tapet ved at uberørt natur forsvinner, er ikke med i det BNP-regnskapet Stern, Weitzman og de andre diskuterer ut fra. Men det vil være mange, kanskje enorme slike tap ved klimaendringene.

Det at dette landområdet blir borte har to aspekter. Menneskene berøves på den ene siden goder som svært mange oppfatter som sentrale for å ha gode liv – frisk luft og naturopplevelser. Heri ligger et stort velferdstap. Dette tapet av mulig konsum av natur kan man i prinsippet ta inn i BNP. Det dagens debatt tar utgangspunkt i, er imidlertid ikke et slikt reformert BNP, men det BNP-mål man har i dag. Her er en stor feilkilde. På den andre siden vil de aller fleste av oss mene at naturen selv har en betydelig egenverdi helt uavhengig av menneskenes konsum av den. La oss igjen ta en ting av gangen, og vende tilbake til diskusjonen om diskonteringsrate.

Økonomiske og ikke-økonomiske miljøgoder

Vi kan se på vårt konsum av miljøgoder som frisk luft og natur, og vurdere hva som vil skje med det. Det er rimelig å anta at når disse godene blir mer og mer knappe, og det blir stadig flere mennesker, så vil prisene på konsum av slike goder gå kraftig opp. Avhengig av hvor stor del av økonomien konsum av naturgoder utgjør, vil dette virke negativt på veksten, og sende verdien av y i Ramsey-ligninga nedover, noe som igjen vil innebære at diskonteringsraten DR reduseres og nærmer seg Sterns anslag (se Stern 2008, men også det fine arbeidet til Hoel og Sterner 2007).

I tillegg kommer den andre siden ved saken. Vi kan og bør mene at de goder vi snakker om her, og naturen selv, er goder uavhengig av hvorvidt menneskene etterspør luft og natur eller ei. La oss derfor også snakke om disse godene helt uavhengig av vårt konsum av dem. Natur har verdi i seg selv, vil svært mange mene, og denne verdi naturen har er verken sammenlignbar med økonomiske verdier eller konvertibel til dem. Det samme gjelder menneskers liv, og mange menneskers liv vil etter all sannsynlighet gå tapt i klimaskapte katastrofer. Det er rimelig å legge til grunn at verdien av liv vanskelig kan konverteres til penger. (Jeg er fullstendig klar over at man likevel må sette pengemål på menneskeliv ved ulike former for samfunnsplanlegging.)

At det finnes helt andre verdier enn de økonomiske er ikke noe nytt eller radikalt. Når kongen i sin nyttårstale sier at vi skal overlevere kloden til våre etterkommere i den forfatning vi fikk den av vår forfedre, så uttrykker dette en etisk holdning i forhold til naturens verdi, ikke det syn at kloden økonomisk skal være like mye verdt og at det er likegyldig om den er drastisk endret eller ei. De aller fleste mennesker som ikke har altfor mye opplæring i økonomi har ikke problemer med å erkjenne eksistensen og berettigelsen av slike ikke-økonomiske verdier.

En annen sak er at dette gjør miljøspørsmålet politisk vanskelig: vi har ikke noen allmenn måte å konvertere disse «andre», ikke-økonomiske verdiene til økonomiske verdier på. Vi må foreta valg som påvirker slike ikke-konverterbare, ikke-økonomiske verdier, og vi tror at det er riktige og gale måter å foreta slike valg på. Noen vektlegger videre naturverdier eller menneskeliv mer enn andre gjør Det er ikke rart den politiske uenigheten blir stor. Poenget er at disse vanskene ikke kan håndteres ved å redusere og behandle alle goder som konsumgoder.

Det kan likevel være mulig å komme videre i forhold til vår problematikk. La oss først gjøre noen ytterligere enkle antagelser. La oss snakke om den totale f, som er netto sum av tap og/eller gevinst når det gjelder disse ikke-økonomiske verdiene som følge av klimautslipp. La oss videre, for å forenkle diskusjonen, anta at F er negativ pga. det irreversible tapet av mer eller mindre uberørt natur, betydelige tap av menneskeliv etc. i kjølvannet av klimaendringer. Dette tapet antar vi så kommer samtidig med og i tillegg til de tapene som kan være med i BNP-regnskapet.

Spørsmålet er så om det gir mening å snakke om diskontering av denne type tap i forhold til det tidspunkt vi antar de inntreffer. Dersom disse verdiene ikke kan konverteres til andre goder eller inngå i det økonomiske regnskapet, hva så? Jeg tror det eneste vi med rimelighet kan si er at y er lik 0 for disse verdiene. Økonomisk vekst er rett og slett ikke relevant for slike verdier. Vi sitter derfor igjen med den rene tidspreferansen (rtp) når vi skal beregne diskontering av slike ting. Men denne har jeg jo begrunnet bør settes til 0 tidligere. Det betyr at i et totalregnskap der ikke-økonomiske verdier er med, skal den totale diskonteringsfaktoren krympes ytterligere. For igjen å forenkle: Antar vi at vi snakker om tap, og at de ikke-økonomiske tapene (den totale f) er virkelig store, like store som de økonomiske tapene, skal DR kanskje halveres en gang til.

Konkluderende perspektiver

Vi har dermed nådd følgende konklusjon: Vi bør følge Sterns beregning av diskonteringsrate – eller kanskje gå enda lenger ned. Vi må dermed bruke langt større ressurser nå for å hindre klimaendringer enn vi gjør, kanskje større enn selv Stern foreslår.

Spørsmålet om vår respons nå i forhold til langsiktige virkninger av klimagassutslipp har hittil i all hovedsak vært en debatt mellom et flertall og et meget lite mind-retall innen økonomifaget. Det bør det ikke få lov til å fortsette å være. Det må opp i dagen hva de ulike tilnærmingene til diskontering betyr og innebærer, og hva som er med og hva som ikke er med i økonomenes betraktninger. Vi må ikke minst snakke mer om hvordan store ikke-økonomiske verdier påvirkes av hva vi gjør i klimaspørsmålet.

Norsk offisiell politikk er som nevnt en diskonteringsrate på 4,5 %. Denne er kanskje rimelig i forhold til en lang rekke investeringer staten gjør, og det var en gang en grundig utredning av dette, Bruk av kalkulasjonsrente i staten (NOU 1983:25). Her diskuterer man imidlertid ikke beslutninger som angår klima og slike beslutningers særtrekk. I slike beslutninger burde DR være langt lavere.

Vi må slå fast i forhold til klimatiltak at det nå trengs langt sterkere lut enn det offisielle Norge ser ut til å akseptere. Dersom den normative og øvrige kunnskap vi i dag har om diskontering skal legges til grunn for klimapolitikken, og det må den jo om politikken skal være kunnskapsbasert, må selve politikken radikaliseres kraftig. Det gjenstår også en diskusjon av hvilke andre typer av investering utenom dem som angår klima som burde tilpasses resonnementene mine over. Det kan hende at mange andre ting også bør vurderes ut fra en lavere diskonteringsrate. (Jeg tror diskonteringsraten er blitt altfor høy i forhold til investeringer i infrastruktur og forskning, og at denne høye raten har skapt den tro at en har mer penger til andre ting enn man faktisk har.)

Hva er det med økonomene?

Dersom denne konklusjonen er klar og kunnskapsbasert, hva er så situasjonen? Vi ser et maktapparat i finansdepartementer rundt om i verden som utreder grunnlaget for all offisiell politikk på klimafeltet, og som i realiteten ikke har eller kan gi noen god begrunnelse for det de gjør. Dette maktapparatet er under sterk påvirkning fra den økonomiske profesjon, svært mange aktører innen dette apparatet er økonomer, og økonomer dominerer tenkningen som gjøres. I denne profesjonen er det, trass i mange flotte unntak, gjengs å gi råd med basis i det man mener er observert adferd og observerte preferanser, og liten refleksjon over begrensningene ved en slik tilnærming. Ikke minst i klimaspørsmålet blir dette for tynt. Man trenger her et stort flerfaglig arbeid, man må ta stilling til de normative aspekter på en reflektert måte, benytte seg av den relevante empiriske kunnskap som fins, og være åpen for at små irrasjonaliteter knyttet til tidspreferanse som ikke trenger å bety noe i vanlige råd basert på økonomisk vitenskap, kan ha dramatiske konsekvenser for jordas framtid hvis de legges til grunn når man gir råd i klimaspørsmålet.

Den manglende forståelsen av dette blant sentrale økonomer er kanskje en arv fra behaviorisme, eller de retninger som avløste behaviorisme i økonomifaget, kanskje en misforstått liberalisme som ikke kan korrigere for irrasjonalitet hos aktørene og forveksler observerte preferanser med autonome preferanser. Resultatet blir uansett verken seriøs empirisk vitenskap eller seriøs normativ tenkning. Så lenge de råd som gis til beslutningstakere når det gjelder klimavalg ikke kan underbygges av empirisk eller normativ innsikt, er ikke rådene mye verdt. I motsetning til mange andre har Stern innsett dette. Under utarbeidelsen av rapporten samarbeidet han tett med and-re disipliner og filosofer.

Men dette er et unntak, for først og fremst ser vi noe annet: Vi ser at representanter fra økonomprofesjonen i praksis utgjør en propp i systemet. Vanlige folk vil til-synelatende gjøre mer for miljøet enn økonomene gjerne anbefaler. Økonomer med makt må selvsagt ta mye av skylda for finanskrisa; de viste manglende innsikt i økonomisk historie og stor arroganse. Finanskrisa var en økonomi-intern krise, og systemet reagerte fort og kraftfullt når den tross alt svært begrensa krisa var et faktum. I tilfellet klimakrisa vil det på det tidspunkt systemet slår tilbake, alt være for sent.

Jeg vil takke redaksjonen i NNT, og særlig Cathrine Holst og Gaute Torsvik for gode og nyttige kommentarer både når det gjelder innhold og form. Teksten er en forenklet versjon av inviterte foredrag holdt ved World Congress for the Geological Sciences, Oslo 2008, og ved NFR nasjonale forskningskonferanse om klimaforandringer, Bergen, oktober 2009. Jeg takker for kommentarer ved de to anledningene.

Litteratur

Ainslie, George (1992). Picoeconomics. Cambridge: Cambridge University Press.

Arrow, Kenneth (2007). «Global Climate Change; A Challenge to Policy» i The Economists Voice, -special issue on Global Climate Change. Berkeley: Berkeley Electronic Press.

Arrow, K. J., W. R. Cline, K.-G. Mäler, M. Munasinghe, R. Squitieri og J. E. Stiglitz (1996). «Intertemporal Equity, Discounting, Economic Efficiency» i Bruce, J. P., H. Lee og E. F. Haites (red.): -Climate Change 1995: Economic and Social Dimensions of Climate Change. Cambridge: Cambridge University Press.

Broome, John (1999). Ethics Out of Ecomonics. Cambridge: Cambridge University Press.

Hoel, Michael og Thomas Sterner (2007). «Discounting and Relative Prices». Climatic Change 84: 265–80.

Howarth, Richard (2008). «Why Stern was Right». Revue de Philosophie Économique 9: 91–101.

Howarth, Richard (2009). «Discounting, Uncertainty, and Revealed Time Preference». Land Economics 85(1): 24–40.

Nordhaus, William (2007). «A Review of the Stern Review of the Economics of Climate Change». Journal of Economic Literature 45(3): 686–702.

NOU 1983:25. Bruk av kalkulasjonsrente i staten.

Ramsey, Frank (1965 [1931]). Foundations of Mathematics and other Logical Essays. London: Routledge.

Stern, Nicholas (2008). «The Economics of the Climate Change». American Economic Review 98(2): 1–38.

The Stern Review of the Economics of Climate Change. 2006.

Weitzman, Martin (2007). «A Review of the Stern Review of the Economics of Climate Change». Journal of Economic Literature 45(3): 703–725.

Weitzman, Martin (2008). «On Modelling and Interpreting the Economics of Catastrophic Climate Change». http://www.economics.harvard.edu/faculty/weitzman/files/modeling.pdf (lastet ned september 2009).

1Man kan i tillegg med stor rett hevde at Norge bør bruke en større andel av BNP enn andre land til klimaformål, gitt at vår rikdom og store BNP per innbygger har sin grunn i aktivitet med massive klimautslipp.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon