Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Å legitimere fri tid og fri forskning

 kristin.asdal@tik.uio.no

Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo

  • Side: 72-85
  • Publisert på Idunn: 2010-05-31
  • Publisert: 2010-05-31

Også fri forskning er et resultat av administrative ordninger og politiske prosesser. Da Universitetet i Oslo ville innføre «forskningsfri» for sine professorer ble forslaget møtt med kraftig motstand. Uttrykket slo rett og slett dårlig an i den tidlige etterkrigstidens finansdepartement: Skulle professorene slippe å delta i det planmessige arbeidet for å gjenreise det norske samfunnet og skape det nye norske sosialdemokratiet?

«Vel møtt i Universitetets Aula med Edvard Munchs herlige billeder igjen på plass! Først nu føler vi oss hjemme i vår egen Aula» (Mohr 1952 [1946]). Det var rektor Otto Lous Mohr som på denne måten innledet til universitetets årsfest, året etter at universitetet var åpnet igjen etter krigen. Munchs bilder hadde vært tatt ned og reddet unna allerede i 1940 (Collett 1999: 164). Nå var de tilbake. Den eksplisitte henvisningen til den Munch-opplyste aulaen kan forstås som en henvisning til universitetet som et hele. Universitetets rettmessige eiere var tilbake i sitt eget hjem og kunne nå bestyre sitt eget hus. Det handlet om det selvstyrte akademiet og de akademiske verdiene dette hjemmet forvaltet og så som sin oppgave å dyrke, ikke bare til eget bruk, men til bruk for det norske samfunnet som et hele.

Mohrs tale etablerte på mange måter universitetet som et eget, moralsk univers. Dette var et system som gjennom den forutgående krigen hadde vist sin styrke og berettigelse. Grunnlaget for å vedbli en kulturnasjon var ikke bare høy folkeopplysning, men at man fortsatt maktet å innrette seg menneskeverdig og fornuftig og alltid var å finne på rettens, sannhetens og anstendighetens side. Det var nettopp dette som hadde vært «vårt dyreste aktivum i de trengselsår som nu ligger bak», forklarte Mohr. Det er ikke entydig om Mohr her viser til det norske samfunnet mer allment, eller langt mer spesielt og spesifikt til det samfunnet han var satt til å bestyre, nemlig universitetet. En ting var i hvert fall klart: «I dette målbevisste arbeide for å opprettholde og høyne vårt folks kulturelle standard hadde Universitetet sin meget viktige del.»

Hva er et universitet? Hva er fri forskning? De siste årenes debatter om tellekanter i akademia, og det siste årets debatt om tidsregistrering og forskningsledelse, har dette som underliggende og av og til også eksplisitt tema. Debattene kan innrammes normativt med den klassiske vitenskapssosiologiens advarsler mot byråkratiske inngrep og kontroll som begrensende for den frie forskningen (Merton 1949 [1942]). Men forsk-ning, fri eller ikke, er like fullt en form for organisert virksomhet. Den både muliggjøres og vanskeliggjøres av administrative ordninger og er et resultat av politiske og administrative debatter og prosesser. Den samme vitenskapssosiologien er da også like mye en inspirasjon til å undersøke hvordan ulike former for samfunn innvirker på forsk-ningens vilkår og innhold (Merton 1949, 1938). Dessuten, om forsk-ningen skal være «fri», i betydning selvstyrt, krever det relasjonelt arbeid og tette kontakter med samfunnet omkring (Cozzens 1999, Latour 1987). Hvordan har dette arbeidet foregått? Og hvordan har ideer om fri forskning og grunnforskningens nytte blitt møtt?

I perioden etter andre verdenskrig ble det etablert det vi kunne kalle en egen genre for å verdsette den frie forskningen og dens nytte. Ved sin kraftfulle og overbevisende retorikk og praktiske resultater er det fristende å tenke at denne genren virket nærmest av seg selv. Den er like fullt avhengig av sitt publikum – og ikke minst de bevilgende myndigheter. Hvordan har universitetets taler og talspersoner blitt møtt? For å svare på dette spørsmålet er det nærliggende å undersøke de opplagt sentrale aktørene i det kunnskapspolitiske systemet – ledelse og ansatte i Forsknings- og undervisnings- eller Kunnskapsdepartementet, eller sentrale politikeres offentlige utsagn og partipolitiske programmer. Dermed glemmes gjerne kjernen i det politiske beslutningsapparatet.

Mausoleet

Mausoleet var betegnelsen Åslaug Haga ga Finansdepartementet i sin fiksjon fra det politiske liv (Haga 2009). Her ble, ifølge Haga, alle gode ideer lagt døde. I den forstand at Finansdepartementet fungerer som portvakt for alle forslag som kan gi utlegg over offentlige budsjetter, har Haga rett. Finansdepartementet er avgjørende med hensyn til å bestemme hvem som får penger, men er også et sted som «samler opp» politiske synspunkter. Etter en innledende runde om etableringen av etterkrigstidens forskningspolitiske system, er det derfor mot Finansdepartementet fokuset skal innrettes i denne artikkelen. Temaet er kontroverser omkring organiseringen av universitetsforskningen i den tidlige etterkrigstiden.

Det finnes en rekke etablerte, til dels noe motstridende, fortellinger om forskningens status generelt og universitetsforskningens plass mer spesielt i det første tiåret etter annen verdenskrig. Rent allment blir det gjerne understreket hvordan forsk-ningens status økte som et resultat av krigen. Andre verdenskrig hadde vært en organisert og storstilt bruk av vitenskap og teknologi. Det hadde gitt resultater. Det ga grobunn for optimisme på forskningens vegne. Spørsmålet er om dette gjaldt alle former for forskning, og i hvilken grad også universitetet og den forskningen som skulle foregå her, var omsluttet av den samme allmenne optimisme og velvilje. «Det egne maskineriet», som var Mohrs mer prosaiske beskrivelse av Universitetet i Oslo, var ikke selvdrevet. Var det opplagt at det var universitetet det skulle satses på etter 1945?

Koplingen frihet og forskning var mer enn et universitetsanliggende. «Aldri mer 9. april» var den sterkt ladede tittelen på den utredningen som anbefalte opprettelsen av et nytt teknisk-naturvitenskapelig forskningsråd i 1946. Utredningen ble levert nettopp på denne datoen, 9. april. Her ble forskningen tilskrevet en helt avgjørende rolle, ikke bare for utfallet av den andre verdenskrig: «Mer demonstrativt enn noensinne før har krigen vist at den organiserte tekniske forskning er avgjørende for den industrielle utnyttelse av grunnvitenskapene og dermed for seieren i den fredelige kappestrid som nå kommer. Den som ikke holder mål vil automatisk synke ned i økonomisk avhengighet» (St.prp. nr. 65). Dette handlet om den tekniske og organiserte forskningen, den som hentet sin legitimitet ut ifra sitt antatte potensial om å gjøre for freden det den nylig hadde gjort for krigen. Følger vi regjeringskonferansene de første etterkrigsårene med forskningen for øye, er inntrykket at universitetet ikke i noen utpreget grad inngikk i regjeringens interessesfære. Det gjorde snarere de nye instituttene, og forslagene til flere nye, f.eks. utbyggingen av Norges ishavsadministrasjon – det senere Polarinstituttet, nedsettelsen av et atomutvalg og utenriksminister Halvard Langes redegjørelse om å opprette et institutt for å administrere det kulturelle samarbeidet med utlandet. Dermed er det kanskje grunnlag for å skrive under på det andre har hevdet allerede: De første etterkrigsårene var unntaksår for universitetet. Forskningen var fri, men var prisen å betale mangel på interesse (Sejersted 2005)?1

Det foreligger ingen statistikk på hvor mye det ble satset på universitetene i Oslo og Bergen i forhold til satsingen på annen type forskning, for eksempel gjennom det første tiåret etter krigen.2 Høsten 1946 var imidlertid universitetets rektor både optimistisk og fornøyd. Det var en ganske annen lydhørhet overfor universitetets krav nå, enn det man hadde vært vant til. Kirke- og undervisningsdepartementet, som universitetet sorterte under, framla nå en budsjettproposisjon som innebar nesten en fordobling av bevilgningene til Universitetet i Oslo sammenlignet med det siste budsjettåret før krigen.

En akademisk alliansering

En av de gode nyhetene Mohr trakk fram den aktuelle septemberkvelden, var at regjeringen hadde gått inn for å forbedre lønnsvilkårene for utvalgte grupper av universitetsansatte. Dette var resultat av et målbevisst arbeid, ikke minst fra rektors side. Lønnssaken hadde vært oppe i regjeringskonferanse samme vår. Bakgrunnen var det statsminister Einar Gerhardsen refererte til som en «personlig henvendelse» fra rektor i anledning lønnsforholdene ved universitetet.3

Henvendelsen var åpenbart ikke noe særtilfelle. Finansdepartementet, som satt med ansvar for å holde stadige budsjettoverskridelser under kontroll, noterte seg følgende: «Universitetet er blitt nokså pågående».4 Her var den konkrete foranledningen et spørsmål om å akseptere overskridelser i tilknytning til midlertidig ekstra-undervisning. Finansdepartementet innstilte på å si nei – men fikk kontrabeskjed av statsministeren.5

I denne som i en rekke andre større og mindre saker som angikk universitetet, brukte Mohr sine forbindelser til å tale universitetets sak. Disse forbindelsene satt ikke sjelden godt plassert. Mest kjent i denne sammenheng er hans telefon til venn og sosialminister Sven Oftedal med tanke på å sikre forskningens andel av tippemidlene (se f.eks. Devik 1974 og Helsvig 2007). Resultatet ble opprettelsen av et nytt forsk-ningsråd for grunnforskningen, Norges almenvitenskapelige forskningsråd (navf), som i perioden fra 1949 til 1954 ga et tilskudd til universitets- og høyskolesektoren tilsvarende mer enn 20 prosent av den forskningen som ble finansiert via institusjonenes ordinære budsjetter (Fjellbirkeland 1974: 46). Sammen med Otto Lous Mohr og ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet Olaf Devik, utgjorde preses i Det norske vitenskapsakademiet og bestyrer av Astrofysisk institutt ved Universitetet i Oslo, professor Svein Rosseland, den trioen som utarbeidet innstillingen til et nytt forskningsråd. De institusjonene disse tre representerte, utgjorde i realiteten det tradisjonelle norske grunnforskningssystemet. Universitetet sorterte under Kirke- og undervisningsdepartementet og Vitenskapskontoret, ledet av Olaf Devik som selv var realist. Departementet var sektorens formelle og helt åpne kanal inn i regjeringssystemet. Departementskontoret forsøkte å legge til rette for forskningsssektoren, men også å få styringen over den i konkurranse med andre forskningsinteresserte og berørte departementer. For det hersket ikke full enighet verken om organiseringen av forskningen eller anvendelsen av tippemidlene. Finansdepartementet mente det ikke var rimelig at hele beløpet fra tippemidlene ble stilt til rådighet for den «rene» vitenskap mens den «anvendte» vitenskapen ikke fikk noe. Det samme synspunktet ble fremmet fra Industridepartementet og Landbruksdepartementet.

Det akademiske grunnforskningsmiljøet fikk da heller ikke den kontrollen over den friske pengekilden som det hadde håpet på. Skuffelsen har blitt levende skildret andre steder (Helsvig 2007). Saken hadde vært en tung sak å lose igjennom i regjeringen. Her hadde den da også vært oppe til diskusjon ved gjentatte anledninger

Hva var dette grunnforskningsidealet? Hvor kom det fram, og hvordan har det blitt forstått? Knapt noe dokument blir hyppigere henvist til i forbindelse med de tidlige etterkrigsårenes forskningsorientering enn Vannevar Bush’ The endless frontier (1945). Dokumentet og det arbeidet som ble gjort for å støtte opp under dets budskap, blir gjerne forstått som å ha bidratt til å etablere en ny forskningspolitisk doktrine – en ny kontrakt mellom forskning og samfunn, der innholdet var grunnforsk-ningens primat (Greenberg 1999 [1967]).

Det var ikke minst den grunnforskningen som ble drevet fram på universitetene som bidro til at kunnskapsfronten stadig kunne utvides. Det var den forskningen som fikk drive på uten innblanding fra politikk og uten krav til umiddelbar nytte, som ville gi mest tilbake til samfunnet i neste omgang. Den viktigste måten myndighetene kunne støtte industriforskningen på, var dermed å øke strømmen av ny vitenskapelig kunnskap gjennom å støtte grunnforskningen – eller «basic research» (Bush 1945). Slik kunne dokumentet stå som representant for en virkelig situasjon og historisk periode, der grunnforskningen var det klassiske idealet og den dominerende måten å organisere forskningsinnsatsen på.

At dette arbeidet hadde betydning er ubestridelig. Men kanskje også på noen and-re måter enn tilsiktet? Kanskje fungerte den grunnforskningsmodellen det ble argumentert for, først og fremst som et slags «grenseobjekt» (Star og Griesemer 1989) – en modell aktører og interessenter kunne enes om fra ulike ståsteder og med utgangspunkt i ulike ambisjoner. På den ene siden bidro modellen til å etablere en klar forbindelse mellom forskning og samfunn, der forskningens legitimitet lå i det den kunne frambringe av økt kunnskap – og nytte, om enn ikke umiddelbart. Samtidig bidro den til å etablere en forbindelse mellom forskningserfaringene under krigen og fredsårene etter. Her var jo vitenskap og teknologi nettopp blitt tatt i aktiv bruk av samfunnet – og for å oppnå bestemte mål. Disse erfaringene bidro til å redusere avstanden både i tid og rom mellom «grunnforskning» og «anvendt» forskning. Samtidig bidro denne modellen og visjonen om «the endless frontier» til å etablere en forbindelse tilbake til argumentasjonen for vitenskapens frihet og grunnforskningens betydning før krigen.

I forbindelse med opprettelsen av navf ble det brakt for en dag at det slett ikke var enighet til bunns i hvordan forskningen skulle organiseres, kanskje heller ikke om hva forskning var. Umiddelbart etter krigen var alle i samme båt. Da handlet det om gjenreisning, om arbeid, om å få hjulene i gang igjen. Det var ikke så stor forskjell på å bidra til at bransjeorganisasjonene investerte i forskning for å bygge opp industrien, og på å bevilge ekstra midler slik at universitetet kunne ta unna de lange køene, for eksempel av legestudenter, som hadde hopet seg opp på grunn av krigen.

Finansdepartementet var skeptisk til å bevilge ekstra midler for å ta unna køene med studenter. Men dette kan ikke leses som uttrykk for en generell skepsis til universitetet. Departementets rolle var å være påholden. En annen sak skulle få opp konfliktlinjer mellom universitetet og sentraladministrasjonen, nærmere bestemt -Finans-departementet, på en mer utsagnskraftig måte.

Fred, frihet og hvert syvende år gratis?

Våren 1947 henvendte universitetets ledelse seg til sitt departement. Bakgrunnen var universitetets budsjettforslag for det kommende budsjettåret der kollegiet «varslet om at man aktet å fremkomme med forslag om forskningsår for Universitetets professorer».6 Saken kom til å vekke irritasjon, nærmest indignasjon. På den ene siden handlet dette om en skepsis til universitetet og nytten av den forskningen som foregikk her sammenlignet med annen form for forskning. Denne konfliktlinjen mellom grunnforskning og anvendt forskning kjenner vi igjen fra diskusjonen omkring etab-leringen av NAVF. Men saken kom også til å handle om det vi kan kalle forskningens moralske økonomi. Det var en problemstilling kollegiet ikke var forberedt på. Særlig ikke siden ordningen skulle finansieres av universitetets egne midler, nemlig inntektene fra Tøyenfondet.7 Tøyen var blitt kjøpt av staten i 1812 til bruk for det nyopprettede universitetet. Alle beregninger tilsa at i årene som fulgte ville fondets midler øke. Kollegiet ønsket å bruke Tøyenfondets midler til å betale for vikarer i professorenes fravær.

Kollegiet argumenterte for at det å bruke fondets inntekter på denne måten ville bidra til å aktivere forskningsarbeidet ved universitetet til beste for både universitet og samfunn. Ordningen skulle bestå i at professorene hvert syvende år fikk et forsk-ningsår med full lønn for å anvende sin hele og fulle tid til vitenskapelig arbeid. Tiltaket ble blant annet begrunnet i veksten i antallet studenter. I 1924 var det 1500 studenter ved universitetet, i 1947 over 6000.8 Antall professorer og dosenter hadde ikke økt tilsvarende, og studentveksten førte til en sterkere byrde på universitetets 107, snart 111, professorer enn før. Skulle universitetet beholde sin karakter av en ledende forskningsinstitusjon, var det «overordentlig viktig» at professorene med visse mellomrom fikk anledning til full konsentrasjon om sitt vitenskapelige arbeid. Hvis ikke, var det truende fare for at landets «vitenskapelige liv» ville sakke akterut sammenlignet med nabolandene, som ikke på langt nær hadde så mange studenter per professor og dosent.

Et annet argument var at universitetets toppstillinger, professoratene, burde utformes slik at de virket fristende på begavet ungdom. Også andre institusjoner, for eksempel industrien med dens moderne laboratorier, hadde nå adgang til å trekke ungdommen til seg. Universitetet burde kunne by «unge vitenskapsmenn» minst like gode, helst bedre vilkår enn de kunne få andre steder. Nå var professoratene «ikke lokkende for evnerik ungdom» som følte «en ideell trang til vitenskapelig arbeide».

I USA derimot, hadde man lenge vært klar over betydningen av at universitetsprofessorene med visse mellomrom fikk et friår som de kunne anvende til forskning, til studieopphold i utlandet, i det hele tatt til full konsentrasjon om og fornyelse i sitt forskningsarbeid. Ved flere universiteter hadde man derfor for lengst innført det såkalte «sabbatical year». Det ble også vist til Sverige og Danmark hvor det allerede var introdusert, eller ble vurdert å introdusere, lignende ordninger. For Norges del ble det vist til at en tilsvarende tanke kom til uttrykk gjennom professor Bredo von Munthe av Morgenstiernes legat av 1891 på kroner 100 000 til et vikarfond til støtte av professorers vitenskapelige studier. Men dette strakk ikke til for formålet.

Tanken var at dersom en professor skulle «nytte sitt forskningsår fullt ut», burde han beholde sin fulle lønn. For at undervisningen skulle foregå så effektivt som mulig, burde universitetet ha adgang til å bruke professorens lønn til vikarlønn. Da kunne dessuten «yngre vitenskapsmenn» få anledning til å vikariere i professorater. Ordningen ble lagt opp etter et rettferdighetsprinsipp hvor retten til forskningsår skulle gjelde alle professorer, etter ansiennitet.

Første snubletråd for å få aksept for ordningen var Kirke- og undervisningsdepartementets saksbehandling. Det som karakteriserte den var at alle saker som kom fra universitetet ble sendt rett videre til Finansdepartementet, eventuelt med en kort anbefaling om å støtte det aktuelle tiltaket. Så også her. Notatet som fulgte saken fra Kirke- og undervisningsdepartementet lød helt kort: «Forskningsår for professorer. [...] En viser til lov av 22.05.1902 og rår til at ordningen settes i verk snarest råd er. Olaf Devik».9

Finansavdelingens ansatte hadde allerede i lengre tid irritert seg over det de anså som en mangel på selvstendige vurderinger av de sakene og forespørslene som kom herfra. Det ble ikke bedre nå. «Kulturavdelingens ekspedisjoner har regelmessig vært meget mangelfulle, men nå overgår den seg selv,» het det i en kommentar til det aktuelle brevet.10 Da hadde en tilsvarende kommentar også kommet fra annet hold, etter at en av Finansavdelingens ansatte hadde laget et utkast som gikk ut på at departementet ikke hadde noe å bemerke til den aktuelle saken. «Bør ikke denne sak tas litt høytideligere?», var spørsmålet. Hadde Tøyenfondet en slik egenart at denne ordningen med «et gratis-år hvert 7. år – en oppsiktsvekkende prinsipiell nydannelse» skulle kunne gjennomføres uten at de andre høyskolene ble nevnt? Vel var man oppmerksom på at kulturavdelingen syntes å se seg selv mer som et «vitenskapelig postkontor» enn som «et kritisk arbeidende ledd i administrasjonen». Men likevel, burde man ikke «søke ut» departementsavdelingen litt mer her? Til å begynne med kunne man jo i hvert fall be om å få en uttalelse fra departementet om de mulige konsekvensene en slik ordning ville ha for professorer ved andre høyskoler. Dessuten, burde det ikke stå noe om eventuell planlegging av arbeidet i forskningsåret eller om en innberetning om resultatet av dette?11

På overflaten handlet dermed saken om de «konsekvensene» tiltaket ville kunne få, altså i hvilken grad universitetets ordning ville dra andre med seg, og dermed likevel medføre utlegg over de ordinære budsjettene. Men kommentarene signaliserer at saken rørte ved noe mer. Formuleringen «gratis-år» kan leses like mye som at forslaget var et anstøt mot gjenreisningens og Arbeiderpartiets arbeids-ethos, som frykt for utlegg over statsbudsjettet.12 Kommentarene som fulgte understøtter en slik tolkning, ja, det gjorde allerede en liten blyantstrek under en utvalgt setning i universitetsledelsens brev. Det aktuelle avsnittet handlet om hva ordningen ville koste Tøyenfondet i vikarmidler: «Imidlertid skulle det være tilstrekkelig å betale vikarlønn for universitetsåret som er på 10 måneder.» Arbeidet universitetets professorer bare 10 måneder?

I «returrunden» som fulgte, mente Kirke- og undervisningsdepartementet at ordningen ved Universitetet i Oslo ikke medførte plikt til å introdusere noe tilsvarende andre steder. Men i Finansdepartementet var saken nå blitt stor. Det hjalp ikke at rektor, som antagelig hadde fått nyss om hvilken vei diskusjonen bar, presset på over telefon og også fikk garanti for at saken skulle diskuteres høyere opp i systemet før det ble tatt noen avgjørelse.13

«Jeg finner forslaget søkt med det utgangspunkt som her tas, og synes det er riktig å si ifra straks», kommenterte en av Finansavdelingens jurister.14 «Jeg er tilbøyelig til å tro at forskningsår for professorene ved Norges Tekniske Høgskole ville være av større betydning for landet i dag, enn en sådan ordning for professorer ved f.eks. det juridiske og teologiske fakultetet ved Universitetet,» lød argumentet. De skulle ha visst, lærerne hans på jusstudiet, hvordan deres innsats ble vurdert og omtalt: «At tjenestefrihet også tidligere har vært tilstått i ikke liten utstrekning har jeg erfaring for fra mine egne studieår ved Universitetet, hvor det var professorer som vi så svært lite til gjennom hele studietiden.»15 Holdningene var ikke like kategoriske og avvisende i hele departementet, men synspunktene veide tungt nok til at Finansdepartementet sa nei til ordningen, i hvert fall slik den var tenkt utformet.

I sitt svar skrev departementet imøtekommende at det kunne være av betydning for forskningen at professorene til sine tider kunne fritas for undervisningsplikt slik at de uforstyrret kunne ofre seg for vitenskapelig arbeid.16 Men en ordning med forsk-ningsår burde i tilfelle omfatte alle statens høyskoler. I så fall måtte det bevilges et beløp på Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett. Herfra måtte det hvert år deles ut midler, etter søknad og antagelig ved kongelig resolusjon. Skulle ordningen skje etter den foreslåtte malen, uten konkurranse, «i tur og omgang», ville den delvis tape sin karakter av forskning og i stedet gi inntrykk av å være en form for lønnsforbedring. Og selv om ordningen skulle gjelde alle, måtte finansieringskilden være Tøyenfondet. Men departementet var da ikke vanskelig heller: Dersom universitetsloven var til hinder for at en del av Tøyenfondets avkastning skulle brukes til beste også for de andre høyskolene, måtte det sørges for den nødvendige lovforandring. Og nå var saken gått helt til topps, i hvert fall i Finansdepartementet. Statsråd Brofoss hadde satt sitt stempel på den, og herfra var den dermed avgjort.

Universitetet ikke i noen særstilling

Med sin argumentasjon hadde Finansdepartementet lagt et solid grunnlag for at ordningen med såkalt forskningsfri ikke skulle la seg innføre. I starten var argumentet at problemet med den ordningen universitetet ville lansere for sine professorer, skulle spre seg til andre institusjoner. Det snudde seg til et argument om at dersom ordningen skulle innføres, burde den gjelde for alle.

Det rettferdighetssynet departementet sto for må også leses som et uttrykk for at nå, i etterkrigsårene, kunne ikke universitetet få være i noen særstilling. Snarere var det tendenser til det motsatte. Det var andre som burde komme i en særstilling framfor universitetet slik situasjonen var nå – i de tidlige etterkrigsårene, i det nye sosialdemokratiet. At universitetet satt på penger og inntekter som følge av gammel eiendom og fordums bestemmelser, var man nå villig til å slå et pennestrøk over, i rettferdighetens navn. At det krevdes målrettet arbeid å etablere rom for den frie akademiske forskningen, var noe universitetets rektor hadde skjønt. Men alliansen med Kirke- og undervisningsdepartementet var ikke alltid like vellykket. Ved nærmest automatisk å støtte «sin» institusjon, ble det i liten grad utviklet en selvstendig argumentasjon når universitetet kom med sine krav. På den måten mistet Kirke- og undervisningsdepartementet status og legitimitet internt.

En plan for arbeidet

Innsats og arbeid – og det å ha en plan – var sentrale verdier i Finansdepartementet, som i den bredere etterkrigskonteksten departementet var en del av. Og mens treårsplaner og femårsplaner var tidens orden for store samfunnsmaskinerier, skulle så ikke en enkelt professor bli avkrevd en aldri så liten individuell plan før han dro av sted? Kollegiet brukte den amerikanske «sabbatical» som sitt forelegg. I akademisk sammenheng er uttrykket knyttet til det å ta et avbrekk fra den ordinære daglige universitets- – særlig undervisnings- og veiledningsvirksomheten – for å kunne oppholde seg ved et annet lærested og fullt ut konsentrere seg om sin forskning (se Eells 1962). Men uttrykket har bibelsk opprinnelse som sabbat, og forbindes med det å ta fri fra arbeidet og det vi i dag kaller fritid, nemlig helg. Det var den siste betydningen av ordet Finansdepartementet åpenbart assosierte mest til.

Det paradoksale var at universitetet ikke argumenterte fullt og helt for det særegne og det eventuelt særskilt verdifulle ved den grunnleggende frie forskningen og hva den besto i og ville bidra med. Hva var det professorene skulle gjøre annet enn å nyte sin ansiennitetservervede tid? Heller ikke sammenlignet eller kontrasterte universitetets ledelse seg med andre institusjoner som hadde forskning som sitt «spesiale». Ved Institutt for forsvarsstudier var kategorien «forsker» innført, og der var hensikten nettopp å kunne vie hele sin tid til forskningsvirksomhet (nou 1981:30b). Ved universitetet var de vitenskapelig ansattes tid normalt fordelt mellom forskning og undervisning slik at man her hadde mindre tid enn andre allerede i utgangspunktet til å fors-ke.

I Finansdepartementet, på sin side, uttrykte man holdninger som er gjenkjennelige i norsk universitetshistorie. «Vi vil ikke have en kaste i vort samfund, som skal have et særprivilegium …», het det i Odelstinget i 1902, da den nye laboratoriemedisinen måtte slåss for retten til å gjøre forskning på levende dyr (Asdal 2006). Kritikken som ble framført av en rekke av Stortingets politikere må forstås i lys av et grunnleggende likhetsideal. At forskerne likevel fikk det som de ville, må forstås i lys av forventningen til de direkte og nyttige resultatene forskningen ville bringe tilbake til samfunnet (Asdal 2008). Den samme forventningen om nytte var det etterkrigstidens grunnforsk-ningsmodell solgte inn.

Krav om likhet og direkte samfunnsnytte er framfor noen de idealene samfunnet, ikke minst det norske, har møtt forskningen med. Det har også formet forskningen selv. Universitetssamfunnets måte å ville organisere sin frie forskning på, sprang ut av det samme likhetsidealet som gjaldt i samfunnet omkring: Sabbatsåret skulle gjelde likt for alle professorer etter ansiennitet, ikke etter innsats, meritter eller plan for arbeidet. Det forsterket at forslaget havnet på tvers av et annet ideal, nemlig det arbeids-ethoset som var en av kjerneverdiene i det nye sosialdemokratiet. Om forskeren skulle stå fritt, måtte vel planen for arbeidet være desto klarere?

Fri fra arbeidet eller fri til å forske

Kontroversen omkring universitetets ønske om å innføre forskningsfri for sine professorer underbygger poenget om at de som forsvarer den «rene» eller den frie forsk-ningen må drive interessepolitikk eller lobbyvirksomhet på lik linje med enhver annen interessegruppe (Shapin 1999). Men det finnes flere ulike måter å argumentere for den akademiske forskningens sak på. Kanskje var problemet nettopp at universitetets ledelse argumenterte for snevert, og nettopp endte med å opptre som en hvilken som helst interessegruppe? Og ble ikke det spesielt problematisk for en institusjon som mente å representere noe særegent i den forstand at universitetet sto på sannhetens, ja, moralens side? Var problemet at universitetet «glemte» å argumentere for sin sak ut ifra noe annet enn professorenes store arbeidsbyrde og universitetets behov for særegne goder for å kunne tiltrekke seg attraktive kandidater? Særlig problematisk var vel dét dersom samfunnet utenfor, eller de indre, men desto mer vesentlige deler er av sentraladministrasjonen, mistenkte universitetets professorer for å ha for mye fri tid som det var allerede? Problemet ble forsterket av at det året professorene ønsket å få fri til å forske, nettopp ble forstått som «friår» – og dermed fri fra det planmessige arbeidet for å gjenreise det norske samfunnet og å skape det nye nors-ke sosialdemokratiet.

Å studere kontroverser kan være fruktbart fordi ellers tause og underliggende synspunkter og verdier kan komme til overflaten og bli gjort eksplisitte (Brante 1993). I dette tilfellet gjaldt det Finansdepartementets holdning til universitetsforsk-ningen som mindre nyttig enn annen, mer anvendt, forskning. I tillegg kom en kritisk holdning til hvordan universitetsprofessorene i praksis utøvet sin gjerning. Dette kan forstås som en variant av en veletablert dimensjon ved den norske kontrakten mellom vitenskap og samfunn: Det er likhet og konkret og direkte nytte som gjelder.

Men å stoppe analysen der, blir for lettvint. Saken berører også forholdet mellom forskningens krav på frihet og ikke-inngripen på den ene siden, og nødvendigheten av å stå til regnskap overfor det samfunnet forskningen skal tjene og finansieres av, på den andre (Shapin 1999). Å ikke ha en plan for arbeidet ble, for Finansdepartementet, et uttrykk for å ville unndra seg ansvar overfor det fellesskapet forskningen skulle tjene. Saken kan også være en påminning om at spørsmålet om forskningens frihet og autonomi handler om langt mer enn fravær av styring og inngripen i forhold til sluttproduktet eller selve forskningsresultatene.17

Spørsmålet om vitenskapens autonomi kan knyttes opp mot en rekke av forskningens ulike dimensjoner, fra det kollektive selvstyret i forskerkollektivers regi, til den enkeltes rett til å definere forskningstema, samt frihet fra ekstern kontroll og det å kunne uttale seg fritt og kritisk (Cozzens 1990). Den saken jeg har analysert, viser fram en tilleggsdimensjon ved spørsmålet om vitenskapens autonomi: Det å kunne organisere (deler av) sin tid fritt, og å ha tid til å forske. For hva hjelper det om ingen blander seg borti forskningsresultatene, om betingelsene for å utøve kritisk, nyskapende og uavhengig forskning, ikke er til stede?

Uttrykket forskningsfri kommuniserte ikke særlig godt inn i det nye sosialdemokratiet og ble nærmest forstått som det motsatte av å arbeide. Når ønsket om å introdusere et system for forskningsfri likevel ble realisert noen år senere, var det etter at universitetet i samarbeid med Kirke- og undervisningsdepartementet omdefinerte både hva dette skulle handle om i navnet og også, til dels, i gavnet:18 Forskningsfri ble omdøpt til å hete vikarstipendordning (jfr. støtte til vikarmidler for de professorene som ble unntatt undervisningsplikter). Forskningstermin skulle innfris etter søknad og rapport skulle skrives i etterkant. Og kanskje viktigst: ordningen skulle ikke bare omfatte universitetsforskere, men også høyskolene. Rektor var lettet etter å ha ført enda en seier for universitetet i havn: «Etter mange vanskeligheter, naturligvis først og fremst fra Finansdepartementets side, er det altså lykkes å få et stortingsvedtak om at disse midler [altså Tøyenfondets midler] skal benyttes til et forskningsår for professorer», skrev han til en av sine svenske kollegaer.19 Her går det også fram at det Mohr så for seg i realiteten var den opprinnelig foreslåtte ordningen med forskningsår for alle professorer (i tur og orden) hvert 7. år. Ordningen med innberetning ble, ser det ut til, aldri helt og fullt gjennomført. Mens enkelte professorer skrev utførlig rapport om det de hadde gjort og oppnådd, var det andres rapporter som aldri kom.

Robert K. Mertons vitenskapssosiologi kan leses som et forsvar for vitenskapen. Men den kan også leses som en oppmuntring til kritiske undersøkelser av den type praksiser, samfunnsformasjoner og allianser som bidrar til å opprettholde eller motsatt, undergrave, tilliten og tiltroen til vitenskap. Som Merton har formulert det, med referanse til Max Weber, så er ikke troen på verdien av vitenskapelig sannhet en -naturgitt størrelse, men et produkt av bestemte kulturer (Merton 1994 [1937]). Vitenskap er et samfunnsprodukt som, kan vi legge til, må begrunnes, legitimeres, praktiseres og fornyes deretter. I tråd med dette, har det blitt foreslått at vi i langt større grad studerer de spesifikke arenaene hvor forhandlingene om ressursene står (-Cozzens 1990). Denne artikkelen har vært et forsøk på å gjøre nettopp det.

Avslutningsvis er det imidlertid på sin plass å legge til at det å analysere disse forhandlingsarenaene, også kan være en inngang til å gripe hvordan forståelser av forsk-ningens karakter formes. Jeg har foreslått å forstå grunnforskningsbegrepet som et slags grenseobjekt som fungerer slik at alle grupper og aktører kan samles om det, til tross for ulike forståelser av hva det egentlig innebærer. Men det kan også være forståelser det ikke blir rom for i slike forhandlinger og på slike arenaer. Grunnforskning kan forstås som grunnet i en lineær modell: Først grunnforskning, deretter forskningens anvendelse. Dermed blir grunnforskningen den egentlige kilden til innovasjoner. Selv om formuleringer i Vannevar Bush’ programskrift kan tolkes og har blitt tolket i en slik retning, har andre, siden, pekt på at dokumentet ikke egentlig bygde på noen slik lineær modell (Edgerton 2004): Grunnforskning handlet tvert imot om å opparbeide generell kunnskap. Universitetene var, i kraft av sin tradisjon og særegne karakter, spesielt egnet til å utøve denne typen forskning. Universitetet hadde et eget ansvar for å ivareta kunnskap som var opparbeidet over tid, å overføre denne kunnskapen til studenter og å bidra til å skape ny kunnskap av alle ulike former. I én forstand kan vi dermed oversette det engelske uttrykket «basic research» til basis-kunnskap – grunnleggende kunnskap. Den etterkrigskonteksten jeg har vist fram gjennom denne artikkelen kan ha bidratt til å skyve denne dimensjonen ved grunnforskningen til side. På samme måte som vi i vår egen tids nytteorientering ikke fullt griper det kulturargumentet som var en del av Otto Lous Mohrs tale – eller bidrar til å videreutvikle denne formen for argumenter for en ny tid. Det samme kan gjelde for den utfordringen rektor Mohr pekte på i sin tale og som kan rettes både utad, til samfunnet omkring, og innad, mot forskersamfunnet selv: «Vårt folk har og vil alltid ha det Universitetet det fortjener. Vis oss tillit. Gi oss verktøyet. Vi skal vite å anvende det til gavn for vårt folk.»

Takk til Forum for universitetshistorie for finansiering, til Fredrik Thue for sin sedvanlige gene-røsitet og til redaksjonen i NNT for gode og konstruktive tilbakemeldinger på en tidligere versjon av artikkelen.

Litteratur

Asdal, Kristin (2006). «Rom for framskritt?», i Fredrik Engelstad m.fl. (red.), Demokratisk konservatisme. Festskrift til Francis Sejersted. Oslo: Pax Forlag.

Asdal, Kristin (2008). «Subjected to Parliament», i Social Studies of Science, vol. 39, s. 899–917.

Brante, Thomas (1993). «Reasons for Studying Scientific and Science-Based Controversies», i Brante, Thomas, Steve Fuller og William Lynch (red.), Controversial science. From content to contention. Albany: State University of New York Press.

Bush, Vannevar (1945). Science. The Endless Frontier. A Report to the President. Washington: United -States Government Printing Office.

Clark, William (2007). «The Work of the Enlightenment and the Romance of the Scientist», fore-lesning, seminaret i vitenskapsteori, 28. mars, upublisert.

Collett, John Peter (1999). Historien om Universitetet i Oslo. Oslo: Universitetsforlaget.

Cozzens, Susan E. (1999). «Autonomy and Power in Science,» i Cozzens, S. E. og T. F. Gieryn (red.), Theories of Science in Society. Bloomington: Indiana University Press.

Devik, Olaf (1974). «Inn i forskningsalderen. Bakgrunnen for og dannelsen av Norges almenvitenskapelige forskningsråd», i I forskningens lys. NAVF 1949–1974. Oslo: Lyches Forlag.

Edgerton, David (2004). «The linear model did not exist», i Grandin, Karl, Nina Wormbs og Sven Widmalm (red.), The Science-Industry Nexus: History, Policy, Implications. Sagamore Beach, Mass.: Science History Publications.

Eells, Walter C. (1962). «Origin and Early History of Sabbatical Leave», i Bulletin, American Association of University Professors, XLVIII, 253–256.

Fjellbirkeland, Erling (1974). «De første år. Navf som forskningspolitisk organ», i I forskningens lys. NAVF 1949–1974. Oslo: Lyches Forlag.

Forland, Astrid og Anders Haaland (1996). Universitetet i Bergens historie. Bergen.

Greenberg, Daniel S. (1999 [1967]). The politics of pure science. Chicago og London: The University of Chicago Press.

Haga, Åslaug (2009). I de innerste sirkler. Oslo: Schibsted.

Helsvig, Kim Gunnar (2007). Elitisme på norsk: Det Norske Videnskaps-Akademi 1945–2007. Oslo: Det Norske Videnskapsakademi, Novus.

Hestmark, Geir (1999). Vitenskap og nasjon: Waldemar Christopher Brøgger 1851–1905. Oslo: Aschehoug.

Latour, Bruno (1987). Science in Action. Milton Keynes: Open University Press.

Mohr, Otto Louis (1952), årstale 3. september 1946 publisert som «De akademiske idealer» i Mohr, Taler i alvor og fest. Oslo.

Merton, Robert K. (1938). Science, Technology and Society in Seventeenth Century England. Bruges: -Osiris History of Science Monographs.

Merton, Robert K. (1949 [1942]). «Science and Democratic Social Structure», i Social Theory and Social Structure. Illinois: The Free Press of Glencoe.

Merton, Robert K. (1949 [1937]). «Science and the Social Order», i Social Theory and Social Structure. Illinois: The Free Press of Glencoe.

NOU 1981:30b. Vedlegg til utredning om offentlig støtte til teknisk industriell forskning og utvikling i Norge.

Referat fra regjeringskonferanse 30. april 1946. «Henvendelse fra Universitetets rektor angående lønnsforholdene.» Riksarkivet.

Ringer, Fritz (1969). The decline of the German mandarins: the German academic community, 1890–1933. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Sejersted, Francis (2005). Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre. Oslo: Pax Forlag.

Shapin, Steven (1999). «Foreword to the 1999 Edition» i Greenberg, Daniel S., The politics of pure science. Chicago og London: The University of Chicago Press.

Star, Susan Leigh og J. R. Griesemer (1989). «Institutional Ecology, ‘Translations’ and Boundary Objects: Amateurs and Professionals in Berkeley’s Museum of Vertebrate Zoology, 1907–1939», i Social Studies of Science, vol. 19, nr. 4, side 387–420.

St.prp. nr. 65 (1945–46). Om opprettelse av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd. Tilråding fra Handelsdepartementet 31. mai 1946.

Aarbakke, Knut (2010). «Feilslutning om forskning», i Dagens Næringsliv 14.01.

1Helsvig (2007) antyder det samme i sin historie om vitenskapsakademiet, så vel som Forland og Halland (1996) i Universitetet i Bergens historie.
2nifu/Step har nylig gjort en undersøkelse over bevilgningene gjennom etterkrigsperioden, men har ikke gjort detaljerte undersøkelser som gir svar på dette spørsmålet. Jfr. personlig kommunikasjon med Bo Sarpebakken.
3«Henvendelse fra Universitetets rektor ang. lønnsforholdene». Referat fra regj.konf. 30/4-46. Riksarkivet (Ra).
4Påtegning 24. januar 1946 på notat ang. nye professorater og lektorater samt ekstraordinær undervisning ved Universitetet. Finansielle erklæringer vedr. Kirkedept. Boks Universitetet II 1945–47. Finansavdelingen (Fa). Finans- og tolldept (Fd), Ra.
5Påtegning 28/1 46. Samme sak.
6Brev fra Det akademiske kollegium 6. mars 1947. Finansielle erklæringer vedr. Kirkedept. Boks Universitetet II 1945–47. Fa, Fd, Ra.
7Se samme.
8Studenttallet skulle imidlertid ikke vokse like mye i årene som kom. Allerede i 1948 gikk det noe ned, og fra 1951 var det under 4000, og antallet fortsatt å synke, ned til bunnivået på knapt 3200 studenter i 1955/56. Først i 1959 var det oppe i over 5000 igjen. Etter Collett 1999: 172–73.
9Brev fra Kirke- og undervisningsdepartementet til Finansdepartementet 28. mars 1947. Olaf Devik. Boks Universitetet II 1945–47. Fa, Fd, Ra.
10Kommentar på utkast til brev til Kirke- og undervisningsdepartementet. 21.4.1947. E.G. Samme sted.
11Kommentar på utkast til brev til Kirke- og undervisningsdepartementet 18.4. H.L. Samme sted.
12Jfr. William Clarks (2007) begrepspar «Realism» og «Romance» i fortolkningen av forskning og forskeren, og der det første nettopp er knyttet til et arbeidsethos og det andre knyttet til «puzzle-solving» og «hunting».
13Jfr. kommentar på notat om saken 21.4.47. Boks Universitetet II 1945–47. Fa, Fd, Ra.
14Notat på brev 5.5.46. EG. Se samme sted.
15Se samme.
16Utkast til brev til Kirkedepartementet med gjenpart til Otto Lous Mohr 30.5.47. Se samme sted.
17Jfr. slik forskningsfrihet ble fortolket av lederne for Akademikerne. Knut Aarbakke i «Feilslutning om forskning», Dagens Næringsliv 14.01.2010.
18Statutter for Vikarstipendordningen ved Universitetet i Oslo, godkjent av Kirkedepartementet 3. og 29. november 1952. Stortingets vedtak 16. juni 1951, jfr. Tillegg til budsjettinnstilling 5. Nr. 292–1951.
19Brev fra Otto Lous Mohr 23. oktober 1951 til rektor Harald Cramer, Stockholms Högskola, i mappe Forskningstermin, generell mappe 1947–1969. Boks 22, 1947–69, Universitetet i Oslo, hovedarkivet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon