I 1969 lanserte president Richard Nixon slagordet «War on Drugs». Siktemålet var å bekjempe det nye narkotikaproblemet gjennom straffeforfølging. Norge har langt på vei fulgt denne linjen. Narkotikakriminalitetens omfang er en refleks av lovverket. Å legalisere cannabis synes som et fornuftig skritt mot en nødvendig avvikling av den fruktesløse krigen mot narkotika.

Overraskelse

I Norge har rusmiddelpolitikken ulike røtter og mange dimensjoner, men vi har et godt stykke på vei fulgt den amerikanske linjen. Strafferammene økte fra 6 måneder til 21 års fengsel fra 1964 til 1984. Narkotikalovbrudd har blitt den største gruppen forbrytelser i Norge.1

Jeg har arbeidet lenge med temaet og akseptert premissene under narkotikapolitikken. Høsten 2009 foreslo jeg å legalisere cannabis.2 Mange opplever forslaget som naivt. Her vil jeg vise at det er realistisk og også i tråd med endringer i andre land. Problemet er snarere at så mange av oss ikke har kritisert en feilslått politikk og heller ikke pekt på alternativer. Et særlig ansvar hviler på Statens institutt for rusmiddelforsk-ning – SIRUS – som har vært i noe nær en monopolsituasjon på dette forskningsfeltet.

Cannabis kom til Norge midt på 1960-tallet og ble med en gang det mest brukte illegale rusmidlet i Norge. Rundt halvparten av dem som vokser opp i Oslo prøver nå stoffet, og en god del er jevnlige brukere (Pedersen 2009). Bruken er ikke alarmerende, og mye tyder på at den faller. Men lite tyder på at kriminaliseringen har noen særlig forebyggende effekt. Derimot er kostnadskontoen stor. Norges forskningsråd (NFR) arrangerte en stor konferanse om cannabis høsten 2008, og flere internasjonalt ledende forskere var innledere.3 Siktemålet var å belyse politiske veivalg. Alle innlederne argumenterte for at kriminaliseringen burde oppheves. Det kom nok som en overraskelse for mange av de norske tilhørerne.

Men de fleste internasjonale forskere er kritiske til «War on Drugs» – dels fordi den ikke virker, dels fordi kostnadene er enorme. Narkotikapolitikken er ett av områdene hvor det er størst avstand mellom forskere på den ene siden og politikere og folk flest på den andre.

Norge er likevel i en særstilling: Vi hadde for noen år siden en narkotikapolitisk opposisjon blant sentrale forskere og jurister som Brit Denstad, Ketil Lund, Kettil Bruun, Johs. Andenæs, Nils Christie og Ragnar Hauge. I dag er de døde eller pensjonister. Programmet ble lansert i den grundige, men skarpe Narkotikakonflikten – stoffbruk og myndighetskontroll, doktoravhandlingen til Brit Bergersen Lind (seinere Denstad) (Lind 1974). Hun spør om hvilke kostnader det har når strafferettslige midler tas i bruk for å fremme sosialpolitiske mål. Det mest artikulerte uttrykket for at en annen politikk faktisk er mulig, finner vi i boka Den gode fiende (Christie og Bruun 1985). Boka peker mot kostnadene ved politikken, men også mot mulige pragmatiske reformer.4 Johs Andenæs – kanskje den juristen med størst faglig tyngde i etterkrigs-Norge – hevdet at «narkotikapolitikken kanskje har vært vårt århundres største feilinvestering i straff» (Andenæs 1996).

Internasjonalt har en fortsatt å ha en livlig debatt om slike tema, og forskerne har spilt en viktig rolle. Hos oss ble dessverre ikke det kritiske programmet fulgt opp. -Debatten stilnet. Mulige alternativer og deres begrunnelser har ikke blitt løftet fram i lyset. Selv etter at en har sett vellykkete politiske reformer i andre land, har kritikk og spørsmål i Norge blitt betraktet som «naivt» og «urealistisk». Forskere av min egen generasjon og de som kommer etter meg har lite å være stolte av.

Når det gjelder heroinmisbrukerne, har det likevel lenge vært bevegelse i retning av skadereduksjon – med bl.a. sprøyterom og medikamentassistert behandling. Thorvald Stoltenbergs selvbiografi Det handler om mennesker med fortellingen om datteren Ninis tunge misbruk hadde stor betydning for det bredere ordskiftet da den kom (Stoltenberg 2001). Men politikkens grunnlag og de urimelige strafferammene er ikke endret.5

Vår forrige helseminister Bjarne Håkon Hanssen uttalte at han gjerne ville kalles «Heroin-Hanssen». Men han ville nok ikke bli kalt «Hasj-Hanssen». Hasj konnoterer motkultur og opposisjon, ikke fattigdom, overdoser og død. Men cannabisbrukerne er mange flere, konsekvensene av kriminaliseringen rammer bredere, og økonomien er nok større enn den som er knyttet til opiater, amfetamin og kokain. Cannabis er et viktigere og mer krevende stoff å utvikle en ny politikk overfor enn heroin. La meg konsentrere meg om cannabis.

Skadevirkningene

Det finnes en rekke oversikter over farer ved cannabisbruk, og alle konkluderer med at stoffet kan være skadelig, på mange måter. Fra midt på 1990-tallet har risikoen for psykose og schizofreni blitt løftet fram (Moore, Zammit m.fl. 2007). Men en ny studie peker på at konsekvensene nok er mindre enn en har forestilt seg: En må «fjerne» et meget stort antall brukere av cannabis for å unngå ett tilfelle av psykose. Fra et folkehelseperspektiv er det derfor lett å overdrive skadene (Hickman, Vickerman m.fl. 2009). Det er vanskelig å sammenlikne rusmidler, men en gruppe eksperter utviklet nylig en skala for å rangere russkader (Nutt, King m.fl. 2007). Cannabis ble rangert som litt mindre skadelig enn alkohol og tobakk, og vurderingen har vunnet allmenn faglig tilslutning.

Rammeverket

En kan sondre mellom tre narkotikapolitiske hovedposisjoner: 1) Forbud og kriminalisering innebærer at bruk, besittelse, import og omsetning av bestemte stoffer er ulovlig og forbundet med straffeforfølgelse. 2) Ved avkriminalisering reduseres eller fjernes straffeforfølgelsen av ett eller flere forhold. 3) Legalisering innebærer at en etab-lerer et legalt marked, oftest underlagt reguleringer.

Vi finner nokså ulike utforminger av narkotikapolitikken i de vestlige land. fns konvensjoner setter rammer, men de tolkes mer og mer fleksibelt. Nederland har lenge stått for en liberal politikk, det samme har flere amerikanske delstater, samt Italia og Spania. Portugal valgte avkriminalisering av bruk og besittelse av alle stoffer i 2001. Nederland gjennomførte avkriminalisering av bruk og besittelse av cannabis i 1976, og deretter en de facto legalisering av omsetningen, gjennom såkalte coffee-shops. Dette er utsalgssteder med et relativt strengt regelverk.6 Flere amerikanske delstater, bl.a. Alaska, har i perioder akseptert hjemmedyrking for en selv og private nettverk, men ikke at stoffet selges. De siste årene har en også sett en de facto legalisering i California, men med en annen begrunnelse enn i Nederland: En må oppsøke lege og få en resept, men den er lett å få. Egne «marihuanaapotek» selger stoffet. I tillegg er det tillatt med hjemmedyrking.7 I Nederland har en delvis legalisert cannabis som rusmiddel. I California har en gjort det under et formelt medisinsk regime.

Erfaringene

Det er ikke mulig å forutsi sikkert hva som vil skje med forbruket ved ulike grader av avkriminalisering eller legalisering av cannabis i Norge. Men vi kan spekulere, understøttet av ulike erfaringer.

Mest slående er erfaringene fra Nederland. I den første fasen etter avkriminaliseringen – fra 1976 til 1984 – var det ikke noen økning av bruken (MacCoun og Reuter 2001). Erfaringer fra USA (Maloff 1981) og andre land, bl.a. Storbritannia (Pudney 2010), peker i samme retning. Erfaringene fra Portugal er også positive (Greenwald 2009). Derimot økte forbruket i Nederland da en fikk en økt kommersialisering av coffeeshopene på slutten av 1980-tallet. De siste årene har en igjen hatt nedgang i bruken av cannabis i Nederland, under det semi-legaliserte regimet, og bruken er nå lav i yngre aldersklasser (EONN 2009). Heller ikke i California synes forbruket å ha økt etter at stoffet de facto ble legalisert.8

Et hovedpoeng i legaliseringsmodellene er å skille markedene for cannabis fra dem for tyngre stoffer som amfetamin, kokain og opiater. Dette har lykkes i California. En fersk studie tyder på at det også har lykkes godt i Nederland (Wouters og Korf 2009).

Kostnadene

Den globale cannabisøkonomien antas å være større enn den for opiater og kokain (UNODC 2006). I Norge er den også meget stor,9 og politiet mener den utgjør en viktig del av den organiserte kriminaliteten. De siste årene har vi fått økt samarbeid mellom

tidligere rivaliserende kriminelle aktører.10 Enkelte spesialiserer seg på cannabis, men mange kan veksle mellom cannabis, heroin, amfetamin, våpen og ran. Penger fra NOKAS-ranet ble for eksempel brukt til å finansiere import av cannabis.11 I Oslo har vi dessuten åpen omsetning av cannabis knyttet til marginale unge menn med afrikansk bakgrunn (Sandberg og Pedersen 2009). Mange brukere blir straffeforfulgt, og en grunn er at mange er involvert i småsalg (Pedersen og Skardhamar 2009).12 Salg av hasj er også en vanlig vei inn gjengkriminalitet, ikke minst for ungdom med minoritetsetnisk bakgrunn.13 Cannabisøkonomien har dessuten et særtrekk: Det er store nettverk av vanlige brukere som tidvis selger, med liten profitt, hvor formålet er å sik-re eget og venners bruk. Standard slang for omsetning på lavt nivå er «å hjelpe». Det finnes et landsdekkende distribusjonsnett som involverer et stort antall aktører som ikke opplever seg som «kriminelle». I bakgrunnen er det mer profesjonelle miljøer.

Et annet særtrekk ved cannabiskulturen er også viktig: Cannabis kom som en del av hippiekulturen og ble knyttet til politisk protest. Dette språklige, rituelle og symbolske rammeverket har vært slitesterkt (Pedersen 2009; Sandberg 2010). Cannabis er ikke «normalisert», som internasjonale forskere har hevdet (Parker, Aldrige m.fl. 1998). Tvert imot lever cannabiskulturen på det som gjerne kalles «forbidden fruit -effects» (MacCoun og Reuter 2001). Samtidig er det mange som liker å bruke et rusmiddel som de mener ikke har større skadevirkninger enn alkohol eller tobakk. Ny forskning gir dem altså støtte i dette.

Forslaget

Jeg mener en bør slutte å straffeforfølge bruk, besittelse og dyrking av mindre kvanta cannabis så snart som mulig. Mest sannsynlig vil ikke forbruket øke, i alle fall ikke mye. Etablerte brukere vil neppe bruke mer eller få lengre karrierer (Reinarman, -Cohen m.fl. 2004). Forbruket av tyngre stoffer vil kunne bli mindre ved at markedene skilles.14 Hovedgevinsten er at en slipper å straffeforfølge en stor gruppe mennesker. Det strider mot grunnleggende rettsnormer å bruke straff mot noe som ikke skader andre enn en selv.15 Politiet og rettsapparatet vil kunne bruke de knappe ressursene sine på viktigere formål. Mange opplever dessuten at deres foretrukne rusmiddel gjør dem til kriminelle, mens flertallets – tobakk og alkohol – ikke har samme konsekvenser, selv om de er minst like farlige.

Men dette vil ikke ta knekken på den illegale økonomien. En bør også vurdere mulighetene for å etablere et marked som omfatter import og salg, uten at de kommersielle kreftene blir for sterke. Erfaringene fra Nederland og California bør studeres nøye. Det er dessuten i ferd med å etableres et teoretisk rammeverk hvor en bruker erfaringer fra reguleringen av alkohol, tobakk og legemidler (Se for eksempel: After the War on Drugs: Blueprint for Regulation;www.tdpf.org.uk). Her beskrives fire hovedmodeller:

  1. Reseptbasert. Dette er den strengeste modellen. Stoffer forskrives til en navngitt person av en kvalifisert og godkjent lege. De deles ut under kontroll av en farmasøyt på et apotek. Prosessen er underlagt omfattende regler og mye kontroll.

  1. Apotekbasert. Denne modellen plasseres også innen et medisinsk rammeverk. Farmasøyter står for salget, de er underlagt mye kontroll, men resepten er fjernet. I dag brukes apotek i liten grad for å selge ikke-medisinske produkter, men det vil neppe være vanskelig å utvikle deres kompetanse til en portvokterfunksjon overfor stoffer som ikke er i medisinsk bruk og som i dag er ulovlige (for eksempel ikke-medisinsk cannabis) eller i dag er legale, men hvor en kan ønske strengere kontroll (for eksempel sigaretter).

  2. Bevillingsbasert salg. Dette er en modell med mindre kontroll, bygd opp rundt bevillinger som nå særlig brukes ved alkohol, men også for tobakk. Fortsatt vil det være rom for omfattende kontroll, og brudd på forutsetningene vil innebære tap av bevilling.

  3. Skjenke- og serveringsbevillinger. Som over, men basert på retten til å selge og servere varer på stedet. Alkohol er det vanlige eksemplet, men i Nederland er prinsippet utvidet til å gjelde cannabis.

For cannabis vil det være regulert salg innen alternativene 1 og 2 som er aktuelt. Men etter mitt skjønn er det nåværende systemet ikke godt egnet. Vi bør se på hele feltet med nye øyne. Vi trenger systemer for administrasjon av psykoaktive stoffer som vi ikke makter å kvitte oss med, men som har liten eller ingen medisinsk nytte. Om få år kommer vi nok til å vurdere tobakk og cannabis (brukt som rusmiddel) på omtrent samme måte. En kan tenke seg spesialiseringer i skjæringen mellom forebygging, skadereduksjon, sosialt arbeid og medisin som tar hånd om reguleringen av begge stoffene. En kan tenke seg egne etiske retningslinjer og et nytt apparat for rådgiving og kontroll. En kan tenke seg ikke-medisinske «apotekere» som etablerer utsalgssteder for cannabis, tobakk, snus. I Norge kan det tenkes at khat bør inn i en slik modell. Erfaringene fra California med «marihuanaapotek» peker i denne retningen. Ulempen med deres modell er at den glatter over grensen mellom medisinsk bruk og bruk for nytelse og rus, og dette er et prinsipielt viktig skille. Slike systemer vil måtte ha streng produktkontroll (for eksempel grenser for THC- og nikotinnivå), regulerte åpningstider, høye aldersgrenser. Bare små kvanta bør kunne selges. Det bør ikke være mulig å drive reklame. Kanskje bør produktene måtte bestilles noen dager i forkant. En bør frikople virksomheten fra profitt og knytte den til helseopplysning. Overskuddet bør inn i statskassen, som ved dagens Vinmonopol.

Noen mener at en «vil sende feil signal». Jeg tror ikke det. Den tradisjonelle legaliseringsbevegelsen er kritisk til forslag som mine, og med god grunn: De vil utsette dagens cannabiskultur for press. Opposisjonelle ungdommer vil ikke like å stille seg i kø på noe som minner om et apotek, sammen med sine nikotinavhengige beste-mødre eller eldre khat-tyggere fra Somalia. Helseadvarsler kombinert med streng regulering vil ikke tolkes som «feil signal». Det gjelder ikke for sigaretter, heller ikke for cannabis eller khat.

Realisme

Mange oppfatter forslagene mine som naive. Jeg er uenig. Dette er realistisk, av mange grunner. La meg ta noen:

Det blir stadig tydeligere at «War on Drugs» er en katastrofe for hele land som -Mexico, Bolivia, Columbia og Afghanistan – med enorm kriminalitet, korrupsjon, titusener av drap og til politisk ustabilitet. Mange mener at Mexico i dag er i borgerkrig. De siste årene har vi derfor sett avkriminalisering av bruk og besittelse av alle illegale rusmidler i land som Mexico, Argentina og Columbia. Brasil og Ecuador følger sannsynligvis etter. Det internasjonale klimaet og FN endrer seg.

USA er det viktigste aktøren og beveger seg også hurtig: Barack Obamas administrasjon ser med velvilje på eksperimentene i California og vil ikke lenger bruke metaforen «War on Drugs».16 Vi ser en økende opposisjon innen politi, jus og rettsapparatet.17 Det er tendenser til dette også i Norge.18

Det blir stadig tydeligere at vi heller ikke vil vinne den norske «War on Drugs», tvert imot styrker tunge kriminelle miljøer seg. Tusener av vanlige småbrukere av cannabis er dessuten involvert i «omsetning», til venner og kjente.

Alternative reguleringsregimer får økende oppmerksomhet. Erfaringene fra -avkriminaliseringen i Portugal frister til etterfølgelse. Arkitekten bak heter Joao -Guolao, og han fikk nylig det tunge vervet som styreleder for European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (emcdda). Det ville neppe skjedd for fem år siden. Legaliseringen i California interesserer, også her i landet.19 I København er det nå flertall i byrådet for cannabisbutikker i et statsmonopol, pga. en voldelig bandekrig om omsetningen.20

Hele narkotikadiskursen i Norge preges dessuten av økt vekt på skadereduksjon overfor de tyngste misbrukerne. Thorvald Stoltenberg har markert seg med en gatenær og human linje og leder nå en kommisjon som vil belyse de tyngste misbrukernes situasjon. Tre av «årets Oslo-borgere» valgt ut av Aftenpostens lesere de siste årene kan knyttes til nye måter å tenke om narkotikamisbruk.

Stadig flere nordmenn – kanskje rundt én million – har erfaringer med cannabis, og mange av dem sitter nå i sentrale stillinger. De fleste mener at cannabis er et skadelig stoff, men neppe at bruk begrunner straffereaksjoner. Stadig flere er også kjent med at eksperter bedømmer stoffet som mindre farlig enn alkohol og tobakk.

Over hele Europa ser vi en økning i andelen av lokalt dyrket cannabis, og også i Norge finner vi mye små-skala hjemmeproduksjon.21 Det er vanskelig å knytte metaforene rundt dette til «War on Drugs».

For cannabis ser vi økende medisinsk bruk knyttet til for eksempel multippel sklerose. Helsemyndighetene har ikke maktet å forholde seg adekvat til dette, åpenbart på grunn av stoffets illegale status.22 En kommer til å se endrede regimer her, og det vil også kunne ha konsekvenser for kriminaliseringen av cannabis.

Hele feltet endrer seg, men jeg tror likevel et siste punkt kan vise seg avgjørende, nemlig politikken på tobakksområdet: Tobakk bedømmes nå gjerne som farligere enn cannabis. Prevalensen for daglig røyking har falt dramatisk de siste femti årene –

for menn fra nærmere 70 % til under 20 %, og neppe mer enn 5–8 % er nikotinavhengige (Pedersen 2009). Én grunn til suksessen har vært omfattende opplysning om skadene. En annen har vært streng regulering innen en modell med fortsatt legal tilgang på tobakk. Røykeloven aksepteres nå av alle. Tobakk blir ikke lenger stilt ut i butikker, og den nye generasjonen av skremsel på sigarettpakkene vil oppleves som dramatisk. Nylig så vi lokale forbud mot å røyke i arbeidstida, og de vil styrke seg. Men internasjonalt ser en krav om «total ban» fra aktivistorganisasjoner, en sentral norsk forsker har nylig foreslått det, og i vagere form snakker politikere i flere land om «et tobakksfritt samfunn» og «å fase ut sigarettene».23 Vi vil måtte ta valg som minner om dem vi en gang gjorde overfor cannabis.

Bør vi forby tobakk? Nei. Erfaringene fra tobakksfeltet viser hvor vellykket et strengt reguleringsregime uten forbud og kriminalisering kan være. Kontrolltiltakene på tobakksfeltet vil nok øke ytterligere, og det er gode grunner for det. Men alkoholforbudet rundt første verdenskrig og narkotikaforbudet de siste tiårene vil neppe – når en får tenkt seg om – gjøre tobakksforbud og kriminalisering av røyking fristende. Derimot vil apotekliknende salg være nærliggende.24 Jeg tror dette vil kunne åpne for en debatt om legalt salg av cannabis, innen samme system. En vil se at en på denne måten kan få en god verktøykasse for regulering som en i dag mangler på cannabisfeltet. Salg av khat vil antakelig passe i samme modell. Khat vurderes gjerne som mindre farlig enn både alkohol, tobakk og cannabis (Nutt, King m.fl. 2007), men bruken er kriminalisert og knyttet til en illegal økonomi i sårbare grupper i Oslo.

Blir ikke de økonomiske kostnadene ved å etablere nye utdanninger, nye profesjoner, en ny infrastruktur for salg for store? Svaret er at de menneskelige og økonomiske kostnadene ved dagens narkotikapolitikk kan rettferdiggjøre svært kostnadskrevende tiltak. Dersom tiltakene kan nyttiggjøres på tobakksfeltet, er det enda lettere å forsvare dem. Noen vil hevde at vi bør bygge videre på Vinmonopolet. Personlig synes jeg det er en god idé, men den er urealistisk: Kostnadene ved alkohol er enorme, men det er altfor mange ressurssterke brukere. Mer restriktiv regulering vil ikke godtas.

Forskerne

La meg avslutte litt personlig: Jeg har arbeidet som forsker i mer enn 25 år. Jeg har jobbet med ulike tema, men hele tida også med rusmidler. Like lenge har jeg still-tiende akseptert premissene under narkotikapolitikken. Det vil si: Jeg har vært kritisk, men jeg har ikke orket – eller kanskje riktigere – ikke villet ta belastningene ved å artikulere kritikk.

Det er nå et halvt år siden jeg offentlig endret posisjon. Det har vært forbundet med personlig ubehag. Mange er «skuffet», mange er kritiske, mange mener jeg tar feil. Dette lever jeg med. Derimot er et annet forhold interessant: Jeg har i mange år vært en av de norske forskere som har holdt flest foredrag om rusmidler. Mange øns-ker kunnskap om dette, mange arbeider med det og tusener lever av det – i departementer, direktorater, rus-, skole-, kultur-, sosial-, helse- og justissektor og i politiet.

Norsk Narkotikapolitiforening alene har 2000 medlemmer av et politikorps på 9000. Det er en rekke frivillige organisasjoner på feltet, de fleste får mye offentlig støtte. Forespørslene om fordrag har vært uten ende. Etter et jeg skiftet posisjon på dette ene punktet, har de så å si stoppet opp. Det kan se ut til at vi har etablert et stort apparat som lever av rus og som holdes oppe av et bestemt verdigrunnlag. Det kan se ut til at spørsmål og kritikk tolkes som naivitet eller moralsk brist.

Dette er et komplisert felt, svarene er ikke gitt. I siste instans handler det mye om verdier og politikk. En innvending til mitt tenkesett, som jeg har sans for, kan være at jeg legger opp til et system for subtil kontroll og disiplinering gjennom det «apoteksystemet» jeg foreslår – særlig av svake og avvikende grupper. Vi bør diskutere hvor langt staten i det store og hele skal gå i å regulere våre liv, også på dette feltet. Det kan også virke selvmotsigende at jeg aksepterer streng regulering av tobakk, som brukes av svakstilte grupper, men avfinner meg med at dette er urealistisk for alkohol, selv om alkoholskadene er vel så store. Grunnen er at brukerne av alkohol er flere og at de har mer ressurser. Det er flere slike paradokser, og vi bør diskutere dem inngående. Men jeg er sikker på at dagens narkotikapolitikk ikke fungerer og at det var riktig å starte en debatt. Jeg er også sikker på at vi kommer til å se endringer. Det skjer mye i andre land, etter hvert blir også vi tvunget til å tenke nytt.

Jeg tror «War on Drugs» om noen år vil bli betraktet som et trist eksperiment. Den ble erklært i møtet med 1960-tallets provoserende hippiekultur og Vietnam-protester-ende studenter. I Norge ble dette blandet med ideologi fra avholdsbevegelsen. En moralsk panikk, en redsel for noe nytt og fremmed, feide over landet, og vi har ikke klart å korrigere den. For mange var krigen velment. Likevel ble resultatet mer feilslått enn forbudstida mot alkohol. Den internasjonale kriminaliteten har skutt fart. Millioner blir straffeforfulgt, stort sett de svakeste blant oss. Narkokriminaliteten er meget stor, også hos oss, og den er en refleks av lovverket. Intellektuelle, forskere, politikere, jurister og helse- og sosialarbeidere har godtatt det hele. Det er ubehagelig å si det, men mange har også levd godt av dette systemet.

Norske forskere på rusfeltet har sviktet mer enn andre når det gjelder å avdekke kostnadskontoen og peke på alternativer. Det gjelder dessverre også meg selv. Men et særlig ansvar hviler på SIRUS. Instituttet leverte en gang kritiske analyser av dette -feltet. De siste tiårene har kritikken forstummet. Det meste av midler til norsk sam-funns-forsk-ning på rusfeltet sluses i dag inn til SIRUS. Det er nesten fullfinansiert, -organisatorisk er det altfor tett koplet til staten gjennom sin eier Helsedepartementet. Norges forsk-ningsråd har gjennom 30 år arbeidet for å avvikle slike tette bånd, og de har etablert en struktur som de andre anvendte instituttene er del av. Den skaper armlengdes avstand til eiere med sterke politiske og ideologiske interesser. SIRUS og Helsedepartementet ønsker seg av en eller annen grunn ikke inn i denne strukturen. På SIRUS har en – med rette – vært skeptisk til styring fra tobakks-, alkohol- og legemiddelindustrien. Jeg har alltid vært forundret over at en ikke ser at penger fra staten også kan disiplinere. På narkofeltet må det være innlysende. SIRUS feirer til høsten 50 år. Det er tid for forandring – både i forskningspolitikken og i narkotikapolitikken.

Litteratur

Andenæs, J. (1996). «En mer human og rettferdig narkotikapolitikk?» I Pedersen, W. og H. Waal. Rusmidler og veivalg. Oslo: Cappelen Akademisk.

Christie, N. og K. Bruun (1985). Den gode fiende. Oslo: Universitetsforlaget.

EONN (2009). Narkotikasituasjonen i Europa. Årsrapport fra eonn. (emcdda). Lisboa: EONN.

Greenwald, G. (2009). Drug decriminalization in Portugal. Washington DC: Cato Institute.

Hickman, M., P. Vickerman m.fl. (2009). «If cannabis caused schizophrenia – how many cannabis users may need to be prevented in order to prevent one case of schizophrenia?» Addiction 104: 1856–1861.

Lind, B. Bergersen (1974). Narkotikakonflikten. Stoffbruk og myndighetskontroll. Oslo: Gyldendal.

MacCoun, R. og P. Reuter (2001). Drug War Heresies. Cambridge: Cambridge University Press.

Maloff, D. (1981). «A review of the effects of the decriminalization of marijuana». Contemporary Drug Problems 10: 307–22.

Moore, T., S. Zammit m.fl. (2007). «Cannabis use and risk of psychotic or affective mental health outcomes: a systematic review». Lancet 370: 319–28.

Nutt, D., L. King m.fl. (2007). «Development of a rational scale to assess the harm of rugs of potential misuse». Lancet 369: 1047–53.

Parker, H., J. Aldrige m.fl. (1998). Illegal leasure: The normalisation of adolescent recreational drug use. London: Routledge.

Pedersen, W. (2009). «Cannabis use: Subcultural opposition or social marginality?». Acta Sociologica 52: 135–48.

Pedersen, W. (2009). «Røyking og nikotinavhengighet». Tidsskrift for Den norske lægeforening 129: 1628–30.

Pedersen, W. og T. Skardhamar (2009). «Cannabis and crime: Findings from a longitudinal study». Addiction.

Pudney, S. (2010). «Drugs policy: what should we do about cannabis?». Economic Policy: 167–209.

Reinarman, C., P. Cohen m.fl. (2004). «The limited relevance of drug policy: Cannabis in Amsterdam and in San Francisco». American Journal of Public Health 94: 836–42.

Sandberg, S. (2010). «Cannabiskultur». Tidsskrift for samfunnsforskning. Til vurdering.

Sandberg, S. og W. Pedersen (2009). Street capital: Black cannabis dealers in a white welfare state. Bristol: Policy.

Stoltenberg, T. (2001). Det handler om mennesker. Oslo: Gyldendal.

UNODC (2006). Economy of illegal drugs, United Nations Office on Drugs and Crime (UNODC).

Wouters, M. og D. Korf (2009). «Access to licensed cannabis supply and the separation of markets policy in The Netherlands». Journal of Drug Issues 39: 627–651.