Hvor relevant er Darwin i studiet av politikk? Evolusjonsmodeller har lenge spilt en viktig rolle, men i hvilken grad bygger de på Darwins evolusjonslære? Er modellene analogier og metaforer med bare tilsynelatende forbindelser til evolusjonslæren?1

Den biologiske evolusjonslæren forklarer endringene og variasjonen i livsformer gjennom mutasjoner og naturlig utvalg. Det er variasjon innenfor enhver populasjon. Noen av variantene vil være litt bedre tilpasset omgivelsene enn and-re; de har litt større evne til å tilegne seg knappe ressurser, overleve og forplante seg videre. Dermed har de litt større sjanser til overføre disse trekkene til etterkommere, såfremt forskjellene er arvelige. Gradvis endrer populasjonen seg gjennom naturlig utvalg over mange generasjoner; den tilpasser seg omgivelsene og endrer seg med endringer i omgivelsene. Utvalgsmekanismen er kumulativ i den forstand at selv om hver generasjon er bare litt forskjellig fra den foregående, kan endringen over mange generasjoner være stor.

Ut over dette generelle grunnlaget er det uenighet mellom evolusjonsbiologer.2 Går avstamningen og det naturlige utvalg gjennom gener eller organismer? I hvilken forstand gir det mening å snakke om naturlig utvalg på slektskaps- og gruppenivå? Hvilken rekkevidde har teorien? Omfatter den menneskelig atferd og kulturelle former?

Vi skal se hvordan statsvitenskapelig analyse forholder seg til evolusjonslærens endringsmodell. Spørsmålet er hvor-vidt endringsmekanismene i biologien gir mening i studiet av politiske fenomener, eller om evolusjon her er en løs metafor.3

Evolusjon og politisk utvikling

Med avkoloniseringen og dannelsen av nye, selvstendige stater på 1950-og 60-tallet, ble politisk utvikling en sentral del av statsvitenskapen. De nye statenes framvekst ble sammenlignet med den historiske framveksten av stater i Europa. Stater var politiske enheter med et avgrenset territorium og en politisk-administrativ sentralmakt. Politisk utvikling var veien fra slektskapsbaserte samfunn til moderne nasjonal- eller territorialstater.4 Det var også utviklingen fram mot demokratiske regimer, med en regjering som sto til ansvar for befolkningen, og en velferdsstat som omfordelte goder mellom regioner og mellom samfunnsklasser.

Mange av de nye statene manglet både en effektiv sentralmyndighet og en befolkning som betraktet seg som del av et politisk fellesskap, selv om de var formelt anerkjent som stater og hadde medlemskap i FN og andre internasjonale organisasjoner. I studiet av politisk utvikling ble det gjerne beskrevet ulike stadier, fra den sentraliserte kontrollen over territoriet via utviklingen av nasjonal identitet til framveksten av demokratisk styresett og et omfordelende velferdssystem. Dette utviklingsforløpet var langvarig i Vest-Europa, fra de tidlige statsdannelsene etter føydalsystemet, mens tidsrommet var svært komprimert i Afrika og deler av Asia og Stillehavsområdet etter at de europeiske kolonimaktene trakk seg ut. I noen av koloniområdene hadde det vært en form for stats- og imperiedannelse forut for kolonialismen.

Lå det en evolusjonsmodell til grunn i analysene av statsdannelse og politisk utvikling? I det 19. århundre var viktige deler av samfunnsteorien evolusjonistisk. Comte og Spencer så på sosial varia-sjon som uttrykk for ulike stadier i en universell og ensartet vekstprosess. Den underliggende historiske bevegelsen var evolusjon fra enkle og udifferensierte former til heterogene og differensierte. Spencer og hans etterfølgere betraktet differensiering som en organisk lovmessighet. Ikke-europeisk samfunnsutvikling kunne plasseres på en linje som ledet fram mot de institusjonelle formene i Europa, slik treets vekst og fruktens modning i hovedtrekk var bestemt av frøets egenskaper.5

Funksjonalismen fra tidlig på 1900-tallet, med Durkheim, Malinowski og Radcliffe-Brown, var et brudd med evolusjonistisk samfunnsteori. Perspektivet var mer mikro-orientert, med vekt på observerbare elementer og relasjoner innenfor avgrensede sosiale systemer. Endring kunne forklares gjennom akkumulering av spenninger som status-inkonsistens, uperfekt sosialisering og uklare rollespesifikasjoner. Det var indre spenninger og motsetninger i den sosiale strukturen som forklarte sosial endring, ikke strukturens forhistorie eller generelle, evolusjonære mønstre.

På 1950- og 60-tallet gjennomgikk funksjonalismen en evolusjonær vending med sentrale navn som Leslie White, Gordon Childe, Talcott Parsons og Robert Bellah.6 Dette ble kalt neo-evolusjonisme. Den fjernet seg fra de funksjonalistiske sosialantropologenes småsamfunn og knyttet an til utviklingsproblemet og de nye statenes utfordringer på makronivå. Childe beskrev den globale samfunnsutvikling i en sekvens fra savagery (jeger- og samlersamfunn) via barbarism (landbrukssamfunn) til civilization (byutvikling og yrkesspesialisering). Parsons samlet perspektivet om det han kalte evolutionary universals – strukturelle nydannelser som gjorde det mulig for et sosialt system å øke sin tilpasningsevne med sikte på fremtidig utvikling. Slike nydannelser forutsatte et brudd med stammesamfunnets dominerende slektskapssystem. De kom til uttrykk ved en klarere form for sosial lagdeling og ved en differensiering av sosiale funksjoner der særlig den politiske sfære ble skilt ut fra slektskapssystemet. Spesialiserte politiske institusjoner – byråkrati, rettsvesen, representative organer – kunne treffe beslutninger som økte tilpasningsevnen overfor nye utfordringer. I økonomien var penge- og markedssystemet tilsvarende evolutionary universals som ga økt tilpasningsevne og la grunnlaget for økonomisk vekst.

Robert Bellah sammenfattet det neo-evolusjonistiske perspektivet slik:

Evolution at any system level I define as a process of increasing differentiation and complexity of organization which endows the organism, social system, or whatever the unit in question may be, with greater capacity to adapt to its environment so that it is in some sense more autonomous relative to its environment than were less complex ancestors. I do not assume that evolution is inevitable, irreversible, or must follow any single particular course. Nor do I assume that simpler forms cannot prosper and survive alongside more complex forms. What I mean by evolution, then, is nothing metaphysical but the simple empirical generalization that more complex forms differ from those of less complex forms. 7

Slik ble kritikken mot den klassiske evolusjonismens standardiserte, ensartede modell besvart. Julian Steward hadde tidligere nyansert evolusjonismen i samfunnsvitenskapen med sin tese om multi-lineær evolusjon.8 Utviklingen kunne være regressiv og irregulær, følge mange veier, men var likevel knyttet til generelle kvaliteter som differensiering og tilpasningsevne. Neo-evolusjonismen hadde tre grunnelementer: differensiering, når separate institusjonelle sfærer ble skilt ut og spesialisert; reintegrasjon, når en differensiert sosial orden ble knyttet sammen gjennom komplementære oppgaver, slik som funksjonell arbeids-deling; og tilpasning, når den institusjonelle spesialiseringen gjorde det mulig å overskride tradisjonelle rammer og tilpasse økonomi og samfunnsliv til skiftende utfordringer.

Det neo-evolusjonistiske perspektivet var et svar på utviklingsproblemet og den skjøre politiske stabiliteten i de nye statene etter avkoloniseringen. Perspektivet ga en generell modell for tilpasningsevne, styringskapasitet og økonomisk vekst i en moderne verden. For å holde differensieringsprosessene i tømme, integrere og stabilisere dem, var befolkningens gjensidige solidaritet og samling om statens institusjoner nødvendig. Dette ble kalt nasjonsbygging, og den kunne fremmes gjennom strategisk motiverte tiltak. Nasjonsbygging var re-integrasjon på et høyere nivå enn innen det enkelte småsamfunn. Det var en forutsetning for tilpasningen til en verden av territorialstater.

Stein Rokkan tillempet det neo-evolusjonistiske perspektivet til empiriske analyser på makronivå.9 Han beskrev politisk utvikling gjennom fire faser – statsdannelse, med offentlig kontroll av territoriet; nasjonsbygging, med kulturell standardisering; deltakelse, med massepartier og demokratisering; og omfordeling, med utbyggingen av en legitimerende velferdsstat. Slik ble den sosiale integrasjonen gradvis sterkere.

Så brøt Rokkan med neo-evolusjonismen som svar på utviklingsproblemet og den utfordringen de avkoloniserte statene sto overfor. Han hevdet at europeisk nasjonsbygging hadde gjennomgått en integrasjonssekvens i fire faser som ikke lot seg gjenta i den tredje verden. Nasjonsbyggende eliter i Europa kunne løse de viktigste problemene med statsdannelse før utfordringen fra massedeltakelse og økonomisk omfordeling ble aktualisert, mens post-koloniale eliter møtte disse utfordringene samtidig, som en kumulativ krise. Den europeiske utvik-lingsmodellen lot seg ikke kopiere.

Det neo-evolusjonære studiet av samfunnsmessig og politisk endring har sitt faglige utgangspunkt hos Herbert Spencer, ikke hos Darwin. Spencer sto for en mer generell evolusjonsmodell, uten naturlig utvalg som seleksjonsmekanisme. Differensiering ble sett som et allment utviklingsprinsipp. Det foregikk en iboende endring fra enkle, usammensatte til komplekse, sammensatte former. Spencer beskriver den generelle evolusjonen i et langt essay fra 1857. Han sier at den samme law of organic process gjelder enten det er snakk om naturen og livsformene eller samfunnet, styresettet, næringslivet, språket, vitenskapen eller kulturen. Overalt foregår det en «transformasjon fra det homogene til det heterogene».10 Darwin overtok uttrykket survival of the fittest fra Spencer og førte det med en henvisning inn i en senere utgave av Origin of Species. Uttrykket betydde det som passet best til gitte omgivelser, men Spencer hadde ingen kausal evolusjonsmekanisme å gi videre til samfunnsvitenskapene.

Ernest Gellner hevdet at fraværet av en teori om årsaksmekanismer følger med fra Spencer og inn i neo-evolusjonismen. Vi får beskrevet utviklingsstadiene, men ikke de mekanismene som genererer dem. En sosial orden blir ikke forklart selv om den blir plassert inn i en utviklingsserie.11

Denne kritikken er bare delvis treffende. Det vi finner innenfor det neo-evolusjonistiske perspektivet er en teori om kulturell evolusjon ved imitasjon, erfaring og læring. Biologisk arv setter grenser og åpner muligheter, men kulturell evolusjon kan foregå uten selektiv overføring av genetiske egenskaper. Mennesker har fått nedarvet intelligens og språkevne, og bruker dette som grunnlag for beslutninger og bevisste strategier. De kan lære av erfaring og overføre erfaringene til etterkommere. Parsons’ evolutionary universals og Rokkans nasjonsbyggingsmodell er bygd på en forutsetning om tilpasning gjennom læring. Evolusjonsperspektivet har videreført Spencers syn på universell differensiering, og ligner mer på Lamarck enn på Darwin i forutsetningen om at ervervede egenskaper kan over-føres. Men de blir overført kulturelt og ikke biologisk.

Den historiske materialismen er også en form for evolusjonsteori. Marxistisk periodisering av produksjonsmåter er en universell evolusjonsmodell, med en innebygget endringsmekanisme. Når utviklingen når et visst nivå, inntreffer det spenninger som fører til revolusjonære brudd; «utviklingsformene blir til lenker»; føydalismen etterfølger antikk produksjon og blir etterfulgt av kapitalismen når teknologi og produktivkrefter sprenger den. Dernest revolusjonerer kapitalismen produksjonen gjennom teknologisk konkurranse. Ved innovasjon forsøker den enkelte kapitalist å skaffe seg en midlertidig monopolgevinst som så blir møtt av konkurrentenes innovasjonsforsøk.

Joseph Schumpeter ga perspektivet en ikke-revolusjonær form ved å beskrive kapitalismen som en vedvarende sprangvis utvikling der «skapende sammenbrudd» ga grunnlag for teknologiske gjennombrudd og ny vekst.12 Innen norsk økonomisk historie har dette vært et viktig perspektiv på krisen i mellomkrigstiden.13 Betydningen av en større offentlig sektor og en aktiv statsmakt ble en viktig politisk lærdom av krisen, teoretisk begrunnet av Keynes. Kapitalismen kunne reformere seg gjennom erfaring. Slik har både Spencer og Marx inspirert neo-evolusjonistiske retninger i nyere samfunnsforskning.

Evolusjon og kollektiv handling

På 1960-tallet kom det en annen vending i retning av evolusjonsteori i statsvitenskapen, men fra en annen kant og innen en annen del av faget. Utgangspunktet var problemene med å finne fellesløsninger på miljøspørsmål, samordning av lønnskamp og bidrag til offentlige goder. Hvorfor er kollektiv handling så vans-kelig? En biolog og en økonom skisserte tenkemåter som fikk stor betydning for deler av statsvitenskapen.

I «The Tragedy of the Commons» var Garrett Hardins hovedpoeng at en uhemmet befolkningsvekst ville føre til sammenbrudd for alle.14 Uansett tekniske tiltak, var ressurstilgangen ikke ubegrenset. Han brukte beiterett til en avgrenset allmenning som illustrasjon. Med åpen adgang for alle, ville hver kvegeier holde så mange dyr som mulig. Inntekten fra ett dyr mer, ville nesten i sin helhet tilfalle eieren, mens de negative følgene av ett ekstra dyr, i form av overbeiting, ville bli delt på alle kvegeierne. For hver enkelt ville den umiddelbare skadevirkningen være ørliten. En rasjonell kvegeier ville derfor konkludere med at det lønte seg for ham å plusse på ett og ett dyr til, inntil allmenningen var ødelagt fordi alle handlet ut fra samme logikk.

Sammenbruddet kunne unngås ved ulike metoder – utstykking av allmenningen som privateiendom, et offentlig eierskap med tildeling av begrensede bruksrettigheter etter ulike kriterier, loddtrekning eller rasjonering av adgangen ved et køsystem. Alle metodene har vært brukt, i ulike situasjoner.

Mange presserende problemer kunne ikke løses slik. Forurensning av luft og vann kan under visse vilkår reguleres gjennom utslippskvoter, men den fysiske «allmenningen» som omgir oss kan ikke så lett gjerdes inn og stykkes ut. Det lønner seg for hver enkelt å forurense, så lenge kostnadene blir fordelt på et stort antall. Nettopp antall mennesker er problemet, fordi naturen har begrenset evne til selvrensing over et visst punkt. Grunnstrukturen i Hardins analyse viser seg fortsatt i aktuelle forhandlinger om miljøtiltak. Hans konklusjon var at første skritt på veien mot en løsning av allmenningsproblemet, og befolkningsproblemet, var erkjennelse av at frihet måtte begrenses av nødvendighet. Noen teknisk løsning fantes ikke. Artikkelen ble en moderne klassiker innen viktige deler av statsvitenskapen.

Hardins analyse hadde også et darwinistisk poeng. Moralske appeller om tilbakeholdenhet – i forurensning, antall beitedyr eller antall barn – ville ha liten effekt. Noen ville rette seg etter appellen i større grad enn andre, med den følge at de som ikke føyde seg kom bedre ut og formerte seg mer. Var tilbøyeligheten arvelig, ville den selekteres over mange generasjoner. Løsninger av typen appell til samvittigheten innebærer å utforme et seleksjonssystem som i det lange løp fjerner samvittigheten fra kappløpet.15

Mancur Olson tok opp andre problemer ved kollektiv handling, men i et analytisk perspektiv som lå nær Hardin. The Logic of Collective Action snudde opp ned på etablerte forestillinger om organisasjonsmakt og pressgrupper.16 Den tradisjonelle visdom sa at demokratiet kom til uttrykk og trivdes i konkurransen mellom interessegrupper. De balanserte hverandre og ga gjennomslag i kraft av antall medlemmer og opinionsintensitet. Hvorfor slår da ikke de mange forbrukeres interesser sterkere igjennom overfor et lite antall produsenter? Hvorfor forblir bensinprisene og kjøttprisene langt høyere enn flertallet ønsker? Hvorfor får de rike beholde så mye av sin inntekt etter skatt til tross for at de mindre velstående er langt flere? Hvordan kan de amerikanske helseforsik-ringsselskapene klare å blokkere sen-trale politiske reformer som et stort flertall ser seg tjent med, og hva forklarer National Rifle Associations makt over våpenlovgivningen? Hvordan kan – generelt sagt – særinteresser bli så sterke at de forhindrer valgte politikere fra å føre en politikk i tråd med det storparten av velgerskaren ønsker?

Olsons svar var at de mange er for spredte og for lite motiverte til å engasjere seg. Dette er strukturelt bestemt. De ser at egen aktivitet betyr minimalt for utfallet og opptrer derfor heller som -gratispassasjerer på organisasjoner som skal ivareta deres interesser. Gratispassasjerer blir de når interessekamp er kamp for et fellesgode som alle berørte nyter godt av enten de deltar eller ikke. Fagforeningers kamp for høyere lønn tjener alle lønnstakere. Bondeorganisasjoners kamp for prissubsidier tjener alle bønder. Miljøorganisasjoners kamp for renere luft tjener alle som puster. Når den enkeltes innsats isolert sett betyr svært lite og forbedringer kommer alle til gode, fortoner det seg som svært gunstig å være gratispassasjer.

For å tiltrekke seg medlemmer kan store organisasjoner tilby andre og mer individuelle særfordeler enn interessekampens hovedformål. Det kan være forsikringsavtaler med medlemsrabatt, feriehus, servicetilbud eller eksklusive publikasjoner. Dermed blir kamp for felles mål et biprodukt av av andre ordninger som motiverer medlemmene enkeltvis.

Små grupper av produsenter eller and-re særinteresser har lettere for å engasjere medlemmene i samordnet interessekamp. I oversiktlige smågrupper er det lettere å se at hver enkelt har stor betydning. De som ikke deltar kan lettere rammes med sanksjoner. Koblingen mellom individuell innsats og felles gevinst er tettere. Derfor er det mindre rasjonelt å være gratispassasjer. Slik kan små og høyt motiverte pressgrupper – særinteresser og profesjonelle karteller – få gjennomslagskraft på bekostning av bredere samfunnsinteresser. Støtten til offentlige goder lider på grunn av et kollektivt handlingsproblem. Det individuelt rasjonelle blir kollektivt irrasjonelt.

Grunnmodellen i Hardins og Olsons analyser er et enkelt Fangens dilemma-spill. Her er strukturen slik at i valget mellom samarbeid og brudd, svarer det seg for hver enkelt å bryte uansett hva den andre gjør. Hvis begge valgte en samarbeidsløsning framfor brudd, ville de komme bedre ut enn om begge brøt. Men ingen av dem stoler på at den andre ikke vil forsøke å oppnå en ytterligere fordel gjennom ensidig brudd. Derfor bryter begge, og de havner ut med nest dårligste løsning. Enkelt oppstilt, med 4 som beste utfall og 1 som dårligste:

Aktør B
SamarbeideBryte
Aktør ASamarbeide3,31,4
Bryte4,12,2

To individuelt rasjonelle aktører bryter begge samarbeidet og havner i nederste høyre rute, med et kollektivt irrasjonelt utfall. Mange sider ved nasjonal og internasjonal politikk illustrerer dette dilemmaet. Rustningskappløp er et godt eksempel, der to gjensidig mistenksomme stater begge ruster opp av frykt for at motparten skal tilrane seg et overtak ved å ruste opp dersom en selv ruster ned. Dermed kan både kostnader og uønsket krigsrisiko øke for begge.

Denne grunnmodellen betyr at alle taper når hver enkelt ivaretar sin egen-interesse. Gratispassasjerproblemet har som følge at kollektive goder forfaller. Olsons poeng er også at utsiktene til samarbeid synker når det er mange deltakere. Koordineringsproblemet blir større, og fristelsen til å være gratispassasjer stiger.

Fangens dilemma-spillet har vært brukt som et argument for statsmakt – en overordnet myndighet som sørger for at kollektivt gunstige fellesløsninger blir iverksatt. Allmenningen kunne alternativt reddes ved utstykking til private eiere der hver enkelt hadde ansvar for ressursforvaltningen på sin teig. I mange -situasjoner er ingen av disse løsningene brukbare. Det er ingen overordnet myndighet i internasjonale forhold, og det globale miljøet kan ikke sperres av og stykkes ut til alle som er avhengige av det.

Hvor robuste er så disse resonnementene i eksperimentelle og empiriske studier? Er samarbeid og fellesgoder så vanskelig å få til som Hardins og Olsons analyser skulle tilsi? I en rekke studier siden 1990-tallet synes konklusjonene deres å slå sprekker.

Ett av uttrykkene for en halv vending i studiet av kollektiv handling finner vi i arbeider av Ellinor Ostrom.17 Hun gjennomgår både eksperimentelle studier og feltstudier som viser større tendens til samarbeid om fellesløsninger enn det som er optimalt ut fra ren egeninteresse.

Det har vært gjennomført en rekke eks-perimentelle studier av aktørers vilje til å bidra til kollektive goder under ulike betingelser.18

I mange eksperimentelle spill er bidrag til et kollektivt gode mer utbredt enn individuell egeninteresse skulle tilsi. Omfanget av slike bidrag har en tendens til å synke etter første spill, men det går ikke ned til null. Samarbeidsviljen øker gjennomgående når spillerne kan se hverandre, i forhold til fullstendig anonyme situasjoner. På tilsvarende vis øker den når spillerne kan diskutere ansikt til ansikt, når sosial bakgrunn sammenfaller og i samfunn med generelt tillitsfulle relasjoner. En sammenfattende forklaring kan være at tillit til at andre samarbeider kan øke den enkeltes vilje til samarbeid; de som tror at andre vil samarbeide, samarbeider oftere selv. I direkte kommunikasjon kan en avkreve løfter som har betydning for egen atferd. Ved gjensidig synlighet kan en tolke kroppsspråk og andre signaler enten spillerne diskuterer eller ikke.

Eksperimentelle spill viser at aktør-typene varierer også innen relativt homogene grupper som studenter i bestemte fag. Noen er rasjonelle egoister, noen er betinget samarbeidsorienterte, noen er hevnere med stor vilje til å straffe andre selv om det koster dem eget tap. Vi finner en blanding av krigerske, fredsommelige og moderate strategier.19 En populasjon består av hauker, duer, ugler og sikkert andre arter med varierende atferdstrekk i beslutningsspill.

Feltstudier analyserer reelle situasjoner der kollektiv handling er et problem. Det kan være lokalsamfunn med behov for kunstige vanningsanlegg eller tiltak for å verne biologisk mangfold og truede dyrearter. Dette er situasjoner der vi finner det klassiske problemet med å verne allmenningen.20 Også her er funnet at samarbeidsordninger kan oppstå i situasjoner der Hardins og Olsons resonnementer skulle tilsi at alle var egoister eller gratispassasjerer. Noen prinsipper knyttet til vedtak styrker sjansen til å oppnå fellesløsninger, slik som klar avgrensning av hvem som er omfattet av løsningen, regler for ressursbruk og fordeling av goder, deltakelse fra de berørte i regelutformingen og rask og enkel konfliktløsning.

Samarbeidserfaring er selvforsterkende gjennom læring og utvikling av sosiale normer – felles forestillinger om hva som er påbudt, tillatt og forbudt. Feltstudier og eksperimentelle spill peker i samme retning.

Hva er forklaringen på at samarbeidsløsninger er mer utbredt enn individuell rasjonalitet skulle tilsi?

En strengt evolusjonær forklaring vil være at samarbeidsløsninger er en tilpasningsstrategi som har utviklet seg gjennom seleksjon. Individer som kan delta i løsningen av dagligdagse samhandlingsproblemer – inkludert med evne til å skille de svikefulle fra dem som er tillit verdig – har en seleksjonsfordel. I en evolusjonær startfase skjer sam-arbeidet kanskje mellom slektninger. Slektskapsseleksjon innebærer en utvikling av trekk som favoriserer nære slektningers overlevelsesmuligheter selv om det enkelte individ ofrer seg. Gruppe-seleksjon betyr en utvikling av atferdstrekk som favoriserer en gruppes overlevelse innen et bestemt territorium, og ikke det enkelte individ. Slektskaps- og gruppeseleksjon har vært mye diskutert blant evolusjonsforskere.21

Hovedpoenget i en strengt evolusjonær modell, er at tendensen til samarbeidsløsninger i strid med individuell egoisme skyldes en nedarvet evne til å lære sosiale normer. Hvilke normer som slår igjennom, varierer mellom familier og mellom kulturer. Norminnholdet er avhengig av konteksten, slik generell språkevne er nedarvet, mens oppvekstmiljøet bestemmer hvorvidt læringsspråket er norsk, kinesisk eller noe annet. Normbrudd blir sanksjonert ved internalisering eller ved at bruddet blir kjent av andre. I det første tilfellet kalles det skyldfølelse, og i det andre tilfellet kalles det skam.

Denne forklaringen innebærer ikke at atferden kan avledes av nedarvede personlighetstrekk eller biologiske behov. Genetisk betingede tendenser kan modifiseres av læring og erfaring, tanker og følelser, når beslutninger blir truffet. Atferdsmønstre og sosiale normer kan betraktes som et resultat av strategisk interaksjon. Evolusjonær spillteori gir et perspektiv på dette.

Evolusjonær spillteori

Organismer som utelukkende er drevet av biologiske behov utvikler overlevelsesstrategier, men ikke som bevisste valg. En forskergruppe ved MIT brukte nylig spillteori for å forklare atferd hos gjærsopp, der noen individer utsondret et enzym som spaltet sukrose til fordøyelige sukkermolekyler, mens andre snyltet på denne nødvendige virksomheten. Selv om det var kostnader ved å gjøre en oppgave som kom alle til gode, ble dette oppveid av en liten fordel i adgangen til sukker. Dermed overlevde også de som ikke snyltet. Bestanden av tjenesteytende og snyltende individer holdt seg i likevekt.22

Evolusjonær spillteori ser på atferdstrekk som en tilpasningsprosess, der bed-re tilpasset atferd blir selektert. Et fellestrekk ved ulike evolusjonære spillmodeller er at par av aktører gjentatte ganger møtes i interaksjon, i et «spill», og at en dynamisk prosess forklarer hvordan aktørene tilpasser sin atferd over tid.

En illustrerende grunnmodell er John Maynard Smiths teori om evolusjonært stabil likevekt.23 To dyr som kjemper om knappe ressurser kan ha to rene strategier til rådighet, en aggressiv (hauk-H) og en ettergivende (due-D). Hauk mot hauk kan gi et tap (for eksempel i antall levedyktig avkom) for begge; due mot due et svakt utbytte, men med sårbarhet for en mer aggressiv strategi fra en mutant eller en hauk utenfra; hauk mot due gir utbytte for hauk og ingenting til due, i en matrise:

HD
H-2,-22,0
D0,21,1

Etter som populasjonen med slike par-vise møter utvikler seg, vil den relative frekvensen av aggressive og ettergivende strategier bli forandret. En aggressiv strategi, med en populasjon som bare består av «hauker», vil ikke være evolusjonært stabil. Haukene reduserer hverandres reproduksjonssuksess i kamp om knappe ressurser. Heller ikke en ettergivende strategi – bare «duer» – er evolusjonært stabil, fordi en mer aggressiv mutant eller en haukete inntrenger ville få overtak og etter hvert fortrenge de ettergivende. Det er en passende blanding av aggressiv og ettergivende strategi, av «hauker» og «duer», som er evolusjonært stabil, i den forstand at reproduksjons-dynamikken ville nøytralisere mutanter som fikk et kortsiktig overtak.

I evolusjonær spillteori betyr utfall (payoff) endringer i tilpasningsevne (fitness), og dynamikken er befolkningsevolusjon. Her forutsettes ikke rasjonelle spillere med preferanser, som i klassisk spillteori. Evolusjonær stabilitet betyr likevekt over generasjoner. Det er en underkategori av Nash-likevekt i klassisk spillteori, der stabiliteten ligger i at ingen av spillerne vil kunne vinne på å -endre sin strategi så lenge motparten holder fast på sin. Det evolusjonære perspektivet ligger i at strategier – atferdstrekk – som gir bedre enn gjennomsnittlig utfall blir selektert og øker sin befolkningsandel over tid, mens de strategiene som gjør det dårligere svinner inn. Tilpasningsprosessen selekterer atferds-trekk som går i arv. Det er ikke rasjonelle aktører som velger strategier. Evolusjonær spillteori kan belyse konkurranse om knappe ressurser, partnervalg, varsling ved fare og andre atferdstrekk.

Teknologisk endring og komplisert tilpasning til naturgitte omgivelser kan -tolkes evolusjonært, som resultat av en -seleksjonsprosess gjennom prøving og feiling. Kapitalistisk konkurranse er en analogi til naturlig utvalg, der de best egnede strategiene blir selektert. En blanding av aggressiv og ettergivende atferd kan være gunstig både i politiske og økonomiske sammenhenger. Men språk-evne og læring av erfaring er et overskridende element i forhold til biologisk evolusjon. Mennesker overskrider sin konstitusjon gjennom læring og bevisste valg.24 Evolusjonær spillteori har vært brukt til å forklare utviklingen av sosiale normer og institusjoner, men i seleksjon av atferdstrekk ligger det både læring, miljøpåvirkning og rasjonelle strategier. 25

I Fangens dilemma er brudd en rasjonell strategi, uansett hva motparten velger. I den evolusjonære spillteoriens språk er dette en evolusjonært stabil strategi. Samarbeidsløsninger kan likevel oppstå i sekvenser av Fangens dilemma-spill, selv om brudd er individuelt rasjonelt for begge parter i ett isolert spill.26 Maynard Smith diskuterer dette i et evolusjonært perspektiv.27 To motstandere spiller Fangens dilemma ti ganger, med de to alternative strategiene brudd (B) og like-for-like (LFL), det vil si samarbeid i første spill og deretter gjøre som motstanderen gjorde i sitt siste spill. Utfallsmatrisen ser slik ut:

BLFL
B2023
LFL1840

Like-for-like i en sekvens av spill er egnet til å oppnå langt mer samarbeid enn ett enkelt Fangens dilemma-spill. Aktørene lærer nytten av å samarbeide. «Skyggen av fremtiden» – forventningen om fordelen av samarbeid på sikt – kan få en rasjonell aktør til å forsøke seg med en samarbeidsstrategi i første spill. Når antall spill er fastlag og kjent, er det lønnsomt å bryte i siste spill.

Men hvordan oppnå samarbeid i forholdet mellom ikke-rasjonelle aktører når både brudd og like-for-like er evolusjonært stabile strategier? Hvordan komme over i LFL i første omgang, når aktørene ikke kan overveie og velge under fremtidens skygge? Her er Maynard Smiths svar at dette spranget i en tidlig fase trolig kan forklares gjennom slektskapsseleksjon. R.L. Trivers kalte det gjensidig altruisme når arter som ikke kunne forutse konsekvensene av egne handlinger likevel kunne gjenkjenne individer, huske individuell atferd og differensiere sin egen atferd deretter. En avgjørende forskjell er at i dyreriket er atferden genetisk spesifisert, med varierende innslag av læring hos ulike arter, mens mennesker kan vurdere bestemte atferdstrekk som ønskelig eller uønsket og formidle denne oppfatningen språklig til andre. Slik kan stabile samarbeidsmønstre, en samfunnskontrakt, utvikle seg, selv om rasjonell egoisme skulle tale imot.28 Planlagt samfunnsutvikling, med store evolusjonære endringer på kort tid, er et politisk trekk som mangler selv i de mest komplekse samfunn i dyre-riket.

En kombinasjon av ulike aktørtyper (aggressive og ettergivende), kontekst og læring kan forklare hvordan både norm-orienterte personer og rasjonelle egoister oppstår i situasjoner der Hardin/-Olson-perspektivene skulle tilsi at alle var rasjonelle egoister. De grunnleggende evolusjonære forklaringene kan være både biologisk og kulturelt orientert.

Forutsetningene for samarbeid og kollektiv handling er sentralt i statsvitenskapen. Forut for Garrett Hardin og Mancur Olson ble det tatt for gitt at individer hadde gode grunner for å samarbeide om fellesløsninger i store grupper. Richard Tuck griper tilbake til en tidligere tradisjon når han hevder at gratispassasjeren har fått for sentral plass i det faglige bildet.29 Han supplerer den evolusjonære diskusjonen med et teoretisk resonnement om rasjonalitet. Ved den avstemningsmetoden som blant annet ble brukt i det antikke romerske senatet, stemte senatorene etter hverandre inntil en kandidat hadde tilstrekkelig mange stemmer til å bli valgt. En og en stemme ble registrert inntil en nådde et terskelpunkt som vippet vedtaket. Det var dermed den siste personen som stemte for en kandidat, som avgjorde at kandidaten ble valgt. Noe tilsvarende skjer i realiteten ved anonym og samtidig stemmegivning. Summen av enkeltstemmer akkumuleres til et punkt der resultatet vipper. Valget avgjøres av en gruppe der hver stemme teller like mye og er avgjørende for resultatet. Det grunnleggende forholdet i et valg er at en enkelt stemme kan vippe resultatet og utgjøre hele forskjellen. Det er rasjonelt å delta dersom en har tro på at også andre deltar, slik at summen av enkeltstemmer kan nå ters-kelpunktet. En slik motivering vil være ulikt fordelt blant velgere og kan forstås som uttrykk for kulturell evolusjon. Trucks perspektivendring forhindrer likevel ikke at sjansen for at en bestemt enkeltstemme skal vippe utfallet er svært liten.

Evolusjon og statsdannelse

Evolusjonære perspektiver kan forklare samarbeid i små grupper med utvikling av tillit gjennom erfaring og direkte kontakt. Men hva er grunnlaget for stater som krever samarbeid i politiske enheter med hundretusener, millioner og titalls millioner innbyggere? En evolusjonær forklaring på tidlig statsdannelse er befolkningspressteorien.30

Diamond stiller en evolusjonær tese om befolkningspress opp mot alternative forklaringer på tidlig statsdannelse. Han starter med Aristoteles, som anså staten – den greske bystaten – som en naturlig organisasjonsform der ingen forklaring var nødvendig. Problemet var at på Aristoteles’ tid var det meste av verden organisert i høvdingdømmer, stammer og smågrupper. Statsdannelse må forklares.

Dernest henviser Diamond til Rouss-eau, som antok at staten var dannet gjennom en samfunnskontrakt der medlemmene overveide sin egeninteresse og kom til at de var bedre stilt i en organisert stat enn i enklere samfunnsformer. Her er Diamonds motargument at slik avspent langsiktighet knapt lar seg spore i historien, og at de fleste mindre politiske enheter er blitt nedkjempet eller har gitt opp sin autonomi under sterkt ytre press.

En tredje teori om statsmakt er irrigasjonsteorien – tesen om at statlig organisering i store enheter startet med storstilte vanningsanlegg i tørre områder av Midtøsten, Asia og Mellom-Amerika.31 Den «hydrauliske teorien» om statsdannelse sier lite om samfunnsendringen gjennom tusener av år før storstilt irrigasjon var mulig, om de mange samfunnene der vanningsanlegg ble organisert på lokalt nivå, eller de mange deler av verden der stater oppsto uten at komplekse vanningssystemer var aktuelt. Derfor avviser Diamond også denne teorien. Han argumenterer for at befolkningstetthet og økende befolkningspress gir en mer overbevisende forklaring.

Tanken er at økende befolkningstetthet og ressursmangel – særlig jordknapphet – blir regulert ved overordnet politisk organisering. Økende befolknings-tetthet og ressursmangel stimulerer til mer intensiv matproduksjon. Den sosiale kompleksiteten øker fordi mer intensiv produksjon er betinget av arbeidsdeling og spesialisering.

Seleksjonselementet ligger i at samfunn med statsorganisering overvinner mindre og svakere organiserte samfunn. Innad kan store politiske enheter med intensiv produksjon gi befolkningen tjenester og livsvilkår som ikke kan oppnås innen smågrupper eller på individuelt grunnlag. Samtidig vil konflikt og felles forsvar utad bidra til sosial integrasjon innad. Statens innbyggere sitter i samme båt i forhold til ytre trusler.

I dette perspektivet kan krig forstås evolusjonært også i forholdet mellom stater. Evolusjonære krigsforklaringer legger vekt på at krig er kamp om knappe ressurser i en situasjon med gjensidig mistillit, først mellom smågrupper i en anarkisk situasjon og senere mellom stater innen et internasjonalt anarki.32 I et slikt perspektiv er viljen til bruk av vold i ressurskampen en følge av seleksjon; de fredelige i en anarkisk naturtilstand hadde relativt svakere overlevelsesevne. I kampen mellom stater og mindre og svakere enheter er seleksjonen ikke-biologisk, selv om stridsviljen har en biologisk komponent.

Etableringen og sentraliseringen av stater blir forsterket gjennom teknologisk endring. Med utviklingen av tunge skytevåpen i tidlig moderne tid, ble lokale festningsverker ineffektive. Økonomisk sentralisering gjorde det mulig å holde store stående armeer som beredskap og i krig med fiendtlige stater.

Krigføring har vært en viktig statsformende aktivitet, men krigene ble sjeldnere etter hvert som ressurstilgangen kunne øke med mindre omkostninger. Økonomisk vekst ved industrialisering og handelsbytte gjorde krig mindre nødvendig som kamp om knappe ressurser.33 Likevel ga den gjensidige usikkerheten i et mellomstatlig system uten overordnet myndighet et motiv for krigsforberedelse og mulige forkjøpsangrep. Økonomisk vekst økte samtidig ressursgrunnlaget for kostbar krigføring over lange avstander.

Statsdannelse og statsutvikling har ikke vært en rettlinjet evolusjonær prosess. Stater og imperier har desintegrert og forsvunnet like opp til i dag. Hvis befolkningen ikke får et minimum av tjenester og beskyttelse, forvitrer legitimiteten og oppslutningen om myndighetene. Dette har skjedd i failed states, særlig i tidligere imperier og koloniområder.34 Store stater og imperier kan også des-integrere gjennom et prinsipal–agent-problem. Sentralmakten overfører makt og myndighet til sine lokale og regionale representanter for å holde periferier og delområder under kontroll. Disse representantene kan så utnytte de overførte ressursene til å selvstendiggjøre seg i forhold til sentralmakten. Oppløsningen av Romerriket er blitt forklart gjennom slike mekanismer, og de ble senere brukt for å belyse oppløsningen av Sovjetunionen i 1991.35

Moderne stater er politisk avgrensede enheter innenfor et transnasjonalt økonomisk system. Statene har gjensidige fordeler av samarbeid innenfor det videre økonomiske systemet, men de rivaliserer også om relative fordeler som kan akkumuleres til maktovertak og skape usikkerhet. Både utviklingen av internasjonale institusjoner og statenes varierende tilpasning til et mellomstatlig anarki kan analyseres som en følge av evolusjonære spill med myndighetene som aktører. Det foregår fortsatt en historisk seleksjon av stater, selv om seleksjonsmekanismene ikke er av biologisk art.

Politiske blokkeringer mot Darwin

Ottesen Kennair sier i sin utfordring til statsvitenskapen: «Det er ingenting politisk farlig eller suspekt med evolusjons-teori. Evolusjonsbiologer og evolusjonspsykologer kommer i alle størrelser, fasonger og farger – også politisk».36 I en senere artikkel sier han at samfunns-fagenes «biofobi» er en barriere mot fruktbare evolusjonsteoretiske perspektiver på menneskelig atferd og sosial organisering.37

1970-årene var ingen god periode for evolusjonære studier av menneskelig atferd. De var politisk ukorrekte og støtte an mot perspektiver som la vekten på oppvekstvilkår, oppdragelse og foranderlige kulturelle forhold. Slik ble end-ringspotensialet langt større i forholdet mellom kjønn og mellom folkegrupper. Wilsons Sociobiology og Dawkins’ The Selfish Gene kom på et lite gunstig tidspunkt.38 De møtte motstand også fra innflytelsesrike naturforskere som paleontologen Steven Jay Gould og biologen -Richard Lewontin. Genetiske og evolusjonære forklaringer på menneskelig atferd var kompromittert av en mer eks-trem biologisme. Kritikken ble satt på spissen i synet på sosiobiologien som et ideologisk grunnlag for eugenikk, rasediskriminering og kvinneundertrykkelse. Dette er et viktig bakteppe for å forstå motstanden mot evolusjonære perspektiver i samfunnsfag – faren for at de blir misbrukt.39

Innen statsvitenskapen var sosialdarwinismen fra sist på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet en ytterligere belastning. I sin enkleste form ble sosialdarwin-ismen oppfattet som en ideologisk legitimering av hemningsløs kapitalisme og rå maktpolitikk – den sterkestes rett. Det var særlig Richard Hofstadter som hadde trukket Spencer etter hårene og gjort ham til en ekstrem ideolog for jungelens lov i samfunnsliv og politikk.40 Sosialdarwinismen var en politisk realitet, og den skapte en barriere mot evolusjonært orienterte forklaringer i statsvitenskapen. Guilt by association skapte et radikalt skisma mellom biologi og samfunnsanalyse.

Innen statsvitenskapen er det først og fremst spillteori og analyser av kollektiv handling som har gjenåpnet forbindelseslinjene til evolusjonære perspektiver. Det bredere studiet av politisk utvikling fra 1950- og 60-tallet forsvant langt på vei i en politisk radikal, avhengighetsteoretisk kritikk et tiår senere.41

Sluttord om evolusjon og statsvitenskap

Evolusjonære perspektiver har hatt betydning for statsvitenskapen fra ulike kanter. I studiet av politisk utvikling spilte generell evolusjonsteori en viktig rolle. Den gikk tilbake til Spencer snarere enn Darwin, og bygde på en forestilling om universell differensiering av politikk og samfunnsliv. Spillteori var et annet utgangspunkt, med modifisering av rasjonalitetsforutsetningen og vekt på evolusjonære spill. Heller ikke her var det snakk om biologisk seleksjon i streng forstand, men tilpasning og samarbeid gjennom erfaring og institusjonell læring. Endelig ble politiske forhold diskutert i tilknytning til sosiobiologisk diskusjon fra midten av 1970-tallet, i kjølvannet av Wilsons bok. Denne diskusjonen ble sterkt ideologisert, og sosiobiologien satte relativt få spor i statsvitenskapelig forskning.42

Steinalderforankringen for moderne statsvitenskap er svak. Evolusjonsbiologien kan sette noen rammer – angi muligheter og begrensninger – for menneskelig handling, men språkevne og andre kulturelle forhold gir fleksibilitet og valgmuligheter innen slike rammer.43 Svaret på mine innledende spørsmål er derfor at de statsvitenskapelige evolusjonsmodellene først og fremst bygger på læring og rasjonell handling innen institusjonelle rammer. Evolusjonær økonomi har operert med en mekanisme som ligner naturlig utvalg, ved at lønnsomme bedrifter overlever konkurransen i markedet og blir imitert av andre bedrifter. Læring står sentralt også her. I en viss forstand er kulturell evolusjon skjør, fordi ervervet innsikt stadig må læres på nytt av nye generasjoner. Biologiske disposisjoner spiller sikkert en rolle for politisk handling, som for menneskelig atferd generelt, men statsvitenskapen har ikke gitt noe presist bilde av den relative betydningen av biologiske og kulturelle faktorer.

Evolusjonsforestillingene innen statsvitenskapen har hatt en snev av Spencer og Lamarck framfor Darwin.44 Ikke fullt ut Spencer, fordi hans teleologi – hans forestilling om målrettet organisk utvikling – mangler i nyere statsvitenskap. Heller ikke fullt ut Lamarck, fordi ervervede egenskaper er forutsatt nedarvet kulturelt og ikke biologisk. Nyere statsvitenskap har hatt innslag av en generell, bred evolusjonsoppfatning der erfaring og ervervede egenskaper overføres ved læring, akkumulering av kunnskap og institusjonsbygging.

John Dupré setter diskusjonen av darwinisme og samfunnsfag i relieff med følgende oppsummering: «Det bemerkes ofte at det menneskelige genomet er 98,4 % identisk med sjimpansens. Vi inviteres til å slutte at vi er 98,4 % identiske med sjimpanser. Hvis dette betyr noe som helst, er det åpenbart feil. Den korrekte slutningen er naturligvis at verken vi eller sjimpansene er identiske med genomet vårt».45