Nytt Norsk Tidsskrift ble på et vis unnfanget en sen sommerdag på begynnelsen av 1980-tallet. Hans Skjervheim og jeg lå i Slottsparken og så skyene drive langsomt mot vest. Norsk offentlighet var selvfølgelig et tema, også den intellektuelle. Jeg skisserte mine tanker om et «metapolitisk», tverrfaglig tidsskrift i grenselandet mellom akademia og den politiske verden. Et sånt tidsskrift som Ernst Sars redigerte, «Nyt norsk Tidsskrift», det hadde «vore kjekt», var Skjervheims kommentar.

Ett år senere meldte jeg meg for Universitetsforlagets direktør Tor Bjerkmann, og tilbød mitt samarbeid mot at jeg fikk utgi to bokserier og ett tidsskrift, alle tre i Harald Gullis hvite omslagsdesign. Universitetsforlaget takket ja til tilbudet. «The Scandinavian Library» kom med en rekke titler fra Robert A. Dahl, S.N. Eisenstadt, Charles E. Lindblom til Vilhelm Aubert, Tove Stang Dahl og Marianne Gullestad. «Det Blå Bibliotek», som ble innledet med Stein Rokkan, Jens Arup Seip og Dag Østerberg, talte i alt 42 titler fra norsk samfunnsvitenskap (inklusiv jus) og humaniora (inklusiv teologi) da serien ble avsluttet i 1999.

Til NNTs redaksjon hadde jeg først invitert Hans Skjervheim og Francis Sejersted, noe senere kom også Øyvind Østerud. Universitetsforlaget hadde opprettet en spesialstilling for undertegnede, skrev Dagbladet ved tidsskriftets lansering i mars 1984, den bestod i tråd med «venstresidas tredimensjonale virkelighet» i «en tredel forskning, en tredel forlagsarbeid og en tredel barnepass»: «Det er den nye virkelighet som venstresida har trådd inn i.» Miniportrettet, som var signert den kulturkonservative Kåre Verpe med gjesteopptreden i Dagbladet, varierte en gjenganger på høyre fløy, med noe fornyet styrke i den senere tid: 68-erne har tatt fra oss våre posisjoner. Gudleiv Forr karakteriserte i samme utgave av Dagbladet NNT som en «rød-blå koalisjon», hvis mulighet han knapt hadde kunnet drømme om noen år før. NNT kunne, som Forr ikke med urette bemerket, sees som en fusjon av det verdikonservative Minervas kvartalskrift, som utkom fra 1957 med Lars Roar Langslet som redaktør, og det venstreradikale Pax-tidsskriftet Kontrast, som ble lansert i 1965 med Hans Fredrik Dahl som redaktør. Francis Sejersted, som riktignok aldri var formelt med i Minervas redaksjon, stod sentralt i Minerva-kretsen, mens Kontrast-redaksjonen gjennom en del år på 1970-tallet var mitt ideologiske hjem. I SV, hvor jeg hadde vært i ledelsen 1973–81, noen år også som nestleder, ble NNT ansett som et stykke intellektuelt klassesamarbeid, riktignok på relativt høyt nivå. («Liberalisme på norsk» var den karakteriserende overskrift i SV-avisen Ny Tid; «liberalisme» var selvfølgelig intet honnørord i denne kontekst.) I Høyre mente man visst – forsåvidt med en viss rett – at Sejersted var kommet på et ideologisk skråplan. I Senterpartiets ideologiske tidsskrift Senit ble NNT med dette miljøs sikre sans for botanisk metaforikk kalt «en ideologisk blomst i høyrebølgens knapphull». (Nå om dagen har så vel Langslet som Sejersted søkt en trygg forlagshavn i Pax, den gamle motpol. Kom ikke her og si at NNT ikke har satt politisk spor etter seg!)

NNT sprang ut av en intellektuell krets, som siden midt på 1970-tallet hadde møttes til årlige seminarer på Ustaoset i politisk teori. Kretsen bestod av historikere, filosofer, statsvitere og en og annen jurist. Den maktutredningen Gudmund Hernes hadde stått i spissen for, var blitt avsluttet i 1978 med å peke på et forsømt felt i samfunnsanalysen: den normativt-konstitusjonelle problematikk, som maktutredningen selv hadde latt ligge. Gudmund Hernes hørte ikke til Ustaoset-kretsen, og dette seminars

normative tematiske horisont var egentlig heller ikke hans. Den var derimot Helga Hernes’, som var blant seminarets initiativtakere. Hennes stats-feministiske analyser hadde en vesentlig inspirasjonskilde i dette miljø. Ustaoset-seminaret fikk en mer systematisk vitenskapelig forgrening i Demokratiprosjektet (1979–83), ledet av historikeren Ottar Dahl og filosofen Jon Elster. Dette prosjekt brakte også meg til Historisk institutt, der jeg fikk Francis Sejersted som romkamerat. Mens Sejersted arbeidet med Høyres historie, holdt jeg på med sosialisme på norsk og min liberalsosialistiske doktoravhandling.

To intellektuelle kontroverser hadde formet dette miljøet. Den ene var 70-tallets historikerstrid mellom Jens Arup Seip og Sejersted om den norske embetsmannsstat; historikerstriden var på et vis en fortsettelse av 60-tallets kontrovers mellom Johs. Andenæs og Seip om Høyesterett som politisk organ. På det første Ustaoset-seminaret var Sejersteds stensil «En teori om embedsmannsstaten 1814–1884» et hovedtema. Mot Seips synspunkt at embetsmannsstaten var «en eiendommelig maktstruktur» som falt utenfor «vest-europeiske forfatningstyper», stilte Sejersted en konkurrerende teori inspirert av Weber, Habermas og Elster: Embetsmannsstaten kan sees som et institusjonalisert uttrykk for det liberaleuropeiske ideal om rettsstaten. – Den andre formative debatt var positivismestriden om samfunnsvitenskapenes egenart, ført siden 50-tallet med Arne Næss og Hans Skjervheim som filosofiske forgrunnsfigurer.

Disse to kontroversene fikk en videreføring via Ustaoset-miljøets orientering mot politisk filosofi. John Rawls’ A Theory of Justice (1971), som siden er blitt en klassiker innen politisk liberalisme, var nettopp utkommet. Noen av de første sammenstillinger, også i internasjonal kontekst, av Rawls med Jürgen Habermas og hans kommunikative teori fant sted på Ustaoset. Karakteristisk for Ustaoset-miljøet var forankringen av de normativt-politiske grunnlagsproblemer i det historiske, ikke minst i norsk historisk materiale. En sentral skikkelse var selvfølgelig Jon Elster. Constitutionalism and Democracy, som vi utga sammen i 1988, var en fusjon av Ustaoset-seminaret og Demokratiprosjektet med internasjonal adressat. Elster skrev i NNTs åpningshefte om «Hundre års marxistisk samfunnsforskning», senere med flere bidrag innen normativ teori og vitenskapsteori. I de siste årene har han igjen meldt seg for norsk offentlighet, først med (fornyede) advarsler mot «bløt obskurantisme» og middelmådighet i norsk forskning (NNT 4/2006), dernest mot «hard obskurantisme» – en tendens til formalisme på tomgang innen analytisk filosofi og deler av samfunnsvitenskapen (NNT 4/2007). Det første innlegget vakte ikke like stor begeistring i alle kretser (heller ikke i redaksjonen). En av dem som harmdirrende utbad seg en begrunnelse fra redaktøren for hvorfor et aktverdig tidsskrift ga spalteplass til Elsters utfall mot utvalgte deler av norsk akademisk kultur, var professor Frank Aarebrot, som vel knapt kan sies å få for liten plass i norsk offentlighet. For meg var det en selvfølge at et tidsskrift som NNT aktivt skulle invitere Elster, det fremste norske navn på filosofiens og samfunnsvitenskapens internasjonale himmel, til å publisere også skriftlig den krasse kritikk han hadde fremført muntlig for en engere akademisk forsamling.

«Den argumenterende og innsiktsgivende samfunnsdebatt står i norsk sammenheng i fare for å bli klemt inne mellom medie-slagsmålene og den indignerte moralisering: kjendisene ‘i clinch’ på den ene siden, de hellige holdningers fellesskap på den andre. Manglende debatt-tradisjon gjennomsyrer store deler av det intellektuelle og politiske miljø.» Slik het det i tidsskriftets programerklæring. Det norske samfunn har siden 1800-tallet utviklet et robust demokrati – med en merkverdig svak diskusjonskultur. De to samfunnsformende bevegelser gjennom 1900-tallet – den pietistiske folkedannelse og den sosialistiske arbeiderbevegelse – forente begge på forunderlig vis det demokratiske med det autoritære. I den litt klamme norske konsensuskultur må det vel nærmest ansees som en intellektuell dyd å skape uro i det tilvante, å rokke den uproblematiserte forestillingsverden gjennom kritiske intervensjoner. «Doxa» som ikke utfordres, stivner til ortodoksi (av gresk «orthos», rett, og «doxa», mening), og ortodoksiene finnes i stadig nye varianter.

At den åpne debattkultur heller ikke er en selvfølge selv for personer som profilerer seg ved å klage over fraværet av en kritisk offentlighet i Norge, finnes det eksempler på også i NNTs korte historie. Marianne Egeland skrev en inngående, veldokumentert kritisk analyse av Kjartan Fløgstads Claes Gill-studie Portrett av eit magisk liv. Fløgstads bok kunne vært anmeldt f.eks. «som et litterært verk eller som mulig genrefornyer», men Egelands tilnærming var, som hun betonte, en annen, nemlig Fløgstads «manglende redelighet overfor så vel emne som kilder og publikum» («Biografisk ideosynkrasi» 4/1988). Fløgstad, som tidligere hadde skrevet underholdende innsiktsfullt i NNT om kulturindustri og industrikultur («Elvane i Sibir» 1/1987), vendte etter den kritiske anmeldelse tidsskriftet ryggen; det var blitt, om en skal tro en av hans senere bøker, «tidsskriftet GAMLE FESTSAL».

Særlig to fagtradisjoner har virket dannende for NNT: filosofi og historie. For begge disse gjelder at de i norsk sammenheng er blitt sterke, vitale faglige disipliner gjennom skarpe intellektuelle kontroverser. Arne Næss ga filosofien et nytt liv etter 1945, og gjennom 50- og 60-tallet vokste det frem et i skandinavisk sammenheng unikt miljø med en engasjert brytning mellom positivisme og antipositivisme, mellom det angloamerikanske og det kontinentale, mellom logisk problemanalyse og historisk refleksjon. I Næss’ filosofiske orientering lå det en besinnelse på den vitenskapelige kulturens verdier og normer, slik den også viste seg i hans fornyelse av examen philosophicum: Ved hans logisk-etiske saklighetslære ble det klassisk-humanistiske dannelsesprosjekt reformulert som et demokratisk-kommunikativt dannelsesprosjekt. De normene som ideelt sett styrte det vitenskapelige univers, skulle virke formende, sakliggjørende, også på det politiske univers.

Sammenlignet med filosofien hadde historiefaget en langt tryggere forankring i den akademiske kultur som i kulturen for øvrig. Det var siden Sars’ tid etablert som nasjonens identitetsskapende fag gjennom Halvdan Koht, Edv. Bull og Sverre Steen. Jens Arup Seip, den hegemoniske historiker i samme periode som Næss, utfoldet sin faglige posisjon gjennom kontinuerlig strid, først med Johan Schreiner om norsk middelalderfortolkning, dernest i tur og orden med juristen Johs. Andenæs, statsviteren Stein Rokkan, sosiologen Gudmund Hernes m.fl. (Seip fortsetter å skape beundring hos nye historikergenerasjoner, men uten at de alltid helt synes å ville vite av den nådeløst duellerende professor.) Det har vært et karakteristisk trekk ved de gode norske historikere at deres viktigste faglige bidrag var formet slik, at de ved sin narrative form samtidig vendte seg mot et bredere publikum.

Det gjelder for filosofer som for historikere at de i rollen som offentlige intellektuelle har kombinert den faglige tyngde med en forpliktelse om et videre samfunnsoppdrag. Det var med denne ambisjonen NNT ble initiert og etter evne er blitt redigert. Det skulle være et «tidsskrift for vitenskap, politikk og polemikk», som det ble betont ved lanseringen. Polemikk kommer av det greske ordet «polemos», krig. Politikk kommer også det fra gresk: «polis», bystat. Grekerne skilte seg fra barbarene ifølge Aristoteles ved at de ordnet sitt offentlige, politiske liv ved talens overbevisende kraft og ikke ved voldens stumme tvang. Innenfor bymuren gjaldt talekunsten, utenfor bymuren krigskunsten. Denne tenkemåten beror på et fundamentalt sivilisatorisk fremskritt: politikkens fredeliggjøring av krigens fienderelasjoner – «fienden» omformet til «motstander». Ved innstiftingen av det nye medium – talens kommunikative makt – ble politikk en strid mellom samfunnsborgere innen ordninger for fredelig konfliktløsning. Aristoteles, som var dette fremskritts første politiske filosof, ga en dobbeltbestemmelse av mennesket som et politisk dyr og et kommuniserende dyr.

Når tidsskriftet hentet sitt navn fra historikeren Ernst Sars’ og hans Nyt norsk Tidsskrift fra 1870-tallet, lå det i det en markering av kontinuitet og brudd. Kontinuiteten lå i genren: Også det nye tidsskrift hadde en ambisjon om å forbinde den akademiske verden med den politiske. Hvis en med den politiske verden tenker på politikerne i de sentrale posisjoner, kan en knapt si at vi har lykkes. Det kan nok ha atskillig med politikerne selv å gjøre. Topp-politikernes manglende tilknytning til det vitenskapelige er iallfall for øyeblikket iøynefallende. Jeg bare nevner at i Gerhardsens første arbeiderpartiregjering i 1945, flere tiår før den store utdanningseksplosjonen, hadde omlag 50 % av statsrådene embetseksamen eller tilsvarende. Da Stoltenberg dannet sin rød-grønne regjering i 2005, hadde kun 20 % slik utdannelse – til gjengjeld opprettet Stoltenberg et eget Kunnskapsdepartement, uten at det i og for seg gjorde noen forskjell. «Norske politikere er ikke opptatt av prinsipielle spørsmål. Enkelt og greit», medga nylig stortingspresident Thorbjørn Jagland (Klassekampen, 2.6.2009).

Politikerne lever i et univers kløvet mellom byråkratisk komitépolitikk og populistisk mediepolitikk. I den rutinemessige normalpolitikk blir de folkevalgte en slags komitéforvaltende saksbehandlere for politikk-utformende byråkrater. I mediepolitikken opptrer politikerne ifølge den dagsorden media setter opp på en arena som er velegnet for moralsk forarget utspills- og kampanjepolitikk. I tidsskriftets programerklæring ble det advart mot «den narsissistiske intimisering av offentligheten» og dens pervertering av den liberale idé om det åpne samfunn: «Ved den systematiske sammenblanding av sak og person inviteres en til å behandle offentlig-politiske saker som om de skulle være av privat art. Slik bidrar den politiske intimisering på sin måte til å utviske skillet mellom offentlig og privat liv.» Formuleringene kan knapt sies å ha blitt foreldet. I forhold til en slik offentlighet kan NNT virke utidsmessig – like utidsmessig som forestillingen om en liberalt argumenterende offentlighet.

I formidlingen mellom vitenskap og politikk ligger det et brudd med tradisjonen fra Sars. Ernst Sars var en kampideolog, Venstres kampideolog, som med sin Udsigt over Norges historie og med sine tidsskrift – Nyt norsk Tidsskrift ble etterfulgt av Nyt Tidsskrift (1882–87, 1892–95) – ga identitet til venstrestatens folkedannende bevegelse. Sars’ tidsskrift var kamporgan i en tid da Det kgl. Frederiks Universitet var dypt infiltrert i den politisk-ideologiske strid. Nytt Norsk Tidsskrift har i sin nye versjon ikke villet være et ideologisk kamporgan, men en intellektuell, metapolitisk arena, med et medansvar på vegne av samfunnets debattkultur.

Det vitenskapelige kommunikasjonsfellesskap beror på noen grunnleggende, universelle normer som gjør vitenskap til vitenskap. Derved er vitenskapen i sin natur en transnasjonal, kosmopolitisk kultur. Men den akademiske kultur har en ikke mindre forpliktelse overfor det nære demokrati, det nasjonale kommunikasjonsfellesskap, som uansett globalisering og kosmopolitisme fortsatt i det hovedsakelige gir forskningen dens finansielle basis og dens kulturelle mening. Den amerikanske samfunnskritikeren Christopher Lasch utga i 1995 posthumt pamfletten The Revolt of the Elites and the Betrayal of Democracy. Den var adressert i første rekke til en ny økonomisk elite, «the cosmopolitanism of the favored few»; med minimal forpliktelse overfor det nære samfunn ordner den seg gjerne med egne private arrangementer. Den kunne like gjerne vært adressert til den akademiske elite: Befester vi i vår kultur en akademisk snobbisme med mer eller mindre erklært distanse til et middelmådig, medialt massesamfunn, som vi anser oss for gode for? Det er ikke sikkert at det bare skyldes pressen og politikerne at kløften mellom vitenskap og politikk til tider kan synes foruroligende dyp.

Vi har i dag en ganske frodig tidsskriftoffentlighet. Tidsskriftoffentligheten beror på en gjensidig forsterkning ved en ekspanderende seminaroffentlighet (lanserings-, slippe-, jubileumsseminar etc.). Venstrestatens lærerseminarer er erstattet av tidsskriftseminarene. Også det postmoderne

samfunn har sine seminarister. Det er denne offentlighet som er NNTs – mellom den vitenskapelige kulturs langsomme boring i tykke planker og medias flyktige øyeblikksflimmer. Det skulle være en sentral oppgave for NNT, som det het for 25 år siden, «å åpne den argumenterende analyse på tvers av de tradisjonelle, politiske og vitenskapelige båsene». I hvert fall fire debattsøyler avtegner seg gjennom disse årene på tidsskriftets 10 000 sider fordelt over 120 hefter.

Den ene av disse gjelder de humanistiske vitenskapers egenart. Kunsthistorikeren Magne Malmanger åpnet debatten i 2/1984 med et angrep på Jon Elster, som hadde hevdet også den gang, at humaniora ikke er forskning. Med utgangspunkt i Heinrich Rickerts studier av grensene for den naturvitenskapelige begrepsdannelse skisserte Malmanger trekk ved humanioras egenart, særlig med referanse til de estetiske fag. Kåre Lunden utformet for sin del en kritikk av Elster ut fra historiefaget (2/1985). I «Tolkning – kunst eller vitenskap?» (2/1987) utdypet Elster sitt standpunkt: at f.eks. den litterære tolkning er mer kunst enn vitenskap. «Finnes det en sannhet om den fremmede passasjer?» var tittelen på litteraturhistorikeren Asbjørn Aarseths bidrag (2/1988), foranlediget av at Elster hadde brakt «den fremmede passasjer» fra Peer Gynt inn i debatten. Idéhistorikeren Espen Schaanning meldte seg noen år senere med et Foucault-inspirert tredje-standpunkt («Historievitenskap som kunst» 3–4/1993), og Ingunn Økland satte i «Litteraturvitenskapelig positivismestrid» (2/1996) kontroversen mellom den historisk-biografiske og den estetisk-filosofiske orientering innen litteraturvitenskapen inn i en bredere vitenskapsteoretisk kontekst. Sosialkonstruktivismen ble diskutert av Jon Hellesnes og Vidar Enebakk (2/2001, 3/2001, 4/2001). Bidrag til den vitenskapsteoretiske debatt kom også fra bl.a. Nils Roll-Hansen, Siri Meyer og Asbjørn Aarnes. – Den vitenskaps-teoretiske debatten var en ny omdreining av 1950- og 60-tallets positivisme-strid, som på sin side hadde hatt en forløper på siste halvpart av 1800-tallet med Sars som en sentral positivistisk ideolog, med forankring i en pre-darwinistisk evolusjonslære. I Øyvind Østerud: «Evolusjon, politikk og statsvitenskap» i dette jubileumshefte markeres to andre jubiléer (200 år siden Darwins fødsel og 150 år siden utgivelsen av Origin of Species) med en annen tilnærming til temaet evolusjon/samfunn. Håvard Nilsen fremkastet i «Vi har aldri vært kulturradikale» (3–4/2004) den tese at tradisjonen fra Georg Brandes, det moderne gjennombrudds store skandinaviske ideolog, ikke innstiftet kulturradikalismen, men positivismen: en naturvitenskapelig forankret verdensanskuelse; positivismen ble etter hvert forvandlet fra opposisjonsprogram til autorisert statsideologi. Frode Molvens samtale i dette hefte med den hollandske historieteoretikeren Frank Ankersmit hører til i denne kontekst. Her møter vi en historiker som ikke viker tilbake for å tematisere det mysteriøse – ut over det prosaiske – som ligger i tilegnelsen av historisk kunnskap.

Det har vært flere historikerdebatter – om embetsmannsstaten, venstre-staten og arbeiderpartistaten, selvfølgelig – , men NNTs skarpeste historikerstrid har hatt krigen og okkupasjonshistorien som omdreiningspunkt. Hans Fredrik Dahls «Quisling i nytt lys» (4/1984) var en tilspisset forhåndslansering av hans store tobindsverk om Quisling (1991–1992). Senere fulgte Dahls nære medarbeider Øystein Sørensen med sitt oppgjør med Skodvin-skolen, den toneangivende okkupasjonshistoriske krets («Forskningen om krigen i Norge» 1/1989). Ole Kristian Grimnes svarte for de angrepne – til dels imøtekommende (2/1990); det kan imidlertid ikke sies om Kåre Lundens svar («Landssvik, revolusjon og konfusjon» 4/1990). I sitt tilsvar, «Konsensus og konflikt – til debatten om okkupasjonshistorien» (4/1990), var det Sørensens avsluttende poeng at norsk historieforskning trengte «en norsk David Irving»: «Når skal vi få en utrettelig sporhund med provoserende teser og erklært revisjonistiske holdninger, en som kan tvinge okkupasjonshistorikere til alvorlig nytenkning og til forskning?» Irving-entusiasmen virket utvilsomt avsporende i forhold til det som var Dahls sentrale poeng i «Den nye krigen om krigen» (2/1997): «I dag skulle man tro det var mulig å ta nyanserte standpunkter også i denne debatten.» Dahl fikk umiddelbart svar fra Arnfinn Moland: Å tildele Dahl en «en såkalt perspektiverende rolle i en debatt om ‘Den nye krigen om krigen’», var som å gi Mike Tyson i oppdrag å lage «en teoretisk utlegning om voldstendenser innenfor boksesporten» (3/1997, med tilsvar fra Dahl i samme hefte). Ivo de Figueiredo stilte i «Etterkrigsoppgjøret som historisk problem» (4/2001) spørsmålet om hvordan det kunne ha seg at rettsoppgjøret har påkalt så liten interesse blant ettertidens historikere og jurister. I Susanne Maerz: «Okkupasjonstidens lange skygger» (4/2007) ble den norske historikerstriden selv gjort til gjenstand for historisk analyse – av en tysk historiker. Og i dette jubileumshefte gjør Ole Kristian Grimnes opp status: «Hvor står okkupasjonshistorien nå?» – Til denne debattens omkringliggende bidrag hører bl.a. førstehåndsrapporten fra okkupasjonstidens skjulte fronter av Arvid Brodersen, denne egenartede intellektuelle skikkelsen med innpass i antinazistiske miljøer på tysk side (3-4/1993), og selvfølgelig Odd-Bjørn Fures statusrapport over Holocaust-forskningen («Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene» 2/2002), NNTs lengste artikkel i disse årene.

Tidsskriftet har søkt å reflektere medieoffentligheten og dens forvandling, bl.a. siden avviklingen av partipressen fra slutten av 70-tallet. Gudmund Hernes fulgte i åpningsheftet opp sine spadestikk fra Maktutredningen om det medievridde samfunn («Media: struktur, vridning, drama»). Hernes avla også sin maktutredningskollega Johan P. Olsen (og medieforsker Svennik Høyer) en visitt i karakteristisk stil: «Statsviteren Olsen trekker gale konklusjoner fordi han ikke vet hvordan media fungerer, mediaforskeren Høyer trekker gale konklusjoner fordi han ikke vet hvordan staten fungerer.» (Jfr. Olsens svar i 2/1984.) Verken «medievridning» eller «mediedramaturgi» er problemet, hevdet Per Olav Reinton, men «kildenes tyranni» med

journalisten som medium (4/1984), og fikk svar fra Hans Skjervheim (1/1985). Lars Roar Langslet begrunnet, mens han fortsatt var kulturminister, «Den konservative medierevolusjon», som han hadde iscenesatt (3/1985), og Hans Fredrik Dahl, som noen år tidligere som Dagbladets kulturredaktør hadde stått i front for avisens omlegging til tabloid, drøftet pressens demokratiske legitimitet: «Pressen har etter min mening legitimitet i informasjonssamfunnet. Det er bare ikke alltid at den forstår det selv» (4/1986). I et stort filosofisk anlagt tilsvar til Dahl, «Den klassiske journalistikken og den nye medieideologien» (1/1987), mobiliserte Skjervheim Platon mot det han anså som vår tids mediesofister. En rekke bidrag har siden fulgt frem til Tore Slaattas analyse av «den norske medieorden» (1/2005) og Trygve Riiser Gundersens pressehistoriske artikkel om kong Frederik Vs besøk i Christiania i 1749 (2/2009).

Nina Karin Monsen åpnet tidsskriftets diskusjon av feminismen – det var i hennes feministiske fase – med et par artikler til forsvar for det hun kalte «den skeptiske feminismen» (3/1984, 3/1987). Tove Stang Dahl, en foregangsskikkelse i norsk og internasjonal kvinnerett, ga et første omriss av kvinneretten som vitenskapelig disiplin (2/1985). En annen nøkkelperson i norsk kvinneforskning, psykologen Hanne Haavind, argumenterte i «Rasjonalitet, makt og følelser» (3/1989) for at utforskningen av kjønnsdimensjonen ville kaste nytt lys over vitenskapens almene begreper. Haavind fikk svar, også hun, fra Jon Elster («Høyre eller venstre?» 2/1990; det var også et svar til Dag Østerberg, som hadde tatt et radikalt oppgjør med den liberale «treerbanden»: Elster, Sejersted & Slagstad i 4/1989).

I «Kvinnen som biologi» i dette jubileumshefte presenterer Anne Kveim Lie et nytt kapittel av medisinens patriarkalske historie med synet på menstruasjon i annen halvpart av 1800-tallet som eksempel. Kristin Norseth/Bernt T. Oftestad påpeker i sin artikkel i samme hefte en kjønnspolitisk brist i Habermas’ klassiske studie om borgerlig offentlighet, samtidig som de kaster et nytt og ganske overraskende lys over de kristelig-religiøse foreningenes rolle i den demokratiske modernisering av Norge, ikke minst for kvinnenes vei til politisk myndighet. Diskusjonen mellom Cathrine Holst og Mari Teigen om feminisme og frihet (3/2003, 1/2004, 2/2004) grep et normativt kjernepunkt i det feministiske prosjekt: forholdet mellom kjønnsbalanse og individuell frihet. (En slags forløper for denne debatten var min «Feminismen som normativ teori» i 1/1994, med svar fra Hanne Haavind og Kari Wærness i 3–4/1994, samt kort tilsvar i 1/1995.) Helga Hernes fulgte i «Statsfeminisme – et personlig tilbakeblikk» opp Holsts kritikk av det liberale underskudd i den sosialdemokratiske statsfeminismen – den rammer «hele sosialdemokratiet»: «den sosialdemokratiske statsskikk har en slagside til den sosiale heller enn den liberale siden» (3–4/2004). I samme hefte ga Anette Borchorst statsfeminismen en kritisk skandinavisk belysning. «Kombinasjonen av ‘feminisering nedenfra’ og ‘statsfeminisme ovenfra’» gjaldt ikke det økonomisk-administrative utdanningssystemet fra handels

gymnas til NHH, konstaterte Eirinn Larsen i «Kjønnskonservatismens reproduksjon» (3/2006).

Det som mer enn noe har båret NNTs «rød-blå koalisjon», er utvilsomt interessen for det liberale. NNT ble lansert i en tid da den økonomiske liberalisme vant frem i den vestlige verden, til dels også i Norge. Det var imidlertid ikke den markedsliberale ideologi som var den redaksjonelle interesse, men det liberale i normativ, rettslig og politisk forstand. Det var en tematikk som like gjerne skulle kunne la seg forene med en sosialistisk som en konservativ posisjon. Det spenningsfylte forhold mellom liberalitet og kollektivitet, mellom rett og politikk, mellom rettsstat og demokrati ble slått an allerede i programerklæringen og fulgt opp i den første hovedartikkelen, Francis Sejersteds «1884 og den liberale tradisjon». Vil NNT makte å komme seg utover diskusjonen av den liberale embetsmannsstat, spurte Seip-eleven Gudleiv Forr ved lanseringen; Forr gir oss for øvrig i dette hefte portrettet av Ole Richter, denne egenartede skikkelsen på overgangen mellom embetsmannsstat og venstrestat. I tidsskriftets annet nummer luftet Jens Arup Seip sin store begrepshistoriske og rettsstatskritiske studie. Dermed var debatten i gang. Fra statsvitenskapelig hold kom bidragene i en lang rekke: William M. Lafferty meldte seg raskt med en skarp kritikk av Arbeiderpartiets liberale vending bort fra «den sosialdemokratiske stat» (1/1986); Johan P. Olsen bidro med flere artikler (bl.a. «Foran en ny offentlig revolusjon» 3/1986 og «Offentlig styring i en institusjonsforvirret tid» 1/1998); bidro gjorde bl.a. også Erik Oddvar Eriksen med analysen av «Ap’s styringsfilosofi i 1970- og 80-årene» (3/1992).

Den liberale tematikk stod i sentrum for de seks opponentene med ulik faglig bakgrunn ved min doktordisputas over Rett og politikk – et liberalt tema med variasjoner (F. Sejersted, J.A. Seip, J. Andenæs, W. Lafferty, H. Skjervheim, J. Israel, publisert i 1/1987, tilsvar i 3/1987). «Stortinget og konstitusjonelle reformer» var tittelen på et av NNTs sjeldne temanummer (2/2000) med overveiende statsrettslige bidrag, anført av Johs. Andenæs’ «Konstitusjonelle reformer i historisk perspektiv», nærmest et konstitusjonelt testamente fra etterkrigsepokens ruvende statsrettslærde skikkelse. I samme hefte presenterte Øyvind Østerud i «Maktfordeling og rettsliggjøring» viktige element i det som skulle bli en hovedtese i den maktutredning han ledet (1998–2003): demokratisk forvitring som følge av ekspanderende rettsliggjøring. (Østerud har gjennom sine mange bidrag for øvrig vist seg som en utrettelig myteknuser, først med kritikken av Nils Christies narkotika-politiske synspunkter i «Knark i Kardemomme» 3/1985, dernest med «Legenden om Den tredje verden» 4/1985 og nå sist i oppgjøret med norsk bistand og fredsmekling i «Et lite land som humanitær stormakt?» i 4/2006.)

Forholdet mellom globalisert makt og nasjonalt demokrati har vært tema for Østerud i en rekke artikler (se bl.a. «Den postnasjonale utfordring» 4/1999) – bidrag som har pekt frem mot det postnasjonale regimeskifte, som også ble tematisert i Maktutredningen. Den normativt konstitusjonelle

tematikk, som var en viktig motivasjon bak tidsskriftets etablering, har i dag igjen meldt seg med full styrke, med et utvilsomt tyngdepunkt i dette jubileumsheftet. 1970- og 80-tallets liberale problemstillinger omkring rettsstat og demokrati har fått fornyet aktualitet i den postnasjonale kontekst. Temaheftet «Norge og EU: rett og politikk» (4/2008) dannet en opptakt, kanskje særlig gjennom Fredrik Sejersteds «Norge og EU – rett og politikk», etterfulgt av Christoffer C. Eriksens kritikk av Sejersted i «Europeisk rett og norsk politikk – et konstitusjonelt perspektiv» (2/2009), samt Sejersteds tilsvar i dette hefte. I jubileumsheftets første hovedartikkel, «Den liberale vending», reflekterer Francis Sejersted over gjennombruddet for de rettsliberale synspunkter siden 1980-tallet, idet han i dag som i 1984 kan innlede med å minne om aktualiteten av professor Aschehougs advarsel på 1880-tallet mot «Statens ubegrænsede Magt og Ret» og «Majoritetstyranni». Men med henvisning til den postnasjonale utvikling i Europa advarer Sejersted til sist mot å drive det liberale motiv for vidt. Anine Kierulf og Inge Lorange Backer analyserer begge Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), med ganske ulikt perspektiv. Mens Kierulf i «Rettsstatens overnasjonale vending: den andre prøvingsretten» trekker en linje fra Aschehougs liberale, rettighetsjuridiske opposisjon mot et ekspanderende styringsapparat til EMD som en rettsstatlig garantist for grunnleggende menneskerettigheter, ser Backer for sin del EMDs økende innflytelse som en trussel mot den nasjonale suverenitet. Cathrine Holst argumenterer i «Når ombudet ordner opp» for et mindre aktivistisk Likestillings- og diskrimineringsombud med utgangspunkt i det liberale prinsipp om en upartisk statsmakt. I «Styringsvitenskap – ånden som går» stiller jeg det jeg anser som Maktutredningens rettsliberale brister sammen med dens utematiserte styringsvitenskapelige horisont. Endelig presenterer Thomas Krogh i heftets avsluttende bidrag, «Fri oss fra liberalismen?», den engelske idéhistorikeren Quentin Skinner og hans republikanske kritikk av liberalismen.

Disse fire kontroversene kan alle situeres i det spenningsfeltet «mellom politisk tematikk og fagmiljø, mellom kulturdebatt og vitenskapelig kultur» som ble markert i de redaksjonelle åpningsord i 1984. I en nasjonal kultur med et vedvarende drag av populistisk anti-intellektualisme har NNT villet fungere som et intellektuelt møtested for metapolitisk analyse og refleksjon – og med et mot til, om nødvendig, polariserende konfrontasjon.

 

Da Nytt Norsk Tidsskrift ble lansert i 1984, var vi en redaksjon på fire: tre professorer – Sejersted i historie, Skjervheim i filosofi, Østerud i statsvitenskap – , mens jeg selv var stipendiat på vei inn i Universitetsforlaget. Skjervheim var 58, Sejersted 48, Østerud 40 og jeg 39. I dagens klima ville vel det ha blitt kalt et «oldingetidsskrift». Skjervheim gikk formelt ut av redaksjonen i 1994 grunnet sykdom og døde i 1999. I den første tiårsperioden kombinerte jeg rollen som redaktør og redaksjonssekretær, men i

1995 ble Fredrik W. Thue redaksjonssekretær, etterfulgt av Eirinn Larsen, Bente Roalsvig, Eva Løveid Mølster, Cathrine Holst, Anne Kveim Lie og nå til sist Kari Løvaas. I den gradvis utvidede redaksjon er det bare Tore Rem som ikke også har vært redaksjonssekretær. – NNT har gjennom en årrekke kunnet lene seg mot Universitetsforlagets to forbilledlige medarbeidere Gunvor Hogstvedt Ruberg (språkkonsulent) og Kirsten Solheim (tidsskriftansvarlig). NNT har holdt seg til det format og den grafiske utforming som det ble gitt ved lanseringen av Harald Gulli. Finn Graff, i norsk (og skandinavisk) særklasse som tegner i sitt slag, har vært tidsskriftets faste tegner siden 1985 og har på sin måte gitt NNT identitet. Ved sin grafiske form har NNT vært gjenkjennelig og forutsigbart, ved Graffs tegninger har NNT vært gjenkjennelig og uforutsigbart. Det særpregede ved Graffs tegninger ligger også i det at de ingenlunde kun er illustrasjoner, men fortolkninger, gjerne skarpe fortolkninger i streks form av de tekster de henhører til.

«Tidsskrifter kommer og går, skal komme – og gå. Tidsskrifter er skrifter i sin tid og til sin tid. NNT ble lansert i 1984, og vi – forlaget og redaksjonen – ga oss først tre og deretter ti år for å se om det var tid for NNT. Det viser seg nå at det fortsatt er tid for NNT, og vi har gitt hverandre et løfte om å la NNT utkomme ennå en tid, i det minste inn i det neste årtusen.» Det var hva jeg skrev etter ti år. I samsvar med det antydede syn på tidsskrifter prøvde jeg flere ganger å få nedlagt NNT, men Universitetsforlaget var motvillig. Da jeg gjorde det klart at 25 år var nok for meg som redaktør, overlot jeg til forlaget å ta stilling til spørsmålet om en fortsatt eksistens for det som ifølge kultur-sosiologen Lars Bugge er «medlemsbladet» til det norske dannelsesborgerskapet (Klassekampen, 30.8. 2007). Jeg mente, derimot, at en eventuell ny redaktør måtte slippe å arve den redaksjon jeg hadde valgt og selv stå fritt til å sette sammen sin redaksjon. Når nå Cathrine Holst er blitt den nye redaktør, må jeg innrømme at det knapt er noen annen jeg heller skulle ønske meg i denne posisjonen.