«Liberal» – et begrep tømt for innhold?

Hvem har rett til å kalle seg «liberal»? Gir det mening å skulle tillegge dette begrepet en entydig definisjon, når det kan brukes til å beskrive et mangfold av politiske retninger? For en tid tilbake foregikk det en diskusjon om liberalismebegrepet. I denne artikkelen stiller jeg spørsmål ved den utdaterte tilnærmingen til begrepsinnhold som liberalismedebatten forutsatte, og argumenterer for at betydningen av «liberal» må sees i lys av konteksten begrepet uttrykkes i. Målet er å legge til rette for en mer fruktbar begrepsdebatt.

På skolen blir vi ofte bedt om å definere begreper. Vi lærer blant annet at definisjonen på «demokrati» er «folkestyre», at «makt» er synonymt med «herredømme», «myndighet» og «autoritet» og at begrepet «rase» brukes som betegnelse på «en gruppe individer med arvelige fellestrekk som skiller dem fra andre grupper».1 Senere, i møte med den «virkelige» verden, blir vi som oftest tvunget til å nyansere disse innlærte, entydige ordboksdefinisjonene. Vi oppdager at de ikke alltid stemmer overens verken med hvordan virkeligheten er, eller med hvordan begrepene faktisk brukes, og at ett og samme begrep kan ha forskjellige betydninger for ulike personer. Begrepet «demokrati» betyr i praksis forskjellige ting når vi snakker om styreformene i Russland og i Sverige. Et begrep som «makt», vil kunne ha ulik emosjonell klang for en næringslivsleder og en arbeidsledig med innvandrerbakgrunn. Nylig argumenterte Thomas Hylland Eriksen for at begrepet «rase» må forstås som en sosial, og ikke en biologisk, konstruksjon,2 mens Knut Olav Åmås oppfattet bruken av rasebegrepet som både vitenskapelig uholdbar og politisk forkastelig.3

Det er derfor ikke vanskelig å forstå at politiske begreper som disse kontinuerlig er gjenstand for debatt. I løpet av det siste året har særlig begrepet «liberal» vært i søkelyset.

Debatten som har rullet har vist at det eksisterer et mangfold av oppfatninger om hva det innebærer å være «liberal» eller «liberalist». Fra flere hold har det blitt foreslått klare kriterier for hva som bør legges i begrepet. I tillegg har man advart mot å gi «det liberale» en for bred definisjon, fordi begrepet dermed vil stå i fare for å miste all sin politiske slagkraft. Dette har vært særlig tydelig i argumentasjonen fra den politiske høyresiden.

Det som kjennetegner liberalismedebatten, i likhet med de fleste andre begreps-debatter, er at det forutsettes at ord og språk

lige uttrykk kan tillegges et presist begrepsmessig innhold. Uenigheten dreier seg i stor grad om hvem som sitter på den «riktige» versjonen av et begreps betydning. Konsekvensen av et slikt syn på ordbetydning er at et ord eller språklig uttrykk i realiteten bare kan brukes til å uttrykke ett bestemt meningsinnhold, uavhengig av konteksten det brukes i. Men er dette riktig? Har begrepene vi bruker alltid samme innhold?

Et språkvitenskapelig perspektiv

Så enkelt er det ikke. Innenfor språkvitenskapen er det bred enighet om at ordene vi bruker ofte forandrer betydning etter hvilken situasjon, eller kontekst, de uttrykkes i. Vi trenger ikke å gå lenger enn til dagliglivet for å finne eksempler på dette: Vi mener forskjellige ting når vi bruker ordet avis i «Jeg sølte kaffe på avisen» og «Avisen ga redaktøren sparken». I det første tilfellet snakker vi om et fysisk objekt, mens vi i det andre er mer interessert i avisen som organisasjon eller arbeidsgiver. Vi kan bruke ordet kylling til å referere til en type fugl, «Det finnes kyllinger på bondegården», eller en type kjøtt, «Vi hadde kylling til middag i går». Adjektivet god uttrykker én bestemt egenskap når det står sammen med substantivet bok i «god bok» (god lesning), og andre typer egenskaper i uttrykkene «god mat» (god på smak), «god fotballspiller» (gode ferdigheter) og så videre.4

Denne formen for fleksibilitet i måten vi anvender språket vårt på er en forutsetning for effektiv kommunikasjon. Vi utnytter den i all form for språklig utveksling, som oftest uten å være klar over det. Det er en måte vi økonomiserer vår kognitive kapasitet på. Slik slipper vi for eksempel å ha lagret i hodene våre alle de mulige betydningene av adjektivet god, og lar i stedet dette bestemmes av konteksten uttrykket inngår i.5

Likevel forutsettes det altså i nesten enhver sammenheng der begrepsinnhold diskuteres i offentligheten, at ord og begreper har et slags abstrakt, statisk innhold, og at det kan gis en presis definisjon på hva dette innholdet består i. Et slikt standpunkt er i beste fall lite konstruktivt, noe som kom tydelig til uttrykk i fjorårets liberalismedebatt. Jeg vil nå bruke liberalismedebatten som eksempel på hvordan språklig flertydighet kan arte seg, og hvordan den kan vise seg produktiv. Jeg vil også argumentere for at sentrale innsikter fra forskning på språk og kommunikasjon kan bidra til å skape en mer fruktbar begrepsdebatt.

Snevre definisjoner

«A liberal is a man too broadminded to take his own side in a quarrel», sa en gang den amerikanske dikteren Robert Frost. Den nors-ke liberalismedebatten startet med Lars Fr. H. Svendsens kronikk «Kampen om det -liberale» i Aftenposten.6 Utgangspunktet var bruken av ordene liberal og liberalist, som han mener er gjenstand for en «besynderlig språkbruk», ettersom mange hevder at de er liberale, men nekter for at de er liberalister. Ifølge Svendsen er dagens praksis med å skille mellom betydningen av «liberal» og «liberalist» et klassisk eksempel på språk som går på tomgang.

Det er imidlertid åpenbart at begrepene «liberal» og «liberalist» har ulikt begrepsinnhold når vi ser på hvordan de faktisk anvendes, både i dagligtalen og i den politiske diskursen. Motivasjonen for å ville oppheve skillet mellom dem er derfor noe uklar. Men det overordnede spørsmålet Svendsen stilte med sin kronikk er langt mer interessant i et språk-vitenskapelig perspektiv: Hvordan skal vi beskrive meningsinnholdet til et begrep som «liberal» når det kan brukes som betegnelse på politiske retninger fordelt over hele spekteret, fra helt til venstre via sentrum til ytterste høyre?

Før jeg går inn på hvordan dette spørsmålet kan besvares, vil jeg se litt nærmere på Svendsens måte å oppfatte begrepsinnhold på. I sin beskrivelse av «det liberale» tilkjennegir Svendsen et nokså tradisjonelt syn på hva slags informasjon som ligger i et begrep, ikke så ulikt det man innenfor filosofien ofte omtaler som «The Classical Theory», eller «definisjonsteorien».7 Dette er en tilnærming som tar utgangspunkt i at ordbetydninger er definisjoner, slik at det for hvert ord finnes en korresponderende definisjon. Ordet ungkar, som i litteraturen ofte framheves som det -paradigmatiske eksemplet på et definerbart uttrykk,8 vil ha definisjonen «ugift, voksen,

mann» og vise til gruppen av individer i verden som innehar disse egenskapene. Slik spesifiserer definisjonen et sett nødvendige og tilstrekkelige betingelser for å bli karakterisert som en «ungkar». På samme måte ramser Svendsen opp en rekke betingelser som må oppfylles for å kunne kalle seg «liberal» eller «liberalist». Man må kunne slutte seg til tanken om at «mennesker skal tilkjennes en grunnleggende og ukrenkelig frihet», være «motstander av alle former for paternalisme» og «tilhenger av en mest mulig verdinøytral stat».9 Begrepet «liberal sosialisme», som av og til brukes som merkelapp på politikken til partiet SV, avfeier han derfor som en selvmotsigelse, «litt som ansjos i vaniljesaus», som han uttrykker det, og legger ikke skjul på at han mener det er «uhyre uklart» hvordan et parti som i hovedsak er for mer statlig styring og eierskap og vanligvis er skeptiske til mer valgfrihet, kan være liberalt.

Nå viser det seg at det ifølge Svendsen ikke bare er SV som har problemer med å oppfylle kravene som stilles i definisjonen. Verken Venstre, partiet som tradisjonelt omtales som det liberalistiske partiet i Norge, Fremskrittspartiet, som også ofte kaller seg liberalister, eller Høyre tilfredsstiller betingelsene for å bli omtalt som «liberale» når det gjelder praktisk politikk. Svendsen ser seg derfor nødt til å konkludere med at det liberale prosjekt står svakt i norsk politikk for tiden.

Et grunnleggende problem knyttet til denne måten å oppfatte begrepsinnhold på, er at det i virkeligheten finnes svært få begreper som kan gis en presis definisjon. Og det er ingen grunn til å anta at «liberal» representerer noe unntak i så måte. Helt siden antikken har en rekke filosofer forsøkt å definere begreper som for eksempel «viten», «sannhet», «rettferdighet», «gudfryktighet»,10 uten å lykkes. Årsaken til at dette er så vanskelig er at det nesten alltid vil finnes unntak eller mot-eksempler til definisjonen man har valgt. Det kan være forholdsvis enkelt å gi et sett med nødvendige betingelser for at noe skal kunne karakteriseres ved hjelp av et begrep (å være et dyr er for eksempel en nødvendig betingelse for å være en hund), men svært vanskelig å gi nødvendige betingelser som samtidig er tilstrekkelige, slik at definisjonen refererer til alle, og bare de tingene i verden som faller inn under begrepet (prøv å gi de nødvendige og tilstrekkelige betingelsene for å være en hund og se hvor langt du kommer).11 Et mulig unntak er den nevnte definisjonen på «ungkar», der egenskapene «ugift», «voksen», og «mann» tilsynelatende både er nødvendige og tilstrekkelige. Det er likevel interessant at dette, som er ett av de få kjente eksemplene på en definisjon som fungerer, brukes til å argumentere for at ordbetydninger er synonymt med definisjoner, når en overveldende andel av empirien indikerer nettopp det motsatte!

Det er riktignok ikke bare Svendsen som rammes av denne innvendingen. I et forsøk på å beskrive forskjellen mellom en «liberal» og en «liberalist» i Aftenposten, demonstrerer Hilde W. Nagell en tilsvarende bruk av definisjonsteorien. Hun er riktignok uenig med Svendsen både når det gjelder hans definisjon av «det liberale» og sammenblandingen av begrepene «liberal» og «liberalist», men anvender nøyaktig samme metode for å beskrive betydningen til disse begrepene. For henne er en «liberalist» synonymt med «markedsfundamentalistens ekstreme tro på fravær av statlig styring» og «en som legger en-sidig vekt på negative rettigheter som privat eiendomsrett og frihet fra statlige inngrep».12

Svendsen oppfatter på sin side Nagells forståelse av hva det vil si å være en «liberalist» som altfor snever. Begrunnelsen er at dersom man legger Nagells definisjon til grunn, vil det ikke finnes et eneste liberalistisk parti i Norge. Begrepet vil derfor praktisk talt angi en tom mengde, og på denne måten representere en «fullstendig inadekvat» begrepsforståelse.13 Problemet er at Svendsens egen definisjon av «det liberale» har nøyaktig den samme konsekvensen. Hans begrepsforståelse er derfor i dette perspektivet akkurat like «inadekvat» som den han argumenterer mot. At definisjonene man ender opp med ikke er i stand til å peke ut den rette gruppen ting i verden, er en av de sentrale innvendingene mot definisjonstilnærmingen. Når man i tillegg opererer med så snevre definisjoner som i både Svendsens og Nagells tilfeller, vil de kanskje ikke kunne angi noen størrelse i verden i det hele tatt. Kravene som stilles, altså de nødvendige og tilstrekkelige betingelsene, blir både så omfattende og så spesifikke at ingenting tilfredsstiller dem. Og debatten får etter hvert mer karakter av en øvelse i ordkløveri.

Er vage begreper meningsløse begreper?

En viktig årsak til at definisjonstilnærmingen har så stor innflytelse, og at den fungerer som et underliggende, som oftest udiskutabelt premiss i debatter av denne typen, er at alternativet kan virke lite tilfredsstillende. Svendsen, for eksempel, begrunner valget av en så snever definisjon av «liberal» med at dersom begrepet «forstås så bredt at så å si alle politiske partier kan hevde å være liberale, er det i realiteten tømt for mening». Dette er også oppfatningen til Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen. Han mener at siden politikere med så ulikt ståsted som Per Sandberg og Audun Lysbakken begge kan kalle seg liberale, har begrepet ikke lenger noe innhold som politisk merkelapp. «Hvis SVs nestleder Audun Lysbakken er liberal, så har ordet mistet all politisk kraft,» skriver han på lederplass i tidsskriftet Minerva.14

Men er et språklig uttrykk som kan brukes til å uttrykke et mangfold av betydninger, i rea-liteten meningsløst? Er det virkelig en forutsetning for effektiv språkbruk at begrepene våre til enhver tid har et klart definert meningsinnhold? I så fall vil vi sitte igjen med et svært lite vokabular, siden det er så få begreper som faktisk lar seg definere. Det er begrenset hvor mye som lar seg uttrykke ved hjelp av «ungkar», og kanskje en håndfull and-re begreper. Derimot hersker det liten tvil om at det i språket vårt finnes et utall eksemp-ler på ord som har brede, og i mange tilfeller også svært vage betydninger. Likevel har vi sjelden problemer verken med å uttrykke -eller tolke det rette meningsinnholdet i en gitt kontekst. Kan vi i stedet tenke oss at begrepet «liberal» vil ha litt ulik betydning etter som det blir brukt om Høyre-folk, Venstre-sympatisører eller FrP-velgere, og at det er konteksten som tilfører begrepet presisjon i disse tilfellene?

Nettopp dette er tanken innenfor flere nye-re språkvitenskapelige tilnærminger til begrepsinnhold. Fordi det er så notorisk vans-kelig (og kanskje til og med umulig!) å gi presise definisjoner, tenker man seg i stedet at begreper ikke har noe strukturert innhold i det hele tatt: at de verken har nødvendige eller tilstrekkelige betingelser knyttet til seg.15 Innenfor relevansteorien,16 en sentral teori om forholdet mellom språk, kognisjon og kommunikasjon, forutsettes det at språklige uttrykk gir tilgang til, eller «trigger» slike ustrukturerte begreper. De fungerer samtidig som en slags «peker» til all mulig informasjon vi måtte ha lagret om begrepet. Når vi så tolker et ord i kontekst, velger vi ut den delen av informasjonen vi oppfatter som mest relevant og tilgjengelig i sammenhengen, og konstruerer slik et situasjonsavhengig begrep.17 For å illustrere hvordan relevansteoretikerne mener at dette fungerer, kan vi bruke betydningen av begrepet «ungkar» igjen. Det språklige uttrykket ungkar gir i første omgang tilgang til det ustrukturerte begrepet «ungkar». Dette gir så tilgang til informasjon som tradisjonelt har vært oppfattet som definitorisk, for eksempel «ugift», «voksen» og «mann», men også til andre typer informasjon knyttet til begrepet, for eksempel stereotype oppfatninger om ungkaren som er i midten av 30-årene, spiser ferdigmat til middag, har det rotete i leiligheten sin, er kontinuerlig på «sjekker’n», og så videre. På denne måten vil begrepet som uttrykkes ved hjelp av ordet ungkar når vi snakker om typen som skal velge seg en dame i TVNorges realityserie Ungkaren, være forskjellig fra begrepet som uttrykkes ved hjelp av det samme ordet hvis det brukes til å omtale film- og romanfiguren «Elling», eller en av deltakerne i Homsepatruljen. Dette innebærer at ett enkelt språklig uttrykk kan brukes til å uttrykke et mangfold av beslektede begreper. Om begrepet i utgangspunktet kan oppfattes som vagt, er det på ingen måte «meningsløst», fordi meningsinnholdet alltid vil tilpasses situasjonen begrepet uttrykkes i. Kontekst spiller slik en helt sentral rolle i forhold til å gi begreper presisjon.

Dersom vi godtar tanken om at begrepsinnhold er en fleksibel størrelse, vil det ikke lenger kunne hevdes at det er en selvmotsigelse å snakke om en «liberal sosialisme», slik blant andre Venstres tidligere formann Gunnar Garbo tar til orde for at må være mulig.18 Garbos syn er at selve grunntanken bak liberalismen, å fremme personlig menneskelig frihet, bare kan virkeliggjøres gjennom politisk styring og et sterkt demokrati, og at det er dette som ligger i begrepet «liberal sosialisme». Garbos forståelse av begrepet «liberal»

er her tett knyttet til sosialismens tanke om et sterkt fellesskap. SVs nestleder A-udun Lysbakken er av samme oppfatning. For ham er kjernen i en «liberal sosialisme» kamp mot alle former for diskriminering og ulike former for overstyring av folks liv. Å snakke om frihet uten å snakke om rettferdighet er etter hans syn ikke mulig, og enkeltmenneskets frihet sikres best gjennom å bruke politiske virkemidler.19 En viktig forskjell mellom den politiske venstre- og høyresidens oppfatninger av «det liberale» vil på denne måten ligge i synet på hvordan den personlige menneskelige friheten best oppnås, om man mener den sikres best gjennom sterke fellesskap eller ved begrenset statlig styring.

Storbritannias liberale og det norske sentrum

Det er ikke bare i Norge det er debatt rundt merkelappen «liberal». David Cameron, lederen for Storbritannias konservative parti Toryene, insisterer på å bli kalt en «liberal conservative», mens David Miliband, utenriks-minister under Gordon Brown og stjerneskuddet på New Labours venstreside, stolt har erklært seg selv en «liberal socialist». I britisk sammenheng oppfattes merkelappen «liber-al conservative» som mer kontroversiell enn «-liberal socialist», som har å gjøre med at det politiske tyngdepunktet generelt befinner seg et hakk til høyre for det norske, og som nok en gang viser i hvilken grad begrepsinnhold er uløselig knyttet til den -aktuelle konteksten. For både Cameron og Miliband er det åpenbart viktig å bli oppfattet som «liberale», og de bruker begrepet bevisst til å omtale seg selv. Behovet for å gjøre dette eksplisitt tydeliggjør at merkelappen «liberal» har et meningsfylt innhold i denne sammenhengen, ved at den bidrar til å presisere politisk ståsted innenfor henholdsvis høyre- og venstresiden. Det er langt fra noen selvfølge at dersom man er konservativ er man også liberal, slik det heller ikke er noen selvfølge å være sosialist og liberal. Argumentet om at denne merkelappen er forbeholdt partiene på ikke-sosialistisk side, slik både Svendsen, Røe Isaksen og deres meningsfeller i «den liberale» tenketanken Civita har gitt uttrykk for, gir derfor lite mening sett i denne sammenhengen.

I en artikkel om John Stuart Mill i The -Guardian skriver Richard Reeves at britiske politikere både på høyre- og venstresiden til stadighet siterer fra On Liberty når de ønsker å tilføre talene sine tyngde, seriøsitet og en «passende porsjon liberalisme».20 For Reeves er det viktig å understreke at Mills idé om det liberale verken hører til på politikkens vens-tre- eller høyreside, men omfatter tankegods fra begge sider av den politiske aksen. Dette er ikke alltid like enkelt, for i et mentalt -univers der venstre og høyre er størrelsene man forholder seg til, er det en fare for at «de liberale» blir tildelt den nøytrale, litt udefinerte rollen i sentrum – som det politiske landskapets Sveits, så å si. Det er tydelig at dette oppfattes som en relevant problemstilling i det norske politiske sentrum. Lars Sponheim var tidlig ute med å kritisere Kristin Clemet for å ha uttalt på vegne av Civita at merkelappen «liberal» kunne omfatte folk i Venstre, FrP og KrF, i tillegg til Høyre-folk, som en beskrivelse av fellesgodset på ikke-sosialistisk side. Sponheims syn er at det bare er ett parti i Norge, nemlig Venstre, som tilhører den liberale tradisjonen, og denne er godt plassert i det politiske sentrum, mellom konservatisme og sosialisme. Han får støtte fra sin partifelle Trine Skei Grande, som skriver i et innlegg i Aftenposten: «Høyresiden og venstresiden har felles interesse av å gjøre politikken til en tofrontskamp. Et selvstendig, liberalt sentrum er til stort bry. Derfor fristes begge sider til å stjele et positivt og svært viktig politisk begrep, og underkjenne den egne liberale tradisjonen.»21

Det er ikke vanskelig å forstå at det er viktig for Sponheim og Skei Grande å kreve enerett på begrepet «liberal», hvis alternativet er en nøytralisering av egne politiske argumenter idet alle i prinsippet har rett og mulighet til å kalle seg liberale. Denne problemstillingen oppstår likevel bare dersom man oppfatter at «liberal» utelukkende har ett enkelt meningsinnhold. Hvis man der-imot tillater at begrepsinnholdet presiseres av konteksten det brukes i, vil Venstres tolkning av hva det vil si å være «liberal» kunne representere et selvstendig, klart definert ståsted i debatten. Og dermed vil man ikke lenger ha behov for å beskylde andre partier for å «stjele» begrepet eller «underkjenne» innholdet i det.

De amerikanske «liberals»

Hvis vi forflytter oss til en amerikansk kontekst, vil «liberal» ha en helt annen betydning. De amerikanske «liberals» assosieres hovedsakelig med demokratene, og brukes av og til nedlatende om særskilt venstreorienterte sådanne. I denne konteksten brukes begrepet i forbindelse med demokratenes økonomiske politikk, men også om deres holdninger i verdispørsmål, som står i opposisjon til republikanernes verdikonservatisme. Den tidligere republikanske presidentkandidaten og forhenværende New York-borgermester Rudy Giuliani har blitt kalt en «liberal republican», blant annet på grunn av sitt syn på abortsaken og homofile ekteskap. Slik knyttes begrepet «liberal» opp til saker og standpunkt som typisk assosieres med venstresiden i norsk politikk. Dette gjenspeiles i kategorien «Political Views» som man kan definere i profilen sin i nettsamfunnet Facebook. Dette nettsamfunnet var som kjent opprinnelig laget for en amerikansk kontekst, og blant de forhåndsdefinerte alternativene man kan velge står «Very Liberal» og «Very Conservative» på hver sin ytterkant. Her er det tydelig at opposisjonen står mellom hvorvidt man definerer seg som «Liberal» eller «Conservative», og derfor har mange klart venstreorienterte norske Face-book-brukere valgt betegnelsen «Liberal» -eller «Very Liberal» om sitt politiske ståsted. Fordi begrepet «liberal» forstås på ulike måter i forskjellige regioner og land, blir det i en globalisert mediehverdag enda vanskeligere å gi begrepet en presis definisjon.

I et språkvitenskapelig perspektiv er det altså ikke særlig fruktbart å diskutere begrepsinnhold med utgangspunkt i definisjoner, heller ikke å skulle tillegge begrepet «-liberal» en entydig definisjon. Det er derfor overraskende at definisjonstilnærmingen fortsatt holder stand, tatt i betraktning de til dels alvorlige teoretiske og deskriptive problemene den står overfor. Dersom man i liberalismedebatten derimot hadde tatt høyde for at begrepsinnhold er en fleksibel størrelse, kunne man, i stedet for å la debatten gå på tomgang rundt hvilken definisjon «liberal» skal ha, heller ha brukt spalteplass på å diskutere det konkrete innholdet i de ulike tolkningene av begrepet, og slik fått en mer fruktbar debatt.

Så kanskje vi kan gi Robert Frost delvis rett i at merkelappen «liberal» beskriver et lite definert politisk ståsted. Men dette trenger altså ikke bety at den som velger å bruke betegnelsen om sin politiske tilhørighet ikke har en klar oppfatning av hva hun legger i den. Det er slik språket vårt fungerer: Vi har et begrenset sett med ord til rådighet, som vi bruker til å uttrykke et ubegrenset antall mer nyanserte betydninger. Så selv om begrepet «liberal» er så bredt, eller vagt om man vil, at det er vanskelig å gi et presist innhold, får det likevel presisjon gjennom å settes inn i en politisk kontekst – det være seg på høyresiden, i sentrum, eller ytterst på venstre fløy.