Vårt bilde av 1700-talls-universitetet er preget av Erasmus Montanus. Holberg kunne tale pent, eller i det minste nyansert, om Københavns Universitet i andre sammenhenger. Og han var jo selv en representant for dette universitetet, både som professor, som økonomiansvarlig og som rektor. Men det som er blitt stående, er hans harselas i Erasmus Montanus. Det man bedrev ved Universitetet var latterlig - og latterligheten var inkarnert i disputasene: Nille er en sten!

Var det slik på Holbergs tid?

I festutgaven av Holbergs skrifter fra 1922 skriver professor (i tysk og litteraturhistorie) Carl Roos (1884–1962) at stykket var foreldet allerede ved uroppførelsen i 1747 – og ikke bare fordi det da var gått 25 år siden det ble skrevet. Roos skriver at når Holberg gjorde lite for å få det oppført, var det i hvert fall delvis fordi «dyrkelsen af disputerkunsten i den form som Erasmus har tilegnet sig den, ikke hørte til samtidens, men snarere til en svunden tids dårskaber, nogen ideel grund til at vove pelsen [dvs. til å prøve å få stykket oppført] havde Holberg altsaa ikke.» (B. II: 586.)

Likevel …, så helt fjern var nok denne fortiden ikke, og selv samtiden var ikke fri for trekk som Holberg betraktet som dårskaper, selv om utviklingen gradvis gikk i retning av å supplere dem med andre former for vitenskap. En grunn til at professor Roos mente harselasen var foreldet, kan være at Holbergs eksempler på absurde disputasemner nesten alle synes å stamme fra et eldre skrift – Johann Burkhard Mencken (1674–1732): De charlataneria eruditorum (De lærdes sjarlataneri) – skrevet i 1715, og at disse temaene allerede da var gamle klassikere.1 Men at disputasemnene var blitt brukt tidligere, er intet bevis på at de ikke fremdeles var i bruk da Holberg skrev. Som vi skal se: Snarere tvert imot!

 

Hva var så en disputas på Holbergs tid?

Det var mange forskjellige ting.

Det var doktorgradsdisputaser, professordisputaser og studentdisputaser. Det var disputaser som fant sted i undervisningstimene; det var disputaser under måltidene på «Kommunitetet»; og det var offentlige diskusjoner, hvor studentene disputerte med hverandre under professoralt oppsyn.

Doktorgradsdisputaser lyder jo umiddelbart som noe kjent. Men på mange måter hadde professordisputasene mer til felles med det vi i dag tenker på når det er snakk om en disputas. For ved en doktorgradsdisputas var ikke det som ble diskutert det viktigste. Det var ikke slik at kandidaten måtte skrive en original avhandling, som han så skulle forsvare. Hoved-poenget var selve forsvaret. Tesene som ble lagt frem, var ofte ikke engang kandidatens egne. Opprinnelig ble de forfattet av fakultetets dekan. Senere kunne det også være professoren – veilederen, om man vil, eller den ansvarlige i faget – som formulerte denne teksten. Kandidaten skulle bare vise at han hadde forstått den rett og at han visste hvordan man skulle argumentere for den, stilt overfor opponenter, som gjerne gjorde sitt beste for å vippe ham av pinnen. Dette var litt annerledes for professorene.

Den store Danske lov av 1683, som også omfattet Universitetet, innskjerpet i sin § 20 – «Om professoribus» – den allerede eksisterende plikt for alle professorer til å disputere – både før de overhodet kunne ansettes, eventuelt umiddelbart etterpå, og deretter flere ganger i året, som en del av sitt embete. Både den første typen – disputasen før eller rett etter ansettelsen – og den andre – den som skulle foregå flere ganger i året – hadde noen trekk felles

med vår tids doktorgradsdisputaser. Den nye professoren, evt. professor-kandidaten, skulle legge frem en tese, en avhandling, med de øvrige professorer som opponenter; den skulle trykkes før eller etter disputasen.

Også for professoren var det viktig å vise at han kunne stå seg i en disputas. Men nå dreide det seg om materiale professoren selv ønsket å legge frem. Samtidig skulle studentene oppøves i å behandle vitenskapelige spørsmål. For opponentene ble nå plukket ut blant de eldre studentene. Heller ikke i slike disputaser var det riktignok noe krav at det skulle være nye forsknings-funn. Som oftest var det godt etablert, ukontroversiell kunnskap. Slik sett lignet det mest på forelesninger om the state of the art. Men fremstillingen skulle altså underkastes debatt, og ved siden av at det ga de utplukkede studentene trening, innebar det ideelt sett en slags offentlighetens prøving av det professoren fremla.

Og det kunne også være kontroversielt stoff. I ett tilfelle førte disputasen endog til at både biskopen og kongen intervenerte. De forlangte ny disputas mellom professoren og en opponent – nå foran en domskommisjon, og med kongen som ordstyrer. Professoren tapte. Hvorpå han ble dømt … til lands-forvisning!2

Dette eksemplet er riktignok fra Kristian IVs tid, men det illustrerer at det selv så tidlig kunne dreie seg om hva vi i dag utvilsomt ville kalt nytolkende forskning. Vi ville sikkert forsvart den både i forskningsfrihetens og ytrings-frihetens navn! I dette tilfellet var det riktignok et teologisk emne, selvsagt et ømtålig område dengang.

Jeg nevnte at hver professor skulle disputere flere ganger i året – i den nevnte loven fra 1687 het det fire ganger. Det er da lett å forstå at bare en ytterst liten andel av disputasene var så kontroversielle som den omtalte teologiprofessors. Men det var ikke sjelden det dreide seg om selvstendige utarbeidelser og tolkninger av et eller annet emne innen faget. Igjen er det likevel mer nærliggende å sammenligne med originale forelesninger enn med det vi i dag forbinder med disputaser.

På den annen side ble kravet om fire disputaser i året nesten aldri overholdt, og selv etter at den nye universitetsfundatsen av 1732 innskjerpet plikten, var det store problemer med å få gjennomført endog én årlig disputas for hver professor. Det viser at det likevel dreide seg om noe annet enn forelesninger – for de foregikk jo tross alt langt oftere. Og at selve disputasen, altså debatten mot skarpskodde opponenter, var en viktig del av det hele, skjønner vi når vi leser at et forslag i 1750-årene om å erstatte disputasplikten med en publiseringsplikt, ble imøtegått – og avvist – nettopp med argumentet om betydningen av et offentlig forsvar av det som ble fremlagt. Professorene skulle vise for allmennheten at Universitetet var en betydningsfull lærdomsinstitusjon, der det ble stilt strenge krav, og der professorene bokstavelig talt kunne svare for seg.

Som ledd i 1700-tallets vektlegging av nyttig kunnskap var det for øvrig et hyppig fremsatt, og ofte også imøtekommet, krav at publiseringen skulle

være på dansk, særlig innen naturvitenskapene, der den kunne komme til praktisk nytte, først og fremst innen landbruket.

Til gjengjeld ville publisering på latin kunne vise overfor utlandet at Københavns Universitet var betydningsfullt, og de som gikk inn for publiseringsplikt i stedet for disputasplikt mente nettopp dét: at det var viktig å vise seg frem overfor utlandet. – Det lyder kanskje kjent også i dag …? Man må publisere på vår tids latin for å vise at man får til noe som som teller internasjonalt – et målbart bevis på Universitetets kvalitet.

Det ble da også etter hvert publiseringsplikten som trakk det lengste strå – men det var etter Holbergs tid.

 

Hva så med studentdisputasene? Her dreide det seg i hvert fall ikke om å fremlegge nye forskningsresultater. Også denne formen for disputas hørte til undervisningen – og den var et hovedelement i den.

Professoren fungerte her som preses, mens en student forsvarte de på forhånd bekjentgjorte teser og en opponent angrep dem. Formålet var å lære studentene opp til å argumentere for og mot en tese. Poenget var, igjen, ikke å forsvare egne funn – enn si egne meninger! – men å lære å utlegge og begrunne den kunnskap man hadde, hvilket også innebar at man måtte kunne skjelne og argumentere mot falske påstander. Dette var likevel – slik man i utgangspunktet så det – også en metode for å finne frem til sannheter. For denne disputasformen stammet egentlig fra middelalderlig skolastikk, der formålet var å foreta en teologisk belysning og behandling av de livs- og verdensanskuelsesproblemer som var fastsatt i Bibelen og hos de klassiske filosofiske autoriteter. Det det gjaldt om, var å avklare begrepene og problemene, slik at man kunne gi en riktig tolkning. Til det formålet kunne disputasene fungere godt. Og for virkelig å trene studentene, drev man med slike øvelser både som del av selve undervisningen og på «Kommunitetet», dvs. der studentene bodde og spiste.

Men på Holbergs tid var vitenskapenes formål i hovedsak blitt et annet. Nå dreide det seg for mange om å vinne ny – helst praktisk nyttig – naturviten-skapelig, historisk og samfunnsvitenskapelig erkjennelse. Til det dugde ikke disputasformen; det trengtes observasjoner (og eller eksperimenter) og etterprøving, samt beskrivelse, ordning og teori- eller systemdannelse. I en slik kontekst kan disputasøvelsene virke latterlige, spesielt fordi de så ofte utartet til komiske spillfekterier om besynderlige og totalt unyttige emner som man fremsatte for å demonstrere elegant latinsk retorikk. Som nevnt ble det nye kravet nå at man gjorde noe nyttig – og helst publiserte det på dansk, så det kunne komme allmennheten til gode. Det var flere før Holberg som kritiserte det unyttige, det latterlige og det pedantiske.

Det finnes da også virkelige eksempler ----– ikke bare Holbergs karikerte – på emner som for oss umiddelbart virker latterlige. Her er f.eks. noen fra studiet til examen philosophicum. De viser for øvrig at emnene, som vi nevnte innledningsvis, gikk igjen fra gammel tid. I Københavns Universitets

Historie henføres de til begynnelsen av 1700-tallet, og de fleste av dem er helt tilsvarende slike vi finner i Menckens kritiske skrift:3

Hadde Adam og Eva navler? Hva var karakteren av Kristi svette? Hvilken træsort hørte Kundskabens Tre til?

Men var de nå så latterlige? Formålet var jo å trene opp den logiske argumentasjonen: da kunne det kanskje være bedre å velge emner som åpenbart ikke kunne avgjøres empirisk enn emner som nettopp måtte avgjøres empirisk.

Samtidig må vi kunne anta at i det minste noen av professorene utvidet disse logikk- og argumentasjonsøvelsene til å kunne anvendes mer for å prøve nye hypoteser enn for bare å begrunne de gamle. Holberg selv høstet anerkjennelse for sine resonnementer om kvegpesten, slik han utviklet dem i en berømt, liten avhandling, Betænkning over den nu regierende Kvæg-Syge, med nogle oeconomiske Anmerkninger.4 Den ble lest opp i Det Københavnske Selskab af Lærdoms og Videnskabs Elskere (det senere Videnskabernes Selskab) høsten 1745, og det var Holbergs professorkollega – og det året universitetets rektor – kongelig historiograf Hans Gram som fremførte den. (Holberg var æresmedlem av Selskapet, men deltok ikke på møtene.)5 Her trekker Holberg frem en rekke av de observasjoner som har vært publisert om denne sykdommen og dens spredningsmønster, og vurderer i hvilken grad forskjellige fremlagte hypoteser er forenlige med disse observasjonene. Han har ikke selv gjort undersøkelser, men bygger stort sett på kontrollerbare påstander som har vært offentliggjort, samtidig som han selv hadde gode forutsetninger for å kunne kontrollere mange av dem, idet han nylig var blitt eier av to gods på Sjælland og dermed hadde sett på nært hold hvordan sykdommen artet seg. En interessant formulering synes å vise særlig tydelig at han uttrykkelig vil distansere seg fra spekulative hypoteser og få frem at det dreier seg om empirisk vitenskap: «Ja, denne Meening om giftige Insecter, hvorved visse slags Contagioner foraarsages, grunder sig ikke alleene paa probable Gisninger, men endogsaa paa Erfarenhed. […]» (s. 61). Han henviser her til et skrift som omtaler et tilfelle der en menneskepest synes å kunne knyttes til en kolossal fluesverm i området. Tilfellet er temmelig forskjellig fra den type insekt-angrep Holberg knytter til kvegsyken, men han ser en parallell årsaks-sammenheng, og argumenterer videre blant annet med at insekter kan være så små at det trengs mikroskop for å se dem og derfor eventuelt også kan være for små til å oppdages selv med mikroskop. Om han ikke selv var naturvitenskapsmann, og om empirien var utilstrekkelig, holdt han seg i prinsippet til en slags induktiv-deduktiv metode og kom frem til plausible hypoteser, som han prøvde å falsifisere.

Det ville være interessant å undersøke i hvilken grad professorene nettopp i de mest utpreget empirisk orienterte vitenskaper bidro til at det etter hvert ble innført disputasøvelser som var mer i pakt med deres egne vitenskapers karakter.6 Men det er i hvert fall sannsynlig at de fleste var fullt klar over

forskjellen på trening i rene syllogismer og vitenskapelig etablering av holdbare bevis.

Tilbake til Holbergs karikaturer. Det finnes et kjent eksempel på at de fremdeles kunne ha adskillig aktualitet selv helt på slutten av hans levetid. Og dette eksemplet anskueliggjør også konfrontasjonen mellom et gammelt og et nytt vitenskapsideal, for det gjaldt en disputas der en anerkjent naturvitenskapsmann skulle kvalifisere seg til et professorat ved Københavns Universitet. Eksemplet er særlig interessant i vår sammenheng, ikke bare for hva det viser om hans disputas, men kanskje særlig ved at det indirekte viser at studentene var særdeles vel innøvd i disputasøvelser som ikke var aldeles fjernt fra Erasmi teknikker!

Det angår en person som fremdeles er kjent – for de fleste først og fremst som Flora Danicas skaper – den betydelige botanikeren G.C. Oeder.

Det var regjeringen som i 1752 på grev Bernstorffs initiativ og i tråd med sitt ønske om å styrke de næringsøkonomisk nyttige vitenskaper, innkalte den tyske lege og botaniker Georg Christian Oeder til å være professor i «oeconomie» ved Universitetet – oeconomie betød først og fremst land-bruksøkonomi, der det igjen først og fremst dreide seg om botaniske kunnskaper. Dette var altså to år før Holbergs død, og jeg vet ikke om han ytret seg om initiativet. Men han ville ganske sikkert gitt sin tilslutning.

I henhold til Universitetets vedtekter (fra 1732) måtte Oeder imidlertid først kvalifisere seg ved offentlig disputas. Under forsvaret av avhandlingen – den var i medisinsk fysiologi, på latin, og het De irritabilitate – ble han heftig angrepet ex auditorio av to studenter. Det gjaldt rent pirk – mangelfull latin – men Oeder, som ble meget opphisset, kunne ikke stå seg mot de to studentene, for de hadde innøvet sine dialektiske ferdigheter gjennom utallige latinske disputaser på kollegiene, mens Oeder kom fra et tysk universitet der de i hvert fall i hans fag hadde gått bort fra denne formen. Tilhørerne, med rektor i spissen, oppfattet derfor det hele som om studentene hadde rett, og disputasen ble avvist.

Regjeringen ble selvsagt bestyrtet, og Universitetets patron avkrevde rektor en forklaring. Rektor forsøkte å unnskylde de to studentene, selv om han erkjente at især den ene, som for øvrig senere ble professor i medisin og botanikk, C. Friis Rottbøl, hadde gått for langt. Men det er interessant at rektor, H.P. Anchersen, synes å ha stått studentenes kverulerende opposisjon nærmere enn han sto Oeder, som utvilsomt var dem overlegen hva innholdet angikk. «Jeg haver nok været tilstede paa nogle hundrede disputationer,» skrev han, «endog af ganske unge studentere, men aldrig hørt en slettere.» Og årsaken var Oeders dårlige latin. Han hadde, for eksempel, begått en grammatisk fadese på tittelbladet som Anchersen -– som selv var professor i latin – anså for «barbarisk», en annen grammatikkfeil var «en af de groveste vildelser nogen kan begaae» osv. Rektor sluttet sin redegjørelse med å legge hele ansvaret for skandalen på regjeringen: «Gud forlade dennem, som føre os unge fremmede doctores i landet, der ikke

kunde blive studentere engang.» (!) Oeder mestret kort sagt verken latin eller de enkle dialektiske ferdigheter som enhver student i København kunne skryte av å beherske – likesom en Rasmus Berg …

 

Nå gjorde nok Universitetet mer ut av Oeders svakhet enn hva som ville vært normalt. Lysten til å slå ham ned og avvise ham var skjerpet både av den sterke uviljen på denne tiden mot tyskere i høye posisjoner – loven om indfødselsretten fulgte i 1775 – og av professorenes frykt for at denne regjeringsansettelsen ville gå ut over de stillingene de selv innehadde. Men hele forestillingen og rektors redegjørelse dokumenterer jo likevel at disputasvesenet fremdeles eksisterte i en ikke altfor stor fjernhet fra Holbergs karikatur.

 

Ytterligere et poeng om Holberg og karikaturene: Holberg henger ikke bare ut emner og kverulering «hvis galskap alle kan forstå», men også noe som ligner mer på slikt som noen av oss i dag faktisk driver og forsvarer mot folk vi synes mangler forståelse for den frie forskning.

 

Husker vi hva Erasmus blir hengt ut for?

«Vil een sige at dette bord er en lysestage, så vil jeg forsvare det; vil een sige at kød eller brød er strå, så vil jeg og forsvare det,» sier han, og vi ler trygt. Men så nevner han flere disputasemner: «Om englene ere skabte før menneskene; om jorden er rund eller oval; om måne, sol og stjerner, deres størrelse og distanse fra jorden og andet deslige.»

Hva er dette? Er alt dette like latterlig? Mener han at metafysiske, geografiske og astronomiske spørsmål skal behandles på samme måte?

Faktisk ser det ut til at mens han mente at både empirisk naturviten-skapelig forskning og naturrett, historie og statsvitenskap kunne være til gavn for staten, næringslivet og moralen, betraktet han den moderne matematiske naturvitenskap som en nesten like ørkesløs beskjeftigelse som metafysikken. Så han henger ut teoretisk matematikk på linje med metafysisk spekulasjon. Dessuten: Holberg hadde en kollega ved Universitetet, en fremragende professor i astronomi, Peder Horrebow (1679–1764). Horrebow var en storartet foreleser og ble søkt både av studenter og mange astronomisk interesserte. Han oppnådde at Copernicus’ teori ble akseptert av den dannede allmennhet i Danmark-Norge. Det var Horrebows teorier Holberg prøvde å harselere over. Og langt på vei kan det sies at det er Holbergs irritasjon over den oppmerksomhet Horrebows etter hans mening unyttige teori vakte, som avspeiler seg i Erasmus Montanus!

Holbergs harselas rommer dermed en mengde dobbeltbunner. Best som vi ler av Rasmus Bergs selvgode, perverterte lærdom, oppdager vi at veien ikke er så lang til dens motsats, Jacobs enfoldige, ikke lenger så «sunne» bondevett. Og dertil kommer altså at forskjellen mellom det sunne og det

enfoldige iblant kan være så vanskelig å se at endog Holberg selv synes å ha latt seg villede – enten det nå skyldtes enfold, fordommer eller misunnelse. I tillegg har vi sett at en tilsynelatende gammelmodig disputasinstitusjon og et omtrent like gammelt press til å publisere for en internasjonal sakkyndighet kan ses som rasjonelle midler for universitetet til å «svare for seg» overfor samfunnet. (Samtidig som begge deler naturligvis kan perverteres eller overdrives.) Kanskje bør alt dette mane oss til ydmykhet også når det gjelder våre egne dommer om disputasers, publiseringspåleggs og tellekanters absurditet?

 

 

 

Artikkelen er en lett utvidet versjon av et kåseri holdt for Forum for universitetshistorie før en Erasmus-forestilling på Nationaltheatret. Takk til John Peter Collett, Ragnvald Kalleberg og Thor-Inge Rørvik for nyttige innspill.