en vitenskapelige rasjonalitet privilegerer maskulinitet over femini­nitet, skriver Hanne Haavind i Nytt Norsk Tidsskrift 3/1989. Derfor, mener hun, må vår ideer om rasjonalitet endres. Jon Elster svarer henne i 2/1990 – i affekt. «Min affekt skyldes intellektuell indignasjon.» Haavinds analyse av kjønnsforskjeller blir plassert, sammen med «betraktninger om folkesjelen i ulike land», i kategorien «after-dinner talk». Elster får svar av Rune Slagstad. I 1/1994 kritiserer han Els­ter, men også Haavind, for «provinsialisme»: De skriver begge om rasjonalitet «som om det ikke skulle ha vært tenkt noe om saken de siste hundre år», oppsummerer han – og sørger dermed for at debatten om kjønn og vitenskap fortsetter også i de påfølgende numrene.

Slagstads hovedanliggende er imidlertid ikke feministisk vitenskapsteori, men «feminisme som normativ teori». Han beskriver feminismen som «en liberal-individualistisk frigjøringsideologi som forener i seg romantikkens ekspressive kritikk». Feminismen kombinerer kravet om «kvinners likeverd» med en markering av «kvinners egenart».

Hva skiller feminismen fra den «liberal-individualistiske» humanisme? Må feminister innreflektere «kvinners egenart» i sin humanisme? I så fall hvordan? Kanskje ved å legge humanismen bak seg? Er feminismen en ‘post-humanisme’?

Forholdet mellom feminisme og humanisme har stadig blitt diskutert i Nytt Norsk Tidsskrifts spalter. I det følgende presenterer vi fire artikler som, igjen, tar opp dette forholdet, mer eller mindre direkte. Silje Aambø Langvatn tegner et intellektuelt portrett av filosofen Martha Nussbaum, og drøfter hennes humanistiske feminisme. Anne Lise Ellingsæter analyserer den norske ammedebatten. Igjen står «det klassiske skillet mellom forskjells- og likhetsfeminisme» sentralt. Jorun Solheim avdekker det moderne prosjektets tause kjønnspremisser: forbindelsene mellom «våre ideer om frihet» og «bestemte symbolske konstruksjoner av det kvinnelige». Bjarne Øvrelid analyserer mannligheten. Anerkjennes mannen som menneske? Eller, spør Øvrelid, er maskulinitet i vår kultur først og fremst «noe en kureres for»?

C.H.