Skam er et mangfoldig og sammensatt fenomen som kan knyttes til forskjellige livsområder og erfaringer. Her skal det dreie seg om skam og seksualitet.

Det er vanlig å tenke at skam oppstår når ens bluferdighet krenkes, og når grenser overskrides. Dette er særlig en tenkemåte vi knytter til fortiden, ikke minst til 1800-tallets viktorianske seksualmoral. Jeg vil hevde at det er lett å misfortolke 1800-tallets normer, noe også Michel Foucault (1995: 13–25) har påpekt. Viktoriatidens mennesker var opptatt av seksualitet, slik denne tidens diskurser – enten de uttrykkes gjennom samfunnsdebatt eller i litteraturen – viser. Men om fortiden viser seg å likne på vår egen tid, er det også forskjeller i opplevelse både av skam og av seksualitet. Det er noe av det jeg ønsker å undersøke i det følgende.

Ikke bare har seksuell atferd og seksuelle normer gjennomgått store forandringer det siste hundreåret. Også når det gjelder språkliggjørelsen av seksualiteten (Foucault 1995: 23–24), har det skjedd store endringer. Har dette ført til at seksualitet utløser mindre skam? Fins det i det hele tatt skam i det moderne? Mange har spurt om skam er et førmoderne -fenomen, og refererer til kultursosio-logen Christopher Lasch som hevder at moderne mennesker føler mindre skam (Wyller 2002: 10). Sosiologen Anthony Giddens derimot, mener at det er skamfølelsen, snarere enn skyldfølelsen, som er framtredende under moderniteten (2004: 97). Andre har, som sosiologen Ivar Frønes, undersøkt om den moderne skammen er annerledes enn den tradisjonelle (2002: 69–80).

Psykiater Finn Skårderuds beskrivelser av skammen ligger tett opptil hvordan vi finner skam framstilt i det litterære materialet jeg har studert. Skårderud framhever særlig følgende: Skam næres av en ubalanse mellom selvideal og selvrealisering (2002: 49). Også Giddens framhever dette aspektet (op.cit.: 86). Jo høyere ideal en har om hvem en vil være, jo større er risikoen for å oppleve at forventningene ikke strekker til. Skam er dessuten knyttet til en spenning mellom hvordan jeg ønsker å være, og hvordan jeg tror andre vurderer meg. Skam kan også være knyttet til «mangelen på delte opplevelser. Den dype skammen er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket», skriver Skårderud (op.cit.: 65, se også Giddens op.cit.: 85).

Skam er det som ikke kan sies, det en ikke vil fortelle den andre. Slik skiller skammen seg fra skylden. Skylden kan bekjennes, men vi bekjenner ikke vår skam. Skammen er noe vi bærer i ensomhet.

Hvorfor Skram og Hjorth?

Denne framstillingen av skam og seksua-litet bygger på lesningen av romaner. Materialet er lite: tre romaner av Amalie Skram, fra 1885, 1891 og 1892, og en roman skrevet av Vigdis Hjorth over hundre år senere, i 2001. Jeg vil undersøke om jeg ut fra disse romanene kan spore en forandring i oppfattelsen av hva som utløser skam.

Det er i dag lite kontroversielt å hevde at Amalie Skram (1846–1905) var en av sin samtids fremste romanforfattere. I romanverket Hellemyrsfolket (1886–98) gikk hun løs på det store spørsmålet: Hva er det som former og bestemmer menneskets liv? Her utforsket hun skammen som sosialt fenomen og viste hvordan verkets sentrale figur, Sivert Myre, lar sine valg styre av skamfølelse. I fire ekteskapsromaner forfulgte hun ad ulike veier kvinnelighetens problem. Hva er en kvinne, og fins det noe slikt som et kvinnelig begjær, en kvinnelig seksualitet? Også i disse romanene er skam et tema.

Vigdis Hjorth (f. 1959) kan neppe sammenliknes med Skram når det gjelder litterær posisjon. Men hun har med stor dristighet utforsket kvinnelig seksualitet i en tid der de fleste seksuelle tabuer er brutt. Også hun har skrevet om skam. Hun er en profilert og samfunnsengasjert debattant på venstresiden, slik Skram også var det gjennom sin litteraturkritikk fra tiden før hun debuterte som romanforfatter.

Amalie Skram om seksualitet og skam

Amalie Skrams syn på kvinnelig seksualitet var sammensatt og motsetningsfylt. Dels avspeilte det samtidens ulike teorier. Det fantes to ulike kvinnetyper, skrev hun i et brev til Arne Garborg i 1885. Den ene hadde en naturlig og uhemmet seksualdrift, og disse kvinnene hadde glede av seksuell utfoldelse med alle og i alle situasjoner. Vi kan kalle en slik seksualitet promiskuøs. Skram har skildret en slik kvinne i Lucie (1888). Romanen er et modig innlegg i datidens debatt om seksualmoral, men forfatteren er her mind-re undersøkende og utforskende når det gjelder skam enn i de andre ekteskapsromanene, og romanen skal derfor ikke inngå i materialet jeg bruker her.

Den andre kvinnetypen hadde ikke utviklet seksuelle følelser. Slike kvinner hadde gjennom generasjoner måttet undertrykke sin seksualitet, slik at deres seksuelle organ etter hvert var blitt tilbakedannet. Disse darwinistiske ideene ble formidlet av den engelske legen Drysdale, som øvde stor innflytelse på oppfatningen av seksualitet på Skrams tid (se framstillingen av Drysdale i Jette Lundbo Levy 1980: 15–19). Det er denne andre kvinnetypen, med modifikasjoner, som Skram har gitt størst plass i sitt forfatterskap, og hun utforsker deres muligheter og begrensninger mest radikalt i romanene Constance Ring (1885), Fru Inés (1891) og Forrådt (1892). Jeg vil påstå at hun i disse romanene gir interessante, innsiktsfulle og tankevekkende beskrivelser av de ulike følelser seksuell utfoldelse vekker.

Constance Ring og to former for skam

Debutromanen Constance Ring handler om en gift kvinne som gjennom et forhold til tre forskjellige menn oppdager at de alle har en tjenestepike på si. Romanen ender med at hun tar livet sitt. Da romanen utkom i 1885, vakte den bestyrtelse og debatt.

Etter noen års ekteskap overrasker Constance ektemannen og tjenestepiken i en intim situasjon. Constances reaksjoner i samlivet med den utro ektemannen er gjengitt i bilder knyttet til søle, skitt, og til bevegelser som å synke og falle, som kan leses som metaforer for skam. Denne skamfølelsen berører ikke på noen grunnleggende måte hennes selvbilde; hun selv går fri, for hun føler at hun som kvinne er overlegen mannen: «(…) De er et mannfolk; det er en åndelig raseforskjell mellom oss, (…)», sier hun til en av mennene som vil innlede et forhold til henne mens hun selv er gift (Skram 1993a: 86). Denne mannen krenket henne ved å kalle henne en kokotte, og det bringer fram skam hos henne. Vi kan si at skammen her fungerer som noe som regulerer atferd mellom personene, og er knyttet til at normer for denne atferden er blitt brutt.

Husvennen og legen Niels Lorck frir til henne etter at hun er blitt enke, hun sier ja, og opplever en kort tid en stor lykke som hustru. Men da hun får vite at han har hatt et forhold til en annen kvinne mens han beilet til henne, slukner følelsene for ham totalt. Vennen og musikeren Harald Meier erklærer sin kjærlighet til henne. Hun nøler lenge. Men når mennene hun har kjent aldri ser ut til å ha skrupler i forhold til å være utro, hvorfor skal hun som kvinne da ha disse skruplene? «Like for like, det var livets eneste gyldige prinsipp. –» (op.cit.: 292). Likevel snur hun på vei til et avtalt og avgjørende kjærlighetsmøte. Men det er bare for å overraske ektefellen i armene på hans tidligere elskerinne. Nå ønsker Constance å hevne seg, hun føler ingen moralske forpliktelser overfor den utro ektemannen. Men det å overta menns handlingsmønster fører ikke til noen forløsning. Et bilde av Meiers elskerinne faller ut av lommene hans, og Constance skjønner at hennes elskede er som alle andre menn. Nå opplever hun ikke bare en skam påført av andre fordi normer brytes. Hun skammer seg også over seg selv: «Hun følte trang til å spytte sig selv ut. (…) Hun vemmedes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for alt ved sig selv» (op.cit.: 308).

Constances historie gir oss anledning til å presisere en viktig forskjell mellom skyld og skam. Constance føler utvilsomt skyld over å ha sviktet de moralske idealer hun har vært oppdradd med. Hun erkjenner sin skyld for at livet hennes har slått feil. Skyldfølelsen er rettet mot faren, hun føler seg dømt av ham for at hun har sviktet disse idealene: «Ja, det var sant, hun hadde vært en toppmålt egoist, hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs store synd» (op.cit.: 310). Men mest av alt føler Constance skam. Skammen er så sterk at hun ser bare en utvei: å dø. «Borte var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke orket å leve mer» (op.cit.: 308). Skyld er knyttet til handlinger som angår andre, skylden kan sones, og de syndige handlingene kan tilgis. Skårderud har pregnant uttrykt forskjellen mellom skyld og skam slik: «Skylden kan man øve bot for. Kan man det med skammen? Ved skammen føler man seg blottstilt som noe elendig, og skammen krever derfor at man forvandler seg. Eller forsvinner. Krenkelsen kan være selvmorderisk,» fastslår han, og kunne ha henvist til Skrams roman (Skårderud 2005: 262). Constances selvfølelse rammes så hardt at livslysten og livsevnen ødelegges.

I romanen om Constance Ring er det to slags former for skam: Den som er påført av andre og oppleves i forhold til and-re, den kan vekke hevn og hat og er knyttet til at normer for sosial og seksuell atferd brytes. Denne skamfølelsen oppstår når en har blitt krenket og nedverdiget. Den rammer fordi det er vanskelig å skille mellom det som er gjort mot jeg’et – og det som er jeg. Den andre skammen er selvpåført. Jeg’et har vært aktivt medvirkende i handlingen som utløser skamfølelsen. Denne skammen ødelegger selvrespekt og selvfølelse.

Fru Inés og lengselen etter «henrykkelsens mysterium»

I Fru Inés er handlingen lagt til Konstantinopel. Den vakre konsulfruen Inés lengter etter å oppleve orgasme. Hun innleder et forhold til den yngre mannen Arthur Flemming og tror at deres kjærlighet vil forløse henne seksuelt. Det skjer ikke. Romanen ender med at hun dør av en blødning etter en spontan abort.

Kjærlighetshistorien om Inés’ forhold til Flemming er fulgt opp av to mindre historier, som også forteller om hvor farlig det Inés nå gjør, er. Den ene historien fortelles av Inés i romanens åpning. Den handler om en mann som har latt «en av sine stakkars koner fengsle fordi han har grepet henne i utroskap med en evnukk, og det ovenikjøpet med en halvvoksen», som Inés selv formulerer det (Skram 1993b: 335). Og, fortsetter hun poengtert, evnukken blir pisket for «en brøde, han ikke har begrep om» (op.cit.: 336). I denne fortellingen kan vi tenke oss at Inés selv identifiserer seg med den utro hustruen, hvis synd altså egentlig ikke er reell, siden elskeren er en evnukk. Vi kan tenke oss at hun slik ufarliggjør sine seksuelle drømmer, eller at hun faktisk anser menn som evnukker, siden de ikke har maktet å forløse henne seksuelt.

Den andre historien blir fortalt to ganger; først som en drøm, siden som en opplevd hendelse. Etter at Inés har forstått at Arthur Flemming er dypt forels-ket i henne, drømmer hun følgende: «Nei, men det var jo om en hund, hun hadde drømt i natt. Om en blodig, hylende hund som slepte sig fremover i skarn og tørt støv bort foran hennes føtter og la sin snute på hennes sko – (…) – Det var jo henne som var hunden, og som krøp naken gjennom støv og tørt skarn og la sitt blodige ansikt på spissen av Flemmings sko –» (op.cit.: 362). Hun blir kald av skrekk da hun husker resten av drømmen, at hun løfter hodet og ser på ham, møter blikket hans, som er akkurat slik hun har drømt om. Men i det samme forvandles hun til en havfrue, hjertet brister og hun dør. Drømmen gjentas på uhyggelig vis som virkelighet helt til slutt i romanen, da Inés ser en blodig, levende flådd hund som jages gjennom gatene. Inés gjenkjenner hunden fra drømmen, og erkjenner: «Hun var hunden, og hun skulde dø som den» (op.cit.: 440). Umiddelbart får hun en voldsom blødning, aborterer og dør kort tid etter, forvandlet og ugjenkjennelig.

Mellom historien om evnukken og drømmen om hunden og senere synet av den flådde hunden ligger historien om Inés og Flemming. De møtes i all hemmelighet, Inés i desperat håp om at han kan være den som forløser henne, slik at hun kan oppleve «dette henrykkelsens mysterium (…), som hun aldri hadde kjent i våken tilstand» (op.cit.: 388). Det er dette som skal gjøre at hun skal kunne «bli et menneske, et helt og virkelig menneske, som en gang kunne gjennemstrømmes av livsgledens jubel over å være til» (ibid.).

Lengselen blir ikke innfridd. Hva innebærer denne skuffelsen for Inés? Hun gir seksualiteten en altomfattende, avgjørende betydning. Dersom det er slik at hennes evne til seksuell nytelse ikke fins i henne, at hun ikke er som and-re kvinner, ja, hva er hun egentlig da? Leser vi historien om evnukken om igjen i dette perspektivet, ser vi at den inneholder en forskyvning og forvanskning. Det er Inés som er både den utro hustruen og den seksuelt uegnete evnukken. Erkjennelsen av dette kan hun på ingen måte dele med sin elsker. Når hun gjør det slutt med ham, forklarer hun det på annet vis, med at forholdet utsetter henne for altfor stor fare.

Hvorfor kan ikke Inés fortelle Flemming sannheten? Det er fordi hun skammer seg så forferdelig. Hun skammer seg over å ha løyet for ham, men den skammen er liten i forhold til den hun ville ha følt dersom hun hadde fortalt ham hvordan det virkelig var fatt: «Denne triste hemmelighet, at naturen så grusomt hadde forsømt henne – den skulde hun ta med sig i graven» (op.cit.: 427). Det hun har erfart, kan ikke deles med den andre. Hun har latt som, spilt «en elskovsglede, hun aldri hadde kjent» (ibid.). Som Constance følger hun en «vemmelse for sig selv» (ibid.). Men Inés’ vemmelse og skam stikker enda dypere enn Constances. Hun føler skam fordi elskoven har bevist for henne, en gang for alle, at hun ikke er et fullverdig menneske, at hun ikke er som andre kvinner, at hun i grunnen ikke er en kvinne, men en evnukk, en havfrue, en flådd hund. Skammen har to sider. Hun skammer seg overfor elskeren. Gjennom hans blikk har hun sett den hun ønsket å være og fått bekreftet at hun er elsket. Men fortjener hun å bli els-ket, når hennes seksuelle opplevelse ble utilstrekkelig? Nei, og derfor skammer hun seg. Inés ser også seg selv med et blikk basert på et selvideal om å være helt menneske og hel kvinne. Den skammen hun føler over å svikte dette selvidealet, er mer altomfattende, total.

Forrådt og begjæret etter seksuell kunnskap

Forrådt handler om den uerfarne Aurora Ingstad, som gifter seg med den eldre og erfarne skipsfører Riber. Da hun skjønner at han har hatt kvinner før henne, setter hun i gang med en utrettelig utspørring av hans seksuelle erfaringer. Til sist velger han drukningsdøden framfor hennes forhør.

Forrådt forteller en ganske annerledes historie enn de to andre romanene. Sentralt her står språkliggjørelsen av de seksuelle opplevelsene, ikke minst gjennom den plassen bekjennelsen får. Her er det en vilje til viten, knyttet til seksualitet, mer enn en åpenbar tematisering av skam. Men som vi skal se, dreier det seg også om skam, bare mer skjult.

Sytten og et halvt år gamle Aurora, eller Ory, som hun insisterer på å bli kalt, er for en barnebrud å regne, der hun skal i ekteseng, så uskyldig som noen brud kan være. Uttrykket «vorde ett kjød» (Skram 1993c: 49) skremmer henne. Hun forsøker å flykte hjem til foreld-rene bryllupsnatten. Brudgommen innhenter henne, gir henne valget, enten følge ham tilbake eller forårsake skam og skandale «som vil spørres over hele Norges land» (op.cit.: 54). Hun velger å følge ham tilbake og opp i ektesengen.

Er Ory så uvitende om seksualitet som hun selv påstår? Hvis hun ikke visste noe om seksualitet, hvorfor framstår da det å dele seng som noe skremmende og forferdelig? spør Christine Hamm (2001: 242–243). Det er hos Ory en motsetning mellom benektelse av viten og begjær etter viten.

Ory blir besatt av sin ektemanns fortid så snart hun skjønner at han har hatt kvinner før henne. Hun viker tilbake for sin manns kjærtegn. Hun er klar over at hun ikke er slik det forventes at en god hustru skal være. Men når Riber bare har fortalt henne alt, skriftet og angret alle sine erotiske eventyr fra tiden før han giftet seg med henne, så vil hun kunne elske ham og gi seg hen til ham. Det tror hun fullt og fast på. Men lite ante hun at det fantes så mye fortid, så mange hendelser å avdekke og avsløre.

Ory setter seg i skriftefedrenes sted, slik Foucault har beskrevet deres oppgave: «Fortell alt, gjentar skriftefedrene», (og i det følgende siterer Foucault en latinsk kilde for hva skriftemålene skal inneholde): «’ikke bare de begåtte handlinger, men de sanselige berøringer, alle ukyske blikk, alle obskøne ord (…), alle ettergivende tanker’» (Foucault 1995: 29).

«Hvor mange kvinner montro Riber hadde hatt, før henne? Fem, ti, tyve? Hvor mange, hvor mange? Hun vilde vite tallet på dem, tallet til punkt og prikke. Og plutselig grepes hun av et heftig begjær efter å få beskjed om alt, hva han hadde bedrevet i den retning, alt inntil de minste detaljer. (…) Ja, hun vilde spørre, fritte ham ut, få ham til at fortelle fra begynnelsen til enden» (Skram 1993c: 94). Og han elsker sin unge brud så høyt at han lover å gi henne «et skriftemål så helt og fullstendig som noen kan gi det i verden, Aurora» (op.cit.: 96).

Orys begjær etter å få vite alt er grenseløst. Det var enda «to ting, som hun måtte og vilde ha beskjed på. Om den gang i Klingenberghaven. Under åben himmel, – det var jo akkurat som dyrene. Og så om han ikke hadde vært fortvilet bakefter, da han første gang som fjortenårs gutt hadde vært på et sånt sted» (op.cit.: 154). Men det hun får vite besudler hennes fantasi, gjør den uren. Hun ville følt skam over en slik atferd som ektemannens, det er innlysende. Men han synes ikke han har gjort verre ting enn menn flest, for det ligger i mannens natur å være et seksuelt vesen. Han ønsker ikke noe ugjort. Hun forsøker å få ham til å føle skam og erkjenne skyld, og forventer anger og underkastelse.

Ory ønsker ikke å oppleve seg selv som seksuelt vesen, hun drømmer ikke om seksuell nytelse. Hun søker en deltakelse i seksualiteten gjennom språket, ikke gjennom kroppen. Men det fører til at hun føler seg «besudlet». Som Hamm uttrykker det: «Å høre på en fortelling, betyr for Aurora å bli besudlet» (op.cit.: 231).

Hvorfor blir Ory aldri tilfreds, hvorfor gir hun stadig uttrykk for at hun ennå ikke har fått vite nok? Hvorfor blir avstanden mellom dem større jo mer han forteller? Jo, sier Hamm, det er fordi «han er nødt til å formidle sin viten til henne ved hjelp av språk» (op.cit.: 230). Det er, sier hun videre, «den språklige formuleringen som skaper vanskelig-hetene for Aurora med å akseptere Ribers viten som sin» (op.cit.: 231). For Ory oppfatter språket som urent, ordene som skitne, og Ribers viten som skitten (op.cit.: 232–233). Det er ikke samleiet som bidrar til besudling, det er ordene. Og – viser Hamm – dette gjelder også for Riber: «Hans avsmak for språk oppstår fordi han erkjenner at språket er noe han nødvendigvis deler med fellesskapet, han kan aldri få ’rene’ ord, ord som ikke er tatt i munnen av andre, som ikke allerede er blitt ’spist’ på» (op.cit.: 241). Spisemetaforene viser at det blir en manglende differensiering mellom Ory og ektemannen. Det kan vi relatere til skam, for skam oppstår også når selvets integritet trues.

Ory skiller seg fra Constance og Inés på et avgjørende punkt. Hun viker unna det å føle og erkjenne skam ved å vike unna selvrefleksjonen. I egne øyne gjør hun ikke noe galt, men hun forsøker å få ektemannen, den andre, til å føle skam. Selv gjør hun ikke sine opplevelser til objekt for refleksjon. Skammen og skam-følelsen kommer bare indirekte og billedlig til uttrykk, gjennom opplevelse av å bli besudlet, skitnet til, krenket. Forrådt er den romanen der det tales mest om seksualitet; seksualiteten inngår i langt større grad enn i de andre romanene i samtaler. Men fordi språket oppfattes som urent, fører talen til skam.

Skam i senmodernitetens tid

I dag er seksualitet i liten grad omgitt av hemmelighetsmakeri og tabuer. Litterære beskrivelser av seksuelle opplevelser og følelser er derfor lite preget av symbolisering og omskrivninger, noe som gjør slike skildringer mindre spennende litterært sett. Vigdis Hjorth er den blant yngre samtidsforfattere som etter mitt syn likevel har lyktes best i å gi slike skildringer språklig intensitet, tematisk dristighet og psykologisk kompleksitet. Det gjelder først og fremst romanene Fransk åpning (1992) og Om bare (2001).

Fransk åpning kan karakteriseres som en roman om skamløshet. Men betyr det at det ikke fins skam? «Og hun spurte seg selv, hvis hun tillot alt, hva skjedde da, hvis hun lot ham velge, hva valgte han da, hvis hun ga ham det rommet» (Hjorth 1992: 23). Det åpner for eksperimenterende sex. Spenning, tilfredsstillelse, utløsning. Men kanskje utsletter hun seg selv? «Hun perfeksjonerte seg som hans objekt, » står det (op.cit.: 112). Hun blir sett av ham. Men blikkene deres møtes ikke. Det han ser er hennes kjønnsorgan. Det står ikke noe om skam. Det farlige er ikke det som skjer seksuelt. Men den siste natten, når han kommer, legger seg i senga hennes og sovner hos henne, hva skjer da? Da føler hun smerte, da ønsker hun nærhet, da kan alt skje, det vil si på det relasjonelle planet og ikke bare på det kroppslige. Men så snur han seg fra henne. «Det finnes ikke møter,» er fortellerens melankolske konklusjon (op.cit.: 157). Og vi nærmer oss skammen hos Vigdis Hjorts skikkelser, også slik hun framstiller den i romanen som kom ni år seinere, Om bare, som skal være gjenstand for en grundigere behandling her.

Romanen handler om Ida, dramatiker og tobarnsmor som skiller seg fordi hun har forelsket seg lidenskapelig i litteraturprofessor Arnold Busk. Deres forhold er intenst, ikke som noen andres. De els-ker hverandre, kan ikke leve uten hverandre, og likevel ødelegger de hverandre. Etter en periode på rundt ti år, der de har bodd i hver sin by, men truffet hverandre så ofte de har kunnet, ligget med hverand-re uavlatelig, prøvd alle seksuelle muligheter med hverandre og med andre, blir det slutt. Det er en roman med sterke melodramatiske trekk, for her brukes sterke og store ord om kjærlighet, her er det lite som ikke avdekkes og avsløres, og her prøves de fleste grenser å forflyttes, de fleste normer å brytes.

Om bare er en roman om kjærlighet, skam og smerte, om ødeleggelse, og også om en form for galskap. Det handler om et destruktivt forhold som varer alt for lenge fordi de to insisterer på at deres kjærlighet er noe helt spesielt, kanskje med forbilder i de store litterære fortellinger om evig og smertefull els-kov. De to er ikke som andre elskende personer. De er besatt av kjærlighet til hverandre. De elsker, drikker, arbeider, og de reiser. De kommer inn i onde sirk-ler. Den siste tiden er preget av eksperimenter og utprøving av grenser. Han ligger med andre. Til sist truer hun: dersom han er utro en gang til, vil hun gå fra ham. Han er utro, hun bryter, gjør det slutt. Hun holder på å dø av sorg, av smerte, men merker også etter hvert at smerten avtar, hun overlever altså.

«Skal hun skamme seg over å elske» (Hjorth 2001: 41). Svaret er nei: «Hun skammer seg ikke, skulle hun skamme seg» (op.cit.: 67). «– Jeg har på følelsen at alle kan se at jeg er forelsket. – Det er jo ikke noe å skamme seg over» (op.cit.: 97).

Likevel altså: skam. «Alt grums fram, skam møter skam og elsker mer inderlig» (op.cit.: 166). Etter fyll, hyl, skrik, dramatikk, krangler, forsoning er kjærligheten mellom dem umulig å forklare. De er «to ødelagte mennesker som har truffet hverandre og ikke vet hva de gjør, (…)» (op.cit.: 182). Hvorfor fortsetter Ida? «Bortkastet tid, Ida, skam deg!» (op.cit.: 199).

De er ikke som andre, det er noe av svaret. «Kanskje er det sykt, kanskje er det skadelig. Men de er ikke som andre. Overskridere, klippet seg løs fra alt. En klubb? Det står om den i bladet. Hvem sier nei? Ida sier ikke nei» (op.cit.: 255). Men det er i en sex-klubb begynnelsen på slutten begynner. Det er fordi hun ser at hennes elsker berører andre kvinners bryst på akkurat samme måte som han berører hennes, berører den andres kjønn på samme måte som han berører hennes. «Kjærlighet bare mulig der det finnes uskyld, en bitte liten smule uskyld, en smule god tro. På at det ikke kan byttes ut, at man ikke er utbyttbar, at de ikke kan være de samme, hendene ikke de samme på den elskende som på den fremmede, (…)» (op.cit.: 257). Det interessante er at Ida, fra den seksuelle frigjorthetstid, tenker nesten de samme tankene som Constance Ring, 115 år tidligere. «Hun hadde halvt ubevisst ment sig at være en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært så mange av dem» (Skram 1993a: 241). Forskjellen er at Ida likevel blir kåt av det. Syk og kåt.

Og Ida er som Ory i Forrådt: «Det er noe hun ikke vet. Det er noe han ikke sier, hun vet det (…). – Var det noe i Sveits den gangen, spør hun. – Var det noe i Århus den gangen. Var det noe i Seljord den gangen, da du ikke ringte hjem» (Hjorth 2001: 266–267). Hun kan ikke la være å spørre, grave, «for å få detaljer for ikke å leve i uvisshet, men dess mer hun får vite dess mer sønderrevet blir hun. Hvor mange ganger den samme natten? Hvor gammel var hun?» (op.cit.: 268).

Skammer Arnold seg? Ida vet ikke. Men jeg-fortelleren i innledningen og avslutningen, som altså er Ida mange år senere, hun skammer seg: «til og med smerten det medførte virker barnslig, banal, pinlig, til å skamme seg over, (…), men jeg maler det ikke ut, for jeg kjenner også skammen, til og med nå, her jeg sitter, og skriver derfor bare det viktigs-te: Smerten var sånn, (…)» (op.cit.: 301).

Men hva skammer Ida seg over, dypest sett? Hun skammer seg over at dette kjærlighetsforholdet, med all den seksuelle tilfredsstillelse hun faktisk oppnår, ikke fører til at hun blir lykkelig. Opp-lever hun at hun ikke er bra nok? Skammer hun seg over ikke å bli elsket slik hun ønsker å elskes? Over at hun, eller i hvert fall kroppen hennes, er utbyttbar? Om Ida kan en si at hun opplever skam fordi hun og Arnold ikke deler opplevelsene av det de har hatt sammen. Derfor kan hun heller ikke tro at hun blir elsket. Hun skammer seg ikke over kroppen sin, og hun tviler ikke på sine seksuelle evner, eller sin kvinnelighet. Å utprøve grenser seksuelt sett skaper heller ikke skam, bare en følelse av nederlag, for det var jo ikke det som skulle til for å oppleve seg elsket. Som Inés har hun en drøm om lykke. Men Idas problem er anner-ledes enn Inés’, det dreier seg ikke om å bekrefte selvfølelsen gjennom en bekreftelse av seksuell identitet. Det er relasjonen hun tviler på, hvem hun er for den andre. Og mens Inés aldri har grunn til å tvile på den hun er i elskerens øyne, i hans blikk, er ansiktet, blikket og øynene til Idas elsker aldri skildret. For Ida er ikke seksualitet knyttet til lykke eller «henrykkelse», men bare til tilfredsstillelse. Lykken er knyttet til om relasjonen til den andre forløses som et reelt kjærlighetsmøte. Det gjør den ikke, derfor opplever hun skam og smerte. Mer enn 100 års forskjell i kvinners erfaringer har tross alt satt spor.

Forflytting av skammen

Fins det noe slik som en moderne skam, som er annerledes enn 1800-tallets skam? Ut fra mitt spinkle materiale kan jeg si at skammen i høy grad fremdeles fins, men at den har forflyttet seg. Hos Skram er skammen mer sammensatt enn en kanskje hadde ventet seg. Den er ikke bare knyttet til brudd på seksualmoralske normer, til overskridelsen av regler for seksuelle forbindelser. Den rammer også selvaktelsen og selvfølelsen. Skammen er knyttet til kroppen, og dermed ikke bare til det sosiale, men til selvforståelse og selvidentitet. Dessuten kan skammen forskyves ved at man overfører sitt seksuelle begjær på den andre, som et begjær etter viten og språkliggjørelse av seksualiteten. Kvinners seksualitet er noe usikkert, noe som kanskje ikke finnes. Men hvem er ’jeg’, dersom kroppen min ikke rommer mine idealer og drømmer? spør Skrams kvinner seg. Skrams romaner viser et spenn innenfor en historisk periode, når det gjelder hvordan seksualitet og skam tematiseres: Fra skammen som springer ut fra overskridelse av seksuelle normer til den skammen som oppstår når selv-følelsen trues og ødelegges.

Hos Hjorth er ikke kvinnen i tvil om sin egen seksuelle evne, og hun stiller heller ikke spørsmål ved sin seksuelle identitet. Hos Hjorth er seksualiteten noe selvfølgelig, naturlig og uproblematisk. Det er ikke sex som utløser skam. Men det er den manglende anerkjennelsen fra den andre, fra elskeren, som fører til skam. Skam er ikke hos Hjorth et moralsk anliggende, som regulerer atferden mellom mennesker. Skam er skammen over ikke å føle seg verdig til å bli elsket. Som Giddens uttrykker det: «En følelse af at man er utilstrækkelig for en respekteret og elsket anden», er det som utløser skam (2004: 85). Mangelen på relasjonell samhandling blir hos Hjorth forsterket ved at de elskendes blikk aldri møtes. Øynene søker den and-res kjønn, hvis de i det hele tatt nevnes.

Når det gjelder framstillingen av seksualitet, eller det vi har kalt for språkliggjørelsen av seksualitet, finner vi også en stor forskjell. Hos Skram er omskrivningen og billedgjørelsen av seksuelle øns-ker og handlinger iøynefallende, enten det heter «det» (som i Constance Ring) i stedet for seksualitet, eller «henrykkelsens mysterium» i stedet for orgasme. Også når det snakkes mer eksplisitt om seksuelle erfaringer (som i Forrådt), skjer det med omskrivninger. Setter vi det på spissen, kan vi si at teksten handler om følelser og underteksten om seksualitet. Hos Hjorth handler det eksplisitt om sex i et direkte språk, det tales om orgasme og tilfredsstillelse og kjønns-organer med stor likefremhet, men denne tekniske språkbeherskelsen skjuler ikke at underteksten dreier seg om følelser.

Dette spinkle materialet forteller oss at selv om seksualiteten var mindre synlig til stede på 1800-tallet, var den i høy grad et viktig anliggende, slik også skam var det. Denne tidsepoken regnes gjerne som en tidlig fase av moderniteten Når vi skal drøfte hvorvidt det fins skam i det moderne, bør vi altså skille mellom tidlig modernitet og senmodernitet. Ikke overraskende viser det beskjedne materialet jeg har lagt fram, at det fins en sen-moderne skam (det Frønes kaller for moderne skam). Sammenlikner vi skammen da – hos Skram – med skammen nå – hos Hjorth – ser vi en viktig forskjell. Den tidlig-moderne skammen dreide seg om sosiale normer, slik en kunne forvente. Men mer overraskende var det at selvrefleksjon, selvfølelse og selvidentitet spilte en så stor rolle. Skammen i det senmoderne samfunnet Hjorths romaner utspiller seg i, dreier seg derimot ikke (som hos Skram) om en usikker og truet identitet som blir gjenstand for selvrefleksjonen. Hos Hjorth handler selvrefleksjonen om relasjoner mellom selv’et og den andre. Hvorvidt den andre anerkjenner en selv som verdig til å bli elsket, er avgjørende. Når denne anerkjennelsen uteblir, brer skamrødmen seg.

Litteratur

Foucault, Michel 1995, Seksualitetens historie 1. Viljen til viten. Exil forlag.

Frønes, Ivar 2002, «Skam, skyld og ære i det moderne». I Trygve Wyller (red.): Skam. Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Fagbokforlaget.

Giddens, Anthony 2004, Modernitet og selvidentitet. Hans Reitzel forlag.

Hamm, Christine 2001, Medlidenhet og melodrama. Amalie Skrams litteraturkritikk og ekteskapsromaner. Dr.art.-avhandling. Universitetet i Bergen.

Hjorth, Vigdis 1992, Fransk åpning. Cappelen forlag.

Hjorth, Vigdis 2001, Om bare. Cappelen forlag.

Levy, Jette Lundby 1980, Dobbeltblikket. At beskrive kvinder. Tiderne Skifter.

Skram, Amalie 1993a, Constance Ring. Samlede verker 1. Gyldendal forlag.

Skram, Amalie 1993b, Fru Inés. Samlede verker 4. Gyldendal forlag.

Skram, Amalie 1993c, Forrådt. Samlede verker 5. Gyldendal forlag.

Skårderud, Finn 2002, «Tapte ansikter. Introduksjon til en skampsykologi I. Beskrivelser. » I Trygve Wyller op.cit.

Skårderud, Finn 2002, «Det tragiske mennesket. Introduksjon til en skampsykologi II. » I Trygve Wyller op.cit.

Skårderud, Finn 2005, «Selvmordet. São Paolo». I Finn Skårderud: Andre reiser. Aschehoug.

Wyller, Trygve 2002, «Innledning: Skam, verdighet, grenser. » I Trygve Wyller op.cit.