Abstract:

Midtsommers 1987 hadde forfatteren Dag Solstad et essay på trykk i avisa Klassekampen. Essayet het «Det forferdelige savn», og inneholder en beretning – en fortelling med et muligens noe uklart forhold til virkeligheten – som på et overordnet plan knytter an til mitt tema:

Jeg tillater meg […] å erklære at i Norge finnes det en styrtrik mann, som ikke har den ringeste interesse for litteratur, men som er filosofisk interessert, og gjerne vil bruke noen penger på å få virkeliggjort en for ham besettende idé: At en av landets mest framtredende forfattere skal skrive bare for seg sjøl, og for ingen andre. Han har valgt ut meg som den forfatter som skal virkeliggjøre hans ideer, ikke tilfeldig, men på bakgrunn av en del uttalelser jeg har gitt i aviser hvor jeg har uttrykt at leserne ikke interesserer meg, og at jeg skriver mine bøker utelukkende for meg sjøl. Han har tilbudt meg en pakt. For hver gang jeg har skrevet en roman, skal jeg kunne heve et honorar på kr. 800 000, mot straks å legge den ferdige roman ned i et brannsikkert skap, som så låses og nøklene kastes. Skulle jeg slå til på dette tilbudet?1

Foreløpig kan spørsmålet få henge. La det bare innledningsvis konstateres, at tankeeksperimentet er konsekvent. Og at Solstad synes å relatere seg til en hevdvunnen modernistisk tradisjon som, ut fra mitt bokhistoriske perspektiv, kanskje kan karakteriseres som en litteraturens tilbaketrekning, ut fra den ambisjon å sikre selvstendighet og autonomi, for å kunne være uberørt av markedet. Dette institusjonelle rammeverket kom på plass i god tid før høymodernismen, gjennom en utspalting av et eget felt for litteraturen, en form for relativ selvstendighet som, riktignok med ulik hastighet i de forskjellige europeiske land, ble etablert i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. Her står Ibsen sentralt i norsk sammenheng. Og i et slikt perspektiv kan Solstads uttalelse også ses som en videreutvikling av det kollegaene Bjørnson og Lie, i sin søknad til Stortinget om diktergasje for Alexander Kielland, omtalte som muligheten til å kunne «hævde Livssyn og Meninger uafhængig af Mængdens».2

Samtidig kan Solstads innspill aktivere noen spørsmål rundt forholdet mellom forfatter og mesen: I hvilken grad har mesenene påvirket litteraturen? Og, motsatt vei, hvor fri fra sine lesere og sine mesener kan litteraturen være?

Her vil det primært dreie seg om noen punktnedslag i det litterære mesenatets historie, hovedsakelig ut fra eksempler fra engelsk og norsk litteratur, om jeg enn også har tenkt en innledende visitt til den franske. Målet er å få fram noen sentrale problemstillinger og noen historiske sammenhenger, knyttet til litteraturens forhold til mesenatet.

I

På fransk 15-, 16- og 1700-tall var det en vanlig praksis å presentere sin bok for herskeren.3 Nye bøker ble dedikert til kongen, først, i manuskriptbokas tid, gjerne i ikonografisk form, med et bilde av forfatteren på kne foran prinsen på tronen, med sin vakre og påkostede bok i hendene, deretter, etter hvert som den trykte boka mer og mer tok over, oftere i blomstrende ordelag. Denne dedikasjonssjangerens rike register av hyperboler kan, i alle fall i ettertid, synes å ha et visst parodisk skjær.

Bokkontrakter fra Paris på 1500-tallet viser hvor viktige de gratis eksemplarene som skulle deles ut til høye beskyttere var. Noen forfattere kom også så langt at de fikk lese høyt fra sine verker for kongen. Håpet var selvsagt at dette skulle føre til begunstigelser. For både forfattere, kunstnere og lærde var et avhengighetsforhold til en mesen ved hoffet ofte den eneste måten å oppnå en viss uavhengighet på. Enda mer generelt kunne det være den eneste måten å få mulighet til å utøve sitt virke på, uten at graden av uavhengighet alltid var like påfallende. Slik kunne man altså gå langt i sine bestrebelser, som dramatikeren Corneille gjør i sin dedikasjon av skuespillet Horats til kardinal Richelieu:

You have facilitated our knowledge of [the art of the theater], since we need no other study to attain this than to fix our eyes on Your Eminence when you honor with your presence and your attention the recital of our poems. It is there, reading in your face what pleases and displeases you, that we learn with certainty what is good and what is bad, and derive unfailing rules of what should be followed and what avoided.4

Det gjelder å lese fyrstens ansikt. Kultur- og bokhistorikeren Roger Chartier kommenterer at den tragedie Richelieu mottok gjennom en slik dedikasjon, dermed var hans egen lære.5 Slik sett kan man tenke seg at boka var like mye Richelieus skapning som Corneilles. Overhodet eller mesenen kunne så å si framstå som verkets «forfatter». Prinsens suverenitet var absolutt. Han eide både hva han ga og hva han tok imot.

Denne dedikasjonspraksisen var sent-ral for hele mesenatøkonomien. Slik ga den forpliktelser om beskyttelse, arbeid eller belønning som utveksling for en bok som ble dedikert, tilbudt og mottatt.6

Praksisen i det litterære Danmark-Norge synes å ha vært av et svært lignende slag. Ved det danske hoff ble det bedrevet utstrakt mesen-virksomhet, også overfor litteraturen, noe vår egen, må vi vel kunne si, Ludvig Holberg, også fikk glede av.7 Faktisk kunne selv enkelte tyske forfattere som slet med å finne mesener i eget land, få hjelp i Danmark. I Tyskland hadde mesenatet for litteraturen aldri vært stort, og med få unntak – som hoffet i Weimar – hadde prinsene og aristokratiet i de mange små kongedømmene ikke vist særlig interesse for litteratur på morsmålet.8 Det mest berømte eksemplet på en tysker som fikk slik danskehjelp er Friedrich Schiller, som mottok en fast gasje av sin danske beundrer prins Friedrich Christian von Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg, gjennom dikteren Jens Baggesens intervensjon.9 Mot 1000 daler hvert år over en treårsperiode, skulle Schiller riktignok forflytte seg til København, men ellers fulgte ingen vilkår. Dette sikret Schiller det han kalte «frihet for tanken», og han kom, som kulturhistorikeren Martha Woodmansee skildrer det, siden til å belønne sin mesen ved å gå til angrep på den institusjon som på denne tida var i ferd med å erstatte mesenene, nemlig markedet.10

Da den fattige fjortenåringen H.C. -Andersen noen tiår senere begynte sin sjarm-offensiv overfor det københavnske borgerskap, klarte han raskt å skaffe seg den pekuniære bistand han søkte. Flere bemidlede familier stilte opp i årene som fulgte, og på tross av latterliggjøring og motstand, hadde han om ikke lenge støtte både fra tidas kunstfond (Fonden ad usus publicos) og en diktergasje. Fra 1838 trådte også kong Frederik VI til. Andersen hadde da også raskt skaffet seg kompetanse i kunsten å skrive svulmende dedikasjoner. Den utpregede sansen for titler og formaliteter i det følgende eksempel på en andersensk dedikasjon, bør forstås mot den bakgrunn at den adresserte er Jonas Collin, en mann Andersen regnet for far og hvis familie han hadde gjort til sin egen:

Min kjære velgjører, høyvelbårne hr. konferentsråd J. Collin, deputert for finansene, president i Landhusholdnings-Selskabet p.p. ridder av Dannebrogen og Dannebrogsmann.11

Slik skulle en takknemlig og avhengig forfatter uttrykke seg, og dette mesenatregimet varte relativt lenge i det litterære Danmark-Norge. I England, landet hvor utviklingen mot nye ordninger for litteraturen først skjøt fart – i og med etableringen av opphavsretten, utvidelsen av leser-massene og profesjonaliseringen av forfatterne – hadde mye forandret seg da Andersen skrev sin dedikasjon.

II

Det er mulig å hevde at 1600-tallsforfatteren John Milton var den første profesjonelle forfatter som ikke arbeidet for teatret.12 Men oftere tenker man seg at 1700-tallsforfattere som Aphra Behn, John Dryden og Alexander Pope var de første som helt ut klarte å gjøre litteraturen til levevei. Allikevel er det særlig en episode rundt midten av århundret som har blitt ansett for å representere selve den symbolske overgangen til en ny litterær tidsordning.

Samuel Johnson – Dr. Johnson eller Ordbok-Johnson – prøvde, men lyktes ikke i å få den kjente mesenen Lord Chesterfield til å finansiere sitt store ordboksprosjekt. Med veksten i lesermassen som på denne tida fant sted i England, så allikevel en gruppe på rundt 20 bokhandlere at det kunne være et stort nok marked for et slikt prosjekt, og sammen sørget de for at Johnson fikk lønn for arbeidet. Summen var på hele £ 1575, og Johnson levde av prosjektet i flere år, og var dessuten i stand til å lønne seks medarbeidere, i alle fall når han spedde litt på med ekstrainntekter fra annen skriving.13

Da ordboka var ferdig, kunne Lord Chesterfield tilsynelatende allikevel tenke seg en dedikasjon i dette storslagne verket. Slik kutymen krevde, skrev han derfor et par artikler som lovpriste utgivelsene i forkant, og regnet med at Dr. Johnson på gentlemans vis ga ham dedikasjonen som takk. Slik gikk det ikke. Her er Dr. Johnsons berømte brev til Lord Chesterfield:

Seven years, my Lord, have now passed since I waited in your outward rooms, or was repulsed from your door; during which time I have been pushing on my work through difficulties of which it is useless to complain, and have brought it, at last, to the verge of publication, without one act of assistance, one word of encouragement, or one smile of favor. Such treatment I did not expect, for I never had a patron before.

[…]

Is not a patron, my Lord, one who looks with unconcern on a man struggling for life in the water, and, when he has reached ground, encumbers him with help? The notice which you have been pleased to take of my labors, had it been early, had been kind; but it has been delayed till I am indifferent, and cannot enjoy it; till I am solitary, and cannot impart it; till I am known, and do not want it.14

Når man har kommet seg vel i land, er behovet for hjelpende hender betraktelig mindre enn når man kjemper for livet i vannet, påpekte altså Johnson. Men hva kan man si om denne korrespondansens historiske øyeblikk? Johnsons brev har i britisk litteraturhistorie blitt regnet som det store bruddet med det gamle mesenatet, som innledningen til en ny tid for litteraturen og forfatterne. En slik forkjærlighet for historiske brudd, fører nok til at man gir brevet for stor betydning. Atskillige større, strukturelle forandringer var underveis. Men brevet fikk, utover sin lokale effekt på den ærede lord, også en symbolsk kraft. Og i tiårene som fulgte fikk man i England stabilisert et større marked for bøker, etablert og utviklet viktige litterære institusjoner og offentligheter, og man fikk flere profesjonelle forfattere, selv om prosessen fortsatte, muligens med større hastighet, på 1800-tallet. Dette er den generelle utviklingen, selv om det selvsagt tok tid å kvitte seg med anonymitets- og pseudonymitetskonvensjonene, idealet om at forfattere burde være glade amatører og gentlemen, og assosia-sjonene til den såkalte Grub Street, gata i London som var tilholdssted for «hacks», skribenter som var villige til å gjøre alt for penger.

I England var viktoriatidas mest berømte forfatter, Charles Dickens, en av dem som aktivt gikk i rette med det han oppfattet som dilettantene som undergravde forfatternes rettigheter. Han angrep dem som kviet seg for å assosiere forfatterskap med penger, dem som i kraft av sin klassetilhørighet kunne dyrke amatørskapet. Dickens var opptatt av litteraturens verdighet. Men denne skulle være en verdighet som ikke fortrengte eller skjulte den virkelighet forfattere opererte i. Han reagerte skarpt når kolleger snakket nedlatende om profesjonen, eller handlet på måter som uttrykte et syn på litteraturens lave status.

Særlig tok Dickens rivalen William Makepeace Thackeray fatt ved et par anledninger. Kjernen av Dickens’ krangel med Thackeray lå i kollegaens tendens til å bekymre seg over hvorvidt det i det hele tatt sømmet seg en gentleman å leve av pennen. Thackerays kunstneriske og ideologiske prosjekt var blant annet knyttet til å vise «the nation of shopkeep-ers» at det var et stadig kulturelt behov for å opprettholde «gentlemanly» verdier og etikette. Dermed la han også vekt på en avslappet og amatørmessig holdning til sin kunst. Dickens, som i stor grad var en «self-made man», en mann av den nye middelklassen, var mistenksom overfor slike pretensjoner og ideen om et forfatterskap basert på verdier man simpelthen plukket opp gjennom «birth and breeding». Det er åpenbart en viktig forbindelse mellom disse tos ulike sosiale posisjoner og deres holdninger til forfatteryrket.15 Da Dickens på slutten av karrieren bestemte seg for å turnere med opplesninger fra egne verker, fikk han fremdeles klare signaler om at slik kommersiell virksomhet ikke sømmet seg en forfatter og gentleman.

Allerede i 1843 forsøkte Dickens dessuten å få i stand en britisk forfatter-for-ening, uten å lykkes. Generelt ville han høyne forfatternes status, kjempe for deres rettigheter, og for øvrig altså bli kvitt restene av amatøridealet og det aristokratiske mesenat. Under en bankett borgerne av Birmingham ga til hans ære i 1853, reiste Dickens seg og holdt følgende tale:

To the great compact phalanx of the people, whose industry, persever-ance, and intelligence, and their result in money-wealth, such places as Birmingham, and many others like it, have arisen – to that great centre of support, that comprehensive experience, and that beating heart, – literature has turned happily from individual patrons, sometimes munificent, often sordid, always few, and has found there at once its highest purpose, its natural range of action and its best reward. […]

From the shame of the purchased dedication, from the scurrilous and dirty work of Grub Street, from the dependent seat on sufferance at my Lord Duke’s table today, and from the sponging-house and Marshalsea tomorrow, from that venality which, by a fine moral retribution, has de-graded statesmen even to a greater extent than authors, because the statesmen entertained a low belief in the universality of corruption, while the author yielded only to the dire necessity of his calling, – from all such evils the people have set Literature free.16

Vi kan konsentrere oss om den siste delen. For forfatterne var avhengigheten av mesener, slik Dickens fremstiller det, ofte eneste alternativ til fattighus eller gjeldsfengselet Marshalsea. Hva gjaldt korrumpering, igjen fra Dickens’ perspektiv, var dette et atskillig større problem for de mesener som utnyttet sin maktposisjon, enn for desperate forfattere som var fanget i økonomisk avhengighet. Som gjenytelse til at folket hadde satt litteraturen fri, syntes Dickens at «Literature cannot be too faithful to the people.» Han ville ta folkets smak alvorlig.

Selv om også den franske romanforfatter Emile Zola, i en artikkel kalt «Penger og litteratur», argumenterte for at overgangen bort fra mesenene og inn i markedet kunne bety en ny frihet for forfatteren, representerte hans og Dickens’ synspunkter unntakene blant seriøse forfattere.17 Dickens’ respekt for folket og hans følelse av å ha blitt gitt fri-heten av dem, og tanken om at denne friheten på muligens paradoksalt vis gir ham en plikt til å tjene det samme folket, var en sjeldent åpen anerkjennelse av de lesere og det marked stadig flere forfattere nå var blitt avhengige av. Denne åpenheten rundt forholdet mellom litteratur og økonomi var utvilsomt medansvarlig for den relativt sene akademiske kanoniseringen av Dickens.18

Om det var få som åpent erklærte sin avhengighet av markedet rundt midten av århundret, synes de fleste seriøse forfattere å ha utviklet stor bekymring for litteraturens avhengighet av leserne da man nærmet seg århundrets slutt.19 «Art for art’s sake» hadde nådd England fra Paris, og man stilte krav om en kunst som utelukkende tok kunstneriske hensyn. Og dette kravet ble altså videreført i modernismen, hjulpet av den institusjonelle autonomi som var opparbeidet på litteraturens område. En tidligere gruppe salongmesener ble nå erstattet, innen den anglo-amerikanske høy-modernismen, med en elite av investormesener.20 Det er altså ikke tilfeldig at mesenatet, selv i det 20. århundres moderne markedsverden, dukker opp igjen. Eksempelvis kunne James Joyce antagelig ikke ha skrevet Ulysses uten den sjenerøse bistanden han fikk fra sin radikale engels-ke mesen, Harriet Shaw Weaver.21 Også den rike amerikaneren John Quinn var blant dem som bidro, gjennom å kjøpe manuskripter. Dels var dette fordi Joyce skrev en litteratur som provoserte i slik grad at han slet med å få forleggere og også ble offer for sensur; dels fordi han så åpenbart ville skrive for de få. I tillegg til den direkte pengestøtten fra private individer, fikk man en ny offentlighet, de såkalte «little reviews», små elitetidsskrifter i de luxe-utgaver, som kunne betale forfatterne anstendige honorarer. Noe forenklet handler det om en spalting i «høyt» og «lavt», og om en ny modernistisk litteratur som definerer seg med sin estetiske verdighet mot den viktorianske litteraturen, særlig da 1800-tallsromanen, som skulle ha solgt seg til et massepublikum.

III

I dette bildet av mesenatets eksistens og fall har jeg i liten grad diskutert den nors-ke overgangsfasen, altså situasjonen i Norge før vi når et paradigme som kan minne om Solstads posisjon. Ofte regnes Andreas Munchs dosentur ved Universitetet i 1860, uten forelesningsplikt, som den første norske stats-støtten til en forfatter. Antagelig bør byråsjefembetet Wergeland fikk ved Riksarkivet i 1840, og lektoratet Welhaven fikk i filosofi samme år, også ses som slike statlige belønninger for forfattervirksomhet.22 Det finnes også flere eksempler på offentlige sinekyrer utover på 1800-tallet. Men i stedet for, og delvis parallelt med bruken av slike indirekte støttemekanismer, får vi etableringen av diktergasjene fra 1863, først med Bjørnson, deretter med Ibsen, Lie og Kristofer Janson. Det er i forbindelse med denne på hans tid drøyt tjue år gamle tradisjonen, at Kielland, på beryktet vis, blir et offer for statsapparatets, i dette tilfellet Stortingets, politiske føringer.

Allikevel var diktergasjene et forsøk på å etablere en viss autonomi for de beste av landets forfattere, selv om vi skal huske at nettopp forfatternes virksomhet var i nasjonens og nasjonsbyggingens interesse på denne tida. Først og fremst skulle de, på grunn av sin betydning for nasjonens kulturelle liv, gjøres i stand til å leve av sine penner, hvilket igjen bidro til en uavhengighet og en grad av fristilling. Vi bør for øvrig huske at det slett ikke var alle som ønsket ordningen velkommen. Den kjente bondevenn Søren Jaabæk hevdet for eksempel det liberalistiske standpunkt at «Poesien skulde udvikle sig uden Sidehensyn. Den skulde hverken søge Fyrstegunst eller Gunst hos Stor-thinget.»23 Markedet var altså intet sidehensyn for Jaabæk, kanskje fordi det var et hovedhensyn. Men i samme debatt om den første diktergasjen, uttalte Ole Richter at «Oldliteraturen skyldte Kongers og mæktige Mænds Opmuntring og Belønning sin Tilblivelse. Folkemagten er nu traadt istedet og den bør ikke vise sig mere karrig, hvis den vil efterlade sig Værker om sit Liv og om sin Tilværelse.»24 Her ser vi et frempek mot våre dagers innkjøpsordning. Folket er staten; folket er ikke markedet. En av begrunnelsene for diktergasje utover i siste halvdel av 1800-tallet ble imidlertid også knyttet til den manglende opphavsrettsbeskyttelsen norske forfattere hadde i utlandet, og dermed til et markedsanliggende, nemlig det faktum at det tap et lite land ble påført gjennom at dets store forfattere mistet inntekter i utlandet, var minimalt sammenlignet med det man vant ved å slippe å betale rettighetspenger for oversettelser. Forfatteren og hans rettigheter var noe som skulle oppta en mann som Ibsen nær sagt hele hans yrkesaktive liv.

Parallelt med oppbyggingen av disse statlige ordningene, fantes det fremdeles også en mer uformell mesenvirksomhet i denne såkalte norske gullalder. Bjørnson fikk støtte fra venner så vel som mesener i næringslivet. Thomas Heftye bidro for eksempel både overfor Bjørnson og Vinje. Og Bjørnson var selv ansvarlig for omfattende innsamlings-aksjoner for kolleger: mest kjent er forsøkene på å støtte Ibsen i dennes fattige utlendighet. Også Kielland fikk oppleve lignende sjenerøsitet fra Bjørnson med venner flere ganger, selv sent i livet. Og etter Stortingets avslag om diktergasje i den såkalte Kielland-saken, satte Den liberale Forening og Den private liberale Klub i Kristiania i gang en nasjonalsubskripsjon for den forsmådde forfatter.

I Bjørnsons tilfelle opererte altså en annen forfatter som mesen. Slik sett kan man øyne en toveis bevegelse: både en fortsettelse av et gammelt mesenatsystem og et signal om ordninger som skulle komme, i form av forfattersolidaritet. Samtidig må det nevnes at de store nors-ke forfatternes overgang til det danske Gyldendal, betydde at de i lengre perioder kunne nyte godt av en type forskudd de ikke hadde hatt muligheter for i det lille norske bokmarkedet. Frederik Hegel visste hva han gjorde, kan det synes. Selv om slike investeringer ikke var risikofrie.

Her hjemme skrev forresten Ludvig Ludvigsen Daae om overgangen fra mesenat til marked i to artikler allerede i 1865.25 Daae mente at man hadde grunn til å glede seg over den økte dannelsen som fulgte av at lese- publikummet vokste og opplagene steg. Men han noterte seg også at det nye brede publikum uunngåe-lig spaltet litteraturen i en seriøs og en useriøs del. Slik kunne nok markedet styrke det totale volum av hva som ble publisert, men det truet den seriøse litteraturens stilling. Man kunne verken stole på bønders eller borgeres lese-vaner i så henseende, mente Daae. Her ser vi altså i norsk sammenheng at det at de nye lesergruppene, og dermed markedet, får en tydeligere rolle, fører til en frykt hos den litterære og intellektuelle eliten for at litteraturen uunngåelig skal forflates.

IV

Hvordan kan et slikt historisk overblikk over litteraturens mesenatordninger bidra til våre refleksjoner over vår egen litterære orden? Kanskje kan jeg foreslå at vi utvider de tradisjonelle forestillingene om mesener og mesenat – litt i tråd med den måten Dickens gjorde det på i forhold til folket, sine nye lesere – og dermed anvender det på alt fra konger, dronninger, adelige, forretningsfolk, forlag og bokhandlere, til utdanningssystemer, kulturråd og myndigheter.26 Nokså nøytralt, med andre ord, og videre enn jeg har brukt begrepet her, med henvisning til de faktorer som gjør det mulig for forfatteren å skrive og få sine tekster ut i en offentlighet.

Det er prinsipielt sett mer enn tvilsomt om mesener kan sørge for en total fristilling, en fullkommen autonomi, like tvilsomt som det er å operere med for sterke forestillinger om at mesenatets eksistens nødvendigvis innebærer en særskilt form for korrumpering. Idet teksten møter sin første leser, er den sosialisert. Idet den publiseres, er den blitt uren. Opprettelsen av et autonomt felt for litteraturen er en verdi som på sitt beste skal sikre en mest mulig fri og potensielt sett annerledes og derigjennom kritisk rolle for litteraturen. Selvsagt snakker vi om grader av autonomi, av selvstendighet, men vi må aldri forveksle den illusjon denne autonomien til en viss grad må være, med en reelt sett total frihet for forfatter og tekst. Ei heller bør vi forveksle den med tanken om at en litterær tekst kan eksistere upåvirket av virkelighet, av historie.

Kanskje kan følgende historiske tilbakeblikk være en påminnelse om at også vår samtids ordninger er mindre enn ideelle? «Vi må forstå», sier Roger Chartier, hvordan «avhengigheten av kongelig velvilje fikk påvirkning på litteraturens praksis.»27 Denne mesenvirksomheten førte med seg føringer og begrensninger, som for eksempel en privilegering av litterære sjangere som egnet seg for ros. Norske forfattere slipper å dedikere sine verker til staten, men eksempelvis opererer også «Statens innkjøpsordning for ny norsk skjønnlitteratur for voksne» med klare sjangerprioriteringer, i kategoriene roman, poesi og drama. Hva forteller dette oss? At heller ikke denne ordningen er uskyldig, at den opererer med et bestemt syn på litteraturen, på litteraturens rolle og på litteraturens grenser. Og at den, blant annet, ikke oppmuntrer til en type tekster som sprenger seg ut av disse rammene. Kanskje kunne man, i forfølgelsen av et slikt selvrefleksivt prosjekt, gått videre til å diskutere grunnlaget for de til-synelatende objektive kriterier for kvalitet som legges til grunn for å vrake de mind-re støtteverdige av litteraturens produkter, gjennom statsautorisert utslettelse, såkalt «nulling».

En grad av refleksjon over vår egen litterære orden, så eksemplarisk vi enn måtte konkludere med at den er, kan føre til en økt bevissthet om betydningen av teksters institusjonelle plasseringer, og derigjennom også en større innsikt i litteraturens vesen, dens meningsskapende mekanismer og dens funksjon. Slik kan vi kanskje også få nye perspektiver på fortidas mesener, på de kunstinter-esserte, gjerrige, sleipe, sleske, velvillige, påholdne eller sjenerøse skikkelsene som ønsket seg litt ære på denne siden av tida, og dessuten en bit av evigheten.

Tilbake til begynnelsen, helt til slutt. Solstad-sitatet jeg innledet med hadde sitt utgangspunkt i forfatterens refleksjoner etter å ha skrevet Roman 1987. Denne boka fikk han, i parentes bemerket, Nordisk Råds litteraturpris for – litteraturpriser og andre stipender, heller ikke de verdinøytrale eller objektive, bør for øvrig også regnes blant eksemplene på vår tids mesenat-ordninger innen litteraturfeltet.

V

Skal man ta Dag Solstad seriøst, må man aldri ta ham helt alvorlig. Leserne vil ane at Solstad ikke sa ja til det tilbud han skisserte i «Det forferdelige savn». La oss koste på oss begrunnelsen:

Det er jeg som meddeler meg, og jeg gjør det uten imøtekommenhet overfor noen leser, jeg er skruppelløs og kompromissløs. Stilt overfor ei slik bok [Roman 1987], skrevet med denne bevisshet, kunne man lett bli forledet til å tru at den ikke forutsetter lesere. Sånn sett er det ikke det minste tilfeldig at en styrtrik, eksentrisk mesén kontaktet akkurat meg for å tilby meg en pakt, som skulle gjøre meg både rik og berømt, i tillegg til at jeg fullt ut, på en enestående konsekvent måte, kunne få virkeliggjort mine kunstneriske ambisjoner. Men tanken på å låse mitt ugjestmilde og leseruvennlige verk ned i skuffen igjen, og kaste nøklene, er uutholdelig for meg. Det forferdelige savn krever å bli opphevet, og det er det jeg har snakket om hele tida, altså håpet.28

På den ene siden opprettholder Solstad den posisjonen vi kjenner igjen fra modernismen: jeg skriver kun for meg selv, jeg tar ingen hensyn. På den annen side formidler han en erkjennelse av at verden, i form av leserne, eksisterer og til og med er nødvendig. Meddelelsens problem bunner, kan det være verdt å minne om, i et ønske om å meddele seg. Solstads håp er forandring gjennom litteraturen; hans frykt er mangelen på kontroll. Men uten leser, ingen tekst, for å parafrasere en av Stanley Fishs teoretiske slogans fra 1970-tallet. Selv den mest opphøyede litteratur er verdslig, den er tvunget til å eksistere i verden. Den kan verken unndra seg leseren eller historien.

All litteratur er altså korrumpert, i den forstand at den tilhører en sosial virkelighet. Slipper forfatteren først teksten ut i verden, har han dessuten mistet full kontroll. Og denne ustyrlige verdslig-heten representerer simpelthen en normaltilstand. Den rekke av institusjoner og aktører som bidrar til å gjøre produksjonen av litteratur mulig, ut over forfatteren selv, bidrar på samme tid til å gjøre litteraturen både uren og uryddig. I en slik kategori bidragsytere befinner også litteraturens mesener seg, enten de heter kardinal Richelieu, Lord Chesterfield, Frederik VI, Stalin, markedet eller Innkjøpsordningen. Så får graden av korrumpering, heller bli tema for en annen artikkel.