Den norske utenrikspolitikken har delvis dreid seg bort fra de eldre realpolitiske hensynene som økonomiske interesser og egen militær sikkerhet, og blitt erstattet av en mer verdibasert tenkning. Norge ønsker å profilere seg gjennom fredsdiplomati, megling mellom fiender og stridende parter, observatørfunksjoner og deltagelse i militære fredsopprettende og -bevarende operasjoner, i tillegg til de mer tradisjonelle -utviklings- og bistandsprosjektene. Til sammen danner dette en omfattende -internasjonal godhetsportefølje. Denne porteføljen uttrykker ikke bare et relativt fravær av gamle maktstrategier, men representerer en ny form for internasjonal makt.

Et vilkår for den nye dreiningen er at motsetningen mellom to store militære blokker ikke lenger dominerer inter-nasjonal politikk. Det gamle skillet mellom venn og fiende er gått i oppløsning. Men en slik beskrivelse er negativ. Den forteller bare noe om et fravær. En helt annen sak er hva som kommer i stedet. Et viktig perspektiv finnes i Michael Hardt & Antonio Negris bok Empire.1 Hardt & Negri mener at det har vokst fram en imperial maktstruktur som ikke lenger har noen utside eller konkurrenter, slik de gamle stormaktene var for hverandre. Denne globale lukkingen har ei økonomisk side, gjennom verdensmarkedet. Men i denne sammenhengen er det like viktig at imperiet har en moralsk dimensjon. Dette viser seg særlig gjennom det allmenne menneskerettsspråket som har fått en stadig sterkere og mer sentral posisjon i global politikk. Det har etablert egne regler for hvordan man kan argumentere, presentere seg og handle for å få moralsk autoritet og legitimitet. Det er disse reglene Norge har vist relativt stor praktisk dyktighet i å følge og bruke.

Menneskerettsspråket utgjør et nasjonalt og globalt godhetsregime. Men det er ikke klart hva det består av, eller hvordan det fungerer i Norge og i forhold til internasjonale parter. I denne artikkelen vil vi undersøke hvilke føringer mennes-kerettsspråket la på kommunikasjonen omkring det norske fredsoppdraget i Kosovo i perioden 2002–2003. Vi vil spesielt fokusere på den verbale kommunikasjonen mellom soldatene, dvs. det såkalte «soldatspråket». En slik vinkling gjør det mulig å komme bakenfor godhetsregimet, fordi det er grenser for hvor langt ned i det militære hierarkiet og organisasjonen godhetsregimets språk rekker. I den norske kontingenten i Kosovo ble mye av det offisielt skandaløse fanget opp i soldatspråket. Det levde et undergrunnsliv på brakkene og hadde ingen formell eller offisiell status, noe som gjorde at det ikke ble silt og uniformert i forhold til moralske, politiske eller militære normer, men formet i direkte konfrontasjon med opplevde realiteter. Soldatspråket ble skapt av at fotfolket satte ord på hva de møtte i tjenesten. En viktig konsekvens ble at det ga mening til er-faringer som avvek fra de offisielle fortellingene, og som opplæringen hjemme i Norge ikke ga noen forberedelse til.

Oppdraget

De norske soldatene utgjorde en del av en internasjonal fredsstyrke i Kosovo. De skulle sørge for orden og fysisk sikkerhet i en provins som nettopp hadde vært hjemsøkt av dype og blodige etniske konflikter. Da de første norske soldatene ankom, hadde situasjonen roet seg ned. Men konflikten ulmet og kunne når som helst føre til nye sammenstøt. Det var nødvendig å kontrollere befolkningen med våpenmakt for at den etniske volden ikke skulle bryte ut på nytt. Fordi de internasjonale styrkene var totalt militært overlegne i provinsen, ble de etniske motsetningene holdt i sjakk slik at volden forble potensiell. Men det førte til at det ikke ble bruk for aktiv militær innsats. Nærværet var nok. Dermed fikk ikke soldatene praktisere som soldater, men måtte fylle tida med vakt-, patrulje- og eskorteoppdrag.

De internasjonale styrkene skulle ikke blande seg inn i indre sosiale anliggender. Det betydde særlig at de ikke skulle utføre politioppgaver – selv om det lokale politiet var under oppbygging og ikke fungerte. Samtidig støttet de internasjonale styrkene humanitære og kulturelle prosjekter og gjenreisning av infrastrukturen. Men styringen skulle helst ligge hos de lokale, og målet var at de etter hvert skulle bli i stand til å utføre opp-gavene selv. Hensikten var at folk i Kosovo skulle bygge samfunnet uten for mye innblanding. Men kriteriet for å støtte prosjekter var at de måtte bidra til multietnisitet og føre til integrasjon av serbere og albanere.

Til sammen førte dette til at flere spenninger og paradokser var innbakt i oppdraget. Det var nødvendig å sende topptrente soldater til Kosovo, men de praktiserte som en blanding av fredelig vaktpersonell og humanitære hjelpe-arbeidere. Kriminalitet skulle soldatene ikke gjøre noe med, selv om de – og ofte ingen andre – hadde fysiske midler til det. De internasjonale styrkene skulle ikke styre gjenreisningen av samfunnet, men styrte likevel gjennom kravet om etnisk integrasjon.

I tillegg til militærmakt bygde de internasjonale styrkenes posisjon i Kosovo på to forhold. De disponerte penger og ressurser som samfunnet sårt trengte. Samtidig hadde de en moralsk kapital fordi styrkene representerte fred, for-soning, multietnisitet, humanisme, utvikling og demokrati. Det er sjelden at alle de anerkjente verdiene virker sammen i så stor grad. Dette ble forsterket av at styrkene ikke bare var påtvunget utenfra, men var ønsket velkommen av flertallet, dvs. albanerne.

Soldathabitus2

Vi kan grovt skille mellom tre ulike lag i habitusene til soldatene som blir sendt på slike internasjonale oppdrag som i Kosovo. Det mest grunnleggende er de norske verdiene, som er så solid innprentet gjennom oppveksten at folk ikke er bevisst hvordan de fungerer. Deretter kommer soldathabitusen, som handler om motivasjonen for å la seg verve og treningen folk får gjennom et helt år i førstegangstjeneste. Til slutt har vi det tredje laget, som er den humanitære hjelpearbeideren. Forholdet mellom disse skaper mange problemer, både under forberedelsene til oppdraget og selve tjenesten i Kosovo. Vi vil først ta for oss relasjonen mellom soldaten og hjelpearbeideren.

Soldatene som ønsket å reise til Kosovo, kunne søke opptak i løpet av førstegangstjenesten i Nord-Norge. Deretter ble de silt av ledelsen. Resten av perioden i Nord-Norge fikk de spesialtrening rettet mot oppdraget. Målet var at reaksjoner, vurderinger og måter å relatere seg til andre soldater og overordnede på skulle bli mest mulig automatiserte. En må både bli robuste krigere og ha innkjørte mønstre å falle tilbake på for å overleve farer. Den utvalgte avdelingen besto ikke av gjennomsnittlige soldater. De så på seg selv som eliten i hæren og som den best trente og mest slagkraftige nasjonale enheten – fullt på høyde med de beste internasjonalt. Det bygde seg opp en solid yrkesstolthet og korpsånd basert på en elitær krigerrolle. Folk forventet at det var denne som skulle realiseres under det internasjonale oppdraget.

Perioden i Nord-Norge toppet seg i «Øvelse Svartmink», som var en eksamen i fullskala-krig. Deretter dro guttene og jentene til Sør-Norge for å trene i en måned før avreisen til Kosovo. Men denne aller siste opplæringen fikk en helt annen karakter enn resten. Det ble for eksempel brukt åtte dager på «Øvelse Kosovo», som skulle være en eksamen i fred. Nå var plutselig ønsket at den elitære krigeren fra nord skulle konverteres til en humanitær hjelpearbeider. Mens krigerhabitusen var drillet inn i løpet av tolv måneder i nord, skulle det tredje habituslaget skapes bare på noen uker. Dermed ble det overflatisk og som en tynn glasur over resten.

Når soldatene kom til Kosovo, var den åpne, voldelige striden mellom de etniske gruppene for det meste over. Derfor ble det få militære oppgaver å utføre. Guttene ble dratt mellom en ytre og en indre legitimitet hvor de ikke alltid følte at de fikk brukt håndverket sitt som soldater. De måtte med ett forholde seg til lokalbefolkningen og gjøre ikke-militære oppgaver. Det innebygde behovet for å være soldater begynte å tre frem.

Den siste setningen viser hva folk øns-ket å være. Dette hang sammen med -forberedelsene og motivasjonen som var skapt før en reiste ut. Det en hadde trent minst på, skulle anvendes mest, og oppgavene som en hadde sett fram til, fantes ikke. Guttene og jentene hadde et overflatisk forhold til å være en blanding av hjelpearbeidere og sosionomer. Likevel skulle slike tenke- og handlemåter skubbe til side soldathabitusen, som var inkorporert gjennom et helt år. Soldatene ble preget av at ingenting var som ventet. Dette førte til at oppdraget mistet mening. En troppssjef uttalte i intervju: «Det er ikke noe poeng i at vi er i Kosovo. Oppdraget har smuldret opp».

Hvordan reagerte organisasjonen i Kosovo når den militære rollen ble mer eller mindre irrelevant? Blant soldatene ryktes det at ledelsen «fant på ting» – for eksempel øvelser med oppkonstruerte scenarier – for å holde trykket oppe. «Folk må ikke bli passive» (intervju med stabsoffiser). I et militært perspektiv skjedde det lite og ingenting i Kosovo. Da måtte tomrommet fylles, dersom soldatene ikke skulle kjede seg eller forfalle. Men strategien virket mot sin hensikt, fordi alle øvelsene bare understreket fraværet av reelle soldatoppgaver.

En annen strategi var å tillegge opp-gavene desto større egenverdi, når de ikke lenger hadde noen ytre verdi for situasjonen i Kosovo. For eksempel måtte en rekke søk gjennomføres, selv om en ikke ventet å finne noe som helst. Dette ble gjennomskuet og førte til at motivasjonen sank. En nådde ikke så langt med å tilføre oppdraget en kunstig hensikt. I et intervju formulerte en offiser det slik:

Gutta begynner også å skjønne en del ting etter å ha jobba en stund her nede. De forstår at dette bare er piss! For eksempel vi skal søke et hus, men vi finner ingenting. Det forstår de. Uten at jeg har vært spesielt involvert så har det vært gjort veldig mye ekstra arbeid fordi det fokuseres på at prosessen skal være hundre prosent fra a til å. Uansett om det er en liten ting eller stor ting. I stedet for å gjøre ting enkelt og la underenhetene styre selv.

Selve prosessen ble viktig, uavhengig av den militære nytten. Et annet eksempel var rapportering. Mye av patruljeringen skjedde i reine etniske områder, hvor det ikke var noen potensielle konfrontasjoner mellom serbere og albanere. Likevel måtte det skrives rapporter som var så uinteressante for ledelsen at de ikke nådde lenger opp enn til troppssjef. Alt dette var med på å forsterke følelsen av meningsløshet blant soldatene:

Utfordringen har vært å holde motivasjonen oppe hos soldatene. Det er helt meningsløst å være her, ikke helt, men ganske meningsløst på soldatnivå. Det er vanskelig for en geværsoldat på nitten å se KOMKFOR3 sin intensjon og det politiske og strategiske bildet i situasjonen her nede (intervju med lagfører).

Det er et rasjonale bak at soldater – og ikke sosionomer, psykologer og sjukepleiere – blir stasjonert i Kosovo. Volden mellom de etniske gruppene er borte mesteparten av tiden fordi internasjonal våpenmakt undertrykker den. Men dette gjør bare situasjonen mer kompleks. Soldatene må forholde seg dobbelt til folk de møter på oppdrag. I øyeblikket er de ofre en må kjenne sympati for, og hjelpe. Men når som helst kan de forvandle seg til fiender. Dette skaper inkonsistens i kroppsligheten og være-måten til soldat-hjelperne. De skal være myke med en knallhard våpenfasade, og de skal få folk til å kjenne både sympati og frykt for dem på samme tid. Ingen er i tvil om hvorfor våpenet er der. Hvordan ville det være å gå til en psykolog eller sosionom som satt med en skarpladd AG3 i fanget? Eller hvordan kan en psykolog eller sosionom få folk til å stole på seg, føle seg akseptert og åpne seg dersom han/hun er synlig bevæpnet? Denne fundamentale motsetningen er til stede i hvert eneste møte med sivilbefolkningen. De er både hjelpetrengende ofre og fiender – og soldatene selv er både hjelpere og fiender. For soldater ble oppdragene forvirrende og meningsløse, fordi de skulle forene ekstreme motsetninger.

Mer generelt bygger hjelpearbeider- og krigerrollene på motsatte premisser. Soldaten skal dele menneskene inn i to kategorier: venn og fiende. Men hjelpearbeideren ser bare mer eller mindre trengende ofre, hvor særlig fiendebegrepet er fremmed og nærmest utenkelig. Den logiske baksiden av det er jo at en må kunne tenke på seg selv som fiender av andre mennesker, slik at en potensielt blir i stand til å bruke våpen mot dem. Men en hjelpearbeider kan aldri være -fiende med noen. Det ville være selv-undergravende. De skal tendensielt ha empati for alle, uansett hvem disse er. Dette betydde at soldatene i Kosovo skulle tenke og handle ut ifra prinsipp som brøt radikalt med soldathabitusen.

Kulturkollisjoner

Den norske habitusen er felles for soldater, instruktører, overordnet og politisk ledelse, og består av dype og til dels ubevisste målestokker for hva som har verdi. Forberedelser til oppdraget vil ikke ha noen særlig innflytelse på disse. Treningen vil ikke bryte med de grunnleggende, norske verdiene, fordi oppleggene er utformet av folk som selv er styrt av dem – og dersom det motsatte var tilfellet, skulle det mye til for å oppheve virkningen av 20 års sosialisering.

Den norske kontingenten i Kosovo tilhørte en internasjonal styrke. I praksis hadde nordmennene tett kontakt med briter, finner, svensker, tsjekkere og slovaker. Dette gjaldt både i gjennomføringen av alle typer prosjekter og på det sosiale planet. Resultatet ble at det vokste fram en felles oppfattelse og bedømmelse av det kosovoske samfunnet, og hva som skilte «oss» fra «de andre».

De norske og vestlige målestokkene er så selvsagte at vi sjelden er i stand til å reflektere over dem. Men nettopp derfor får de stor makt. Dette blir et akutt problem under internasjonale fredsoppdrag, når målestokkene kolliderer med radikalt annerledes verdier som styrer de lokale samfunnene, slik som i Kosovo. En soldat sa det slik i et intervju:

Jeg møter ofte folk og er i kontakt med folk som uttaler seg om de kulturene man skal møte på, og dette er ikke alltid presentert på en like positiv måte. I Kosovo blir de betraktet som kjeltringer, det sies at man skal være åpen. Deler av befalskorpset kommer med negative uttalelser om folkene i Koso-vo, og dette påvirker soldatene dårlig på en måte. Vi kan ikke bare se på handlingen. Jeg velger å ikke affiseres av det, men det blir nesten alltid omtalt i negative termer. Jeg så sigøynercampen og hvordan de bodde. Det var helt jævlig å se. Det stakk i meg, jeg ble trist og tenkte: hvorfor gjør ingen noe? En blir kynisk, jeg liker ikke å være det, men man blir det. De har ikke viljen til å hjelpe seg selv.

Utsagnet viser at kulturkollisjonen har mange dimensjoner. Reaksjonen på livet i sigøynercampen antyder at det kan dreie seg om praktiske forhold som hygiene, skitt, håndtering av søppel osv. Et annet sentralt område er det selvfølge-lige skillet vårt mellom person og stilling, eller penger man disponerer på vegne av en organisasjon og penger som er ens egne. Blir dette blandet sammen, stempler vi folk som «kjeltringer» – selv om det fra et kosovosk synspunkt kan handle om å fordele materielle midler etter legitime klan- og familielogikker. Det fører til at soldatene ikke føler at de kan stole på kosovoalbanere:

Nye kulturer har jeg et anstrengt forhold til. Jeg er ikke rasist, men Norge er bra. Jeg har sansen for den norske måten. Jeg ville ikke ha stolt på en kosovoalbaner, kanskje hvis jeg hadde kjent ham godt (intervju).

Å se alt fra den motsatte siden er både kognitivt, emosjonelt og moralsk nesten umulig. Soldatene får det ikke til, og det de ser, byr dem imot. De mangler et språk som kan gi den kosovoske realiteten mening og verdi. Derfor blir ikke situasjonen forstått som en verdikollisjon, men derimot som et møte mellom noe allment godt og ondt. Å være representanter for de internasjonale styrkene gir en selvsagt følelse av å ha rett, og veien herfra til et syn på seg selv som overlegne er ikke lang. Erfaring på oppdragene, produsert av møtet mellom den norske eller vestlige habitusen og verdiene i Kosovo, forteller oss at vi er bedre enn dem. Vi vasker oss, lar ikke søppelet flyte i gatene, er frie individ som ikke lar oss diktere av klaner, og er imot korrupsjon.

I alle sammenhenger tildeler vi mennesker, væremåter og handlinger verdi og legitimitet og rangerer dem i forhold til hverandre. Dette gjelder kanskje særlig når vi tror at vi ikke gjør det. Bedømmelsene får større makt når de ikke lar seg styre av viljen, men er umiddelbare og nesten automatiserte, fordi vi mister muligheten til å reflektere over dem. Men i offisielle sammenhenger blir det likevel slått fast som et premiss at soldatene på fredsoppdrag skal være aksepterende, uansett hvor fremmedartede kulturer de måtte støte på. Dette nærmer seg språklig magi. Nedvurderingene forsvinner ikke selv om de blir erklært som politisk uønsket. Det fører bare til at de går under jorden og kanskje får et desto større spillerom i det skjulte. Overlegenhetsfølelsen lever videre i soldatspråket.

Det offisielle språket fortrenger et grunnleggende dilemma. Mange verdier i det kosovoske samfunnet blir sett på som udemokratiske, korrupte og til dels onde. Likevel skal vi akseptere menneskene som lever i pakt med disse verdi-ene, og fremfor alt ikke se ned på dem. Det skal være mulig å fordømme og godta på samme tid. På en måte vil den politiske godheten ha i både pose og sekk: vi er både overlegne andre kulturer og fullstendig tolerante overfor dem. Men soldatspråket er mye ærligere på dette punktet. Det feier ikke dilemmaet under teppet. Møter soldatene korrupsjon, kaller de folkene som utfører den «kjeltringer». Selv om soldatspråket ikke bygger bro over de kulturelle gapene, inneholder det derfor en praktisk klokskap. Men ærligheten fører til at soldatspråket må betale en høy pris: det blir skandaløst i offisielle, politiske kontekster.

Utblåsninger i camp

Oppdraget i Kosovo hadde mistet mye av meningen sin for soldatene, og de slet med å legitimere overfor seg selv hvorfor de i det hele tatt var der. «Hva er egentlig poenget med at vi er her?» (intervju). Derfor trengte soldatene å lufte tanker og følelser når de kom tilbake til leiren for ikke å bli «tikkende bomber». Da trenger de noen eller noe å skylde på. En uttalelse en soldat kom med i intervju, var typisk:

Møkkafolk! Jeg er lite interessert i kulturen i Kosovo, men skjønner at jeg må ha respekt osv., men for meg kan det godt «brenne» i Kosovo i morgen.

Frustrasjonen skapte sjargonger guttene og jentene brukte i camp. I Kosovo viste soldatene stor profesjonalitet når de var ute på oppdrag, men emosjonene fikk utløp når dagens tjeneste var over.

Sjargongen var til innvortes bruk. Soldatene kunne verken tenke seg å skrive artikler i norske aviser i dette språket eller å bruke det direkte overfor folk i Kosovo for å skjelle dem ut. Derfor nærmer det seg et overgrep å rykke disse utsagnene ut av den indre, fortrolige leirkonteksten og presentere dem for det norske folket gjennom media. Vi kan spørre hva virkningen ville blitt om generalenes utblåsninger på kammerset om den politiske ledelsen – for eksempel etter nye krav om nedskjæringer – hadde blitt tatt opp på bånd og satt på trykk i avisene. Forskjellen er at vi har å gjøre med politisk og organisatorisk uerfarne 20-åringer, som ikke alltid forstår hvor viktig det er å skjule sporene sine og overholde taktisk diskresjon. Men betyr det at de skal kastes til mediaulvene?

Et kjent eksempel er hundedrapene som ble filmet av soldatene i Kosovo, og som førte til store oppslag i norske media i mars 2004. Soldatene hadde lagt til sin egen musikk med rockeklassikeren «Born to be wild» av Steppenwolf. I video-en rulet de rundt i Sisu’er og var de tøffeste guttene i gata. Det hele ble laget som en road movie, hvor soldatene var selveste Hells Angels i Kosovo. Men det var ingen av dem som innbilte seg at dette var den reelle funksjonen deres i det internasjonale oppdraget. Derimot var videoen en psykologisk kompensasjon for mangel på spenning og innhold i tjenesten. Men scenariet ble tatt fullstendig ut av konteksten i media, og det ble tegnet et bilde av mer eller mindre gale norske soldater som drepte hunder for moro skyld. I tillegg ble selve filmingen sterkt kritisert – som om alle private filmer er ment, eller egner seg, som offentlig dokumentasjon.

Et argument for å lufte den interne sjargongen ut i offentligheten, kan være at den uttrykker sannheten om soldatene sine holdninger og karakter. Her får vi omsider de «ekte» meningene uten forskjønnende innpakning. Men dette synet overser sjargongens psykologi. Den fungerer direkte i forhold til følelsene for å bearbeide dem. Kanskje er det et helt annet språk som blir brukt når soldatene reflekterer over hvordan det kosovoske samfunnet er eller burde være. Utblåsningene på brakka kan sammenlignes med hva som skjer i garderoben etter en fotballkamp. Selv om dommere, trenere og spillere på det andre laget blir skjelt ut, betyr ikke det at spillerne tror de kommer med «rettferdige» bedømmelser. Garderobesjargongen skyldes heller ikke dårlig sportsånd. Men de emosjonelle utsagnene kan raskt få en annen og mer alvorlig status dersom de blir fanget opp av media og presentert på forsidene som seriøse meninger.

Det kan være mye selvironi i soldatsjargongen. I Kosovo drev soldatene ofte søksoperasjoner. Da kunne det være nødvendig å lete etter våpen i skittentøykurver. Dette var ubehagelig for alle parter. Men reaksjonen til de norske soldatene kunne være å arrangere bilder for å karakterisere hva søkene egentlig gikk ut på og skape en teatralsk distanse til handlingene: «slik er rollene våre blitt her – å snuse rundt i folks dritt og aller mest intime saker».

Sjargongen uttrykker ikke nødvendigvis soldatenes holdninger, men treffer et psykologisk behov. Hvorfor trekker ikke den militære og politiske ledelsen dette skillet, i stedet for å love at de involverte skal få sin velfortjente straff? En årsak er at når sjargongen først har blitt offentliggjort, er alle nødt til å tale på det politiske språket sine premisser, hvor godhetens sentrale plass i fredsoppdraget krever at soldatene er gode mennesker tvers igjennom. Slik oppstår en paranoia hvor private utblåsninger blir tolket som truende, moralske skyggesider. Men ingen kan overleve i ekstreme situasjoner ved hele tiden å måtte vokte seg som sentrale politikere som stiller til valg. 20-åringer på oppdrag er ikke statsministerkandidater.

Soldatspråket fungerer som en psykologisk og sosial sikkerhetsventil hvor oppsamlet trykk og aggresjon blir sluppet ut. Folk mener ikke nødvendigvis alt de sier, for eksempel om sjefene sine eller kosovoalbanerne, og hensikten med ytringene er ikke alltid at de skal få konsekvenser. Svart humor er viktig når tjenesten blir kjedelig og situasjonen komplisert. Men den er vanskelig å forstå for utenforstående som ikke selv erfarer tilstandene bak. Tolking forutsetter et blikk innenfra, eller at en forsøker å sette seg inn i soldatenes vilkår under oppdraget.

Ikke-innblanding

De internasjonale styrkene skulle sørge for ro og indre sikkerhet, men ikke blande seg inn i indre, sosiale forhold. Dette gjaldt for eksempel kriminalitet, som ble overlatt til det kosovoske politiet og UNMIK Police.4 For soldatene kunne dette skape frustrasjoner. På oppdragene sine fikk de for eksempel innblikk i grov, voldelig kriminalitet og overgrep uten å kunne gripe inn – til tross for at de hadde fysiske midler til å gjøre det. Samtidig så soldatene at ingen andre tok affære heller, fordi det lokale politiet ikke fungerte. Dette var med på å skape en følelse av meningsløshet. Hvorfor var de overhodet til stede i Kosovo med alle våpnene sine når de ikke fikk lov til å beskytte de aller svakeste? Meningsløs-heten ble satt på spissen av at soldatene hadde fått en selvforståelse – skapt av den militære og politiske ledelsen – om at oppdraget deres var basert på humanistiske verdier. Hvordan kunne en være humanist når en med våpen i hånd bare måtte stå og se på de groveste bruddene på de samme verdiene? De internasjonale styrkene ble på mange måter et ytre, humanistisk skall rundt et voldelig samfunn i Kosovo.

Dette måtte få konsekvenser for hvordan de lokale betraktet den internasjonale kontingenten. De som trenger beskyttelse, lærer at de dessverre ikke kan få det. Dette kan få langsiktige konsekvenser for sosiale tillitsrelasjoner.

Det var ikke mulig å patruljere blant folk daglig uten å knytte emosjonelle bånd, særlig til barn og ungdom. Sam-tidig observerte soldatene vold, så hvem som var overgripere og kjente ofrene. Taperne viste seg ofte å være minoritetsgruppene. En soldat sa følgende i et intervju: «De kan skremmes til å gjøre forkastelige ting. Alle mennesker kan være onde.» Utsagnet antyder at soldatene fikk innblikk i en sosial kontekst som fikk folk til å begå vold. Men den politiske diskursen ville gjøre dem til rasister dersom de hadde antydet den voldelige bakgrunnen i Kosovo. Slik kan vi ikke tillate oss å tenke om «de andre». Godhetsspråket førte til at vi ikke kunne kritisere folk fra andre kulturer og samfunn. For å slippe den offentlige risikoen ved å tale om de reelle dilemmaene, ofret den politiske og militære ledelsen soldatene. De praktiske erfaringene deres ble framstilt som fordomsfulle holdninger som ikke kunne godtas i det norske forsvaret.

Menneskerettsspråket skjærer gjennom og sier at grov vold ikke kan forsvares uansett hvilket kulturelt perspektiv som blir brukt. Derfor burde det være en konsekvens at KFOR stoppet vold som lokale myndigheter ikke var i stand til å håndtere. Men dette skjedde ikke. Ironisk nok skyldtes dette koblingene til rasismespråket, hvor det fokuseres på vold mellom ulike raser og etniske grupper, som det definerer som grusomme utslag av rasistiske verdier og holdninger. På mange måter bestemte rasismespråket mange av premissene for den internasjonale, militære intervensjonen. De etniske gruppene skulle både overvåkes og beskyttes for å hindre at de gikk løs på hverandre. Dette var kjernen i det militære oppdraget. Men rasismespråket er blindt og insensitivt for volden innenfor rasene og etnisitetene. Dette fører til fortrengning av problemer, og i stedet blir søkelyset rettet mot holdningene til dem som påpeker volden. Det er ikke lenger volden som blir rasistisk, men derimot beskyldningene om voldsutøvelse. De blir sett som symptom på kulturell nedvurdering av de etniske gruppene i Kosovo, som dermed blir immuniserte mot kritikk.

Det er blant annet i dette perspektivet vi må diskutere om de norske soldatene i Kosovo er rasister. I stedet for å ha som utgangspunkt at de er fordomsfulle, må vi ta et skritt tilbake og reflektere over logikken bak stemplingen.

Reduksjonen til det norske

Kosovo er fattig, preget av etniske konflikter og gjennomsyret av fiendskap og mistillit. Hele regionen har et stort voldspotensial. Derfor er samfunnet i Kosovo radikalt forskjellig fra det nors-ke. Likevel kan vi si at det skjedde en reduksjon til det norske i den offisielle politiske tenkningen som preget fredsoppdraget i provinsen. Den gikk ut på at menneskene i Kosovo til syvende og sist hadde de samme ambisjonene som nordmenn for livene sine og samfunnet. Dette skyldtes logikken i godhetsspråket, hvor de norske og vestlige verdiene kom til å representere det allment gode. Det ble vanskelig å tenke seg at folk ikke øns-ket å realisere disse verdiene dersom de bare fikk sjansen og forholdene lå til rette. I praksis betydde det at folk i Kosovo ønsket å bli kvitt de dype etniske skillene, så disse ikke lenger bestemte hvem en skulle ha samkvem med, hvem som skulle få posisjoner og innflytelse og hvordan en generelt bedømte andre mennesker. I lys av godhetsspråket var både serbere og albanere nødt til å -begjære multietnisitet, og det var bare ulykkelige, ytre omstendigheter som gjorde at de ikke kunne realisere det. På samme vis var korrupsjon skapt av en uheldig kontekst. Dersom de objektive vilkårene ble endret gjennom internasjonal intervensjon, ville folk i Kosovo ønske å kvitte seg med de sosiale mekanismene som gjorde at rikdom og makt tilhørte klanene, og erstatte dem med legale regler og rasjonelle, byråkratiske logikker, etter vestlig mønster.

I det offisielle politiske språket ble kultur derfor et åk folk ønsker å kaste av seg – dersom den ikke kunne reduseres til et spennende krydder på tilværelsen. Verken etnisitet, klanvesen eller æresbegreper ble noe som hadde formet folk og bestemte verdiene deres. Derimot var både albanerne og serberne egentlig som oss og ønsket å realisere det norske, bare de ikke ble hindret av rå, lokal makt. Dette synet hadde også en viss gjenklang blant personellet i de norske styrkene: «Moral assosierer jeg med profesjonalitet, sunt norsk bondevett» (intervju).

Politisk var det umulig å argumentere mot multietnisitet, legalitet og rasjonell fordeling av ressursene. Men dersom noen hevdet at folk i Kosovo ikke var gode etter våre definisjoner, ble de tendensielt rasister. Det var på denne måten soldatene ble rasister. Erfaringene fra oppdraget ga dem en anelse om at ikke alle i Kosovo var norske sosialdemokrater og at de heller ikke hadde ambisjoner om å bli det. Dette ble uttrykt gjennom soldatspråket, noe som bidro til å gjøre det skandaløst i offisielle konteks-ter.

Det var uttalt politikk i det internasjonale fredsoppdraget at midler til gjenoppbygging av det kosovoske samfunnet skulle bidra til å integrere de ulike etniske gruppene. For å få penger, måtte til-takene omfatte både albanere og serbere. Men det harmoniske samrøret lot seg ikke gjennomføre i praksis. Prosjekter som startet multietnisk, endte snart med å bli monoetniske. Dette skyldtes som oftest at parten som var i mindretall, dvs. serberne, trakk seg ut, enten årsaken var mistenksomhet eller at serberne kjente seg for svake og ubeskyttede. Derfor ble det i praksis svært lite som kunne komme serberne til gode. Den lokale kulturelle og politiske logikken førte som oftest til at de multietniske prosjektene bare tjente det etniske flertallet.

I en kommune de norske styrkene hadde ansvaret for, satte serberne i gang et initiativ for å få eget kulturhus. De øns-ket et serbisk samlingssted for å kunne konsolidere posisjonen sin i et område hvor de var utsatt og følte seg på vikende front. Til dette trengte de generell støtte – for eksempel ingeniørinnsats – fra den norske bataljonen. Men ingenting kunne gis uten at huset skulle være tilgjengelig for albanerne på like fot. For serberne stred dette mot formålet med hele prosjektet, og de ønsket ikke å tilpasse seg det norske kravet om multietnisitet. Dermed kom det heller ingen hjelp, og byggingen av huset ble lagt på is. Kollisjonen mellom det gode formålet og de sosiale vilkårene gjorde at ingenting skjedde.

Samtidig er et av de største problemene i Kosovo at serberne flytter. De utgjør et mindretall som blir stadig mindre, slik at provinsen er i ferd med å bli etnisk rein. Ironisk nok bidro den norske og internasjonale politikken om multi-etnisitet til denne utviklingen. Det politiske godhetsregimet førte til en paternalisme som hindret de etniske gruppene i å løse problemene på en måte som tok hensyn til de sosiale dynamikkene og maktforholdene. Når de norske og internasjonale pengene var involvert, ble de lokale detronisert selv om de satt på den kulturelle innsikten og kompetansen som var nødvendig for å få tiltak og program til å virke. De multietniske prosjektene forutsatte på mange måter at de kulturelle vilkårene for en norsk samfunnsutvikling var til stede.

Men soldatene som patruljerte eller deltok i prosjektene var ikke blinde. De kunne ikke unngå å legge merke til at det multietniske kriteriet virket stikk motsatt hensikten sin. Dette ble fanget opp i soldatspråket og kunne få utslag som nedrakking av albanerne og en forsterket kulturell overlegenhetsfølelse: ingenting fungerer i Kosovo. Soldatspråket var verken skjønnmalende eller hemmet av den politiske moralen. Derfor uttrykte det mye erfaring som kunne blitt tolket og brukt av den militære og politiske ledelsen. Men forhold som var vesentlige for løsningen av fredsoppdraget ble ikke kommunisert, fordi soldatspråket verken tålte å bli spredt oppover i kommandokjedene eller å bli luftet ut i offentlige kretser. Det ville bare blitt sett på som rasistisk.

Derfor sto soldatene overfor et dobbelt dilemma: samfunnet de patruljerte og drev prosjekter i var svært ugjennomtrengelig, samtidig som innsiktene soldatene skaffet seg ble for politisk skandaløse til at de kunne gjøres til premiss for oppdraget. Kunnskapene var både få og uønskede. Til sammen skapte dette et tap av mening: «Hva er egentlig meningen med dette oppdraget?» (feltdagbok, desember 2002). Hvilken hensikt kunne innsatsen i Kosovo ha for soldatene, så lenge erfaringene de gjorde ikke fikk noen betydning og de samme grunnleggende feilene bare ble gjentatt? Soldatene ble en dumpingplass for innebygde problem i fredsoppdraget, og dette resulterte i en utbredt kynisme. Derfor er det forståelig at de begynte å forakte alle dilemmaene og ønsket seg en enklere tilværelse som reine soldater.

Makt og avmakt

KFOR følte seg motarbeidet og møtt med utakknemlighet dersom de lokale kritiserte de multietniske prosjektene. De internasjonale styrkene kom med en gave til Kosovo, og i godhetsspråket kunne de framstille seg som moralsk merverdige. Dette førte til at kommunikasjonen omkring prosjektenes virkninger stoppet opp, og grunnleggende læring ble hemmet. KFOR lot seg ikke påvirke. Den moralske, materielle og militære overlegenheten gjorde at de både kunne drive og stoppe prosjekter etter egne kriterier. «Utro skal en ikke være. Ta vare på norske verdier, hva ’de’ har definert som god moral» (intervju). Men måten lokale erfaringer og verdier ble overkjørt på, hadde elementer av symbolsk vold som ydmyket både serberne og albanerne. De ble umyndiggjort.

Men makt blir undergravd dersom den ikke kan bygge på innsikter i lokale sosiale og kulturelle forhold. På mange måter ble dette skjebnen til de inter-nasjonale styrkene i Kosovo. Derfor fikk de en paradoksal blanding av makt og avmakt. Over-/underlegenhetsrelasjonen ble delvis snudd på hodet fordi de lokale ble i stand til å utnytte kunnskapsmangelen. Makten ble forskjøvet fra de offisielle kriteriene KFOR skapte, til de skjulte logikkene som de lokale opererte etter. Resultatet ble at verdier som i den globale menneskeretts- og demokratidiskursen var moralsk underlegne, fikk strukturere samfunnsutviklingen.

Problemet med å kunne dra nytte av erfaringer i internasjonale oppdrag må formuleres slik: hvordan utvide grensene for den legitime kommunikasjonen? Hvordan bli i stand til å tale om de skandaløse innsiktene? En mulig løsning forutsetter refleksjon over hva som gjør noe skandaløst og uhørt, og hvilken makt disse moralske grensene har. Dette henger sammen med godhetens makt i militæret, politikken, offentligheten og media.

Godhetsregimet og moralske avvik

Den nye makten til menneskerettsspråket har både ei byggende og ei destruktiv side. Det åpner individuelle muligheter, men har samtidig store blindsoner som gjør det vanskelig å uttrykke og bruke historiske og kulturelle erfaringer. Det kan være potensielt frigjørende, men skaper samtidig nye makt- og undertrykkelsesrelasjoner. Dette henger sammen med at menneskerettsspråket blir i stand til å definere sin egen motsetning. Det blir umulig å protestere mot uten å bli ond, kynisk og egoistisk – eller i beste fall kulturelt tilbakestående – og representerer derfor et globalt godhetsregime. I den norske (og til dels vestlige) offentligheten ødelegger dette tendensielt mulighetene for en åpen og kritisk debatt ved at alternative perspektiver blir tvunget til taushet. Mange kulturelle og sosiale innsikter må friste en undergrunnstilværelse. Kommer de opp i dagen, fungerer de som en effektiv demons-trasjon av hva det ikke er mulig å hevde offentlig uten å bli skandaløs.

Den globale, moralske ordenen skaper derfor en asymmetrisk relasjon eller et over-/underlegenhetsforhold.5 Folk og samfunn i konfliktområder kommet til kort fordi de er styrt av gammelt og nytt fiendskap, etniske og kulturelle motsetninger, kamp om materielle ressurser osv. Alt dette bryter med den globale humanitære menneskerettighetstankegangen som Norge er en del av og blant de fremste representantene for, og som gir oss et moralsk overskudd vi kan øse av til ofre i ulike deler av verden. Dette gjør det legitimt og nødvendig at de konflikt-rammede blir invadert av oss – ikke bare av de fredsbevarende styrkene, men først og fremst av kultur- og menneskesynet vårt. De er akutt trengende, og det de trenger er verdiene våre. Den sosiale og kulturelle tilstanden til de hjelptrengende blir en mangel eller negativitet, og godhetsdiskursen gjør det tendensielt umulig å gi en positiv definisjon av de -sosiale logikkene og kulturelle verdiene til de underlegne.

Dette får en paradoksal konsekvens for relasjonen til «de andre», eller de konfliktrammede. Dersom de ikke skal bli definert som onde, må de egentlig ønske å realisere det gode, bare vilkårene blir lagt til rette for det. Det vil si at de må ha ambisjoner om å dele våre gode verdier og bygge samfunnene sine på individuelle menneskerettigheter, lojalitet til staten og lovene, respekt for skillet mellom offentlige og private ressurser, blindhet for etnisk tilhørighet i alle viktige saker osv. Derfor gjelder det bare å være fødselshjelper for dette indre, undertrykte begjæret etter vestlig demokrati, byråkrati og velferdsmodeller – eller å åpne slusene for den historisk oppdemmede godheten, slik at den kan flomme fritt ut over hele samfunnet.6

Dette kan slå begge veier. Det kan tenkes at ofre for konflikter, for eksempel folk i Kosovo, har et ytre og strategisk forhold til den internasjonale godheten. De tror ikke på den, men må bare tilpasse seg, ikke minst på grunn av militær og økonomisk underlegenhet. Samtidig fortsetter alle de gamle, tunge sosiale og kulturelle logikkene å utfolde seg som før. I så fall får hjelperne fra et land som Norge en innbilt moralsk overlegenhet. Dette kan ironisk nok resultere i ei djup avmakt. Det blir skapt nesten ugjennomtrengelige grenser for hva som kan kommuniseres både på politiske og militære nivå omkring fredsoppdragenes vilkår og skjebne. Fredsbevarerne risikerer å bli blinde for hva som foregår i og styrer samfunnene de intervenerer i, fordi dette blir forvist til et språklig ingenmannsland.

Men det overordnede problemet med godhetsregimet handler om at den globale, imperiale maktstrukturen tendensielt fører til at militære intervensjoner får en ny karakter. I stedet for å være rettet mot ytre motstandere, blir de indre politiaksjoner mot kriminelle. Dette henger sammen med imperiets moralske dimensjon. Man kjemper ikke lenger mot folk med andre interesser, men mot grupper som bryter de allmenne og grunnleggende menneskerettene. Mens fiender i tradisjonell forstand var noe man kunne respektere selv om de var dødelige, gjelder ikke det samme for forbrytere mot menneskeheten.7 Basisen har blitt en global, moralsk orden som må beskyttes mot undergravinger. På mange måter produserer denne dominerende forståelsen eller diskursen kontinuerlige, farlige avvik som det bør interveneres mot. Irak er det siste og mest talende eksemplet. Men den fører også til at stammefeider, sosiale konflikter, klassemotsetninger, kamp om marginale ressurser for å overleve osv. blir fortolket i et moralsk skjema med to mulige posisjoner: offer og overgriper.8 Terrorbegrepet representerer det foreløpige endepunktet eller fullbyrdelsen av denne logikken, hvor det menneskefiendt-lige avviket lurer overalt – ikke bare på hver eneste flyplass, men bak den potensielt falske, moralske fasaden til alle individ og grupper. Dette kan forklare hvilke farer den norske og internasjonale kontingenten i Kosovo sto overfor – og hvilket moralsk mandat de hadde og fremdeles har til å forebygge og slå ned på militær motstand.

Artikkelen bygger på en hovedfagsoppgave av Tone Røkenes ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Thorvald Sirnes var veileder. Røkenes var offiser i de norske styrkene i Kosovo i den aktuelle perioden, hvor hun jobbet med sivilt/militært samarbeid, og kombinerte dette med feltarbeid.