En håndfull mennesker i Norge kjenner til Christen  Smith, de er i all hovedsak botanikere, botanisk interesserte eller entusiaster for fjellturismen, som har tatt Christen Smiths vitenskapelige reiser til inntekt for frisksporten.

Selv kom jeg over ham da jeg under forskning i en annen sammenheng leste Narrative of an Expedition to explore the river Zaire, usually called the Congo, in South Africa, in 1816, under the direction of Captain J.K. Tuckey, R.N.

Boken inneholdt en biografi av drammensmannen «Chetien» Smith og hans dagbok fra reisen. Begge deler var eventyrlig lesning, og spørsmålet som meldte seg etter hvert var - hvorfor har jeg aldri hørt om denne mannen tidligere? Sir Joseph Banks - som sendte Christen Smith ut på oppdagelses-reisen til Congofloden - er fortsatt en sentral figur i Englands historie, mens Christen Smith, Norges første professor i botanikk og en internasjonalt anerkjent vitenskapsmann, er så godt som glemt i sitt hjemland.

Christen Smith ble født på Skoger utenfor Drammen i 1785, noen år før Bragernes og Strømsø - to handelssteder på hver sin side av elven - ble slått sammen til Drammen. Det var Lauritz Lauritzøn, med tilnavnet Smid (fordi faren var smed på Akershus slott), som førte familien til Skoger i 1668. Etternavnet Smid eller Smed ble i løpet av det følgende århundre til Smith. Det kan ha hatt med å gjøre at familiens trelastfirma hadde sterke forbindelser med England. I de sammenhenger Christen Smith dukker opp i historien, er det nesten alltid med en ny variant av enten for- eller etter-navnet, som i kaptein Tuckeys beretning, hvor han blir kalt «Chetien». Ellers er Christian en vanlig variant og de plantene som er oppkalt etter ham - og når det gjelder afrikanske planter er det mange - så er de konsekvent kalt Christiana africana. Men etternavnet ble også brukt til å betegne en del av plantene funnet av Christen. Problemet var imidlertid at allerede på botanikkens knoppstadie var Smith-navnet så utbredt at man hadde problemer med å finne nye varianter. Der var Smithia, Smithiella, Smithiantha, Smithiodendron og Smithorchis, men likevel tilsier steds- og tidsberegninger at f.eks. Sempervivium smithii - Kanariøyene, Odonto-spermum smithii - Kapp Verde-øyene eller Veronica Smithiana - Congo m.fl. - er oppkalt etter Christen Smith.

Da Christen Smith døde, ikke fullt 31 år gammel, hadde han utrettet så mye at det kunne ha fylt et langt liv. Men Smith, som to år tidligere var blitt utnevnt til professor i botanikk ved det nyopprettede universitetet i Christiania, sto egentlig bare på terskelen til sin karriere. I hvilke ideer hentet han sin inspirasjon? Sin enorme energi? Christen Smith utdannet seg til lege og botaniker samtidig. Lege fordi faren forlangte at han skulle ha noe å falle tilbake på. Og botaniker? Det lå i tiden.

På 1700-tallet begynte en vareopptelling av naturressursene. I Europa tok den form av en nedtelling, for allerede da ble dyr og planter utryddet i stor skala av jakt og av et tiltagende jordbruk. Denne «vareopptellingen» - et annet ord for den gryende naturvitenskap - sammenfalt med romantikken. I mange tilfeller griper de over i hverandre, som med Henrik Steffens, naturforsker og naturfilosof (antatt å være den første som avla natur-vitenskapelig eksamen i Danmark i 1794), med J.C. Dahl, regnet for den

nnt0301img001.jpg

norske malerkunstens far, men som også bidro til oppbyggingen av De naturhistoriske samlinger i Bergen, og noe senere med P.Chr. Asbjørnsen - eventyrforteller og marinzoolog - som var den første til å introdusere Darwins utviklingslære i Norge da han skrev en anonym artikkel i Budstikken om Darwins nye «skabningslære» i 1861 - bare to år etter utgivelsen av Om artenes opprinnelse i England.

Romantikerne skaffet seg en mental fjelltopp - jeg sier det slik, fordi det slett ikke var vanlig å male ute i naturen - der de sørget dypt og tragisk over verdens siste solnedgang. Men det hele var et tragediespill, for menneskenes farvel var ikke det siste farvel. Som Caspar David Friedrich maler dem, i tidens voluminøse kapper, blunder de i sommernatten, deres drømmer gripende fylt av «materiens slumrende intelligens» (Schelling). Og når de våkner, er det til en ny soloppgang og en gryende optimisme. For romantikernes sorg bar i seg spiren til en ny menneskelig utfoldelse. Europa var ved å smyge kristendommens kappe av sine skuldre. Og ordet «smyge» er ikke tilfeldig valgt, for ingen av dem som forårsaket religionens endelikt ønsket å «kaste» kappen. Det var ikke der utfordringen lå, men utfordringen, dvs. utviklingslæren eller darwinismen - som allerede spøkte i kulissene i dette hundreåret før Charles Darwin og Alfred Russell Wallace fremla sine forskningsresultater - måtte nødvendigvis resultere i en omdefinering av kristendommens sannhetsinnhold. Men dithen er vi foreløpig ikke kommet; vi befinner oss fortsatt i den tid da franskmannen Lamarck var «inne på tanken» og Erasmus Darwin, Charles' bestefar, skriver i et dikt: «Teach me, Creation, teach me how / T'adore the vast Unknown» - og med disse ord uttrykker noe om en tilbakevending til en førkristen europeisk panteisme.

Mot dette sceneteppet er det at Christen Smith bestiger de virkelige fjell - de norske «Riesengebirge», senere kalt Jotunheimen - og blir dermed tatt til inntekt for fjellturismen. At romantikkens tro på mennesket i naturen og naturen i mennesket var en lystbetont tanke, er ikke til å komme forbi når man ser hvilken potent handlekraft den frigjorde.

Christen Smiths reiser i Norge fant sted i nødsårene forårsaket av fastlandsblokkaden. Med sin danske professor og nære venn Jens Wilken Hornemann eller blomstermaleren Bayer, botanikeren Wormskiold, geologen Leopold von Buch, overlærer Flor eller prost Hertzberg, dro han på årvisse turer i fjellheimen. Botaniserte, kartla, studerte klima og klimatiske innvirkninger på floraen, skrev en avhandling om iakttagelsene han gjorde av isbreene og fant dessuten tid til å lære folk han traff hvordan de skulle lage brød av lav og mose istedenfor det usunne barkebrødet de åt for å spe på magre kornrasjoner. Sult var ikke et ukjent fenomen for noen på den tiden, heller ikke for de reisende. Smith selv kom som oftest tilbake fra turene i en tilstand av utmattelse.

I oktober 1813, da han vendte hjem fra en reise som hadde tatt ham gjennom Jotunheimen og videre til fjellene nord for Lom, ned i Romsdalen, til Molde og ut i skjærgården hvor han samlet alger, og derfra tilbake over

fjellet til Kvikne, Tolga og Røros, med en tur innom Tydal, tilbake over Tynset, ned i Foldalen og over fjellet til Ringebu, så gjennom Gausdalen og endelig hjem til Skoger, lå faren for døden. Han døde bare dager etter sønnens hjemkomst. Christen selv ble alvorlig syk etter denne turen, men kom etter hvert i gang med bearbeidelse av materialet han hadde samlet, og i november samme år ble han oppfordret av professor Treschow til å søke professoratet i botanikk ved Universitetet i Christiania.

I 1814 ble han utnevnt av kong Christian Fredrik til professor i «Botanik og statsoeconomiske Videnskaber», men fikk spesiell tillatelse til å reise uten-lands i ett til halvannet år før han skulle tiltre sin post. Han ville bruke sin farsarv til turen, men skulle få en del av utgiftene godtgjort, da reisen også ville være til nytte for universitetet og den botaniske hage som var under planlegging.

I alt virket han en knapp måned i sin nye stilling før han dro. Planen var å dra først til England, videre til Frankrike, Sveits, Nord-Italia og hjem gjennom Tyskland. Med andre ord «The Grand Tour», som forut for den franske revolusjon og napoleonskrigene hadde vært en vesentlig attributt for enhver «gentleman», om enn deres interesser hovedsakelig dreide seg om kunst, arkitektur, sosial - eller seksuell - omgang.

Men slik ble det ikke for Christen.

Han dro fra Norge i juni, men uvær førte til forsinkelser, og han rakk ikke frem til London før i august. Etter en kort visitt til Kew Gardens, hvor han bl.a. kjøpte frø for £30 til Tøyenhagen, dro han til Skottland og tilbrakte høsten i fjellene der. Om vinteren var han i Irland, der han botaniserte i fjellpartiet rundt Dublin. Tilbake i London på vårparten traff han Sir Joseph Banks, som da var president - og i så henseende nærmest selvrådende - i «The Royal Society». Hos Banks traff han igjen sin venn, geologen Leopold von Buch, som var i ferd med å planlegge en ekspedisjon til Kanariøyene. Det ble besluttet at de to, «som hadde så mange interesser felles», skulle dra sammen.

Reisen ble en vitenskapelig suksess. Av de 578 plantene Christen Smith hadde samlet, var 48 nye for vitenskapen. I tillegg sendte han hjem en pakke med frø til Tøyenhagen, hvorav en daddelpalme vokste opp og levde inntil for et par år siden. Hans plan var å bearbeide det innsamlede materialet i London og så dra hjem.

Imidlertid holdt nettopp den britiske regjering på med å utruste en ekspedisjon til Congo for å undersøke om der var noen forbindelse mellom Congofloden og Niger. Og Sir Joseph Banks, som tydeligvis hadde tatt Christen Smith til sitt hjerte, foreslo at han ble med som botaniker og geolog, da han mente at Christen naturligvis måtte ha ervervet også denne kunnskap på de mange reisene han hadde foretatt sammen med von Buch.

I åpningssekvensen av direktivet til Capt. James Kingston Tuckey fra The Office of Lord High Admiral of the United Kingdom of Great Britain, gjør man det klart at selv om ekspedisjonen i utgangspunktet har til formål å

finne ut om elvene Niger og Zaire (Congofloden) er én og samme, så skal undersøkelsen innbefatte mye mer. For i direktivet heter det seg at «det som hittil foreligger av beskrivelse eller kartlegging av Congofloden gjør ikke ære på de europeere som har besittet regionen i nesten 300 år.» Det «såkalte oppmålingsarbeide» som finnes av en kort strekning av elven er upålitelig og «uforenlig med nutidens avanserte tilstand av den geografiske vitenskap».

Storbritannia, som hadde nedlagt sin slavehandel i 1807, hadde prøvd med list og lempe og ikke minst en betydelig økonomisk oppmuntring å få spanjolene og portugiserne til å følge sitt eksempel. Nå ga The Office of Lord High Admiral klar beskjed til sin ekspedisjons leder om å nyttiggjøre seg av f.eks. den gode ankerplassen med det trygge klima ved The Tall Trees, men ikke ha noe med portugiserne på den nærliggende stasjonen å gjøre annet enn å observere omfanget av deres slavehandel. Enhver annen nasjons slavehandel inklusive den arabiske, er også av interesse for The Admiralty. Ombord på ekspedisjonens skip Congo er for øvrig to frigjorte slaver, Benjamin Benjamin og Somme Simmons, som skal repatrieres.

Ingenting ved denne ekspedisjonen er overlatt tilfeldighetene. Direktivet legger vekt på hver eneste minutiøse detalj, fra kompassets inklinasjonsnål «their Lordships have directed a very excellent dipping needle, by Blunt, to be supplied for your use», til ferdigtrykte ordlister med engelsk som skal fylles ut med tilsvarende ord på de forskjellige språk ekspedisjonens medlemmer kommer i kontakt med; instruks for overnatting: aldri under åpen himmel da den tropiske dugg kan være farlig for europeere; instruks for vitenskapsmennene: av dyr, ville eller tamme, aldri mer enn tre eksemplarer av hver art hvorav innvollene skal fraktes i sprit, og hud, hode, skjelett i tørket tilstand, og så følger en ekstra instruks til skipets fire tømmermenn om hvordan de skal konstruere kasser til de større eksemplarene. I det hele tatt får tømmermennene litt av hvert å holde på med, da de også skal ta prøver på forskjellige tresorter for å se hva de eventuelt måtte egne seg til og ikke minst finne ut hva de blir brukt til lokalt. De skal dessuten følge Mr. Smith på jakt etter eksotisk frukt, og hvis denne skulle vise seg å henge for høyt, kutte ned treet. Mr. Professor Smith blir i all hovedsak oppfordret til å konsentrere seg om sin dagbok, som han for sikkerhets skyld bør holde i tre eksemplarer. (Her nevnes muligheten for at den i beste fall kan bli våt og i verste fall bli spist opp av en krokodille eller flodhest.) Til å ta seg av de botaniske prøvene har han fått med seg en gartner, Mr. Lockhart, fra His Majesty's Garden at Kew. En volontør, Mr. Galway, skal bistå ham i det geologiske arbeidet, det blir oppgitt både form og størrelse på de prøver han skal ta, men også instruks om å finne ut av mulig anvendelse og verdi sett fra lokalt hold.

Det er som om der sitter en gruppe menn i London som legger et puslespill av verden og nå bare venter på de manglende bitene.

Samtidig med ekspedisjonen - i året 1816 - ble Samuel Taylor Coleridges

dikt «Kubla Khan» med undertittel «En drømmevisjon» utgitt.1 I første-utgaven kaller han det selv «et psykologisk kuriosa». Det er også en reise, en opium-bevirket nedstigning i et indre landskap, som gjenspeiler de visjoner både de reisende og de ventende hadde om kartets hvite flekker:

In Xanadu did Kubla Khan A stately pleasure-dome decree: Where Alph, the sacred river, ran Through caverns measureless to man Down to a sunless sea. So twice five miles of fertile ground With walls and towers were girdled round: And where the gardens bright with sinous rills, Where blossomed many an incense-bearing tree; And here were forests ancient as the hills, enfolding sunny spots of greenery.

En tid av lengsel. En tid der de med visjon hadde ting å utrette. Vel var Europa begynt å vise tegn på alderdommelig stivhet, men der var andre steder. Den 22. februar 1816 drar Christen Smith fra Charing Cross i London til Sheerness ved Themsens munning, der seilskipet Congo er klar til avgang. På førstesiden av sin dagbok beskriver Christen avskjeden: «Folk som var så godt som fremmede bød meg farvel med tårer i øynene og med uttrykk som viste at de tvilte på om de noensinne ville se meg igjen». Bortsett fra at det er kommet med i dagboken, er det umulig å si om dette gikk innpå ham. Hans venn baron Leopold von Buch følger med til Sheerness, og de to nyter utsikten fra Shooter's Hill som om de var på en vanlig piknik. Og fra seilasen langs den engelske sørkyst viser Christens kommentarer interesse, om enn en viss utålmodighet. Flatt, ensartet landskap, preget av ensformig landbruk får ham til å drømme seg bort:

A savage place! as holy and enchanted.

Imidlertid blir Congo liggende i Cornwall i nesten en hel måned. Vinden er kontrær, kapteinen bestiller los, men må avbestille igjen ved et par anledninger. Christen, i følge med Mr. Tudor, leier hest og drar rundt i Cornwall hvor han bl.a. får anledning til å besøke en kobbergruve. Hans beskrivelse av de bergartene han finner både der og andre steder i landskapet gjør det klart at The Admiralty og Sir Joseph Banks har gjort rett i å gi ham oppgaven som geolog og har også hatt rett i beskrivelsen av ham som «beskjeden» når han velger å kalle seg selv amatør i faget.

Ellers går praten på sjøfareres vis ikke så mye inn i fremtiden og det uforutsigbare, men dreier seg heller om det man «med Guds vilje» har overlevd. Napoleon dukker stadig opp. To hollandske offiserer som Tudor og

Smith treffer i land en kveld, har vært med i hvert eneste slag mot korsikaneren og forteller om sitt endelige fangenskap i Arkangelsk. Og kapteinen beretter vel om sine syv års husarrest i Tours, hvor han ble gift med en annen av fangene, fikk to sønner og mistet den ene en uværsnatt de ble jaget ut av byen av «den bleke lille demonens» soldater.

Europa er krigsherjet og trett. Man er trett av Europa. Man tenker seg noe annet:

Five miles meandering with a mazy motion Through wood and dale the sacred river ran

Og endelig er de på vei. Den 1. april seiler de forbi Kanariøyene, og Christen er tydeligvis rørt. De gode minnene fra fjoråret kommer tilbake til ham, og han skulle så gjerne ha gått i land «for å fullføre den påbegynte botanisering». Herfra begynner imidlertid havet selv å vise seg som den livsens kilde det er: fra maneter til hval, til en skilpadde dekket med bl.a. Sir Joseph Banks Cancer fulgens - her har det vært folk før! Men et irritasjons-moment er begynt å gjøre seg gjeldende. Det dreier seg om Mr. Cranch - skomaker, metodist og en god far til sine mange barn - denne selvlærde naturforskeren kjenner dessverre ikke til måtehold der han fisker opp av havet alt han ser. Christen er bekymret for at han skal overbelaste kapteinens tålmodighet med sin «absurde oppførsel».

En kort visitt blir avlagt St. Jago på Kapp Verde-øyene, der fjellveggene går loddrett ned i havet inntil det åpner seg en vei inn mot bukten og den lille landsbyen. På begge sider er det reist grandiose festningsverk med batterier, men de viser seg å være langt fra skyteklare. Ved nærmere inspeksjon ser man at kanonene ikke har understell og at negersoldatenes geværer er bundet sammen med taubiter. Men øya har imidlertid et naturlig forsvar, for det viser seg vanskelig å ro i land. Ved to anledninger kantrer båtene.

St. Jago er ikke mye å skryte av, men på en provisorisk inspeksjonsrunde legger Christen merke til en interessant flora. Meningen er å vende tilbake til skipet og ruste opp med utstyr nok for de neste to dagers botanisering, men det viser seg at med kantringen av kapteinens båt må denne planen oppgis. De blir nødt til å overnatte i St. Jago. Overnattingen blir mer komfortabel enn antatt, men neste morgen venter de forgjeves på sitt parafernalia. Mens de venter, tar de en tur rundt byen og ut på en slette hvor vann blir heist opp fra en brønn av halvnakne unge menn og kvinner. Brønnen er tre favner dyp og vannets temperatur 76º Fahrenheit, fastslår Christen, mens Mr. Tudor sukker over de «hengende bryster og andre personlige fullkommenheter» som får ham til å tenke på «de Venuser vi skal få å beundre i kongeriket Congo»:

A savage place! as holy and enchanted As ever beneath a waning moon was haunted By woman wailing for her demon-lover!

De venter til klokken ti, men ingen båt viser seg, og da drar like godt de vitenskapelige herrer uten utstyr. De er imidlertid ikke kommet langt før deres guide, John Corea, føler sulten gnage i sine tarmer. De må stoppe, og spiser et utmerket måltid av hønsefugl tilberedt med cassava-rot og egg, men det er tydelig at Christen opplever måltidet som en ubeleilig forsinkelse. I det hele tatt er hans utålmodighet her, som så ofte ellers, et iøyenfallende trekk. Der de beveger seg gjennom et duftende filigrans-arbeid av mimosa, kokospalmer og appelsintrær, med paradisiske fugler flyvende uredde omkring i et landskap fullt av - for vitenskapen - ukjente planter, beklager Christen at hans følge beveger seg så altfor langsomt. Med den farten de holder, kommer de ikke til å kunne bestige Pico Antonio. Selv sliter han gjerne ut et par sko på en dagstur. Dessuten treffer de Mr. Cranch igjen, i ferd med å gi øyas fugleliv sin første opplevelse av «livsens angst».

Men omstendighetene til tross samlet Christen Smith ikke mindre enn 88 forskjellige plantearter på Kapp Verde-øyene hvorav flere var ukjente og i dag bærer hans navn.

I forhold til sin samtid fikk Christen Smiths kapasitetsoverskudd et heller beskjedent uttrykk. Han viste ingen tendens til den stormannsgalskap som pregete f.eks. Sir Joseph Banks, som foretok sin første vitenskapelige ekspedisjon sammen med Capt. James Cook og på bekostning av dennes velfortjente prestisje. Banks, som på den neste planlagte reisen til Antarktis sa seg misfornøyd med Cooks valg av farkost, fikk ombygget skipet til å kunne romme et orkester, en venninne (forkledd som mann) Miss eller Mrs. Burnett - «for the obvious warmth and value of such companionship in Antarctic weather» - i tillegg til den vanlige staben av vitenskapsmenn, volontører, den fasjonable maleren Zoffany og selvfølgelig en passende tjenerstab:

The shadow of the dome of pleasure Floated midway on the waves; Where was heard the mingled measure From the fountain and the caves. It was a miracle of rare device, A sunny pleasure-dome with caves of ice!

Et psykologisk kuriosum? Captain Cook fulgte ombyggingen - selv var han tilgodesett med et «hundehus» på dekk - med stor tålmodighet. Men det kruste nok et lite smil i munnviken da orkesteret ikke greide å holde balansen under prøveseilasen fordi skipet var blitt for «top-heavy».

Det hører med til historien at Cook reiste uten Banks til Antarktis. Etter 30 år med konstant krig hadde The Admirality lært å gjenkjenne virkelig kompetanse. Banks passet nok bedre som ordrebehengt «admiral» i de lærde salonger.

Bestigere av fjell, dykkere i dypet, visjonære, fedre (navngivere) til all verdens dyr og planter. Det er klart at de tidlige vitenskapsmenn balanserte på en ekstasens knivsegg:

As if this earth in fast thick pants were breathing, A mighty fountain momently was forced

Det er underet de søker. Og undrene eksisterer fortsatt. Fem dager før de ser Afrikas fastland, kommer en øy flytende mot dem. Det er ikke et uventet syn for Christen, som har hørt omtalt av andre, slike øyer som flyter ut av Afrikas elver. Men i undersøkelsen av øya: «120' lengde, bestående av siv og strå hoved-sakelig av typen Donax og Agrostis med rester av en Justicia-busk, bebodd av dyr av slekten Sæpie», har han som søker underet, fjernet det for alltid. Han vet det ikke selv, han vet ikke hvor grundig «under-fjernende» vitenskapens blendende vaskepulver skal vise seg å bli. Han seiler mot Afrika - på et hav av undere - til tider blodfarget, på noen strekninger uventet kaldt, forbi hvalens kastelegre. Kartet de har stemmer ikke alltid, de tar nye målinger, gjør endringer til det ennå ufullkomne bildet menneskene har av sin vugge og seiler videre inn i den annen halvkule, under en annerledes stjernehimmel.

Noen av mannskapet var febersyke i Guineabukten, men det gikk over. Nå nærmer de seg atter et land hyllet inn i den farlige tropiske tåken. En død albatross varsler ikke godt. Men landskapet er vakkert. En skogkledd kyst som kan ligne Danmarks strender var det ikke for kokospalmene, skriver Christen i brev til sin mor. Fra Cabinda, like nord for munningen til Congoelven, kommer folk padlende i uthulte trestammer. Splitternakne negere står oppreiste mens de padler de 12-14 fots farkostene og minner Christen om tegninger han har sett fra Stillehavsøyene (tegninger utført av Banks?).

Godtfolket får komme ombord, og første mann på dekk introduserer seg selv på fullgodt engelsk som Tom Liverpool. Han er utsending og tolk for Mafooken, som allerede er på vei ut i en europeisk båt utstyrt med hvitt flagg og en parasoll. Møtet blir ikke det Mafooken hadde håpet. Han har første-klasses slaver fra hele Afrika til salgs. Og da han får høre at England har forbudt slavehandel, kaller han kongen for Svarte-Erik personifisert. De besøkende forstår imidlertid å drukne sin skuffelse i vertenes konjakk og spiser godt av skipskjeks, som de dessuten fyller lommene med - de som har lommer - og det har Mafooken og hans stab: militære jakker for staben og en rød kappe for Mafooken selv. De andre blir sendt tilbake til Cabinda, og neste dag ventes det forgjeves på forsyningene som er blitt lovet derfra. Det som verre er, er at man ikke blir kvitt gjestene, som danser og skråler. Når det endelig er slutt på Captain Tuckeys tålmodighet, praier han en av de mange kanoene som er kommet for å inspisere og gir dem valget mellom å ta med seg Mafooken og hans stab, eller å bli rent i senk.

Den fjerne lengsel er for lengst blitt til forventning når seilskipet Congo endelig gjenspeiles i sin navnebror, den mytiske elven. Hver mann ombord

speider etter sin egen indre visjon, men langs breddene av det mudrete vannet forblir jungelen uutgrunnelig. Lengselsfulle øyne leter, men finner intet. Hos hver især må en ny lydhørhet vekkes for å få noe som helst ut av mangrovens floker. Mer enn det visuelle er det jungelens kakofoni av lyder som skaper stemning av det fremmede, det udefinerbare de er kommet dit for å definere. Dyre- og fugleskrik, rytmiske trommer, kvekking, rasling og hvisking - et kor som aldri opphører, men synker og stiger i døgnlig biorytme og bare skifter i innhold fra natt til dag.

Når de endelig er kommet forbi sumpområdet, beskriver Christen hvor herlig det er å våkne til papegøye- og apeskrik, og daglig finne nye skatter av naturens rikdom. Han minnes den første tegningen han så i sin barndom av en egyptisk palme - en inspirasjon - og lovpriser sine omgivelser på en andektig, nesten lavmælt måte.

And here were forests ancient as the hills,enfolding sunny spots of greenery

Her som overalt ellers bruker han sitt fine sanseapparat som en årvåken antilope bruker sitt. Det er ikke noe vilt, fremmed eller voldsomt over det landskapet Christen Smith beskriver; på en strekning etter Embomma sammenligner han Congofloden med Drammenselven. Til tider kan det virke som om han spør seg selv hvorfor han dro til dette forjettede landet når det likevel er så likt alt annet.

Og flodhestene? Han prøver forgjeves å skyte en. Ellers har han det travelt med sin botanisering og de geologiske betrakninger - og har, som vanlig, en tendens til å irritere seg over de sosiale forpliktelsene. Under audienser hos den ene kongen etter den andre sniker Christen seg til å betrakte floraen: «valmuer, kål og andre grønnsaker er plantet mellom hyttene», og «Jeg kunne bare ta et raskt blikk men så en Clerodendrum med skarlagens-farvede blomster». Her som i Norge kan han fortelle de innfødte om spiselige frukter de ikke har kjennskap til.

En dag kommenterer han at «det blir vel nok en kveld med skipet fullt av bråkete svarte som skal drikke seg fulle på konjakk». Det er hovedsakelig med konjakk det handles og forhandles om, alt fra los og fritt leide til proviant. Likeledes kan kvinner både kjøpes og forføres med konjakk. Christen beskriver en dag han alene avlegger visitt i en landsby og blir forært en ung pike i gave til kapteinen. Han leier den unge damen til kapteinens telt, men da kapteinen viser seg, river piken seg løs, hyler og gjemmer seg under sengen. Ikke her en moden kvinne som uler i natten etter sin demoniske elsker, men et pikebarn som ser med forferdelse på den demonen som hun tror skal gjøre henne til slave. Og Frank Clark, sønn av kongen i Embomma, «min venn og den beste av kongehusets medlemmer», sørger for at ekspedisjonens medlemmer er godt utstyrt med damer. «Frank kom med en gråtende pike i går kveld og senere med én til». - Livet og

romantikken - kunne de fortsatt gå hånd i hånd langs Congoflodens bredder?

Den frigitte slaven Somme Simmons har funnet tilbake til sin stamme; både hans far og bestefar avlegger visitt ombord på Congo, og det er tydelig at han er både høyt verdsatt og høyt på rangstigen i sitt samfunn. Da han i sin tid forlot sitt folk, var det for å få en utdannelse. Den engelske kapteinen som hadde gitt sitt ord til faren, hadde imidlertid solgt gutten til en Vestindia-farer, og da han endelig kom til England, mange år senere, var det som slave. Nå virker han som tolk. Likevel er det vanskelig for ekspedisjonens medlemmer å få forståelse for sine «underlige motiver». Det smaker trussel av disse fremmedes interesser:

And 'mid this tumult Kubla heard from farAncestral voices prophesying war!

I våre dager er en håndfull engelskmenn stilt for retten i Hellas for spionering. Selv hevder de at å sitte på en flyplass i gresk sommervarme og notere ned flynummer simpelthen er en grei måte å feriere på. Men grekerne synes verken å kunne eller ville forstå disse såkalte «anorakkene» på villspor. Det kan ikke ha vært stort mer forståelig for de innfødte fra Embomma på Congoelven som bidro til naturvitenskapen i 1816 med en elektrisk fisk. «It shoot through 'de arm!» sier en fisker når han viser frem fisken. Hvorpå Mr. McKerrow øyeblikkelig tar ut sitt målebånd og konstaterer at dyret er: «Lengde 3'6», stort hode, bredt og flatt; seks støttenner i munnen, fire i underkjeven og to oppe; kjeven takket; kort tunge, små øyne, kropp uten hudskjell; brystfinne nær gjellene, bukfinne nær anus; myk ryggfinne plassert nær halen.»

Å forandre materien til ånd? Er vi guder hvis vi forvandler hele skapelses-verket til ord og tall? Vi er på vei, vi er gudekimer, fra nå av skal vi styre verden selv. Bak dem som har tatt «den hemmelighetsfulle vei innad» (Novalis), er der andre som manipulerer.

Rasjonalitetsbegrepet blir født inn i verden med den nye økonomien som er under utvikling. I dag er «rasjonalitet» og «markedskrefter» å regne for tvillingord, om enn ikke helt identiske. Og uten at noen av ordene brukes, ser vi en klar referanse til begge begrepene i direktivet fra The Admiralty.

Det er handel det fra nå av skal dreie seg om, eller rettere sagt, utplyndring.

Dyr, planter, trær, mineraler skal fjernes fra sine omgivelser - sin utviklings sammenheng - for å settes inn i forskjellige menneskeskapte scenarioer. Gjør mahogoni seg best som dekket på en seilbåt, eller som et tre blant tusener i jungelen? Likeledes en sky okapi - vi kan ikke vite om den eksisterer hvis ikke vi kan se den - i en zoologisk hage.

«De unge døde» er begrepet som er skapt om romantikerne, og det er blitt fremsatt som en mulighet at Christen Smith burde regnes blant dem. Ekstasen var alltid tilstedeværende i hans liv. Den var en drivkraft, men som

for mange av de andre romantikerne kom den med en innebygget dødsdrift. For i ekstasen ligger kimen til en fundamental skuffelse. I alt døde 21 mann på ekspedisjonen til Congo. Captain Tuckey selv, alle vitenskapsmennene og ti av mannskapet fikk tropefeber.

And all who heard should see them there,And all should cry, Beware! Beware!

Den 13. september meldte de første febersymptomene seg hos Christen. Nord for Yellalla-vassdraget hadde ekspedisjonen gått til fots. De hadde fulgt elven forbi Sangala-stryket og leiet kanoer til reisen videre inn i et stadig frodigere landskap. Men på denne etappen var de dårlig forsynt med mat og stadig nær utmattelse. Elven, som ofte hadde skuffet de oppdagelses-reisende, fikk her et edlere aspekt og Christen sammenlignet den med Ravnsfjorden. Han beskriver et yrende og variert dyreliv - med scener på elvebreddene av aper, rovdyr og vilt som drikker side om side - innrammet av de vakreste blomster:

And close your eyes on holy dread, For he on honey-dew hath fed, And drunk the milk of Paradise.

Han ble brakt tilbake til transportskipet Dorothy. Bortsett fra gartneren Lockhart, ble alle medlemmene av denne ekspedisjonens siste etappe innover i landet angrepet av feberen. Hva som forårsaket den? Captain Tuckey beskriver været som eksepsjonelt fint; ikke for varmt om dagen, og ei heller for kaldt om natten. Men elvevannet de drakk, sulten, utmattelsen og muligens også smitte fra kvinnene de lå med, kan til sammen eller hver for seg ha vært årsak. Det viste seg at smittefaren var stor fra de som ble brakt tilbake til Dorothy. Der døde Christen Smith den 22. september, og liket ble senket i Congoelven ved The Tall Trees - den trygge, feberfrie ankringsplassen.

Det er klart at Norge har hatt et meget spesielt talent i Christen Smith, et geni man av en eller annen grunn har glemt. I sine to måneder i jungelen fant han 620 nye planter. Gartneren, Mr. Lockhart, var blant dem som overlevde ekspedisjonen, og han brakte hele Smiths samling og dagboken (i bare ett eksemplar) tilbake til Kew Gardens. Denne ble senere sendt til Danmark til oversettelse til engelsk av Dr. Rydberg og ble i sin ufullkomne tilstand utgitt i den tidligere nevnte Narrative of an Expedition i 1818.

Tøyenhagen er også der, og selv om den ikke fikk dele de plantefunn som nådde Europa da Congo og Dorothy omsider vendte hjem, og det var andre enn Smith som kom til å prege utviklingen av anlegget, så må vi formode at Smiths entusiasme må ha levet videre som en hovedinspirasjon i lang tid. I dag ligger den der som botaniske haver og naturhistoriske samlinger overalt ellers i Europa, nærmest som et museum over et museum, til tross for det

enorme arbeid som er nedlagt i å vekke dem til live. De ligger i landskapet som «døde brev» der den «levende ånd» må overleve inntil de atter kommer i kontakt med et liv som har vilje til å gjenopplive dem.

Livsunderet som lå til grunn for Christen Smiths arbeid er blitt over-skygget av andre krefter; ekstasen albuet ut av rasjonaliteten. Den genuine nysgjerrighet for jordens mysterier, som fremdeles motiverer mange av dem som blir vitenskapsmenn - som gjør at noen f.eks. kan bruke et liv på å finne ut hva som er egennyttig for mosen - blir i dag sett på som en ressurs i samfunnets tjeneste, men mer benyttet av dem som er interessert i å manipulere verden enn av dem som søker «den hemmelighetfulle vei innad».

Christen Smith kan ikke ha ant noe om dette. For å løfte ham opp på et parnass hvor han ville bry seg om å trone, må vi igjen vise mosen, blå-klokkene, isbreene og regnskogene vår dypeste romantiske kjærlighet.

Noter

  1. Diktet «Kubla Khan», som var skrevet i 1797, ble fort kjent i litterære kretser; bl.a. er det omtalt i et brev fra Dorothea Wordsworth i 1978, og skuespillerinnen og prinsregentens elskerinne Prerdita Robinson kunne sitere det utenat ved århundreskiftet. Men det var Byron som overtalte Coleridge til å la det utgis i 1816. Den gang ble det utgitt i et lite opplag med et langt forord av Coleridge, hvor han forklarer diktets tilblivelse. Imidlertid lot den offisielle utgivelsen av diktet vente på seg til 1825.

Litteratur

Norsk biografisk leksikon XIV

Samuel Taylor Coleridge: Poems, Everyman's Library 1963

Adrian Desmond og James Moore: Darwin, Biography Penguin, 1991

Thore Lie: «Fra Mester Geble til Charles Darwin: Opplysningsmann og Darwins forlegger i Norge», Forum for universitetshistorie, Skriftserie 2, 1998

Rolf Nordhagen: «Professor Christen Smith og Botanisk Hage på Tøyen. Et 150-års minne», Særtrykk av Blyttia, Bind 22, Oslo 1964

Ivar Sagmo: «Henrik Steffens og romantikkens naturfilosofi», Forum for universitetshistorie, skriftserie 2, 1998

Per Sunding: «Christen Smith som botaniker på Kapp Verde-øyene», Blyttia 38, 1980

Per Sunding: «Plantenavn oppkalt etter Christen Smith», Blyttia 43, 1985

Per Sunding: «Christen Smith, pionér som turist og botaniker», Forum for universitetshistorie, Skriftserie 2, 1998

Alan Villiers: Captain Cook, The Seamen's Seaman, Penguin Classic Biography, 2001