I mai 1840, i London, ble det holdt en serie på seks forelesninger som utviklet seg til en stor sosial begivenhet. Publikum gråt, jublet og kom med bifallende tilrop. Men enkelte protester hørtes òg, mot det man oppfattet som foreleserens germanisme. Mannen som vekket slike reaksjoner, var den skotske forfatteren Thomas Carlyle. "On Heroes, HeroWorship, and the Heroic in History" lød tittelen på forelesningsrekken. Den ble utgitt i bokform året etter, og med tiden oversatt til mange språk, inklusive kinesisk, hebraisk og norsk.

Hver forelesning handlet i hovedsak om en heltetype, som ifølge Carlyle tilsvarte ulike faser i en heltedyrkingens evolusjon. Første seanse var viet helten som guddom, neste gang talte han om helten som profet, deretter om helten som dikter, som prest, som man of letters og som konge. Emnet lå Carlyles hjerte nær, og det lå i tiden. Mer uventet var nok enkelte av de helter han hadde valgt seg ut for nærmere presentasjon: Odin brukes som eksempel på et tidlig stadium i utviklingen, den gang menneskene gjorde sine helter til guder, mens Muhammed representerte profeten som helt. Da var Dante og Shakespeare ganske annerledes opplagte som dikterhelter. Og gitt Samuel Johnsons sentrale posisjon i engelsk litteratur og åndsliv: som essayist, moralist, leksikograf, tekstutgiver, biograf, forfatter av skjønnlitterære verk og enda mye mer, bød det vel neppe heller på den store overraskelse at Carlyle holdt nettopp ham frem som en av de ypperste blant men of letters.

Men både den gang og nå er det mer underlig at han utropte akkurat the man of letters til den mest moderne og fremtidsrettede av alle heltetyper, og plasserte dikterne sammen med gudene, profetene og prestene blant de forgangne tiders helter. Årsaken til det er blant de spørsmål jeg vil prøve å besvare i denne, min versjon av en helteforelesning.

Det er uttrykket man of letters, dets betydning, anvendelse og utbredelse, jeg vil gjøre rede for. Som emne har jeg altså valgt å avautomatisere en av de betegnelser vi ofte kan støte på, men sjelden stopper opp ved, fordi vi tror innholdet er greit og konnotasjonene udiskutable - eller forfattere som bruker dem, gir i hvert fall inntrykk av at det er slik. Ved å forfølge begrepets historie mener jeg at

0nnt020303img1.jpg

vi samtidig kan få klarlagt sider ved den større historien bedre.

Begrepsavklaring

Betegnelsen man of letters fins hverken på norsk eller tysk, men altså på engelsk, og på romanske språk som i likhet med fransk, italiensk og spansk har videreført det latinske ordet littera og dets flerfoldige betydning. Som på latin kan letters, lettres, letteras og letras bety både bokstaver, skrifttegn, brev, litteratur, tekster og lærdom. Det sammensatte uttrykket man of letters eller homme de lettres spiller på alle disse betydningene, for eksempel slik Lisa Jardine har brukt det i boktittelen Erasmus, Man of Letters: The Construction of Charisma in Print fra 1993. Erasmus var og er anerkjent som en av humanismens mest lærde menn. Hans ry bygger på forfatterskapet og på rollen som samlingspunkt i et vidt forgrenet lærdomsmiljø. Kontakten med sine forbundsfeller opprettholdt han ved hjelp av brev og utgitte tekster.

Her holder jeg meg til den engelske betegnelsen, som det dessverre ikke fins dekkende norske oversettelser for. Den første registreringen oppgitt i The Oxford English Dictionary er datert til 1645 og John Evelyns dagbok. Dictionary of Nation­al Biography omtaler John Evelyn som et typisk eksempel på en gudfryktig, samfunnsengasjert og velstående "gentleman". Han begynte å skrive dagbok i 1641, tyve år gammel, og fortsatte med det til sin død i 1706. Der noterte han hendelser og inntrykk det var verd å huske, hva han så, og hvem han møtte. På en klassisk dannelsesreise til Italia i 1645 besøkte Evelyn Vatikanet og beskriver de vakre bygningene, hvordan tak og vegger i biblioteket er utsmykket med forskjellige lærdomssymboler. Og han fortsetter: "There were likewise the effigies of the most illustrious men of letters and fathers of the church, with divers noble statues, in white marble, at the entrance."1 Evelyn spesifiserer ikke hvilke berømtheter som er avbildet. Men jeg har ved selvsyn kunnet konstatere at han åpenbart har brukt men of letters som en sekkebetegnelse på antikke, senantikke og middelalderske forfattere som var aktive innenfor alle lærdomsområder, fra Aristoteles til Donat, fra Vergil til Petrus Lombard.

John Evelyn ville selv neppe gått inn i rekken av "the most illustrious". Men med sin brede orientering og varierte forfatterskap - rundt 30 bøker om skogbruk, hagebruk, kunst, historie, filosofi og religiøse emner, dessuten enkelte skjønnlitterære forsøk - ville han absolutt kvalifisere for betegnelsen a man of letters. Evelyn er likevel neppe ansvarlig for dens utbredelse ettersom dagboken hans først ble utgitt i 1818, etter at uttrykket kom i vanlig bruk. Flere har sannsynligvis oppfunnet det samme hjulet. Men det felles utgangspunktet må være bruken av ordet letters for å betegne litteratur og lærdom generelt, og den betydningen er registrert alt på 1400-tallet, det vil si omtrent fra den engelskspråklige litteraturs begynnelse. Før det benyttet man jo latin. Og det er nok i latinen vi finner begrepets forelegg.

I renessansen ble uttrykket bonae lit­terae brukt om den gode litteratur, uten å skille mellom diktning og andre teksttyper. Det skillet kom først med romantikken. Bonae litterae griper på sin side tilbake til den sammensatte betydningen av littera, som befestet seg allerede i antikken. Blant andre Cicero brukte littera om både litteratur og lærdom.

Jeg tror det vil være nyttig å se på man of letters i sammenheng med to andre uttrykk som oppstår på noenlunde samme tid, nemlig commonwealth of learn­ing, belagt i 1665, og republic of letters, som Joseph Addison skrev om i 1702. Ordet commonwealth kan i overført betydning brukes om mennesker som er

knyttet sammen av en interesse de deler, mens republic betegner et fellesskap der det eksisterer en viss likhet mellom medlemmene. Commonwealth of learn­ing ble til dels brukt synonymt med re­public of letters, som på sin side ble forbundet med the men of letters. Det var med andre ord disse litterære mennene som både befolket litteraturens republikk og lærdommens samvelde.

Tre poeng er viktige å holde fast på her: For det første, at begrepene henspiller på en vid definisjon av litteratur; for det andre, at litteratur og lærdom er nøye knyttet sammen; og for det tredje, at de lærde forfattere utgjør et fellesskap. Et fjerde punkt av betydning for den idéhistoriske forståelsen, kan også legges til: Begrepene er utvilsomt positivt ladet. De interessene eller egenskapene som holder kollektivet sammen, er ettertraktelsesverdige.

Utbredelse

Uttrykket man of letters kom i vanlig bruk på 1700-tallet, i hvert fall blant litteratene selv. Det skjedde etter at opplysningstiden hadde utpekt kunnskap og fornuft som nøkkelen til menneskelig frihet, fremgang og lykke, og etter at trykkeindustrien gjorde det masseproduserte skrevne ord til en økonomisk og politisk maktfaktor. David Hume, Samuel Johnson, Edward Gibbon og Oliver Goldsmith benyttet alle uttrykket.

Hva karakteriserer så disse herrene og samveldet deres? Vi kan finne bidrag til svar ved å se på litteraturens stilling i den borgerlige offentlighet. Slik Jurgen Habermas har beskrevet den moderne offentlighetens fremvekst, med kaffehus, aviser og tidsskrifter, spiller resonnement og publisitet en bestemmende rolle. Habermas forstår den borgerlige offentlighet som sfæren der privatfolk samles til publikum.

De borgerlige intellektuelle utviklet konversasjonen i salongene og kaffehusene til offentlig kritikk. Samtaleformen påvirket de litterære genrene. Og kunst, litteratur og musikk ble tilegnet gjennom diskusjon. Kulturproduktene finansieres ikke lenger av mesener, men gjøres offentlig tilgjengelige ved salg av bøker, malerier, teater og konsertbilletter. Dermed er kunstens gjenstander blitt både varer og symbolske uttrykk for etterspurte, immaterielle verdier. Først nå har kulturen i realiteten utviklet seg til "kultur", til å bli "noe som foregir å være til for sin egen skyld", hevder Habermas.2

I et tiltagende sekularisert samfunn overtar kunsten mange av religionens funksjoner som "forsoningsparadigme".3 Begrepet er Peter Bürgers. Litteratursosiologen bruker det for å klargjøre hvorfor kultur idealiseres som motvekt til dagliglivets målrasjonalitet og arbeidsdeling. Gjennom kunsten kan menneskene gjenvinne sin tapte helhet og gjenopprette harmonien. Men kulturen som utspaltet område fungerer ikke uavhengig av samfunnet. Kunstneren må forholde seg til markedet og selge sine bøker eller malerier for å overleve. Og som varer kan de kunstneriske ytringer vurderes. Av konsumentenes "lekmannsbedømmelse" oppstår den profesjonelle kunstkritikken, som utøves i pressen og i tidsskrifter fra midten av det attende århundret. Fra og med da er litteratur og kunst bare mulig i forbindelse med litteraturog kunstkritikk, påpeker Habermas. Virksomhetene forutsetter hverandre.4

I den nye offentligheten inntar forfattere av forskjellig slag en sentral rolle, som kritikere, pedagoger, premissleverandører for diskusjonen og fortolkere av den borgerlige subjektivitet. Nasjonalismeforskere tillegger dem en nøkkelstilling i de nasjonsbyggingsprosjektene som utspiller seg i land etter land på 17 og 1800-tallet.5

Det er den patriarkalske kjernefamilies erfaringer som opptar det nye kulturkonsumerende publikum, og som behandles i litteraturen. Habermas karakteriserer det som et lidenskapelig selvtematiserende publikum, og resonnementet er dets fremste virkemiddel for å oppnå innsikt. Derfor blir ord, språk, samtaler, diskusjon og litteratur så viktig. Det høye refleksjonsnivået var avgjørende for sakprosaforfatternes store anseelse i England. Den borgerlige offentlighet som Habermas beskriver, utviklet seg først her. På 1700-tallet var alfabetiseringsprosessen kommet så langt at engelske forfattere som de første kunne forsørge seg ved sin skriving uten å være avhengige av mektige velgjørere.

Hermed har jeg i grove trekk sirklet inn den sosiale og kulturelle sammenhengen som begrepet men of letters inngår i, og personene det brukes om. Oppblomstringen av en litterær og politisk offentlighet la det økonomiske grunnlaget for et økende antall profesjonelle forfattere. Utvidelsen av publikum med nye sosiale grupperinger innebar et voksende behov for skolering både i klassikerne og i samtidslitteraturen. Følgelig styrkes ikke bare forfatterens posisjon som opphavsmann til primærtekster, men også oppgaven som kommentator og veileder. Utskillelsen av kunst og kultur i et eget samfunnsområde ga ytterligere grobunn for fremveksten av en ny type forfatter eller skribenttype: den profe­sjonelle kritiker som tolker, kommenterer og forklarer andres tekster.

The man of letters kombinerte alle disse rollene, og derfor utropte Carlyle ham til helt. Det er rimelig å anta at begrepet nedfeller seg med tyngde nettopp på 1700-tallet fordi det er da kritikeren ser dagens lys. Dermed setter jeg ikke likhetstegn mellom kritiker og man of let­ters, men jeg trekker frem den kritiske virksomheten i de nye avisene og tidsskriftene som en viktig del av fundamentet til de litterære menn. Sentralt her er nemlig det sammensatte og mangfoldige ved forfatterrollen. Tidligere påpekte jeg, som et poeng én og to, den vide forståelsen av litteratur og den nære sammenhengen mellom litteratur og lærdom som bruken av ordet letter henspilte på i uttrykkene republic of letters og man of letters. Kort oppsummert ble det siste begrepet brukt om lærde forfattere som i likhet med Johnson og Carlyle var aktive innenfor en lang rekke genre, dikteriske og ikke-dikteriske, primære og sekundære. Med andre ord: the man of letters er lik forfatter pluss kritiker, begge faktorer vidt forstått og definert.

En forførende identitet

Nå gjenstår det å komme tilbake til poen­gene tre og fire, som jeg satte opp: at de beslektede uttrykkene commonwealth of learning, republic of letters og man of let­ters reflekterte troen på et fellesskap mellom litteraturens menn, som forbindes med positive verdier. Det er i realiteten disse spørsmålene James Kilfoyle diskuterer når han i sin phd-avhandling om The Social Production of the Man of Letters in Later Eighteenth-Century Brit­ain (1994) hevder at identiteten til the man of letters omfattet mye mer enn forfattervirksomheten. Ikke bare skriver forfatterne bøker for salg i det litterære markedet; de blir også selv en slags handelsvare på grunn av verdiene man tilskriver dem.

Tilsynelatende er innholdet i betegnelsen man of letters svært så konkret, men Kilfoyle definerer den som en retorisk figur med politiske implikasjoner, brukt for å påkalle sosial autoritet. Autoritet oppnår "figuren" i slutten av det attende århundret som følge av den litterære produksjons økende betydning på alle hold. Forfatteren gikk fra å være avhengig av mesener til å bli en fri aktør,

programmatisk fri til å skrive det som var sant.

Uavhengighet, nøytralitet og desinteresserthet fremstår som tidens idealer. Heroiseringen som kommer til uttrykk når forfattere beskrives som tro mot seg selv og sin egen individualitet, mener Kilfoyle skyldes at de virkeliggjorde opplysningstidens idealiserte uavhengige subjekt.6 Den individuelle identitet gjøres til fokus for mening og verdi idet troen på en ytre religiøs instans svekkes. The men of letters ble så viktige fordi de både representerte denne identiteten og ble produsenter for trykkeindustrien. Deres autoritet som forfattere, som frie subjekter og sosiale anførere var avhengig av det selvet de skapte på trykk, og det er neppe tilfeldig at sedvanen med å utgi bøker anonymt opphørte i det attende århundret.

The man of letters bruker seg selv når han skriver, samtidig som han bekrefter sin identitet, og forfatterne understreket på forskjellige måter sin autonome posisjon. Men språkbruken her står i motsetning til deres faktiske avhengighet av markedet. Bare ved å bli kjøpt av et publikum som sosialt og smaksmessig befant seg lavere på stigen, fikk the man of letters og hans produkter - det skrevne ord - mening. En slik markedsavhengighet er ikke spesiell for the man of letters. Den gjelder for alle forfattergrupper og kunstnere som ikke får sitt utkomme finansiert i et ansettelsesforhold. Lisa Jardine har i sin studie av Erasmus, Man of Letters dessuten vist hvordan forfattere bevisst kan bygge opp en identitet - sin "karisma", som hun kaller det - lenge før trykkekunsten var blitt industri og begrepet man of letters eksisterte. Likevel understreker også hun betydningen av det trykte, mangfoldiggjorte ord og velger den anvendelige neologismen man of letters for å antyde hva slags identitet vi har med å gjøre. Ved hjelp av utvalgte eksempler illustrerer Jardine sitt poeng: "Erasmus constructing himself in letters - on the printed page - as a particular sort of exemplary scholarly figure for the Renaissance."7 Selv om fenomenet altså ikke er nytt, blir det desto mer utbredt fra 1700-tallet av, og nye trekk kommer til.

Ifølge Kilfoyle legemliggjorde the man of letters den kunnskapen som da ble verdsatt høyest i britisk kultur. Dette ga ham autoritet eller - i Bourdieus terminologi: kulturell kapital - til å uttale seg som ekspert på samfunnsordenen. Trykkekunsten ble middelet som kunne gi andre tilgang til forfatterens forførende identitet, den etterstrebede kunnskapen og statusen som fulgte med. En av oppgavene til the man of letters var å kommunisere autoritet til sine lesere. Men posisjonen til de attråverdige litterater var ikke utelukkende avhengig av det skrevne ord. Man søkte dem også for samtalens og selskapets skyld eller strømmet til når de holdt forelesninger.

Ikke alle kunne delta i en gjensidig utveksling og oppbygging av autoritet. For autoriteten baserte seg blant annet på smak. Smaken var definert av klassetilhørighet, og den var kjønnet. Det vil si at smaken var forbeholdt mannlige forfattere og kritikere av en viss standard. Smaksbegrepet impliserte eksklusivitet og ble brukt til å skille mellom godt og dårlig, hvem som tilhørte eller sto utenfor det litterære fellesskapet.

En mannlig helt

Dersom vi nå tar opp igjen et av de spørsmålene jeg stilte innledningsvis, hvorfor Carlyle valgte seg the man of let­ters og ikke dikteren til sin moderne helt, fins svaret muligens i Kilfoyles påpekning av det kjønnede ved identiteten - åpenbart som det allerede er i selve begrepet "man of letters". Her er det menn og ikke mennesker det handler om, og mest av alt kanskje Carlyle selv.

Carlyle holdt heltedyrkelse for å være fundamentet i all religion, og trangen til å beundre forbilder som den nobleste av alle følelser. Det var ikke bare tilbedelsen fra de troende rettet mot de utvalgte, mot dem han kalte seerne, Carlyle oppfattet som religiøs. Han betraktet geniene selv som utsendinger fra oven, og the man of letters som vår viktigste moderne person, intet mindre enn "the soul of all. What he teaches, the whole world will do and make."8

Deres betydning forklarte han med trykkekunsten, som for Carlyle var menneskets største oppfinnelse. Han stilte seg kritisk til tidens gudløshet, åndelige lammelse og det kapitalistiske systems utbredelse, men hadde tro på lærdommens mulighet til å spre lys og mente at de intellektuelle burde styre samfunnet: "For the man of true intellect (...) is the noblehearted man withal, the true, just, humane and valiant man. Get him for govenor, all is got."9

Forfatternes samfunnsmessig avgjørende funksjon gjenspeiles imidlertid ikke i deres sosiale posisjon: "Considering what Book-writers do in the world, and what the world does with Book-writers, I should say, It is the most anomalous thing the world at present has to shew."10 De slåss mot kaos, fattigdom og misforståelser, men ofrer seg og er heroiske også slik sett. Deres elendige levekår er et emne Carlyle kommer tilbake til gang etter gang i sine essays om skrivende menn.

I ettertid har man vært opptatt av angivelig selvbiografiske innslag i helteportrettene, og at Carlyle så på seg selv som en viderefører av den heroiske tradisjonen. Tekstlig kom identifiseringen til uttrykk ved at Carlyle bruker samme slags metaforer for å beskrive sin egen utsatte posisjon og heltenes heroiske bestrebelser.11 Allerede i samtiden ble det trukket forbindelseslinjer mellom Carlyle og hans utvalgte.

Etter noen første vanskelige år fikk Carlyle en sterk stilling som forfatter, filosof og samfunnsrefser. Hans "oppdagelse" av identiteten til den moderne helt påvirket litteraturkritikken i de følgende generasjoner. Men han påvirket likeledes tidens romanforfattere. Charles Dickens betraktet Carlyle som sin filosofiske læremester, dediserte i 1854 Hard Times til ham og vedsto seg direkte innflytelse på flere romaner. Da en samling utdrag fra Carlyles verker ble utgitt i 1855, antok George Eliots anmeldelse form av en uforbeholden hyldest til både mannen og forfatterskapet. Hun var personlig en stor tilhenger og anså hans betydning for deres generasjon som uovertruffen.

Hvis vi først mener å kunne påvise selvbekreftende innslag i "The Hero as Man of Letters", kan vi gå et skritt videre og i likhet med Carol Christ lese dette som en paradigmatisk viktoriansk tekst, der forfatteridealet etableres som profet, prest og vismann, og rollen defineres som eksklusivt maskulin.12 Denne "genuine" litterære mannen, som Carlyle kaller the man of letters, er forfatter av slike bøker som kan utrette mirakler, og ikke den slags mindreverdige romaner som "foolish girls" leser.13 Kvinner har ellers ingen plass i den verden Carlyle beskriver. Når han heroiserer sin utvalgte forfatterrolle, heroiserer han ikke bare indirekte seg selv, men slår samtidig et slag for den eneste forfattergruppen som på det tidspunktet ennå ikke hadde vært utsatt for noen feminisering.

Både romanen og lyrikken ble i viktoriatiden sett på som tiltagende feminine genre: romanen på grunn av det voksende antallet kvinnelige forfattere, og fordi så mange av temaene lå innenfor kvinnenes erfaringsverden, poesi fordi også lyrikkens emneområder ble oppfattet som feminine. Christ trekker frem betegnelser i tiden som understreket forfatternes kjønn: lady novelists, feminine

poets, men of letters. En merkelapp som også kunne vært nevnt, er book-men. Særlig gruppen av dameforfattere ble midt på 1800-tallet heftig debattert i engelske publikasjoner. George Eliot deltok i 1856 med essayet "Silly Novels by Lady Novelists", der hun gikk til felts mot kvinnelige forfattere som ødela for sine dyktige medsøstre. Eliot mente tåpelige dameromaner var forårsaket av "busy idleness", 14 og hevdet at fraværet av stringens og formale genrekrav i romanen utgjorde en fatal tiltrekning på inkompetente kvinner.

Desto viktigere ble det å holde fanen høyt for de ikke-besudlede tekstformene og deres forvaltere. At sakprosa synes å være den eneste litterære genren som viktorianerne ikke fremstilte som utsatt for feminisering, tilskriver Carol Christ forfatterskapets sosiologi. Svært få kvinner er oppført i Wellesley Index to Victo­rian Periodicals, for svært få av dem kunne oppfattes som profesjonelle litterater. Det var i de periodiske publikasjonene Carlyles nye forfattertype skapte sitt navn, skaffet seg et utkomme og fikk trykket mye av sin produksjon - anmeldelser, filosofiske og sivilisasjonskritiske essays, kommentarartikler, biografiske skisser, føljetonger. Utallige nye magasiner så dagens lys i første halvdel av det nittende århundret: Frem til 1830 dreide det seg om 155 i London alene. Dette var ikke bare en av de viktigste kanalene for the men of letters, men også for de som bedrev såkalt sage writing, oppfattet som en egen viktoriansk paradegren. De vise, litterære menn var generalister som opererte innenfor mange felt. Kvinner, derimot, ble ikke sett på som skikket til refleksjon og dypsindig tankevirksomhet, og holdt seg til romaner og oversettelser.

Flere av viktoriatidens kommentatorer beklaget feminiseringen av romanen og demokratiseringen av litteraturen. Forfattere som Thomas Carlyle, John Ruskin og Matthew Arnold prises i stedet for å ha skrevet tekster av virkelig verdi og for å representere en uovertruffen standard. Alle de tre opererte innenfor flere genre, men benyttet seg særlig av ikke-dikteriske former og kunne utvilsomt betegnes som både vismenn og bokmenn i tillegg til sivilisasjonskritikere. I essayet "The Function of Criticism at the Present Time", det vil si i 1864, tilskriver Arnold the man of letters en like stor betydning, kulturelt og samfunnsmessig, som det Carlyle hadde gjort 24 år før. Carlyle var da også en av hans helter. Heller ikke i Arnolds univers gjøres det rom for kvinner, og han sidestiller critic med man of letters.

Med oppvurderingen av sakprosagenrene fulgte heroiseringen av den mannlige forfatterrolle. Eller forholdt det seg omvendt? Heroiseringen kan uansett godt oppfattes som en (mannlig) forsvarsreaksjon for å opprettholde makt. Men tenkemåten var inngrodd hos begge kjønn. I George Eliots anmeldelse av Carlyle, publisert året før artikkelen om dameromanene, kobler hun "mannlig" med "sannferdig" når hun skal beskrive Carlyles kvaliteter som forfatter og person.

En forfallshistorie

I viktoriatidens England var altså the man of letters helt, og betegnelsen ble hyppig benyttet. Slik John Gross forteller historien i The Rise and Fall of the Man of Letters, utgitt i 1969, var det imidlertid de litterære menns glansperiode. Opprinnelig betegnet man of letters en studert mann og ble så brukt om forfattere generelt. Begrepets innhold endrer seg fra lærd til mer populær i takt med den sosiale utviklingen og utvidelsen av det lesende publikum. Gross forklarer "de litterære menns" posisjon på 1800-tallet med etterspørselen etter intellektuell

veiledning og folkeopinionens økende betydning. Etter at Carlyle gjorde ham til helt, snevres begrepet inn.

Forståelse og praksis var likevel bred nok til at Leslie Stephens biografi om Samuel Johnson kom ut som det naturlige første bindet da forlaget Macmillan i 1878 lanserte sin første "English Men of Letters"-serie. Deretter fulgte titlene Scott, Gibbon, Shelley, Hume og Gold­smith, i alt 39 bøker frem til 1892 om et vidt assortement av forfattere. En ny serie med 25 bind, derav fire om kvinner, ble utgitt fra 1902 til 1919. Initiativtaker og redaktør var John Morley. Han sverget til kunnskap som et middel for å høyne menneskets moral og frigjøre tanken, men erkjente at det nye massepublikummet hadde liten tid og søkte kortfattede, leservennlige innføringer. Også de formidlende biografene ville han derfor skulle være høyt respekterte men of let­ters. Bøkene solgte så godt, og det i mange påfølgende utgaver, blant annet til skolebruk, at forlaget sikret seg en dominerende posisjon i bransjen. Betydningen og populariteten er blitt sammenlignet med Johnsons Lives of the Most Emi­nent English Poets (1779-81) og beskrives som ett av flere forsøk i en krisepreget tid på å bringe fruktene av "høykulturen" ut til et bredt publikum. Morley argumenterte for nødvendigheten av en storstilet opplæring, noe han utpekte som en oppgave for profesjonelle litterater i likhet med ham selv. Han betraktet the man of letters som en lærd og litterær intellektuell.15

Som det fremgår av tittelen The Rise and Fall of the Man of Letters, mener John Gross at dette dreier seg om en forfallshistorie. Han hevder at betegnelsen allerede på Morleys tid var begynt å fremstå som litt pompøs. Omkring første verdenskrig hadde utviklingens gang sørget for at man of letters hovedsakelig ble brukt om forfattere av "annen rang", det vil si slike som skrev om andres bøker, "then the term fell into disrepute".16 Det spørs om konklusjonen hans holder helt stikk.

Kanskje har også jeg fortalt en forfallshistorie. Den gjenspeiler i så fall særlig tre forhold som gjorde seg gjeldende utover i det tyvende århundret: For det førs­te, spesialiseringen innenfor den litterære institusjon, med til dels dyp splittelse mellom universitetenes litteraturforskere og populært orienterte litteraturformidlere. I og med denne splittelsen havnet the man of letters på utsiden av universitetsinstitusjonen, og som retorisk figur er betegnelsen ikke lenger så nært knyttet til lærdom. Tentativt kunne en profesjonell man of letters i dag defineres som en person som lever av sin penn. For det andre, kan the man of let­ters forstås som et offer for oppsplittingen av selve litteraturbegrepet, der hovedskillet går mellom fiksjon og sakprosa. Siden romantikkens litteraturforståelse og syn på dikteren fortsatt er det rådende, må vi bare konstatere at Carlyles heltebilde ikke ble stående. Da the man of letters hovedsakelig ble forbundet med sakprosa, var konsekvensen av den innsnevrede identiteten at han mistet status. For det tredje, mener jeg tapet av status samtidig gjenspeiler reelt tap av makt. Lærde forfatteres innflytelse i dag kan ikke sammenlignes med posisjonen til deres forgjengere på 17 og 1800-tallet. I Habermas' ånd kan endringene muligens forklares med den borgerlige offentlighets forfall. Eller hadde the men of letters rett og slett utspilt sin rolle da den moderne nasjonen var etablert?

Dagens bruk

Selv om gammel helteglans er falmet, har likevel ikke all kraft fordunstet fra begrepet vårt. The man of letters lever videre som utvannet, positivt ladet retorisk figur, fordi det fortsatt er mange nok

som vil låne litt autoritet av en opprinnelig ettertraktet identitet. Men det har opplagt foregått en betydningsforskyvning: Man of letters har gått inn i språket som en metafor for kultur, dannelse og en eller annen form for skrivevirksomhet.

Betegnelsen forekommer i tittelen på et utall publikasjoner fra de senere år, særlig artikler. Brukeren spesifiserer sjelden hvordan han eller hun definerer begrepet. Med en vag og underforstått mening er det tydeligvis ikke nødvendig å begrunne hvorvidt uttrykket passer på den navngitte personen, som kan synes mer eller mindre opplagt.

Hvert land, hver epoke og hver yrkesgruppe bør øyensynlig kunne skilte med sin egen man of letters. Effekten er at både bruken og begrepet til en viss grad snevres inn, som i "Congo's Grand Man of Letters" og "Lenin and the Vanguard of Men of Letters in the Arab East". Det kan spores et visst konkurranseelement i å finne frem til første eller siste eksemplar i en eller annen kategori, så som "First Texas Man of Letters" eller "The Last American Man of Letters". Utviklingshistorier skisseres i "From Fugitive Slave to Man of Letters". Andre forteller om de glemte og mislykkede: "A Forgotten Family Man of Letters", "The Career of an Unsuccessful Man of Letters".

Mange er men of letters i tillegg til mye annet, gjerne et bestemt yrke. Flere leger har åpenbart vært men of letters, dessuten biologer og "Dreiser's Financier: The Man of Business" som "man of letters". Tatt i betraktning den opprinnelig vide oppfatningen av begrepet er det påfallende at man nå føler trang til å presisere at også historikere, journalister og poeter var det, eller at men of letters kunne være puritanere, reformatorer, borgere og offentlige menn.

Blant forskjellige utgrupper ønsket også kvinner sin del av den forførende identiteten. Den første forekomsten av woman of letters angitt i The Oxford En­glish Dictionary, er datert til 1818. Det tyder likevel ikke på at betegnelsen har vært særlig utbredt før kvinnelitteratur ble et studieobjekt på universitetene, og feminister lette frem tapte kvinnenavn. Hvis vi sammenligner bruken av man of letters med woman of letters, er forekomsten i titler selvsagt mye lavere for den siste kategorien og gjenspeiler således en betraktelig kortere historie. Men ellers finner vi mye av de samme typene overskrifter: nasjonalitet påpekes, periodetilknytning fremheves, eller utviklingsforløp rulles opp. Til forskjell fra de mannlige variantene knyttes woman of letters ikke til andre yrkeskategorier enn de skrivende, og ingen mislykkede karrierer trekkes frem - kan hende fordi det ville bli for kjønnspolitisk belastende. Tross alt er det grenser for hvor langt en utslitt aura kan strekkes.

Noter

1 Evelyn 1911, bd. 1, s. 139.

2 Habermas 1971, s. 27.

3 Bürger 1979, s. .

4 Habermas 1971, s. 40.

5 Se Anderson 1994 og Newman 1987.

6 Kilfoyle 1994, s. 10.

7 Jardine 1993, s. 43.

8 Carlyle 1993, s. 134.

9 Carlyle 1993, s. 146.

10 Carlyle 1993, s. 137.

11 Se bl.a. Goldberg 1993, Gross 1969 og Kaplan 1993.

12 Christ 1990, s. 20.

13 Carlyle 1993, s. 138.

14 Eliot 1963, s. 323.

15 Se Kijinski 1991 og Korten 1992.

16 Gross 1969, s. xiii.

Litteratur

Anderson, Benedict (1994), Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism [1983], London: Verso.

Arnold, Matthew (1986), "The Function of Criticism at the Present Time" [1864], i Miriam Allott og Robert H. Super (red.), Matthew Arnold, Oxford: Oxford University Press, s. 317-38.

Barnes, Samuel G. (1972), "Dickens and Copperfield: The Hero as Man of Letters", i Howard M. Harper og Charles Edge (red.), The Classic British Novel, Athens: The University of Georgia Press, s. 85-102.

Bourdieu, Pierre (1993), The Field of Cultural Production: Essays on Art and Literature, Randal Johnson (red.), Cambridge: Polity Press.

Burger, Peter (1979), "Institution Kunst als literatursoziologische Kategorie", i Vermittlung - Rezeption - Funktion. Ästhetische Theorie und Metodologie der Literaturwissenschaft, Frankfurt: Suhrkamp, s. 173-99.

Carlyle, Thomas (1993), On Heroes, Hero-Worship, and the Heroic in History [1841), Michael K. Goldberg (red.), Berkeley: University of California Press.

Christ, Carol T. (1990), "'The Hero as Man of Letters': Masculinity and Victorian Nonfiction Prose", i Thais Morgan (red.), Victorian Sages and Cultural Discourse: Renegotiating Gender and Power, New Brunswick: Rutgers University Press.

Dictionary of National Biography (1889), Leslie Stephen (red.), London: Smith, Elder and Co.

Eliot, George (1963), "Silly Novels by Lady Novelists" [1856], i Essays of George Eliot, Thomas Pinney (red.), London: Routledge and Kegan Paul, s. 300-24.

 -: "Thomas Carlyle" [1855], i Pinney (red.), s. 212-15.

Evelyn, John (1911), The Diary of John Evelyn [1818], 2 bd., William Bray (red), London:

Everyman's Library.

Goldberg, Michael K. (1993), "Introduction", i Thomas Carlyle, On Heroes, Hero-Worship, and the Heroic in History, Berkeley: University of California Press.

Gross, John (1969), The Rise and Fall of the Man of Letters: Aspects of English Literary Life since 1800, London: Weidenfeld and Nicholson.

Habermas, Jürgen (1971), Borgerlig offentlighet - dens framvekst og fall [1962], oversatt av Elling Schwabe-Hansen, Helge Høibraaten og Jon Øien, Oslo: Gyldendal.

Jardine, Lisa (1993), Erasmus, Man of Letters: The Construction of Charisma in Print, Princeton: Princeton University Press.

Kaplan, Fred (1993), Thomas Carlyle: A Biography [1983], Cambridge: Cambridge University Press.

Kijinski, John L. (1991), "John Morley's 'English Men of Letters' Series and the Politics of Reading", i Victorian Studies, vol. 34, nr. 2 1991, s. 205-25.

Kilfoyle, James Anthony (1994), The Social Production of the Man of Letters in Later Eigh­teenth-Century Britain, Ann Arbor, Michigan: UMI Dissertation Services.

Korten, F.J.M. (1992), "The 'English Men of Letters' Series: A Monument of Late-Victorian

Literary Criticism", i English Studies, vol. 73, nr. 6 1992, s. 503-16.

Newman, Gerald (1987), The Rise of English Nationalism: A Cultural History 1740-1830, New

York: St. Martin's Press.

The Oxford English Dictionary (1989), 2. utg., J.A. Simpson og E.S.C. Weiner (red.), Oxford: Clarendon.