I Rune Slagstads pedagogiske lærestykke om "det moderne Norge" står Einar Gerhardsen ved fortellingens klimaks. Gerhardsen viderefører og symboliserer det "moderne" samfunns materielle triumf i velferdsstaten, men er samtidig den som iscenesetter "reformteknokratiets" herredømme og "sedelighetens" forfall. Slik er Gerhardsen fortellingens sympatiske skurk.

Slagstads fascinerende fortelling, dens kraft og gjennomslag, innebærer en ideenes og individualitetens triumf. I "Runes verden"1 er det abstraksjonene som rår, som skaper mening og sammenheng, i vekselspill med de "nasjonale strateger" som driver historien framover. Hans "arbeiderpartistat", som er etiketten for den perioden da Einar Gerhardsen var landets politiske leder - og som for øvrig alternerer med (det mer omfattende?) begrepet "Gerhardsen-epoken", er karakterisert ved "reformteknokratisk styringsideologi", "industrimodernisme", "atlantisme" og "velferdsstatsprosjektet". "Moderniseringsprosjektet" er det sentrale i analysen: Stangs og Schweigaards verk ble "fullbyrdet".2

Dette er langt fra Einars verden. Slagstad ser med et utpreget samfunnsvitenskapelig og filosofisk ørneblikk. Han forteller og forklarer med begreper unnfanget i andres og eget studerkammer. Denne bevisste og selvbevisste komposisjon skjer på trygg avstand fra det "virkelige" liv, forstått som de historiske aktørenes egne begreper, oppfatninger, drømmer og håp. Dermed blir også det historiske forløp egentlig uforståelig. Som et motstykke vil jeg i det følgende forsøke å løfte fram en flik av de språklig formidlede forestillinger eller "diskurser" som virket til å ordne erfaringer, artikulere oppfatninger og bestemme handlinger3 - i denne omgang i tilknytning til "Gerhardsen-epoken", arbeiderpartistaten og Einar Gerhardsen selv.

Utgangspunktet blir Gerhardsen.4 Uttrykk som "Gerhardsen-epoken" og Gerhardsens allmenne ry som leder, statsmann og "strateg" - med Slagstads ord en av de to store som "skapte regimer"5 - skulle til overmål begrunne det. Samtidig kan det være givende å løfte blikket: til den gruppen som Gerhardsen selv i første rekke oppfattet seg som representant for, og som vi kanskje kan kalle "kadrene" i partiet, men også til en større omverden av klasse og folk. I motsetning til

Slagstads lukkede og autoritative fortelling blir det en forsøksvis, bevisst famlende resonnering om mulige veier for forståelse. Jeg bygger den omkring tre hovedtemaer: revolusjon, funksjonalisme og forsoning.

Den revolusjonære tradisjon

Slagstads "reformteknokrati", Furres "sosialdemokratiske orden", 6 ja til og med Seips "stalinisme", 7 med tilhørende utlegninger og moralske overtoner, gir perspektiver på historien: en følelse av sammenheng, et kritisk blikk - kanskje også en overbærende latter over fortidens ufrivillige komikk. Her er etiketter som har klebet seg til de første tiårene etter annen verdenskrig, kanskje ikke minst gjennom formens innhold: Fortellergrep og faglig tyngde forlener tolkningen med autoritet. Så legitimt og verdifullt dette enn måtte være, bør det ikke få overskygge de diskurser som virket i samtiden, som gjorde livet meningsfullt og ga direktiver til handling. I Einar Gerhardsens verden handlet dette framfor alt om sosialisme.

For å forstå "arbeiderpartistaten" og "Gerhardsen-epoken" må vi få grep om de diskurser knyttet til revolusjon og sosialisme som partiformannen selv sverget til, som sto sterkt blant Gerhardsens politiske våpendragere og som, rett nok med store variasjoner, ble en del av språk og forståelse hos de partimedlemmer og velgere som sørget for å holde Arbeiderpartiet ved makten. Gerhardsen selv var - kanskje mer enn noe annet og så å si fra vugge til grav - en til tider rødglødende misjonær for budskapet om revolusjon og sosialisme. Ennå i sin alderdom, som avslutning på sin selvbiografiske bokserie, manet han fram "den langsomme revolusjon" som skritt på veien mot "et sosialistisk samfunn": "Med politisk makt kan vi ta stadig nye steg på veien mot et fritt sosialistisk samfunn." Stadig gjaldt det, og slik toner selvbiografien ut, å "fylle sin historiske misjon".8 Betagende utidsmessig fortsatte han i 1980-årene på "høyrebølgens" foreløpige skumtopp å tale om veien mot det sosialistiske samfunnet.9

At Gerhardsen og andre gjennom sitt (egentlig Olav Larssens) begrep om "den langsomme revolusjonen"10 klamret seg til sin revolusjonære fortid, er illustrerende.

Poenget er ikke om dette innebar en patetisk tilsløring av den "virkelige" utviklingen, heller ikke om Gerhardsen og hans likesinnede "egentlig" hadde rett til å kalle seg sosialister - en i historisk sammenheng rimelig ufruktbar diskusjon. Det peker hen til tradisjonen fra den "radikale" perioden i årene under og etter den første verdenskrigen, som skulle få bestemmende innflytelse da fordums radikalere inntok statsmaktens taburetter og kontorer. Einar Gerhardsen og hans menn var "generasjonspolitikere", som - satt på spissen - ville omforme Norge i tiden etter den andre verdenskrigen etter de tidlige 1920-årenes idealer. Gerhardsen var selv bevisst sin posisjon og misjon som sosialistisk veteran. På partiets landsmøte i 1953 talte han om "den sosialistiske idé" som de unge sjelden eller aldri hører om, men som "så mange av oss eldre har båret i våre hjerter".11

Det er for all del ikke opplagt hva som nærmere bestemt og til enhver tid kan forstås med sosialisme eller for den saks skyld revolusjon. Tradisjonen fra tiden omkring 1920 er i den forstand en uklar og potensielt mangfoldig referanse - og det er vel også noe av poenget. En sak er tradisjonens kontinuerlige omforming, en annen vår mangelfulle forståelse av de diskurser som gjaldt i ulike miljøer. Riktignok har vi en relativt omfattende litteratur om ideologiske forhold og brytninger innenfor arbeiderbevegelsen i de formative årene. Et åpent spørsmål er imidlertid i hvilken grad og på hvilken måte de ideologiske elementene som står sentralt i disse studiene, ble tatt opp innenfor bevegelsen og klassen. Her er en gråsone - må det innrømmes - mellom ideologi og diskurs i mer allmenn forstand, og problematisk å markere grensene.

Om våre språklige konstruksjoner tar fortellingens form, som det er hevdet, 12 synes det her å være en rudimentær, påbegynt form for fortelling. Den revolusjonære framtid ble gjerne framstilt i begreper knyttet til tradisjonen fra den franske revolusjon. "Vi har hittil bare formet i det fjerne dagens gry, og i tanken kanskje stormet mot Bastillens røde ry", skriver i 1917 Thorleif Auerdahl i diktet "Fra Marat til Uljanoff". Karakteristisk nok etableres forbindelsen mellom den franske og den russiske revolusjon; den siste tol-

kes inn i forlengelsen av den første, som når Ture Nerman hyller bolsjevikene som det nye "Berget". Sosialismen får, som det synes, mindre feste i historien, og modelleres snarere etter den religiøse utopi. 1918 skulle bli det år da, med Johan Medbys ord (mannen som dette året foranlediget konfrontasjon mellom arbeidere og politi og militære i Sulitjelma) "socialismens morgenrøde med sol og livsindhold, med lykke og skjønhet holdt sit befriende indtog over det reaktionære, av kapitalens blodmoral undertrykte Norge."13

Slike metaforer gir rimeligvis lite av konkrete anvisninger til den politiske navigering. Det var skapt en form som kunne fylles på ulike måter; det var mulig å fortelle videre og utarbeide rivaliserende versjoner. Martin Tranmæl er, slik sett, den store forteller. Tranmæls gjennomslag berodde ikke minst på hans uforlignelige evne til å plassere folks hverdagslige problemer, aspirasjoner og håp inn i fortellingen, men vel også på hans mangetydighet, samtidig som han over tid opparbeidet seg en egen evne til å tolke nye tendenser inn som del av den gode, gamle fortellingen. Einar Gerhardsen var hans fremste elev også i så måte.

Da Arbeiderpartiet i 1945 endelig erobret "makten" i form av flertallet på Stortinget, var situasjonen preget av diskursenes ubestemthet: drømmer og håp, snarere enn realistiske og konkrete anvisninger for handling, samtidig som en forventet et snarlig sosialistisk gjennombrudd. Partiet hadde etablert en overgripende frammarsjlinje med den "blåboka" ("Framtidens Norge") som ble utarbeidet under storkrigens avslutning. Krigstidens eksperimenter med styring og regulering av økonomien i flere land var åpenbare modeller, likeså den sovjetiske planøkonomien. Men for statsministeren selv - så vel som for andre av partiets forgrunnsfigurer - måtte kursen avstemmes mot og nye elementer være konsistent med tradisjonen fra partiets radikale periode rundt den første verdenskrigen.

Når Gerhardsen og andre talte om samfunnsmessig kontroll av produksjonsmidlene under arbeidernes medvirkning, om overgang til en sosialistisk ordning av produksjonen, om at arbeidskampene skulle avløses av kamp om politisk innflytelse, og om sosial fred, var det som støpt i samme modell som innstillingen fra Arbeiderkommisjonen av 1918. Slik sett lå elementer i diskursen fast, men med en interessant forskyvning: Det var det moderate alternativet fra tiden omkring 1920, som arbeiderrepresentantene subsidiært hadde sluttet seg til som et skritt på veien mot sosialisering, som nærmest ga språket og tonen til makthaverne fra 1945. Den radikale språkbruken og det utålmodige uttrykket var slipt ned og tilpasset den nye situasjonen, med tilknytning til diskurser om ansvar, parlamentarisk arbeid og gradvis innføring av sosialismen. Samtidig levde kravet om folkets kontroll videre som en levning fra diskurser om arbeiderråd og rådsmakt, og ble - ganske særlig for statsministeren selv - en ledetråd for politisk handling, selv om den politiske utmyntingen i produksjonsutvalg ikke kom til å stå i stil med ambisjonene.14

Dette er i og for seg også i tråd med den "industrimodernismen" Slagstad med sitt ørneblikk tillegger Arbeiderpartiets ledelse fra 1945, selv om noe slikt neppe der og da framtrådte som "-isme" eller ideologisk posisjon. Diskursene blandet seg i uoppløselig form. Det var for Einar Gerhardsen og hans likesinnede knapt mulig å tenke seg sosialisme uten industriell modernisering, samtidig som en helt ut rasjonell industriell utvikling knapt var tenkelig uten sosialismen. (Gerhardsen med flere var overbevist om at Sovjetunionen med sin mer "rasjonelle" form for produksjon ville overgå det kapitalistiske Vesten, noe som også påvirket hans utenrikspolitiske engasjement.) På samme måte var "vekst og velstand" knyttet til visjonene om sosialismen. Men hva ville skje om en var nødt til å velge? Erik Brofoss var innstilt på å holde levestandarden på et lavmål ("Spartalinjen")15 for å bygge det sosialistiske samfunnet. Gerhardsen lot ham aldri få fritt leide til slike planer, bundet som han var av forestillingen om den ubrytelige enhet mellom sosialisme og økt velstand for de store folkegrupper - og selvfølgelig av kampen om folkets støtte. For så vidt avsløres her nyanser mellom sosialismen til sosialøkonomen Brofoss og Gerhardsens mer folkelige versjon; i den praktiske politikken måtte det komme til en utjevning og et kompromiss.

Den brede generalisering hos Slagstad med flere, med klart avgrensede perioder og

med begreper som "industrimodernisme" og "reformteknokrati" i sentrum, skygger for det historiske forløpet, for den kamp og våpengny som tross alt fant sted her nede på marken - det vil i vår sammenheng si: for sosialismens vekst og fall som realistisk og retningsgivende diskurs. Denne diskursen ble slitt ned av politikkens stadige kompromisser og av sin egen ugjennomførbarhet. Andre diskurser kom til å overta. Det er en historie som knapt er mer enn skissemessig og ufullstendig framstilt og forstått, men som har potensial til å bryte opp det som ofte framstilles som en relativt enhetlig og monolittisk "periode" fram til slutten av 1970- eller begynnelsen av 1980-årene.

En slik historie kommer lett i nærkamp med Berge Furres framstilling av "den sosialdemokratiske orden", som blir forberedt gjennom perioden 1935-52 og ellers er avgrenset med årstallene 1952 og 1977.16 Her skal ikke argumenteres mot at en rekke av de "særtrekk" som listes opp, kan gå inn i en av flere mulige overgripende karakteristikker av tidsrommet. Men det blir i hvert fall problematisk når den "sosialdemokratiske orden" framstår som "etterkrigstida si 'store forteljing' om seg sjølv", som "visjonært politisk prosjekt" og som "hegemonisk samfunnsideologi", i en tid da Arbeiderpartiets ledere kalte seg sosialister og bevisst avgrenset seg fra talen om sosialdemokrati. Begrepet blir villedende og anakronistisk på flere måter: Det legger veien åpen for å lese "visjoner" og "ideologi" inn i det som var et framtvunget kompromiss, samtidig som det inviterer til å overføre en seinere tids - det "nye" sosialdemokratiets - begreper og forestillinger på de historiske aktørene.

I den form for historie jeg her argumenterer for, og som tar utgangspunkt i samtidens begrepsbruk og aktørenes selvforståelse, blir derimot overgangen fra sosialisme til sosialdemokrati ett hovedelement, som signaliserer det endelige oppbruddet fra den gamle forståelsen og fortellingen (men rimeligvis med glidende overganger; en ny diskurs må tuftes på den tradisjonelle). Det er lang vei fra Einar Gerhardsens sosialisme til Gro Harlem Brundtlands sosialdemokrati. Begrepet sosialdemokrati synes for øvrig først å ha blitt stuerent i partiets offisielle fora etter at den gamle landsfader hadde sluppet roret, og da i forbindelse med debatten om tilslutning til det europeiske fellesskapet: Tilknytningen til det europeiske sosialdemokratiet ble satt opp mot den gerhardsenske retorikk om en norsk vei til sosialismen.17 Samtidig levde uttrykk som den "demokratiske sosialismen" programmatisk inn i 1980-årene, men kanskje mest som en rituell besvergelse. Betydningen og rekkevidden av diskursen var ganske annerledes enn i 1930-årene og den første etterkrigstiden, noe historikeren og politikeren Arne Kokkvoll bemerket på partiets landsmøte i 1969: "Dels er det slik at formuleringer som for 30 år siden ble oppfattet som klart sosialistiske, i dag er godtatt også på borgerlig side. Dels er det slik at termer som den gangen hadde et entydig sosialistisk innhold, i dag er blitt allemannseie, og at man tolker det på forskjellig måte."

Det som skulle være sosialismens århundre ble - med ettertidens perspektiv - snarere det motsatte. Allerede rundt midten av århundret var det tydelige tegn på at Gerhardsen og hans sosialisme var i ferd med å bli gammeldags: Den opphørte gradvis å framstå som grunnlag for så vel visjoner som for praktisk handling, noe som også kom til å prege den politiske praksisen. Dette var da også noe av bakgrunnen for at Gerhardsen valgte å trekke seg som statsminister i 1951. Det er dobbelt bunn her: skuffelse over og erkjennelse av nederlaget, men også troen på at "mere tid til arbeidet i partiet" ville bidra til en politisk og organisatorisk opprustning.18

I så måte må han ha forblitt skuffet. Den sosialistiske diskursens utsatte stilling kan tematiseres gjennom forholdet mellom Gerhardsen og Trygve Bratteli. Gerhardsen manet fram "det sosialistiske samfunnet" som et riktignok stadig fjernere mål. Bratteli talte mindre ofte og, som det synes, mindre gjerne om sosialismen og da uten forankring i visjonen om et sosialistisk samfunn. Sosialismen var så å si en marsjretning, i landsmøtetalen i 1969 karakterisert som et "middel". Når Gerhardsen talte om at et gammelt samfunn måtte vike for et nytt, var det "overgangssamfunnet" mot det sosialistiske samfunn han siktet til. Med Bratteli var det annerledes. Samfunnsutviklingen i stort ble bestemt av den "tekniske" utviklingen. Oppgaven var ikke å skape et nytt samfunn, men å

følge med på ferden: "utnytte en ny tids store muligheter" og "løse vekstens og forandringenes store sosiale oppgaver".19 Det var som en besk kommentar til Gerhardsen-generasjonens retorikk da Bratteli på landsmøtet i 1961 tok opp alt snakket om å rikke det kapitalistiske samfunnet og erstatte det med et nytt og bedre samfunn: Det "er en problemstilling som i relasjon til den moderne utvikling forekommer meg overordentlig steril": Folk fikk moderne leiligheter, med kjøleskap og moderne kjøkkeninnretninger, telefon og bil; "det er jo det som er en forandring av samfunnet i realitetenes verden".20

Om Gerhardsen langt på vei kan ses som representant for en generasjon og gruppering, blir Bratteli talsmann for en yngre generasjon, som var oppvokst under andre vilkår - opplært i sine formative år til å fortolke verden gjennom andre og nye begreper, som var mer åpne for tidens nye tale, og som etter hvert kom til å dominere partiforsamlingene rundt om i landet. Samtidig var Bratteli i en viss forstand ytterliggående, en ledestjerne på sin kant, som Gerhardsen var på sin. Mer enn noen annen var Trygve Bratteli herold for den nye sakligheten som blandet seg med sosialismens diskurser.

Den funksjonalistiske atmosfære

Det var "den funksjonalistiske atmosfæren" som slo Ranik Halle i Tidens Tegn da han i 1939 intervjuet partisekretær og fungerende ordfører Einar Gerhardsen i partikontoret på Youngstorget; disse "luftige og praktiske lokaler" kunne like gjerne ha huset Den Norske Amerikalinje eller et annonsebyrå. Samtidig var den unge, ukunstlede mannen, som svarte så enkelt og greit på den innpåslitne intervjuerens spørsmål, sinnbildet på "den nesten hemningsløst intense organisasjonsmann og agitator", et symbol på symbiosen mellom saklighet og sosialisme.21

Rune Slagstads utlegning av mellomkrigstidens "nye saklighet" gir inspirasjon og oppslag til å identifisere og begripeliggjøre diskurser, som vel ikke alltid var så nye, men som i 1930-årene grep om seg, knyttet til kunnskapsprodusenter som sosialøkonomene og samfunnshygienikerne og for øvrig i ikke liten grad til ingeniørarkitektene. Med Francis Sejersted kunne vi legge til og legge vekt på ingeniørene og "ingeniørtalen" eller den teknokratiske retorikk, samtidig som vi setter politikernes avhengighet av opinionen i sentrum: Hvordan må de argumentere for å virke overbevisende i offentligheten og dermed gjøre politikken virksom?

Sejersted taler (med Kjetil A. Jacobsen) om "ingeniørtalen" som "den hegemoniske tale".22 Uten å gå i nærkamp med forestillingen om en privilegert, hegemonisk "tale" eller diskurs, kan en vel stille spørsmålet om den prioriterer analytisk klarhet på bekostning av de mer konkrete variasjoner og sted og miljøbundethet. Uansett kan vi se den "tale" og de forståelsesformer som preget arbeiderbevegelsens ledere, som Einar Gerhardsen, som "innfelt" i en større sammenheng: Diskurser haket seg så å si i hverandre og påvirket hverandre - og i 1930-årene på en slik måte at den radikale arbeiderbevegelsens diskurser ble brutt mot og tilpasset tidens teknokratiske "tale".

Det er neppe verken rimelig eller rettferdig å se dette bare som en bevegelse mellom eliter, der nye begreper og forståelsesformer ble presset ned på bevegelsens forsvarsløse fotfolk. Arbeiderledere som Gerhardsen måtte forholde seg til en opinion som var stadig mer påvirket av vitenskapens og formelle kunnskapsprodusenters stemmer, formidlet blant annet gjennom aviser, tidsskrifter og populærvitenskapelig litteratur av typen "vitenskap for hvermann". Som Hans Fredrik Dahl påpeker hadde slike bidrag til "det alminnelige forestillingsliv" ofte lite med originalen, eller den rent vitenskapelige diskursen, å gjøre.23 Det er snarere tale om en folkelig diskurs, som tok opp i seg vitenskapens begreper og forestillinger, forstått og omtolket i en ny kontekst, noe som kunne fortjene nærmere og bredere undersøkelser.

Om vi søker å tolke arbeiderbevegelsens diskurser i en bredest mulig sammenheng, kan vi ikke lenger slå oss til ro med enstrengede analyser av mellomkrigstidens kanskje mest omdiskuterte spørsmål, nemlig overgangen fra mer eller mindre "revolusjonær" ideologi til "reformisme". Revolusjon forstått som en voldsom, og kanskje voldelig, sosial og politisk omveltning lot seg vanskelig opprettholde og formulere i en ny tids tale. Det diskursive felt tillot ikke lenger slike språkli-

ge eksesser. For så vidt er det like treffende å tale om en overgang fra revolusjonær retorikk til funksjonalistisk saklighet. For ledere av Tranmæls og Gerhardsens støpning ble det nødvendig å reformulere politikken, men i forlengelsen av det gamle, av tradisjonen som stadig bandt. For oss klinger det kanskje skjærende falsk når Tranmæl i 1936 forespeilte "et tidsskifte av historisk rekkevidde": "Dødsklokkene kimer for det borgerlige samfund; imorgen skal det norske folk besørge bisettelsen!"24 Denne gang var det altså ikke revolusjonen, men stortingsvalget det gjaldt. Men det er mesterlig politisk (og diskursivt) håndverk: Her bygges bru mellom gammelt og nytt.

Dette forholdet mellom gammelt og nytt, som vi ikke helt har klart å sette på begrep, omfattet også diskurser knyttet til stil og form, som i pregende påvirkning ikke nødvendigvis sto tilbake for de rent språklige uttrykk. I en viss forstand hører den ungdommelige aktivisten Einar Gerhardsen, som under storstreiken i 1921 klatret opp på et lasteplan og lovte Aftenposten å komme tilbake med dynamitt, hjemme i jugendstilens verden, en tid for de voldsomme geberder og store følelsesutbrudd. Ville det passet at Einar Gerhardsen i 1939 tok heisen ned fra sitt funksjonalistiske kontor, iførte seg hatt og frakk, og holdt en tilsvarende flammende og ubehersket appell? I det slagstadske vokabular kunne vi tale om overgangen fra det ekspressive til det instrumentelle - eller kanskje like gjerne fra romantikk til realisme?

Slike begrepsfestede motsetninger, hvor nødvendige de enn er i våre fortellinger, bidrar også til å tilsløre. I nær sagt alle sammenhenger spiller tidsskille og overganger sammen med kontinuitet. 1930-årenes teknokratiske saklighet ble forespeilet under den formentlig revolusjonære perioden, slik også Jorunn Bjørgum har påpekt i polemikk mot Slagstad.25 Kroneksemplet her er Alfred Madsen, som var LOs nestformann fra 1931 og handelsminister under Nygaardsvold, og som allerede under den første verdenskrigen markerte interesse og etter hvert tilslutning til Taylor-systemet. Det dreier seg altså om "scientific management" eller vitenskapelig bedriftsledelse etter amerikansk modell, som vel å merke bare ville være akseptabelt innenfor et sosialistisk produksjonssystem.26 Madsen var langt fra alene. I tilløpene til debatt om samfunnet etter revolusjonen ble også den teknokratiske diskurs knyttet til "scientific management" og "taylorisme" brakt inn.27 Som distriktsstudieleder i Kristiania utarbeidet da også Einar Gerhardsen i 1921 et studieopplegg der en blant annet skulle sette seg inn i "Taylor-systemet og dettes forbindelse med de kommunistiske ideer".28 Hører vi ikke Lenin le i bakgrunnen?

Det var faktisk noen av Lenins største tilbedere i Norge som var opptatt av og til dels misjonerte for Taylor og hans vitenskapelige bedriftsledelse - menn som Ludvig Meyer, Arvid G. Hansen og Haavard Langseth; det var visstnok lesning av blant andre Taylor og Walther Rathenau som hadde inspirert Langseth til å begynne sine ingeniørstudier i Dresden i 1913.29 Som gode kommunister mente de å følge i mesterens spor: "Baade Lenin og Ludvig Meyer holder paa Taylor", bemerket Arvid G. Hansen i 1919. Men: "Det er langtfra sikkert at Taylors system vil bli like paakrævet hos os som i Rusland."30 Denne interessen var en integrert del av en mer allmenn tiltro til det Langseth kalte "planmæssighet i produktionen", med "standardisering og typisering". Kort sagt: Sosialisering var ensbetydende med å "gjennemføre planmæssighet i produktionen og frigjøre den for kapitalismens herredømme". Det var imidlertid ingen enighet om taylorismens velsignelser og betydelig avstand mellom en sosialiseringsteoretiker, ingeniør og tidligere direktør som Langseth og arbeidere som vegret seg mot å bli behandlet som maskiner.31

Mer allment kan en si at 1930-tallets teknokratiske forestillinger og språk var forberedt i arbeiderbevegelsen, ikke minst blant de revolusjonære kadre; det hadde allerede så å si en fot innenfor. I den forstand blir det misvisende, i hvert fall om en tar formuleringen på ordet, å tale om at sosialismen ble "omformet til en reformteknokratisk styringsideologi".32 I stedet for dette bildet av enkel, entydig omforming fra det ene til andre, må vi heller forestille oss ulike diskursive elementer i en uopphørlig blanding, som riktignok er variabel og åpen for forskyvning og forandring. Her kan vi igjen stoppe opp ved den generasjonsforskjellen som kan personifiseres gjennom etterkrigstidens to sto-

re: Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, som bærere av generasjonsspesifikke versjoner av den sosialistiske diskursen. I ettertankens lys kan vi se sfinxen Bratteli (og ikke den brautende Haakon Lie) som Gerhardsens viktigste motspiller, i hvert fall i utformingen av innenrikspolitikken. Den praktiske politikken i etterkrigstidens Norge måtte utformes i aksen mellom Gerhardsen og Bratteli.

Det er her et spennende felt, som må åpnes opp i en viss opposisjon mot Rune Slagstads beretning. Som Trond Nordby bemerker, lever Gerhardsen her en slags skyggetilværelse:33 Gerhardsen integrerer, teknokratene regjerer. Så enkelt er det neppe, noe også de "to stores" forhold til eksperter og embetsverk skulle antyde: Gerhardsen med sin styringsvilje og sin sosialistiske retorikk, Bratteli mer som den politiske teknokrat eller teknokratiske politiker. Mens Gerhardsen taler om "vårt sosialistiske mål", legger Bratteli til at en må vurdere virkemidlene "fordomsfritt og ubundet".34 Her er elementer av rollefordeling, men også av en vedvarende, undertrykt politisk spenning. De endelige politiske løsningene måtte utformes i skjæringspunktet mellom ulike politiske preferanser og deres forhold til (diskurser om) de tekniske muligheter.

Vi er her inne på ulike fortolkninger som også, må det innrømmes, har smittet av på historikernes behandling av perioden. Litt forenklet kan vi stille opp to ulike historikersyn, særlig knyttet til innføringen av indirekte virkemidler i stedet for direkte styring i den økonomiske politikken. Innebar det et knefall for kapitalismen, en - i hvert fall delvis - kapitulasjon for situasjoner og krefter partiets ledere ikke kunne håndtere? Denne fortolkningen synes det i utgangspunktet rimelig å sette i forbindelse med så vel Edvard Bulls som Francis Sejersteds navn, for å nevne to distingverte historikere som har kommet til problemfeltet mot motsatt politisk fortegn.35 En annen tradisjon, som har fått autoritet gjennom Trond Berghs bind om etterkrigstiden i Arbeiderbevegelsens historie, ser imidlertid ikke noe brudd eller noen retrett her, snarere en jakt på virkemidler som virker "i realitetenes verden", som Bratteli ville ha sagt.36 Det er som en etterklang av Gerhardsens og Brattelis ulike perspektiver, sentrert rundt politiske prinsipper versus teknokratisk hensiktsmessighet som fortolkningsramme.

Einar Gerhardsen framtrådte fra 1930årene som funksjonalismen i kjøtt og blod, med sin utpregede, nærmest utstuderte enkelhet, i livsførsel, i stil og i tale. Samtidig var det også noe annet, som Ranik Halle bemerket i 1939: "Men nettop som jeg sitter og hører på ham, begynner jeg å fornemme at det tross alt ikke er argumentasjonen som betyr noe, hverken for ham personlig eller for hans parti". Her lå "følelsesmomentet" som partiets "medfødte gave"; "det som har båret og bærer er følelsen selv."37 (Og i dette lå også den konservative journalistens trøst: Det ville nok gå over.) Her er forhold som kanskje er vanskelig å gripe for en historiker, skolert i saklighetens ånd. Vi er inne på målet eller kallet, oppsummert i begrep som sosialisme, men også rett og moral, som kanskje ikke fikk noen selvstendig, systematisk artikulasjon.

Dette er forhold jeg tror Slagstad undervurderer når han så sterkt maner fram det mekaniske og sjelløse i "arbeiderpartistaten" og "Gerhardsen-epoken". Selve den saklige enkelheten, som så tydelig stråler ut gjennom Gerhardsens foredrag, hadde en brodd mot de store ord og den hule patos, ja, for så vidt også mot den mer eller mindre religiøse "sedelighet", som hvelvet seg over klassesamfunnets utbytting og nedlatenhet. En folkelig retts og moraloppfatning lå så å si innbakt så vel i sosialismen som i saklighetsdiskursene, ikke bare for Gerhardsen og den gamle garde, men vel også for "tørrpinnen" Bratteli og hans generasjon. Den moralske forankring var der, om formene kunne skifte og begreper byttes ut.

Forsoningens janusansikt

Einar Gerhardsen holdt i Stortinget i juli 1945 en tale som ble kringkastet i radio. Etter talen fikk han takkebrev fra Frimann Clasen, selv radioveteran fra mellomkrigstiden: "Det er vidunderlig å vite at vi i dag har en statsminister som vil styre landet som De ga uttrykk for i dag. Nettopp det at De oppfordrer til at vi alle skal stå sammen og gå inn for å yte vårt beste på hver vår plass, og at det arbeid vi utfører skal være positivt. " Deres tale har inspirert

meg, og sikkert tusener av nordmenn, til å få lyst til å gjøre ennå mer for landet."38

Slik var Einar Gerhardsens magiske appell rett etter krigen - en ny mann med en mild, men mandig retorikk. Appellen var tuftet på etterkrigstidens særegne diskurs om forsoning og "positivt" arbeid for felles mål, som Gerhardsens lenet seg til og selv var med på å skape. Om dette mer umiddelbart vokste fram med krigstiden og kampen mot en felles fiende, var det også lengre linjer bakover, til den revolusjonære arbeiderbevegelsens utopiske illusjoner om det klasseløse samfunn og sosial harmoni. Det var som om Gerhardsen med sin retorikk ville mane fram den samarbeidets ånd som først fullt ut kunne virkeliggjøres i det sosialistiske samfunnet.

Sosialisme og styring hører sammen, i forskjellig grad og blanding. Om det ligger noen motsigelse i det diskursive feltet, er det snarere mellom disse elementene og den harmoniserende samarbeidsdiskursen, noe som for ettertidens øyne nok kan framtre i skjærende kontrast: Kamp, men samarbeid. Klasse, men fellesskap. Sosialisme, men sosial forsoning. Historikerens oppgave er imidlertid ikke i ettertid å påpeke logiske inkonsistenser, snarere å søke tidens egen logikk.

Her kunne vi kanskje tale om et forsoningens og samarbeidets janusansikt, som våket over den politiske organiseringen etter krigen. Gerhardsen ville inkludere, med utgangspunkt i krigstidens fellesskap og den felles tale om et nytt Norge. Selv forente han i en person hjemmefront og arbeiderbevegelse, og ble skjøvet fram fra begge sider. Han ønsket et politisk fellesskap som favnet videre enn arbeiderbevegelsen, i tradisjonen fra hjemmefronten i 1941, da han hadde gått inn for et to eller trepartisystem, der arbeiderbevegelsen ville bli den dominerende kraft innenfor et nytt stort parti.

Om slike planer ble brutt ned mot konstitusjonelle skranker, var han i 1945 og de følgende årene fremdeles samarbeidets mann. Han ønsket - også på permanent grunnlag - en regjering med bredere basis enn Arbeiderpartiet. Han forsøkte å finne fram til samarbeid med borgerskapets og næringslivets menn, og da utenfor og i motsetning til partiet Høyre og dets politikk. Et symbolsk uttrykk for dette var den "gutteturen" i fjellet han foretok sommeren 1946 sammen med en engere, utvalgt krets: Erik Brofoss var bindeleddet til sosialøkonomene, forsvarsminister Jens Chr. Hauge til hjemmefront og forsvarsvenner så vel som til det "progressive" borgerskap. Høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderup dannet en forbindelse til Gerhardsens hjemmefrontvenner, med utløpere også inn i det næringsdrivende borgerskapet. Sistemann var Eugen Johannessen, Gerhardsens venn fra tiden i veivesenet, som han selv betegnet som sin første politiske læremester.

Det er fristende å se dette som en bevisst fortsettelse fra Gerhardsens side av de fjellturene Kyrre Grepp og Martin Tranmæl hadde arrangert når den politiske kursen skulle drøftes og settes på nytt. Her var nøkkelpersoner som skulle enes om og virke for gjennomføringen av overordnede politiske retningslinjer. Kanskje var det, i likhet med Tranmæls samling etter storstreiken i 1921, uttrykk for skjerping etter krise: Kort før hadde Gerhardsen, etter at Industriforbundet hadde gått ut mot bransjeråd, vært nedfor fordi "vi litt etter litt var glidd tilbake til vårt eget parti allesammen, og nu stod vi foran et skille hvor vi faldt tilbake til det gamle".39 Kanskje kan vi på lignende måte forstå Gerhardsens tilslutning til riksantikvar Harry Fetts planer i 1948/49 om å samle en gruppe fra "alle kretser av samfunnet" til samtaler om kultur, samfunnsliv og politikk.40

Disse ambisjonene om fellesskap over partigrenser hadde også en åpning mot kommunistene og Kommunistpartiet, som før de utenrikspolitiske krisesignalene i 1947/48 var en integrert og viktig del av Einar Gerhardsens politiske frammarsjlinje. Gerhardsens forhandlinger med Johan Strand Johansen fra NKP, der de kom til enighet om en plattform for samling og et program for "fredelig overgang til sosialismen", ble imidlertid torpedert fra to kanter: fra Tranmæls kant så vel som Furubotns, noe som for så vidt også viste hvor makten lå i 1945. Gerhardsen forsøkte likevel, etter Arbeiderpartiets valgseier og rene flertall på Stortinget høsten 1945, å beholde kommunister i regjeringen. Opplegget var en firepartiregjering, der også Venstre og Kristelig Folkeparti var med. Selv om han i siste instans argumenterte taktisk for å ta med kommunistene - hvil-

ken "develskap" kunne de ikke finne på utenfor? - må dette ha betydd mye for ham; det var første gang han tok en direkte konfrontasjon med sin læremester Tranmæl.41

Det er betegnende at det nettopp var de tidligere Sachsenhausen-fangene Gerhardsen og Strand Johansen som utarbeidet konseptet for det en kunne kalle et sosialistisk enhetsparti, som en kjerne i en større "folkefront". Ulike situeringer under krigen ga nærhet til ulike diskurser. Det er spørsmål om miljøet i det kommunistdominerte Sachsenhausen og andre konsentrasjonsleire produserte en diskurs om å innføre sosialismen ved hjelp av en folkefrontstrategi, en diskurs som påvirket og bandt en politiker som Einar Gerhardsen.

Det vil imidlertid være misvisende å tale om en forsonings eller harmoni-diskurs. Vi må her skille mellom diskurser med ulikt opphav og betydning. Mens forsoning i form av "folkefront" (som nok kan grense opp til taktisk retorikk) var tett forbundet med tiden umiddelbart etter den andre verdenskrigen og assosiert med en offensiv strategi, ble det diskursive felt i et lengre perspektiv preget av en mer defensiv form for harmonisering: Det ble nødvendig å forsone seg med den liberale arven. Forgjeves hadde den revolusjonære bølge rundt 1920 skyllet mot rettsstaten og det parlamentariske demokrati. Her var diskurser som nok kunne anfektes og modereres, men som i sin grunnvoll aldri ble forkastet av andre enn et mindretall av aktivister. Det er grunn til å betegne den demokratiske diskursen som den egentlige statsreligion i Norge.42

I historien om Einar Gerhardsen så vel som i historien om Det norske Arbeiderpartis forsøk på makterobring og maktutøvelse er det fristende å gi denne dimensjonen en hovedrolle. Nettopp i lys av den demokratiske diskursens allment bindende karakter blir det interessant å forsøke å gripe forestillinger, ambisjoner og drømmer hos dem som skulle være revolusjonens fotsoldater, de mange som omkring 1920 kalte seg kommunister og radikale sosialister, men som aldri fulgte opp med revolusjonær praksis. Foreløpig kan det konstateres at kun et fåtall fulgte med på ulovlige aksjoner. Storstreiken i 1921, som for Tranmæl og Gerhardsen kan ha stått som et første skritt på vei mot revolusjonen, et signal og en anledning til opprørsk praksis, munnet ut i ingenting.43 Den unge Einar Gerhardsen kalte flere ganger til kamp - og det ikke bare i overført betydning. Da han i 1927 - med hjelp av sin "arbeids og kampgruppe" - lanserte "fyll fengslene"-aksjonen, ble det en siste, stor fiasko. Som svar på nød og arbeidsledighet skulle arbeiderne gå inn i forretningene, ta den maten de trengte, for så å la seg arrestere: "Fyll fengslene - det eneste tilholdssted som enda står tilbake for de ulykkeligste i samfundet." I stedet for å virke som pådriver til at "hele arbeiderklassen skulle gå til åpen kamp mot samfundet, " som Gerhardsen i retten erklærte som sitt endelige mål, kom aksjonen til å demonstrere begrensningene i den radikale appellen. Gerhardsen og hans kamerater hadde gått over en grense for anstendig oppførsel som også de fleste arbeidere anerkjente og opprettholdt.44

Det er her en parallell til etterkrigstiden, med Gerhardsens og Arbeiderpartiets stadige tilbaketog overfor den borgerlige rettsstat og det parlamentariske system. Her er det imidlertid ikke arbeidernes, men den juridiske profesjonens og den borgerlige opinionens veto som gjøres gjeldende, noe som særlig trer fram i striden om pris og rasjonaliseringslovgivningen 1952-53. Sjaastadkomiteens forslag om et lovverk som ikke bare ville gi permanent hjemmel for radikale inngrep i og kontroll med næringslivet, men også ville utstyre regjeringen med vidtgående fullmakter, ble trukket tilbake. For Arbeiderpartiet og partiformannen ble det et pinlig tilbaketog, som endte i et lite ærerikt kompromiss. Det er lett å være enig med karakteristikker av dette som Arbeiderpartiets "selvbesinnelse" i møte med den liberale rettsstat.45 Striden brakte en rekke temaer på bane, fra ulike rettsoppfatninger, næringslivets "samarbeidsfiendtlige psykose" og den amerikanske innblandingen til finansminister Brattelis usentimentale forhold til politisk styring. Den tok imidlertid for en stor del form gjennom to konkurrerende diskurser: diskurser om sosialisering og kollektive rettigheter versus den liberale rettsstatsdiskursen. Utfallet ble således et symbolsk knefall for den liberale rettsstat.

Slik var ett av Arbeiderpartiets mange paradokser: De revolusjonære ambisjoner

strandet mot det etablerte samfunns diskurser om legitim makt og legitim styremåte. For å vinne makten måtte de tidligere radikale og revolusjonære arbeiderledere justere kursen i tråd med maktens diskurser, klebe seg til diskurser om forsoning og samarbeid på parlamentarismens og rettsstatens grunn. Men dermed var også deres rekkevidde begrenset idet de kom fram til statsroret. Det var ikke nødvendigvis slik at de selv var overbevist av den liberale argumentasjonen. Den ble ført fram via forskjellige kanaler: den borgerlige opposisjonen, embetsverket og - som rettsstatens trojanske hest på partikontoret - Jens Christian Hauge.46 Hvorvidt Arbeiderpartiets ledere selv ble overbevist, kunne nok variere. Einar Gerhardsen, som altså da "bare" var partiformann, så antakelig på likvideringen av reguleringsloven med en viss uvilje, og framsto i alle fall ikke som noen pådriver.47 Det var heller ikke nødvendigvis slik at loven ble ofret av taktiske grunner. Gerhardsen kunne visst godt ha tenkt seg å gå til valg med en slik sosialistisk symbolsak.

Poenget er snarere at den liberale diskurs om maktens grenser så å si framsto som den diskursive normaltilstand. Det var det språk som også Arbeiderpartiets ledere måtte argumentere gjennom dersom de ville holde seg innenfor samfunnsmessig aksepterte rammer. Å fastholde sosialiseringens og de kollektive rettigheters primat overfor mobiliseringen gjennom den liberale diskurs ville ikke bare bety overskridelse og konfrontasjon; det innebar også en tilsidesettelse av de diskurser om forsoning og samarbeid (på arbeiderbevegelsens premisser) som var en integrert del av arbeiderpartiledelsens og ikke minst partiformannens repertoar. Slik kan det også sies at rettsdiskursen var borgerskapets beste kort og det etablerte samfunns sikreste skanse.

Konklusjon: flerstemmighet og dissonans

Einar Gerhardsen framsto som diskursens herre, med ordet i sin makt, med evnen til å samle, til å overtale, til å bevege. Likevel var han selv diskursenes fange, fra først av fanget i et nett av diskurser - om arbeiderklassen, om arbeiderbevegelsen, om revolusjonen som skulle komme, som formet hans vilje og preget hans liv, som gjorde ham til politisk leder og statsmann. Seinere skulle han, kanskje mer enn noen annen, få føle tregheten og motstanden, det klebrige, seige og ugjennomtrengelige i diskurser knyttet til samfunnsmessig endring.

Det blir misvisende å framstille Einar Gerhardsen som den store strateg (enten det er som sosialist eller "reformteknokrat"), som den styrende hånd, som former av den politiske virkeligheten. Gerhardsen var bare en stemme i koret. Hans tale var mangfoldig og motsigelsesfull. Gjennom "Gerhardsenepoken" ble hans eget utgangspunkt stadig modifisert, målene forskjøvet og motkreftene tyngre.

Selv Rune Slagstads stort anlagte fortelling blir her for enkel og lineær, enten en taler om strateger som setter sin vilje igjennom eller om "virksomme ideologier". I stedet kan vi legge vekt på det komplekse i det til dels sammenvevde nett av diskurser som den politiske handling måtte skje gjennom. Om Gerhardsen var dirigent, var han dømt til å mislykkes, i en situasjon der partituret stadig ble omskrevet, musikerne satt med ulike noter og viljen til å spille sammen var høyst forskjellig. "Gerhardsen-epoken" var ikke bare flerstemmighet, men også dissonans. Det var en diskursenes kakofoni, som det knapt kan være historikernes oppgave å omskrive til en harmonisert melodi, i hvert fall ikke bare.

Kanskje var situasjonen ekstra komplisert i denne perioden, da landet hadde fått et politisk lederskap med vilje til grunnleggende endring, og da fordums arbeidere styrte det borgerlige Norge. Det var som et sammenstøt mellom to diskursive verdener, mellom diskurser tilknyttet arbeiderklassen og diskurser med opprinnelse i og tilknytning til det etablerte, "borgerlige" samfunn. Det var et sammenstøt som nok utsatte begge kanter for påkjenninger og påvirkninger, men som avgjørende endret det som lenge kunne fortone seg som "utviklingens gang". Arbeiderklassens diskurser framsto etter hvert i stadig mindre grad som en rimelig og "naturlig" måte å fortolke verden på (selv om begreper og forestillinger fra bevegelsens radikale fase fikk fornyet aktualitet og kraft i tiden om-

kring 1970, i en ny fortolkning og ny, akademikerdominert "setting").

Einar Gerhardsen kjente antakelig dette som et tyngende ansvar allerede etter få år som statsminister; det utgjorde kanskje den primære bakgrunnen for den personlige "belastning og påkjenning" han påberopte seg da han valgte å gå av.48 Det var "litt av et samvittighetsspørsmål for meg", skrev han i tilbakeblikk. I den forbindelse røpet han også at han i 1922, da han gikk over fra å bli arbeider til fastlønnet tillitsmann, hadde skrevet et brev til seg selv - "et brev som jeg skulle ha liggende og som skulle minne meg om at jeg ikke måtte glemme hvem jeg var og hvor jeg kom fra, at jeg alltid måtte være trofast mot de arbeidere som utgjorde grunnstammen i arbeiderbevegelsen".49 Dette var kanskje vanskelig nok for en "pamp" i mellomkrigstiden. Hva da med den som etter 1945 skulle lede arbeiderne inn i sosialismens lovede land og ble sittende fast i en hengemyr av etablerte institusjoner og diskurser?

Slik kunne Gerhardsen blitt stående som en "tragisk helt", om han ikke hadde gått på igjen, stadig med et overordnet siktemål om å dreie politikken "i sosialistisk retning". Hvordan skal så denne historien skrives? Hva er den rette form for fortellingen om Einar Gerhardsen og - i et utvidet perspektiv - forsøket på å finne fram til en norsk demokratisk sosialisme? Ifølge Hayden White skal det som kjent finnes fire grunnformer (romantisk, tragisk, komisk, satirisk).50 Det blir imidlertid en ensidig fortelling som ikke tar inn både det - i Whites forstand - tragiske og komiske (drama giocosa?); ja, det romantiske, satiriske og i og for seg andre elementer må få spille med. Historien om Einar Gerhardsen, hans bevegelse og klasse kan ikke støpes i en enkel, entydig form, uten å gjøre vold på det mangetydige og komplekse i "Gerhardsen-epoken".

Noter

1 Trond Nordbys uttrykk i hans artikkel i E. Rudeng, Kunnskapsregimer. Debatten om de nasjonale strateger, Oslo 1999.

2 R. Slagstad, De nasjonale strateger, Oslo 1998, her fra s. 191, 212, 348, 371 og 468.

3 Diskurs kan naturligvis oppfattes på flere måter. Siden min hensikt her ikke er å diskutere teorien, nøyer jeg med å henvise til mine bidrag i Arbeiderhistorie 2000, Hifo-nytt 3/2001, jf. også artikkelen i Nytt Norsk Tidsskrift 1/ 2001. Jeg skylder vel imidlertid kort å redegjøre for hvordan jeg antydningsvis oppfatter diskurs-begrepet, og slutter meg da til M.A. Cabrera, "Linguistic Approach or Return to Subjectivism? In Search of an Alternative to Social History", i Social History 1/1999, s. 81: "The term discourse is designated to a coherent set of categories, which, in a given historical situation, works as a basic organizer of social relations. A discourse is " a historically, socially and institutionally specific structure of categories which works as a conceptual pattern through which individuals give meaning to reality and to their place in it, and by which they make sense of their lives and social life in general." Det ovenstående innebærer naturligvis ikke noen tro på muligheten av en umiddelbar tilgang til den fortidige virkeligheten, uten historikerens (med)konstruksjon.

4 Jeg vil i stor utstrekning bygge på min egen: Einar Gerhardsen - en politisk biografi, Oslo 1999, og nøyer meg i det følgende med å henvise hit når det gjelder direkte sitater.

5 Slagstad 1998, s. 469.

6 B. Furre, Vårt hundreår. Norsk historie 1905- 1990, Oslo 1991; ny utgave: Norsk historie 1914-2000. Industrisamfunnet - frå vokstervis­se til framtidstvil, Oslo 1999.

7 J.A. Seip, Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays, Oslo 1963, s. 28 ff.

8 E. Gerhardsen, Unge år, Oslo 1974, s. 355-356.

9 Olstad 1999, s. 425; generelt vises til s. 420 ff.

10 O. Larssen, Den langsomme revolusjonen, Oslo 1973.

11 Olstad 1999, s. 285.

12 Jeg viser spesielt til M.R. Somers og G.D. Gibson, "Reclaiming the Epistemological 'Other': Narrative and the Social Construction of Identity", i C. Calhoun (red), Social Theory and the Politics of Identity, Oxford 1994.

13 Bemerkningene her må oppfattes som en høyst foreløpig og provisorisk skisse; sitatene er fra Klassekampen hhv. nr. 49 og 50 1917 og nr. 1 1918.

14 Se blant annet Olstad 1999, s. 206 ff, T.A. Johansen, "Produksjonsutvalgene - nytt liv til gamle ideer", i Arbeiderhistorie 1995, samt P. Maurseth, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 3, Oslo 1987, særlig s. 83 ff.

15 Se Olstad 1999, s. 217 ff.

16 Furre 1991, se særlig s. 248 ff. (Furre 1999, s. 217 ff.)

17 Ifølge DNA landsmøteprotokoller forekom begrepet sosialdemokrati praktisk talt ikke i landsmøtediskusjonene før 1969.

18 Dette er naturligvis ikke ment som noen uttømmende forklaring eller tolkning; det vises til Olstad 1999, s. 262 ff.

19 Sitert fra DNA landsmøteprotokoll 1965, s. 147.

20 DNA landsmøteprotokoll 1961, s. 81.

21 "Trotter" i Tidens Tegn 15.4.1939.

22 Sejersted i Rudeng 1999, se s. 23-24.

23 H.F. Dahl, De store ideologienes tid. Norsk idéhistorie, bind V, Oslo 2001, s. 127 ff.

24 Arbeiderbladet 19.10.1936.

25 Bjørgum i Rudeng 1999, s. 182, som viser til C. Myrvang, Sosialistiske produksjonsidealer - "dagen derpaa". Storskala og teknokrati i norsk sosialiseringsdebatt og -teori 1917-1924, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1995.

26 C. Myrvang, "Alfred Madsen, Amerika og sosialiseringens utopi", i Arbeiderhistorie 1996.

27 Dette er tematisert i Myrvang 1995.

28 Olstad 1999, s. 45-46.

29 Studentene fra 1907 (1932).

30 Det tyvende århundrede 1919, s. 243-244.

31 Se for eksempel Langseths innlegg og flere motinnlegg fra Socialiseringen under debat, Kra. 1920, s. 15 ff, Langseth sitert fra s. 18, 19 og 22. (Utdrag av debatten er gjengitt i Myrvang 1995, s. 154.)

32 Slagstad 1998, s. 191.

33 Se Nordby i Rudeng 1999, s. 100-101.

34 Etter DNA landsmøteprotokoll 1957, se s. 36 ff og s. 105 ff.

35 E. Bull, Norges historie, bind 14, Oslo 1979, s. 106 ff. F. Sejersted, "Kampen om fullmaktslovgivningen 1945-1953 og den konstitusjonelle utvikling", i T. Nordby (red.), Arbeiderpartiet og planstyret 1945-1965, Oslo 1993. Blant flere andre arbeider av Sejersted nevnes Høyres historie, bind 3, Oslo 1984, s. 98 ff, og "Norsk idyll?" i Nytt Norsk Tidsskrift 1/1988 - og i Norsk idyll? Oslo 2000. R. Slagstad, "Da Arbeiderpartiet fant seg selv", i Nordby 1993 samt Slagstad 1998 betoner likedan tilbaketoget. Jeg tillater meg også å nevne at jeg selv har plassert meg blant dem som har tolket forløpet i termer som kamp og retrett; foruten Gerhardsen-biografien vises til Arbeiderklassens vekst og fall, Oslo 1991, s. 125 ff.

36 T. Bergh, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 5, Oslo 1987, særlig s. 240 ff; jf. "Velferdspolitikk og sosialdemokrati etter 1945 - gikk det annerledes enn tenkt?" i Arbeiderhistorie 1992, samt "Arbeiderpartiet og statens styrende hånd", i Nordby 1993. En fersk oppsummering av ulike synspunkter finnes i T. Haaland, "Statssyn. Om etterkrigsstatens etos", i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 1/ 2001.

37 Tidens Tegn 15.4.1939.

38 Etter brev av 5.7.1945 (gjengitt med noe endret ortografi) i arkivmateriale etter Gerhardsen, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo.

39 Fra Gunnar Jahns dagbok 7.5.1946, sitert etter Olstad 1999, s. 214.

40 Harry Fetts brevsamling, Nasjonalbiblioteket i Oslo, jf. Olstad 1999, s. 208. Her klinger naturligvis også den utenrikspolitiske situasjon med; ingen kommunister var invitert.

41 Se Olstad 1999, s. 199 ff.

42 Jf. P. Joyce, Democratic Subjects. The Self and the Social in Nineteenth-Century England, Cambridge 1994, bl.a. s. 19-20 om "the religion of democracy, with demos as its god".

43 Mer om dette i F. Olstad, "'Til siste kamp der gjøres klar'. Planer om revolusjon i Norge i 1921", i Arbeiderhistorie 1998.

44 Sitater etter Olstad 1999, s. 102 ff.

45 Sejersted 1993, s. 92, Slagstad 1998, s. 250.

46 Utførlig framstilt i G. Yttri, Pris og rasjonaliseringslova. Ordskiftet i og ikring DNA-regjeringa 1952-1953, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1993.

47 For nærmere detaljer og argumentasjon vises til Olstad 1999, s. 278 ff. Det kan nevnes at Slagstad 1998 har et annet syn på Gerhardsen som initiativtaker til "gravleggingen" sammen med Hauge og Haakon Lie (s. 244).

48 Gerhardsens brev til sentralstyret, sitert etter Olstad 1999. s. 262. Merk for øvrig at han ikke uttalte det myten vil ha det til, nemlig at han var "trett".

49 E. Gerhardsen, Samarbeid og strid. Erindringer 1945-55, Oslo 1971, sitert fra s. 296 og s. 301.

50 Standardhenvisningen er fremdeles H. White, Metahistory. The Historical Imagination in Nineteenth-Century Europe, Baltimore 1973. Whites oppfatninger har skiftet noe med tiden, som han kommenterer i debatt med G.G. Iggers i Geschichte und Gesellschaft 2/2001. Det er for øvrig spørsmål om en ikke har tatt White for mye på ordet, og lagt for liten vekt på den metaforiske kvalitet i hans eget verk. Jf. White i E. Domanska, Encounters. Philosophy of History after Postmodernism, Charlottesville 1998, s. 25: "I only used the concept of tropes metaphorically. It's not supposed to be taken literally."