Lokale partiorganisasjoner har betydelige problemer.1 Aktiviteten i lokallagene er lav. Det er vanskelig å rekruttere folk, både til partiverv og som partirepresentanter i lokalpolitikken.2 Partipolitisk arbeid ser ikke ut til å engasjere medborgerne, og deltakelsen i lokalvalgene synker. Men om diagnosen er ubestridt, er det verre å finne noen virksom medisin. Partiforskere og partipolitikere har forsøkt - uten særlig hell - å finne strategier for gjenoppliving av partiene i lokalpolitikken. Kommuneforskere har derimot gjerne sin normative forpliktelse knyttet til lokalsamfunnets vel, og ikke til partienes. Satt på spissen har talsmenn for det lokale hatt en tendens til å betrakte partiene som skurken i dramaet om lokaldemokratiets skjebne: partiene må nedkjempes for å redde det folkelige engasjement i lokalsamfunnet. Et eksempel kan hentes fra et avisintervju med Audun Offerdal, under overskriften "Partiene kveler interessen for politikk".3 Her ble Offerdal gjengitt slik:

I stedet for å mobilisere, bidrar de politiskepartiene til å passivisere folk. De politiskepartiene blir oppfattet som mer nødvendigeenn de er for et levende lokaldemokrati.Egentlig fungerer de som en propp. Kuttden økonomiske støtten til partiene, så kanvi se hva slags engasjement som da vil bli utløst.

Det må sies at intervjuet ikke er representativt for Offerdals syn på partier. I seinere arbeider har han pekt på hvordan partiene kan virke aktiviserende.4 Intervjuet framstår imidlertid som et ganske typisk eksempel på akademisk (eller journalistisk) anti-partiargumentasjon. Og mistillit til politiske partier kommer slett ikke bare fra forskere og journalister, men også fra politikernes egne rekker. Forsøksordningen med direkte ordførervalg kan oppfattes som et utslag av denne innstillingen; av troen på at engasjementet kan styrkes når partiene svekkes.

Mitt spørsmål er hva som ville skje hvis vi tok lokalsamfunnsforkjempernes argumenter til følge, og svekket partienes rolle i lokalpolitikken. Min påstand er at en slik svekkelse vil redusere vår mulighet til å nå tre ulike målsettinger. To av målene angår det lokalpolitiske engasjementet: valgdeltakelsen ved kommunevalg og rekrutteringen til verv i

lokalsamfunnet. Det tredje målet går ut over lokalsamfunnets grenser: det nasjonale demokratiets legitimitet og kvalitet.

Partier som helt og skurk i rikspolitikken

Debatten om partienes rolle i norsk lokalpolitikk kan plasseres innenfor en mer generell diskurs. Spørsmålet om partiene fyller helteeller skurkerollen har eksistert like lenge som partiene. Dagens partimotstandere henter sine argumenter fra en lang rekke intellektuelle størrelser - fra Henrik Ibsen til Václav Havel.5 På den annen side er Edmund Burke opphav til et av de første idéhistoriske forsvar for partier.6 Hans positive innstilling til partier henger sammen med hans representasjonsideologi: de folkevalgte skulle resonnere seg fram til en politikk som var i nasjonens interesser. Slike representanter kunne jo godt samle seg i et parti. Og Burke var den første som klart skilte slike brede partier fra fraksjoner. Fordømmelsen av fraksjoner er gammel, og kjent fra både den amerikanske uavhengighetskampen og den franske revolusjonen.

Edmund Burkes partibegrep fra 1770 siteres ofte i partilitteraturen: "Party is a body of men united, for promoting by their joint endeavours the national interest, upon some particular principle in which they are all agreed."7 Her er partiet noe som skal fremme helheten, med et prinsipp som grunnlag, og dermed noe helt annet enn en fraksjon. Samtidig var partiet for Burke også en praktisk nødvendighet, skulle man få utrettet noe: "how men can proceed without any connection at all, is to me utterly incomprehensible."8

Jens A. Christophersen omtaler det første klare prinsipielle forsvar for politiske partier i norsk politikk, fra debatten om Reformforeningen av 1859. Johan Sverdrups forsøk på å samle den liberale og radikale opposisjonen møtte voldsom kritikk. Det ble sagt at det var utilbørlig å møte på Stortinget med ferdig oppgjorte meninger. Å lage et program var et systematisk tyranni mot overbevisningen. Mot dette sa Bjørnstjerne Bjørnson at det var bedre å samle seg rundt en sak enn å samle seg rundt en person: "Det at organisere Parti, er altsaa ikke at opphæve Individualiteten, men derimot at sanke den ind fra forfængelig og uendelig Guerillakrig til Orden i Slag og Linje, give den Maal og Ærgjærighet".9 Kort sagt, å styrke den som står alene.

I våre dager er det politiske liv dominert av partiene. Debatten er likevel ikke preget av bjørnsonsk begeistring over partienes seier, men av utsagn om partienes krise. Synkende medlemstall, synkende valgdeltakelse og en generell mistillit til politikere og partier - for ikke å si politikerforakt - er stikkord for vår tids diagnose. Anti-parti-stemninger er blitt et nytt forskningsfelt.

Richard Katz og Peter Mair avviser tanken om en generell krise for de politiske partiene, men ser likevel problemer for partienes rolle som demokratisk bindeledd.10 De beskriver den "nye" partimodellen som "kartellpartiet"; en organisasjon som har kolonisert statsapparatet og fjernet seg fra det sivile samfunnet. Ikke noe tyder på at partiene svekker sin stilling innenfor statsapparatet. Partienes hovedkontorer har fortsatt rikelig med ressurser, selv om de i mindre grad oppfattes som medlemmenes talerør. Slik sett svekkes ikke partiene, bare deres rolle som bindeledd mellom staten og det sivile samfunnet. Ut fra et demokratisk perspektiv er kartellpartiet ikke noe framskritt, men snarere en pervertering som forårsaker anti-parti-stemninger og gir grobunn for anti-parti-partier. Paradoksalt nok kan Katz og Mairs besnærende beskrivelse av kartellpartiet - som tar sikte på å vise at partiene ikke er i krise - også oppfattes som en akademisk utgave av anti-parti-argumentasjon.

Nyere anti-parti-stemninger tar ulike former.11 En skyteskive er spillereglene, som nominasjonsprosedyrer og partifinansiering. Andre kritiserer eksisterende partialternativer og partisystemer, eller partier i sin alminnelighet. Det er imidlertid ulike meninger om hvilke målsettinger partivesenet kan skade. Ifølge en utfallsorientert kritikk resulterer partistyre i en dårligere politikk, sammenlignet med ekspertstyre. Andre er mer opptatt av den demokratiske prosessen. Et argument er at partier kan svekke de folkevalgtes representativitet, siden partisystemet ekskluderer noen grupper. Mens dette argumentet er mest aktuelt i topartisystemer, har deltakelsesargumentet vært mest framtredende i den norske debatten: partier svekker

individenes mulighet til å delta i politiske beslutninger.

Kritikken av partiene i Norge har ikke bare vært akademisk, men også politisk. Et eksempel er Anders Langes angrep på det etablerte partivesenet. Og så seint som i 1989 var Fremskrittspartiets Fridtjof Frank Gundersen ikke medlem av sitt parti - selv etter å ha representert partiet på Stortinget. Da dette ble påtalt ved nominasjonen til stortingsvalget i 1989, sa Gundersen til pressen:

Jeg skal vise det norske folk at det går an å komme inn på Stortinget uten partibok. Jeg ønsker ikke å melde meg inn i partiet fordi jeg ikke er enig i dets politiske linje. Det er en prinsippsak. Politiske partier eksisterer ikke i Grunnloven. Der står det at de folkevalgte skal representere sine fyl­ker som uavhengige personer.12

Med andre ord finnes spor av eldre tiders representasjonstenkning også i våre dager. Men det må tilføyes at Gundersens prinsipp ikke varte så lenge, og at han etter hvert ble partimedlem.

Under Carl I. Hagens ledelse har imidlertid Fremskrittspartiet stilt minst like strenge krav til partidisiplin som andre partier. Hagen ville til og med gi partidisiplinen en forankring i Grunnloven, med følgende utgangspunkt:

det er en mangel ved dagens valgsystem ved at det på den ene side hevdes at representantene er personlig valgt, mens det i det praktiske og virkelige liv er slik at de er partivalgt, og da under den forutsetning at de skal representere partienes politikk, nedfelt i partienes programmer, samt følge partienes interne vedtekts­ eller reglementsfestede beslutningssystemer.13

Når en stortingsrepresentant skifter parti i løpet av valgperioden, vil hans eller hennes velgere oppleve at deres stemme blir overført til et konkurrerende parti - og ha god grunn til å føle seg lurt. Hagen ville derfor grunnlovfeste at "et Medlem indvalgt paa en Liste utgaaet af et politisk Parti trer ud af Storthinget naar Medlemskapet i dette Parti eller dette Partis Storthingsgruppe bringes til Ophør."14 Hagens forslag fikk imidlertid ingen støtte fra andre partier. Også hans eget parti var delt i saken.

I de siste årene har individualistisk kritikk av partivesenet i Norge ikke kommet fra høyre fløy, men fra representanter for venstresiden. Både Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland og SVs tidligere leder Erik Solheim har framholdt at industrisamfunnets partivesen ikke er tilpasset dagens informasjonssamfunn.15 Begge presenterte tanker om hvordan partiene må omorganiseres, for å komme i takt med tidsånden. Begge hevdet at partier er nødvendige deler av demokratiet, og at reformer er nødvendige for at partiene skal kunne overleve. Slik sett - ville de si - er det ikke tale om anti-parti-stemninger. Likevel er den individualistiske kritikken, og særlig Solheims, svært vidtgående. Om Solheim talte for en reform eller en avskaffelse av partivesenet, er i grunnen ikke stort annet enn et definisjonsspørsmål.

En form for individualisering som Solheim og Jagland gikk inn for, var å gi velgerne innflytelse på personvalget ved stortingsvalg - slik Valglovutvalget siden har foreslått.16 For Solheims vedkommende var dette forankret i en tro på at politiske valg ikke dreier seg om sak, men om person: "Tillit kan aldri være abstrakt, til ideer, programmer eller organisasjoner. I sin innerste kjerne handler politikk om tillit til personer".17 Denne beskrivelsen får imidlertid liten støtte fra valgforskningen.18 Vi kan trolig slå fast at enkelte politikere har en overdreven tro på enkeltpolitikerens betydning. Dette skyldes neppe bare et overdrevent selvbilde; troen på individets betydning hviler nok også på medienes fokus på enkeltpersoner.

Dessuten ønsket både Jagland og Solheim reformer i det partiinterne demokratiets virkemåte - en overgang fra indirekte til direkte demokrati. I det indirekte demokratiet blir det for lang vei fra det enkelte medlem til de organene der beslutningene tas, var tanken. Flere norske partier - særlig Arbeiderpartiet, SV og Venstre - har diskutert uravstemninger om både ledervalg og politiske spørsmål, inspirert av tilsvarende reformer i andre europeiske land.19 Men selv om Solheim gikk inn for uravstemninger, beskrev han samtidig medlemsdemokratiets umulighet:

Medlemsdemokratiets store paradoks er at hvis partiet fører den politikken medlemmene ønsker, kan ikke partiet oppnå framgang. " Men dermed blir partiet uin­teressant også for medlemmene. Det har ikke noen hensikt å være medlem av et parti hvis du ikke har innflytelse på politikken. " Den logiske konklusjonen på den utviklingen vi er inne i, er at partiene i framtida organiseres som stiftelser. I så fall vil demokratiet i sin helhet utspille seg i mediene, ikke gjennom intern partide­batt.20

Å hevde at medlemsdemokrati vil skade partiet, og samtidig gå inn for å gi medlemmene mer direkte innflytelse, synes ikke umiddelbart særlig konsistent.

Et mangfold av anti-parti-argumenter er satt fram gjennom tidene. Vi kan likevel skille ut to hovedstrømmer i argumentasjonen. Prinsippet om partirepresentasjon er blitt utfordret av to konkurrerende representasjonsprinsipper. Dels hevdes det at partiene representerer særinteresser eller fraksjoner - altså en motsetning til helheten. Denne kritikken fra partivesenets barndom lever videre i form av tanken om "deliberativ politikk", der det hevdes at partienes kamp om stemmer gjør det vanskelig for politikerne å sette seg ned og diskutere seg fram til gode løsninger.21 På den annen side hevdes det at partiene stiller seg i veien for individets frie vilje, altså en motsetning til individet. Disse to strømmene kan likevel ofte løpe sammen. Da blir argumentet at enkeltmennesket bare kan arbeide for nasjonens interesser, når det er frigjort fra partienes bånd.

Helter og skurker i lokalpolitikken

Disse to hovedstrømmene i partikritikken finnes også i debatten om de lokale partiene. I likhet med rikspartiene, blir lokallagene betraktet som en trussel mot individualiteten. Men når lokale partier settes opp mot helheten, er det ikke tale om nasjonens interesser - men om lokalsamfunnets. Hensynet til det individuelle og det lokale har fått ulike uttrykk i lokalpolitikken, henholdsvis i ønsket om mer personvalg og i ulike lokale lister. Men også på lokalplanet kan disse to strømmene gå sammen: bare befridd fra partibindinger kan enkeltmennesket arbeide for det gode lokalsamfunn. I den lokalpolitiske partikritikken får partiene dermed en dobbelt skurkerolle. Ikke bare trer partiene standpunktpakker ned over hodene på medborgerne; det er dessuten tale om nasjonale programmer som ikke passer inn i lokalsamfunnet. Lokale lister beskriver rikspolitiske partiskiller som hindre for en felles "dugnadsinnsats" for et bedre lokalsamfunn.22

Partienes rolle i lokalpolitikken ble viet mye oppmerksomhet i 1960-tallets valgforskning.23 Med valgstatistikk fra hele 1900tallet, viste valgforskerne hvordan de landsomfattende partiene etter hvert kom til å dominere kommunepolitikken. Flertallsvalg ble skjøvet til side til fordel for listevalg. Upolitiske lister måtte vike for partilister. I disse arbeidene spilte partiene imidlertid helterollen - i hvert fall hvis høy valgdeltakelse er målet. For Rokkan, Valen og Hjellum bidro partipolitiseringen til politisk mobilisering. For det første kan partipolitisering øke velgernes motivasjon for å delta, ved å framheve forskjellen mellom de lokale kandidatene. Jo større forskjellen mellom alternativene er i velgernes øyne, dess større grunn til å bruke stemmeretten. For det andre fører partipolitisering til større innsats for å mobilisere velgerne. Partipolitisering gir de lokale kandidatene et sterkere organisasjonsapparat. Med landskontorets ressurser i ryggen kan lokale politikere drive en mer effektiv valgkamp. I nyere valgforskning er dette perspektivet ført videre av Tor Bjørklund.24 For Bjørklund spiller partiene fortsatt en slags helterolle - men de spiller ikke lenger rollen særlig godt. Det er heller tale om en gammel og utslitt helt, som er i ferd med å ri inn i solnedgangen. Svekkelsen av partiene som mobiliseringsagenter bidrar til å forklare den synkende valgdeltakelsen.

Noen forskere, politikere og lokalsamfunnsforkjempere betrakter partiene ikke bare som en mislykket helt, men snarere som selve skurken i dramaet. Når partiene får skurkerollen, er det ikke uten grunn. Lokale partiers handlinger kan underminere partistyrets legitimitet. En del kommuner framstår som "ettpartikommuner". Der ser beslutninger ut til å bli truffet i en indre krets i flertallspartiet, mens verken opposisjonen

eller medborgerne opplever at deres argumenter blir hørt. I andre kommuner er problemet så å si det motsatte: partier som i valgkampen framsto som hovedmotstandere, inngår allianser når vervene skal fordeles etter valget. Lokale partilag kan framstå som lukkede miljøer, der medlemmene kommer fra et ganske snevert sosialt og kulturelt miljø. Viljen og evnen til å åpne partiets dører for nye grupper er ikke alltid særlig sterk. Og slik medlemsjukset i politiske ungdomsorganisasjoner har vist, finnes kritikkverdige forhold både i lokale partiers virkemåte og i forholdet mellom partilag og kommune. Min hensikt er derfor ikke å romantisere partiene og deres innsats i lokaldemokratiet, men å peke på betenkelige sider ved en "avpartifisering" av lokalpolitikken - som etter mitt skjønn vil skape flere problemer enn den løser.

Audun Skares artikkel "Jo mer lokalpolitikk, dess mindre partipolitikk" er et sentralt bidrag til den nyere forskningen om koblingen mellom parti og lokalpolitikk, og har fått mye oppmerksomhet i kommuneforskningen.25 Skares utgangspunkt var en observasjon: det er et misforhold mellom konfliktlinjene i lokale spørsmål og konfliktlinjene partiene imellom. Partienes verdigrunnlag blir gjerne mindre relevant i kommunepolitikken, og særlig når lokaliseringsspørsmål preger den lokalpolitiske dagsordenen. Denne observasjonen kan imidlertid tolkes på flere måter. Hvis partiene er irrelevante i kommunepolitikken, ville en for så vidt logisk konsekvens være å erstatte dem med lokale lister eller individbasert representasjon. For eksempel bruker Harald Baldersheim lokalpolitikkens uklare partiskiller som argument for å gi personvalget større betydning ved lokalvalget, og utvide forsøket med direkte ordførervalg.26

Skares hensikt var imidlertid den stikk motsatte: å advare mot en synliggjøring av lokalpolitikken i dens nåværende form. Hos ham inntok partiene helterollen, og artikkelen var skrevet ut fra et normativt engasjement for partier og for demokrati gjennom partier. For Skare var rikspartienes dominans i lokalvalgkampen ikke nødvendigvis et dødskyss for de lokale partiene, men snarere en form for kunstig åndedrett. Videre fryktet han at en "avpartifisering" av lokalpolitikken ville føre med seg lavere deltakelse, og ikke minst større skjevheter i deltakelsen.

La meg spissformulere argumentet ytterligere: riksdominansen kan også gi kunstig åndedrett til selve lokaldemokratiet. Hvis de nasjonale partiene trakk seg tilbake fra lokalpolitikken, ville utfallet ikke nødvendigvis bli et blomstrende lokalt engasjement. Tvert imot kan det være fare for at lokalpolitikkens ubetydelighet og manglende evne til å engasjere ville bli synlig for all verden.

Den fallende valgdeltakelsen

Myndighetene har prøvd ut en rekke tiltak for å øke deltakelsen i lokalvalgene - foreløpig med lite hell. I disse tiltakene ligger imidlertid motstridende syn på partienes rolle. Et virkemiddel har vært kommunal omorganisering for å gjøre skillelinjene mellom partiene mer tydelige. I tråd med Skares advarsel er partienes utydelighet oppfattet som et problem: lokalpolitikken har blitt for lokal. Innføringen av parlamentarisme i Oslo og Bergen er det klareste eksemplet på omorganisering, men også innenfor formannskapsmodellen finnes variasjoner. En del kommuner har erstattet "hovedutvalgsmodellen" med en "komitemodell", der formannskapets rolle er tonet ned. Tanken var å tydeliggjøre skillet mellom opposisjon og posisjon. Slik skal velgerne lettere holde partiene ansvarlige. Hans-Erik Ringkjøbs studie av fire kommuner tyder likevel på at omorganiseringen - som uansett ikke er særlig radikal - har liten betydning for partipolitiske konfliktlinjer i kommunen.27

Mens innføring av komitemodellen skulle partipolitisere kommunene, peker andre reformer i stikk motsatt retning. Her er det klareste eksemplet prøveordningen med direkte valg av ordfører, som ble brukt i 20 kommuner ved valget høsten 1999. Initiativet kom fra daværende politisk rådgiver i Kommunal og regionaldepartementet, Eva Lian (Sp). Målet var å øke valgdeltakelsen, og dessuten skape engasjement og deltakelse i lokalpolitikken utenom valgkampen. Gjennom direktevalg skulle det lokale komme i fokus, på bekostning av rikspolitikk og rikspolitikere:

Direktevalg kan muligens føre til større interesse for den som blir valgt til ordfører og for de sakene vedkommende fokuserer på. Dette kan igjen være en spore til at inn­ byggerne selv aktiviserer seg, enten det dreier seg om å gå aktivt inn i partiarbeid, eller å la seg nominere til kommunestyre, eller la seg velge til andre folkevalgte organ. Det kan også handle om å la seg inspirere av en politisk leder som stiller til valg og som gjennom direktevalg kanskje kan få fram budskapet i politikken bedre enn gjennom en ordinær kommunevalg­ kamp ". Fra undersøkelser vet vi at vel­ gerne ofte har problemer med å skille par­tier og politiske alternativer. Sterkere fokus på ordførerkandidaten gir faktisk vedkommende en utmerket mulighet til å fremheve sitt partis politikk.28

Med andre ord var det direkte ordførervalget et forsøk på å forene parti og personvalg. Å forene disse hensynene er imidlertid ikke lett. Det kan umiddelbart virke lite overbevisende, når hensynet til partiene og deres politikk brukes for å begrunne en ordning der personene framheves på bekostning av partiene. Muligens var tanken at personene i dagens individorienterte samfunn kan framheve partienes politikk bedre enn partiene kan selv.

Nå kan vi slå fast at resultatene på kort sikt ikke var i tråd med forventningene. Deltakelsen gikk ned omtrent like mye i forsøkskommunene og i andre kommuner på samme størrelse. Dessuten var deltakelsen ved ordførervalget lavere enn ved kommunestyrevalget.29

Går vi tilbake til Audun Skares advarsel, burde dette utfallet ikke komme overraskende. Selv om det utvilsomt er store problemer knyttet til dagens partibaserte lokaldemokrati, er ikke nødvendigvis alternativene særlig bedre. Gode grunner for direkte ordførervalg finnes, men økt deltakelse er ikke blant dem. Det er vanskelig å se hvordan en overgang fra partibaserte til personbaserte lokalvalg skulle fremme valgdeltakelsen og det lokalpolitiske engasjementet. For det første kan velgerne alltid stille partiene til ansvar for sine handlinger, mens dette ikke alltid gjelder enkeltpolitikere. Partier består, personer kommer og går. For det andre: at rikspartienes navn står øverst på listene ved kommunevalg, gjør valget langt enklere for mange velgere. De fleste greier å holde seg noenlunde orientert om hva de politiske partiene står for, ut fra rikspolitikernes opptreden i nasjonale medier. Å vite hva de enkelte lokalpolitikerne mener om ulike saker krever langt større innsats og kunnskaper. Som Skare trakk fram, vil en økt personorientering i valgkampen dermed kunne øke deltakelsesforskjeller mellom politisk ressurssterke og ressurssvake.

Riktignok er mange sterkt engasjert i lokalpolitikken, og følger med i hva lokalpolitikerne gjør. Ved kommunevalg stemmer mange ut fra lokale saker og personer på lista. Men det er også mange som ikke har noe brennende engasjement i saker som salg av kraftselskap, økning av kloakkavgift og plassering av omsorgsboliger. Rikspolitiske faktorer eller generell partitillit er også avgjørende for en betydelig velgergruppe, som risikerer å bli politisk hjemløs ved en "avpartifisering" av lokalpolitikken.30

Hva så med de mange velgerne som tross alt er opptatt av personvalget? Vil ikke en økt personfokusering få opp deltakelsen i denne gruppa? Svaret er trolig nei. De mest aktive brukerne av muligheten til å rette på valglistene ved kommunevalg, er de som allerede er integrert i kommunalpolitikken.31 Listeretting ser med andre ord ut til å fungere som en tilleggsarena for de mest engasjerte - som stemmer uansett. Dermed vil en personvalgkamp ha problemer med å mobilisere nye velgere.

Det stigende utdanningsnivået i befolkningen, og bedre tilgang til informasjon om kommunen og dens politikere (for eksempel gjennom Internett), brukes som argument for å svekke partienes rolle. Blir folk mer kunnskapsrike og kompetente, trenger de ikke lenger partiet som veiviser.32 De kan orientere seg om kandidatenes standpunkter på egen hånd. Dette argumentet er neppe holdbart. For det første har svært mange verken tid eller lyst til å fordype seg i kommunepolitikken, selv om de har gode muligheter til det. For det andre er det ikke de kunnskapsrike og kompetente som gir sin tilslutning til anti-parti-argumenter. Et paradoks trer fram: de politisk kompetente har minst bruk for partiene for å orientere seg i det po-

litiske landskapet, men har likevel den mest positive innstillingen til lokalpartiene. Videre er det de eldre og lavt utdannede som i størst grad uttrykker mistillit til partiene, på så vel lokalt som nasjonalt plan. Anti-parti-stemninger kan ikke forstås som de politisk engasjertes protest mot et overflødig mellomledd mellom representant og velger - selv om vi heller ikke entydig kan tolke partiskepsis som et utslag av generell politikerforakt blant de politisk fremmedgjorte.33

Bare forholdsvis små kommuner, der mange kjenner kandidatene personlig, deltok i forsøket med direkte ordførervalg. I større kommuner er kandidatene mer anonyme for velgerne. Ifølge Baldersheim er behovet for personfokusering derfor større.34 Etter mitt skjønn er dette å snu problemstillingen på hodet. Nettopp fordi kandidatene er såpass anonyme, er det grunn til å vokte seg for personvalgkamp. I små kommuner har mange velgere personlig kjennskap til kandidatene. I storbyene får partienes ordførerkandidater en del oppmerksomhet i de riksdekkende mediene. I mellomstore kommuner blir det straks vanskeligere for velgerne å orientere seg om hva enkeltpolitikere mener. At "alle kjenner alle" i småkommuner, er for øvrig en sannhet med modifikasjoner. For innflyttere er partimerkelappen bortimot uunnværlig for å orientere seg i det lokalpolitiske landskapet. Modalen i Hordaland - kommunen som de rikspolitiske partiene aldri greide å erobre, og der kommunevalget er et reint personvalg - er kanskje lokalsamfunnsforkjempernes drøm. Men for en innflytter som skal avgi stemme, fortoner det seg ikke særlig enkelt.

Rekruttering til lokale verv

Undersøkelser har vist at mange velgere sier at de godt kan tenke seg å ta på seg verv i lokalsamfunnet, men at mange av disse ikke vil knytte seg til noe parti. Partiene "oppfattes som en hindring" og kan "fungere som en sperre for deltakelse i lokalpolitikken".35 Disse undersøkelsene peker utvilsomt på et reelt problem. Mange er skeptiske til å binde seg til et parti. Partienes rekrutteringsarbeid fungerer heller ikke godt nok.

Vi kan likevel spørre hva de praktiske implikasjonene av disse forskningsresultatene bør være. Når partiene omtales som hindringer, sperrer og propper i systemet, vil en for så vidt logisk konsekvens være å fjerne denne proppen fra lokalpolitikken. Kommuneforskeres konklusjoner kan legitimere en svekkelse av partiene til fordel for lokale lister eller individbasert representasjon - selv om dette ikke nødvendigvis er forskernes hensikt. Politisk rekruttering krever imidlertid en form for organisasjonsapparat. Og det er partiene som står for en organisatorisk kontinuitet, med et apparat som når ut til mulige kandidater til lokale verv. Jeg tviler på at de partiskeptiske velgerne ville ha strømmet til rådhuset for å registrere seg som uavhengige kandidater, hvis bare partiene ble borte. En eller annen organisasjon må ta seg av rekrutteringen. Det er lett å si at partiene ikke fyller denne rollen godt, men vanskelig å peke på organisasjonsformer som ville gjort det bedre.

Lokale lister er selvsagt et alternativ. Mange av innvendingene mot personbasert politikk kan ikke rettes mot by og bygdelistene. I mange kommuner gjør disse listene en betydelig innsats, dels ved å ta opp saker som ikke fanges opp av de lokale partiene, dels ved å bidra til å bryte ned lokale "ettpartikommuner". Lokale lister kan skape liv i et stivnet partisystem, og slik bidra til å mobilisere velgere. På den annen side uttrykker mange nyere lokale lister protest i en enkelt sak, som trafikk og nærmiljøspørsmål. Noen slike lister vil ha problemer med å kunne mobilisere på lengre sikt, etter at saken er avgjort - enten saken er tapt eller vunnet. Dermed kan de i mindre grad representere organisatorisk kontinuitet. Mangfoldet i lokale lister er likevel stort. Mange lokale lister utgjør et stabilt element i sin kommunes partisystem, og fungerer på mange måter akkurat som rikspartienes lokallag. En av partienes viktigste roller kan de lokale listene likevel ikke fylle: å være et bindeledd mellom lokalt og sentralt nivå.

Skitt i Norge, leve Toten!

Lokaldemokratiforskningen har vært rettet inn mot forutsetningene for det gode lokal-

samfunnet og det gode lokaldemokratiet. Men i sin prisverdige streben etter det gode lokaldemokrati, overser lokaldemokratiets talsmenn ofte det nasjonale demokratiet - der de viktigste beslutningene tross alt treffes. Det kan synes urimelig å kritisere kommuneforskere for å konsentrere seg om kommunepolitikk. På den annen side er det, etter mitt skjønn, problematisk å se bort fra nasjonale ringvirkninger av lokale endringer, slik lokaldemokratiforskere gjerne gjør.36 Lokalsamfunnsperspektivet framstår dermed som en tanke sneversynt. For å bruke et nytt Bjørnson-sitat: som en nyere utgave av parolen "Skitt i Norge, leve Toten".

Partiene er organisasjoner som fungerer på tvers av styringsnivåene. En endring på ett nivå får lett konsekvenser for et annet. Spørsmålet om hva som ville skje med de nasjonale partiene - og det nasjonale demokratiet - dersom partienes stilling i kommunepolitikken ble svakere, var et hovedpoeng for Audun Skare:

En debatt om endringer i lokaldemokra­tiet må ta høyde for hvilke implikasjoner slike endringer kan ha for vårt nasjonale demokrati. Det normative spørsmålet er da om den lokaldemokratiske gevinsten ved økt synliggjøring av lokalpolitikken alene, mer enn utlignes av kostnader på andre områder.37

Lokalpolitisk innsats veier tungt når partiene rekrutterer sine rikspolitikere. De fleste norske stortingsrepresentanter har erfaring fra kommunestyrer. Representantenes kommunalpolitiske bakgrunn er imidlertid noe svekket.38 Dette gjenspeiler trolig bare at flere yngre folk og kvinner velges inn. Og det store flertallet av parlamentarikere har fortsatt kommunalpolitisk erfaring.

Men selv om det hittil er liten grunn til bekymring, er mitt poeng at en svekkelse av partienes rolle i kommunepolitikken ville få uønskede bivirkninger. Stortingets rekrutteringsgrunnlag måtte nødvendigvis bli et annet. De nasjonale partiene kunne få et (enda) sterkere elitepreg, der kravet til lokalpolitisk erfaring ble avløst av ønsket om medietekke og kjendis-status. Det er tvilsomt om dette ville tjene det nasjonale demokratiet. Kommunalpolitisk erfaring gir stortingsrepresentantene verdifull innsikt i hva som skjer når nasjonale politiske mål skal iverksettes på lokalt nivå.

Mister partiene sin forankring i lokalsamfunnene, øker faren for en svekkelse av det politiske systemets legitimitet og en økende avstand mellom velgere og valgte. De riksdekkende partiene gir kommunenes innbyggere en kanal inn til nasjonale beslutninger. Kommunepolitikere fra partiene kan - i motsetning til bygdelistenes folk - legge press på sine partifeller i Stortinget, og slik tale kommunens sak. For oss velgere kan det også være vanskelig å opprettholde noen tillit til de politiske partiene - og dermed det nasjonale politiske systemet - hvis vi bare kjenner dem gjennom partiledernes innsats i TVdebatter. Hvis derimot fjernsynsbildet av de nasjonale partiene blir supplert ved at vi kjenner naboer, kolleger, venner og slektninger som er partimedlemmer, blir inntrykket av partiene mer nyansert. Et forbehold må nevnes: slett ikke alle lokale partipolitikere opptrer slik at tilliten til deres parti øker. Men uansett gjør partienes lokale forankring det mulig å opprettholde en viss grad av kontakt mellom de styrende og de styrte.

Forskning om frivillige organisasjoner beskriver også en løsere kobling mellom det lokale og det sentrale nivået. Nasjonale, medlemsbaserte organisasjoner taper terreng. På lokalt plan blir nærmiljø og velforeninger - uten nasjonal overbygning - viktigere, mens ikke-demokratiske organisasjoner - det vil si stiftelsesmodellen - trer fram på den nasjonale arenaen. Wollebæk, Selle og Lorentzen peker på problematiske sider ved denne utviklingen - og ved stimulering av reint lokale organisasjoner:

Når man nå fokuserer sterkt på høy aktivitet på det lokale nivået uten å ta hensyn til vertikale strukturer, kan det på den ene siden styrke sosiale tiltak lokalt. Det kan sette organisasjonene bedre i stand til å skape sosial integrasjon i lokalsamfun­nene, i hvert fall for de som blir inkludert i slike fellesskap. ... men samtidig betyr det at mange av de aktive er frakoblet poli­tiske prosesser på nasjonalt (og interna­sjonalt) nivå; der de viktigste beslutnin­gene blir fattet, som i stor grad legger rammene for det lokale arbeidet.39

Parallellen til partiutviklingen bør være klar. De nasjonale partiene står i fare for å nærme seg stiftelsesmodellen, som Erik Solheim utropte til framtidas partimodell. Og lokale partilag er slett ikke alltid i stand til å fange opp det lokale engasjementet. Men spørsmålet er om vi ikke burde forsøke å aktivt motvirke en slik kløft mellom det lokale og nasjonale engasjementet, i stedet for å oppmuntre til en "lokalisering" av lokalpolitikken.

Aktivisering og lokal orientering

Ved hvert kommunevalg uttrykkes mye og høylydt bekymring fra kommunene, Kommunaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund. Dels klages det over fallende valgdeltakelse, dels klages det over rikspolitikernes dominans. For å løse problemene settes forskjellige forsøksordninger i gang. En kan av og til få inntrykk av at de ansvarlige myndigheter ikke har noen særlig sterk formening om hvilken effekt forsøkene vil få, men prøver ut diverse tiltak i håp om at i hvert fall noen av dem vil virke. Muligens kunne klagesangen over lokaldemokratiets krise nå en større grad av realisme, dersom mulige målkonflikter kom klarere fram. I en kommunitær "kommunalideologi" står både lokalsamfunnsorientering og aktiv deltakelse sentralt. Men det er slett ikke sikkert at det er mulig å øke deltakelsen og engasjementet, samtidig som man gir lokalvalgkampen et mer genuint lokalt preg. Det virker for eksempel ikke særlig gjennomtenkt, når Kommunenes Sentralforbund ønsker å øke valgdeltakelsen ved å både gjøre forskjellene mellom partiene tydeligere og gi lokalvalgkampen et mer lokalt preg.40

De to mest ytterliggående reformforslagene kan illustrere avveiningen.41 Å slå sammen valgdagene for stortings-, fylkestings og kommunestyrevalg ville ganske sikkert få opp deltakelsen i lokalvalget, mens det lokale elementet ville komme enda sterkere i bakgrunnen. Å holde kommunevalg på forskjellige tidspunkter i ulike kommuner ville derimot sette det genuint lokale i fokus. Men da er det grunn til å frykte for valgdeltakelsen - og for større skjevheter i valgdeltakelsen. Faren er kanskje ikke bare lav valgdeltakelse i seg selv, men at deltakelsen blir begrenset til en stadig snevrere krets av engasjerte folk. Grupper som er mindre integrert i det lokalpolitiske systemet, som ungdom og innflyttere, faller lett utenfor. Riktignok gir de mange lokalavisene rikelig kunnskap om lokal politikk. Men vi må innse at det også finnes velgere som bruker VG og TV 2 som sine viktigste informasjonskilder.

Det er ikke vanskelig å finne feil og mangler ved dagens partibaserte representasjon. Men partikritikerne har ikke overbevist meg om at alternativene ville fungere bedre. Selv om informasjonssamfunnets tidsånd nok kan være individualistisk, er det ikke sikkert at en individualisert politikk ville fremme målet om demokratisk politisk deltakelse. Vi kan, som den britiske statsviteren Patrick Seyd, snu argumentet på hodet og bekymre oss for at isolerte enkeltmennesker blir prisgitt mektige eliter. I et individualisert samfunn kan behovet for et bindeledd mellom folk og elite være større enn noensinne.42

Nå fungerer partiene slett ikke alltid på denne måten. Og det kan godt tenkes at andre organisasjonsformer kunne fungere bedre som bindeledd innenfor lokalsamfunnet. Men det er vanskelig å peke på alternativer som både kan ivareta hensynet til oppgaver i lokalsamfunnet, og samtidig bidra med et bindeledd til det nasjonale politiske systemet. Derfor burde utfordringen være å forbedre partienes virkemåte i lokalpolitikken, heller enn å svekke partiene. Det kan være - slik det svenske Demokratirådet konkluderer - at "demokrati utan partier skulle förr eller senare upphäva sig själv".43

Noter

1 Tidligere versjoner er presentert på Nasjonal fagkonferanse i statsvitenskap, Tromsø, 10.- 12.1.2000 og på Institutt for samfunnsforsknings politikk og demokratiseminar 1.2.2000. Takk til konferanse og seminardeltakerne samt Morten Øgård og Hans-Erik Ringkjøb for nyttige innspill.

2 Knut Heidar, "The Polymorphic Nature of Party Membership", European Journal of Political Research 25: 61-86, 1994; Jon Helge Lesjø, "'Folk har det pinadø for godt!' Om deltakelsesproblemer i partilag og lokalpolitikk", i A. Offerdal og J. Aars (red.): Lokaldemokratiet: Status og utfordringer, Oslo: Kommuneforlaget, 2000; Hans-Erik Ringkjøb og Audun Offerdal, Partimedlemsundersøkinga i Telemark

1997: Sluttrapport, SEFOS-notat 156/1998, Bergen: SEFOS, 1998.

3 Bergens Tidende 8.7.1993.

4 Ringkjøb og Offerdal 1998.

5 Se f.eks. Tydals ordfører Erling Lyngen (Bygdelista) i Klassekampen 26.5.1995.

6 Denne gjennomgangen bygger på Jens A. Christophersen, Representant og velger, Oslo: Universitetsforlaget, 1969; Giovanni Sartori, Parties and Party Systems, Cambridge: Cambridge University Press, 1976; Piero Ignazi, "The Intellectual Basis of Right-Wing Anti-Partyism", European Journal of Political Research 29: 279-96, 1996.

7 Fra Thoughts on the Cause of the Present Dis­content (1770). Sitert fra Sartori 1976, s. 9.

8 Ibid. Sitert fra Sartori 1976, s. 10.

9 Sitert fra Christophersen 1969, s. 53.

10 Richard Katz og Peter Mair, "Changing Models of Party Organization and Party Democracy: The Emergence of the Cartel Party", Party Politics 1: 5-28, 1995.

11 Hans Daalder, "A Crisis of Party?", Scandinavian Political Studies 15: 269-88, 1992; Susan E. Scarrow, "Politicians against Parties: Anti-Party Arguments as Weapons for Change in Germany", European Journal of Political Research 29: 297-317, 1996.

12 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 9.1.1989.

13 Innst. S. nr. 22, Stortingsforhandlinger 1999- 2000.

14 Dok. nr. 12: 6, Stortingsforhandlinger 1995-96.

15 Erik Solheim, Nærmere, Oslo: Millennium, 1999, s. 426-36; Thorbjørn Jagland, "Snu pyramidene", Dagbladet, 29.9.1999.

16 NOU 2001:3, Velgere, valgordning, valgte. Innstilling fra Valglovutvalget, kap. 8.

17 Solheim 1999, s. 9.

18 Se f.eks. Bernt Aardal og Henrik Oscarsson, "The Myth of Increasing Personalization of Politics". Paper til The Annual Meeting of the American Political Science Association, Washington DC, 31.8.-3.9.2000.

19 Knut Heidar og Jo Saglie, "Predestined Parties? Organizational Change in Norwegian Political Parties", Party Politics 9, 2003 (kommer).

20 Solheim 1999, s. 427-8.

21 Se f.eks. Jarle Weigård, "Representasjon og rasjonalitet. Deliberasjon og aggregering som politiske koordineringsprinsipper", i E.O. Eriksen (red.): Deliberativ politikk, Oslo: Tano, 1995.

22 Mona Strand, Engasjement i lokale lister: Pro­testatferd eller ønske om lokalpolitisk fornyel­se? Hovedfagsoppgave. Oslo: Institutt for statsvitenskap, UiO, 2000.

23 Stein Rokkan og Henry Valen, "The Mobilization of the Periphery", Acta Sociologica 6: 111- 58, 1962; Torstein Hjellum, Partiene i lokalpoli­tikken, Oslo: Gyldendal, 1967.

24 Tor Bjørklund, Et lokalvalg i perspektiv, Oslo: Tano Aschehoug, 1999, kap. 9.

25 Audun Skare, "Jo mer lokalpolitikk, dess mindre partipolitikk. Om partienes rolle i lokalpolitikken", Norsk Statsvitenskapelig Tids­skrift 12: 239-68, 1996.

26 Harald Baldersheim, "Kommunal fristilling: Subsidiaritet på norsk", i T. Grønlie og P. Selle (red.): Ein stat? Fristillingas fire ansikt, Oslo: Det Norske Samlaget, 1998, s. 137. Se også Aftenposten 16.9.1999.

27 Hans-Erik Ringkjøb, "Partipolitiske skiljeliner i norsk lokalpolitikk", i O. Bukve og A. Offerdal (red.): Den nye kommunen, Oslo: Det Norske Samlaget, 2002.

28 Eva Lian, "Direkte valg av ordfører", foredrag 9.3.1999.

29 Helge O. Larsen, "Direkte valg av ordfører - et virkemiddel for økt valgdeltakelse?", i B. Aardal (red.): Valgdeltakelse og lokaldemokrati, Oslo: Kommuneforlaget, 2002.

30 Bjørklund 1999, s. 33.

31 Bjørklund 1999, s. 262-5.

32 Se f.eks. Russell Dalton, Citizen Politics (2. utg.), Chatham, NJ: Chatham House, 1996, kap. 9.

33 Per Arnt Pettersen og Lawrence E. Rose, "Det lokale selvstyrets omdømme - opphav og betydning", i A. Offerdal og J. Aars (red.): Lokal­demokratiet: Status og utfordringer, Oslo: Kommuneforlaget, 2000, s. 33-5; Bernt Aardal, "Politikerforakt og politisk mistillit", i B. Aardal m.fl.: Velgere i 90-årene, Oslo: NKS-Forlaget, 1999, s. 179-84; Jo Saglie, "Partienes rolle i lokalpolitikken", i B. Aardal (red.): Valgdeltakelse og lokaldemokrati, Oslo: Kommuneforlaget, 2002, s. 184-91.

34 Baldersheim 1998, s. 137.

35 Giske Eide og Knut Rasmussen, Politiske parti­er som bindeledd i lokalpolitikken, LOS-senter notat 9404, Bergen: LOS-senteret, 1994, s. 36; Hans-Erik Ringkjøb, "Tar partiene representativitet på alvor?", i A. Offerdal og J. Aars (red.): Lokaldemokratiet: Status og utfordrin­ger, Oslo: Kommuneforlaget, 2000, s. 128.

36 Unntak finnes selvsagt, f.eks. Tore Hansen, Sissel Hovik og Jan Erling Klausen, Stortinget som lokalpolitisk aktør, NIBRs Pluss-serie 32000, Oslo: NIBR.

37 Skare 1996, s. 241.

38 Hansen m.fl. 2000, kap. 3.

39 Dag Wollebæk, Per Selle og Håkon Lorentzen, Frivillig innsats, Bergen: Fagbokforlaget, 2000, s. 254-5.

40 "Hjemmesitterundersøkelsen 1999". Tallgrunnlag framlagt på pressekonferanse 30.9. 1999.

41 NOU 2001: 3, s. 121-4; Hilmar Rommetvedt, "Kommune og fylkestingsvalg - lokalvalg eller riksgallup?", i A. Offerdal og J. Aars (red.): Lokaldemokratiet: Status og utfordringer, Oslo: Kommuneforlaget, 2000.

42 Patrick Seyd, "In Praise of Party", Parliamentary Affairs 51: 198-208, 1998.

43 Olof Petersson, Gudmund Hernes, Sören Holmberg, Lise Togeby og Lena Wängnerud, Demokrati utan partier? Demokratirådets rap­port 2000, Stockholm: SNS, s. 117.