Det er lovlig sent, men ikke mindre oppløftende at Det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo nå har tatt initiativet til å opprette et studietilbud i retorikk.1 Hvordan det nye studietilbudet kommer til å se ut, og hvordan det vil profilere seg i forhold til de etablerte universitetsfagene, vet vi ennå ingenting om.

Det faktum at retorikken er i inngrep med så mange forskjellige fagdisipliner, har gitt faget en uklar status i mange etablerte akademiske institusjoner som setter sin ære i å hegne om forlengst oppgåtte grenser mellom fagene. Men i stedet for å stenge ute retorikkfaget som nødvendigvis må gå på tvers av etablerte faggrenser, kan det synes fordelaktig å inkludere det i våre institusjoner, dels fordi det vil kunne gi nye impulser til de ulike fagmiljøene, og dels fordi det vil kunne bli et incitament til samarbeidsprosjekter mellom fagmiljøene om å løse komplekse forskningsoppgaver.

Nettopp nå når dette studietilbudet blir satt i gang, er det nyttig å peke på hvilke fallgruver det er omgitt av, og drøfte hvilke teoritradisjoner det nye faget bør la seg inspirere av for å kunne styre klar av dem. Det er også på sin plass å vise ved noen analyseeksempler spennvidden i retorikkens gyldighetsområde. Jeg vil nærme meg temaet med noen innledende tanker om forholdet mellom språk og handling, tanker som forhåpentlig kan kaste lys over selve fenomenet retorikk.

Fra språk som "sjelens speil" til språk som handling

Vi er vant til å oppfatte språket som den viktigste kilden til informasjon om menneskets indre liv, og til å tolke språklige uttrykk som mer eller mindre direkte avspeilinger av psykiske tilstander og prosesser. Det er denne oppfatningen av språket lingvisten og filosofen Mikhail Bakhtin imøtegår i utsagnet:

A word is territory shared by both addresser and addressee, by the speaker and his interlocutor ... The immediate social situation and the broader social milieu wholly deter­mine - and determine from within, so

to speak - the structure of an utter­ance.

Utsagnet er hentet fra boka Marxism and the Philosophy of Language som Bakhtin utga på russisk i Leningrad i 1929-30 under pseudonymet Volosinov (Volosinov, 1973, s. 86), angivelig av politiske grunner.2 Slik går han inn for å dreie sosialpsykologiens interessefelt fra samtalepartnernes sjelsliv til deres ord, gester og handlinger. Ifølge Bakhtin/Volosinov er det en fåfengt målsetting for sosialpsykologien å ville avdekke holdningsmønstre hos individene med sikte på å skissere de effektene slike mønstre kan ha på deres ytre atferd. Det er samtalepartnernes utveksling av språktegn, eller, mer presist, den sosiale situasjonen samtalen inngår i, sammen med materielle forhold og regler for språkbruk, som bør være forskerens fokus - enten hun/han definerer seg som sosialpsykolog eller som språkfilosof.

For Bakhtin finnes det ingen tanke bakenfor språket, tvertimot kan språket betraktes som tankens medium ("vehicle"). Når vi taler høyt, kan vår tankeprosess så å si høres. Ikke desto mindre eksisterer det taus tenkning eller "indre monologer", der enkeltindividet fører en stille debatt med seg selv og veier "pro"og "kontra"-argumenter opp mot hverandre (Bakhtin 1998). Men premisset for våre indre monologer er at denne type tenkning lar seg observere i offentlige dialoger, slik at vi kan ta lærdom av dem. Det er da også de offentlige dialogene vi må vende oss mot hvis vi ønsker å studere tenkningen i funksjon.

La meg illustrere dette skifte av fokus med et lånt eksempel (Billig 1996): En uttalelse om at man er tilhenger av dødsstraff, er ikke bare en redegjørelse for den talendes standpunkt i saken. Det er heller ikke bare en uttalelse om hva vedkommende gir sin tilslutning til. Det innebærer samtidig å ta stilling imot meningsmotstanderne - slike som er tilhengere av å oppheve dødsstraffen. Ja, mer enn det: det innebærer å komme med motargumenter i debatten med dem. Når vi på denne måten gir uttrykk for vår oppfatning i en dialog, fremfører vi gjerne argumenter, dels for å rettferdiggjøre våre egne oppfatninger og dels for å imøtegå andres. Å formulere et standpunkt er således ensbetydende med å tilkjennegi at man er beredt til å argumentere i en kontroversiell sak.

Som eksemplet viser, må språklige tegn betraktes som fenomener i den ytre verden snarere enn i den menneskelige psyke. Hvis vi tar denne erkjennelsen på alvor, beveger vi oss inn i retorikkfagets territorium. Det å bestemme språktegnenes mening vil da forutsette at vi kontekstualiserer dem. Ethvert språklig utsagn vil måtte forstås som et produkt av den samtalesituasjonen det inngår i, og i siste instans som et ledd i den historiske strømmen eller kjeden av kommunikasjonshandlinger. Imidlertid er det territoriet vi da trer inn i så vidt at det samtidig fremstår som møtested for en rekke ulike fagdisipliner: Foruten fag som studerer menneskers kognitive og emosjonelle ressurser - fagene filosofi og psykologi er allerede nevnt - vil også fag som beskjeftiger seg med ulike former for samkvem mellom mennesker, inkludert sammenslutninger i samfunn og stater - jeg tenker på fag som sosialantropologi, sosiologi og statsvitenskap - med full rett kunne sies å beite på samme teig som retorikkfaget.

Retorikkens tre fallgruver

Jeg vil la dette anslaget danne bakgrunn for en beskrivelse av de tre fallgruvene som omgir det nye retorikkfaget:

1. At retorikken reduseres til en ren stillære, dvs. til en disiplin som er mer

opptatt av å få i stand en vellykket utforming av argumentasjonen enn av å finne de rette argumentene.

2. At retorikken fremstilles som sannhetens absolutte motpol.

3. At retorikkens kritikere reserverer for seg selv en verdifri posisjon hvorfra de kan utøve objektiv analyse av dialoger i det offentlige rom.

Vi har her å gjøre med ulike former for reduksjonisme:3 Den første handler om vårt forhold til språket, nærmere bestemt vår tilbøyelighet til å skjelne mellom form og innhold. Denne snevre retorikken blir gjerne betegnet som forskjøn­nelsesretorikk ("rhetoric of adornment"), og kontrastert med den mer komplette argumentasjonsretorikk ("argumentative rhetoric") (Billig 1996, s. 64).4 De to siste formene for reduksjonisme er snarere av epistemologisk og kunnskapssosiologisk karakter og handler om språket som middel til å erkjenne og beskrive virkeligheten. Oppfatningen av retorikken som sannhetens absolutte motpol lar seg spore tilbake til Platons oppgjør med sofistene i dialogen Gorgias. Og kritikere som mener at deres egen virksomhet er unndratt de vilkår som gjelder for all annen sosial praksis, må kunne sies å ligge under for det Pierre Bourdieu har omtalt som skolastisk villfarelse ("scholastic fallacy").5

Det er med andre ord viktig at det nye retorikkfaget fra første stund går inn for å utvikle en fagkritisk plattform, og det kan best skje ved at navlestrengen til fagets opphav blir bibeholdt. I det følgende vil jeg gjøre et forsøk på å gi en kortfattet oversikt over hvilke av fagets kulturhistoriske tradisjoner retorikken kan ha fordel av å forholde seg til. Fokus vil da være rettet mot resonnementer og begreper som kan komme til praktisk nytte når vi skal bruke retorikken i analysen av kulturelle uttrykk.

Antikkens retorikk

Som utdannet klassisk filolog er det naturlig for meg å trekke opp linjene til antikkens oppfatning av retorikk. Men i stedet for å presentere en inventarliste av det slaget man ofte møter i håndbøker om antikkens retorikk, vil jeg forsøke å formidle enkelte sentrale trekk ved denne opprinnelige teoretiseringen omkring begrepet retorikk.

Aristoteles etablerer i sine verker om retorikk, Retorikken og Topoi, et skille mellom dialektikk og retorikk. "Rhetoric is the counterpart of Dialectic", slik lyder første setning i Retorikken i engelsk oversettelse. For å illustrere hva dette skillet består i, låner jeg en metafor som er gjengitt flere steder i antikkens retorikkstudier (Cicero: Orator, 113, Quintilian: Institutes of Oratory, II, XX, 7, Sextus Empiricus: Against the Rhetoricians, II, 7). En av de stoiske filosofene i antikken, Zenon, knyttet neven mens han talte, og sa at logikken er nettopp som en knyttet neve; deretter løsnet han grepet, strakte hånden frem og sa at retorikken er som en åpen neve. Essensen i denne anekdoten er at retorikken har en åpenhet som man ikke finner i dialektikken, eller logikken, som vi kaller denne disiplinen i dag. Et logisk resonnement anvender strenge formalprinsipper som skal gjøre det mulig å trekke korrekte slutninger.

En mulig tolkning av Zenons illustrerende tale er at han ønsker å sette logikernes (dvs. filosofenes) rigorøse tenkning opp mot talernes (dvs. retorikernes) slappe resonnementer. Det ville være ensbetydende med å heve logikkens prestisje og samtidig fordømme retorikken som ulogisk. Det kunne også innebære at alle former for resonnement som ikke er logiske, er ulogiske. En erklært retoriker ville imidlertid reise innvendinger mot en slik tolkning og alt det den innebærer: retorikkens åpenhet er ikke en indikasjon på at den er mind-

reverdig, retorikken trenger nemlig ikke å bli vurdert ut fra logikkens målestokk i det hele tatt. Åpenhet er et vesenstrekk ved retorikken, ville vedkommende kunne hevde, og et nødvendig aspekt ved all praktisk argumentasjon.

Det er neppe kontroversielt å påstå at retorikken og logikken opererer innenfor ulike kontekster. Retorikken utspiller seg innen en sosial kontekst der begrunnelser og kritikk, argumenter og motargumenter støter sammen eller er på nippet til å gjøre det, og der det ikke synes å være noen ende på sammenstøtene. Derfor lar det seg heller ikke gjøre å avgjøre hva som er rett og hva som er galt; det finnes rom for å bestride ethvert standpunkt.

Noen slik kontekst bestående av begrunnelser og kritikk eksisterer ikke for det logiske resonnement. Hvis man ad deduktiv vei trekker en konklusjon på grunnlag av premissene i en syllogisme, f.eks.: 1. premiss: Alle menn er dødelige, 2. premiss: Sokrates er en mann, konklusjon: Sokrates er dødelig, vil man være forskånet for å bli involvert i en endeløs debatt mellom dem som tror på sjelens udødelighet og dem som ikke gjør det. Forutsatt at man anvender formallogikkens slutningsregler på en korrekt måte, vil en slik debatt neppe kunne oppstå.

Som nevnt definerte Aristoteles retorikken som dialektikkens motstykke, og later med det til å ha ment at den må anses som en avlegger eller en sidegren til dialektikken. I motsetning til Platon, som tegnet et overveiende negativt bilde av retorikerne og deres talekunst, beskrev han retorikkens slutningsform "enthymemet" som en forkortet syllogisme. Mens man i dialektikken fremsetter to premisser og avleder - med den knyttede neves logikk - en konklusjon, trekker man i retorikken slutninger på grunnlag av bare ett premiss. Det andre premisset er gjerne underforstått, det representerer en alminnelig akseptert sannhet som tilhørerne på dialogisk vis må supplere med (Vickers 1988, Fafner 1977). Det sier seg selv at "enthymemiske" slutninger som er basert på tilhørernes "common sense"-viten bare kan være sannsynlige; de kan aldri bli sikre, slik slutninger er når de er frembrakt ved hjelp av syllogismer. I Retorikken eksemplifiserer Aristoteles denne slutningsformen på følgende måte (1357a):

For å bevise at Dorieus har seiret i en konkurranseder premien er en krone på hodet, er det tilstrekkelig å siat han har seiret i De olympiske leker.Man behøver ikke å tilføye at premien i Deolympiske leker er en krone; alle vet det.

Selve den indre mekanismen i en syllogisme er ikke-kontroversiell, men overalt i syllogismens randsone trenger reelle drøftinger seg på. I den praktiske hverdag kan således valget av premisser være gjenstand for debatt, med den konsekvens at meningskampen til syvende og sist vil stå mellom to konkurrerende, men like gyldige, syllogismer. Slik vil syllogismen, når den anvendes i det praktiske liv, være omsluttet av "enthymemiske" slutninger, der begrunnende og og kritiske resonnementer avløser hverandre i det uendelige.

Nyretoriske initiativ

Det skulle gå mer enn 2000 år før denne teorien for alvor ble tatt opp igjen og revitalisert av to belgiske forskere, Ch. Perelman og L. Olbrechts-Tyteca. I La nouvelle rhétorique, som kom ut i 1958, henter de inspirasjon fra antikkens tekster og videreutvikler den aristoteliske argumentasjonsretorikken som er beskrevet ovenfor. De går i rette med den rådende tendens i Vestens filosofi til å

postulere at sannheten er en ("the unicity of truth"), dvs. at to motsatte standpunkter ikke kan være sanne på en gang. I mange juridiske, politiske og rettslige stridsspørsmål kan begge parter ha velbegrunnede og fornuftige momenter. I en senere fremstilling av nyretorikken resonnerer Perelman slik (1979, s. 113):

Between the two opposed interpreta­tions, both are seen as equally reason­able; we will choose, but not on the falsity or irrationality of the one or the other.

Hvis begge parter kan produsere begrunnelser og begge kan imøtegå kritikken fra den andre parten, er striden potensielt endeløs. Her står de belgiske nyretorikerne i gjeld til sofisten Protagoras' teori om det dobbelte resonnement ("dissoi logoi"), teorien om at ulike kulturer forvalter ulike sett av verdier og skikker. I en konfrontasjon mellom dem vil medlemmer av ulike sosio-kulturelle grupper eller samfunn ha ulike verdiprioriteringer og ulike oppfatninger av hvilke skikker som er naturlige. Her vil partene sørge for at argument og motargument følger på hverandre i en uendelig rekke. Slik er det også i dag, mener Perelman og Olbrecht-Tyteca. Både i hverdagslivet og når vi står ved historiske veiskiller, utfolder vår argumentasjon seg i en kontekst av begrunnelse og kritikk. Det er en kontekst som er vesensforskjellig fra den som gjelder for formallogikken.

Det finnes flere paralleller til og utløpere av denne nyretoriske skolen, både i USA og på kontinentet. Nevnes bør engelskmannen Stephen Toulmins argumentasjonslære (1958), som går ut på å demonstrere at den måten vi resonnerer på i hverdagen, har mer til felles med jussens eller rettere sagt rettssalens argumentasjonsform enn med den formelle logikkens. Enda større betydning fikk miljøet omkring tidsskriftet Com­munications, der de mest sentrale aktørene var Roland Barthes og Gérard Genette ved École pratique des hautes Études i Paris. Denne teoritradisjonen lar jeg ligge i første omgang og vender meg mot et annet miljø som kom til å få like stor betydning for retorikken, til tross for at den i utgangspunktet ikke forholder seg til retorikkens begrepsapparat. Jeg sikter her til den såkalte talehand­lingsteorien, som er en filosofisk refleksjon over språkets sosiale funksjon.

Talehandlingsteorien og dens etterfølgere

La meg igjen starte med en anekdote, denne gang er anekdoten hentet fra Jonathan Potter og Margaret Wetherell: Discourse and Social Psychology, et banebrytende arbeid i engelsk diskurspsykologi.6

I 1955, da interessen for språkpsykologen Noam Chomskys forelesninger stod på sitt høyeste i de akademiske miljøene i USA (Chomsky skapte som kjent TGgrammatikken og tilbakeviste behavioristen Skinners stimulus-respons-forklaring av barns språktilegnelse), nettopp i dette året ble den engelske filosofen John Austin utpekt til å holde de prestisjefylte William James-forelesningene ved Harvard-universitetet. Mens store tilhørerskarer fylte auditoriene når Chomsky foreleste, var det bare et fåtall av spesielt interesserte språkfilosofer og -psykologer som møte opp for å høre den ironiske og lett mystifiserende Austins forelesninger. I sine forelesninger gjorde Austin det kunststykket å begynne med å argumentere for et skille mellom to grunnleggende ytringsformer, for så å avslutte med å argumentere mot dette skillet. Men det perspektivet Austin i siste instans anla på språket, skulle komme

til å få enorm innflytelse på en rekke ulike disipliner og har på en fundamental måte endret vår oppfatning av språket og dets funksjoner (Austin 1962).

For å kunne danne oss et inntrykk av Austins banebrytende innsats kan det være på sin plass å redegjøre for den språkfilosofiske posisjon han rettet sin kritikk mot. Det var den såkalte logiske positivismen, en retning som utelukkende var opptatt av slike språklige utsagn som refererte til gjenstander og tilstander i virkeligheten. Setninger som ikke har noen virkelighetsreferanse, og hvor det følgelig ikke kan avgjøres hvorvidt de er sanne eller falske, er ifølge denne retningen meningsløse. F.eks. må vi betrakte setningen "Gud eksisterer ikke" som meningsløs, i og med at den aldri kan bli testet ut eller validert. Den oppfatning Austin ønsket å rokke ved, er at sannhetsgehalten i en setning er avgjørende for vår forståelse av setningen. Det var ved slik å utvide meningsbegrepet at Austin skapte en modell som skulle få vidtrekkende konsekvenser.

Austin begynte forelesningene med å hevde at det finnes en klasse av setninger som hovedsakelig er viktige for hva de utretter eller gjør, og ikke fordi de beskriver noe. Eksempel på en slik setning kan være:

Jeg erklærer krig mot Saddam Hussein og Irak.

Denne setningen, som kunne ha vært uttalt av så vel den eldre som den yngre president Bush, er ikke en beskrivelse av virkeligheten som lar seg bestemme som sann eller falsk. Den er snarere en handling med praktiske konsekvenser. Når den blir uttalt under de rette betingelser, setter den i gang en krig. Setninger som er slike at de utfører handlinger, kalte Austin performativer ("performatives").

Denne klassen av setninger kontrasterte Austin med setninger hvis hovedfunksjon lot til å være å beskrive tilstander, dvs. setninger som påstår noe om virkeligheten og følgelig lar seg verifisere eller falsifisere. Slike setninger kalte Austin konstativer ("constatives"); et eksempel på denne klassen av setninger kan være:

Denne artikkelen om retorikk står i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3/2002.

Etter en nærmere drøfting av de to klassene av setninger trakk Austin den konklusjon at skillet mellom dem ikke lot seg opprettholde. Begge klassene viste seg nemlig å inneholde momenter både av handling og beskrivelse. Man kan si om alle setninger, hevdet han, at de både beskriver virkeligheten og griper inn i den, selv om proporsjonene mellom beskrivelse og inngripen kan variere.

Dette ble hovedpoenget i talehand­lingsteorien: alle setninger både beskriver noe i virkeligheten og gjør noe med den. De har både en mening og en påvirkningskraft. Ifølge Austin gjør den som uttaler en setning tre forskjellige ting samtidig. For det første legger hun eller han en bestemt mening inn i setningen ved å la den referere til bestemte begivenheter, personer eller gjenstander. For det andre uttales setningen med en bestemt kraft; ordene "lukk døra" kan bli uttalt som en ordre, en bønn eller tilmed et spørsmål. For det tredje - og det er en konsekvens av de to første - kan effekten eller konsekvensen av handlingen variere, og her er det omstendighetene som avgjør. Setningen "lukk døra" kan være ment som en ordre, men effekten kan bli enten at tilhøreren adlyder, eller at hun eller han blir irritert.

Det som er poenget her er at Austin, i stedet for å betrakte språket som en abstrakt størrelse som lar seg analysere på samme måte som logikk og matematikk, erkjenner at språket er en form for men­-

neskelig praksis. Vi bruker språket som et redskap for å få ting gjort, enten det dreier seg om å lukke dører eller igangsette kriger. Ved å rette oppmerksomheten mot den sosiale konteksten som omgir enhver bruk av språket, har Austin skapt interesse både blant sosialpsykologer og sosiologer for å inkludere språket i sitt forskningsfelt.

I forlengelsen av den Wittgensteininspirerte talehandlingsteorien vokste det etter hvert frem flere mikrososiologiske analysestrategier som hadde det til felles at de betraktet språklige ytringer som handlinger (Woofitt 1993). Uten at jeg her kan gå nærmere inn på dem, vil jeg nevne tre slike strategier som atskiller seg fra hverandre først og fremst i valg av studieobjekt. Harold Garfinkel grunnla i 1967 den såkalte etnometodologien som analyserer sosial handling: ifølge etnometodologene får all sosial handling mening ved at aktørene tar i bruk sin tause, praktiske refleksjonskompetanse. Garfinkels kollega Harvey Sacks delte denne oppfatningen, men fokuserte utelukkende på den form for kompetanse som ligger til grunn for vanlig hverdagsspråk (Sacks 1984). Sammen med sine kolleger gjennomførte Sacks detaljerte analyser av lydbåndopptak av telefonsamtaler. Studiet av strukturen i slike samtaler går under betegnelsen konver­sasjonsanalyse (CA) (Sacks, Schegloff og Jefferson 1974). Den tredje strategien, den såkalte diskursanalysen, vokste frem gjennom sosiologiske studier av vitenskapelig kunnskap. Siden den studerer de reglene som forskere bruker i sitt vitenskapelige arbeid, er den i slekt med Thomas Kuhns paradigmeteori, men det er de engelske vitenskapsteoretikerne Nigel Gilbert og Michael Mulkay som regnes som dens grunnleggere (Gilbert og Mulkay 1984). Mens Gilbert og Mulkay holdt seg til vitenskapelige tekster, utvidet sosialpsykologene Jonathan Potter og Margaret Wetherell (Potter 1996) diskursanalysens gjenstandsfelt til å omfatte verbalt og tekstlig materiale overhodet: talte og skrevne redegjørelser, brev, forskningsjournalistikk, nyhetsreportasjer osv.

Et litteraturvitenskapelig bidrag: Roland Barthes

Det de nevnte strategiene har til felles er med andre ord at de ikke oppfatter språket som et nøytralt medium for overføring av informasjon, verdier og anskuelser vedrørende en verden "der ute". I stedet setter de seg fore å undersøke språkbruk som en form for sosial hand­ling. Det er samme ærend den franske litteraturteoretikeren Roland Barthes er ute i, når han analyserer litterære tekster. I det følgende vil jeg forsøke å vise at det er et nært slektskap mellom den litteraturvitenskapelige metode Barthes utvikler ved hjelp av analyseredskaper lånt dels fra klassisk retorikk og dels fra språkvitenskap, og de strategiene som samfunnsvitenskapene (fortrinnsvis psykologi og sosiologi) har utviklet i forlengelsen av de språkfilosofiske bidragene til Wittgenstein og Austin.

I en tid hvor TV, som fortsatt er det dominerende medium for massekommunikasjon, bruker så mye av sin sendetid til å formidle såkalt "virkelighetsfjernsyn", kan det være betimelig å referere den subtile analysen Roland Barthes har gjennomført av den komplekse sammenvevingen av fiksjon og virkelighet i Balzacs novelle Sarrasine fra den såkalt realistiske perioden i fransk litteratur. I denne analysen viser Barthes at litterære tekster som pretenderer å være "realistiske", dvs. virkelighetsspeilende, egentlig er "fiksjoner" som er skapt nettopp for å få leserne til å tro at de gjengir virkeligheten uformidlet.

For å kunne gjennomføre denne analysen, benytter Barthes seg av et begrepspar som han låner fra språkvitenskapen. Enhver som har arbeidet med litterære tekster kjenner til skillet mellom denota­sjon og konnotasjon. Vi er vant til å oppfatte et uttrykk som denotativt når det står for et bestemt objekt eller begrep. Denotasjonen er uttrykkets bokstavelige eller leksikalske betydning. Tradisjonelt har denotasjonen blitt betraktet som språkets primære nivå, og som et nivå det lar seg gjøre å holde atskilt fra et sekundært, konnotativt nivå. Konnotasjonene er de tilleggsbetydningene eller assosiasjonene som oppstår i møtet mellom de språklige uttrykkene og de kulturelle verdiene som settes i spill i en konkret kommunikasjonssituasjon. Det er med utgangspunkt i dette skillet at vi tillater oss å sette fakta opp mot fiksjon, nyhetsreportasjer opp mot oppdiktede historier osv. Ja, vi går så langt som til å etablere et grunnleggende skille mellom språket i vitenskap, litteraturkritikk og filosofi, som bør være denotativt, og språket i litteratur og kunst, som gjerne er konnotativt.

Etter Barthes' mening dreier dette seg mer om et ideologisk enn et reelt skille. Også en tekst som foregir å være en nøytral virkelighetsgjengivelse, har sin retorikk eller sin måte å overtale leseren på. I analysen av Balzac-novellen viser Barthes at denne klassikeren blant realismens tekster spiller på fem ulike konnotasjonskoder. Disse kodene fungerer som ulike stemmer i teksten, stemmer som skriver seg fra andre tekster og andre kulturelle uttrykk, og som leserne i ulik utstrekning og i ulike proporsjoner bringer med seg til møtet med teksten. Egentlig finnes det ikke noe rent denotativt nivå i Balzacs tekst, eller i andre tekster for den saks skyld. I sin analyse spissformulerer Barthes dette synspunktet slik (1974, s. 9):

Denotation is not the first meaning, but pretends to be so; under this illu­sion, it is ultimately no more than the last of the connotations.

Tekstens enkle, tilforlatelige språkdrakt narrer oss til å oppfatte den som selve beviset på tekstens realisme.

Barthes' mytebegrep

Det er denne tankegangen som ligger til grunn for det etter min mening aller viktigste teoretiske bidraget innen ny-retorikken, nemlig Barthes' mytebegrep. Når vi bruker ordet myte i dagligtalen, refererer vi gjerne til ideer som er falske. Vi innleder ofte setninger som påstår det, med formularet: "det er en myte at ...", og mener da at vi ikke tror på innholdet i setningen. Barthes derimot, bruker mytebegrepet i dets opprinnelige betydning, dvs. om en fortelling som en kultur benytter for å forklare eller forstå visse sider ved virkeligheten eller naturen. Primitive myter handler om livet og døden, guder og mennesker, det gode og det onde. Mer sofistikerte myter handler om det mannlige og det kvinnelige, familien, suksess, vitenskapen osv. For Barthes er myten en kulturs måte å reflektere over uforklarlige foreteelser på, en måte å forstå dem på eller sette dem på begrep. Ofte utgjør myten en vev av flere beslektede begreper.

I boka Mythologies, som kom ut allerede i 1952, identifiserte Barthes noen sentrale trekk i den samtidige franske kulturen gjennom skarpsindige analyser av en lang rekke kulturelle fenomener som £eksf striptease, bryting, leketøy, turistbrosjyrer osv. Analysene tok sikte på å avsløre de mytologiske strukturene som skjuler seg bak slike kulturfenomener. La meg velge ett eksempel for å vise hvordan Barthes mener at myten fungerer. Men før jeg presenterer eksemplet,

vil jeg redegjøre for Barthes' teoretiske resonnement.

Som allerede antydet, bygger Barthes' forståelse av myten på begrepsparet denotasjon og konnotasjon. I teorien (egentlig er det Saussures språkteori han viser til) har vi å gjøre med en denotasjon når språktegnene benevner virkeligheten direkte, uavhengig av den bruken samfunnet gjør av dem. Barthes omtaler denotasjonen som betydning av førs­te orden. I tillegg til denne betydning av første orden har språktegnene ifølge Barthes en bibetydning eller en betyd­ning av andre orden. Det er den betydningen som oppstår når et språktegn settes i omløp og blir preget av brukernes kulturelle forutsetninger og verdier. Når assosiasjoner av dette slaget får spille med, blir tegnets betydning bestemt like mye av brukernes subjektive og intersubjektive holdninger og verdier som av selve tegnet. Vi sier gjerne at tegnet konnoterer bestemte verdier. I de tilfeller hvor de kulturelle verdiene eller konnotasjonene er avpasset til hverandre slik at de utgjør et omfattende kulturelt bilde av virkeligheten, står vi overfor en betydning av tredje orden eller en myte.

Men så til Barthes' eksempel: Hos frisøren kommer Barthes over en utgave av ukemagasinet Paris-Match. På forsiden er det et bilde av en ung neger i fransk uniform som med løftet blikk hilser trikoloren. Dette oppfatter Barthes som bildets denotative mening. Men samtidig har bildet en bibetydning for han: Det konnoterer at Frankrike er et stort imperium, og at alle landets sønner uansett hudfarge gjør trofast tjeneste under flagget. Bildet av denne innsatsvillige negeren kan oppfattes som en visuell tilbakevisning av de beskyldningene som ofte blir reist mot Frankrike for å være en undertrykkende kolonimakt. De påståtte beskyldningene er her trengt tilbake til fordel for myten om Frankrike som en stormakt hvor mennesker av ulik rase og med ulik hudfarge står sammen i kampen for felles verdier.

Dette eksemplet viser også hvordan Barthes inkluderer bilder eller ikoniske tegn i sine analyser. I kraft av at bildet er forbundet med et andre ordens betydningssystem, har det en betydning i tillegg til den åpenbare, og det er denne han redegjør for her. Vi ser hvordan Barthes på denne måten utvider semio­logien, dvs. studiet av språket som system, som hadde vært det dominerende paradigmet i språkvitenskapen etter Saussure (Saussure 1916). Barthes utvider semiologien med en ideologianalyse, som han omtaler som en historisk vitenskap. I motsetning til Saussure ville han studere ideer som "har tatt form", ideer som sirkulerer i det franske samfunnet. I denne tidlige fasen av sitt forfatterskap var Barthes influert av Marx' ideologikritiske arbeider; i Mytologier finner vi da også flere henvisninger til Marx, først og fremst til Den tyske ideologi. Barthes' avsløring av dominerende myter i det franske samfunnet ble et forbilde for alle de ideologikritiske analysene av reklamebudskap og andre mediebudskap som ble utført på 1960- og 1970-tallet, og kan fremdeles tjene som forbilde for analyser av dette slaget.

Den mytologiseringsprosessen som leseren utsettes for i møtet med et slikt bilde, lar seg også beskrive på en annen måte, nemlig som en naturalisering av språktegnet. Ifølge Saussures semiologiske teori, som Barthes trekker så store veksler på, er forholdet mellom språktegnet og det innholdet tegnet refererer til, vanligvis vilkårlig eller arbitrært. Med andre ord er dette forholdet etablert gjennom kulturelle konvensjoner eller koding. At tegnet er kodet, innebærer at det er dynamisk og heterogent, at dets betydning skifter med historien. I Barthes' eksempel har vi imidlertid å gjøre med et ikonisk eller naturlig tegn; vi står overfor et bilde som umiddelbart

gir inntrykk av å gjenspeile et stykke virkelighet. Bildet på forsiden av Paris-­Match innbyr leseren til å tolke det som en avbildning av noe faktisk, nærmere bestemt Frankrikes stormaktskarakter. Generelt kan man si om film og fotografier at de virker på seeren eller leseren i kraft av å undertrykke og skjule at de har en ideologisk funksjon: Seeren oppfatter det som om de avbilder snarere enn å transformere og betegne. Det dreier seg om en form for reduksjonisme som innebærer at tegnet fryses: Det flertydige gjøres entydig; det som egentlig er et produkt av vår kulturelle aktivitet, gjøres til et stykke natur.

Som antydet handler Barthes' analyser ikke bare om bilder, men også om språklige utsagn, gjenstander, bevegelser osv., som alle er eksempler på tredjeordens betydningssystemer eller myter. En rekke slike fenomener avsløres som kulturelle uttrykk som er forlenet med en mytisk dimensjon og dermed gir inntrykk av å være det de ikke er: evig og allmenngyldig natur. Myten avpolitiserer ifølge Barthes ideologien, samtidig som den skjuler sporene etter denne prosessen. Når dette kan skje, er det fordi myten nærer seg av et arsenal av kunnskapsbrokker - det være seg vage assosiasjoner, leveregler, barnelærdom og ritualer. Slik kunnskap døper han senere om til doxa, og definerer den som alt det som alle vet og alle mener, som det aldri stilles spørsmålstegn ved fordi den er overlevert gjennom sosialiseringen og utgjør grunnstrukturen i våre vurderinger av hva som er sant, hva som er rett, og hva som er sømmelig.

Det finnes en forløper i norsk litteratur for den forståelsen Barthes har av myten, nemlig den Henrik Ibsen har utviklet i Gengangere (1881) gjennom dramaets hovedsymbol "gjengangerne", som han lar hovedpersonen fru Alving definere slik:

Det er ikke bare det vi har arvet fra far og mor som går igjen i oss. Det er alle slags gamle avdøde meninger og alskens gammel avdød tro og slikt noe. Det er ikke levende i oss; men det sitter i allikevel, og vi kan ikke bli det kvitt. Bare jeg tar en avis og leser i, er det lik­ som jeg så gjengangere smyge imellem linjene. Der må leve gjengangere hele landet utover. Der må være så tykt av dem som sand, synes jeg. Og så er vi så gudsjammerlig lysredde alle sammen.

Enten det heter "gjengangere", som i Ibsens drama, eller doxa, som hos Barthes, er det dumheten satt i system vi står overfor. Dumheten legger et slør av innforståtthet over våre øyne og hindrer oss i å se klart og handle etisk høyverdig. I begge tilfeller er den satt opp mot en form for intellektuell anstrengelse som fører fram til sann innsikt, eller episte­me, som Barthes kaller det med et begrep lånt fra Aristoteles.

Liksom litteraturen, så også politikken

Det er ikke bare litteraturen og litteraturvitenskapen som praktiserer myteanalyse. Det hender at analyser av politiske forhold benytter en lignende avsløringsstrategi. Det er det Jan Inge Sørbø gjør når han i en Dagblad-kronikk (22. januar 1999) sammenholder Gro Harlem Brundtlands egne selvbiografiske bøker med sosiologen Dag Østerbergs og idehistorikeren Håvard Nilsens bok om henne, Statskvinnen - Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen. Sørbø oppfatter det som et sentralt trekk ved Gro Harlem Brundtlands retorikk at hun hele tiden fremstiller sine valg som skjebne, dvs. som tvingende naturmakt. Grunnen kan være dobbelt: dels at hun ser seg selv som den som straks forstår

hvordan tingene må være, dels at hun vil avvise politiske motstandere ved å fremstille dem som om de ikke forstår den politiske naturprosessen. I hennes bøker fremstår politikk ikke som et reelt valg mellom flere alternativer, men som noe tvingende nødvendig. Den som tenker slik, ser naturligvis heller ingen grunn til å tvile på egne valg.

Det er velkjent at mytene i tidligere tider fungerte som betydningssystemer såkalt "primitive" folkeslag tydde til for å kunne gi transcendentale, fortrinnsvis religiøse, forklaringer på begivenheter i sin egen historie. I eksemplet ovenfor, hentet fra det politiske liv i vår egen tid, kan det synes mer hensiktsmessig å snakke om en strategisk remytologise­ring, der hensikten er å få kontroll over og kunne forme sosiale krefter ved å spille på folks forestillingsevne, når andre muligheter til å utøve slik kontroll ikke uten videre er tilgjengelige.

En nær beslektet strategi finner vi hos den engelske statsministeren Tony Blair som har tatt mål av seg til å stake ut en ny kurs for det engelske Labour Party og dermed også for det engelske samfunnet. I en skarpsindig analyse av Blairs politiske taler og tekster har lingvisten Norman Fairclough (2000) vist at New Labour eller "The Third Way" - som slagordet lyder - egentlig ikke er noen radikal politisk reform, men bare en ny måte å "snakke politikk" på. Blairs politiske praksis preges av sentral styring og kontroll, slik tradisjonen har vært i engelsk politikk, samtidig som han ynder å fremstille aktuelle politiske beslutningsprosesser som demokratiske dialoger. Den "moderniseringen" som "The Third Way" representerer, er således knapt noen desentralisering av makten, men snarere en ny måte å henvende seg til publikum på. Ved å ta i bruk retoriske virkemidler som f.eks. å endre partiets navn til New Labour, manipulerer Blair språket med sikte på å kontrollere publikums politiske oppfatninger. Til å hjelpe seg med dette har Blair engasjert medieeksperter ("spin doctors") som hele tiden overvåker og bearbeider medienes presentasjon av politiske saker.

Slik benytter både Tony Blair og Gro Harlem Brundtland språket til å legge et ideologisk nett over sin egen politiske praksis, Blair over de beslutninger han har tatt og tar som Englands nåværende statsminister, Gro over de valg hun gjorde i den perioden hun var Norges statsminister. Faircloughs avsløring av Blairs retoriske strategi kan bli et våpen i den politiske maktkampen i England, om den blir forstått og utnyttet. Noen lignende politisk betydning kan ikke avmytologiseringen av Gros selvbiografiske bøker få. Dens betydning består snarere i at den legger vår nære politiske historie åpen for nye tolkninger.7 Men heller ikke en slik avmytologiserende analyse kan gjøre krav på å vise oss historien, slik den egentlig utspilte seg. Også den må oppfattes som en konstruksjon; ja, den representerer ett utspill i kampen om fortolkningen av vår samtidshistorie.

Uten at jeg i denne sammenheng kan ta opp konstruktivismeproblemet i sin fulle bredde, vil jeg minne om den argumentasjonen historieteoretikeren Hayden White fører i det innflytelsesrike verket Tropics of Discourse (1978). Også historieskrivning er til syvende og sist en form for fiksjonsproduksjon, hevder han. Historie(r) kan ikke skapes uten de virkemidlene som er så høyt utviklet i fiksjonslitteratur, såsom fortellingsteknikker og karakterskildring. Paradoksalt nok innebærer det at vi bør gå til fiksjonslitteraturen for å finne de best egnede mekanismene for produksjon av fakta. Det er nemlig litteraturens mesterverker som kan lære historieskriveren hvilke prosedyrer han må benytte for å gjøre en scene livaktig og for å skildre en person slik at leseren kan oppleve å bli kjent med vedkommende.8

Metaforen

Hittil har jeg konsentrert meg om retorikk som et gjennomgripende, strukturerende trekk ved språklige ytringer. Men retorikk kan utfoldes på alle nivåer av språket, fra en omfangsrik tekst og til et enkelt ord. Det retoriske virkemidlet som har fått aller størst oppmerksomhet, metaforen, kan oppfattes som et bindeledd mellom de ulike nivåene.

I utgangspunktet er metaforen forbundet med det enkelte ord. Vi er vant til å definere metaforen som et ord som forandrer meningen i setningen (Ricoeur 1975). La oss se nærmere på et enkelt eksempel. I metaforen "et røykteppe av vitner" blir vitnene i en rettssak sammenlignet med et fysisk fenomen, nemlig et teppe av røyk. Det som er karakteristisk for et røykteppe er at det vanskeliggjør sikten, slik at man ikke får øye på landskapet bak. Vitnene i en rettssak derimot, har til oppgave å bidra til å avdekke et straffbart hendelsesforløp, slik at de som skal felle dom i saken kan få et riktig bilde av det. Takket være den metaforiske sammenstillingen av ord skapes det inntrykk at vitnene, snarere enn å avdekke sannheten, bidrar til å tilsløre den gjennom sine utsagn. Vi ser hvordan meningen kommer i stand ved at det metaforiske ordet "røykteppe" interagerer med resten av uttrykket, som blir oppfattet bokstavelig. I faglitteraturen snakker man gjerne om at et fokus, i dette tilfellet "røykteppe", interagerer med en ramme, som utgjøres av teksten omkring (Black 1962). Forutsetningen for at en metafor skal fungere er at det eksisterer en eller annen form for likhet mellom metaforen og det den står for. Men det som gir metaforen dens slagkraft, er kontrasten mellom fokus og ramme. Det er nettopp fordi et røykteppe til de grader står i motsetning til trekk vi vanligvis forbinder med personer som fungerer som vitner i retten, at denne metaforen er effektiv.

Metaforen er med andre ord en relasjonell foreteelse: den konstitueres gjennom samspillet mellom en språklig enhet (her "røykteppe") og den konteksten den språklige enheten er satt inn i (her "vitner"). Men den språklige enheten behøver ikke å være ett enkelt ord, den kan være en hendelse som blir formidlet til oss gjennom et eller annet språklig medium. Som eksempel på det vil jeg nevne det første essayet i Roland Barthes' tidligere omtalte bok om myter, det som i norsk oversettelse heter "I fribrytingens verden". De som har sett slike bryteoppvisninger i fjernsynet, vil vite at det slett ikke dreier seg om noen form for sport, men snarere om et slags skuespill. Bryteoppvisningene bare gir skinn av å være sport; egentlig er det hele avtalt spill, det er en innøvd utstilling av lidenskapelige gester som har til formål å rive publikum med. Denne lett gjennomskuelige teaterforestillingen, eller snarere pantomimen, fremstiller følelser som sjelden kommer opp i dagen i vår kultur, såsom hevnlyst, innbilskhet, selvrettferdighet og raseri. Men gjennomgangstemaet i den franske versjonen av fribrytingen er egentlig et etisk begrep: fribrytingen handler om rettferdighet. I kampen mellom helter og skurker er det rettferdigheten som står på spill, det er den som stadig blir utfordret og krenket, og like ofte må gjenopprettes. Slik blir fribrytingen en metafor for tilværelsen som en kamp mellom gode og onde mennesker, der rettferdigheten til slutt skjer fyldest.

Slik Barthes ser det, bidrar forestillinger av dette slaget til å opprettholde og videreutvikle en etisk bevissthet hos publikum. Når helte og skurkerollen tegnes opp med så tydelige streker, levnes det intet rom for tvil hos publikum om hva rettferdighet innebærer. Barthes omtaler dette som en form for renselse og trekker paralleller til de renselsesritualer antikkens skuespill bygde på. Slike metaforiske hendelser kan også ha en

politisk funksjon. Barthes peker på at den amerikanske versjonen av fribrytingen tematiserer kampen mellom det gode og det onde i tilværelsen, og at den inviterer publikum til å assosiere dem med bestemte politiske regimer.

La meg nevne enda et eksempel på en metafor som - etter sosialantropologen Clifford Geertz' briljante analyse å dømme - har en liknende samfunnsmessig funksjon. I The Interpretation of Cultures (1973) beskriver Geertz en sosial begivenhet han en gang var vitne til på torget i en landsby på Bali, og denne begivenheten, som nettopp på grunn av Geertz' analyse skulle bli kjent som "den balinesiske hanekampen", bruker han som nøkkel til forståelsen av samfunnet. Under hanekampen står tilskuerne i ring, hanenes eiere oppsøker hverandre etter et rituelt mønster, og lar spesialister utstyre hanene med kvasse sporer. Så hisses hanene opp mot hverandre, og kampen begynner. Som regel ender den med at begge hanene dør. Det essensielle i dette blodige melodramaet er veddemålene som tilskuerne engasjerer seg i. Jo større innsatsen er, desto mer mannlig stolthet og prestisje står på spill, for hanen er et fallossymbol. Det balinesiske ordet for hane brukes metaforisk for "helt", "kriger", "seierherre", "politisk kandidat", "ungkar", "kvinnebedårer", "tøffing". Men utfallet av hanekampen endrer ikke rangordningen mellom eierne eller mellom de veddende tilskuerne, ettersom sosial status på Bali er medfødt. Tvert imot tydeliggjør kampen det balinesiske statushierarkiet, den imiterer det kompliserte systemet av delvis overlappende korporative grupper - landsbyer, slekter, vanningslag, tempelmenigheter, kaster - som eierne og de veddende tilskuerne representerer: I hanekampen satser man ikke mot slektninger; man holder på sin landsby; de hanene som møtes, kommer aldri fra samme gruppe osv.

Ifølge Geertz ser balineserne selv en rekke fordekte betydninger i hanekampen: de ser sin egen karakter, sin sosiale orden, men også maskulinitet og demonisk makt. Hanekampen gir dem mulighet til å portrettere seg selv som ville og mordlystne, ja, sågar til å ydmyke hverandre symbolsk. Slik dramatiseres en dimensjon ved balinesernes hverdagserfaring som ellers er skjult, for balineserne er blyge av natur. For balineserne er hanekampen med andre ord en følelsesmessig oppdragelse, der de lærer hvordan deres kultur og sosialkarakter ser ut når den blir gestaltet i ytre, kollektive former. I og med at utfoldelse av mannlig narsissisme gjennom dyrisk villskap er forbundet med et sett av regler som tøyler den, bidrar dette melodramaet både til å gjenspeile og gjenskape samfunnsstrukturen.

Ulike mottakerposisjoner - ulike tolkninger

Disse to eksemplene på analyser av metaforer i ulike kontekster, den første hentet fra fransk (og amerikansk) fjernsyn, den andre fra et ritual i en landsby på Bali, tematiserer begge tilskuernes aktive deltakelse i produksjonen av mening. Bryteoppvisningene i fransk fjernsyn er bare tilsynelatende sportsbegivenheter; for et publikum som er i stand til å leve seg inn i det som vises på skjermen, er det hele et spill om rettferdighet mellom mennesker. Og hanekampene i den balinesiske landsbyen er bare overfladisk sett et blodig sirkus; for landsbyens innbyggere representerer de en dramatisk fremstilling av deres egen sosialkarakter og av samfunnets verdier.

Mindre tydelig i disse analysene er imidlertid det forhold at tilskuer eller mottakerposisjonen kan variere, og at ulike mottakerposisjoner vil resultere i ulike

tolkninger av en og samme metafor. Nå kan det naturligvis hevdes at denne konklusjonen gir seg selv, all den tid både Barthes og Geertz frembringer en annen og mer avansert tolkning av de begivenhetene de analyserer, enn de personene er i stand til som på den ene eller den andre måten deltar i dem. Forskerne har etablert en tilstrekkelig distanse til å kunne identifisere begivenhetene som metaforer og redegjøre for hvordan metaforene gjenspeiler samfunnsforhold.

I innledningskapitlet til The Interpre­tation of Cultures, der Geertz drøfter sosialantropologiens metodeproblemer, fremhever han at forskerens oppgave må være å foreta en fortolkning og en nedtegning av de tolkningsprosessene han registrerer hos de personene han studerer. Det ligger ikke her noen ambisjon om å kunne leve seg inn i studieobjektenes sinnstilstand, men om å kunne beskrive den mening handlingene later til å ha for dem som utfører dem. Selv om Geertz - i klar opposisjon til strukturalismen - ønsker å minimalisere avstanden mellom forskerens og informantenes tolkninger, er det grunnleggende premiss at vi alle er fortolkere eller hermeneutikere (s. 5):

Believing, with Max Weber, that man is an animal suspended in webs of signif­icance he himself has spun, I take cul­ture to be those webs, and the analysis of it to be therefore not an experimental science in search of law but an interpretive one in search of meaning.

I det følgende vil jeg forsøke å utdype dette synspunktet ved å presentere et tredje og mer aktuelt eksempel, der forskjeller i tilskuer eller mottakerposisjon gjør seg gjeldende ikke bare mellom forsker og informanter, men også de ulike informantene imellom. Selv om det i retorikkfaget alltid har vært en klar erkjennelse av at språklig mening produseres kommunikativt, og at mottakeren også bidrar til meningsproduksjonen, har det vært gjort relativt få forsøk på å undersøke hvordan ulike mottakerposisjoner fører til ulike tolkninger av kulturelle uttrykk. Kanskje er det nettopp på dette området vi kan dra mest nytte av et samarbeid mellom retorikkfaget og samfunnsvitenskapene?

Mitt tredje eksempel er hentet fra NRK-Fjernsynets dekning av toppmøtet mellom Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i Moskva sommeren 1988. I en av Dagsrevyens sendinger fikk seerne være vitne til at de to statsoverhodene foretok en spasertur på Den røde plass og ga seg i snakk med folk som hadde samlet seg der (Østerud 1992, 1995 og 1999). Mens samtalen dreide seg om et av de mest påtrengende spørsmål i internasjonal politikk, nemlig hvordan stormaktene skulle makte å komme i en bedre dialog med hverandre, løftet Gorbatsjov en liten gutt opp på armen og ville ha gutten til å hilse på Reagan. Etter noen nøling strakte gutten frem hånden og vekslet håndtrykk med Reagan.

Denne begivenheten lar seg også tolke som en form for metaforiseringsprosess. På Gorbatsjovs initiativ utnytter de to politikerne sine roller i privatlivet som fedre (og bestefedre) til å formidle sitt budskap. De skaper en scene som skal overbevise oss som fulgte fjernsynsoverføringen om at vår felles framtid er trygg i deres hender. Noe av det emosjonelle innholdet som vi assosierer med forholdet mellom far og sønn, smitter over på denne scenen og inviterer oss seere til å oppfatte Reagan og Gorbatsjov som farsfigurer, også for oss. Det skjulte budskapet er at de som fedre tar hånd om oss alle; vi behøver ikke selv å engasjere oss i politiske spørsmål, men nøye oss med å gi "fedrene" vår uforbeholdne tilslutning.

Scener av dette slaget, der barn blir utnyttet i politisk propaganda, er vi etter hvert blitt vant med. De spiller bevisst på

våre emosjonelle instinkter, på pathos - for å låne et begrep fra Aristoteles' Reto­rikk. Vi føler jo alle at barn har krav på vår beskyttelse og omsorg. Samtidig uttrykker denne scenen at vi her står overfor personer som inkarnerer denne omsorgen. Reagan og Gorbatsjov fremstår som "ekte" eller "autentiske" i sitt følelsesuttrykk, de demonstrerer karakter eller ethos - for å låne et annet Aristotelesbegrep. De er det de gir seg ut for å være, nemlig personer vi kan stole på og trygt overlate "omsorgen" for vår framtid.

Det autentiske uttrykket er ikke avhengig av språket. En politiker kan også vise sin autentisitet gjennom mimikk og kroppsbevegelser: Gorbatsjovs nennsomme skjerming av den lille gutten og Reagans tak om kollegaens skuldre representerer forsøk på å stille til skue ekte følelser. Jo mer spontant uttrykket synes å være, desto mer overbevisende kan det virke på seerne, som via fjernsynsmediet kan studere nærbilder av aktørene i slike scener. For å kunne mestre en moderne politisk diskurs av det slaget fjernsynsmediet krever, bør politikeren være skuespiller. Han må kunne spille sin politikerrolle slik at det virker som om hans sanne jeg kommer frem når han opptrer. Han må kunne spille som om han ikke spiller i det hele tatt, men er seg selv. Det er filmens spillestil som er forbilde for den moderne politiker, for filmmediet kan fange opp små endringer i ansiktsuttrykk og kroppshandlinger og dermed fange personens indre liv. Det var da også gjennom en lang karriere som filmskuespiller Ronald Reagan tilegnet seg den spillestilen som egner seg best i moderne storpolitikk.

Denne episoden har også innslag av teater. Vi som så fjernsynsbildene fra Den røde plass, kunne få inntrykk av at det som foregikk der, var en form for gateteater der statslederne gjennomførte sitt velregisserte spill foran et publikum av Moskva-borgere. Vi vet imidlertid at de som befant seg innenfor det avsperrede området, var utvalgte personer; og bevegelsene, gestene og replikkene til de opptredende virket nøye planlagt og innstudert. Egentlig var det vi fjernsynsseere som utgjorde publikum i et slags globalt gateteater.

I en intervjuundersøkelse jeg gjennomførte med et utvalg på 20 seere i dagene etter at toppmøtet var avsluttet, forsøkte jeg å kartlegge variasjonen i seernes tolkning av en og samme nyhetssending. Ett av de nyhetsinnslagene intervjupersonene ble konfrontert med og bedt om å kommentere, var nettopp "spaserturen på Den røde plass". Undersøkelsen viser at det var store forskjeller mellom intervjupersonenes tolkninger, og at forskjellene lar seg føre tilbake til deres samfunnsmessige posisjon, deres kulturelle og økonomiske ka­pital - for å låne et begrep fra Bourdieus kultursosiologi (1977).

Det som er interessant i denne sammenheng, er at bare et fåtall av intervjupersonene problematiserte selve fjernsynsformidlingen av toppmøtet, og at enda færre kommenterte retorikken i politikernes ulike utspill. Med utgangspunkt i analysen av "spaserturen på Den røde plass" vil vi kunne hevde at politikernes (og kanskje også fjernsynsselskapenes) regi fungerte tilnærmet perfekt overfor seerne: stort sett ble Gorbatsjov og - langt på vei - også Reagan oppfattet som oppriktige, og deres politiske budskap ble tatt på alvor. Slik ble mange av seerne offer for den symbolske makt topp-politikerne disponerte i kraft av at de stod frem i fjernsynet, og i kraft av de retoriske virkemidlene de benyttet.9

Det fantes imidlertid noen som ikke lot seg dupere verken av mediets tilretteleggelse av nyhetsstoffet eller av politikernes retorikk. En av intervjupersonene, en kjent forfatter, svarte da han ble spurt om hvem han kunne tenke seg å ha med i et panel som skulle vurdere toppmøteforhandlingene:

Jeg ville i alle fall ha hatt et kontra-punkt i en eller annen frifant fra etannet område, og gjerne en somhadde spesielle kunnskaper i masse-kommunikasjon eller retorikk.

En annen av intervjupersonene, en samfunnsforsker, uttalte at dagens utenrikspolitikk måtte betraktes fra en dramaturgisk synsvinkel, og at:

den mest interessante samtalen jeg kunne tenkt meg å føre om det, ville ikke ha vært med en eller annen uten­ rikspolitisk ekspert. Det ville ha vært med noen som var spesialister på dra­ maturgi eller på serielogikk eller altså narrative logikker innenfor drama, innenfor teater, innenfor film. Jeg syns at det er det mest spennende per­ spektivet jeg har som tilskuer, og nå mener jeg ikke tilskuer til akkurat det som skjer, men tilskuer til den type formidlinger.

Den innsikt disse to intervjupersonene viste seg å være i besittelse av, den evnen de hadde tilegnet seg til å gjennomskue de retoriske og dramaturgiske trekkene ved TV-medierte nyhetsinnslag, ga dem en egen symbolmakt som de begge har visst å utnytte, den ene som skjønnlitterær forfatter, den andre som avisskribent.

En måte å beskrive den spesielle kompetansen de to intervjupersonene dokumenterer i intervjuet, er å si at de makter å kontekstualisere TV-nyhetene noe annerledes enn de øvrige intervjupersonene. I kraft av en betydelig innsikt i de reglene som gjelder for estetiske genrer som dramaet, filmen og såpeoperaen, og de virkemidlene hver av disse benytter, har de registrert at nyhetssendingene i fjernsynet i økende grad låner trekk fra slike genrer. De innser med andre ord hvordan TV-nyhetene søker å skape estetiske effekter som spenning og emosjonelt engasjement hos publikum, samtidig som de selv klarer å forholde seg kjølig distansert til mediets trolldomsmakt.

Ironi - et middel til makt og til avmakt

Et av retorikkens viktigste virkemidler er ironi. I fjor fikk årets avgangsklasse i norsk i videregående skole en stiloppgave som forutsatte at skoleelevene forsto ironien i en tekst av Kjartan Fløgstad. Dette viste seg imidlertid å bli en for stor utfordring for mange av dem: hele 1700 elever strøk fordi de valgte å skrive om Fløgstad-teksten uten å forstå ironien, og bidro dermed til at tre ganger flere enn vanlig strøk i norsk hovedmål. Også her kan man snakke om ulike tolkninger av en og samme tekst og om ulike fortolkere. Fortolkerne lar seg imidlertid i dette tilfellet inndele i to grupper: de som ikke fatter ironien og følgelig leser teksten bokstavelig, og de som fatter den og leser så å si mellom linjene (Østerud 2001).

Det vil alltid være slik med litterære tekster at enkelte lesere er i stand til å identifisere de kontraktene eller kodene som forfatteren har bygd inn i teksten, mens andre vil møte teksten uten å være innforstått med de ulike kodene og de tilsvarende variasjonene i litterære genre og stiltrekk. Forskjeller i evne til å fortolke kulturelle uttrykk - la oss kalle det kulturell kompetanse - har ikke uten videre konsekvenser for vårt sosiale liv. Men så snart denne kompetansen investeres i kampen om felles verdier og ressurser, får det avgjørende betydning om man har mye eller lite av den. I vårt samfunn sikrer man seg stillinger med høy prestisje og makt ved å maksimere sin kulturelle kompetanse eller kapital - for å låne et uttrykk fra Bourdieus kultursosiologi.

Det er i en slik sammenheng fjorårets eksamensoppgave i norsk blir så betydningsfull. Ironien i Fløgstad-teksten er her brukt som et middel til å kontrollere at elevene har tilegnet seg den nødvendige kompetanse til å lese mellom linjene. Men det kan tenkes at flere elever misforstår, ikke fordi de mangler kompetanse, men fordi det ikke faller dem inn at den ironikompetansen mange av dem så suverent utfolder i dagliglivet kan være relevant i skolen, enn si i en anspent eksamenssituasjon. Også her stilles det krav om å være i besittelse av genrekunnskap, dvs. evnen til å identifisere konteksten for de aktuelle språklige utsagnene og tolke dem ut fra de reglene som gjelder for denne brukskonteksten. Genrer er nemlig regler for språkbruk, og den som er i stand til å inkludere genrekunnskap i sin kulturelle kompetanse, har et mektig instrument til å gjøre seg gjeldende på den offentlige arena. Slik kunnskap setter oss i stand til både å finne den rette form og velge en passende ramme for våre ytringer. Men samtidig som den skjerper vår evne til å påvirke andre gjennom vår egen språkbruk, hjelper den oss til å avdekke andres retoriske virkemidler og således bryte deres maktspill overfor oss.

Når det nå etableres et nytt studietilbud i retorikk ved Universitetet i Oslo, kan det etter hvert bli en plattform for generering og spredning av retorikkkunnskap i hele utdanningssystemet. Og hvis retorikkfaget kan ta opp i seg slike pragmatisk-politiske teorikomponenter som jeg har redegjort for her, er det håp om at skolen kan fungere mer som en dannelses og emansipasjonsarena for elevene enn som en kontroll og sorteringsinstans for samfunnet.

Artikkelen er skrevet i forbindelse med forskningsprosjektet "Ny teknologi - nye praksisformer", som er finansiert av Norges forskningsråd innenfor programmet Kompetanse, utdanning og verdiskaping. Jeg skylder Lars Løvlie, Kjell Lars Berge og Johan Tønnesson stor takk for kritisk gjennomlesning av artikkelen og nyttige forslag til forbedringer.

Noter

1 En komité bestående av Karen Gammelgaard, Øivind Andersen, Bergljot Behrens, Kjell Lars Berge, Liv Hausken og Karen Mæle leverte 27. mars 2001 utredningen: "Indstilling. Nyt studietilbud i retorik".

2 Ifølge Roman Jakobson, som har skrevet forordet til den franske utgaven Le marxisme et la philosophie du langage, er teksten forfattet av Bakhtin på 1920-tallet. Imidlertid nektet han å bøye seg for de krav til ideologisk orientering og språkform som myndighetene påla forfatterne på denne tiden. Hans elever og beundrere V.N. Volosinov og P.N. Medvedev ønsket å bidra til at læremesterens tanker ble spredd, og førstnevnte lånte sitt navn til en utgivelse som i noen grad imøtekommer kravene.

3 Ifølge Gérard Genette setter retorikken sin egenart over styr ved å betone en side ved den på bekostning av andre, og fremtrer som en pseudo-retorikk, jfr. "Une Rhetorique restreinte", Communications XVI, s. 158.

4 I den snevre retorikken blir elocutio gitt preferanse fremfor inventio - for å bruke antikkens terminologi (Quintilian).

5 Teorien om "scholastic fallacy" er beskrevet flere steder i Bourdieus arbeider, bl.a. i Le métier de sociologue (1968), In Other Words. Essays Towards a Reflexive Sociology (1990) og An Invitation to Reflexive Sociology (1992).

6 Sammen med Michael Billig er Potter og Wetherell sentrale skikkelser i "the Loughborough Discourse and Rhetoric Group" (DARG).

7 I faglitteraturen har man også begynt å bruke begrepet "de-doxify" om denne prosessen, jfr. Potter 1996, s. 93.

8 Slike perspektiver på historieskrivning blir drøftet i kapittel 20 "Fortelling, framstilling, form" i Knut Kjeldstadli: Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget, Oslo: Universitetsforlaget 1992

9 Uttrykket symbolsk makt er lånt fra Bourdieu; hans studier av symbolsk makt er oversatt av Annick Prieur og utgitt samlet i artikkelsamlingen Symbolsk makt, Oslo 1996; senere har Bourdieu analysert fjernsynets symbolmakt i Sur la télévision, en bok som er kommet ut i svensk oversettelse, Om televisionen, Stockholm 1998.

Litteratur

Aristoteles (1909): Rhetoric (oversatt av R.C. Jebb). Cambridge: Cambridge University Press

Aristoteles (1976): Topics (oversatt av E.S. Forster). London: Loeb Classical Library

Austin, J.L. (1962): How to do things with words. The William James Lectures delivered at Harvard University in 1955. Oxford: Oxford University Press

Bakhtin, Mikhail M. (1998): Spørsmålet om talegenrane. Bergen: Ariadne Forlag

Bakhtin, Mikhail (V. N. Volochinov) (1977): Le marxisme et la philosophie du language. Essai d'application de la méthode sociologique en linguistique. Paris: Les Éditions de Minuit

Barthes, Roland (1952): Mythologies. Paris: Editions du Seuil

Barthes, Roland (1975): Mytologier. Oslo: Gyldendal

Barthes, Roland (1970): S/Z. Paris: Editions du Seuil

Barthes, Roland (1974): S/Z. London: Cape

Billig, M. (1996): Arguing and Thinking. A rhetorical approach to social psychology. Cambridge: Cambridge University Press

Black, Max (1962): Models and Metaphors. Studies in Language and Philosophy. Ithaca, N.Y.: Cornell University Press

Bourdieu, Pierre (1977): Outline of a theory of practice. Cambridge: Cambridge University Press

Bourdieu, Pierre (1996): Symbolsk makt. Artikler i utvalg. Oslo: Pax Forlag A/S

Bourdieu, Pierre (1998): Om televisionen, Stockholm: Brutus Östling Bokförlag

Bourdieu, Pierre, J.C. Chamboredon og J.C. Passeron (1968): Le métier de sociologue. Paris: Mouton

Bourdieu, Pierre (1990): In Other Words. Essays Towards a Reflexive Sociology. Stanford: Stanford University Press

Bourdieu, Pierre og Loic J. D. Wacquant (1992): An Invitation to Reflexive Sociology. Cambridge: Polity Press

Cicero (1971): Orator (oversatt av H. M.Hubbell). London: Loeb Classical Library Fafner, Jørgen (1977): Retorik. Klassisk og moderne: indføring i nogle grundbegreber. København: Akademisk Forlag

Fairclough, Norman (2000): New Labour, New Language. London: Routledge

Garfinkel, Harold (1967): Studies in ethnomethodology. Englewood Cliffs, N.J.: Prentice-Hall

Geertz, Clifford (1973): The Interpretation of Cultures: Selected Essays. New York: Basic Books

Genette, Gérard (1970): "Une Rhétorique restreinte", Communications XVI

Gilbert, G.N. og M.J. Mulkay (1984): Opening Pandora's Box: A Sociological Analysis of Scientists' Discourse. Cambridge: Cambridge University Press

Ibsen, Henrik (1881): Gengangere: et familjedrama i tre akter. København: Gyldendal

Kjeldstadli, Knut (1992): Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget,

Oslo: Universitetsforlaget

Perelman, Ch. (1979): The new rhetoric and the humanities. Dordrecht: D. Reidel Company

Perelman, Ch. og L. Olbrechts-Tyteca (1958): Traité de l'argumentation: la nouvelle rhetori­que. Paris: Presses Universitaires de France

Platon (1971): Gorgias (oversatt av W. Hamilton). Harmondsworth: Penguin

Potter, Jonathan (1996): Representing Reality. Discourse, Rhetoric and Social Construction. London: Sage Publications

Potter, Jonathan og Margaret Wetherell (1987): Discourse and Social Psychology. Beyond Attitudes and Behaviour. London: Sage Publications

Quintilian (1921): Institutes of Oratory (oversatt av H.E. Butler). London: Loeb Classical Library

Ricoeur, Paul (1975): La métaphore vive. Paris: Editions du Seuil

Sacks, Harvey (1984): "On doing 'Being Ordinary'", i: Atkinson, J.M. og J. Heritage (red.): Structures of Social Action: Studies in Conversation Analysis. Cambridge: Cambridge University Press, s. 413-29

Sacks, H., E.A. Schegloff og G. Jefferson (1974): "A simplest systematics for the organisation of turn taking in conversation", Language, 50, s. 696-735

Saussure, Ferdinand de (1916): Cours de linguistique générale. Paris: Payot

Sextus Empiricus (1959): Against the Rhetoricians (oversatt av R.G. Bury). London: Loeb Classical Library

Sørbø, Jan Inge (1999): "Hernes' intellektuelle nekrolog", kronikk i Dagbladet 22. januar

Toulmin, Stephen E. (1958): The Uses of Argument. Cambridge: Cambridge University Press

Vickers, Brian (1988): In Defense of Rhetoric. Oxford: Clarendon Press

Volosinov, N.V. (1973): Marxism and the Philosophy of Language. New York: Seminar Press

White, Hayden (1978): Tropics of Discourse. Essays in Cultural Criticism. Baltimore: Johns Hopkins University Press

Woofitt, R. (1993): "Analysing accounts", i: Gilbert, Nigel (red.): Researching Social Life. London: Sage Publications, s. 287-305

Østerberg, Dag og Håvard Nilsen (1998): Statskvinnen -­ Gro Harlem Brundtland og nylibe­ralismen. Oslo: Forum Aschehoug

Østerud, Svein (1992): "Fjernsynsretorikken som sosialiseringsinstrument", i: Sand, Therese og Wenche Walle-Hansen (red): Sosialisering i dag, Oslo: Ad Notam Gyldendal, s. 198-212

Østerud, Svein (1995): Moskva-toppmøtet mellom Reagan og Gorbatsjov sommeren 1988 som fjernsynsshow. En empirisk undersøkelse av seerreaksjonene. Universitetet i Trondheim: Rapport nr. 10, Skriftserie fra Pedagogisk institutt

Østerud, Svein (1999): "Toward a Pragmatic Understanding of Television Reception: Norwegian Coverage of the Summit Meeting between Reagan and Gorbachev in Moscow 1988", i: Mander, Mary S. (red.): Framing Friction. Media and Social Conflict. Urbana: University of Illinois Press, s. 215-55

Østerud, Svein (2001): "Ironi i skolen", kronikk i Dagbladet 28. august