I boken Det norske sett med nye øyne har jeg undersøkt hva innvandringsdebatten forteller om "oss", den norske majoriteten. Jeg har nærlest ytringer fra norske elitepersoner, og har kunnet vise at velmenende ytringer ofte bygger på de samme forestillinger og begreper som mer hatefulle og diskriminerende utsagn. På tvers av politiske meninger, verdistandpunkter og intensjoner, finnes det altså en utbredt underliggende tolkningsramme som jeg mener det nå er vel verdt å reflektere mer over.1

Gangen i artikkelen er at jeg først kort summerer opp noen av temaene i denne tolkningsrammen. Så skisserer jeg en teori for hvordan og hvorfor den har oppstått. Jeg prøver, med andre ord, å plassere de forestillinger og begreper jeg har identifisert i en større historisk, økonomisk og politisk sammenheng. Deretter skifter jeg både perspektiv og analytisk nivå, og viser gjennom et eksempel de virkninger denne rammen kan ha for den enkeltes identitetsdannelse og for sosiale grenser mellom mennesker. Til slutt diskuterer jeg et par av de utfordringer jeg nå ser for norsk politikk og offentlighet.

"Oss og dem"

Det jeg her kaller en tolkningsramme er egentlig et konglomerat av mange delvis motstridende metaforer, ideer og begreper. På tross av et stort empirisk mangfold når det gjelder morsmål, opprinnelsesnasjonalitet og religiøs tro, er hovedtrekket likevel en bastant todeling mellom "nordmenn" og "innvandrere". Et eksempel på dette er fortellinger om "oss" som har bygget landet, der immigrantenes bidrag er utelatt. Et annet eksempel er bildet av "oss" som verter og "dem" som gjester. Dette bildet kan være ytterst vennlig ment, men har likevel ekskluderende konsekvenser når det ikke bare brukes overfor flyktninger og asylsøkere idet de ankommer, men også overfor mennesker som er født her eller som i mange år har vært en del av det norske samfunnet. "Innvandrerne" fremstilles da underforstått som mottakere, og ikke som bidragsytere til norsk kultur og økonomi.

Det bastante skillet mellom "oss" og "dem" innebærer ofte at saker som angår de to kategoriene diskuteres hver for seg. Av dette følger en mer eller mindre

utilsiktet dobbel standard som virker inn på hvordan hendelser presenteres, diskuteres og vurderes. Dette gjelder både i mediene og rundt kaffebordene i de tusen hjem. Spissformulert går den doble standarden ut på at når en såkalt nordmann begår en forbrytelse, sees det som et resultat av spesielle psykososiale forhold, men når en såkalt innvandrer gjør det samme, sees forbrytelsen gjerne som uttrykk for noe typisk, og da gjerne etnisk kultur eller religion.

Litt mer hverdagslig fører den doble standarden til at "innvandrere" avkreves helhjertet lojalitet og ros, mens "vi" er lite mottakelige for kritikk. "Vår" engstelse for "å si noe galt" blir ofte viktigere enn "deres" følelse av å bli trakassert. "De" forventes å sette seg inn i "vår" tradisjon og "våre grunnleggende verdier", men "vi" er ikke forpliktet til å sette oss inn i særlig mye. Og slik kan en fortsette. Alt dette innebærer et hierarkisk forhold mellom de sosiale kategoriene. "Nordmenn" står for rasjonalitet og modernitet, mens "innvandrerne" står for irrasjonelle og "tradisjonelle" tenkemåter. Denne tolkningsrammen ansees nå langt på vei som "verden slik den bare er".

Det er stort sett avstamning som bestemmer hvilken kategori en person tilhører. Avstamning og etnisk kultur blir i mange situasjoner viktigere enn bosted og statsborgerskap. Dette er langt på vei en kodet måte å snakke om "hudfarge" på, ettersom folk flest assosierer ordet "innvandrer" med "mørk hudfarge".2 Tidligere var identiteten som norsk definert i motsetning til dansker og svensker og andre europeere, og de har alle vært "hvite". "Hvithet" er nå blitt en underforstått dimensjon ved det å være "norsk" som det sjelden er god tone å snakke høyt om. Dette betyr ikke at nordmenn flest er rasister, 3 men at vi alle mer eller mindre ureflektert lever i en rasialiserende kultur der begrunnelsene for diskriminering og trakassering stadig endrer seg.4

I disse begrunnelsene rekombineres vel etablerte forestillinger om stabilitet, velferd, nasjon, hjemsted, slekt, røtter og kristendom på nye måter. Som i flere andre land i Europa, og da særlig de andre små rike landene, er slike talemåter ikke begrenset til det populistiske høyre. De er ikke primært lokalisert i bestemte typer personer, men består av tegn som sirkulerer mer eller mindre tilgjengelig for alle, og som brukes til å uttrykke meget ulike synspunkter. Selv om mange i dag ser denne tolkningsrammen som selvforklarende og selvfølgelig, er den blitt til over tid. Også de av oss som aldri ville finne på å trakassere noen, kan til tider operere med diskriminerende språklige kategorier. Vi er da med på å vedlikeholde og legitimere disse forestillingene. Tolkningsrammen er et historisk produkt, skapt av mennesker, og da ikke minst av politikere, journalister, forskere og andre som uttaler seg i offentligheten. Men hvorfor ble den skapt? Og hvilke virkninger har den for det enkelte menneske? Disse spørsmålene er ikke lette å besvare. Jeg skal i det følgende likevel gjøre et forsøk.

En teori om årsaker og prosesser

Norge viser på dette feltet mange likhetstrekk med andre land i Europa. Samtidig finnes det også noen særtrekk i form av en egen vektlegging og tidsrekkefølge. Jeg vil i det følgende skissere en teori om årsakene til at den tolkningsrammen jeg ovenfor har beskrevet er blitt mer eller mindre allemannseie i Norge. Hensikten med teorien er ikke å slå fast sannheter, men å inspirere til videre undersøkelser. Den omfatter fire elementer: 1. Historiske føringer som innebærer svak intellek-

0nnt020204img1.jpg

tuell beredskap for å stå imot nye begrunnelser for nasjonalisme og rasisme, 2. Frykt for marginalisering og tap av moralske fellesskap, 3. Unike begivenheter som bidro til å styrke nasjonal selvfølelse, 4. Mange og ulike aktører.

1. Under dette punktet vil jeg særlig fremheve fire forhold. For det første den vekt som legges på stabilitet i Norge. Når stabilitet er en sentral verdi, betyr det både frykt for endringer og svakt beredskap for å takle dem når de opptrer. For det andre har norsk nasjonalisme vært en frigjørende kraft i norsk historie, og norsk nasjonsbygging har vært tett koblet til en form for kulturbygging med vekt på homogenitet og hardhendt assimilasjon av dem som var annerledes. Vi har ikke hatt en kosmopolitisk adel eller høyborgerskap. Ei heller har arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen vært sterkt internasjonalt orientert de siste 30-40 årene. Derfor er det forholdsvis liten mental beredskap både til høyre og til venstre i det politiske landskapet for å bremse opp for etnisk nasjonalisme og fortidslengsel på fremmarsj.

For det tredje var ikke Norge en stor kolonimakt, og har dermed ikke vært tvunget til å ta et energisk oppgjør med kolonitidens forestillinger og praksiser. Det betyr at vi heller ikke har en omfattende intellektuell beredskap når rasialiserende diskriminerende praksiser nå opptrer med nye begrunnelser. Nordmenn deltok i kolonitidens kulturelle klima, via oppdagelsesreisende, misjonærer og sjøfolk. De bilder vi har av "de andre" er preget av misjonens forståelse av "de stakkars hedningene". Vi ser oss selv som gode samaritaner, og får problemer når de vi skal hjelpe krever å få hjelpe seg selv på sin egen måte.

I sammenheng med dette, og for det fjerde, vil jeg nevne den nordiske velferdsstatsmodellen med stor omfordeling basert på høye skatter. Fordelen med vår velferdsstat er et omfattende sikkerhetsnett for dem som faller utenfor. Ulempen er en tendens til å gjøre marginaliserte grupper til klienter med svake insentiver til å delta på arbeidsmarkedet. Mange mennesker lever av å forske på, behandle og administrere velferdsstatens klienter. Dermed ligger det så å si strukturelt til rette for både å gjøre folk hjelpeløse, og å betrakte hele sosiale kategorier som utgiftsposter så snart det finnes noen tegn på at enkeltpersoner misbruker systemet, eller blir bedre behandlet enn andre.5

På grunn av disse strukturelle trekkene i velferdsstaten, er det ikke så rart at det var med utgangspunkt i velferden for "våre egne gamle og syke" at motstanden mot "innvandrerne" først ble formulert. Med dette argumentet oppstod et behov for å avgrense hvem "vi" er som har "rett" til velferdsstatens goder. Jeg ser den vekt om nå legges på avstamning og kultur som et svar på dette behovet. "Vi" som til sammen utgjør "folket" på grunn av felles avstamning, har en verdifull kultur som må forsvares. Vår kultur er ikke bedre enn andres, den er verdifull fordi den er vår. "Vår" kultur hører til her, andre kulturer hører til andre steder, og det er spesielt problematisk når "kulturer" "møtes". I den grad denne typen forestillinger og argumenter brukes for å diskriminere og ekskludere, representerer de det som i nyere internasjonal forskning gjerne kalles nynasjonalisme og nyrasisme.6

2. Som andre land i Europa, er Norge preget av mange ulike krefter og hendelser som det nærmest har blitt en klisjé å liste opp. Ny kommunikasjonsteknologi har brakt det Giddens7 kaller en sammentrengning av tid og rom. Dette danner en viktig forutsetning for at investorene i den globale kapitalismen har fått styrket sin makt på bekostning av både direktørene i den enkelte bedrift og fagforeninger og politikere i den enkelte nasjonalstat.8 De mange dereguleringer

innebærer at økonomisk proteksjonisme langt på vei er erstattet med økonomisk liberalisme, samtidig som dette forsøkes dempet med en ny vekt på politisk proteksjonisme, med grensekontroll og asylpolitikk som det fremste emblem. Denne utviklingen går stort sett én vei. De fattige landene i "Sør" er stort sett åpne for vestlige personer og varer, mens det den andre veien er politisk og økonomisk proteksjonisme. Landene i "Nord" oppretter mange stengsler for mennesker fra fattige land, og ofte også for de varer som konkurrerer med landenes egne varer.

Globaliseringen av finanskapitalen innebærer derfor et økende skille mellom global kapital og nasjonal kultur. Det er blitt flere organisasjonsformer og nivåer - supranasjonalt, transnasjonalt, regionalt, internasjonalt, nasjonalt og lokalt - og avstanden mellom fattige og rike er økende, både globalt og nasjonalt. Noen er stadig på reise som turister og eksperter, andre er tvunget til å være bofaste, mens atter andre slåss for å beholde det landområdet der forfedrene deres har funnet sitt utkomme før dem.

Selv om arbeidsløsheten er mindre og velstanden større i Norge enn i andre land i Europa, har det ikke ført til større åpenhet overfor innvandrere. Oljepengene har tvert imot snarere ført til flere populistiske krav om å få bruke dem her og nå. Også norske arbeidstakere må jobbe mer for den lønnen de mottar, og de opplever at arbeidsplassene hele tiden omorganiseres i pakt med de nyliberale økonomiske ideer. Dette gjelder enten arbeidsplassene befinner seg i offentlig eller privat sektor. Stadig flere mennesker blir uføretrygdet, og mange av dem som er innenfor det ordinære arbeidsmarkedet føler seg likevel sosialt deklassert eller er redde for å bli det. Store samfunnsgrupper, som bøndene, lærerne og universitetsakademikerne, har mistet mye av sin tidligere sosiale status, samtidig som de som steller med den kapitalistiske økonomien både har fått mer penger og mer prestisje, ettersom prestisje i større grad enn før måles i penger. Dette uttrykkes i noen av investorenes enorme og raske inntjening, og i at lederne for store foretak stadig bevilger seg selv lønnstillegg som, gitt etablerte rettferdighetsnormer, ikke står i et rimelig forhold til hva andre ansatte får. Denne økende polariseringen mellom de få rike og de mange lønnsmottakerne tror jeg både skaper frykt for nedadgående sosial mobilitet hos mange mennesker, og en frykt for å miste solidariske velferdsordninger. Samtidig kan det økende gapet mellom markedets varerikdom og den enkeltes pengepung skape en følelse av å komme til kort. Midt i velstanden kan det med andre ord være tale om både relativ deprivasjon og en viss uro når det gjelder fremtiden.9

Endringene i økonomien innebærer også at de nordiske velferdsstater er under press, både fordi befolkningen blir eldre, nye behandlingsmuligheter gjør helsekøene lengre, og fordi de multinasjonale selskapene kan flytte sin skattebetaling til skatteparadiser og dermed la være å bidra til omfordelingen i det nasjonale fellesskapet. Tilliten til staten kan derfor være noe svakere enn før.

Men som kjent betyr det ikke bare mye hva som skjer, men hvordan det oppfattes og fortolkes. Folk flest har en økende refleksiv bevissthet om å leve i et globalt system, samtidig som ingen har oversikt over hva som henger sammen med hva. På den ene siden leverer mediene hendelser fra hele verden rett inn i stuen, og har fått større makt over den politiske dagsordenen og de kategorier som samfunnet forstås gjennom. På den annen side styres mediene i økende grad av behovet for inntjening og ikke av et etisk ansvar for hvordan sosiale konflikter spiller seg ut. Med sin karakteristiske blanding av underholdning og informa-

sjon har TV-mediet skapt et større rom enn før for politikertyper som er gode til å forenkle og dramatisere kompliserte sammenhenger. Alle lederne for de store europeiske høyrepopulistiske partiene, som Jörg Haider, Jean-Marie le Pen, Pia Kjærsgaard og vår egen Carl I. Hagen, er usedvanlige god formidlere på TV. De behersker til fulle den retorikk som TV-mediet har fremelsket de siste tiårene.

Den teori jeg her legger frem, går ut på at mange mennesker er urolige for fremtiden. De opplever at noe verdifullt i samfunnet enten er på vei til å bli borte for alltid, og burde forsvares, eller allerede er borte og burde gjenskapes. Jeg ser altså reaksjonene mot disse virkningene som et forsvar. Fordelen med dette begrepet er at det åpner for å spørre etter hva det er som anses som truet og som dermed må forsvares. Det som ser ut til å stå på spill for mange majoritetsnordmenn, er nemlig ikke bare at "innvandrerne" symboliserer en sosial og økonomisk trussel, men også at de oppleves som en trussel mot et forestilt moralsk fellesskap, mot etablerte fortellinger om den norske velferdsstaten som en institusjonalisering av dette fellesskapet, og dermed som en trussel mot hva det per i dag vil si å være norsk.

Som i andre land, er folk i Norge utsatt for en rekke uklare og til dels truende krefter som ingen har oversikt over, og som det er vanskelig å begrepsfeste, men hvis virkninger likevel gjør seg gjeldende i form av en restrukturering av sosiale klasser, arbeidsliv, familieliv og lokale samfunn. Mange opplever antakelig en viss avmakt uten en klar motstander. Dette erfaringsgrunnlaget har politiske aktører både innenfor og utenfor partiene grepet fatt i og gitt bestemte tolkninger. I disse tolkningene gir "innvandrerne" kompliserte abstrakte krefter et ansikt. De blir på en måte et metonym - en del som står for en helhet - for den økonomiske globaliseringens virkninger i den enkeltes livsverden.

3. Dette kultursynet er blitt formet og styrket av flere historiske hendelser. Stjerneeksemplene er de olympiske vinterlekene på Lillehammer i 1994, som underbygget nasjonal selvfølelse, og avstemningen om EU senere samme år, der "folket" igjen vant mot "makta". Begge deler er unike hendelser som bidro til å forme norsk nynasjonalisme og styre den i bestemte retninger.

Ikke desto mindre viser forskningen ingen direkte statistisk sammenheng mellom fremmedfrykt og motstand mot EU.10 Flere av dem som stemte for SV, Senterpartiet og KrF stemte nei til EU, enn av dem som stemte for Fremskrittspartiet.11 Motstanden mot EU dekker i Norge hele partispekteret, og har mange ulike begrunnelser, fra pietistiske lutheranere som er imot det katolske SørEuropa, til Senterpartiets og SVs vekt på det demokratiske underskudd og avstanden til Brussel.12 I likhet med motstanden mot EU har også motstanden mot "innvandring" mange ulike og til dels motstridende begrunnelser - fra pietistisk kristendom og gammeldags nasjonalisme med vekt på tradisjonelle kjønnsroller til en feministisk skepsis til det muslimske kvinnesynet, og fra de pietistiske kristnes avstandtagen fra andre religioner til intellektuelle postkristnes manglende forståelse for religionenes plass i menneskelivet. Ulike mennesker kan således forsvare ulike verdier med det samme standpunkt.

4. Den sosialt brede skepsisen til "innvandrernes kultur", med til dels meget forskjellige begrunnelser, tror jeg er avgjørende for å forstå den doble standardens utbredelse i Norge. Det høyrepopulistiske Fremskrittspartiet er del av en bredere bevegelse, der også de andre partiene og andre politiske aktører har spilt viktige roller. Selv mange av dem som aldri ville finne på å stemme på

Fremskrittspartiet, ser ut til å ha vært mottakelige for en del av de forestillingene som ligger til grunn for deres argumenter.

Velferdsargumentet - hva "de" koster "oss" - har stått sterkt helt siden Frp tok opp "innvandringsproblemet" med full styrke på midten av 1980-tallet. Fremskrittspartiets vinkling var et krav om "innvandrerregnskap", noe som underforstått innebar at "innvandrerne" primært ble ansett som tærende mer enn som nærende undersåtter i velferdsstaten. På 1990-tallet supplerte Frp velferdsargumentet med kulturargumentet. Det vil si at "innvandrerne" ikke bare ble ansett som en byrde for skattebetalerne, men også som en fare for etniske konflikter og dermed for norsk kultur og norske verdier. Ifølge Anniken Hagelund13 lanserte partiet som det første parti begrepet "integrasjonspolitikk" i sitt partiprogram. På 1990-tallet har "etniske kulturforskjeller", "innvandrerkriminalitet" og "integrasjon" vært viktige problemområder for Frp, 14 og mange av disse sakene er etter hvert blitt tatt opp av de andre partiene. Fremskrittspartiets politikere har således bidratt til å sette dagsorden og til å politisere en del spørsmål. Samtidig som de andre partiene hittil stort sett har tatt høylytt avstand fra Frp, har de fulgt opp mange av deres ideer.15

Mønsteret med de andre partienes avstandtagen til Fremskrittspartiet ser nå ut til å bli brutt. I mars 2002 foreslo SVs stortingsgruppe noen av de samme insinuerende forslagene som Frp: "Strengere krav for familiegjenforening. Økonomisk smekk til dem som ikke gjennomfører obligatoriske norskkurs. (...) SV er lei av å bli oppfattet som tafatte snillister i integreringspolitikken."16 Stortingsrepresentant Heikki Holmås synes at "det er greit å samarbeide med Frp om integreringspolitikken hvis SV får gjennomslag for sine saker."17 Det er med andre ord ikke lenger like viktig å holde avstand til Frp. På grunn av SVs plassering i det politiske spektrum kan tilnærmingen mellom disse to partiene potensielt komme til å legitimere samtlige partiers samarbeid med Frp i fremtiden. Dette er uttalelser og forslag som begynner å ligne på den debatt som føres i Danmark.18 Forskjellen på Norge og Danmark har etter min oppfatning ikke primært vært underliggende tolkningsramme, men radikalitet i debatten og institusjonell vilje til å sette forslag av denne typen ut i livet.

Frp er del av en bredere bevegelse, der også de andre partiene har spilt viktige roller. Aktørene som har deltatt i utformingen av den nye tolkningsrammen er dessuten ikke bare politikere i snever forstand, men også andre, og da ikke minst forfattere, forskere og journalister. Disse ulike aktørene henter legitimitet fra hverandre i konstruksjonene av hva som til enhver tid foregår. Slik jeg ser det, er det nå spesielt viktig å undersøke nærmere den betydning andre partier og aktører enn Frp har hatt. Asylpolitikken ble strammet inn til et minimum med Høyres støtte under Gro Harlem Brundtland på slutten av 1980-tallet. Allerede i 1991 utkom Rune Gerhardsens antisnillisme-kampanje i bokform.19 På begynnelsen av 1990-tallet startet Gudmund Hernes som kirke- og undervisningsstatsråd sin radikale reformering av norsk skole. Helt fra 1992 preges reformene ifølge Tom Are Trippestad av et revitalisert mål om å samordne og ensrette forestillingene i samfunnet via utdanning.20 For Hernes var trusselen "den oppløsningen som internasjonaliseringen og det flerkulturelle samfunnet utgjør for norsk kultur, selve nasjonens sjel".21 Det samme målet preget Hernes' etablering av det nye KRL-faget (kristendom med livssynsorientering) på midten av 1990-tallet. Selv om navnet "kristendom" i stedet for "religion" viser et uklart forhold mellom forkynnelse og

kunnskapsformidling, ble faget gjort obligatorisk for alle, uten fritaksrett. Dette er et problem i forhold til to menneskerettigheter, nemlig religionsfrihet og foreldres rett til å oppdra sine barn i sitt eget livssyn.22

Disse skolereformene griper tilbake til Arbeiderpartiets gamle ensretting i en ny situasjon, men nå med kristendommen som motor.23 I stedet for å skape fellesskap rundt gode prosedyrer for å kunne leve sammen som forskjellige, forsøker reformene å gjenskape bestemte substansielle "norske verdier". Disse reformene har kanskje vært like viktige for å legitimere den bastante tolkningsrammen som Fremskrittspartiets mer høyrøstede fremmedfrykt. Carl I. Hagen appellerer til Arbeiderpartiets gamle kjernevelgere, mens statsråd (og professor) Hernes appellerte til de utdannede.

Jeg har allerede vært inne på flere unike historiske hendelser, som EUkampen og vinterlekene på Lillehammer. Men den serien med hendelser som mest avgjørende markerer begynnelsen på den nye vendingen, var antakelig medienes håndtering av at antallet asylsøkere til Norge på midten av 1980tallet økte fra cirka 300 om året til 8600 i toppåret 1987. Mediene skapte mye frykt hos folk ved å blåse disse tallene helt ut av proporsjoner ved hjelp av begreper som "strømmer" og "bølger".24 Av denne grunn stod innvandring som tema sentralt i lokalvalget i 1987. UDI ble også reorganisert dette året, og den mer restriktive politikken overfor asylsøkere ble iverksatt.25 Restriksjonene overfor nykommere bidro antakelig til å legitimere en kritisk holdning til dem som allerede er her.

En slående indikasjon på at dette skjedde, og samtidig på kulturargumentets inntreden, var oppfinnelsen av ordet "fremmedkulturell" i ekstreme innvandringsfiendtlige miljøer til høyre for Frp på slutten av 1980-tallet. Dette ordet beveget seg i løpet av et par år tidlig på 90tallet fra hatefulle innlegg i leserbrevspaltene til det redaksjonelle stoffet i avisene uten å endre mening. 26Oslo kommune oppfant søsterbegrepet "fjernkulturell" i 1991.27 Dette var en måte å benevne "de andre" på, uten å bruke tabuordet "hudfarge". I det øyeblikk disse begrepene ble selvfølgelige for folk flest på midten av 1990-tallet, mener jeg at nynasjonalisme og nyrasisme var på plass som dominerende tolkningsramme i Norge. Enkelte ideer og forestillinger som på 1980-tallet bare ble benyttet i ekstreme nasjonalistiske miljøer, har ubemerket sneket seg inn i allmennkulturen, og bidrar nå til å sette rammene for hva som anses som sant, virkelig og naturlig.28

Den populistiske agitasjonen forholder seg til reelle lengsler etter fellesskap og samhørighet i en kapitalistisk verden der konkurranse og utbytting står sentralt. Problemet er bare hvem motstanden mot endringene rettes inn mot. Den globale kapitalen er en abstrakt og fjern størrelse, men det er ikke den arbeidsløse somaliske flyktningen på hjørnet. Tidligere i historien var arbeiderne de farlige klasser for borgerne, nå er det "innvandrerne". Klassebegrepet er lite sentralt, og et etnisk nasjonalt skille med rasistiske overtoner har kommet til å bære en tung bør. Begrepskontrasten mellom "nordmenn" og "innvandrere" betyr at de mange forskjeller i opprinnelsesnasjonalitet, morsmål og religiøs tro er lite synlige, og det samme er likhetstrekk på tvers av kategoriene.

Politisk kamp dreier seg langt på vei om hvordan sosiale erfaringer skal tolkes. Politiske aktører i offentligheten griper fatt i hverdagserfaringer og tilbyr kategorier, begreper og fortolkningsrammer som disse erfaringene kan forstås gjennom. Når de tolker nye hendelser, velger de blant historisk etablerte symbolske ressurser, og i denne prosessen

endrer som regel de symbolske ressursene seg noe. Dette er en aktiv, skapende rolle. Denne rollen tones sterkt ned når den utdannede eliten forviser negative holdninger til "grumset i folkedypet". Dette bildet viser, for det første, hvordan folk flest, inkludert eliten, snakker om sosiale klasser på en indirekte og moraliserende måte. For det andre bidrar det til å frikjenne eliten for ansvar. Jeg vil si det slik at politikere og andre debattanter ikke primært "spiller på folks fremmedfrykt". De bidrar til enhver tid snarere til å forme og rette inn sin egen og andre menneskers bekymring.

Det skarpe skillet mellom "innvandrere" og "nordmenn", med den tilhørende doble standard for å vurdere hendelser og forhold, oppstod i en prosess der velferdsargumentet la grunnlaget for kulturargumentet, og kulturargumentet forsterket velferdsargumentet. Til grunn for begge argumenter ligger en rasialiserende kultur der avstamning og "hudfarge" gis tunge betydninger. Av historiske og strukturelle årsaker fantes det ikke en god intellektuell beredskap til å imøtegå den tolkningsrammen som sentrale politikere fra flere partier bød frem. Situasjonen har derfor vært karakterisert av mangel på alternative analyser og retorisk virkningsfulle kategorier for å forstå hva som foregår. Og for å sitere det velkjente Thomas' teorem: hvis folk tror noe er sant, så blir det i en viss forstand sant, siden forestillinger får sosiale konsekvenser når folk handler med utgangspunkt i dem.

Beskrivelser av virkninger

I det som nå følger skifter jeg perspektiv og analytisk nivå fra historie, politikk og økonomi til det enkelte hverdagsmenneske. Den kulturalistiske tolkningsrammen er rasistisk i den grad anvendelsen av den i handling har lignende virkninger som den gammeldagse rasismen. Det blir derfor viktig å undersøke virkningene nærmere. Fordi de som rammes aldri kan vite når den diskriminerende rammen gjøres relevant, innebærer den en konstant trussel for den enkelte. Derfor kan den ha store virkninger selv når den ikke anvendes.29 Virkningene går blant annet ut på at minoritetspersoner aktivt former individuelle strategier for identitetsbekreftelse, som en form for motstand. Disse strategiene innebærer ofte en forsterket vekt på de rasialiserende kategoriene. Dette vil jeg vise i det følgende.

Jeg vil fortelle om en bok som kom ut i fjor, like etter at jeg hadde gjort ferdig manuskriptet til Det norske sett med nye øyne.303 Denne boken dokumenterer på en selvopplevd måte noen av de samme temaene som jeg har arbeidet med. Boken heter Svart på hvitt, og består av 14 selvbiografiske tekster skrevet av ti unge kvinner og fire unge menn. Forfatterne har til felles at de for et nåtidig majoritetsblikk "ikke ser norske ut".31 Tekstene er uten tvil et ledd i deres personlige identitetsprosjekter, skrevet i den fasen i livet der identiteter og selvbilde spesielt er på dagsordenen. Boken er et historisk og menneskelig dokument som gjør det mulig å ta det norske plurale samfunnet på pulsen akkurat nå. Om få år kan mye være annerledes, både i samfunnet og i livssituasjonene til de fjorten unge forfatterne.

Tre av forfatterne i boken er adoptert til Norge som små barn, seks er født i Norge av foreldre som opprinnelig kom til landet som flyktninger eller arbeidsmigranter, fem er født utenfor Norge og kom hit med foreldrene som litt større barn. Gjennom sine biologiske foreldre (som for elleve av dem også er de sosiale foreldrene) er de knyttet til ulike kontinenter - Afrika, Latin-Amerika og forskjellige deler av Asia. Både som enkeltindivider og som gruppe aspirerer de til

den norske, intellektuelle, karriereorienterte og kreative del av middelklassen - som designer, skuespiller, musiker, rap-artist, journalist, politiker, forebyggende ungdomsarbeider, stand-up komiker, leder for et kreativt eventbyrå og som studenter i odontologi og offentlig rett. Det er altså et spesielt aldersmessig og klassemessig utsnitt av det norske samfunnet vi her har for oss, med stor overvekt av kvinner. Alt dette tror jeg er både talende og typisk. Det er imidlertid ikke disse dimensjonene forfatterne selv legger mest vekt på. "Denne antologien handler om individualitet, " skriver Hadia Tajik i introduksjonen. Og fortsetter:

Det er ikke gøy å bli stilt til ansvar for andres ugjerninger, bare fordi man tilsynelatende har røtter i samme land, deler samme religion eller har samme hudfarge. (...) Den første generasjonen flerkultu­relle, mørkhudede nordmenn er i ferd med å vokse opp i dag uten klart defi­nerte roller å tre inn i. (...) Den opp­ voksende generasjonen har i teorien friheten til å definere seg selv (s. 7).

Hadia Tajik kommenterer her den doble standarden for hvordan "ugjerninger" bedømmes. Hun fortsetter:

Men det er personer og grupper som begrenser denne friheten. Familien ønsker anstendighet, vennene ønsker fart og spenning, det religiøse sam­funn fromhet og dydighet - og det norske samfunnet en søt liten neger­maskot. Det er så altfor mange som forteller den nye generasjonen nord­ menn hvem de er og hvordan de skal oppføre seg, at de ikke får sjansen til å finne ut av det selv. (...) Professorenes og statistikernes hypo­teser om "minoritetsungdommenes problemer" kan ende opp med å bli selvoppfyllende profetier om man ikke tar slike signaler på alvor. (...)

Derfor er heller ikke bidragsyterne i antologien "brobyggere mellom to kulturer", men mennesker som skal være med på å forme det moderne Norge (s. 7-8).

For de unge forfatterne er den hegemoniske tolkningsrammen på samme tid til dels en ureflektert selvfølge og til dels noe de yter aktiv motstand mot. De yter aktiv motstand mot den diskriminering og manglende bekreftelse de ofte blir møtt med, og tar samtidig for gitt den måten selvbilder vanligvis formes på - gjennom en bestemt forståelse av historie, slekt og sted. De viser altså at de er fullt ut assimilert - det vil si fanget i den rådende tolkningsrammen - samtidig som de med utgangspunkt i sin spesielle situasjon gjør motstand mot den.

Når andre bestemmer hvem du er

Innholdet i boken består som nevnt av selvbiografiske tekster av forskjellig art. Noen prøver å fortelle hele sin livshistorie på noen få sider, andre tar utgangspunkt i en enkelt episode, noen er mer saklige, andre mer personlige, noen behandler mange temaer, andre bare ett. Hovedtemaet er likevel "hudfarge". Det understrekes både i bokens tittel, i utvalget av forfattere og i bokens organisering, der de tekstene som mest eksplisitt handler om rasisme, kommer først. Etter Hadia Tajiks korte innledning følger en tekst av Amani Olubanjo Buntu. Han skriver blant annet følgende:

Kampen, analysene, strategiene og alt arbeidet som har blitt nedlagt for å

knuse rasismen - det er det jeg virke­ lig kjenner og kan. Det er min ufrivil­lige ekspertise. (...)

Jeg kjenner så mange svarte ungdom­mer som er klare til å eksplodere. De har bitt tennene sammen og tålt det meste. De er blitt jaget av rasister. Mis­tenkt for tyveri i butikker. Banket opp av politiet. Misforstått i barnevernet. Gitt opp av lærerne. Latterliggjort i klassen. Nektet adgang på utestedet. De har fått trusler og skjellsord kastet etter seg. Fått avslag på femti jobbsøk­ nader etter hverandre. Ikke minst er de blitt beskyldt for å være hårsåre når de sa fra om hva som skjedde. De har vært stille til nå. De kan være stille litt lenger. Men hva skjer etter det?

 Svært mange afrikanske ungdommer ser ikke for seg en fremtid i Norge. Uansett om de er født her, snakker bedre norsk enn Trine og Ståle og spi­ ser både risengrynsgrøt og brunost. Hva er en akseptabel reaksjon når du gang på gang blir mistenkeliggjort, utestengt, oversett, latterliggjort og nedverdiget?

Vi er så mange som har sagt fra. Over lang tid. Som har pekt på systematisk forskjellsbehandling, diskriminering og alle de små detaljene som sam­ menlagt er blitt et stort monster. Men vi ble avfeid fordi vi stilte for vanske­ lige spørsmål. Stilte for store krav. Snakket på en provoserende måte. Sa ting rett ut.

Snart smeller det skikkelig i Norge. Og ingen må bli overrasket. Varsellampen har lyst lenge. Og blitt skrudd av gang på gang: "Vi vil ikke ha noe bråk her." Men bråk kan det bli " (s. 9-10).

Det verste er ikke alltid de som er aktive utøvere og tilhengere av rasisme. Men alle de som er stille. Alle som lar være å si noe. Som ikke ser noen grunn til å engasjere seg. Stillhe­ten deres er så øredøvende (s. 11).

Selv om det er blitt mer anerkjent at rasisme er et problem i Norge, behandles allikevel problemet som om det er av forbigående art. Som om rasisme snart vil forsvinne. Og derfor står Norge helt uten hjelpemidler i kampen. (...)

 Det er forferdelig naivt å være svart i Norge og tro at ingenting skal skje, at du skal få gå i fred og aldri bli konfron­tert med hudfargen din. Saken er at du har lov til å være sint. Du skal ikke tåle alt. Du må gi deg selv den tillatel­sen, for de fleste rundt deg vil kalle deg sensitiv og ustabil. Det er verken sunt eller akseptabelt ikke å reagere. Du må. Gi frustrasjonene et språk (s. 14).

Løsningene er så enkle og samtidig så usannsynlige. Enkle fordi det langt på vei dreier seg om banaliteter som å vise respekt, ta hensyn, høre etter, jevne ut misforholdet. Usannsynlige fordi så mange velger ikke å ta stand­ punkt og dermed gi negative holdnin­ ger fritt spillerom (s. 15).

Amani Olubanjo Buntu, som er født i Norge, omtaler svarte som til dels er født i Norge, som "afrikanske ungdommer". Hvorfor gjør han det? Jo, fordi de ofte ikke blir akseptert som umarkerte innbyggere av det norske samfunnet. Mange av dem tar et oppgjør med norske forestillinger ved å identifisere seg med det kontinent deres hudfarge og utseende peker mot. I Norge symboliserer "forskjellig hudfarge" geografisk avstand, genetisk forskjell og kulturell fremmedhet. Svarthet står for mange "normenn" som noe primitivt og usivilisert.

Denne teksten er paradoksalt nok både usedvanlig velformulert og relativt uartikulert. Hva mener han for eksempel med at "snart smeller det skikkelig" og at det kan bli "bråk"? ("Men bråk kan det bli ...".) Språkbruken er både dramatisk og uspesifisert. Det overlates til leserens fantasi å tenke seg resten. I verste fall terrorisme, drap, gjengvold og kriminalitet, i beste fall kanskje noen doser "fundamentalisme". Slik jeg leser Amani Olubanjo Buntu, ligger det et bilde av en trykkoker under argumentasjonen, et lignende bilde som det som ble brukt med motsatt fortegn på begynnelsen av 90-tallet for å begrunne det endrede klimaet i innvandringsdebatten. Den gangen ble det snakket om å ta lokket av kjelen for å slippe ut dampen. Majoritetsnordmenn måtte få lufte sine negative meninger om "innvandrere". Her er det de svarte ungdommene som fungerer som en trykkoker: Fordi de stadig utsettes for nedverdigende diskriminering, og fordi det norske samfunnet ikke gir rom for å ta opp denne diskrimineringen på konstruktive måter, kan ikke frustrasjonen annet enn å få utløp i form av at "det" smeller.

I det ubestemte pronomenet "det" er de handlende aktørene blitt borte, og Buntu antyder dermed at kreftene er så sterke at de kommer til å overmanne den enkelte. Ifølge etablerte kjønnsstereotypier uttrykker han en røff maskulinitet. De former for tilpasning han ser på problemet er enten å reise fra Norge og skape seg en fremtid et annet sted eller at "det" smeller. "De som ikke lenger kan utrykke seg med ord, bruker volden som språk, " skriver Sazan Bajalan i samme bok (s. 64).

Det uartikulerte i Amani Olubanjo Buntus tekst kan forstås i lys av majoritetens motstand mot å snakke om rasisme. Indirekte sier han mye om hvorfor det er så få bidrag fra menn i denne antologien, og hvorfor det også ellers er unge kvinner som har markert seg mest positivt i offentligheten. Tausheten - det vil si motstanden mot at det snakkes om rasisme - rammer antakelig menn på en annen og hardere måte enn kvinner. Kvinner har i kraft av etablerte kjønnsroller vanligvis en enklere adgang til personlige sjangere der kompliserte følelser og erfaringer kan komme til uttrykk.32 Dessuten er det åpenbart lettere å få sympati som antatt "offer" enn som antatt "overgriper".

Mens Amani Olubanjo Buntus tekst er både sint og saklig, forteller Hannah Wozene Kvam lenger ut i boken mer personlig om hvordan hun så langt i livet har forholdt seg til negativ stempling og diskriminering. Hun ble adoptert til Norge som lite barn. I sin kamp for et positivt selvbilde yter hun til dels motstand mot majoritetskategoriene, og til dels tar hun dem for gitt. Hun skriver:

Mange tror at det holder å være kultu­relt og språklig integrert i et samfunn for å bli godtatt. Det er feil. I nitten år av mitt liv har jeg vært så norsk at jeg har glemt mitt eget jeg for å tilfreds­stille andre. I nitten år har jeg gått rundt i et hvitt og homogent samfunn som den snille Hoa Hottentott. Det holder lenge for meg. I de resterende ni har jeg funnet frem til den jeg egentlig er: en stolt etiopisk-norsk kvinne med rett til å definere meg selv. "Neger-Hannah" er død og begravet for alltid. For en enorm lettelse (s. 45).

Hun skriver videre om fortiden som "neger-Hannah":

" jeg utnevnte meg selv til klassens "neger". Jeg tok hovedrollen som Hoa Hottentott på skoleavslutningen i før­ ste klasse. (...) Jeg har kledd meg ut som hula hula-dame på karneval med nok et bastskjørt rundt livet og rose i håret. Jeg har kalt meg selv for famili-

ens sorte får, negerbolla og sjokola­ den. Jeg har presentert meg selv for forsamlinger hvor jeg har sagt "Jeg heter Hannah og jeg er neger". Jeg har servert i selskaper der spøken har vært hvor greit det er å ha en ekte slave i huset. Med et smil om munnen. Og klump i halsen. (...) Jeg har sugd til meg oppmerksomheten basert på ste­ reotypier, og fått hvite menneskers applaus for det. Utad var jeg en sunn jente som ikke burde klage med trygg oppvekst, gode venner, omsorg og kjærlighet. Innad bygget jeg opp en mur av sårhet og vonde følelser fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg ut av den vonde sirkelen. Jeg krysset gata når jeg så andre svarte mennesker. Jeg slo blikket ned når jeg ble konfrontert med andre adopterte. Jeg likte ikke den jeg var (ss. 47-48).

Som student og skuespiller på Nordic Black Theatre fikk Hannah Wozene Kvam nye impulser: "Jeg traff mennesker med lik bakgrunn som meg selv, og kunne diskutere mine opplevelser høyt uten å bli beskyldt for å være hårsår." Hun forteller at hun senere dro til Etiopia og fant en kultur rik på tradisjoner og minnesmerker som hun kunne identifisere seg med. I en kirke så hun svarte engler: "Jeg gråt. Det var så utrolig vakkert. Hvor banalt det enn høres ut, var det godt å se at englene var svarte." Den siste setningen i Hannah Kvams tekst er den følgende. "At man aldri skal fornekte sin bakgrunn."

Hannah Wozene Kvam er underlagt den samme tolkningsrammen som alle andre i Norge. Hennes eksistensielle problem er å gi sitt svarte utseende en positiv verdi.33 Den løsning hun har valgt går ut på å finne seg selv, hvem hun "egentlig" er" via avstamning. Fordi de sosiale omgivelsene ikke er nøytrale i forhold til hennes utseende, tvinger de også henne til å bli opptatt av "hudfarge", det vil si til å undersøke hvor den "kommer fra". Ved hjelp av reisen til Etiopia fant hun måter å verdsette sitt utseende på som omgår den norske nedvurderingen.

I denne teksten dukker barnebokuniverset opp igjen, i form av Thorbjørn Egners vise om Hoa Hottentott. Det var imidlertid ikke bare de norske stereotypiene som gjorde livet vanskelig, men mangelen på forståelse og beskyldningene om å være hårsår når hun prøvde å sette ord på sine erfaringer. Disse vonde opplevelsene lyder som et ekko av Amani Buntus påpekinger av at mange har sagt fra uten å bli hørt, og hans oppfordring til andre unge om likevel ikke å la være å gi utrykk for sitt sinne.

Et av de interessante trekkene ved denne boken er nettopp at den omfatter både adopterte og sønner og døtre av foreldre som har innvandret til Norge. Norge er et av de landene i verden som utenlandsadopterer flest barn. I 1998 var 1, 1 prosent av alle "fødte" barn adoptert.34 At det ikke er like naturlig for alle å se adopterte i sammenheng med barn av flyktninger og innvandrere, viser en studie som ble gjort på begynnelsen av 1990-tallet av Aanund Brottveit (1996). Han intervjuet i hovedsak småbarnsforeldre med adoptivbarn, og fant at de skilte skarpt mellom barn av innvandrere og deres egne adopterte barn. Dette var nettopp på den tiden Frp frontet innvandringsmotstanden i Norge, og foreldrene var bekymret for at det de oppfattet som samfunnets økende negative holdninger til innvandrerne også skulle ramme deres barn. I motsetning til innvandrernes barn var jo deres barn "egentlig" norske, mente de. Problemet for foreldrene var hva som ville skje med barna når de flyttet hjemmefra, i og med, som de sa, at det ikke er mulig å se utenpå barna hvem som var hvem. Til en viss grad reproduserte foreldrene i Brottveits intervjuer på denne måten de

gjengse negative stereotypier om innvandrere, i sine bestrebelser for å unndra sine egen barn fra de samme stereotypiene.35 Med dette utgangspunktet er det ikke så rart at flere av de adopterte utrykker en følelse av å ha vært altfor beskyttet i barndommen, og at møtet med virkelighetens rasisme derfor ble et sjokk som det tok lang tid å overvinne.36

I sitt bidrag til boken skriver Cathrine Sandnes, adoptert fra Korea, om det hun omtaler som de voksnes troskyldighet.

Jeg var barn på 70-tallet - tiåret da alle var like, uansett hvordan man så ut. Derfor fikk jeg også klar beskjed om, når jeg spurte foreldre og barnehage­tanter om hvorfor folk stirret, pekte og klappet meg ekstra hardt på hodet, at det var noe jeg innbilte meg. Jeg var selvfølgelig "akkurat som alle de andre ungene" og skulle slett ikke bry meg med at de samme ungene påstod noe helt annet.

 I ettertid undrer jeg meg fortsatt over denne troskyldigheten i voksenverde­nen. Denne naive troen på at "hvis vi bare sier at hun er hvit, så er hun hvit". Samtidig er det noe veldig rørende over dette klønete, men opp­riktig velmente forsøket på å gi meg selvtillit (s. 17).

Hovedinnholdet i Cathrine Sandnes' bidrag er en analytisk diskusjon av forholdet mellom ytringsfrihet og beskyttelse mot rasisme i lys av rettssakene mot Jack Erik Kjuus i 1997 (som gikk inn for å sterilisere adopterte) og mot de ungdommene som bidro til den adopterte Arve Beheim Karlsens død i 2001. Hun er inne på den generelle endringen i tolkningsramme når hun skriver at hun er "skeptisk til den kommersialiserte medievirkelighetens evne og vilje til å rense de grumsete sinn", og ikke overbevist om "de siste tiårs dekning av FrPs lite tiltalende holdninger har ført til 'anstendiggjøring' i den retningen Ytringsfrihetskommisjonen ønsker seg" (ss. 19-20). "... når det er blitt legitimt å spre fordomsfull, løgnaktig og mistenkeliggjørende vulgærpropaganda fra tv-skjermen og Stortingets talerstol, " skriver hun, "vel - så er det ikke så rart at ekkoet møter deg på trikken og skolen dagen etter" (s. 17). Hun griper seg derfor iblant i å savne "den velmente fomlingen etter å gjøre det rette" som hun opplevde som barn (s. 25).37

De "fargede" barna har smertefulle erfaringer med utgangspunkt i "hudfarge", samtidig som de møter en velmenende voksenverden hvor temaet hudfarge mer eller mindre er tabu. Foreldre og lærere legger ofte vekt på at barna "ikke skal henge seg opp i hudfarge". Ved å benekte den diskriminering som faktisk finner sted, er de med på å bidra til språkløshet og avmakt.

Boken inneholder imidlertid langt fra bare negative erfaringer. I noen av bidragene fortelles det om positive opplevelser. Det er flest døtre og sønner av "innvandrere" som formidler positive erfaringer. De har møtt diskrimineringen fra dag en, og har dermed lært seg ulike teknikker for å mestre den. Noen av dem, som Tadia Hadjik, avvæpner sine motstandere ved å være mer blomstrende fedrelandskjærlige enn Henrik Wergeland, andre, som Kashif Iqbal, svarer igjen med enda frekkere og grovere mynt når de blir trakassert. Særlig de unge som er vokset opp i Oslos drabantbyer og "innvandrerbydeler" ser på denne måten ut til å besitte mye dyrt ervervet gateklokskap.

Offentlighetens larmende taushet

Denne boken handler ikke om den typen saker som har vært mest fremme i mediene. I mediene er det, som vist av Lindstad og Fjeldstad, mye lettere å få oppmerksomhet for nynazister enn for antirasister, og mye lettere å få oppmerksomhet for den som peker på negative trekk ved de såkalte innvandrermiljøene enn for den som peker på negative trekk ved det norske samfunnet.38 De unge forfatterne har valgt å tale om det som opptar dem, og det er verken kriminalitet, religion, seksualitet, tvangsekteskap eller kvinnelig omskjæring, men om hva forfatterne gjør for å bevare selvrespekt i forhold til norsk rasisme.39 Konflikter med egen familie er heller ikke tema. I den grad familien nevnes, er det som kjærlige støttespillere i de unges identitetsprosjekter. Ei heller står undertrykkelse av "innvandrerkvinner" sentralt, selv om ti av forfatterne er kvinner. Boken representerer derfor en korreksjon til medieoffentligheten på to viktige punkter. Den viser for det første at ikke alle "innvandrerfamilier" er konfliktfylte, selv om de unge definerer seg som moderne karriereorienterte middelklasseintellektuelle, med alt det innebærer. For det andre demonstrerer boken med stor tyngde at det kan være tungt å være "farget" i Norge i dag. Boken bekrefter dermed den analysen jeg har gjort i Det norske sett med nye øyne, og viser at et fokus på majoritetens forestillinger og praksiser nå er helt nødvendig.

Samtidig belyser boken indirekte også noen av problemene i de såkalte innvandrermiljøene. Flere av forfatterne med "innvandrerforeldre" utrykker en viss sårhet over at de ikke får positiv anerkjennelse fra "sine egne". Denne sårheten bunner i at forskjellige mennesker velger ulikt i forhold til ytterpunktene assimilering og integrering. Årsakene til dette har både med alder, utdannelse, sosial klasse, religion og "kultur" å gjøre. Det går frem av beretningene at det ikke er lett å respektere hverandres valg, og forstå hverandres ulike utgangspunkter.40

På tross av mange forskjeller når det gjelder både livsform og skrivemåte, og på tross av at flere av dem har utformet en form for bindestreksidentitet, inneholder denne fine lille boken i hovedsak bare en rollemodell, nemlig en middelklassetilpasning til det norske samfunnet som ligger nær assimilasjon. Ungdommer som velger en mer konservativ etnisk eller religiøst basert livsform, er omtalt, men ikke til stede som egne stemmer. På dette punktet er boken derfor i pakt med medienes manglende forståelse for dem som innordner seg en konservativ religiøs eller etnisk ramme. Med få unntak er de utsatt for demonisering, hån, latterliggjøring eller larmende taushet i offentligheten.

Tannpuss og "æresdrap"

Demoniseringen skjer både i omtalen av trivielle og alvorlige saker. I Aftenpostens aftenutgave for 19. mars 2002, ble for eksempel følgende nyhet gitt førstesidehenvisning og en hel side inne i avisen; "Slett stell hos innvandrere gir hull på hull." I ingressen er en tannlege som har vært prosjektleder for en undersøkelse av tannhelsen hos innvandrerbarn, sitert med følgende uttalelse: "I mange kulturer er det helt uvanlig å pusse tennene på små barn".41 Det som utelates i denne artikkelen er, for det første, at dårlig tannhelse kan ha andre årsaker enn manglende tannpuss, som for eksempel et sukkerholdig norsk kosthold. Sett fra et tannhelsesynspunkt var antakelig familiens kosthold atskillig bedre i foreldrenes barndom. For det andre har tannpuss mer med sosial klasse og vel-

standsnivå enn med etnisk kultur å gjøre. I omtalen av både alvorlige og trivielle saker fokuseres det på denne måten ofte på problemer, og problemenes årsaker reduseres til et spørsmål om medbrakt kultur fra foreldrenes opprinnelsesland. De trivielle sakene får på denne måten betydning fordi de bekrefter den etablerte tolkningsrammen.

Men fremfor alt anvendes den i forbindelse med tvangsekteskap, kvinnelig omskjæring og "æresdrap". Medieomtalen av slike saker har blant annet synliggjort alvorlige brudd på kvinners menneskerettigheter i Norge. Samtidig har den måten det har vært gjort på, også bidratt til å stigmatisere hele kategorier mennesker. En av de siste store sakene i massemediene var mordet på kurdisksvenske Fadime Sahindal i januar 2002. Dette ble en stor mediebegivenhet, ikke bare i Sverige og Norge, men også i en rekke andre land. Den har tvunget norske politikere til å ta tvang og vold mot unge mennesker med innvandrerbakgrunn på alvor. Oppstyret hadde imidlertid også negative sider i form av mistenkeliggjørende politiske forslag om mer skjerpet kontroll.42 Mens den svenske diskusjonen ser ut til å ha lagt mest vekt på patriarkalske, konservative tradisjoner som årsaksforklaring til drapet, la de norske massemediene mest vekt på "kulturen" i de kurdisk-svenske miljøene. "Fremmed kultur frikjenner ingen" var for eksempel overskriften på Aftenpostens leder den 5/4 2002, etter at dommen var falt. Underforstått ble dermed forbrytelsens årsak presentert som "fremmed kultur".43

Drapet på Fadime Sahindal har selvsagt sammenheng med de kulturelle ideer og tradisjoner hennes mannlige kurdisk-svenske slektninger har brakt med seg til Sverige. Men i tillegg kan det være nyttig å ta en del andre forhold i betraktning. For det første individuelle psykologiske og moralske problemer. For det andre disse mennenes situasjon i Sverige, og deres plass nederst i det svenske samfunnets klassestruktur. Den oppskrudde vekten på "ære" kan til dels være et resultat av utbytting og fornedring i Sverige. For det tredje det faktum at Fadime Sahindal var i ferd med å gjennomføre en klassereise, noe som ytterligere fjernet henne fra opprinnelsesmiljøet. For det fjerde at hun hadde en adgang til medieoffentligheten som disse mennene mangler. For det femte de adskilte diskursene og den doble standarden. Slike drap sees vanligvis ikke i lys av det moderne vestlige patriarkalske samfunnets generelle vegring mot å ta på alvor vold mot kvinner i privatsfæren. Selv om voldtekt, hustruvold, mord og sjalusidrap er en helt vanlig del av det svenske og norske kriminalitetsbildet, føres diskusjonene om mishandling av såkalte innvandrerkvinner og annen kvinnemishandling hver for seg.44 Den doble standarden er antakelig en del av bakgrunnen for at den organiserte kvinnebevegelsen har vært trege til å ta opp problemene til de kvinner med innvandrerbakgrunn som gjør opprør.

Med utgangspunkt i hendelser som æresdrap og tvangsekteskap har det vært hevdet at det nå er viktigst å fokusere på generasjonskonfliktene og kjønnsundertrykkelsen internt i de såkalte innvandrermiljøene, og at det å avdekke norsk diskriminering og rasisme er en avsporing.45 Jeg vil her argumentere for at det verken er nødvendig eller ønskelig å se dette spørsmålet som et enten-eller. Det må heller diskuteres som et både- og. Et fokus på majoritetens språklige kategorier og sosiale praksiser fyller nemlig ikke bare igjen et kunnskapshull, men setter hele feltet i et nytt lys. Det er kort sagt nødvendig å ta majoritetens forestillinger og praksiser i betraktning for å kunne diskutere de alvorlige problemene på en mer konstruktiv måte enn hittil.

Dilemma mellom to menneskerettigheter

I mediene fremheves ofte det å gjøre opprør som mer eller mindre den eneste rollemodell for unge mennesker. Spaltisten og stand-up komikeren Shabana Rehman er en modig, frittalende og frodig kvinne, og en viktig rollemodell for dem som slåss mot foreldre og slektninger. Men ikke alle ønsker å bli som henne. Det finnes også andre slags familier og rolleløsninger. Forfatterne av Svart på hvitt er ett eksempel, og de har nå grepet ordet. Et annet eksempel er de enkeltpersoner og grupper som i lang tid har arbeidet mot tvangsekteskap og kvinnelig omskjæring, uten å bryte med sine miljøer.46 De har ikke blitt hørt, og levnes derfor ingen ære. Mediene interesserer seg ikke for dem, og politikerne er ofte mer eller mindre døve for initiativer fra minoritetspersoner. Mange av politikerne tar først opp saker når de er blitt dramatisert av media. Det fører ofte til lite gjennomtenkte og stigmatiserende forslag.

De mest dramatiske sakene inneholder et uhyre vanskelig dilemma mellom to menneskerettigheter. På den ene siden religionsfrihet, også for patriarkalske og konservative religiøse tradisjoner, og på den annen side kvinners individuelle rettigheter. Dette har til nå vært lite fremme i offentligheten som et dilemma. Det kan etter min oppfatning ikke løses ved ensidig å fremme det ene på bekostning av det andre, men krever dialog og kompromisser. Utfordringen nå er derfor hvordan samfunnets ulike institusjoner kan beskytte alle som trenger det mot tvang, uten å frata andre uskyldige mennesker deres verdighet. Det gjelder å kunne utvikle tiltak som støtter unge kvinner og menn i dere bestrebelser for å skape sitt eget liv i Norge, og føre en offentlig debatt om de konflikter de står i, uten å stemple alle "mørkhudede", "muslimer", "kurdere" eller hvem det nå er den dagsaktuelle saken og den bastante tolkningsrammen til enhver tid innbyr til å omtale på negative måter. Det vil si å arbeide aktivt og systematisk mot alle former for tvang, og samtidig utvise respekt og toleranse overfor andre menneskers religion og levevis. Å tolerere betyr nemlig ikke å omfavne. Tvert imot er toleranse mest nødvendig overfor det man liker minst. Min analyse av innvandringsdebattens doble standard har vist at Norge ikke har et stort nok og tolerant nok rom i medieoffentligheten for dem som ikke vil assimileres, det vil si at de vil leve på radikalt andre måter enn flertallet. Det som likevel gir håp for en mer inkluderende offentlighet, er de dialoger på tvers av religionene som blant annet Verdikommisjonen satte i gang, og som nå foregår i det stille.

For å bryte den doble standarden kreves det både sosial musikalitet og en bredere samfunnsforståelse. I denne artikkelen har jeg prøvd å vise at det finnes flere dimensjoner enn opprinnelsesland, kultur og religion som er vesentlige for å forstå hva som foregår. Spesielt har jeg pekt på utdannelse, sosial klasse, kjønn, alder og livsfase. Selv om mediene ofte opererer med bastante kategorier, er de kategoriene og bildene som den enkelte forstår seg selv og andre gjennom, bevegelige, situasjonsspesifikke og tøyelige, og hentes inn fra mange kanter. Mer solid kunnskap om sosiale betingelser og mangfoldige livsverdener er den beste måten å bryte den bastante tolkningsrammen og den doble standarden på.

Noter

1 Utvidet versjon av åpningsforedraget på IMER-programmets avslutningskonferanse, Oslo 18.-19. april 2002.

2 Gudmund Hernes og Knud Knudsen, "Svart på hvitt", i FAFO Rapport 109, Oslo 1990. Merete Lindstad og Øyvind Fjeldstad, Pressen og de fremmede, Høyskoleforlaget, Kristiansand 1999. Ifølge Hernes og Knudsen setter ni av ti nordmenn likhetstegn mellom "innvandrer" og mørk hudfarge. I Lindstad og Fjeldstad antas det at begrepet hadde fått disse konnotasjonene allerede på 1970-tallet (s. 75). Disse konnotasjonene er enda mer befestede nå.

3 Siden Det norske sett med nye øyne (Gullestad, Universitetsforlaget, Oslo 2002) er blitt utsatt for en del misforståelser, som blant annet går ut på at jeg i denne boken skal ha skrevet at norske forskere er rasister, understreker jeg her på det sterkeste at så ikke er tilfellet. Tvert imot argumenterer jeg i boken iherdig for "å se bort fra hele det individualiserende spørsmålet om hvem som 'er' rasister, men heller spørre i hvilken grad og på hvilke måter talende og handlende mennesker begrunner sine handlinger ut fra ideologier eller biter av ideologier som direkte eller indirekte impliserer et begrep om rangerte 'raser' eller uforenlige 'kulturer' og religioner" (s. 171). At det forekommer diskriminering på rasistisk grunnlag i Norge er for øvrig dokumentert i både undersøkelser og personlige beretninger (denne litteraturen er presentert og kommentert i Gullestad 2002).

4 Ifølge nyere teorier erstatter nå "kultur" begrepet "rase" i retorikken til populistiske politikere på høyresiden i Europa (også denne litteraturen er presentert, kommentert og anvendt i Gullestad 2002). Det sies ikke at noen "kulturer" er bedre enn andre, bare at de er uforenlige. Den antatte uforenligheten er grunnlaget for det argument at mennesker med meget ulik kultur helst bør leve hver for seg, i de land og regioner der de "hører til". Denne tankegangen, som i forskningslitteraturen ofte kalles nyrasisme, eksisterer sammen med gammeldags rasisme, og er koblet til nynasjonalisme i form av en oppblomstring av nasjonal identifikasjon med vekt på avstamning.

5 På dette punktet er det en viss motsetning til et land som USA, der det verken finnes et godt sikkerhetsnett eller en rimelig minstelønn. Det ene forhold tvinger den enkelte til å finne seg arbeid, det andre forhold bidrar til at det faktisk er arbeid å finne, men da gjerne til en ussel lønn.

6 Se note 5.

7 Anthony Giddens, Modernity and Self-Identity: Self and Society in the Late Modern Age, Polity Press, Oxford 1991.

8 Francis Sejersted, "Struktur og legitimitet: refleksjoner over direktørkapitalismens kranke skjebne" i Søkelys på arbeidsmarkedet årgang 18:2001, ss. 53-57. Richard Sennett, The Corrosion of Character: The Personal Consequences of Work in the New Capitalism, W. W. Norton & Company, New York 1998. Terence Turner, "Anthropology and Multiculturalism: What is Anthropology that Multiculturalists should be Mindful of?" i David Theo Goldberg (red.), Multiculturalism: A Critical Reader, Basil Blackwell, Oxford 1994.

9 I tillegg kan en rekke andre forhold ha betydning. Selv om Norge formelt står utenfor de politiske beslutningsprosessene, har for eksempel integrasjonen i Europa store konsekvenser. Noen grenser bygges ned, mens andre bygges opp. Berlinmurens fall og slutten på den kalde krigen i 1989 betydde store politiske endringer: tap av et veletablert fiendebilde, oppløsning av det kommunistiske imperiet og den medfølgende frykten (først formulert av EUs Jacques Delors) for at horder av østeuropeere skulle melde seg ved Vest-Europas grenser. I de såkalte utviklingslandene øker befolkningen dramatisk. Sammen med masseflukt på grunn av økende fattigdom, kriger og økologiske katastrofer, fører dette til et press på Europas grenser. Europa selv er preget av de store krigsog etterkrigskullene som er begynt å bli gamle, lave fødselstall og lengre levealder. Disse demografiske forholdene innebærer en økende forsørgelsesbyrde for de som er i ar-

beidsfør alder. Frykt for terrorisme, atomulykker og økologiske katastrofer kan også spille en rolle. Et stikkord er Tsjernobyl-ulykken i 1986, da det som ikke kunne skje, faktisk skjedde. Et annet stikkord er drivhuseffekten og de klimaendringer den kan føre til i fremtiden. Et tredje er terrorangrepet på USA den 11. september 2001, og den nye alliansen mellom stater som "krigen mot terrorisme" innebærer. Selv om de færreste går rundt og tenker på mulighetene for krig og katastrofer til daglig, kan en slik frykt være til stede i manges underbevissthet. Derfor er det naturlig å se alt dette som en del av makrokonteksten for den innvandringspolitikken som i dag føres.

10 Mønsteret er likt i Sverige, men ikke i Finland (Bernt Aardal, Anders Todal Jenssen, Risto Sänkiaho og Erika Säynässalo, "Can Ideology Explain the EU Vote?" i Anders Todal Jenssen, Perrti Pesonen og Mikael Gilljam (red.), To Join or Not to Join: Three Nordic Referendums on Membership in the European Union, Scandinavian University Press, Oslo 1998, ss. 235-268).

11 Bernt Aardal, "Ideologi på tvers?" i Anders Todal Jenssen og Henry Valen (red.), Brusselmidt imot: Folkeavstemningen om EU, Ad Notam Gyldendal, Oslo 1996 ss. 165-186.

12 Sjølråderetten var det mest sentrale begrepet i EU-debatten, og kan knyttes til en forståelse av nasjonalstaten som en container med tydelige grenser mot omverdenen. I tillegg bidro de negative konnotasjoner til ordet union i Norge til å gi motstanderne det retoriske overtaket i EU-debatten (Iver B. Neumann, Norge - en kritikk: Begrepsmakt i Europadebatten, Pax Forlag, Oslo 2001).

13 Anniken Hagelund, under trykking: "A matter of decency? The Progress Party in Norwegian immigration policy", Journal of Ethnic and Migration Studies. 14 Samme sted.

15 I sin artikkel om Frps innvandringspolitikk skriver Anniken Hagelund blant annet: "... spørsmålet er ikke hva Fremskrittspartiet er, men hva de gjøres til gjennom den dynamikken som utgjøres av partipolitisk debatt og maktkamp" (oversatt fra engelsk).

16 Dagsavisen søndag 17. mars 2002, s. 8.

17 Samme sted.

18 Se blant annet Peter Hervik (red.), Den generende forskellighed: Danske svar på den stigende multikulturalisme, Hans Reitzels Forlag, København 1999.

19 Rune Gerhardsen, Snillisme på norsk, Schibsted, Oslo 1991.

20 Tom Are Trippestad, "Som man reder, ligger man", i Siri Meyer og Thorvald Sirnes (red.), Normalitet og identitetsmakt i Norge, Ad Notam Gyldendal, Oslo 1999, ss. 187- 217, 204.

21 Samme sted.

22 De religiøse minoritetene i Norge og Human-Etisk Forbund har påberopt seg de uni verselle menneskerettighetene. Foreløpig har de ikke vunnet frem i rettsapparatet.

23 Det var noe av den samme tankegangen som lå til grunn for Sentrumsregjeringens opprettelse av Verdikommisjonen, det vil si et uttalt behov for å samle seg om "norske fellesverdier". Verdikommisjonen arbeidet imidlertid på en måte som tok hensyn til pluralismen i verdisyn.

24 Lindstad og Fjeldstad 1999.

25 Johnsen 1995. Øyvind Fuglerud, under arbeid: "Inside out: the reorganization of national identity in Norway". Øyvind Fuglerud, Between Nation and State: Aspects of Refugee-Migration from Sri Lanka to Norway, upublisert dr.polit.avhandling, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo 1996. Ifølge Fuglerud 1996 og under arbeid økte for eksempel avslagene på søknader fra personer fra Sri Lanka fra 1, 7 % til 56, 25 % mellom 1988 og 1993. Den samme tendensen er til stede i det totale antallet. Den beskjedne prosenten asylsøkere fra alle land som fikk asyl i Norge var i 1987 7, 8 %, og hadde i 1994 sunket til nesten ingenting, nemlig 0, 5 %. Prosenten totale avslag, det vil si avvisning av både flyktningstatus og opphold på humanitært grunnlag, økte i den samme perioden fra 24, 2 % til 90, 9 % (Fuglerud 1996). Denne trenden har siden fortsatt. I 2000 ble cirka 50 av 8000 asylsøkere godkjent som flyktninger (Fuglerud under arbeid).

26 Dag Herbjørnsrud, "Dunsten av den norske tidsånde - og 1990-tallets nytale", Samtiden 5/6 1998, ss. 67-77.

27 Samme sted.

28 Et lignende resultat er Douglas Holmes kommet til i sin undersøkelse av det ekstreme høyre i Europa. Høyreekstremistiske ideer og aspirasjoner har ifølge ham funnet vei like inn i hjertet av europeiske politiske diskurser. Ekstremistiske synspunkter kan ikke klart avgrenses fra respektable synspunkter, men har dype forbindelser med dem (Holmes 1993).

29 Asle Høgmo, Fremmed i det norske hus, Ad Notam Gyldendal, Oslo 1998.

30 Hadia Tajik (red.), Svart på hvitt, Tiden Norsk Forlag, Oslo 2001.

31 Når enkelte fysiske kjennetegn fremtrer som synlige, er ikke dette bare noe som ligger i kjennetegnene selv, men noe som har oppstått på historisk gitte tidspunkter i prosesser der mennesker gir kjennetegnene mening. Synlighet er ikke naturlig, men kulturelt produsert, flytende og stadig reforhandlet. I tillegg gjelder ikke fenomenet rasisme bare synlige forskjeller. Rasialisering er ikke bare et grunnlag for rasisme, men kan også være skapt av diskriminering. I England har irer vært utsatt for rasialisering og rasisme uten åpenbare fysiske forskjeller mellom dem og andre briter. Det samme gjelder jøder i hele Europa.

32 Se blant annet mine bøker Kitchen-Table Society, Universitetsforlaget, Oslo 1984/2002, og Hverdagsfilosofer: Verdier, selvforståelse og samfunnssyn, Universitetsforlaget, Oslo 1996.

33 Mange adopterte velger annerledes. Se Geir Follevåg, "Family: Dead", Syn og Segn 3:2001, ss. 28-41, om adopsjon, litteratur, tegneserier, musikk og knusing av dårlige metaforer. Og se G.M. Johansen, "Farvede nordmenn - en selvmotsigelse eller en ny kategori?", i Hovedfagsstudentenes årbok 1992, Institutt og museum for sosialantropologi, Oslo 1992. Ingen av dem går inn for bindestreksidentifikasjon, men regner seg som norske. Ifølge P.K. Botvar, Ny sjanse i Norge: Utenlandsadoptertes oppvekst og le­vekår, Diakonhjemmets Høgskolesenter og Verdens Barn, Oslo 1994, regner 17 % av de adopterte seg som innvandrere.

34 Signe Howell, "'En vanlig familie': Utenlandsadopsjon i Norge, et stadig voksende fenomen", i Signe Howell og Marit Melhuus (red.), Blod - tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge, Fagbokforlaget, Bergen 2001, ss. 74-75.

35 I sin analyse av fjernadopsjon skiller også Signe Howell mellom innvandrernes barn og de adopterte: "Mens innvandrerne forblir, i hvert fall foreløpig, 'outsidere' i det norske samfunnet, " sier hun, "så blir de adopterte barn 'insidere' fra første stund. Det er først når de reiser hjemmefra at de møter diskriminerende atferd og rasistiske kommentarer" (Howell 2001, s. 87). Howell beskriver innsiktsfullt hvordan foreldrene utfører et omfattende symbolsk arbeid for å innlemme barna i slekt og nærmiljø. Men i lys av vitnesbyrdene fra de adopterte selv, ser det ut som hun har lagt for stor vekt på foreldrenes ønsker for sine barn, og for liten vekt på de fordommer barna møter på grunn av sitt utseende, både før de reiser hjemmefra og senere.

36 I tillegg til de andre tekstene skrevet av adopterte i Svart på hvitt, se også Follevåg 2001 og Johansen 1992.

37 For andre fører det til at de tar skarp avstand fra biologismen i den norske tenkemåten (Follevåg 2001), eller til at de konstruerer opprinnelsesmyter rundt unnfangelse og fødsel som de kan leve med (se Lisa Tønnes bidrag i Svart på hvitt).

38 Lindstad og Fjeldstad 1999.

39 Tvangsekteskap, omskjæring og æresdrap er bare nevnt i forbifarten.

40 Forskjeller i sosial klasse er et sensitivt tema, som i Norge gjerne uttrykkes gjennom moralsk fordømmelse (Gullestad, Livsstil og likhet: Om nærmiljø i byer, Universitetsforlaget, Oslo 1985).

41 Aftenposten 19.mars 2002, s. 7.

42 Fremskrittspartiet var like etter drapet i februar 2002 oppe i 20-22 % på gallupen (i

mars 2002 24%), og Carl I. Hagen kunne fremholde offentlig at dette skyldes imamene, æresdrap, tvangsekteskap, kvinnelig omskjæring samt det han ser som et ukontrollert inntak av asylsøkere. På denne måten greide han behendig å koble kultur- og religionsaspektet ved disse sakene til sin egen merkesak, nemlig en mer restriktiv politikk overfor "dem", både asylsøkerne ved grensen og de som allerede er en del av det norske samfunnet.

43 Selv om Fadime Sahindals familie ikke er spesielt religiøse, og dessuten står i en kristen tradisjon, ble ikke dette vektlagt i norske medier. Ifølge den etablerte tolkningsrammen er det muslimer, og ikke sekulariserte kristne, som står for denne typen adferd.

44 Det er selvfølgelig en vesentlig forskjell på å drepe sin datter og å drepe sin tidligere kone. Ifølge de forestillinger som i Vesten er knyttet til blodsbånd, er den første handlingen mer forferdelig og naturstridig enn den første. Det er også en vesentlig forskjell på å bli jaget av én mann eller en hel gruppe bestående av far og brødre.

45 Dette ble blant annet hevdet av Inger-Lise Lien og Hege Storhaug på et stort møte på Institutt for samfunnsforskning den 17. januar 2002, og av Lien i hennes anmeldelse av Gullestad 2002 i Nytt Norsk Tidsskrift 1/2002.

46 Elvis Nwosu, "Tvangsekteskap, æresdrap og omskjæring av jenter", foredrag på minikonferanse organisert av Oslo Innvandrerråd om tvangsekteskap, æresdrap og omskjæring av jenter, Oslo 16. mars 2002.